Knut Olav Åmås

Alder:
  RSS

Om Knut Olav

Direktør i Fritt Ord fra høsten 2014.

Statssekretær i Kulturdepartementet fra 16. oktober 2013 til 6. juni 2014.

Før det kultur-, debatt- og forskningsredaktør i Aftenposten. Forfatter.

Følgere

Mørket midt på dagen

Publisert over 5 år siden

Vi ser fascisme og andre autoritære ideologier i klar vekst. Og dette i en situasjon der halvparten av ungdommen i enkelte land er uten arbeid. Jøder, muslimer, rom, romani, funksjonshemmede og homofile trakasseres og angripes.

Tale på den internasjonale holocaustdagen 27.1.15. Fanehallen, Akershus Festning, Oslo

Den italienske kjemikeren og forfatteren Primo Levi utga i 1947 boken "Hvis dette er et menneske" om sitt år i Auschwitz. Ett sted skriver han:

«Monstre eksisterer, men de er for få i antall til å være virkelig farlige. Farligere er de vanlige menneskene, funksjonærene som er rede til å tro på noe og å handle uten å stille spørsmål.»

I soloterrorismens tid er det en tvilsom antagelse at enkeltmennesker som er monstre ikke er virkelig farlige. 22. juli 2011 er én av mange påminnelser om det. Massakren i kosherbutikken i Paris denne måneden en annen. Men Primo Levis poeng er ellers godt.

*Det er altså 70 år siden frigjøringen og åpningen av Auschwitz i dag. Og i vår er det 70 år siden annen verdenskrigs slutt.

«Og du skal fortelle dine barn» har jøder sagt til hverandre i noen tusen år. Aldri har det vært mer nødvendig enn de siste syv tiår.

Jeg er glad for at den internasjonale holocaustdagen slik den markeres her i Oslo så tydelig er blitt en felles minnedag for alle de grupper som ble spesielle mål for den totalitære nazismen (bildet). Minoriteters stilling og situasjon er alltid en presis temperaturmåler, et urovekkende pålitelig diagnoseinstrument, for strømninger og tendenser i et samfunn. Fordi de er mest utsatt, blir først blinket ut. Derfor er ingen mer verdt å høre på enn minoriteter som forteller om sin intuitive frykt. Den er sjelden en innbilning.

Vi kjenner så godt nå faktaene om den sterkt økende forfølgelsen av etniske, religiøse og sosiale grupper i og utenfor Europa. Men i mange av de land og samfunn som er helt eller nesten uten ytringsfrihet og andre liberale friheter, skal det ofte enda mindre til  kanskje bare et lite meningsavvik eller et irriterende dissens-standpunkt. Slik sett er vi alle potensielt utsatt, det kommer bare an på hvor vi tilfeldigvis har adresse.

Du trenger ikke være karikaturtegner, ikke avisredaktør heller.

Derfor er det så nødvendig å tenke helt generelt om rettigheter og diskriminering - resonnere universelt. Nettopp derfor trenger Norge en felles diskrimineringslov, slik at absolutt alle diskrimineringsgrunnlag blir behandlet likt, som like alvorlige. Slik er det ennå ikke.

Jeg tilhører selv for så vidt en minoritetsgruppe, som homofil. Det nevner jeg bare av én grunn, og det er at ganske mange av oss gjør dét, har svakere eller sterkere tilknytning til en minoritet. Selv om det ikke alltid ligger oppe i dagen - fordi vi som mennesker er så sammensatte og mangfoldige. Enhver av oss er mer enn du ser.

Og uansett hvordan du er stilt, ser verden litt annerledes ut når du på et eller annet vis betrakter den fra et outsiderperspektiv, fra et eller annet mindretalls side - selv om du ellers tilhører majoritetsbefolkningen og er på toppen av kransekaken når det gjelder hvor privilegert du er.

Det burde gjøre det mulig for ganske mange av oss å identifisere oss med andre grupper og miljøer enn dem vi selv tilhører.

Jeg skrev en kommentar fra New York i 2004, etter å ha blitt kjent med mange av byens jøder, og etter å ha blitt slått av de strenge sikkerhetstiltakene som er nødvendige hver gang et jødisk arrangement finner sted på Manhattan - eller hvor som helst i verden. Jeg skrev:

«Albert Einstein sa en gang at han var lei for at han var født som jøde, for da var han avskåret fra å kunne velge å være det. Jeg kan si det motsatte: Jeg er glad for at jeg ikke er født som jøde, for da er jeg ikke avskåret fra å kunne velge å være det. Jeg mener, som en dyp kulturell identifikasjon. Jeg er jødisk.»

*

Mange grupper i samfunnet - men ikke alle - har lovvern mot hatytringer. Hatkriminalitet blir bedre fulgt opp av norsk politi. Men mye er ugjort.

Det er imidlertid ingen løsning å innskrenke ytringsfriheten for å verne minoriteter sterkere. De trenger den vidtgående ytringsfriheten mer enn noen andre - som instrument for å kritisere makt og bekjempe maktmisbruk. Ytringsfriheten er fundamentet for samtlige andre liberale friheter - tankefriheten, trosfriheten, friheten til ikke å tro, politisk frihet, økonomisk frihet.

At ytringsfriheten er fundamental, betyr ikke at den er absolutt. Det er en vanlig feilslutning, også nå i karikaturstriden. Den har aldri vært absolutt. Den er begrenset av lover og internasjonale konvensjoner. I praksis av skjønn og dømmekraft, av alle som utøver den til daglig. Begrensningene må være så få som overhodet mulig. Et åpent og fritt samfunn løser de fleste av sine problemer nettopp i den offentlige sfære, ikke i rettssalene.

Det er heller ikke misbruk av ytringsfriheten som er det største problem knyttet til denne friheten i vår verden i dag. Nei, det er at nærmere halvparten av verdens befolkning lever i land og samfunn helt eller nesten helt uten ytringsfrihet. Det er nok å minne om de avskyelige, autoritære regimene i Russland, Kina, Iran og Saudi-Arabia. I det østlige Europa er situasjonen i ferd med å bli prekær i en rekke land - jeg har brukt det meste av dagen til å høre historiene om journalisters og redaktørers situasjon i dette området. Det er svært få helt frie stemmer tilbake.

Ytringsfriheten er det fremste kjennemerke på et sivilisert samfunn. Det er det overraskende mange som ikke har sett, også det siste tiåret med karikaturstrid, fordi de har tatt den som en selvfølge. Den er ikke det. Den er et historisk unntak som det bare er opp til oss selv å gjøre til regelen.

Ytringer er det medium vi former vår fremtid i, vi slåss med ord i stedet for med macheter. La bare ikke ordene bli slik at de dreper eller legger direkte til rette for drap. For ytringsfrihet er også en risikabel frihet - den trenger en sterk ytringskultur der det finnes kontinuerlig og hard motstand mot de farligste av ord.

*

Winston Churchill skrev en gang om vår verdensdel Europa: «We hope to see a Europe where men of every country will think of being a European as of belonging to their native land, and...wherever they go in this wide domain...will truly feel, Here I am at home.»

Dette er Europa i dag for de mest privilegerte av oss. Svært mange kan ikke bevege seg fritt - enten fordi de ikke har råd eller fordi de ikke får lov. Europa er ett, men også dypt delt. Ideologisk og økonomisk.

Vi ser fascisme og andre autoritære ideologier i klar vekst. Og dette i en situasjon der halvparten av ungdommen i enkelte land er uten arbeid. Jøder, muslimer, rom, romani, funksjonshemmede og homofile trakasseres og angripes.

Historien er ingen rett linje. Utviklingen går ikke entydig i én løfterik retning, slik noen til tider har innbilt seg.

Statsviteren Kenneth Minogue har skrevet: «Europeans have sometimes been beguiled by a despotism that comes concealed in the seductive form of an ideal  as it did in the cases of Hitler and Stalin. This fact may remind us that the possibility of despotism is remote neither in space nor in time.»

*

Som ung filosofistudent leste jeg Karl Popper, den jødiske, østerriksk-britiske filosofen. Hans krigsinnsats var tobindsverket The open society and its enemies. Få tenkere har påvirket etterkrigstidens liberale Europa dypere enn han. Verket handler om det åpne samfunn og dets kontrast, de totalitære tenkesettene som er gjennomsyret av det motsatte av frihet - forestillingen om historiske nødvendigheter der mennesker, gjerne millioner av dem, bare er midler og materiale.

Popper satte opp kontrasten mellom de som er overbevist om at de har svarene - og de som er i stand til å se verdien av spørsmålene og tvilen. En av Poppers elever ved London School of Economics var forresten ungareren George Soros. Hans Open Society Foundations har ikke bare navnet, men hele sin innholdsmessige profil, fra Poppers tankegods.

Popper formulerte en gang det han kalte «toleransens paradoks», som det er verdt å minne om i dagens situasjon, noen uker etter den ekstremistiske og fascistiske terroren mot magasinet Charlie Hebdo og kosherbutikken i Paris:

«Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them.»*

Kampen om ideologiene og hva slags samfunn vi skal forme fremover, er ikke bare en kamp om det normative, om hva som «bør» være. Det er også en kamp om hva som faktisk «er». Det er kampen om sannheten. Kampen om fakta. Konspirasjonsteorier blomstrer som aldri før i vår over-informerte og høyt utdannede tid. De finnes i rikt monn både i politiske og religiøse miljøer.

«Og du skal fortelle dine barn.» Det er ikke mange tidsvitner igjen fra holocaust, 70 år etter. Om noen år vil de siste som opplevde annen verdenskrig være helt borte. Konspirasjonsteoriene vil ikke bli færre. Da må vi alle være tidsvitner slik hver av oss kan. Og handle deretter.

Dette er også budskapet i en av de fineste ideologiske kampsanger jeg kjenner til, Peggy Seegers «The choice song», oversatt til svensk av Mikael Wiehe med tittelen «Valet», og fremført på hver eneste konsert han alene, og Wiehe og Bjørn Afzelius sammen, holdt siden 1986. Jeg husker jeg hørte Wiehe fremføre den i Grieghallen noen måneder etter plateutgivelsen, jeg intervjuet ham som ung journalist. Jeg husker ingenting av hva vi snakket om, men jeg husker hvert ord av sangen.

Mikael Wiehe fremførte den også på Utøya 22. juli 2012, på ettårsdagen for de høyreekstreme terrorangrepene som skapte det dypeste mørket midt på dagen. For å bruke Wiehes uttrykk: «I det mørker som vi blundar». Eller for å minne om en filmtittel: «Eyes wide shut».

La meg avslutte med litt av teksten til «Valet»:

«Fröna växer sakta under ytan.

Dom trivs där det är fuktigt, mörkt och kallt.

Först när bladen börjar synas 

kan man se att det är ogräs överallt.

Men om man tittar bort, 

inget hör, inget ser 

hur vet man då?

För hör man inget, finns väl ingenting. 

Och det man inte ser finns säkert inte till.

(…)

I dag tar rasisterna en. 

Imorgon så tar dom kanske två.

Frankrike tog dom med storm.

Vem vet när det är dej, dom ger sej på.

(…)

Varje dag föds nya hot mot våra liv. 

Varje morgon står missilerna klara.

I det mörker som vi blundar där rustar dom för krig.

Hur kan vi slåss ifall vi inte inser faran?

(…)

Ogräset växer och frodas. 

Så slipa och vässa din kniv.

Om du låter det spridas med vinden över världen 

får du plikta för din tvekan med ditt liv.

Vakna upp! 

Börja se dej omkring! 

Fatta mod!

Så du kan säg' till dina ungar när dom frågar dej,

att du var en av dom som stod emot.»

*

Og du skal fortelle dine barn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3141 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
9 dager siden / 1209 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1106 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 871 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 790 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
6 dager siden / 610 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 555 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 494 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere