Knut Lundby

Alder: 72
  RSS

Om Knut

Professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
Dr.philos i religionssosiologi.
Medlem av Kirkemøtet fra Oslo bispedømmeråd.

Følgere

Omstridt kirkeforskning

Publisert over 1 år siden

KIFO befinner seg i dag i et annet religionspolitisk og samfunnsmessig landskap enn ved oppstarten for 25 år siden.

I 1993 var det fredstegn i verden. Osloavtalen mellom israelere og palestinere ble undertegnet to uker før KIFO (Institutt for kirke- religions- og livssynsforskning) startet opp. Nelson Mandela og Frederik de Klerk fikk fredsprisen. Det var optimisme i Europa. Men det var krig på Balkan.

I Norge var det konflikt om
lover som berørte religion og menneskeverd. Regjeringen nådde ikke fram med ønsket om å endre helligdagsloven. Men partnerskapsloven ble vedtatt en liten uke etter at KIFO ble stiftet.

11. oktober 1993, elleve dager etter at KIFO startet opp, fant drapsforsøket på William Nygaard sted, trolig fordi han som forlegger hadde utgitt Salman Rushdies bok Sataniske vers.

Nytt landskap. 

Norge var på vei inn i et nytt religionspolitisk landskap. Uformelle samtaler mellom Den norske kirke og muslimske organisasjoner og trossamfunn var kommet i gang i 1992. De førte til at Islamsk Råd ble stiftet i oktober 1993, tre uker etter at KIFO var i gang.

På tampen av 1992 var også Norges Kristne Råd blitt opprettet, med åtte av de største kirkesamfunn i Norge som medlemmer.

I 1993 utga departementet basis for nye læreplaner. Der ble det framhevet at «Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger». Dette ble fulgt opp av forslag om «KRL-faget». Andre tros- og livssynssamfunn var ikke komfortable med planen. Kontakten mellom dem om denne saken resulterte i Sam­arbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i 1996.

Omstridte forberedelser. 

I Stortingsmelding 40 om stat og kirke fra 1980 la kirkeminister Einar Førde fram forslag om
videre reformer i Den norske
kirke. I de endringstider meldingen så for seg, ble behovet for forskning og utredning understreket. Kirkemøtet i 1986 ba Kirkerådet utrede modeller for et slikt institutt. I 1987 ble det nedsatt en arbeidsgruppe. Berge Furre var den fremste drivkraften. I august 1988 kom utredningen om Stiftelsen Kirkeforskning – Senter for forskning i samtid og kirke med oppgave å «drive, stimulere og formidle forskning og utredning omkring kirke, religion og livssyn i dagens og morgendagens samfunn».

Med KIFOs senere navneskifte fra Stiftelsen Kirkeforskning til Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning in mente, er det verd å merke seg at dette brede forskningsfeltet var med fra starten av.

Utredningen utløste offentlig debatt. Ansatte ved Norsk Lærer­akademi og Menighetsfakultetet etterlyste en tydeligere «kirkelig identitet» og rykket ut mot en «utvannet folkekirkeideologi» i utredningen. Saken om et Kyrkjeleg forskningsinstitutt kom opp på Kirkemøtet. Fra MF-hold ble det fortsatt reist innvendinger. Men det var bred tilslutning til forslaget.

Kirkemøtet ville at KIFO skulle
legge vekt på samarbeid med andre som driver kirkeforskning Flere av dem planla egne forsk­ningsenheter. Det tok tid før dette var avklart. Først i 1992 gikk Kirkemøtet endelig inn for å etablere Stiftelsen Kirkeforskning, mot sju stemmer.

Slik folk kjenner det. 

Da KIFO ble stiftet, var MF kommet inn i folden som medstifter ved
siden av Det teologiske fakultet, Det praktisk-teologiske seminar, IKO, Diakonhjemmets Høgskolesenter, Misjonshøgskolen og Kirkerådet. Stiftelsesformen ble valgt for å sikre KIFOs uavhengighet.

1. oktober 1993 startet KIFO opp med Ole Gunnar Winsnes som forskningsleder. Han understreket at KIFO bedriver «empirisk kirkeforskning». «Empirisk viten kan gi kirken et grunnlag for å forholde seg til livet slik folk kjenner og gjenkjenner det».

Finansiering var en forutsetning for å opprette KIFO. Midler fra oppdrag og kirkelige partnere ville ikke rekke. Kirke­departementet ble en medspiller og kom med forhåndsløfte om bevilgning. Departementet var med da KIFO ble stiftet og fikk en plass i styret.

Fra 2002 kom KIFO inn på statsbudsjettet som egen post, med en grunnbevilgning. Fra 2017 tildeler Kirkemøtet midler til KIFO innenfor det rammetilskuddet staten gir til kirken. Dermed er det åpnet for kamp om pengene. KIFO ble ikke fredet lenge.

Tvil om KIFO. 

Allerede i Kirke­møtet 2017 ble det stilt spørsmål ved tilskuddet til KIFO. «På bakgrunn av den økonomiske situasjonen i Den norske kirke»
drøftet kirkemøtekomiteen «muligheter for omprioriteringer». De la til at en videreføring av tilskuddet til KIFO blant
annet må vurderes i lys av «den sterke oppbyggingen av forsk­ningskompetanse som kontinuerlig skjer i andre private og offentlige institusjoner». Dermed er diskusjonen tilbake til start, med slike diskusjoner om samarbeid og mulig konkurranse som da ble ført.

Det virker lite klokt å gi fra seg den kompetansen som over år er opparbeidet i KIFO-nettverket. Det har bidratt til at Den norske
kirke kan «møta samfunnsendringane framover førebudd», som det ble formulert før oppstarten.

Kirken får mer forskning per tusenlapp fra KIFO enn det er mulig å få i dagens forskningssystem. Tilskuddet til KIFO i 2018 på drøyt 6,5 millioner holder knapt til ett eneste større forsk­ningsprosjekt etter dagens mål i Forskningsrådet.

I det nye landskapet. 

KIFO befinner seg i dag i et annet
religionspolitisk og samfunnsmessig landskap enn ved oppstarten for 25 år siden. Det gjelder særlig endringene i relasjonene mellom staten og Den norske kirke og det økte mangfoldet i tro og livssyn. KIFO har klart å orientere seg etter disse endringene. Dette gjør ikke KIFO mindre til et institutt for kirkeforskning. Kirken må forstå det som skjer i tros- og livssynsfeltet for å kunne møte mennesker og miljøer utenfor egen indre krets.

Teksten er et utdrag fra det innledende foredraget under 25-årsjubileet til Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) sitt 25-år jubileum i Vitenskapsakademiet lokaler i dag.

Gå til innlegget

Medlemsavgift vil gjøre folk hjemløse

Publisert nesten 5 år siden

Medlemsavgift vil tvinge folk til å definere seg ”innenfor” eller ”utenfor” kirken.

Sjefredaktør Helge Simonnes anbefaler i sitt tilsvar 5. september Vårt Lands lesere å gå gjennom alle innlegg på nytt etter hans kommentar om kirkedemokratiet 29. august. Det har jeg gjort.

 

Simonnes gleder seg over at Silje Kvamme Bjørndal – som den ene – har skjønt hans hovedpoeng. Tittelen på hennes innlegg (3. september) er ”Fremtid som frikirke”. Det var nettopp dette som slo meg da jeg leste redaktørens svar på spørsmålet ”Har det en pris å få flest mulig til valgurnene?” Simonnes ser for seg Den norske kirke som en frikirke. Bjørndal ser dette som en uunngåelig utvikling for folkekirken. Jeg mener de begge to aktivt bidrar til å skyve mennesker ut som ønsker å høre til Den norske kirke.

 

Simonnes bekrefter at hensikten med hans kommentar var å utfordre kirkens ledere til å nærme seg spørsmålet om å avgrense muligheten for valgdeltakelse for døpte medlemmer. Har ikke ”den kirkegjenger som trofast møter opp til gudstjeneste hver bidige søndag større rett til å påvirke enn den som har valgt en helt uforpliktende tilknytning?” spør han.

 

Dette er for meg en ny variant av skillet mellom dem som er ”innenfor” og dem som er ”utenfor”, mellom ”aktive” og ”passive”, mellom ”kirkegjengere” og ”kirkefremmede”. Dette kirkevalget har utløst et usedvanlig engasjement. Jeg tror det skyldes at kirkemedlemmer som er definert til utkanten av kirken, har fått en symbolsak de kan henge sitt ønske om kirkelig tilhørighet på. Ikke skyv folk bort! Gi heller rom for alle!

 

Nordmenn har ikke for vane å snakke om sin tro og sin religiøsitet. Det er unorsk å måtte betale for å komme til kirken. Hvis grunnlaget svikter for den offentlige finansiering som grunnlovsendringene i 2012 fastholdt, så er det en livssynsavgift over skatteseddelen for alle som er alternativet. Medlemsavgift vil tvinge folk til å definere seg ”innenfor” eller ”utenfor”. Mange som ønsker å høre til i kirken, kan komme til å gå ut fordi de ikke ser plass for deres stillfarende tro og levde liv. Mange vil bli hjemløse!

Gå til innlegget

Valgvedtak mot Kirkemøtets forutsetninger

Publisert rundt 5 år siden

Kirkerådets leder Svein Arne Lindø har sammen med rådsmedlem Egil Morland, avgjort klagen på navnebruk i kirkevalget etter eget skjønn. De setter Kirkemøtets vedtatte regelverk til side, mot entydig råd fra Kirkerådets egne fagorganer.

Kirkerådets arbeidsutvalg har, som klageorgan, godkjent at nominasjonskomiteenes lister i Borg og Hamar bispedømmer, kan bruke betegnelsen ”Mangfoldig folkekirke”. Vedtaket ble fattet med 2 mot 1 stemme. Dette var mot råd fra Kirkerådets valgsekretariat, Kirkerådets kommunikasjonsdirektør og fra stiftsdirektøren i Stavanger, som forberedte klagesaken som settesekretariat. Dermed har de to som utgjorde flertallet, endret spillereglene for kirkevalget.

Kirkerådets leder, Svein Arne Lindø, forsvarer vedtaket (i Vårt Land 27. juni) med at det er gjort med støtte i regelverket ”og det regelverket ikkje seier noko om”. Han hevder at det ikke foreligger noen hjemmel for å hindre nominasjonskomiteen i å profilere lista si med navn. Lindø framholder at vedtaket er gjort ut fra at Åpen folkekirke har en profilert tittel. Kirkerådslederen sier han ville ”vurdert dette likt dersom situasjonen var speilvendt”, og at vedtaket derfor ble fattet med tanke på likebehandling og demokrati.

Lindøs forsvar for vedtaket er misvisende på punkt etter punkt. Jeg ledet komitéarbeidet med de nye valgreglene på Kirkemøtene i 2013 og 2014 og vil med henvisning til komitemerknader og vedtak framholde:

1. Det regelverket for kirkevalget som Kirkemøtet enstemmig har vedtatt, bruker konsekvent betegnelsen ”nominasjonskomiteens liste”. Gjennom all behandling i Kirkemøtet har det vært forutsatt at denne lista er personbasert med kandidater på ulikt ståsted – uten noe felles navn og uten felles program.

2. Det regelverket kaller ”Lister fra andre grupper av forslagsstillere”, kan derimot ha ”navn på gruppen som overskrift” (§2-7), slik Åpen folkekirke har. Lindø har ikke dekning i regelverket for å la nominasjonskomiteens liste bruke et nytt navn som gir inntrykk av at den er av samme karakter som Åpen folkekirkes liste.

3. Kirkemøtet har helt siden første behandling i 2013 vært innforstått med at kombinasjonen av liste fra nominasjonskomiteen og ”alternative lister” gir ”asymmetriske forholdstallsvalg”. Dette er fordi ”nominasjonskomiteens liste vil ha et annet utgangspunkt enn de andre listene” (komitémerknad, KM protokoll 2013, s. 74).

Den speilvendte situasjon Lindø antyder, eksisterer ikke. De to listene er bygget på forskjellig måte. Det må man nå ta konsekvensen av. Endring i regelverket må komme etter de erfaringer som høstes i dette kirkevalget.

Den norske kirke er trolig i en overgangsfase mellom personvalg fra én liste (flertallsvalg) og valg mellom flere lister med hvert sitt program (forholdstallsvalg). At det kan stilles flere lister i kirkevalget, er forankret i Kirkemøtets vedtak. Det ville vært enklere om mindretallet i Kirkemøtet 2013 hadde nådd fram. De foreslo at man først skulle avklare om det stilles lister. Bare hvis det ikke skjedde, skulle man nedsette en nominasjonskomite. Da ville skillet mellom flertallsvalg og forholdstallsvalg vært entydig. Nå sliter vi med en mix av en valgordning.

Flertallet i Kirkerådets klageorgan forkludrer ordningen ytterligere. Slik jeg ser det, kan vedtaket skape enda mer forvirring blant velgerne.

Verre er det, etter min oppfatning, at Kirkerådets leder sammen med rådsmedlem Egil Morland, avgjør saken etter eget skjønn. De setter Kirkemøtets vedtatte regelverk i dette spørsmålet til side, mot entydig råd fra Kirkerådets egne fagorganer.  Dette fremmer ikke ”likebehandling og demokrati”, som Svein Arne Lindø påberoper seg.

For ordens skyld:  Jeg står på 7. plass på Åpen folkekirkes liste i Oslo bispedømme.

Gå til innlegget

Råd som kan legges ned

Publisert over 5 år siden

Bispedømmerådene kan nedlegges. Medlemmer i Kirkemøtet kan velges direkte innenfor hvert bispedømme.

Kirkerådet har sendt dokumentet «Veivalg for fremtidig kirkeordning» på høring. Tiden for utredning og refleksjon er ute. Nå må det trekkes konklusjoner.

Jeg er enig med de 27 valgte ledere av kirkelige fellesråd, som i Vårt Land 26. mars skriver at Kirkerådets flertall er på gal vei. På spørsmålet om alle ansatte bør ha samme arbeidsgiver og hvilket organ dette i så fall bør være, peker flertallet i Kirkerådet på bispedømmerådet.

Tvert imot håper jeg at vi som sitter i bispedømmeråd våger å gi råd om å radikal forenkling og omlegging av dette organet. Tilsettingen av prester må legges til et mellomnivå nærmere soknet. Det vil være et nytt organ, prostirådet, med fellesrådenes oppgaver og biskopenes delegerte ansvar til prostene.

Tre punkter. Jeg vil peke på tre omdreiningspunkter i den nye kirkeordningen:
1. Fellesorganene for den lokale kirke må følge kommunene for å ivareta entusiasme og kirkeøkonomi. Dette var en klar konklusjon i refleksjonsprosessen om framtidig organisering av kirken.
2. Felles arbeidsgiveransvar for alle som arbeider i soknet, som utøves av ett organ.
3. Fortsatt balanse mellom «embete og råd». Dette er samvirket mellom prester, proster og biskoper som forvaltere av Ord og sakrament, og de kirkelige rådene som er valgt demokratisk av kirkens døpte medlemmer. Dette framheves av Presteforeningens nye leder Martin Enstad i Vårt Land 28. mars.

Enstad har rett i at kommunereformen kommer kirken til unnsetning. Samtidig kan kommunereformen invitere til endringer i den kirkelige inndelingen, slik at den passer med nye kommunegrenser.

Balanse. Jeg mener balansen mellom «embete og råd» kan ivaretas uten å la arbeidsgiveransvar gå via bispedømmerådet. Jeg ser løsning i biskopens delegasjon til prostene med prostiråd som kirkelig enhet på mellomnivå. I prostirådet vil prosten sitte sammen med soknenes felles rådsrepresentanter slik biskopen i dag sitter i bispedømmerådet, og soknepresten i menighetsrådet.

Flere steder enn i dag kommer en ny stor kommune til å falle sammen med et eksisterende prosti. Andre steder kan dette oppnås ved å justere prostigrensene. Dagens mange små kirkelige fellesråd følger da den nye kommunen inn i et nytt felles kirkelig råd med hele prostiet som ansvarsfelt. Dette nye prostirådet vil ha felles arbeidsgiveransvar for alle ansatte i prostiets sokn.

Der det etter kommunereformen fortsatt består flere mindre kommuner innenfor et prosti, kan det opprettholdes et kirkelig fellesråd innenfor hver av kommunene.  Her kan prosten utpeke en av sokneprestene i sitt sted. Tilsettinger bør da samles på prostinivå, men økonomi og oppfølging av stillingene kan ligge i soknenes fellesråd for å beholde nærhet til kommunene. For å unngå at det blir ennå et kirkelig nivå, er det bedre om kommunene og soknene i prostiet finner det tjenlig å erstatte flere små fellesråd med et prostiråd i et kirkelig interkommunalt samarbeid.

Tilsynsrolle. I store byer/kommuner med flere prostier må det være et organ for samvirket mellom prostiene og kommunen, der en av prostene sitter. Arbeidsgiveransvar bør her som ellers i landet, ligge i det enkelte prosti.

Biskopen vil da få en tydelig tilsynsrolle overfor råd og tilsatte i sitt bispedømme. Utøvelse av arbeidsgiveransvaret vil ligge i prostiene. Biskopen trenger en mindre stab med spesialkompetanse på ulike fagområder, tilgjengelig for prostiene.
Bispedømmerådet kan nedlegges. Medlemmer i Kirkemøtet kan velges direkte innenfor hvert bispedømme.

Dette er en sammenhengende skisse, men det gjenstår ytterligere konkretisering.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. APRIL 2015

Gå til innlegget

Kirkerådet overkjører Bispemøtet

Publisert over 6 år siden

Det er oppsiktsvekkende dersom Kirkerådet i praksis oppkaster seg til et læreorgan og overkjører Bispemøtet.

Når Kirkemøtet i april skal behandle «Ekteskapsforståelsen i evangelisk-luthersk perspektiv» utfordres Kirkemøtets selvforståelse som læreorgan i Den norske kirke. Det står om ansvaret for lærespørsmål i samspillet mellom Bispemøtet og Kirkemøtet, der Kirkerådet har en rolle som saksforbereder for Kirkemøtet. Kirkerådet er valgt blant medlemmene i Kirkemøtet.

Kirkerådet bestilte i 2009 en teologisk gjennomgang av kirkens ekteskaps- og samlivsetiske forståelse fra Bispemøtet. Biskopene oppnevnte et utvalg som arbeidet lenge med spørsmålet. Ut fra utredningen, vurderte ­Bispemøtet i fjor høst om det er grunnlag for at kirken kan vie homofile og lesbiske par. De sendte sin læremessige uttalelse til Kirkerådet som svar på rådets bestilling. Rådet behandlet saken i desember. Kirkerådet brukte imidlertid svært knapp tid i møtet til å gjennomgå det dokumentet som rådet selv hadde bedt om. Man må da spørre seg om Kirkerådets vilje til å lytte til Bispemøtet.

Dette er både oppsiktsvekkende og foruroligende: Det er oppsiktsvekkende dersom Kirkerådet i praksis oppkaster seg til et læreorgan og overkjører Bispemøtet. Det er foruroligende dersom denne holdningen også kommer til å prege Kirkemøtet. Mye avhenger av hvordan Kirkerådet utformer saksframlegget til Kirkemøtet når de møtes igjen for å vedta dette nå i februar.

Svekkes. Det er bred enighet om at Kirkemøtet skal ha det siste ord i spørsmål om kirkens lære. Alle biskopene er medlemmer av Kirkemøtet, og det er innarbeidet som en regel at Bispemøtet skal uttale seg om lærespørsmål før Kirkemøtet fatter vedtak. Ved uenighet mellom organene skal Bispemøtet ha en ny mulighet til å uttale seg.

Til Kirkemøtet i april i år fremmes det imidlertid forslag til endring i Kirkemøtets forretningsorden som svekker Bispemøtets rolle i lærespørsmål overfor Kirkemøtet. Der det nå er krav til 2/3 flertall i Kirkemøtet for å avvise en tilråding som har 2/3 flertall i Bispemøtet, er forslaget at Kirkemøtet skal kunne nedstemme dette med alminnelig flertall.

I spørsmålet om kirkens syn på vigsel eller velsignelse av likekjønnede par, har Bispemøtet med 2/3 flertall gått inn for å endre kirkens syn. Hvis Kirkemøtets flertall går mot dette og Bispemøtet fastholder sitt standpunkt, kan Kirkemøtet etter det nye forslaget til forretningsorden, avvise Bispemøtets klare råd med simpelt flertall.

Dette er urimelig. Det står om «myndighetsrelasjoner i Den norske kirke», for å si det med tittelen på en tidligere utredning til Kirkerådet. Etter gjeldende kirkeordning er Bispemøtet teologisk rådgivende læreorgan for Kirkemøtet.  Denne kompetansen må Kirkerådet og Kirkemøtet lytte til.

Ikke kirkesplittende. Biskopene er enige om at spørsmålet om vigsel av likekjønnede ikke er kirkesplittende. Bispemøtets uttalelse bekrefter at det er to syn på spørsmålet i kirken. Da kan ikke kirken bare ta konsekvensen av ett av dem. Verken flertallet eller mindretallet av biskopene finner uenigheten dem i mellom å være av slik karakter «at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet». ­Dette bør være avgjørende både for ­Kirkerådets og Kirkemøtets behandling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere