Knut Engelskjøn

Alder:
  RSS

Om Knut

Født 1941.  Bakgrunn i realfag. Har mellom anna arbeidd i den vidaregåande skulen. Har delteke i det offentlege ordskiftet om etterkommarar etter landssvikdømde. Essay Vagant 2012.

Følgere

Interessante reaksjoner

Publisert over 5 år siden

Til Gunnar Søyland.

Krigen startet fordi Hitler-Tyskland tok seg til rette i land etter land. England og Frankrike følte de måtte "sette foten ned" en gang. Kanskje de skulle gjort det før.

Ja. Russiske fanger ble behandlet som kriminelle når de kom hjem. Sovjetkommunismen er nok død i Europa, men det er en annen sak.

NS-medlemmer ble dømt for forrædere. Men med en minimumstraff på 3, hhv 5 år, ble det urimelig å bruke den for bagatellmessige brudd. For medlemskap i NS ble 44878 dømt tusen ble dømt, av dem var det 4806 påtaleunnlatelser (medvirkning av ringe betydning), 22079 forelegg i form av bøter, 18 tusen fikk fengselstraff. Hvis ca 55 tusen hadde vært NS-medlemmer, ble rundt ti tusen saker henlagt. Dette ifølge Andenæs (1979). De provisoriske anordningene angikk på den ene siden bruk av dødsstraff, og på den annen side bruk av bøter. Lover gitt med tilbakevirkende kraft er grunnlovsstridig dersom de er til ulempe for lovbryteren sammenlignet med bruk av gjeldende lov. Det er særdeles innviklet jus, og jeg vil anbefale Andenæs' bok "Det vanskelige oppgjøret". Andenæs gikk imot dødsstraff, og mente "småsynderne" kunne tas ved å bruke §58. 

Oppgjøret var vanskelig nok med 55 tusen NS-medlemmer, om det ikke skulle lages lover og forberedes saker for å ramme 200 tusen i tillegg. Især når parolen var å holde hjulene i gang, kunne det bli vanskelig. Men de mest eklatante krigsprofitørene ble dømt. Dømme NS-medlemmer for å ha støttet det partiet Hitler tillot å være statsbærende, selv om det var mange motiver for å bli medlem, syntes å være mer i pakt med folks rettsbevissthet. Og vi unngikk private likvidasjoner. Sporene fra Frankrike skremte.

Jeg skriver at Quisling vendte tilbake som administrator av okkupantens nyordning innledningsvis. Når jeg senere skriver at Q ble regjeringssjef, er dette en "slip of the pen" som jeg beklager. Han var vanlig kommisarisk (konstituert) statsråd direkte underlagt rikskommisar Terboven, selv om Q hadde en lederposisjon blant NS-"statsrådene", og NS var det eneste tillatte partiet.

Men din konspirasjonsteori i ditt siste innlegg får meg til å tvile på om jeg skal ta deg helt på alvor.

Flere snakker om arvesynd. Det er å trekke min mening vel langt. Men jeg mener det er grunnleggende galt når noen unnskylder NS' rolle. I stedet for å la det passere, beklager jeg NS' rolle i den undertrykkingen okkupasjonen medførte. Og jeg kan ikke tolke norske nasjonalsosialisters medløperi annerledes enn at de var med på å forvalte SS-staten, og at de lot seg dirigere av okkupanten.

Til Inger Cecilie Stridsklev

NS-medlemmer eller NS er ikke dømt , heller ikke fordømt på grunn av NS' programformuleringer. Quisling er verken dømt eller fordømt på grunn av sin rolle i det hungerrammede Ukraina.Ingen har heller dømt Blehr eksplisitt for å ha forhandlet seg til forsyning av korn fra vår okkupant. Men vi ble en betydelig leverandør av metaller, og flere selskap kom i søkelyset for eksport av krigsviktige varer til Tyskland. Og der kan nok Blehr ha hatt et ord med i laget. Vi fikk varer tilbake så lenge det var mulig, men måtte også eksportere mat til Tyskland, dessuten fø på noen hundre tusen okkupanter som ikke nektet seg noe særlig. Blant norske, især barn, forekom det både feil- og underernæring i en del av våre større byer, og i fattige utkanter.

Og . . . Nederlands "Hongerwinter" skulle vel ikke skyldes at tyskerne åpnet dikene og oversvømmet deler av det produktive jordbrukslandet?

Hva gjorde NS for å hindre den andre transporten av jøder - med skipet Gotenland i februar 1943? 

Gå til kommentaren

Kollektive monologer

Publisert over 5 år siden

Om NS var et lovlig parti før krigen, ble det etter en tid tillatt av okkupanten å bli statsbærende, altså danne regjering, hvilket betydde å la seg diktere av okkupanten, å bistå okkupanten i råd og dåd. De NS-medlemmer, hvis bistand var "av ringe betydning", fikk sin sak henlagt(ca 10 tusen) eller fikk påtaleunnlatelse (5 tusen). 

Det var anledning til å anke. Frontsøstre anket også. Det går ikke an å framstille landssvikoppgjøret som om det var rettsløse tilstander. De fleste slapp billig. Tre politiske dødsdommer er ikke mye. 2/3-regelen ble avløst av 1/2-regelen for å ende med benådninger. Men det er klart det er grunn til å kritisere for eksempel prinsippet om kollektiv erstatning. Det er da også gjort. Jurister vil være uenige, folk vil være uenige. Selvsagt kan det finnes eksempler på dårlige forsvarere eller ukvalifiserte dommere. Men det bærer galt avsted dersom også etterkommere etter landssvikdømte skal lete fram eksempler på at rettspleien ikke var slik den er i dag. Jeg er faktisk til å gi professor Andenæs det siste ord. Han var en kritisk deltaker til oppgjøret, noe han fikk fram i boka "Det vanskelige oppgjøret"(Aschehoug 1998).

Men noen argumenter, slik som å ikke forstå at Norge var i krig etter kapitulasjonen på norsk jord, i en situasjon hvor vi hadde fått allierte og fortsatte kampen sammen med dem, kunne ikke tas på alvor. Etter mer nyanserte betraktninger forsto okkupantens forhandler at norske styrker, Norges lovlige regjering og statsoverhode fortsatte kampen for å gjenvinne vår selvstendighet. Kapitulasjonsavtalen var ingen politisk avtale om krigstilstandens opphør, men en overgivelse av styrkene foretatt av en norsk oberst med fullmakt til det. Tyskland opphørte ikke å være fiende, og det må tyskerne ha forstått siden de i 1943 arresterte norske offiserer.

Det er lett å manipulere tall, lett å manipulere pris og verdifastsettelse, lett å manipulere mengder. Realiteten er at det var en handelsavtale som sikret Tyskland aluminiumsråstoff (500 tonn/mnd bare fra Eydehamn) og andre viktige metaller, som sikret Tyskland fisk, som sikret mat til okkupantene. Om det var handelsoverskudd fra Tyskland, må det vel sees i forhold til mengde, verdi, vareutvalg? Kan vi i alle fall være enige om at det var mer mat i Norge og resten av Europa etter okkupasjonen? Også i Nederland.

Gå til kommentaren

Dialog?

Publisert over 5 år siden

Jeg har en lest en del saker i landssvikarkivet. Det som forundrer er nettopp hvordan de nklagede har fått svare, og hvor nøye anklagerne har tatt for seg svaret i saksbehandling/etterforskning. Dette gjelder alt fra alvorlige anklager om ha trukket fiendens uniform til ordinær medlemskapstatus i NS. Der er side opp og side ned. Sa dersom Stridsklev mener folkets anklager mer enn de juridiske anklager, bør det presiseres. At protester førte til økt straff i rettssaker virker useriøst å påstå. Det skulle i så fall gjelde fleste, siden få om noen erklærte seg skyldig.

Til saken om at NS skulle ha avverget hungersnød: Vi eksporterte mat under krigen. Norsk fisk dekket førti prosent av all fisk som ble forbrukt i Tyskland. Jeg kjenner ikke til handelsavtalene i detalj, men vi eksporterte fisk og metall til Tyskland. De mer 3-4 hundre tusen tyske soldater i Norge var også avtakere av norskfisket kvantum. Her var det snakk om kvoter, akkurat som landbruket hadde plikt til å levere en del av sine produkter til okkupanten. Norge importerte rug til kraftfôr og kull fra Tyskland. Men at dette samlet hindret hungersnød i Norge, er tøvete å hevde. Norges befolkning hadde mindre å spise,så gjennomsnittsvekten gikk ned. Vi hadde før krigsutbruddet en del lagre som okkupanten tok for seg av. Da Tysklands sammenbrudd nærmet seg, og vi ikke lenger fikk kraftfôr og kull, fant vi nødløsninger. Dyra fikk cellulose, ved erstattet bensin og kull, folk dyrket opp hager og parker, holdt høner og kaniner. Okkupanten plyndret oss, også for mat, men brukte ikke sult som våpen mot andre enn de mer enn hundre tusen fangene de hadde fraktet hit for å bygge veier, jernbane og andre anlegg.  

Gå til kommentaren

Grunnlaget for forsoning

Publisert rundt 6 år siden

Biskop em. Finn Wagle har en tankevekkende kronikk. Temaet er forsoning med etterkommerne etter de landssvikdømte. Wagle har særdeles viktige poeng: «Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss».

Videre skriver han at en forsoning handler om at «tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn».

Jeg kan derimot ikke slutte meg like helhjertet til Wagles innledende premisser for hans forsoningsinitiativ.

Wagle spør: «Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane -spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik.»

Statsbærende. Selv om landssvikoppgjøret rammet alle medlemmene i NS, må vi ikke glemme- at NS, nettopp på grunn av sine mange medlemmer, var det eneste kollaboratørparti i Vest-Europa som Hitler lot bli statsbærende. Det innebar en formell regjering utgått av NS, med ministre utpekt av Quisling. Alt godkjent av -Hitlers representant, Reichskommisar Terboven.

I tillegg ble det, i og med «Nyordningen» fra 1942, etter fører-prinsippet bygget opp fylkes- og lokale administrasjoner- -basert på korporative prinsipper, der NS-medlemmer var viktige. 

Det har vært en lang strafferettslig praksis i Norge å straffe også medvirkning til straffbare handlinger. Det var vel 5.000 NS-medlemmer, hvis medvirkning til at «rikets forfatning med ulovlige midler forandres», kun var av ringe betydning. De fikk påtaleunnlatelse. Cirka 17.000 ble fengslet og cirka 26.000 ble bøtelagt.

Ansvarliggjøre. Jeg ser den omfattende reaksjonen som en måte- å ansvarliggjøre tilslutning til NS, og som en konsekvens av en straffbar handling, men òg en mulighet til å gjøre opp for seg. Alternativet ville være å gi amnesti for overtredelse av paragrafene 86 og 98 som omhandler forræderi. Et motiv for regjeringen kunne også være å begrense private hevnaksjoner.

Isfrontparolen var en parole- for krigen. Den skulle selvsagt vært lagt død og maktesløs. I min hjemby, Arendal, var den offisielle parolen å la ungene være i fred. Slik kan det nok ha vært flere steder, men langt fra overalt.

Gå i seg selv. Skyldes så bitterheten og uforsonligheten etter krigen det omfattende oppgjøret, eller kunne det skyldes de mange NS-dømte som ikke ville gå i seg selv, som erklærte seg ikke skyldige, og som kritiserte rettsoppgjøret?

Et folk som i fem år hadde- vært undertrykt av NS-styret, kunne ha problemer med å -uberettiget kritikk av rettsoppgjøret. Den berettigede kritikken fra mange hold førte til at landssvikoppgjøret ble -moderert de første fredsmånedene, og det ble nær et generelt amnesti i 1948.

Problemet med det uformelle- oppgjøret var delvis yrkesforbud og fortsatt stigmatisering og plaging av de dømte og -deres familier. Det virket som om -hatet, forakten og fiendtligheten mellom de mest uforsonlige varte ved.

Myndighetene tok ikke ansvar for mobbingen, utestengningen og plagingen av de dømtes unger. Ingen henvendte seg til den enkelte nabo, kollega, medmenneske. Kanskje etterkrigstidens prester kunne ha hatt en funksjon i hjemmene ved å preke ydmykhet, selvkritikk og kristne verdier. Ved fra prekestolen å be folk i alle leirer besinne seg. Kanskje de kunne ha vært med på å påvirke samfunnet til en forsoning - og ikke minst en anger - på rettens grunn.

(FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. JANUAR 2014)

Gå til kommentaren

Vi oppsummerer

Publisert over 7 år siden

Debatten om NS-barnas skjebne og historie har nå pågått en tid både her på nettet og i aviser. Vi vil forsøke en kort oppsummering av debatten.

 

Vi konstaterer  at talspersonen for ”Foreningen av norske NS-barn” uttrykker glede over at hans foreldre var nazister fordi de lærte han fedrelandskjærlighet.

Den sentrale personen i ”Vennetreff for NS-barn” frifinner NS for å være okkupantmaktens sentrale støttespiller.

Begge minimaliserer NS’ rolle i Holocaust. Posisjonene er klarere - men stigmaet befestes av de som foregir å representere oss etterkommere etter NS-foreldre. I debatten har vi som forventet opplevd både støtte og motbør i et sterkt engasjement.

Også barn av NS-medlemmer ble befridd 8, mai 1945, befridd fra et nasjonalsosialistisk styresett, befridd fra de rollene vi var tiltenkt i et framtidig Germania.

Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 787 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 640 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 597 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 553 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere