Knut Engelskjøn

Alder:
  RSS

Om Knut

Født 1941.  Bakgrunn i realfag. Har mellom anna arbeidd i den vidaregåande skulen. Har delteke i det offentlege ordskiftet om etterkommarar etter landssvikdømde. Essay Vagant 2012.

Følgere

Knapt spor av en tapt uskyld

Publisert rundt 5 år siden

Forvaltet Nasjonal Samling SS-staten Norge?

NS var før krigsutbruddet et fascistisk, men fullt tillatt politisk parti som sluttet opp om tyske og italienske begivenheter, og som målbar antijødiske holdninger.

9. april 1940 begikk Quisling statskupp, og ble satt til side noen måneder bare for å vende tilbake som administrator av okkupantens ”nyordning” av det norske samfunnet, endelig som ministerpresident i 1942 etter at Hitler tillot NS å bli statsbærende.

Vi hadde fra 1902 ­lover som rammet dem som gjorde felles sak med fienden i kamp mot den lovlige regjering, og bevirket eller medvirket til at rikets forfatning ved ulovlige midler forandres. Det kalles forræderi, noe som medlemmer i NS må ha hørt.

Tre talspersoner for foreningen «Vennetreff for NS-barn» avsluttet et innlegg i Vårt Land 6. mai slik: «Ytringsfrihet (må) også åpnes for hva Norge har å takke Nasjonal Samling for.» Innlegget var en anførsel til Liv Mørlands kronikk 2. mai som gikk ut over vår krigs dilemmaer, men stilte spørsmål om det er rett å ramme «skyldige som har sonet sin dom» og at «uskyldige etterkommere rammes fortsatt».

Jeg vil vise noen attributter ved NS som gjør avslutningen innlegget fra de tre uinteressant. Men bevares, de er frie til å komme med det.

En SS-politistat. Onsdag 3. september 1941 ankom nr 2 i SS, Reinhard Heydrich til Oslo. Fire dager etter at han forlot Norge, ble det erklært unntakstilstand for Oslo og Aker. NS-norsk politi håndhevet portforbudet og stengning av kino og teater. Hele AFL-sekretariatet (LO) ble arrestert. 25 fagforeningsfolk ble stilt for en provisorisk SS- und Polizeigericht i Oslo der Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble dømt til døden og henrettet samme dag. Alt på grunn av en streik. NS innsatte en av sine som ny leder i AFL. Senere ble flere SS- og politidomstoler opprettet. De avsa blant annet 400 dødsdommer.

Under ledelse av jurister kom mannskap fra Gestapo og andre tyske politienheter etter hvert til Norge. Flere av dem som hadde deltatt i massedrap i Ukraina fra sommeren 1941, sto for opplæring av det norske statspolitiet.

En spesiell avdeling ledet av en SS-general hadde til oppgave å overvåke og assisterte NS.
En SS-hær. Ved et opprop i pressen 12. januar 1941 oppfordret Quisling norske menn til krigstjeneste for Nazi-Tyskland. SS-fører Himmler og NS-fører Quisling talte til de første 300 av flere tusen norske frivillige til Waffen SS. De ble NS’ politiske­ soldater, indoktrinerte med nasjonal­sosialistisk verdensanskuelse. Waffen SS ble dømt i Nürnbergdomstolen som en kriminell organisasjon.

For Nazi-Tyskland var Norge et strategisk viktig, rasehomogent område de ville vinne for sin idé. NS ble deres politiske verktøy. Nyordningen og den rollen SS fikk, hadde stor identitetspolitisk betydning for NS gjennom hele krigen og etterkrigstiden. Quisling ble regjeringssjef i september 1940 da nyordningen ble lagt fram. Både sentralt og lokalt var Norge nå styrt etter ­førerprinsippet gjennom ikke representative, NS-­ledete organisasjoner.
SS-ideologi. Norske i Waffen SS var fra første uke med i angrepet på Sovjetunionen.

Angrepet fikk karakter av en skjebnekamp med nær mytologiske dimensjoner – den germanske sivilisasjonen mot den asiatiske jødebolsjevismen, slik den NS-kontrollerte Aftenpostens krigskorrespondent skrev. Etter fronttjenesten ble SS-frivillige brukt i Norge som politi, fangevoktere og ved Germanske SS Norge. SS var integrert i Nasjonal Samlings daglige arbeid, en «germansk» linje det mer «nasjonale» sporet i NS ikke syntes å ha åpne innvendinger mot.
Norge ble bygget ved hjelp av mer enn hundre tusen krigsfanger fra øst, slaver som levde under umenneskelige forhold i konsentrasjonsleirer med tyske og norske fangevoktere fra SS, dessuten fra NS’ Hird.

SS i Berlin hadde oppsyn med rekruttering av norske til Waffen-SS, gi ut og spre propaganda, samt koordinere virksomhetene til Germanske SS Norge.
NS’ statspoliti, NS-hirden og nordmenn fra Germanske SS Norge arresterte mer enn 700 jøder før Norge ble erklært «Judenrein» i februar 1943. Da ble de siste jødene, de som var for syke og for gamle til selv å gå, skipet til Auschwitz.

Etterkommere etter NS- og SS-medlemmer bør beklage NS’ rolle under ­okkupasjonen. Jeg takker for at vi ble befridd 8. mai 1945.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. MAI 2015

Gå til innlegget

Forsoning, sannhet og ubehag

Publisert over 5 år siden

Olav Rune Ekeland Bastrup hadde en interessant kronikk; «Forsoning forutsetter sannhet”» (Vårt Land 10. november) som svar på min kronikk «Forsoning – å leve med et ubehag» (Vårt Land 3. november). Jeg er selvsagt enig i at forsoning forutsetter sannhet. Men deri ligger ubehaget – vi må være villige til å møte sannheten.

Innledningsvis slår Bastrup fast at landssvikoppgjøret var en hevn. Det er en påstand med tvilsom sannhetsgehalt. Senere i artikkelen skriver han om hevnlyst. Mener Bastrup landssvikoppgjøret, eller er det snakk om private holdninger og praksis i den første tiden etter frigjøringen? Det er useriøst å snakke om hevnlyst i det juridiske oppgjøret. Lovlige norske myndigheter måtte i dypt alvor utrede: Hvem er landsforræder?

Uklar.  Straffeloven fra 1902 har flere paragrafer som omhandler rettsstridig bistand til en fiende «i råd eller dåd», foruten «den som bevirker eller medvirker til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres». Prinsippet om medvirkning har lenge stått sterkt i norsk rett.

Straffene reflekterte graden av medvirkning hos dem som ville erstatte demokratiet med NS’ førerstat, i strid med folkets vilje. Når flere samvirket til dette, kunne en mildere form for straff anvendes for den «hvis medvirkning har vært av ringe betydning».

Mot denne bakgrunn og med supplerende anordninger, ble oppgjøret gjennomført. Selvsagt var det ikke enighet mellom jurister, men alternativet til oppgjøret var amnesti til flere titalls tusen mennesker som hadde brutt lovbestemmelser om forræderi.

Når Bastrup skriver om å forstå regresjon i selvforsvar som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte, blir han uklar. En psykologisering av de hundre tusen NS-barnas strategier i generelle ordelag er ikke overbevisende.

NS-barna var en svak part – så lenge vi var barn. Men var vi som voksne fremdeles tapere? Her er det store forskjeller, fra de mest vellykkede til store personlige tragedier. En representativ undersøkelse mangler.

Innrømmelse. I 1996 innrømmet Sør-Afrikas tidligere president overfor Sannhetskommisjonen at Nasjonalistpartiets politikk hadde medført lidelse og nedverdigelse for millioner av svarte sørafrikanere, selv om det ikke hadde vært partiets hensikt.

Utsagnet bærer en sannhet og en løgn, men representerte noe nytt. Når innrømmet representanter for NS-styret noe lignende om sin form for nasjonalisme?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2014

Gå til innlegget

Forsoning – å leve med et ubehag

Publisert over 5 år siden

Finn Wagle mener at krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden». Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her.

Vårt Land tok prisverdig opp temaet forsoning med en kronikk av biskop emeritus Finn Wagle sist vinter (Vårt Land 6. januar, her på verdidebatt.no 22. mai), «Folkeforsoning på hjemmebane». Det fikk meg til å lese Wagles artikkel i Kirke og kultur 4/2013, som kronikken var en forkortet og bearbeidet utgave av.

Finn Wagle var med i den arbeidsgruppen som hadde ansvaret for en forsoningskonferanse i juni 2012. Fra 2009-2012 holdt Forum for tro og livssyn årlige forsoningskonferanser om NS-barns og tyskerbarns livssituasjon. Et utgangspunkt var «den uretten uskyldige NS-barn har lidd helt frem til i dag for de valg som foreldrene en gang gjorde». Målet var å få i stand en folkeforsoning, bli ferdig med motsetningene fra krigen. 

Grunnlaget for forsoningen. Finn Wagle skrev i sin artikkel at «Forsoning kan  aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss», og avslutningsvis om etterkrigstiden at  det dreier «seg om barn som fikk svi på grunn av sine foreldre».

Dette er viktige utgangspunkt for en forsoning. NS-medlemmenes barn ble trakassert av tankeløse såkalt gode nordmenn. Mange vokste opp med skam over sine foreldre.

Finn Wagle ser fram til en kollektiv, offentlig forsoning, en innrømmelse av at ikke alt var som det skulle være i etterkrigstidens Norge, at det ble gjort feil også ovenfra, fra skole, kirke og myndigheter. Her er det lett å følge Wagle.

En innleder ved forsoningskonferansen i 2012 var statsviter Baard Herman Borge, som tok utgangspunkt i sin ferske doktoravhandling om NS-barn. Avhandlingen tar også opp temaet forsoning, der Borge skriver: «Overvinne negative følelser for et annet menneske, og forholde seg nøytralt til vedkommende. Forsoning kan trolig fremmes ved at historiebildet får flere nyanser og ved at gamle fiender gjensidig prøver å leve seg inn i og forstå hverandres motiver.»

En slik forståelse er rettet mer mot en aksept av, enn en forsoning mellom tidligere fiender. Skal forsoning forutsette anerkjennelse? Rett nok hevdet mange NS-medlemmer ideelle motiver for sine handlinger i okkupasjonsårene, men uten å nevne at deres idealisme forutsatte et Norge med nære bånd til Nazi-Tyskland. 

Uenig. Jeg tok meg bryet å lese Borges avhandling. Den konkluderte med at landssvikoppgjøret var den mest sannsynlige årsaken til problemene NS-barn fikk etter krigen. Han argumenterer som om oppgjøret var urimelig strengt, en Hjemmefrontens hevn. 

Wagle hevder i sin kronikk at det var selve landssvikoppgjøret, at Norge, som det eneste av de europeiske land, på generell basis, rettsforfulgte selve medlemskapet i NS, som gjorde arbeidet for en folkeforsoning spesielt vanskelig. Wagle beskriver forsoning som en prosess der vi må oppgi gamle fiendebilder, fordi krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden». 

Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her, og stiller meg undrende til at en forsoning forutsetter et nytt syn på den rolle NS-medlemmene spilte. NS bisto fienden, og skapte ved det et nasjonalt traume. NS ble, som det eneste av kollaboratørpartiene i Europa, av Hitler tillatt å danne regjering. En nasjonalsosialistisk «nyordning» av samfunnet forutsatte lojale medlemmer som kunne innta stillinger og verv. Et lojalt statspoliti drev «nyordningen» gjennom med skremsler og terror, og NS-medlemmer hadde medvirket. 

Derfor ble oppgjøret et politisk oppgjør, ikke bare med et parti, men med en idé. 

Ryddig. Straffene for medlemskap i NS varierte sterkt med medlemmenes posisjon og aktivitet; 45. 000 medlemmer ble til slutt dømt, de fleste til bøter, 10.000 fikk sine saker henlagt. Der medvirkningen var av liten betydning, fikk 4.800 ingen påtale. Man kan alltids spørre om de passive medlemmene utførte sine pliktoppgaver. Var de med på å legitimere NS? Støttet de NS økonomisk? Medvirket de?

Landssvikoppgjøret var av de mer ryddige i Europa. Det forekom ikke private likvidasjoner, noe som fant sted både i Danmark, Frankrike og Nederland. Finn Wagle siterer Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (2004): «Den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd». Denne beskrivelsen gir et retorisk poeng mer enn den er saklig dekkende.

Alternativet til et omfattende oppgjør var amnesti til titusener som hadde ytt rettstridig bistand til fienden. Det er dette Wagle i realiteten har som premiss for en forsoning. Og det er skremmende nær det Borge i sin avhandling har som premiss: oppgjørets omfang skapte problemene for NS-barna. 

Beklagelse. Bjørn Westlie og jeg skrev i Aftenposten i 2013: «Vi håper flere NS-barn ville beklage foreldrenes rolle som deltakere, støttespillere eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn.»

En slik beklagelse kunne ha vært et utgangspunkt for et forsonet fellesskap. Borge fortolker dette i et tilsvar til meg med en ironiserende påstand om at vi hevdet: «NS-barn har en medfødt plikt til åpent å ta avstand fra sine foreldres veivalg og handlinger. Denne «modige» oppfordringen har både Dagsavisen, Aftenposten og andre norske medier velvillig brakt videre og gitt god plass, ikke bare én, men mange ganger.»

Det er så mange gode tanker i Wagles artikkel og kronikk. Men jeg vil utfordre hans premisser for en  forsoning. At tidligere fiender legger gamle konflikter bak seg må være målet. Men når Wagle snakker om det massive flertall «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikere på den annen som historisk sett galt, blir det vanskelig.

Om Quisling personlig benådet en dødsdømt, er det rosverdig. Men han sto like fullt inne for et system der standrett og tilfeldig jus medførte i snitt to dødsdommer i uka krigens siste fire år. Ikke alle NS-medlemmer var antijødiske. Men NS, som de ga sin kraft og sin sjel til, organiserte Holocaust i Norge. Oppgjøret måtte bli politisk, likevel rettet primært mot NS-styrets konsekvenser og medlemmenes medvirkning.  

Da myndighetene i 2012 beklaget nordmenns overgrep mot jøder, var det myntet på både de aktive forfølgerne og de som lot det skje. Det ga beklagelsen en utvidet etisk dimensjon. 

Lytte. Borges avhandling bygget på et spørreskjema der i alt 376 NS-barn svarte. Jeg har tillatt meg å betvile gruppens representativitet. Borges funn er like fullt interessante, og som han selv skriver «…de antyder en overhyppighet av stress-symptomer». Folks fordømming av foreldrenes svik, barnas egen skam og tvil, og den plaging de var utsatt for, har vært svært traumatisk for mange. 

Den norske kirke bør lytte til Finn Wagle, og «ikke si seg ferdige med de sår som samfunnet lenge vil lide ved». Mange NS-barn har lidd på grunn av sine foreldres valg, men også fordi tankeløse såkalt gode nordmenn ikke ble stanset, verken av myndigheter eller presse, lærer eller prest. 

Men det er knapt sannsynliggjort at det var et dimensjonene ved landssvikoppgjøret som gjorde arbeidet for en forsoning vanskelig. 

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 3.11.2014

Gå til innlegget

Vi må avdekke historien

Publisert over 6 år siden

Vi kan ikke lenger tilsløre at det i Norge under krigen var tusenvis som stilte seg til disposisjon for okkupantene på sjofleste vis, og titusener som støttet okkupanten.

Det er blitt en del oppstuss rundt utgivelsen av Eirik Veums nylig utkomne bok om Hirden. Boken navngir 962 medlemmer av Hirden, blant dem de 352 vaktsoldatene i Hirdvaktbataljonen som ble dømt for vold, mishandling og drap i de såkalte serberleirene i Nord-Norge.

De navngitte utgjør 10 prosent eller mindre av Hirdens samlede medlemstall.

Aftenpostens Rune Hallheim skrev i en kommentar 5. november: «Siden Vårherre har vist seg å være en upålitelig rettsinstans, har Eirik Veum påtatt seg å straffe barn, barnebarn og oldebarn. (. . . ) Hensikten later til å være å selge bøker.» 

Kommentaren var ment å åpne for en etikkdebatt, og Veum har i ulike media forsvart sin praksis. 

Åpenhet. Selv om mange av oss etterkommere etter landssvikdømte har hatt liv preget av mange følelser, alt fra barnlig skamfølelse, senere fortvilelse, uro og ubehag til maktesløshet, apati eller harme, må vi etter hvert komme dit at vi setter behovet for kjensgjerninger over hensynet til egne følelser. Vi må betrakte sann kunnskap som velkommen, og ikke tro at åpenhet vil påføre oss et nytt stigma. Denne påminnelsen om hva nordmenn deltok i av overgrep under nazismen, som Eirik Veum har som prosjekt, er for viktig til å avspores. 

Jeg innser at etterkommerne etter landssvikdømte er en sammensatt gruppe. En håndfull er løst organisert i to foreninger av «NS-barn». De har talspersoner som fremdeles forsvarer sine foreldre og NS-regimet, og som konserverer bildet av NS og av NS-medlemmers handlinger under krigen som etisk høyverdige. 

Beklagelse. Det finnes også enkeltpersoner som offentlig har kritisert sine foreldre for deres handlinger under okkupasjonen. Forfatteren Bjørn Westlie og undertegnede gikk i januar i år ut med en beklagelse av våre foreldres rolle under okkupasjonen, og fikk kritikk for dette av talspersoner for «NS-barn». 

Men de aller fleste av de rundt hundre tusen etterkommere etter landssvikdømte har sjelden nevnt foreldrenes landssvik. Kanskje foreldrenes svik er for vanskelig, og forblir en vond, intern familietragedie. Men det eksisterer familier der fortielsen har vært total, og alt det vonde og gale har blitt forsøkt bagatellisert, fortrengt eller fortidd. Reaksjonene etter boken Jakten etter jødene på Agder, utgitt på Stiftelsen Arkivet i 2010, der de mest aktive i jødeforfølgelsene var navngitt, var alt fra taushet og sorg til aggresjon. 

Overgrep. Jeg vil likevel tro at felles for mange etterkommere er frykten for nye avsløringer eller påminnelser, spesielt dersom fedrene var med i SS, Germanske SS Norge, Gestapo, Statspolitiet eller Hirden, og i sin tjeneste kunne ha deltatt i mishandling, drap eller andre overgrep. 

Hirdvaktbataljonens oppførsel i serberleirene var for nedrig til å tas opp i sin fulle bredde, og nordmenns rolle i arrestasjonen av landets gjenværende jøder har inntil for få år siden vært dysset ned. Norske SS-frivillige ble aldri anklaget for handlinger på Østfronten. Deres deltagelse der har inntil de siste årene vært forsøkt bagatellisert.

Like viktig som å avdekke historien om de mange nordmenn som deltok i alvorlige krigsforbrytelser, er det å akseptere dette ubehagelige som et faktum.

Arvesynden. Etterkommerne har intet å stå til rette for. Arvesynden hører hjemme i Det gamle testamentet, og har ingen plass i det moderne Norge. Mitt poetiske hjertekammer dunker fram en melding om at det finnes ikke tyskerbarn, nazibarn eller NS-barn. Barn daler ned fra himmelen. De som tok imot oss, ble våre foreldre. Slik var det.

Kunnskap om krigsforbrytere i familiens nærhet vil like fullt være smertefull. Men vi kan ikke lenger tilsløre at det i Norge under krigen var tusenvis som stilte seg til disposisjon for okkupantene på sjofleste vis, og titusener som støttet okkupanten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.11.2013

Gå til innlegget

Fordi de var jøder

Publisert over 7 år siden

En del påstander er blitt stående uimotsagt i debatten om NS-barn. Sentralt for Bjørn Westlies og mitt innlegg var NS rolle i Norges Holocaust. Jeg vil her presisere overgrepenes kronologi gjennom jødenes siste leveår i NS-Norge.

Stridsklev påstår at arrestasjonene av jøder starter med påskudd et drap på en politimann 22. oktober 1942.

Dette er hva som skjedde det siste året før deportasjonen.

I forbindelse med det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble statsløse jødiske menn (flyktninger) over store deler av landet arrestert. Jødiske menn i Nord-Norge ble sittende fanget i Sydspissen leir på Tromsøya fram til deportasjonen.

I august 1942 ble en liten gruppe jøder som hadde leid sommerhus på Nærsnes i Hurum arrestert. Blant de arresterte var rabbineren for Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Julius Samuel. I alt ble elleve enkeltpersoner sendt til tyske konsentrasjonsleire før de store aksjonene i 1942 og 1943. Mange av enkeltaksjonene var preget av vilkårlighet. Det at de ikke fulgte et mønster med en klar eskalerende tendens i en tidlig fase kan være med på å forklare at ikke flere flyktet. Familiene til arresterte menn var også redd deres menn ville unngjelde om de flyktet.

 Situasjonen for jødene i Trondheim ble drastisk forverret fra oktober 1941, da byen ble satt under kommandoav Sipo-kommandant Gerhard Flesch. Før han kom til Norge hadde Flesch deltatt som kommandant for Einsatzgruppe IV  i overgrep mot og massedrap på jøder og andre polske sivile under felttoget i Polen.Regimet han innførte i Midt-Norge bar preg av en bakgrunn hvor overgrep mot sivilbefolkningen var en delav hans militære funksjon. Dette gikk hardest ut over jødene.  

I Trondheim og omegn ble jødiske menn arrestert under unntakstilstanden mellom 6. og 12. oktober 1942. De ble sendt til Falstad fangeleir i Nord-Trøndelag. Her ble de grovt mishandlet av norske og tyske vakter. Tre jøder ble også skutt. Jødiske kvinner og barn ble internert i tre leiligheter i Trondheim sentrum.

 25. oktober sendte sjefen for Statspolitiet i Oslo, Karl Marthinsen, et telegram til alle norske politimyndigheterom at alle menn over 15 år med J-stempel i passet eller legitimasjonspapirene skulle arresteres. Påskuddet for arrestasjonene var episoden på Haldentoget 22. oktober, hvor en flyktningelos skjøt en norsk grensepolitimann. Flyktningelosen førte en gruppe på ni jødiske flyktninger, og i dagene etter dette ble det slått stort opp i pressen at jøden hadde drept politimannen. Den enorme pressedekningen beredte grunnen for arrestasjonene av jødiske kvinner og barn fire dager senere. Parallelt med arrestasjonene ble jødisk eiendom beslaglagt til fordel for statskassen. Mennene fra Oslo-området ble først sendt til Bredtvedt og neste dag til Berg utenfor Tønsberg, hvor de ble tvunget til å fullføre byggingen av fangeleiren. Flere overgrep ble begått mot de 336 jødene som ble internert på Berg. 

En måned senere ble de gjenværende jødene i Norge; menn, kvinner og barn, deportert til Auschwitz. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere