Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Helt på jordet, Jordell?

Publisert 2 måneder siden

Karl Øyvind Jordell raljerer over mitt antatte ikke-kjennskap til bygdenorge. Som om det var et argument i kirkeordningsspørsmål. Hva med å diskutere saken?

Ingen har vel skrevet flere avisinnlegg om Den norske kirkes valgordning enn Karl Øyvind Jordell. Jeg har lest de fleste, med interesse. 

Hovedinntrykket er at han kritiserer den hybride ordningen vi nå har, med både personvalg og listevalg. Det gjør jeg også.



Det Jordell tar opp fra i mitt innlegg 29. januar, er et avsnitt med litt lett høyttenkning om praktisk valggjennomføring i Lommedalen. Et innspill jeg eksplisitt sier bare kan ligge. De prinsipielle spørsmålene jeg ellers drøfter, berører han ikke.

Disse var:

- beslutning om kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning
- valgordning må avgjøres før valglokalisering
- kirken bør organiseres nedenfra og opp, med personvalg på alle nivåer
- vi må unngå at de som styrer kirken kan komme inn fra sidelinjen via partidannelser
- foreningsdemokrati er minst like demokratisk som listevalg
- de moralske spørsmålene knyttet til majoritetsprivilegier
- nedgangen i valgdeltakelse indikerer at lokalisering ikke er så viktig


Jeg har grunn til å tro at Jordell har meninger om dette, og at han er uenig med meg i flere av punktene. Men er det noen av dem han er enig i? Eventuelt med visse nyanseringer? Det hadde vært interessant å få til en samtale.

Hvor godt jeg kjenner bygdenorge, har naturligvis ikke så mye med de prinsipielle sidene ved kirke- og valgordning å gjøre. Jeg kan likevel forsikre at kjennskapet er inngående. Jeg vokste opp i den vesle skogs- og jordbruksbygda Hurdal, gikk gymnaset i bygda Eidsvoll og etter studier i Oslo har jeg bodd 40 år i Lommedalen og sett denne «bygden i bygden Bærum» utvikle seg fra landsbygd til en blanding av bygd og forstad.

Gjennom dette, og et langt liv der jeg har møtt menigheter rundt i hele landet, er jeg fullstendig klar over de store forskjellene i kirkeliv. Likevel er jeg overbevist om at det veldig mange steder kan jobbes kreativt og godt med å få folk til kirkene i en valguke. Valg på kirkekontoret er også helt greit, uansett hvor det ligger, og uansett hva Jordell antar at jeg sikkert er imot.

Det er den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg jeg vil til livs.
I den sammenhengen er det helt på jordet å synse om min peiling på bygdelivet - eller i det hele tatt bruke antakelser om mine meninger og beveggrunner som argument.

Gå til innlegget

Mens kirken de leder, nettopp har startet den store samtalen om kirkeorganisering, kjører Åpen folkekirke den lille om lokalisering av valg. De begynner i feil ende.

Åpen folkekirke kom som kjent til makten som et ensaksparti ved kirkevalget i 2015. Saken vant de året etter. Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle. Noe ingen er uenig i, og bare høyere makter enn et kirkeparti kan garantere.

I et innlegg i Vårt Land 28. januar bekymrer Åpen folkekirkes leder, Gard Realf Sandaker-Nielsen, seg nå for noe atskillig mindre: Hvor og når valgurnene skal settes fram. Som leder for det styrende partiet i en fristilt folkekirke frir han til Stortingets behandling av ny kirkelov i vår for å få skapet på plass. Det virker panisk.


Riktig rekkefølge

Den norske kirke skal være en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Det har det i mer enn 20 år vært bred enighet om. Demokratisk skal den også være. Og var det ikke det brede kirkeforliket i 2008 som fant på.

I år arbeides det intenst med kirkeordning, og første spørsmål er: Hva slags organisering sikrer at kirken utvikler seg videre som før vedtatt? Et underspørsmål: Hva slags valgordning trygger og tydeliggjør organiseringen? Og så, lenger nede på lista: Hvilken lokalisering og hvilke tidspunkter tjener dette valget, og dermed en demokratisk folkekirke best? Det har vi nå hele tre år på å finne ut av.

Kirken bør etter mitt syn organiseres sammenhengende nedenfra og opp. Det må være formelle linjer fra sokn til kirkemøte. Det bør gjenspeiles i personvalg i alle ledd. Kirken bør unngå at tilfeldig sammensatte partilister uten formelle bånd til soknene og med tynn demokratisk basis kommer inn fra sidelinjen og styrer kirken ovenfra og ned. Kirken bør styres av de best egnede menneskene, valgt nedenfra – ikke av de til enhver tid mest populære meningene.

Valgene bør tydeliggjøre dette ved å legges til kirkene, i klar avstand fra offentlige valg. Dette er foreningsdemokrati, i likhet med så ulike størrelser som LO og Misjonssambandet. Eller grasrotdemokrati, om man vil.


Dobbeltkommunikasjon

Den viktigste grunnen til å skille kirkevalg og kommunevalg, er likevel verken valgteknisk eller valgtaktisk. Den er moralsk. Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har. Det er dessuten dobbeltkommunikasjon som ikke er kirken verdig. Den norske kirke er og skal være en fristilt folkekirke. Statskirken er historie. Hvordan skal kirkesjeldne velgere oppfatte det, når de møter kirkevalget som et vedheng til kommunevalget?

Sandaker-Nielsen begrunner sin mening om valglokalisering blant annet med at deltakelsen sank igjen i fjor, til 13 prosent fra 16,7 i 2015. En rimelig tolkning er da at lokalisering er underordnet. Åpen folkekirke mobiliserte på sak for fire år siden. Sist høst hadde de mest en imaginær omkamp å spille på, samt lyst til fortsatt makt, kledd i kirkens mest omforente ord. Ikke rart valginteressen dalte.


Kirken er stedet

Sett fra mitt sted i verden, som en landsens prest i ei bynær bygd, mener jeg valgdeltakelsen vil gå opp om kirken våger å arrangere valget i egne lokaler og til egen tid. I Lommedalen stemte i september snaut 500 personer, og lå med det nær landsgjennomsnittet. Jeg er helt sikker på at vi enkelt kunne øke dette tallet ved å ha en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.

Men slike ideer kan ligge en stund, til viktigere spørsmål er besvart. Det er uansett ikke et demokratisk problem å forvente at kirkemedlemmer som ønsker å stemme, finner ut hvor kirken ligger, og tar seg fram dit hvert fjerde år.

Gå til innlegget

Julas store nedtur

Publisert 4 måneder siden

Det går nedover med Gud. Det er det vi feirer i jula.

Det går nedover med Gud. Til tross for overbookede julekonserter, vekst i antall skolegudstjenester og fortsatt betydelig kirkesøkning på julaften: Alle statistikker og spørreundersøkelser viser at her i vår vestlige overflodsverden er det færre og færre som tror på Gud, enda færre som går jevnlig til gudstjeneste, og enda færre enn det igjen som på ramme alvor forsøker å innrette livet som om Gud skulle ha noe å si.

Men det er ikke derfor det går nedover med Gud. Den levende Gud er og blir og klarer seg utmerket, fullstendig uavhengig av våre markedsundersøkelser og skiftende kirkegangsvaner. En gud som bare holdes oppe dersom vi mennesker er så snille at vi tror på ham og viser litt respekt, er vel heller ikke så mye verken å støtte seg til eller bli støtt av. En sånn gud, et pyntelig produkt av våre religiøse behov, kan vi gjerne vende ryggen.

Like fullt går det altså nedover med Gud. Ikke minst nå i adventstida. Det jeg tenker på er at Gud hele tiden beveger seg nedover mot jorden og menneskene, som er så utsatt, og som han elsker.

Vi mennesker, derimot, vi streber. Vi klatrer. Vi vil opp, bli noe, telle, vinne, eie, herske. Det får ikke hjelpe om et flertall holdes nede i fattigdom og usle kår, bare vi selv blir rikere, sterkere, vakrere og tryggere. 

«Kom», sa de i Babel, «la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn!» Siden har tårn og spir vært selve symbolet på de rike og mektiges makt – fra overdådige kirkebygg til Twin Towers og Buj Khalifa i Dubai.

Og da applauderte Gud? 

Nei, «da steg Herren ned» og satte en stopper for det himmelstrebende prosjektet. Dette fortelles allerede i Bibelens ellevte kapittel. Og resten av bøkenes bok er i bunn og grunn fortellingen om hvordan Gud fortsatte å stige ned for å berge og bygge de minste, de plagede, de redde.

For Gud bor ikke bare i det høye og hellige. Han bor også hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Hans arm er ikke for kort til å frelse. Derfor knuste han glasstaket – ovenfra. Han ga avkall på sin himmelske herlighet, tok på seg en tjenerskikkelse, sto fram som menneske, og fornedret seg selv.

Han steg ned, men ikke bare til toppsjiktet. Først var han et foster i ei fattig og ugift ung kvinnes morsliv. Siden skrek han som et nyfødt lite barn i en lånt krybbe. Kort tid etter ble han flyktning i et fremmed land, ureturnerbar inntil det ble nye konstellasjoner ved kongens bord i Jerusalem, og fikk så en anonym oppvekst i den ubetydelige byen Nasaret, hva godt kan komme derfra? 

Som voksen, tretti år senere, begynte han sin korte, men uendelig betydningfulle offentlige virksomhet. Det gjorde han på jordas aller laveste punkt, under vann i Jordan-elva, nede ved Dødehavet. Han ville frelse alle – nedenfra.

Så endte hans dager på jorda med en fornedrende død. Først etter det kom oppstandelse, oppstigning, opphøyelse. Men også da med det store målet for øyet: At himmelen en dag skal rekke helt ned på jorda. At Gud igjen kan stige ned, bo hos oss for alltid, tørke alle tårer og gjøre allting nytt.

Det går nedover med Gud.
Det er det vi feirer i jula.

– – –

Bibeltekster
 som ligger til grunn for denne betraktningen:
 1. Mosebok 11,1–9; Jesaja 57,15 og 59,1; Filipperbrevet 2,6–11; Lukas 1,26–56 og 2,1–20; Matteus 2,13–23 og 3,13–17; Johannes 1,45–46; Åpenbaringen 21,1–5

Gå til innlegget

Det er forskjell på la seg inspirere av evangeliet og å ta det til inntekt for et kirkepolitisk parti. Åpen folkekirke burde begripe dette. De har vært utsatt for den typen hersketeknikker selv.

Åpen folkekirkes program og profilering knyttes til det sentrale i evangeliet. Det skulle da bare mangle. Slik avrunder Ole Kristian Bonden sitt svar (23.8.) på min kritikk av Åpen folkekirke dagen før.


Og ja: selvsagt. Alle som vil kirken vel, knytter an til evangeliet og lar seg inspirere av det. Men det er altså ikke dette jeg kritiserer. Jeg stiller spørsmål ved måten Åpen Folkekirke bruker kirkens kjernebudskap som slagord for seg selv og selger kirkens bredt omforente saker som de var deres egen oppfinnelse.

Selvsagt skulle det bare mangle at Åpen folkekirke slik alle som jobber for kirkas beste, lar seg inspirere av evangeliet. Men én ting er å bli inspirert og knytte an. Å ta kirkens felles kjernebudskap til inntekt for en kirkepolitisk fløy er noe ganske annet.


Slagordet først.

 Evangeliet - det kan sammenfattes slik:

Tro, håp og kjærlighet til alle. Velg Jesus!

I Åpen folkekirkes slagord-tapning blir det til:

Tro. Håp. Kjærlighet. Til alle. Velg Åpen folkekirke!

Det er en ikke ubetydelig forskjell her. Jeg mener den er åpenbar. Slagordversjonen tar patent på kirkens DNA og annekterer vår felles eiendom. Åpen folkekirkes måte å bruke dette bibelsitatet i valgkampen på, oppleves som temmelig slitsom av oss som i likhet med dem velger Jesus, samt tro, håp og kjærlighet, men altså velger andre lister ved kirkevalget.

Jeg har fått med meg at mange i miljøet rundt Åpen folkekirke ofte er blitt møtt med lignende ufin, monopoliserende og bedrevitersk bibelbruk fra meningsmotstandere. Slik sett er det forståelig – men også forstemmende – at de svarer med samme mynt. Med sitt valgkampslagord får Åpen folkekirke det til å virke som om ingen forstår evangeliet bedre enn dem. Og man blir jo både oppgitt og sint når noen insinuerer at man verken skjønner Bibelen eller tar den på alvor. Derfor burde reaksjonene fra oss som leser og tolker annerledes, verken overraske eller forarge.


Og nå: DNA. Harald Hauge skriver i sitt innlegg (24.8.) blant annet: «Dersom den radikalt åpne folkekirka har vært kirkas DNA hele veien, slik Grønvik skriver, da var enten Kirkemøtet 2014 frakobla kirkelegemet, eller så har det skjedd noen ganske radikale mutasjoner eller frislipp av stamcelleeffekter de siste fire-fem åra.»


Men jeg har jo aldri skrevet at kirkens DNA er den radikalt åpne folkekirka. Jeg har ikke vært inne på tanken engang. Jeg har tenkt større, jeg har tenkt på Jesu Kristi verdensvide kirke, som rommer oss alle, uansett hva vi måtte mene om Åpen folkekirkes kampsaker. I ryggmargen på denne kirken, den store kristne kroppen, ligger vårt felles DNA: troen, håpet og kjærligheten, samt vissheten om at alt dette er for alle. Også for alle som velger Åpen folkekirke, naturligvis. Men de har ikke monopol på det, slik deres valg av slagord mer enn antyder.

For øvrig ligger det vel også utenfor kompetansen til et kirkepolitisk parti å love tro, håp og kjærlighet til alle. Garanti for og distribusjon av disse gavene tilligger høyere makter enn kirkemakten.


Og så, programmet. Jeg har aldri skrevet eller ment at «den brede og åpne kirka» har blitt slik av seg selv, slik Hauge gjengir meg. Jeg har bare vist til at det aller meste av det som kan leses i Åpen folkekirkes program, allerede har bred konsensus. Og det meste av dette er arbeidet fram lenge før Åpen folkekirke ble til. 



En bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke - denne «formålsformuleringen» for Den norske kirke har fulgt oss siden årtusenskiftet, minst. Kulturmeldingen og diakoniplanen er andre eksempler på at det Åpen folkekirke nå selger som egne kampsaker, har vært kjempet fram over atskillig lenger tid enn de siste fire årene. Mye godt har skjedd siden 2015 også. Men Åpen folkekirke tar nok vel mye av æren for det.




Oppsummert og spissformulert: Med et navn klippet fra kirkens omforente formål, et slagord hvis intensjon enhver i kirken kan gjøre til sitt, og et program som i all hovedsak framstår som temmelig mainstream - da kan ikke Åpen folkekirke samtidig kalle seg et tydelig alternativ, slik Ole Kristian Bonden hevder. De to hestene kan ikke ris på én gang.

Og denne oppsummeringen er faktisk helt riktig, i den forstand at den er en faktisk frukt av Åpen folkekirkes framferd i valgkampen så langt. Som vi predikanter vet eller bør vite, er ikke budskapet bare det vi framfører, det er også det etterlatte inntrykket, mottakerens tolkning og opplevelse. Samme hva vi i vår visdom mente å si. Jeg regner derfor heller ikke med at det jeg skriver her, blir forstått og tatt imot slik jeg håper. Men hva kan vel en landsens prest gjøre med det?


Knut Grønvik
sokneprest i Lommedalen



Gå til innlegget

Åpen folkekirke tar patent på kirkens DNA

Publisert 8 måneder siden

Det finnes folk på Åpen folkekirkes lister jeg godt kunne tenke meg å se i bispedømmeråd og kirkemøte. Men ikke så lenge de står på de listene. Grunnene får du her.

Slagord ingen er uenig i. Åpen folkekirke pynter seg med lånte fjær. Det ser ikke pent ut. «Åpen folkekirke. Tro. Håp. Kjærlighet. For alle.» Dette poster de på Facebook og sprer som sin visjon. Som om det skulle finnes folk kirken som var mot det. Men uten å fortelle hvordan nettopp deres kandidater skulle bidra mer til tro, håp og kjærlighet enn folk på andre lister.

Tro, håp og kjærlighet for alle – dette jobber naturligvis alle folkevalgte og ansatte og frivillige i Den norske kirke for hver eneste dag. Det Åpen folkekirke gjør, er å kuppe selve evangeliet i sin valgkamp. 

Man kan si de forsøker å ta patent på kirkens DNA. Frekt, naturligvis. Men tillitvekkende?

I samme gate ligger navnevalget. Åpen folkekirke har lånt en formulering fra Den norske kirkes visjonsdokument og selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke. Uten å godtgjøre hva det eventuelt skulle være som gjør nettopp dem mer forpliktet på kirkens felles visjon eller mer i stand til å virkeliggjøre den enn kandidater på andre lister.

Tilsnikelse er vel et passende ord. Smart og effektivt. Men respektfullt?

Lite å lese ut av programmet. Et annet problem er at Åpen folkekirkes program på noen få punkter nær framstår som en oppramsing av gode saker hele kirken allerede er står sammen om. Bred og åpen kirke, med stort frivillig engasjement, fokus på rollen som kulturbærer og et mangfold i kulturuttrykk, radikal og nestekjærlig stemme i samfunnet, vise evangeliet som levende kraft gjennom diakonal handling osv.

Dette er jo hva Den norske kirke over lang tid har arbeidet seg fram til stor konsensus om, og det er vel knapt noen kandidater på andre lister som ikke vil det samme. Programmet slår inn åpne dører som kirkens medlemmer, ansatte og tillitsvalgte allerede i årevis har satt på vid vegg.

Det Åpen folkekirke gjør i sitt program, er altså i stor grad å forsyne seg av fellesskapets omforente saker og selge dem som om det var deres egen oppfinnelse. I forretningslivet er sånt ulovlig.

Med mindre Åpen folkekirke bare ønsker å fortelle at de vil det samme som alle andre. Men hvorfor fins de da? Det framgår jo ikke av programmet på hvilken måte de skulle være de beste til å sikre det et stort flertall i kirken allerede jobber for.

Taus om kirkeordning. Kirkeordning er sannsynligvis det største stridsspørsmålet de nærmeste årene. Det er enighet i Kirkemøtet om å innføre én arbeidsgiverlinje. Men skal den knyttes til bispedømmene eller fellesrådene? Åpen folkekirke har ingen programfestet mening om dette, så vidt jeg kan se.

Nå er det heller ikke lett å vite hva folk på Nominasjonskomiteens lister vil mene og stemme for i den saken. Men Åpen folkekirkes kandidater har – så langt jeg skjønner – forpliktet seg til å mene det som foreningen måtte vedta på sine medlemsmøter. Da heller stemme på folk som er nødt til å la sin mening brytes og formes i full offentlighet og i de demokratisk valgte organene.

Mer demokratisk? Og apropos demokrati: Åpen folkekirke vil at Den norske kirke skal videreutvikles som en demokratisk kirke. Men bidrar med sin blotte eksistens til det motsatte.

Det deres delegater skal mene i Bispedømmerådet og Kirkemøtet – våre demokratisk valgte organer – bestemmes internt i organisasjonen av en relativt begrenset gruppe mennesker. Medinnflytelse i disse prosessene kan man kjøpe seg til, via medlemsavgiften. De som velges inn i rådene fra Åpen folkekirkes lister, står til ansvar for «sitt parti», mens velgerne – hittil i alle fall – blir holdt i villrede om hva «partiet» vil gå inn for i store, omstridte saker.

Velger man fra Nominasjonskomiteens lister, vet man heller ikke alltid hva man får. Men man får i alle fall folk som kan påvirkes og stilles til ansvar i full offentlighet. Og den innflytelsen har man ganske enkelt i kraft av å være døpt kirkemedlem.

Dette gjelder for øvrig ikke bare hva kandidatene mener, men også hvem som faktisk blir kandidat. Nominasjonskomiteen mottar forslag fra demokratisk valgte menighetsråd. Når Åpen folkekirkes lister settes opp er hele kirkens demokratiske struktur koblet ut.

Det er mildest talt vanskelig å se hvordan lukkede prosesser og bundne representanter øker demokratiet. Helt spesielt når man ikke får vite på forhånd hvor Åpen folkekirke står i de kontroversielle sakene.

Når får vi vite noe? Da gjenstår spørsmål som disse: Hvorfor forteller ikke Åpen folkekirke hva de står for i stridssakene, bortsett fra den de vant i 2015? Mener de at deres folk uansett sak er bedre egnet til å lede kirken enn andre? I så fall bør de både si det og begrunne det. Ønsker de en framtid der de store spørsmålene avgjøres på bakrommet i etterkant av valg – og demokratiske fora reduseres til rene vedtaksorgan?

Det er på tide at Åpen folkekirke beveger seg fra slagord og demagogi til tydelig tale om selve kirkepolitikken. Lederen, Gard Realf Sandaker-Nielsen viser i sitt innlegg her på Verdidebatt 21. august forståelse for «at folk begynner å bli lei av å høre om hvor fantastiske de ulike listene til årets kirkevalg er, uten at vi forteller så mye om hva vi ønsker å gjøre de neste årene.» Akkurat det er vi altså faktisk enige om.

Han lover å komme sterkere tilbake, da med tydeligere tale om hva Åpen folkekirke vil, formoder jeg. Det er fullt av gode folk på listene deres. Velgerne bør rett og slett få vite hva disse kommer til å være bundet av. Og det i tide før valget.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
17 dager siden / 1208 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
23 dager siden / 1205 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 962 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
9 dager siden / 848 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 616 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 573 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere