Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Kirkevalg - takk og svar til Jordell

Publisert 5 måneder siden

Jeg har aldri betvilt at Åpen folkekirkes eller Bønnelistas folk står sentralt i kirken. Like fullt kommer partiene inn fra sidelinjen. Uten formelt feste i soknene.

Takk til Karl Øyvind Jordell for klare svar og kommentarer til de punktene jeg i mitt innlegg om kirkevalg 29. januar var mest opptatt av å diskutere. Det er bare et par bemerkninger i hans innlegg jeg har behov for å kommentere, og setter med det strek fra min side i denne runden.

Partier kommer inn fra sidelinjen
Jordell deler ikke mitt premiss om at de som velges til bispedømmeråd og dermed til kirkemøtet, kommer inn fra sidelinjen. Han begrunner dette med at «de fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken». Her mener jeg kortene blandes. 

Jeg har aldri betvilt at de som velges fra partilister, står sentralt i kirken, eller ikke har nærkontakt med menighetslivet, eller som noen kommentarer andre steder på nettet antyder: at de ikke skulle være egnet til oppgaven. Tvert imot. Mitt kritiske innlegg i august mot Åpen folkekirkes valgkamp, åpnet med ordene: «Det finnes folk på Åpen folkekirkes lister jeg godt kunne tenke meg å se i bispedømmeråd og kirkemøte.» Og det var ikke kun retorisk ment.

Mitt poeng er at de som står på kirkepolistiske lister, til tross for personlig deltakelse i lokalt menighetsliv, ikke har formelt feste i soknene. De representerer ikke menighetene, grunnenheten i organisasjonen Den norske kirke. De representerer meningene til en gruppering innen kirken.

Ergo kommer de inn fra sidelinjen. Og det langt oppe i organiasjonene, med ambisjoner om å styre kirken fra toppen. Mitt ønske er at de som styrer på og fra toppen, skal være nominert nedenfra. 

Både i prinsippet og i praksis er det nå slik at personer som har lyst til å styre kirken og har evnen til å samle nok støtte til å danne et parti, kan bli kirkeledere. Selvbestaltede, vil jeg da si, til tross for at de blir valgt i et bredt anlagt valg. For de nominerer i grunnen seg selv. 

Da Åpen folkekirke ble til, var det som et ensaksparti rundt en viktig sak som de vant. Sist høst kjørte de helsides annonser som listet opp punkter i partiprogrammet som stort sett er ukontroversielle, mens hovedblikkfanget var kirkerådsleder Gunnleiksrud Raaum og partileder Sandaker-Nielsen som smilende proklamerer: «Det har vært stort å få være med på å skape endring i kirken. Det vil vi gjerne fortsette med!» Lettere karikert: Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til. Styringslysten var tydeligere enn hva de egentlig ville.

Nominasjonsprosessen må breddes ut
Jordell antar at jeg med «foreningsdemokrati» mener valg på menighetsmøter, noe han ikke ønsker. Og heller ikke jeg. 

Det jeg ønsker meg, er at det legges betydelig større vekt på selve nominasjonsprosessen. Den må åpnes, breddes ut, bli en viktig folkedemokratisk sak i lokalmenighetene. Mye av de sentrale midlene til gjennomføring av valg bør kanaliseres til dette. 

Jeg har tatt til orde for at de best egnede personene skal styre kirken. I lokalsamfunnet vet man ofte hvem som egner seg. Disse må stemmes fram i åpne nominasjonsprosesser - lokalt og regionalt - til man sitter med en grasrotdemokratisk liste over personer å stemme på i åpne valg. 

Valgene må skje på den tid og de steder der det samler flest deltakere. Det er uvisst og sikker variabelt hvor dette best kan skje.

Da jeg skrev mitt første innlegg, var det som en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg. Partiet rir to hester samtidig, som noen også har prøvd seg på i rikspolitikken. Med flertall i kirkerådet vil man gjerne framstå som samlende, «statsbærende», og skape gode styringsprosesser. Samtidig fremmer man sin primærpolitikk i media. Snedig. Men klokt?


Gå til innlegget

Helt på jordet, Jordell?

Publisert 6 måneder siden

Karl Øyvind Jordell raljerer over mitt antatte ikke-kjennskap til bygdenorge. Som om det var et argument i kirkeordningsspørsmål. Hva med å diskutere saken?

Ingen har vel skrevet flere avisinnlegg om Den norske kirkes valgordning enn Karl Øyvind Jordell. Jeg har lest de fleste, med interesse. 

Hovedinntrykket er at han kritiserer den hybride ordningen vi nå har, med både personvalg og listevalg. Det gjør jeg også.



Det Jordell tar opp fra i mitt innlegg 29. januar, er et avsnitt med litt lett høyttenkning om praktisk valggjennomføring i Lommedalen. Et innspill jeg eksplisitt sier bare kan ligge. De prinsipielle spørsmålene jeg ellers drøfter, berører han ikke.

Disse var:

- beslutning om kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning
- valgordning må avgjøres før valglokalisering
- kirken bør organiseres nedenfra og opp, med personvalg på alle nivåer
- vi må unngå at de som styrer kirken kan komme inn fra sidelinjen via partidannelser
- foreningsdemokrati er minst like demokratisk som listevalg
- de moralske spørsmålene knyttet til majoritetsprivilegier
- nedgangen i valgdeltakelse indikerer at lokalisering ikke er så viktig


Jeg har grunn til å tro at Jordell har meninger om dette, og at han er uenig med meg i flere av punktene. Men er det noen av dem han er enig i? Eventuelt med visse nyanseringer? Det hadde vært interessant å få til en samtale.

Hvor godt jeg kjenner bygdenorge, har naturligvis ikke så mye med de prinsipielle sidene ved kirke- og valgordning å gjøre. Jeg kan likevel forsikre at kjennskapet er inngående. Jeg vokste opp i den vesle skogs- og jordbruksbygda Hurdal, gikk gymnaset i bygda Eidsvoll og etter studier i Oslo har jeg bodd 40 år i Lommedalen og sett denne «bygden i bygden Bærum» utvikle seg fra landsbygd til en blanding av bygd og forstad.

Gjennom dette, og et langt liv der jeg har møtt menigheter rundt i hele landet, er jeg fullstendig klar over de store forskjellene i kirkeliv. Likevel er jeg overbevist om at det veldig mange steder kan jobbes kreativt og godt med å få folk til kirkene i en valguke. Valg på kirkekontoret er også helt greit, uansett hvor det ligger, og uansett hva Jordell antar at jeg sikkert er imot.

Det er den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg jeg vil til livs.
I den sammenhengen er det helt på jordet å synse om min peiling på bygdelivet - eller i det hele tatt bruke antakelser om mine meninger og beveggrunner som argument.

Gå til innlegget

Mens kirken de leder, nettopp har startet den store samtalen om kirkeorganisering, kjører Åpen folkekirke den lille om lokalisering av valg. De begynner i feil ende.

Åpen folkekirke kom som kjent til makten som et ensaksparti ved kirkevalget i 2015. Saken vant de året etter. Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle. Noe ingen er uenig i, og bare høyere makter enn et kirkeparti kan garantere.

I et innlegg i Vårt Land 28. januar bekymrer Åpen folkekirkes leder, Gard Realf Sandaker-Nielsen, seg nå for noe atskillig mindre: Hvor og når valgurnene skal settes fram. Som leder for det styrende partiet i en fristilt folkekirke frir han til Stortingets behandling av ny kirkelov i vår for å få skapet på plass. Det virker panisk.


Riktig rekkefølge

Den norske kirke skal være en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Det har det i mer enn 20 år vært bred enighet om. Demokratisk skal den også være. Og var det ikke det brede kirkeforliket i 2008 som fant på.

I år arbeides det intenst med kirkeordning, og første spørsmål er: Hva slags organisering sikrer at kirken utvikler seg videre som før vedtatt? Et underspørsmål: Hva slags valgordning trygger og tydeliggjør organiseringen? Og så, lenger nede på lista: Hvilken lokalisering og hvilke tidspunkter tjener dette valget, og dermed en demokratisk folkekirke best? Det har vi nå hele tre år på å finne ut av.

Kirken bør etter mitt syn organiseres sammenhengende nedenfra og opp. Det må være formelle linjer fra sokn til kirkemøte. Det bør gjenspeiles i personvalg i alle ledd. Kirken bør unngå at tilfeldig sammensatte partilister uten formelle bånd til soknene og med tynn demokratisk basis kommer inn fra sidelinjen og styrer kirken ovenfra og ned. Kirken bør styres av de best egnede menneskene, valgt nedenfra – ikke av de til enhver tid mest populære meningene.

Valgene bør tydeliggjøre dette ved å legges til kirkene, i klar avstand fra offentlige valg. Dette er foreningsdemokrati, i likhet med så ulike størrelser som LO og Misjonssambandet. Eller grasrotdemokrati, om man vil.


Dobbeltkommunikasjon

Den viktigste grunnen til å skille kirkevalg og kommunevalg, er likevel verken valgteknisk eller valgtaktisk. Den er moralsk. Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har. Det er dessuten dobbeltkommunikasjon som ikke er kirken verdig. Den norske kirke er og skal være en fristilt folkekirke. Statskirken er historie. Hvordan skal kirkesjeldne velgere oppfatte det, når de møter kirkevalget som et vedheng til kommunevalget?

Sandaker-Nielsen begrunner sin mening om valglokalisering blant annet med at deltakelsen sank igjen i fjor, til 13 prosent fra 16,7 i 2015. En rimelig tolkning er da at lokalisering er underordnet. Åpen folkekirke mobiliserte på sak for fire år siden. Sist høst hadde de mest en imaginær omkamp å spille på, samt lyst til fortsatt makt, kledd i kirkens mest omforente ord. Ikke rart valginteressen dalte.


Kirken er stedet

Sett fra mitt sted i verden, som en landsens prest i ei bynær bygd, mener jeg valgdeltakelsen vil gå opp om kirken våger å arrangere valget i egne lokaler og til egen tid. I Lommedalen stemte i september snaut 500 personer, og lå med det nær landsgjennomsnittet. Jeg er helt sikker på at vi enkelt kunne øke dette tallet ved å ha en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.

Men slike ideer kan ligge en stund, til viktigere spørsmål er besvart. Det er uansett ikke et demokratisk problem å forvente at kirkemedlemmer som ønsker å stemme, finner ut hvor kirken ligger, og tar seg fram dit hvert fjerde år.

Gå til innlegget

Julas store nedtur

Publisert 7 måneder siden

Det går nedover med Gud. Det er det vi feirer i jula.

Det går nedover med Gud. Til tross for overbookede julekonserter, vekst i antall skolegudstjenester og fortsatt betydelig kirkesøkning på julaften: Alle statistikker og spørreundersøkelser viser at her i vår vestlige overflodsverden er det færre og færre som tror på Gud, enda færre som går jevnlig til gudstjeneste, og enda færre enn det igjen som på ramme alvor forsøker å innrette livet som om Gud skulle ha noe å si.

Men det er ikke derfor det går nedover med Gud. Den levende Gud er og blir og klarer seg utmerket, fullstendig uavhengig av våre markedsundersøkelser og skiftende kirkegangsvaner. En gud som bare holdes oppe dersom vi mennesker er så snille at vi tror på ham og viser litt respekt, er vel heller ikke så mye verken å støtte seg til eller bli støtt av. En sånn gud, et pyntelig produkt av våre religiøse behov, kan vi gjerne vende ryggen.

Like fullt går det altså nedover med Gud. Ikke minst nå i adventstida. Det jeg tenker på er at Gud hele tiden beveger seg nedover mot jorden og menneskene, som er så utsatt, og som han elsker.

Vi mennesker, derimot, vi streber. Vi klatrer. Vi vil opp, bli noe, telle, vinne, eie, herske. Det får ikke hjelpe om et flertall holdes nede i fattigdom og usle kår, bare vi selv blir rikere, sterkere, vakrere og tryggere. 

«Kom», sa de i Babel, «la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn!» Siden har tårn og spir vært selve symbolet på de rike og mektiges makt – fra overdådige kirkebygg til Twin Towers og Buj Khalifa i Dubai.

Og da applauderte Gud? 

Nei, «da steg Herren ned» og satte en stopper for det himmelstrebende prosjektet. Dette fortelles allerede i Bibelens ellevte kapittel. Og resten av bøkenes bok er i bunn og grunn fortellingen om hvordan Gud fortsatte å stige ned for å berge og bygge de minste, de plagede, de redde.

For Gud bor ikke bare i det høye og hellige. Han bor også hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Hans arm er ikke for kort til å frelse. Derfor knuste han glasstaket – ovenfra. Han ga avkall på sin himmelske herlighet, tok på seg en tjenerskikkelse, sto fram som menneske, og fornedret seg selv.

Han steg ned, men ikke bare til toppsjiktet. Først var han et foster i ei fattig og ugift ung kvinnes morsliv. Siden skrek han som et nyfødt lite barn i en lånt krybbe. Kort tid etter ble han flyktning i et fremmed land, ureturnerbar inntil det ble nye konstellasjoner ved kongens bord i Jerusalem, og fikk så en anonym oppvekst i den ubetydelige byen Nasaret, hva godt kan komme derfra? 

Som voksen, tretti år senere, begynte han sin korte, men uendelig betydningfulle offentlige virksomhet. Det gjorde han på jordas aller laveste punkt, under vann i Jordan-elva, nede ved Dødehavet. Han ville frelse alle – nedenfra.

Så endte hans dager på jorda med en fornedrende død. Først etter det kom oppstandelse, oppstigning, opphøyelse. Men også da med det store målet for øyet: At himmelen en dag skal rekke helt ned på jorda. At Gud igjen kan stige ned, bo hos oss for alltid, tørke alle tårer og gjøre allting nytt.

Det går nedover med Gud.
Det er det vi feirer i jula.

– – –

Bibeltekster
 som ligger til grunn for denne betraktningen:
 1. Mosebok 11,1–9; Jesaja 57,15 og 59,1; Filipperbrevet 2,6–11; Lukas 1,26–56 og 2,1–20; Matteus 2,13–23 og 3,13–17; Johannes 1,45–46; Åpenbaringen 21,1–5

Gå til innlegget

Det er forskjell på la seg inspirere av evangeliet og å ta det til inntekt for et kirkepolitisk parti. Åpen folkekirke burde begripe dette. De har vært utsatt for den typen hersketeknikker selv.

Åpen folkekirkes program og profilering knyttes til det sentrale i evangeliet. Det skulle da bare mangle. Slik avrunder Ole Kristian Bonden sitt svar (23.8.) på min kritikk av Åpen folkekirke dagen før.


Og ja: selvsagt. Alle som vil kirken vel, knytter an til evangeliet og lar seg inspirere av det. Men det er altså ikke dette jeg kritiserer. Jeg stiller spørsmål ved måten Åpen Folkekirke bruker kirkens kjernebudskap som slagord for seg selv og selger kirkens bredt omforente saker som de var deres egen oppfinnelse.

Selvsagt skulle det bare mangle at Åpen folkekirke slik alle som jobber for kirkas beste, lar seg inspirere av evangeliet. Men én ting er å bli inspirert og knytte an. Å ta kirkens felles kjernebudskap til inntekt for en kirkepolitisk fløy er noe ganske annet.


Slagordet først.

 Evangeliet - det kan sammenfattes slik:

Tro, håp og kjærlighet til alle. Velg Jesus!

I Åpen folkekirkes slagord-tapning blir det til:

Tro. Håp. Kjærlighet. Til alle. Velg Åpen folkekirke!

Det er en ikke ubetydelig forskjell her. Jeg mener den er åpenbar. Slagordversjonen tar patent på kirkens DNA og annekterer vår felles eiendom. Åpen folkekirkes måte å bruke dette bibelsitatet i valgkampen på, oppleves som temmelig slitsom av oss som i likhet med dem velger Jesus, samt tro, håp og kjærlighet, men altså velger andre lister ved kirkevalget.

Jeg har fått med meg at mange i miljøet rundt Åpen folkekirke ofte er blitt møtt med lignende ufin, monopoliserende og bedrevitersk bibelbruk fra meningsmotstandere. Slik sett er det forståelig – men også forstemmende – at de svarer med samme mynt. Med sitt valgkampslagord får Åpen folkekirke det til å virke som om ingen forstår evangeliet bedre enn dem. Og man blir jo både oppgitt og sint når noen insinuerer at man verken skjønner Bibelen eller tar den på alvor. Derfor burde reaksjonene fra oss som leser og tolker annerledes, verken overraske eller forarge.


Og nå: DNA. Harald Hauge skriver i sitt innlegg (24.8.) blant annet: «Dersom den radikalt åpne folkekirka har vært kirkas DNA hele veien, slik Grønvik skriver, da var enten Kirkemøtet 2014 frakobla kirkelegemet, eller så har det skjedd noen ganske radikale mutasjoner eller frislipp av stamcelleeffekter de siste fire-fem åra.»


Men jeg har jo aldri skrevet at kirkens DNA er den radikalt åpne folkekirka. Jeg har ikke vært inne på tanken engang. Jeg har tenkt større, jeg har tenkt på Jesu Kristi verdensvide kirke, som rommer oss alle, uansett hva vi måtte mene om Åpen folkekirkes kampsaker. I ryggmargen på denne kirken, den store kristne kroppen, ligger vårt felles DNA: troen, håpet og kjærligheten, samt vissheten om at alt dette er for alle. Også for alle som velger Åpen folkekirke, naturligvis. Men de har ikke monopol på det, slik deres valg av slagord mer enn antyder.

For øvrig ligger det vel også utenfor kompetansen til et kirkepolitisk parti å love tro, håp og kjærlighet til alle. Garanti for og distribusjon av disse gavene tilligger høyere makter enn kirkemakten.


Og så, programmet. Jeg har aldri skrevet eller ment at «den brede og åpne kirka» har blitt slik av seg selv, slik Hauge gjengir meg. Jeg har bare vist til at det aller meste av det som kan leses i Åpen folkekirkes program, allerede har bred konsensus. Og det meste av dette er arbeidet fram lenge før Åpen folkekirke ble til. 



En bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke - denne «formålsformuleringen» for Den norske kirke har fulgt oss siden årtusenskiftet, minst. Kulturmeldingen og diakoniplanen er andre eksempler på at det Åpen folkekirke nå selger som egne kampsaker, har vært kjempet fram over atskillig lenger tid enn de siste fire årene. Mye godt har skjedd siden 2015 også. Men Åpen folkekirke tar nok vel mye av æren for det.




Oppsummert og spissformulert: Med et navn klippet fra kirkens omforente formål, et slagord hvis intensjon enhver i kirken kan gjøre til sitt, og et program som i all hovedsak framstår som temmelig mainstream - da kan ikke Åpen folkekirke samtidig kalle seg et tydelig alternativ, slik Ole Kristian Bonden hevder. De to hestene kan ikke ris på én gang.

Og denne oppsummeringen er faktisk helt riktig, i den forstand at den er en faktisk frukt av Åpen folkekirkes framferd i valgkampen så langt. Som vi predikanter vet eller bør vite, er ikke budskapet bare det vi framfører, det er også det etterlatte inntrykket, mottakerens tolkning og opplevelse. Samme hva vi i vår visdom mente å si. Jeg regner derfor heller ikke med at det jeg skriver her, blir forstått og tatt imot slik jeg håper. Men hva kan vel en landsens prest gjøre med det?


Knut Grønvik
sokneprest i Lommedalen



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1506 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
6 dager siden / 1411 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
17 dager siden / 1101 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
13 dager siden / 1003 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 671 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
22 dager siden / 456 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere