Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Takk for at du løfter fram de frivillige

Publisert rundt 3 år siden

Kirken er jo først og fremst alle de som ikke er ansatt. Men vårt innspill handler om å samle de nåværende ansatte i én arbeidsgiverlinje. Derfor fokus på dem/oss.

Gå til kommentaren

Nåde på mange måter

Publisert over 3 år siden

Takk for at du forteller så personlig, Didrik. Nåden kommer i så mange skikkelser. Ofte gjennom mennesker. Håper du blir utsatt for mye mer nåde i tida som kommer!

Jeg fikk to assosiasjoner. 

Den ene til noen linjer i salmen «Du åpner døren» av Svein Ellingsen:
Det alle søker, er en nådig neste! … og la et glimt av Nådens herredømme bli klart og synlig i og gjennom oss.

Den andre, ubeskjedent nok, til noe jeg selv skrev for mange år siden - en Ettertanke i Vårt Land om en tekst fra 1. Peters brev 4,10-11. Da så jeg tilbake på noen av siste ukes erfaringer, og uttrykte dem slik:


En dag jeg kom forsinket hjem fra jobben, hadde et av barna mine allerede kokt poteter. Jeg var forsinket, sliten og ble kjempeglad! Så gikk det litt raskere å få middagsmaten på bordet. Det er Guds nåde: Jeg bor i hus med mennesker som vil meg vel!

Søndagen før hadde vi noen venner på besøk. En av dem holder høns i rekkehushagen. Hun kom med en hel eske egg. En annen er snekker og bygde en gang et hus vi har hatt gleden av å bo i. Nå bygde han oss opp med sine tanker om livet med Gud. Så gikk vi en tur i skogen, satte oss på en bar flekk under ei gran og kjente januarsola varme. En tredje av vennene våre dikter sanger. Han deklamerte en ny en der i solskinnet, om lovsangen som blandes av himmelske toner og jordisk skurr.

Jeg kjente meg rik etter disse dagene. Jeg hadde vært sammen med mennesker som tjente meg med sine nådegaver «som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde». For er det ikke nåde, og nådens gaver, når noen gir deg mat, andre taler gode ord og en tredje muntrer deg opp med glade og sanne sanger? Noen taler. Andre tjener. «Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus.»

Men er det åndelig nok dette, da? Er ikke nådegaver noe ekstraordinært og overjordisk? Jo, det også. Guds nåde er så mangfoldig at den omfatter alt fra den minste lille jordiske godhet til himmelrikets herlighet og kraft. Og alminnelige mennesker får være forvaltere av det, alt sammen.

Som for eksempel snekkeren og dikteren vi hadde på besøk. I en av mine mørke stunder var de to med blant flere som la sine hender på meg og ba. Han som deklamerte sang for oss på søndag, gav meg den gangen et ord fra Gud som lyste langt inn i sjelen. Og snekkeren, som snakket om Jesus nå i helgen, formidlet den gangen Guds kjærlighet til meg med en omfavnelse som jeg ennå kan kjenne i kroppen.




Gå til kommentaren

… og i nord

Publisert over 8 år siden
Jørn Lemvik – gå til den siterte teksten.

På denne måten har vi bidratt til å skille ut og profesjonalisere kirkens sosiale engasjement for medmennesker, med det resultatet at kirkens samfunnsansvar gradvis løsrives fra kirkens daglige rytme og forkynnelse.

Takk til Jørn for et innlegg med brodd. Den kunne til og med gjerne vært skarpere! Og det er lovende at det er generalsekretæren i Digni (tidl. Norsk misjons bistandsnemnd) som spisser tanken og pennen om dette triste skillet mellom åndelig liv og sosialt engasjement.

Jeg for min del vil bare føye til at problemet er det samme for våre kirker her i nord. Det er altfor tette skott mellom det åndelige liv og det sosiale engasjementet - fra menighetsplan til våre profesjonaliserte diakonale organisasjoner.

I Korsvei-bevegelsen, der jeg har vært aktiv siden starten i 1985, har vi hele tiden utfordret dette skillet. Om vi har lykkes, er et annet spørsmål. Men vi peker i det minste ut en retning der det å søke Jesus Kristus holdes sammen med å bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. Disse fire veiviserne, som vi kaller dem, kan ikke skilles fra hverandre.

Det var et framskritt da den nye diakoniplanen for Den norske kirke utvidet diakonien til å omfatte inkluderende fellesskap, nestekjærlighet, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket. Altså at grønn og internasjonal diakoni også ble med. Det var også fint at diakonien teologisk ble forankret i Jesus Kristus selv, han som forsoner alt og skaper fred. Men det var en skuffelse at for eksempel bønn bare nevnes så vidt som forbønn, og muligens et egnet tiltak for stressede sjeler. Hva med egenverdien i det åndelige livet? Som en integrert del av engasjementet?

«Ropet fra de fattige i sør gjaller i et åndelig tomrom i nord» - skrev vi i invitasjonen til den første Korsvei-festivalen. Er det blitt noe bedre?

Gå til kommentaren

Kristen forkultur

Publisert over 8 år siden

I likhet med mange kristne har jeg undret meg stort over budskapet i Bergprekenen.

Jeg er enig, Morten: Bergprekenen er ord som skaper undring. Det er en egen kraft i Jesu undervisning. Han taler ord som skaper noe i oss samtidig som de motiverer til handling. Til å bli motkultur – eller bedre: forkultur.

Etter min mening er Bergprekenen selve kjernestykket i kristen etikk. Her finner Jesu disipler retningen på hva det vil si å følge Jesus. Det er også et mål at den etikken vi finner i Bergprekenen, i størst mulig grad kan påvirke samfunnet. Dette kan skje på minst to måter:

1. Kristne mennesker og den kristne kirke kan engasjere seg i politikk og samfunnsliv. Den kristne etikken er da rettesnor. Men den må aldri tvinges på andre. Den kan aldri begrunnes med at det er «Guds vilje». Man kan ikke forvente at de andre som også deltar i formingen av samfunnets verdier, lover og regler, skal akseptere kirkens etiske standpunkter bare fordi de er begrunnet i Bibelen. Her kan vi bare argumentere allmennmenneskelig – og håpe at resultatet blir mest mulig preget av det vi som kristne tror er rett.

2. Kristne mennesker og den kristne kirke kan forsøke å leve ut fra Bergprekenen og andre kilder til kristen etikk – og håpe at dette påvirker samfunnet omkring, og trekker stadig flere inn i samme levemåte. Det var vel omtrent noe sånt Jesus mente da han sa: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

Forbilde, altså. Eller surdeig. Så i stedet for en videre prinsipiell drøfting av den kristne etikken, kommer her i stedet noe jeg skrev i Vårt Land for noen år siden:

Kristen motkultur er jeg for. Begrepet motkultur, derimot, er jeg mer tvilende til.

Ordet motkultur etterlater så lett et inntrykk av at kristne mennesker og menigheter først og fremst er mot noe. Og slik har det jo også ofte vært. Kirke og kristenfolk har stadig ropt opp og advart mot det vi mener truer vår kristne kulturarv, bryter ned det gode livet og fører samfunnet på villspor. Til dels har vi også hatt rett. Men ikke alltid, og aller minst når vi har ytret oss mot kultur og kulturelle uttrykksformer som teater og kino, dans og drama, bestemte musikkstiler og instrumenter, klesdrakter, hårfrisyrer og hva det måtte være.

Kristne mennesker og menigheter er ikke først og fremst mot noe eller noen. Vi er for noe. Vi er for mennesker og alt som lever, for skaperverk og skapende krefter, for alt som bygger fellesskap og fremmer rettferdighet. Vi deltar i Guds store velsignelsesprosjekt. Gud vil velsigne alle slekter på jorden. Derfor kalte han Abraham, og satte i gang det teologene kaller frelseshistorien. Midt i historiens skjeve gang har Gud også en annen historie gående. Han skaper et nytt folk, som skal bidra til å rette skjevhetene opp. Den kristne kirke, med alle den rommer, trekkes inn i Guds store plan om å velsigne og nyskape alt.

Kristen motkultur er altså snarere en forkultur.

Kristne mennesker og menigheter utgjør en fortropp for noe som skal komme, nemlig himmelriket. En dag skal Gud opprette himmelske tilstander på jord. Da Jesus kom, begynte dette nye regimet å gjøre seg gjeldende med alle sine goder og gode krefter. Nå er den kristne kirke Jesu kropp i verden, og bringer himmelrikets nærvær stadig videre ut. Kirken utgjør en forkultur som foregriper og gir en forsmak på det som skal komme. Og dette gjør den ikke ved å være mot kulturen omkring seg, men ved å være for den, elske den, gå inn i den og påvirke den innenfra. Også dette er forkultur.

«Himmelriket er likt en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret,» sier Jesus. En dag skal alle munner mettes rundt himmelrikets store bord. Men først må brødet bakes, med en forkultur som gjærer og gjør det stort og godt.

«Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin.» En dag skal alle himmelens fugler – og alle jordens hjemløse med dem – bygge og bo i himmelrikets store tre. Gud er allerede i gang med forkulturen. Frøet er sådd. Og det har begynt å spire.

Teksten ble først publisert som «tekstverksted» i Vårt Land 14. november 2008.
Som en kommentar til Matteus 13,31-33

 

 

Gå til kommentaren
Are Karlsen – gå til den siterte teksten.

Hva er løsningen? Slik jeg ser det: Forkynne Kristus. Kristus kroppsliggjør, realiserer, kristenlivets innhold. Å forkynne Kristus gir retning og innhold for kristenlivet.

Dette er midt i blinken - og hele poenget. Og dette er da også kjernen i Bonhoeffers bok Etterfølgelse, som jo var utgangspunktet for Tor Erlings Fagermoens åpningsinnlegg.

Etterfølgelse skapes av Jesus Kristus, når vi sier ja til å følge ham. Etter at boka kom ut, har jeg holdt et par foredrag om den. Det som slår meg, er at boka om Etterfølgelse handler minst like mye om Jesus som om oss. Bonhoeffer forkynner Kristus, som kroppsliggjør kristenlivets innhold, slik Are Karlsen skriver. Etterfølgelse består i at Kristus kroppsliggjør og realiserer sitt liv i oss.

Eller sagt med et sitat fra Dietrich Bonhoeffers bok: «Kallet til etterfølgelse knytter oss til personen Jesus, og bare ham. Kallet er et nådig kall, et nådig bud. Det ligger hinsides fiendskapet mellom lov og evangelium. Kristus kaller. Disippelen følger. Dette er nåde og bud i ett … Etterfølgelse er å være bundet til Kristus; fordi Kristus kaller, finnes også etterfølgelsen.»

Det er mer enn pengene verdt å skaffe seg boka. Som oversetter fikk jeg lov til å skrive et forord i den nye norske utgaven som kom i vår. Der konkluderer jeg slik:

Det går en kraft ut fra boken. Den evner å knytte meg som leser til Kristus. Men dermed blir også kallet til oppbrudd og etterfølgelse urovekkende nærgående. Våger jeg – og våger vi som kirke i dagens Norge – å følge det?

Til daglig arbeider jeg som prest i Korsvei-bevegelsen. Vi ønsker å bidra til å forandre både kirke og samfunn nedenfra. Korsvei er blitt til av lengselen etter å leve som Jesu disipler midt i vår tid. Vi vil utfordre og inspirere til både å søke fortrolig fellesskap med Jesus Kristus og bli forent med ham i kampen for livet i vår verden.  Til begge deler er Dietrich Bonhoeffer – med sitt liv, sin død og i alle sine bøker – en trassig og troverdig veileder.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
18 dager siden / 1473 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
28 dager siden / 1286 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1050 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 938 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
27 dager siden / 597 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere