Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Det er forskjell på la seg inspirere av evangeliet og å ta det til inntekt for et kirkepolitisk parti. Åpen folkekirke burde begripe dette. De har vært utsatt for den typen hersketeknikker selv.

Åpen folkekirkes program og profilering knyttes til det sentrale i evangeliet. Det skulle da bare mangle. Slik avrunder Ole Kristian Bonden sitt svar (23.8.) på min kritikk av Åpen folkekirke dagen før.


Og ja: selvsagt. Alle som vil kirken vel, knytter an til evangeliet og lar seg inspirere av det. Men det er altså ikke dette jeg kritiserer. Jeg stiller spørsmål ved måten Åpen Folkekirke bruker kirkens kjernebudskap som slagord for seg selv og selger kirkens bredt omforente saker som de var deres egen oppfinnelse.

Selvsagt skulle det bare mangle at Åpen folkekirke slik alle som jobber for kirkas beste, lar seg inspirere av evangeliet. Men én ting er å bli inspirert og knytte an. Å ta kirkens felles kjernebudskap til inntekt for en kirkepolitisk fløy er noe ganske annet.


Slagordet først.

 Evangeliet - det kan sammenfattes slik:

Tro, håp og kjærlighet til alle. Velg Jesus!

I Åpen folkekirkes slagord-tapning blir det til:

Tro. Håp. Kjærlighet. Til alle. Velg Åpen folkekirke!

Det er en ikke ubetydelig forskjell her. Jeg mener den er åpenbar. Slagordversjonen tar patent på kirkens DNA og annekterer vår felles eiendom. Åpen folkekirkes måte å bruke dette bibelsitatet i valgkampen på, oppleves som temmelig slitsom av oss som i likhet med dem velger Jesus, samt tro, håp og kjærlighet, men altså velger andre lister ved kirkevalget.

Jeg har fått med meg at mange i miljøet rundt Åpen folkekirke ofte er blitt møtt med lignende ufin, monopoliserende og bedrevitersk bibelbruk fra meningsmotstandere. Slik sett er det forståelig – men også forstemmende – at de svarer med samme mynt. Med sitt valgkampslagord får Åpen folkekirke det til å virke som om ingen forstår evangeliet bedre enn dem. Og man blir jo både oppgitt og sint når noen insinuerer at man verken skjønner Bibelen eller tar den på alvor. Derfor burde reaksjonene fra oss som leser og tolker annerledes, verken overraske eller forarge.


Og nå: DNA. Harald Hauge skriver i sitt innlegg (24.8.) blant annet: «Dersom den radikalt åpne folkekirka har vært kirkas DNA hele veien, slik Grønvik skriver, da var enten Kirkemøtet 2014 frakobla kirkelegemet, eller så har det skjedd noen ganske radikale mutasjoner eller frislipp av stamcelleeffekter de siste fire-fem åra.»


Men jeg har jo aldri skrevet at kirkens DNA er den radikalt åpne folkekirka. Jeg har ikke vært inne på tanken engang. Jeg har tenkt større, jeg har tenkt på Jesu Kristi verdensvide kirke, som rommer oss alle, uansett hva vi måtte mene om Åpen folkekirkes kampsaker. I ryggmargen på denne kirken, den store kristne kroppen, ligger vårt felles DNA: troen, håpet og kjærligheten, samt vissheten om at alt dette er for alle. Også for alle som velger Åpen folkekirke, naturligvis. Men de har ikke monopol på det, slik deres valg av slagord mer enn antyder.

For øvrig ligger det vel også utenfor kompetansen til et kirkepolitisk parti å love tro, håp og kjærlighet til alle. Garanti for og distribusjon av disse gavene tilligger høyere makter enn kirkemakten.


Og så, programmet. Jeg har aldri skrevet eller ment at «den brede og åpne kirka» har blitt slik av seg selv, slik Hauge gjengir meg. Jeg har bare vist til at det aller meste av det som kan leses i Åpen folkekirkes program, allerede har bred konsensus. Og det meste av dette er arbeidet fram lenge før Åpen folkekirke ble til. 



En bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke - denne «formålsformuleringen» for Den norske kirke har fulgt oss siden årtusenskiftet, minst. Kulturmeldingen og diakoniplanen er andre eksempler på at det Åpen folkekirke nå selger som egne kampsaker, har vært kjempet fram over atskillig lenger tid enn de siste fire årene. Mye godt har skjedd siden 2015 også. Men Åpen folkekirke tar nok vel mye av æren for det.




Oppsummert og spissformulert: Med et navn klippet fra kirkens omforente formål, et slagord hvis intensjon enhver i kirken kan gjøre til sitt, og et program som i all hovedsak framstår som temmelig mainstream - da kan ikke Åpen folkekirke samtidig kalle seg et tydelig alternativ, slik Ole Kristian Bonden hevder. De to hestene kan ikke ris på én gang.

Og denne oppsummeringen er faktisk helt riktig, i den forstand at den er en faktisk frukt av Åpen folkekirkes framferd i valgkampen så langt. Som vi predikanter vet eller bør vite, er ikke budskapet bare det vi framfører, det er også det etterlatte inntrykket, mottakerens tolkning og opplevelse. Samme hva vi i vår visdom mente å si. Jeg regner derfor heller ikke med at det jeg skriver her, blir forstått og tatt imot slik jeg håper. Men hva kan vel en landsens prest gjøre med det?


Knut Grønvik
sokneprest i Lommedalen



Gå til innlegget

Åpen folkekirke tar patent på kirkens DNA

Publisert 3 måneder siden

Det finnes folk på Åpen folkekirkes lister jeg godt kunne tenke meg å se i bispedømmeråd og kirkemøte. Men ikke så lenge de står på de listene. Grunnene får du her.

Slagord ingen er uenig i. Åpen folkekirke pynter seg med lånte fjær. Det ser ikke pent ut. «Åpen folkekirke. Tro. Håp. Kjærlighet. For alle.» Dette poster de på Facebook og sprer som sin visjon. Som om det skulle finnes folk kirken som var mot det. Men uten å fortelle hvordan nettopp deres kandidater skulle bidra mer til tro, håp og kjærlighet enn folk på andre lister.

Tro, håp og kjærlighet for alle – dette jobber naturligvis alle folkevalgte og ansatte og frivillige i Den norske kirke for hver eneste dag. Det Åpen folkekirke gjør, er å kuppe selve evangeliet i sin valgkamp. 

Man kan si de forsøker å ta patent på kirkens DNA. Frekt, naturligvis. Men tillitvekkende?

I samme gate ligger navnevalget. Åpen folkekirke har lånt en formulering fra Den norske kirkes visjonsdokument og selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke. Uten å godtgjøre hva det eventuelt skulle være som gjør nettopp dem mer forpliktet på kirkens felles visjon eller mer i stand til å virkeliggjøre den enn kandidater på andre lister.

Tilsnikelse er vel et passende ord. Smart og effektivt. Men respektfullt?

Lite å lese ut av programmet. Et annet problem er at Åpen folkekirkes program på noen få punkter nær framstår som en oppramsing av gode saker hele kirken allerede er står sammen om. Bred og åpen kirke, med stort frivillig engasjement, fokus på rollen som kulturbærer og et mangfold i kulturuttrykk, radikal og nestekjærlig stemme i samfunnet, vise evangeliet som levende kraft gjennom diakonal handling osv.

Dette er jo hva Den norske kirke over lang tid har arbeidet seg fram til stor konsensus om, og det er vel knapt noen kandidater på andre lister som ikke vil det samme. Programmet slår inn åpne dører som kirkens medlemmer, ansatte og tillitsvalgte allerede i årevis har satt på vid vegg.

Det Åpen folkekirke gjør i sitt program, er altså i stor grad å forsyne seg av fellesskapets omforente saker og selge dem som om det var deres egen oppfinnelse. I forretningslivet er sånt ulovlig.

Med mindre Åpen folkekirke bare ønsker å fortelle at de vil det samme som alle andre. Men hvorfor fins de da? Det framgår jo ikke av programmet på hvilken måte de skulle være de beste til å sikre det et stort flertall i kirken allerede jobber for.

Taus om kirkeordning. Kirkeordning er sannsynligvis det største stridsspørsmålet de nærmeste årene. Det er enighet i Kirkemøtet om å innføre én arbeidsgiverlinje. Men skal den knyttes til bispedømmene eller fellesrådene? Åpen folkekirke har ingen programfestet mening om dette, så vidt jeg kan se.

Nå er det heller ikke lett å vite hva folk på Nominasjonskomiteens lister vil mene og stemme for i den saken. Men Åpen folkekirkes kandidater har – så langt jeg skjønner – forpliktet seg til å mene det som foreningen måtte vedta på sine medlemsmøter. Da heller stemme på folk som er nødt til å la sin mening brytes og formes i full offentlighet og i de demokratisk valgte organene.

Mer demokratisk? Og apropos demokrati: Åpen folkekirke vil at Den norske kirke skal videreutvikles som en demokratisk kirke. Men bidrar med sin blotte eksistens til det motsatte.

Det deres delegater skal mene i Bispedømmerådet og Kirkemøtet – våre demokratisk valgte organer – bestemmes internt i organisasjonen av en relativt begrenset gruppe mennesker. Medinnflytelse i disse prosessene kan man kjøpe seg til, via medlemsavgiften. De som velges inn i rådene fra Åpen folkekirkes lister, står til ansvar for «sitt parti», mens velgerne – hittil i alle fall – blir holdt i villrede om hva «partiet» vil gå inn for i store, omstridte saker.

Velger man fra Nominasjonskomiteens lister, vet man heller ikke alltid hva man får. Men man får i alle fall folk som kan påvirkes og stilles til ansvar i full offentlighet. Og den innflytelsen har man ganske enkelt i kraft av å være døpt kirkemedlem.

Dette gjelder for øvrig ikke bare hva kandidatene mener, men også hvem som faktisk blir kandidat. Nominasjonskomiteen mottar forslag fra demokratisk valgte menighetsråd. Når Åpen folkekirkes lister settes opp er hele kirkens demokratiske struktur koblet ut.

Det er mildest talt vanskelig å se hvordan lukkede prosesser og bundne representanter øker demokratiet. Helt spesielt når man ikke får vite på forhånd hvor Åpen folkekirke står i de kontroversielle sakene.

Når får vi vite noe? Da gjenstår spørsmål som disse: Hvorfor forteller ikke Åpen folkekirke hva de står for i stridssakene, bortsett fra den de vant i 2015? Mener de at deres folk uansett sak er bedre egnet til å lede kirken enn andre? I så fall bør de både si det og begrunne det. Ønsker de en framtid der de store spørsmålene avgjøres på bakrommet i etterkant av valg – og demokratiske fora reduseres til rene vedtaksorgan?

Det er på tide at Åpen folkekirke beveger seg fra slagord og demagogi til tydelig tale om selve kirkepolitikken. Lederen, Gard Realf Sandaker-Nielsen viser i sitt innlegg her på Verdidebatt 21. august forståelse for «at folk begynner å bli lei av å høre om hvor fantastiske de ulike listene til årets kirkevalg er, uten at vi forteller så mye om hva vi ønsker å gjøre de neste årene.» Akkurat det er vi altså faktisk enige om.

Han lover å komme sterkere tilbake, da med tydeligere tale om hva Åpen folkekirke vil, formoder jeg. Det er fullt av gode folk på listene deres. Velgerne bør rett og slett få vite hva disse kommer til å være bundet av. Og det i tide før valget.

Gå til innlegget

Den norske kirke skal i fremtiden organiseres langs én arbeidsgiverlinje. Dette er det enighet om. Men hvordan? Her er et innspill i samtalen, en prinsippskisse der ansvar og myndighet fordeles slik at alle yrkesgrupper får godt spillerom. Skissen er utarbeidet i samarbeid mellom undertegnede, som er sokneprest i Lommedalen, og sokneprest Stein Bjarne Westnes i Bryn. Den har fått tilslutning fra de aller fleste prestene i her i Bærum prosti.

Organisering ut fra oppdrag

Kirken skal i ord og handling formidle evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Dette skjer først og fremst gjennom livet og virksomheten i lokale menigheter. Samtidig er Den norske kirke én landsdekkende kirke, med felles bekjennelse, ordninger, liturgier og mål.

Organiseringen av kirken må på alle nivåer ta utgangspunkt i kirkens oppdrag og samsvare med kirkens egenart. Organisasjonsstrukturen må være enkel og lett å forstå både for kirkens medlemmer, tillitsvalgte og ansatte. Den må i tillegg være realistisk med tanke på tider med lite ressurser og færre stillinger.

 

Kjerne og støtte

Sentralt, gjennom bispemøtet, kirkemøtet og kirkerådet, vedtas liturgier og andre forordninger som skal være felles for hele Den norske kirke. Lokalt, i menighetsrådene, vedtas planer og rammer for virksomheten i det enkelte sokn.

Lokalt er kirkens kjerneaktiviteter gudstjenester, forkynnelse, sakramentsforvaltning, kirkelige handlinger, diakoni, undervisning, musikk og kultur. Av hensyn til kirkens formål er dette nødvendig og umistelig.

For å utføre og lede dette arbeidet utdanner og ansetter kirken prester, diakoner, kantorer, kateketer, pedagoger, kirketjenere, barne- og ungdomsarbeidere osv. Til noen av disse stillingene kreves det ordinasjon/vigsling. Hvis kirken skal organiseres i tråd med dens oppdrag og egenart, er det naturlig at lokalmenighetens daglige arbeid ledes av personer som har den nødvendige kirkelige utdanning og ordinasjon.

For å støtte opp om kjerneaktivitetene har kirken også ulike stillinger innen administrasjon, personalbehandling, økonomi, eiendomsforvaltning, kirkegårdsdrift osv. Også dette er nødvendig, og det ansettes personer med de rette kvalifikasjoner. Det er likevel naturlig at disse støttefunksjonene underordnes den faglige ledelsen av kirkens kjerneaktiviteter.

Dette forholdet mellom kirkefaglig ledelse og administrative funksjoner bør gjelde på alle nivåer i kirkens organisasjon.

 

Litt om ledelse

Med ledelse mener vi først og fremst: inspirere, samordne og veilede både ansatte og frivillige i den daglige framrykningen mot felles mål. Dette skjer selvsagt i lojalitet mot kirkens lære og ordninger, og i samsvar med de rammer og målsettinger som er vedtatt av de dertil valgte organer.

Ledelse skal i minst mulig grad ha preg av styring. Ledelse utøves i tillit til at den enkelte medarbeider har en god rolleforståelse og evne til tverrfaglig samspill. Samtidig må det knyttes en myndighet til lederrollen, særlig med tanke på handlingsrom i kritiske og krevende situasjoner.

 

Mulig struktur

Grunnstrukturen i Den norske kirke bør etter vår mening beholdes slik den er i dag: sokn, prosti, bispedømme – og med kirkemøte/kirkeråd som nasjonal ledelse.

 

Bispedømmet

Bispedømmerådet legger rammer og planer. Biskopen leder bispedømmets kirkelige virksomhet. Biskopen er overordnet stiftsdirektør, som igjen leder bispedømmeadministrasjonen.

Myndighetsrelasjonene på bispedømmenivå bør i hovedsak kunne danne mønster for relasjonene på nivåene under. Dette er en grunntanke i vårt forslag til organisering i prosti og sokn.

 

Prostiet

Prostiet skal være bindeleddet mellom bispedømmet og soknet. Prostiet blir serviceorgan for menighetsrådet og bispedømmerådet. Prostiet bør derfor i liten grad drive egen virksomhet, men begrense seg til nødvendig samordning mellom soknene.

Det styrende organet for prostiets virksomhet er prostiråd/fellesråd. Prosten leder prostiets kirkelige virksomhet og er overordnet kirkevergen. Kirkevergen leder administrative støttefunksjoner.

Organiseringen av prostiene må for øvrig tilpasses lokale/regionale forutsetninger. Der hvor prostiet omfatter flere kommuner sørger menighetsrådene innen den enkelte kommune for å samordne sine interesser i forhold til kommunen. I større byer med flere prostier og én kommune slås prostiene sammen til ett prosti med én prost og én kirkeverge. Dette store prostiet kan deles inn i flere regioner/prestegjeld med en ledende sokneprest i hvert av dem.

 

Soknet

Menighetsrådet er soknets styrende organ. Rådet vedtar bindende rammer og planer for den lokale driften og utøvelsen av all kirkelig virksomhet i soknet.

Soknepresten har møte- og talerett i menighetsrådet, ikke stemmerett. Det velges en ansattrepresentant til å sitte fast i menighetsrådet. Kirkeforvalter er sekretær for menighetsrådet.

Soknepresten leder lokalmenighetens virksomhet – pastoralt, faglig og samordnende. Det er ønskelig at kirken på sikt tilbyr og forutsetter en tilleggsutdannelse i menighetsledelse.

Soknepresten er overordnet kirkeforvalter. Kirkeforvalter er administrasjonsleder og nærmeste arbeidsleder for alle ansatte utenom sokneprest og kapellan. Kirkeforvalter er daglig leder i selskapsrettslig forstand.

Kapellanen er sokneprestens nærmeste pastorale og faglige medarbeider, og sokneprestens stedfortreder i menighetsrådet, i den daglige ledelsen av menighetens virksomhet og i stabens tverrfaglige arbeid.

Innad i staben dannes det tverrfaglige team ut fra arbeidsbeskrivelsene for den enkelte stilling. Soknepresten har faglige oppfølgingssamtaler med alle kirkefaglig ansatte.

 

Ansettelser og arbeidsgiveri

Kirkerådet bør ha det øverste arbeidsgiveransvaret for alle kirkens ansatte. Arbeidsgiveransvaret delegeres så etter behov fra kirkerådet til bispedømmerådet og videre til prosti/fellesråd.

Biskopen har arbeidsgivermyndighet og tilsynsmyndighet for alle ansatte i bispedømmet, uansett stillingskategori. Biskopens tilsyn er pastoralt og  faglig, og det utøves via prosten og via bispevisitaser. De praktiske sidene ved arbeidsgiveriet ivaretas i prostiene/fellesrådene.

I prosti/fellesråd ivaretar prosten den faglige og pastorale ledelsen på vegne av biskopen. Kirkevergen bidrar med den administrative delen av arbeidsgiveransvaret, som personalomsorg, lønn, timelister, ferier, HMS-tiltak med mer.

Kirkevergen er sekretær for fellesråd/prostiråd. Kirkevergen leder også kirkens kontakt og forhandlinger med kommunen, og iverksetter fordelingen av de kommunale og statlige bidrag til kirkens drift.  

 

Tilsettelsesmyndighet

Tilsettelsesmyndigheten bør differensieres ut fra stillingenes karakter. For stillinger der det kreves ordinasjon/vigsling eller stillinger det er mulig å bli vigslet til, bør tilsettingen avgjøres i bispedømmerådet. Tilsetting til andre stillinger skjer i prostiråd/fellesråd. For noen mindre stillinger innen støttefunksjonene kan tilsettingen skje administrativt, på oppdrag fra prostiråd/fellesråd.

Uansett hvilket nivå tilsettingen til en menighetsstilling skjer på, bør menighetsrådets rolle styrkes.

 

Gode grunner

Kirken vil med organiseringen vi har foreslått ovenfor, fremstå i en form som for folk og medarbeidere er kjent og naturlig ut fra dens oppdrag, egenart og tradisjon. Forslaget vil heller ikke innebære store endringer i det daglige samspillet på soknenivå.

Det er vanskelig å se teologiske eller rasjonelle grunner for at kirken skal ledes som en bedrift med en merkantil overordnet ledelse. Tvert om er det mange gode teologiske og rasjonelle grunner til at kirken bør ledes av valgte råd sammen med ordinerte/vigslede medarbeidere som er utdannet i og forpliktet på kirkens tro og lære.

Soknepresten har i de fleste sokn i praksis en slik lederrolle som vi har skissert, men vil i denne strukturen også få en tilsvarende myndighet. Kart justert etter terreng.

Vi antar også at den modellen vi skisserer, vil kunne gi noen økonomiske innsparinger, særlig på prosti- og bispedømmenivå.

Det er flere spørsmål vi ikke har kunnet gå nærmere inn på i denne skissen. Blant annet hvor vidt fellesrådene er nødvendige i en fremtidig struktur.

 

Ikke bare for Bærum

Vi som skriver er prester i Bærum. Her består prostiet av 10 sokn – og forholder seg til én kommune. Kommune/prosti/fellesråd dekker samme geografiske område.
Forslaget til organisering tar utgangspunkt i denne virkeligheten, men vil etter vårt skjønn kunne tilpasses både prostier som rommer mange fellesråd/kommuner, og fellesråd som i dag er større enn ett prosti.

 

April 2017

Knut Grønvik og Stein Bjarne Westnes

med tilslutning fra et stort flertall av prestene i Bærum prosti

Gå til innlegget

Oppstandelse med dato og adresse

Publisert over 2 år siden

Reduseres betydningen av Jesu oppstandelse hvis den har adresse og dato? Hvorfor er i så fall evangeliefortellerne så nøye med stedet og tiden?

Reduseres betydningen av Jesu oppstandelse hvis den har adresse og dato? I en kommentar i Vårt Land 6. april refererer Håvard Nyhus teologen Robert. M Price, som hevder at oppstandelsesmysteriet «mister kvaliteter» og «reduseres» om det forankres i tid og rom. Så langt jeg kan se, er det snarere tvert om.

Etter å ha balet med påsketekstene enda et år, slår det meg på nytt: De som skriver om Jesu oppstandelse, legger betydelig vekt på sted og tid for denne forunderlige, utrolige hendelsen.

Alle fire evangelistene forteller at en navngitt og vel kjent person, Josef fra Arimatea, tok Jesus ned fra korset og la ham i en helt bestemt grav, i vitners nærvær, på et sted mange visste om. Og det var nettopp den graven Maria og de andre kvinnene, og siden Peter og Johannes, fant tom.

Dette oppsiktsvekkende funnet skjedde ikke når som helst, men ved daggry den første dagen i uken. Selv om de fire forteller ulikt om hvem som fant den tomme graven, er de noenlunde enige om tidspunktet. Selve oppstandelsen må da ha skjedd en eller annen gang mellom gravleggelsen rett før sabbaten og tidlig morgen ukens første dag.

Hvorfor er fortellerne så nøye med stedet og tiden?

Det mest nærliggende svaret er vel ganske enkelt: Det var der og da det skjedde. Det var nettopp den dagen de fant nettopp Jesu grav tom. Hva vi enn legger i oppstandelsesmysteriet, så forankrer de det altså i tid og rom. Hvilke kvaliteter ved oppstandelsen blir borte om vi tar evangelistene på ordet her?

Siden kommer fortellingene om at Jesus viste seg for disiplene. Også disse er til dels motstridende og skaper forvirring og forundring. Men alle evangelistene er sams om at Jesus var oppstått med sin kropp. Selv om altså denne oppstandne kroppen hadde kvaliteter og dimensjoner som sprenger våre menneskelige og historiske referanserammer.

Så har både apostler og kirkefedre og teologer og troende til alle tider forsøkt å forstå betydningen av Jesu oppstandelse. Jeg for min del har stor sans for å holde sammen det historiske og det som overstiger historien. Hva ved oppstandelsens betydning reduseres om det historiske, kroppslige og geografiske også regnes med?

Det er i alle fall klart at de som fortalte oss om Jesus, fortalte om den tomme graven og møtene med den oppstandne slik de fortalte om Jesu liv og død. Alt skjedde i tid og rom. Selvsagt sprenger oppstandelsen de fleste av våre referanserammer. Men hvorfor skape en motsetning mellom den historiske og den åndelige dimensjonen ved Jesu oppstandelse? Eller for den del: Hvorfor skape en motsetning mellom våre erfaringer av oppstandelseskrefter her og nå, i våre egne liv - og troen på at også vi, i likhet med Jesus en gang skal nå fram til en oppstandelse med kropp, sjel og ånd?

I julen feirer vi at Gud ble menneske, med kropp, sjel og ånd. Slik identifiserte han seg med alt menneskelig, til sist også døden. Skulle det da være uinteressant om også kroppen var med da han vant over døden? Er det ikke heller slik at Jesu kroppslige oppstandelse utvider og øker vårt håp? Et håp om at også våre dødelige kropper skal stå opp til nytt liv. Et håp for hele skaperverket, for alt og alle som lider.

 

Gå til innlegget

Bibel 2011 er en språklig bragd. Layout og typografi henger dessverre etter. Leseren blir ikke hjulpet i gang med selve teksten. Kan vi vente en snarlig revisjon?

Vårt Land lar i dag fire av Norges fremste bokdesignere kommentere de nye biblene vi nå har hatt en uke på å glede eller gremme oss over. De er i grunnen bare enige om én ting: Bibelens utseende og utstyr kunne vært atskillig bedre. Særlig den røde og blå folkeutgaven. Ellers spriker deres forventninger, forslag og følelser i alle retninger.

Selv gikk jeg første dag rett i bokhandelen og kjøpte en utgave i svart skinn. Den er jeg godt fornøyd med, ytre sett. Designen er avdempet og klar. Skinnet er godt å ta i. Boken kjennes solid og sterk og slik sett er innbindingen i slekt med innholdet.

Det er når jeg åpner den nye Bibelen, problemene melder seg. Ikke med innhold og språk, men med typografi og sideoppsett. Den gamle teksten smaker friskt. Jeg får lyst til å lese, og gjør det. Og brødteksten, selve bibelteksten, har et godt og lettlest skriftsnitt, det skal sies. Men designen ellers gir meg ikke den starthjelpen jeg hadde ventet. Tvert imot. Den står tildels i veien.

Det første jeg venter, er hjelp til å orientere meg. I hvilken av Bibelens 66 bøker er jeg nå? Denne opplysningen er plassert nederst i hjørnet på hver side, akkurat der de fleste holder fingrene når de blar. Den står sammen med sidetallet. Dette er uthevet, navnet på bibelboken ikke. Sidetall er svært underordnet informasjon for å finne fram i Bibelen. Hvilken bok du er i, er overordnet. Navnet burde vært uthevet, og ikke minst: plassert øverst på siden, slik det er vanlig i de fleste bibelutgaver.

Nede i hjørnet står også de mange og gode notene til teksten. Det skjer mye i dette området av bibelbladene. Leserens oppmerksomhet trekkes lett hit, bort fra selve teksten.

Dette forsterkes av fargebruken. At kapitlene innledes med et stort tall i farger, er greit nok, og i slekt med gamle bibelutgavers fargerike initialer. For øvrig virker fargebruken lite gjennomtenkt. Det som nå framheves med farge, er det som oversetterne har lagt til: mellomtitler og noter. Dermed føres blikket ut av selve bibelteksten og ikke inn i den. Mellomtitlene stopper leseflyten. Noten står nærmest og blinker.

I det hele tatt virker de typografiske effektene overdrevne. Mellomtitlene skilles fra brødteksten med hele fire virkemidler, i tillegg til luften mot avsnittet foran. De har en annen skrifttype, de står i halvfet, det brukes bare store bokstaver, de står i rødt. Hvert enkelt av disse fire virkemidlene hadde alene vært nok til å fortelle leseren at her begynner noe nytt, og hva det handler om.

I notene er det likedan. Det er ikke nødvendig med både halvfet og farge og framrykket tekst for at leseren skal finne det verset hun søker informasjon om. Uthevet skrift hadde vært nok.

Kanskje var det meningen at fargene skulle gjøre sidene friske og glade. Jeg opplever i stedet at de typografiske valgene gjør den nye Bibelens mer enn 1400 sider urolige og spraglete. I stedet for å ta leseren i hånda og vise ham teksten, peker designen i mange retninger.

Da Det nye testamentet kom i 2005, fikk Bibelselskapet prisen for årets vakreste bok. Jeg hadde ventet samme grafiske nivå også nå når hele Bibelen var klar. Hvor lenge må vi vente på å få Bibel 2011 med en sidedesign på høyde med språket?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere