Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Fortapt er et tapt ord. På tide å kaste det på ilden? Hva hører egentlig folk når Johannes 3,16 blir lest i kirken?

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» 

Når Johannes 3,16 blir lest i gravferd og gudstjenester, hva hører folk da?

«De tenker automatisk at her kommer kirken og snakker om helvete igjen», sa Ingeborg Sommer i Vårt Land 29. februar. Det var et av funnene hun hadde gjort som olavsstipendiat siste år. Jeg har ofte vært innom samme tanke.

I vinter har det vært en viss debatt, også i Vårt Lands spalter, om Bibelselskapets oversettelsesprinsipper. Bibel 2011 kom med mye nytt, for det meste til det bedre. Men Den lille bibel var uforandret. Jeg ble skuffet. Her var en sjanse gått tapt.


Leses ofte, utlegges sjelden

Ikke mange bibeltekster leses oftere i Den norske kirkes regi enn Johannes 3,16. Den er et fast ledd i gravferdsliturgien. Og var det i dåpsliturgien inntil revisjonen i 2017 gjorde det frivillig.

På prekestolen, derimot, lyder Den lille bibel sjelden. Før skjedde det annenhvert år, på Andre pinsedag. Altså, mange steder: I praksis aldri. I de nyere tekstrekkene kommer teksten hvert tredje år, på 4. søndag i fastetiden. 

For mitt vedkommende betød det at jeg den 15. mars 2015 for første gang i mitt presteliv var forpliktet til å utlegge verdens mest siterte og internettsøkte bibelvers. Jeg var takknemlig for muligheten.

 

Fortapelsen med stor F

Den lille bibel inneholder store og sterke ord: Gud, elske, verden, gi, enbårne Sønn, tro, gå fortapt, evig liv. Det er en utfordring å preke uten å gjøre ordene mindre. Ofte, når jeg har sitert dem, har jeg likevel vært i tvil om disse ordene alt i alt blir oppfattet som et godt budskap av dåpsfamilier, sørgende eller for den saks skyld av de mest gudstjeneste- og kirkevante.

Særlig gjelder dette ordet «fortapt». Jeg antok at de fleste assosierer det med Fortapelsen med stor F og tilliggende groteske helvetesforestillinger. Fint å kunne nyansere dette litt i en preken!


Er «fortapt» riktig oversettelse?

I forberedelsen til prekenen slo det meg at gjengs engelsk har «persish» der vi har «fortapt». «Perish» betyr å omkomme, gå til grunne. Altså litt andre nyanser enn fortapelse som evig pine. Good News for Modern Man skriver ganske enkelt «not die» – som motstykke til «have eternal life».

På svensk skrev man så tidlig som i 1917-oversettelsen «inte förgås», i 2000 endret til «inte gå under». Svenske lesere/lyttere har altså de siste hundre år hatt en ordlyd i Den lille bibel som ikke uten videre peker mot fortapelse som helvete og pinsler.

Det greske ordet vi har å gjøre med, betyr i aktiv: forderve, ødelegge, tilintetgjøre, og i passiv: bli ødelagt, gå til grunne, komme bort, gå tapt. Det er altså et bredt utvalg begreper å velge i når man oversetter Den lille bibel til norsk. Ord som antyder en evig lidelsestilstand, er ikke språklig nødvendig. Snarere tvert imot. 

Se mer om disse språklige overveielsene i en artikkel i Luthersk kirketidende nr 6/2020, som kom ut 24. april.


Litt fra prekenen

I prekenen sa jeg blant annet sa dette: 

Riktignok understreker Den lille bibel at vi ikke skal gå fortapt. Men likevel: Ordet «fortapt» vekker lett assosiasjoner til Fortapelse med stor F – og tilliggende skrekkscenarier. Dermed overskygges Guds godhet av mistanken om at den gode Gud ikke er trygg. Gud har et ris bak speilet.

Den lille bibel bruker samme ord som i lignelsen om Den fortapte sønn: «… var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Heller ikke i Johannes 3,16 sier Jesus noe om at Gud vil påføre oss straff. Gud vil tvert imot frelse oss fra vår verste fiende: døden.

Dette blir bare enda tydeligere i verset etterpå: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Gud vil frelse oss fra undergang. Og undergangen går jo av seg selv, om ikke noen griper inn.

Prekenen ble holdt i Lommedalen, og hele manus kan du lese her.


Aldersavhengige reaksjoner?

Fem personer oppsøkte meg etter prekenen for å si takk. Nyanseringen av «gå fortapt» hadde vært frigjørende. De hadde strevd med den delen av Den lille bibel, og bekreftet altså mine anelser. Alle var eldre enn meg, og jeg er født i 1953, det året Hallesby holdt sin radiotale om å styrte like i fortapelsen.

Litt senere fortalte jeg om disse reaksjonene på et stabsmøte. Flere i staben var under 30 år, og ingen av dem hadde hatt negative følelser knyttet til Johannes 3,16. For dem blendet «godordene» om kjærlighet og evig liv ut det krevende ordet om fortapelse og kravet om tro. Alt var et strålende tilbud!

Kan det rett og slett hende at mine og manges ugne følelser overfor ordet «fortapt» vil forsvinne med min generasjon?


Oversettelsen bør endres

Likevel: Om så uønskede helvetesassosiasjoner snart går i graven, er det ingen grunn til å holde fast på ordet «fortapt». Det er et tapt ord. Utdatert, også utenfor kirken, i vanlig dagligtale. Noen bruker det kanskje om å være hensunket i egne tanker, eller betatt: «Han er helt fortapt i henne». Men også slike talemåter er fra i går.

Det er også lenge siden ordet forsvant fra fortellingen om «Den fortapte sønn». Der vi altså finner samme greske ord som i Den lille bibel. Allerede i 1930-oversettelsen står det «var tapt», ikke «fortapt». På nynorsk har sønnen vært «burtkomen» minst siden 1938, og omtales på bokmål som «kommet bort» både i oversettelsen fra 1978/85 og i Bibel 2011.

Et annet ordvalg også for Johannes 3,16 er både språklig og kommunikativt mulig. For ikke å si: riktig. 

Er Bibelselskapet villig til å revidere Den lille bibel og resolutt kaste ordet «fortapt» på ilden? Jeg har utfordret til svar i Luthersk kirketidende. Leser det gjerne i Vårt Land også!

Gå til innlegget

Kommentarer til kirkerådsleder og preses

Publisert 4 måneder siden

Kirkemøtet og vi alle bør ta samtalen i riktig rekkefølge: kirkeforståelse, kirkeordning, valgordning, praktisk gjennomføring. Og dette med minst mulig statlig styring.

Kirkerådsleder Raaum og konstituert preses Sommerfeldt refererer i sitt innlegg i Vårt Land denne uken til debatten som den siste tiden har pågått om hvorvidt kirkelige valg skal holdes samtidig med offentlige valg. De siterer og minner i den anledning om noen avsnitt fra Kirkemøtets vedtak om kirkeordning i april 2018. Møtet gikk da inn for å fortsette dagens ordning for lokalisering av valget. Åpen folkekirkes engasjement overfor Stortinget blir mer forståelig i det lyset. 

Jeg har engasjert meg i debatten, og har noen kommentarer. 

1. Det var hele «pakken» av kirkeordning som fikk bare fem motstemmer i Kirkemøtet for to år siden. Lokaliseringsspørsmålet var oppe til egen votering. Der stemte 26 av 104 for et tydeligere skille mellom kirkevalg og borgerplikt. Det er en firedel av de stemmeberettigede. Fortsatt et klart mindretall. Likevel fem ganger så mange som kirkerådsleder og preses gir inntrykk av.

2. Oppunder jul i fjor kom stortingsproposisjonen om ny lov om trossamfunn. Når det gjelder lokalisering av valg, innfører den begrepet KAN. Valgene kan i sted og tid legges sammen med offentlige valg. Dette fristiller kirken i saken. Det er underlig at kirkeledelsen i en folkekirke skilt fra staten ikke tar imot et KAN med åpne armer, men fortsatt vil bindes av et statlig pålagt SKAL. 

3. Raaum og Sommerfeldt mener økt valgdeltakelse er en av de viktigste enkeltfaktorene for økt demokrati i kirken. Jeg er for økt deltakelse. Men ikke til enhver religonspolitisk og moralsk pris. Samtidig tillater jeg meg å tvile på at demokratiet uten videre øker med antall stemmer. Kirkedemokratiet må som alt demokrati måles i kvalitet, ikke kvantitet. Det var dette som var mitt hovedpoeng da jeg hev meg inn i denne debatten etter Åpen folkekirkes leders avisinnlegg 28. januar.

4. Kirkemøtet og vi alle bør ta samtalen i riktig rekkefølge: først kirkeforståelse med tilhørende kirkeordning, deretter valgordning i pakt med kirkeordning, til slutt den praktiske gjennomføringen av valg. Det samme bør også gjelde ordningen av folkekirkens forhold til kommunene. Heller ikke letingen etter gode løsninger her må bindes av at Stortinget pålegger en fristilt kirke å videreføre fellesrådene. 

Gå til innlegget

Hvorfor person og ikke sak, Huseby?

Publisert 4 måneder siden

Et snev av selvkritikk fra Åpen folkekirkes side hadde gjort seg.

Lederen i Åpen folkekirke i Hamar, Finn Ragnvald Huseby, synes fortsatt det er rart at jeg er arg på partiet hans. Han mener jeg burde hatt andre emosjoner. Jeg synes det er rart at Huseby ikke forholder seg til hvordan Åpen folkekirkes retorikk og opptreden faktisk virker på meg og mange. Et budskap er som kjent ikke bare det som sendes, men i minst like stor grad det som oppfattes. Det hjelper lite å påstå at «ingen i ÅF tror denne kirkeforståelsen er funnet opp av oss», når det likevel er det motsatte inntrykket som fester seg. Han tar ikke opp mine argumenter, bare min tone. Person, ikke sak. Dette er en avsporing.

Muligens sperrer tonen min for forståelsen på Husebys side? Jeg kan i så fall skjønne det. Det er lett å gå i forsvar når noen blir sinte. Huseby foreslår en mildere og mer imøtekommende form, med eksempel. Men ville han og ÅF da ha forstått min reaksjon bedre? Jeg tviler på det, for da ville jeg jo skjult den. 

Opplevelsen av å bli usynliggjort og nedvurdert ved at ÅFs tilraner seg eierskapet og fremstiller seg som de rette fortolkere og forkjempere for den åpne, brede kirken, er dessverre noe langt flere enn jeg sitter med. Jeg synes det hadde gjort seg om ÅF kunne vist et snev av selvinnsikt på dette punket, og aldri så lite selvkritikk til måten de framstår på. 

Når det gjelder valget, så er det kampen for at staten skal overstyre kirken i spørsmålet om tid og sted, jeg særlig reagerer på. Jeg bestrider at dette er noe bedre demokrati enn andre måter å organisere valget. Men hovedargumentet mitt mot å legge kirkevalg på samme tid og sted som offentlige, er og blir religionspolitisk og moralsk. Jeg anser egentlig argumentene mot denne blandingen som selvinnlysende, og har framført dem i tidligere innlegg.

Jeg gjentar derfor bare ett, som jeg ikke nevnte sist: Kirkevalg klistret til kommunevalg er grov dobbeltkommunikasjon. Man sier ett: Kirken er fri og selvstendig. Man gjør noe annet: Skaper inntrykk av at kirkevalget er et vedheng til borgerplikten. Dette burde kirken holde seg for god for. Det er forstemmende at både ÅF og det store flertallet i (forrige) kirkemøte overser likebehandling og alminnelig anstendighet i denne saken. 

Runder fra min side av denne samtalen her.

Gå til innlegget

Ja til en bred, åpen kirke

Publisert 5 måneder siden

En åpen folkekirke er ikke Åpen folkekirkes oppfinnelse. De prøver bare å få det til å virke slik. Jeg innrømmer gjerne at det irriterer en landsens prest.

Lederen av Åpen folkekirkes regionlag i Hamar, Finn Ragnvald Huseby, skriver så vakkert i Vårt Land 19. februar: «Det handler om en kirke der gudstjeneste og kirkelige handlinger løfter nåde og evangelium inn i kirkemedlemmenes alminnelige liv.» Jeg kunne ikke vært mer enig. 

Problemet er at dette fungerer som et argument for at partiet Åpen folkekirke trengs. Det er jeg uenig i. Og det gjør meg arg. Den kirken Huseby beskriver, gir jeg jernet for hver eneste dag. Og det har jeg holdt på med fra lenge før Åpen folkekirke kom på banen. Men de snakker om denne fine kirken som om de var de eneste som tenkte på dette. 

«Det ligger i navnet at Åpen folkekirke arbeider for en bred, åpen kirke», skriver Huseby også. Som om de skulle være eneste garantist for dette. Det er mer enn tjue år siden Den norske kirke bestemte seg for å være «en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke». Dette er vi mange som jobber for. Uten at vi kan se hva partiet Åpen folkekirke tilfører av nytt.

Det som irriterer, er at Åpen folkekirke på punkt etter punkt, fra navnet til store deler av programmet til valgslagord til begrunnelse for sin eksistens, annekterer kirkens felleseie. Dermed devaluerer og usynliggjør de alle andre som daglig jobber med å holde kirkedøra åpen og å løfte nåde og evangelium inn i kirkemedlemmenes liv. «En åpen dør – inn til det hellige og ut til mennesker», det er målet vi i Lommedalen kirke strekker oss mot. Det overrasker meg at ledere i Åpen folkekirke ikke forstår, eller er villige til å ta inn over seg, at deres måte å argumentere på kan gjøre meg og mange andre arge.

Så er vi helt klart uenige om hva slags demokrati som tjener en åpen folkekirke best, og hvilke valgordninger som følger av dette. I den sammenhengen er jeg ikke arg på hva Åpen folkekirke ønsker. Men jeg er mildt sagt oppgitt over at et parti som nå har makten, ikke kan vente på samtaleprosesser de selv har satt i gang, men i beste Frp-stil fremmer sine primærstandpunkter i media. Der appellerer de til Stortinget om binde opp kirkevalget til bestemte tider og steder. Jeg trodde Åpen folkekirke ville være en progressiv og fornyende kraft. I denne saken opptrer partiet snarere bakstreversk.

Gå til innlegget

Kirkeordning overordnet valgsted

Publisert 5 måneder siden

Åpen folkekirke tar nå også definisjonsmakten på begrepet demokrati. Som om det kun var et spørsmål om valgoppslutning.

Åpen folkekirke sakset navnet sitt fra Den norske kirkes felles formålsformulering: En bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Ved valgkampen i fjor tok de like godt eierskap til den verdensvide kirkes DNA, og gjorde seg til garantister for tro, håp og kjærlighet for alle. Og som jeg har påvist før, er det meste av programmet kirkelig felleseie fra tiden før partiet ble til.

Nå tar Åpen folkekirke også definisjonsmakten på hva som skal gjelde som demokrati. I kampen for å få Stortinget til å låse kirken til tid og sted for valg, snakker lederen, Gard Realf Sandaker-Nielsen i sitt innlegg i Vårt Land 12. februar om demokrati som om det måles i mengde, ikke i kvalitet. Og det nå, når partiet hans, i flertallsposisjon i Kirkerådet, har startet og bærer hovedansvaret for en kirkelig samtale som nettopp skal drøfte hva slags demokrati og valgordning som svarer best til den organiseringen Den norske kirke ønsker. Som fri og selvstendig folkekirke.

Demokrati er ikke ensbetydende med partivalg. Det finnes andre demokratiformer der vekten ligger på nominasjon av personer. Hva passer best for kirken? Når det spørsmålet er besvart, er tiden inne for å drøfte hvor og når valgurnene skal fram. Uten innblanding fra politiske myndigheter. 

Det Sandaker-Nielsen ikke tar inn over seg, er de moralske og religonspolitiske sidene ved å klistre kirkevalg til kommunevalg. Den norske kirke bør, nettopp i lys av sin særstilling som folkekirke og sin historiske arv som stats- og maktkirke, avstå fra de fordelene den kan oppnå i form av valgdeltakelse. Den børe være lydhør og følsom overfor det stadig økende mindretallet som ikke har samme privileger, og som opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale.

Det er for øvrig fullstendig feil når Sandaker-Nielsen hevder at vi som vil ha kirkevalg atskilt fra allmenne valg, mener at «det er kun de som er på gudstjenestene, som skal ha mulighet til å stemme». 

Det er sikkert noen som mener dette. Jeg for min del mener kirken bør ha valg uten partier der meningsfeller nominerer sine egne til å styre kirken ovenfra, og i stedet gjennomføre åpne nominasjonsprosesser på alle nivåer fra sokn til kirkemøte.

Hvilke tider og steder som da egner seg best, bør ikke foreskrives av Stortinget, men være gjenstand for et kreativt og nyskapende arbeid i Den norske kirkes ledende organer. Valgt gjennom ekte grasrotdemokrati.



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1476 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1287 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1051 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 940 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 601 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 539 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere