Knut Grønvik

Alder: 66
  RSS

Om Knut

Prest, skribent, oversetter, aktivist

Følgere

Kirkemøtet og vi alle bør ta samtalen i riktig rekkefølge: kirkeforståelse, kirkeordning, valgordning, praktisk gjennomføring. Og dette med minst mulig statlig styring.

Kirkerådsleder Raaum og konstituert preses Sommerfeldt refererer i sitt innlegg i Vårt Land denne uken til debatten som den siste tiden har pågått om hvorvidt kirkelige valg skal holdes samtidig med offentlige valg. De siterer og minner i den anledning om noen avsnitt fra Kirkemøtets vedtak om kirkeordning i april 2018. Møtet gikk da inn for å fortsette dagens ordning for lokalisering av valget. Åpen folkekirkes engasjement overfor Stortinget blir mer forståelig i det lyset. 

Jeg har engasjert meg i debatten, og har noen kommentarer. 

1. Det var hele «pakken» av kirkeordning som fikk bare fem motstemmer i Kirkemøtet for to år siden. Lokaliseringsspørsmålet var oppe til egen votering. Der stemte 26 av 104 for et tydeligere skille mellom kirkevalg og borgerplikt. Det er en firedel av de stemmeberettigede. Fortsatt et klart mindretall. Likevel fem ganger så mange som kirkerådsleder og preses gir inntrykk av.

2. Oppunder jul i fjor kom stortingsproposisjonen om ny lov om trossamfunn. Når det gjelder lokalisering av valg, innfører den begrepet KAN. Valgene kan i sted og tid legges sammen med offentlige valg. Dette fristiller kirken i saken. Det er underlig at kirkeledelsen i en folkekirke skilt fra staten ikke tar imot et KAN med åpne armer, men fortsatt vil bindes av et statlig pålagt SKAL. 

3. Raaum og Sommerfeldt mener økt valgdeltakelse er en av de viktigste enkeltfaktorene for økt demokrati i kirken. Jeg er for økt deltakelse. Men ikke til enhver religonspolitisk og moralsk pris. Samtidig tillater jeg meg å tvile på at demokratiet uten videre øker med antall stemmer. Kirkedemokratiet må som alt demokrati måles i kvalitet, ikke kvantitet. Det var dette som var mitt hovedpoeng da jeg hev meg inn i denne debatten etter Åpen folkekirkes leders avisinnlegg 28. januar.

4. Kirkemøtet og vi alle bør ta samtalen i riktig rekkefølge: først kirkeforståelse med tilhørende kirkeordning, deretter valgordning i pakt med kirkeordning, til slutt den praktiske gjennomføringen av valg. Det samme bør også gjelde ordningen av folkekirkens forhold til kommunene. Heller ikke letingen etter gode løsninger her må bindes av at Stortinget pålegger en fristilt kirke å videreføre fellesrådene. 

Gå til innlegget

Hvorfor person og ikke sak, Huseby?

Publisert 30 dager siden

Et snev av selvkritikk fra Åpen folkekirkes side hadde gjort seg.

Lederen i Åpen folkekirke i Hamar, Finn Ragnvald Huseby, synes fortsatt det er rart at jeg er arg på partiet hans. Han mener jeg burde hatt andre emosjoner. Jeg synes det er rart at Huseby ikke forholder seg til hvordan Åpen folkekirkes retorikk og opptreden faktisk virker på meg og mange. Et budskap er som kjent ikke bare det som sendes, men i minst like stor grad det som oppfattes. Det hjelper lite å påstå at «ingen i ÅF tror denne kirkeforståelsen er funnet opp av oss», når det likevel er det motsatte inntrykket som fester seg. Han tar ikke opp mine argumenter, bare min tone. Person, ikke sak. Dette er en avsporing.

Muligens sperrer tonen min for forståelsen på Husebys side? Jeg kan i så fall skjønne det. Det er lett å gå i forsvar når noen blir sinte. Huseby foreslår en mildere og mer imøtekommende form, med eksempel. Men ville han og ÅF da ha forstått min reaksjon bedre? Jeg tviler på det, for da ville jeg jo skjult den. 

Opplevelsen av å bli usynliggjort og nedvurdert ved at ÅFs tilraner seg eierskapet og fremstiller seg som de rette fortolkere og forkjempere for den åpne, brede kirken, er dessverre noe langt flere enn jeg sitter med. Jeg synes det hadde gjort seg om ÅF kunne vist et snev av selvinnsikt på dette punket, og aldri så lite selvkritikk til måten de framstår på. 

Når det gjelder valget, så er det kampen for at staten skal overstyre kirken i spørsmålet om tid og sted, jeg særlig reagerer på. Jeg bestrider at dette er noe bedre demokrati enn andre måter å organisere valget. Men hovedargumentet mitt mot å legge kirkevalg på samme tid og sted som offentlige, er og blir religionspolitisk og moralsk. Jeg anser egentlig argumentene mot denne blandingen som selvinnlysende, og har framført dem i tidligere innlegg.

Jeg gjentar derfor bare ett, som jeg ikke nevnte sist: Kirkevalg klistret til kommunevalg er grov dobbeltkommunikasjon. Man sier ett: Kirken er fri og selvstendig. Man gjør noe annet: Skaper inntrykk av at kirkevalget er et vedheng til borgerplikten. Dette burde kirken holde seg for god for. Det er forstemmende at både ÅF og det store flertallet i (forrige) kirkemøte overser likebehandling og alminnelig anstendighet i denne saken. 

Runder fra min side av denne samtalen her.

Gå til innlegget

Ja til en bred, åpen kirke

Publisert rundt 1 måned siden

En åpen folkekirke er ikke Åpen folkekirkes oppfinnelse. De prøver bare å få det til å virke slik. Jeg innrømmer gjerne at det irriterer en landsens prest.

Lederen av Åpen folkekirkes regionlag i Hamar, Finn Ragnvald Huseby, skriver så vakkert i Vårt Land 19. februar: «Det handler om en kirke der gudstjeneste og kirkelige handlinger løfter nåde og evangelium inn i kirkemedlemmenes alminnelige liv.» Jeg kunne ikke vært mer enig. 

Problemet er at dette fungerer som et argument for at partiet Åpen folkekirke trengs. Det er jeg uenig i. Og det gjør meg arg. Den kirken Huseby beskriver, gir jeg jernet for hver eneste dag. Og det har jeg holdt på med fra lenge før Åpen folkekirke kom på banen. Men de snakker om denne fine kirken som om de var de eneste som tenkte på dette. 

«Det ligger i navnet at Åpen folkekirke arbeider for en bred, åpen kirke», skriver Huseby også. Som om de skulle være eneste garantist for dette. Det er mer enn tjue år siden Den norske kirke bestemte seg for å være «en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke». Dette er vi mange som jobber for. Uten at vi kan se hva partiet Åpen folkekirke tilfører av nytt.

Det som irriterer, er at Åpen folkekirke på punkt etter punkt, fra navnet til store deler av programmet til valgslagord til begrunnelse for sin eksistens, annekterer kirkens felleseie. Dermed devaluerer og usynliggjør de alle andre som daglig jobber med å holde kirkedøra åpen og å løfte nåde og evangelium inn i kirkemedlemmenes liv. «En åpen dør – inn til det hellige og ut til mennesker», det er målet vi i Lommedalen kirke strekker oss mot. Det overrasker meg at ledere i Åpen folkekirke ikke forstår, eller er villige til å ta inn over seg, at deres måte å argumentere på kan gjøre meg og mange andre arge.

Så er vi helt klart uenige om hva slags demokrati som tjener en åpen folkekirke best, og hvilke valgordninger som følger av dette. I den sammenhengen er jeg ikke arg på hva Åpen folkekirke ønsker. Men jeg er mildt sagt oppgitt over at et parti som nå har makten, ikke kan vente på samtaleprosesser de selv har satt i gang, men i beste Frp-stil fremmer sine primærstandpunkter i media. Der appellerer de til Stortinget om binde opp kirkevalget til bestemte tider og steder. Jeg trodde Åpen folkekirke ville være en progressiv og fornyende kraft. I denne saken opptrer partiet snarere bakstreversk.

Gå til innlegget

Kirkeordning overordnet valgsted

Publisert rundt 2 måneder siden

Åpen folkekirke tar nå også definisjonsmakten på begrepet demokrati. Som om det kun var et spørsmål om valgoppslutning.

Åpen folkekirke sakset navnet sitt fra Den norske kirkes felles formålsformulering: En bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Ved valgkampen i fjor tok de like godt eierskap til den verdensvide kirkes DNA, og gjorde seg til garantister for tro, håp og kjærlighet for alle. Og som jeg har påvist før, er det meste av programmet kirkelig felleseie fra tiden før partiet ble til.

Nå tar Åpen folkekirke også definisjonsmakten på hva som skal gjelde som demokrati. I kampen for å få Stortinget til å låse kirken til tid og sted for valg, snakker lederen, Gard Realf Sandaker-Nielsen i sitt innlegg i Vårt Land 12. februar om demokrati som om det måles i mengde, ikke i kvalitet. Og det nå, når partiet hans, i flertallsposisjon i Kirkerådet, har startet og bærer hovedansvaret for en kirkelig samtale som nettopp skal drøfte hva slags demokrati og valgordning som svarer best til den organiseringen Den norske kirke ønsker. Som fri og selvstendig folkekirke.

Demokrati er ikke ensbetydende med partivalg. Det finnes andre demokratiformer der vekten ligger på nominasjon av personer. Hva passer best for kirken? Når det spørsmålet er besvart, er tiden inne for å drøfte hvor og når valgurnene skal fram. Uten innblanding fra politiske myndigheter. 

Det Sandaker-Nielsen ikke tar inn over seg, er de moralske og religonspolitiske sidene ved å klistre kirkevalg til kommunevalg. Den norske kirke bør, nettopp i lys av sin særstilling som folkekirke og sin historiske arv som stats- og maktkirke, avstå fra de fordelene den kan oppnå i form av valgdeltakelse. Den børe være lydhør og følsom overfor det stadig økende mindretallet som ikke har samme privileger, og som opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale.

Det er for øvrig fullstendig feil når Sandaker-Nielsen hevder at vi som vil ha kirkevalg atskilt fra allmenne valg, mener at «det er kun de som er på gudstjenestene, som skal ha mulighet til å stemme». 

Det er sikkert noen som mener dette. Jeg for min del mener kirken bør ha valg uten partier der meningsfeller nominerer sine egne til å styre kirken ovenfra, og i stedet gjennomføre åpne nominasjonsprosesser på alle nivåer fra sokn til kirkemøte.

Hvilke tider og steder som da egner seg best, bør ikke foreskrives av Stortinget, men være gjenstand for et kreativt og nyskapende arbeid i Den norske kirkes ledende organer. Valgt gjennom ekte grasrotdemokrati.



Gå til innlegget

Kirkevalg - takk og svar til Jordell

Publisert rundt 2 måneder siden

Jeg har aldri betvilt at Åpen folkekirkes eller Bønnelistas folk står sentralt i kirken. Like fullt kommer partiene inn fra sidelinjen. Uten formelt feste i soknene.

Takk til Karl Øyvind Jordell for klare svar og kommentarer til de punktene jeg i mitt innlegg om kirkevalg 29. januar var mest opptatt av å diskutere. Det er bare et par bemerkninger i hans innlegg jeg har behov for å kommentere, og setter med det strek fra min side i denne runden.

Partier kommer inn fra sidelinjen
Jordell deler ikke mitt premiss om at de som velges til bispedømmeråd og dermed til kirkemøtet, kommer inn fra sidelinjen. Han begrunner dette med at «de fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken». Her mener jeg kortene blandes. 

Jeg har aldri betvilt at de som velges fra partilister, står sentralt i kirken, eller ikke har nærkontakt med menighetslivet, eller som noen kommentarer andre steder på nettet antyder: at de ikke skulle være egnet til oppgaven. Tvert imot. Mitt kritiske innlegg i august mot Åpen folkekirkes valgkamp, åpnet med ordene: «Det finnes folk på Åpen folkekirkes lister jeg godt kunne tenke meg å se i bispedømmeråd og kirkemøte.» Og det var ikke kun retorisk ment.

Mitt poeng er at de som står på kirkepolistiske lister, til tross for personlig deltakelse i lokalt menighetsliv, ikke har formelt feste i soknene. De representerer ikke menighetene, grunnenheten i organisasjonen Den norske kirke. De representerer meningene til en gruppering innen kirken.

Ergo kommer de inn fra sidelinjen. Og det langt oppe i organiasjonene, med ambisjoner om å styre kirken fra toppen. Mitt ønske er at de som styrer på og fra toppen, skal være nominert nedenfra. 

Både i prinsippet og i praksis er det nå slik at personer som har lyst til å styre kirken og har evnen til å samle nok støtte til å danne et parti, kan bli kirkeledere. Selvbestaltede, vil jeg da si, til tross for at de blir valgt i et bredt anlagt valg. For de nominerer i grunnen seg selv. 

Da Åpen folkekirke ble til, var det som et ensaksparti rundt en viktig sak som de vant. Sist høst kjørte de helsides annonser som listet opp punkter i partiprogrammet som stort sett er ukontroversielle, mens hovedblikkfanget var kirkerådsleder Gunnleiksrud Raaum og partileder Sandaker-Nielsen som smilende proklamerer: «Det har vært stort å få være med på å skape endring i kirken. Det vil vi gjerne fortsette med!» Lettere karikert: Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til. Styringslysten var tydeligere enn hva de egentlig ville.

Nominasjonsprosessen må breddes ut
Jordell antar at jeg med «foreningsdemokrati» mener valg på menighetsmøter, noe han ikke ønsker. Og heller ikke jeg. 

Det jeg ønsker meg, er at det legges betydelig større vekt på selve nominasjonsprosessen. Den må åpnes, breddes ut, bli en viktig folkedemokratisk sak i lokalmenighetene. Mye av de sentrale midlene til gjennomføring av valg bør kanaliseres til dette. 

Jeg har tatt til orde for at de best egnede personene skal styre kirken. I lokalsamfunnet vet man ofte hvem som egner seg. Disse må stemmes fram i åpne nominasjonsprosesser - lokalt og regionalt - til man sitter med en grasrotdemokratisk liste over personer å stemme på i åpne valg. 

Valgene må skje på den tid og de steder der det samler flest deltakere. Det er uvisst og sikker variabelt hvor dette best kan skje.

Da jeg skrev mitt første innlegg, var det som en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg. Partiet rir to hester samtidig, som noen også har prøvd seg på i rikspolitikken. Med flertall i kirkerådet vil man gjerne framstå som samlende, «statsbærende», og skape gode styringsprosesser. Samtidig fremmer man sin primærpolitikk i media. Snedig. Men klokt?


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1993 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1175 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 956 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 759 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere