Knut Arild Hareide

Alder: 1
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

En human-etisk utopi

Publisert rundt 3 år siden

Det er en human-etisk utopi å tro at staten kan være helt livssynsnøytral. At den skal likebehandle religion og livssyn i størst mulig grad, bør det derimot være enighet om.

I onsdagens Vårt Land skriver Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk forbund et innlegg mot min kronikk fra tidligere i uken. Jeg kritiserte blant annet SV og Human-Etisk Forbund for å lide av en berøringsangst mot religion. Dette står jeg fast på etter å ha lest Sandvig og Brun-Pedersens innlegg, der de tar til orde for et kunstig og ekstremt skille mellom staten og samfunnet for øvrig.

• Les mitt første innlegg: Religiøs berøringsangst

• Les Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvigs første svar: En tredje vei

• Les Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvigs svar til dette mitt andre innlegg: Ingen utopi, Hareide

De skriver at en sekulær stat bør være rammen rundt et pluralistisk samfunn. Hvis man her mener at staten skal likebehandle religioner og livssyn som er en del av samfunnet, er jeg helt enig. Problemet oppstår i det man krever at staten i tillegg til å likebehandle alle religioner og livssyn, også skal være såkalt livssynsnøytral eller verdinøytral. Da er jeg ikke lenger enig.

Utopi. Sandvig og Brun-Pedersen vil at staten skal overta alle oppgavene kirken i dag utfører som «seremonimester ved sorg og store begivenheter i nasjonens og lokalsamfunnets liv, og ikke forvente at vi alle skal måtte være gjester på ­arrangementer i Den norske kirkes regi». Jeg tror dette er en human-etisk utopi.

Grunnen er enkel: Alle har et livssyn med et tilhørende sett av verdier. Ingen verdier er altså nøytrale, og ingen verdier er fullstendig løsrevet fra livssyn. Dersom man mener at staten skal være livssynsnøytral, vil man da måtte mene at den ikke skal favorisere eller gi uttrykk for verdier knyttet til et bestemt livssyn. Jeg tror ikke dette er mulig.

Når Human-Etisk Forbund sier at staten skal være religionsnøytral, kommer hensikten deres klarere til syne De vil fjerne tilknytningen staten har til folkekirken og kristendommen, men staten vil frem­deles måtte basere seg på verdier fra visse livssyn. De vil bare at disse livssynene i stedet for kristendommen tilfeldigvis skal være ikke-religiøse livssyn som ateisme og humanisme. Staten blir ikke nøytral av den grunn.

Spesiell. Hvis vi husker tiden etter 22. juli, er det lett å se at folkekirken har en spesiell betydning. At denne kirken har en plass i grunnloven, i statsbudsjettet og i skolen – er ikke uten grunn. Det var ikke KrF alene som bestemte at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. 165 av Stortingets 169 representanter stemte for dette så sent som i 2012.

Vi kan ikke late som om at alle religioner og livssyn i Norge spiller den samme rollen i samfunnet, for realiteten er at kristendommen spiller en vesentlig viktigere og større rolle enn de fleste andre livssyn. Den favner 73 prosent av befolkningen og er den institusjonen i Norge som samler flest mennesker på frivillig basis i løpet av et år.

I motsetning til Human-Etisk Forbund tror jeg at staten utmerket kan likestille og likebehandle religionene og trossamfunnene, til tross for sin tilknytning til folkekirken. Alle skal sikres full rett til å delta på og tilhøre sine respektive livssynsmessige forsamlinger og organisasjoner. Alle skal sikres full rett til å vise eller snakke om hva de tror på i det offentlige rom. Alle skal ha full rett til å reservere seg mot å delta på livssynsmessige aktiviteter som går mot deres overbevisning, for eksempel skolegudstjenester. Alle tros- og livssynssamfunn skal i størst mulig grad sikres økonomisk og juridisk frihet til å drive sine aktiviteter. Jeg tror alt dette er fullt mulig innenfor dagens norske stat.

Kunstig. I et lite land som vårt vil det på mange områder være overlappende ­interesser mellom staten og samfunnet. Jeg tror verken folk eller politikere vil ønske­ et slikt kunstig skille som Human-Etisk Forbund tar til orde for. Mange av oss ser det som en egenverdi at staten, Grunnloven, lovgivningen og offentlige institusjoner har og gir preferanser til blant annet folkekirken.

Man kan være tydelig på røttene sine, samtidig som man likebehandler alle med respekt og verdighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.10.2016

Gå til innlegget

Religiøs berøringsangst

Publisert rundt 3 år siden

SV og Human-Etisk Forbund har berøringsangst for alt som lukter tro og religion. Det er på tide at vi tar et oppgjør med denne angsten.

Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Ingen skal være nødt til å gjemme bort viktige deler av sin religiøse eller livssynsmessige identitet med en gang de trer inn i det offentlige rom. Det gjelder korset til den mannlige bussjåføren og hijaben til den kvinnelige studenten. Det gjelder skolegudstjenester. Det gjelder radioandakten i NRK og det gjelder Fedrelandssalmen før fylkestingsmøtene i Sogn og Fjordane. Ved jevne mellomrom hører vi forslag fra SV, Human-Etisk Forbund, AUF og andre om å fjerne disse elementene, med begrunnelse i at samfunnet og staten bør være «livssynsnøytral».

Som samfunn skal vi anerkjenne at vi er hele mennesker, både når vi er hjemme, på skolen eller på jobb. Ingen av oss kan trykke på bryteren for å «slå av» livssynet vårt når det måtte passe­. Derfor var det for eksempel en alvorlig feil av SV i Oslo-byrådet­ når de i fjor foreslo å legge­ ned tjenesten med sykehjemsprester. I stedet for å gjøre sykehjemmene religionsnøytrale­, bør sykehjemsprestetjenesten­ styrkes og utvides til å gjelde også andre livssyn.

Ekstreme. De ekstreme sekularistene i spesielt SV og Human-Etisk Forbund hevder at det går an å lage et religions- og livssynsnøytralt offentlig rom. Jeg tror det er en utopi. Ingen livssyn er nøytrale. Når SV tar til orde for at religion skal være en tilbaketrukket del av samfunnet, er det blant annet fordi de vil gi ikke-religiøse livssyn forrang for visse religiøse livssyn. SVs trosbekjennelse er ingen nøytralitet, det er et verdivalg.

Jeg vil sitere Hadia Tajik: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.»

• Les Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvigs svar til Knut Arild Hareide: En tredje vei

Feil. Noen ser på religion og tro som noe truende, skummelt og farlig. Som om det store fellesskapet vårt er så skjørt at noen få bønnerop eller noen kristne skolelagselever er det som skal velte det over ende. Noen krever at vi nordmenn skal sverge troskap til staten fremfor vår religiøse identitet.

Jeg mener det blir feil å gi inntrykk av at alle er så hjertens enige om alt her i landet. Norske verdier, hva er egentlig det hvis vi graver litt i det? Du får ulike svar alt etter hvem du spør. Derfor er det viktig at vi ikke krever­ troskap mot et klamt og konformt­ verdifellesskap som kalles «det norske». Nordmenn har ulike verdier og forskjellig tro. Det som forener oss, er at vi er nordmenn, at vi bor i dette landet og at vi kjemper om hvilken retning samfunnet skal ta. Derfor bør vi hegne om et sunt, sterkt og godt uenighetsfellesskap, der vi på tvers av verdier, interesser og motsetninger kan bryne oss på hverandre. Dette bør også gjelde på livssyns-
området.

Så skal vi ikke underslå at vi som samfunn selvsagt har noen fellesverdier, men hvis vi plukker bort viktige deler av den kristne kulturarven – slik en del politiske­ stemmer tar til orde for – står vi ikke igjen med særlig mye. Når Bård Vegar Solhjell i SV tar til orde for å gjøre staten religionsnøytral, er det både historieløst, kunnskapsløst og feil, fordi de da ikke er villige til å anerkjenne den kristne kulturarvens særstilling i det norske samfunnet.

Fallitt. I Frankrike har vi sett hvordan den ekstreme sekulære politikken har spilt fallitt. Mange av dem som her hjemme peker på «faren fra islam», peker til Frankrikes modell. Dette gjelder­ blant andre Solhjell. I Frankrike tvinges nå politifolk til å kle av voksne kvinner på stranden, for å sikre at de er kledd «riktig». Med sin ekstremt sekulære og konfronterende linje har ikke Frankrike klart å sikre lojalitet til sin religions- og livssynspolitikk. Tvert imot skaper den polarisering, avstand og forakt.

Jeg vil sitere Hilde Sandvik­, redaktør­ for Broen.xyz, som skrev i 2013 at «det er dei kulturelle­ elitane og media, vi som har tilrana oss definisjonsmakta og styrer den offentlege samtalen i dag, som oppfører oss som om religion er eit tabu. Norden er eit bittelite sekulært hjørne i ei stor religiøs verd». Denne analysen er fremdeles 
aktuell.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.10.2016

Gå til innlegget

Ingen liv er uten mening

Publisert over 3 år siden

Jeg vil utfordre Siv Jensen til å ta steget fullt ut ved å foreslå at standpunktet om aktiv dødshjelp fjernes fra Frps prinsipprogram.

Den dagen vi sier at det finnes noen liv som er mindre verdt å leve, har vi tapt kampen for menneskeverdet.

Romanen Et helt halvt år og den påfølgende kinofilmen med samme tittel, har vært en gigantisk suksess i Norge. Boken solgte over 650.000 eksemplarer, mens filmen toppet listen over de mest besøkte kinofilmer. Det er ikke uten grunn. Historien er både sterk og fengende.

For alle uinnvidde kan historien kort oppsummeres slik: Will lever et aktivt og spennende liv, har en vellykket karriere og vakker kjæreste, da han blir utsatt for en trafikkulykke. Han blir lam fra halsen og ned.

Arbeiderklassejenta Lou får jobb hos Will som personlig assistent. Hun finner ut at Will egentlig ønsker å avslutte livet på en klinikk i Sveits, men at han har lovet foreldrene sine å gi livet seks måneder før de skal følge han til klinikken i Sveits. Lou og Will forelsker seg i hverandre, og Lou prøver å hindre Will fra å dra til Sveits, men mislykkes. Vi vet at i overkant av 20 nordmenn har tatt det samme valget som Will, og benyttet seg av aktiv dødshjelp i Sveits.

Underveis kommer spørsmålene snikende til oss: Hva er det som gjør et liv verdt å leve? Hvor store skader og funksjonshemninger skal et menneske tåle før døden er å foretrekke? Filmen setter i gang dype refleksjoner i oss om hvordan samfunnet bør forholde seg til døden.

I mange land har filmen vakt voldsomme reaksjoner. I Australia oppfordret flere organisasjoner for funksjonshemmede til boikott av filmen. I Storbritannia­ var det også store demonstrasjoner.

Lindring mulig. Tidligere i sommer kunne vi lese om en norsk studie som viste at hele 46 prosent av alle som dør på norske sykehjem, forlater livet med ­moderate til store smerter. Første­amanuensis Bettina Huse­bø­ og de andre forfatterne fortalte om smerter, angst, søvnproblemer og depresjoner.

Mange vil bruke denne studien som nok et argument for å innføre aktiv dødshjelp, men da viser man ikke vilje til å finne­ bedre alternativer for de som ­lider. Smerter kan nemlig lindres.

Husebø som leder Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen, sier at det er fullt mulig å behandle ­pasientene slik at veldig få vil være nødt til å oppleve store smerter når de forlater livet på jorden.

Smertelindring. Her har vi som kjemper for aktiv livshjelp et stort ansvar for å prioritere ressursene som sikrer at flest mulig får tilstrekkelig smertelindring. Generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti Thoresen, sier at «der omsorg og smertelindring er mangelvare må det jobbes for å bedre kvaliteten, heller enn å kapitulere med å ta livet av ­pasienten». Det bør ikke være noen tvil om at det er en politisk oppgave å sikre syke og døende en verdig omsorg.

De fleste forbinder aktiv dødshjelp med en siste utvei ved uutholdelige smerter, eller man tror at folk holdes i live mot sin vilje. Men det er forskjell på å ta liv og la dø. Det er fullt tillatt å ikke ville ha livsforlengende behandling. Noe annet er å pålegge legen å ta livet av en pasient.

Tok feil. Her hjemme har Frp vært blant de ivrigste forkjemperne for aktiv dødshjelp. Siv Jensen sa i 2009 at aktiv dødshjelp ville være lov innen seks år. Heldigvis har hun ikke fått rett. 

Flere ganger har Jensen gått langt i å antyde at vedtaket i Frps prinsipprogram ikke bør tillegges stor vekt. I 2011 sa hun at Frps landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp lå i stabilt sideleie og var et «arbeidsuhell».

Frp kaller det «frihet til å bestemme over eget liv» og vil plassere ansvaret for livets tyngste spørsmål på enkeltmenneskenes skuldre. I realiteten stiller man hver enkelt overfor umenneskelige dilemma den dagen noen opplever uhelbredelig sykdom eller store smerter i sitt liv.

Svært syke mennesker utsettes for press fra mange hold, ikke minst når de opplever at omsorgen for dem utgjør en byrde for omgivelsene. Ved å ha et alternativ om aktiv dødshjelp, kan det få dem til å reflektere over om deres egen livskvalitet er god nok og rettferdiggjør alle ressursene det offentlige helsevesenet bruker på dem.

Frp taler med to tunger om aktiv dødshjelp. Siv Jensen kan ikke lenger late som at partiets prinsipprogram ikke går inn for å tillate aktiv dødshjelp. Derfor vil jeg utfordre Frp-lederen til å ta steget fullt ut ved å foreslå at standpunktet om aktiv dødshjelp fjernes fra prinsipprogrammet. Dette handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Aktiv livshjelp. I Et helt halvt år er ordet livskvalitet det avgjørende begrepet. Hvilke liv er verdt å leve og hvilke er det ikke? Will finner ut at hans liv ikke er verdt å leve, men etter hvilken målestokk?

Hvor skal grensen gå for hvilke liv som bør leves?

Når kommer den dagen at noen andre utenfor sier at de livene du og jeg lever ikke lenger er gode nok, og at vi nok helst burde vurdere aktiv dødshjelp. Det er dette ansvaret Frp vil gi hver og én av oss.

I KrF tror vi at mennesker er mer enn prestasjonsevner og funksjonsnivå. Et menneske har en verdi i seg selv. Hvordan vi evner å ivareta de mest sårbare er den beste temperaturmåleren på hjertevarmen.

Gå til innlegget

Kan Erna eller Jonas synge som Obama?

Publisert over 4 år siden

Da Jon Lilletun som statsråd sang bordverset, forsto jeg hva et livssynsåpent samfunn er.

Det var et sjeldent sterkt øyeblikk da Barack Obama brøt ut i en improvisert versjon av «Amazing Grace» under forrige lørdags minnetale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston i Sør-Carolina.Ni mennesker var nylig blitt drept i kirken sin under en gudstjeneste, og for å minnes dem stod selveste presidenten i USA og sang en sterk tekst til de som satt der uten sine kjære: «Amazing grace, how sweet the sound that saved a wreck like me.» Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA.

For Barack Obama nøyde seg ikke bare med å synge «Amazing Grace», men i sin tale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston var han også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv. Han sa blant annet at «Kirken er og vil alltid være sentrum av det afroamerikanske liv». Om pastor Clementa Pinckney, et av ofrene som Obama kjente personlig, sa han at «vi er alle her for å minnes et menneske av Gud som levde for troen, et menneske som trodde på ting vi ikke kan se».

I Norge er det vanlige at politikere som har en personlig tro, ikke fronter denne når de opptrer på vegne av partiet eller i offentlige sammenhenger. Oppfatningen har vært – jeg vil hevde at denne oppfatningen er feil – at det er problematisk å både fronte partiets politiske profil og sin egen religiøse tro eller livssyn. Det rådende syn i mange partier har vært at det skal være motsetninger mellom disse.

Vi husker da tidligere kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, i fjor skrev på Twitter at «Kristen-Jonas må stoppes». Hun opplevde at Arbeiderpartiets da nyvalgte partileder var for tydelig om sitt religiøse ståsted. Politikere som er åpne om sin tro får den ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak. Det ligger nesten straks en mistanke om at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken.

I alle partier, og i hele den norske offentligheten, bør det være uhørt å mistenkeliggjøre noens politiske motiver med bakgrunn i deres tro. Da skaper vi et smalt og livssynslukket samfunn som de færreste av oss ønsker.

Vi så det da Hadia Tajik ble utnevnt til kulturminister i 2012, da enkelte sa de fryktet for utviklingen dersom mennesker med muslimsk tro skal få fremtredende posisjoner i Norge. Tajik var den første muslimen som ble utnevnt til statsråd her til lands. Som barn pugget hun koranvers, men hun sang også norske salmer i en av Norsk Luthersk Misjonssamband sine barnehager i Rogaland. Hun er en av de politikerne som har vært tydeligst på at ingen mennesker har en «av og på»-knapp når det gjelder hva de tror på eller hvilken religion de har.

Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

 Jeg er ikke redd for at mange muslimer skal få fremtredende posisjoner i Norge, men tvert imot at religion skal feies bort fra det offentlige rom. Da taper vi som samfunn, nasjon og som mennesker. Det at vi får flere kulturer, flere religioner og livssyn bør ikke bety at disse skal gjemmes bort. De må løftes frem, og folk må oppmuntres til å være seg selv med akkurat de religionene og livssynene de har.

Jeg husker godt da jeg var rådgiver for daværende Kirke- og utdanningsminister Jon Lilletun, og vi var på besøk i Sør-Afrika – et nydelig multikulturelt samfunn på slutten av 90-tallet. Vi besøkte et klasserom der vi fikk vite at det var både muslimer og kristne i klassen, og da vi skulle spise måtte det synges og bes for maten. Først reiste en liten gutt seg opp og ba en muslimsk bønn, før en jente ba en kristen bønn. Deretter sang Jon, med sin vossadialekt, «Gud signe maten».

Det var et øyeblikk som for meg tydeliggjorde hva et livssynsåpent samfunn er, og som viste meg at det å leve sammen med forskjellige religioner og trosretninger kan være en styrke for et land.

Men da må vi ikke late som om de ikke fins. Da må vi løfte dem frem, og la folk løfte frem hva de tror på i det offentlige rom. Akkurat slik Barack Obama løftet frem sitt kristne livssyn under minneseremonien i Charleston forrige uke.

Får vi se Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg synge «Amazing Grace» i en lignende norsk sammenheng i fremtiden? Jeg håper virkelig det.

INNLEGGET HAR OPPRINNELIG VÆRT PUBLISERT PÅ NRK.YTRING

Gå til innlegget

Fortsatt nei til sexkjøp

Publisert over 5 år siden

Forbud mot kjøp av sex er den beste måten å bekjempe handel med kvinner på. KrF vil advare regjeringen mot å fjerne en lov som har dokumentert god effekt.

Fortsatt nei til sexkjøp

Vista Analyse har på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet evaluert forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. Evalueringen viser at prostitusjonsomfanget i Norge er redusert med 20-25 prosent sammenlignet med året før loven trådte i kraft. Evalueringen konkluderer med at forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester demper etterspørselen og bidrar dermed til å redusere omfanget av prostitusjon i Norge.

Mindre attraktivt. Håndhevingen av forbudet, i kombinasjon med håndheving av hallikparagrafen og lov mot menneskehandel bidrar til å gjøre Norge til et mindre attraktivt land for prostitusjonsbasert menneskehandel enn det som ville vært tilfelle uten disse tre lovene og håndhevingen av dem. De økonomiske vilkårene for å drive med prostitusjon i Norge er blitt dårligere. Disse funnene må også sees i sammenheng med økonomiske nedgangstider tider i resten av Europa. Uten sexkjøpsloven ville Norge vært et mer attraktivt land for salg av seksuelle tjenester sammenliknet med mange andre europeiske land.

Mindre vold. Sexkjøpsloven styrker selgeren ved at kjøper kan anmeldes. Dette har gitt selgeren et virkemiddel for å håndtere dårlige kunder, kundene blir mer forsiktige, og kan for enkelte hindre utøvelse av vold. Politiet har heller ingen indikasjoner på økt vold som følge av sexkjøpsloven. Andre undersøkelser av vold i prostitusjonsmiljøene finner heller ikke støtte for en antagelse om økt vold mot prostituerte etter innføring av sexkjøpsloven.

KrF programfestet forbud mot kjøp av sex allerede i 1997 og var det første partiet i Stortinget som gikk inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Lovforbud er et riktig virkemiddel for å endre holdninger og dermed også svekke markedet for prostitusjon og menneskehandel. 



Støtte de frivillige. KrF har hele tiden sagt at et lovforbud ikke er nok. Vi ønsker ikke å gjøre situasjonen for de prostituerte vanskeligere. Derfor må vi øke støtten til de frivillige organisasjonene som driver oppsøkende virksomhet rettet mot prostitusjonsmiljøene. Samfunnet må stille opp for de som er offer for menneskehandel og prostitusjon ved å tilby dem et verdig alternativ.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. AUGUST 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere