Knut Arild Hareide

Alder: 1
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

Vi makter å delta

Publisert rundt 1 år siden

I Vårt Land 4. oktober kan det virke som KrF-ledelsen ikke makter å delta i den politiske debatten under Trontalen. Dette er artikkelens ­etterlatte inntrykk som forsterkes av beskrivelser som: «(…) maktet knapt å delta første del av trontaledebatten», «(…) hadde KrFs ledertroika mer enn nok med seg selv».

Grunnen til at KrF ikke deltok i debatten før mitt innlegg var at vi ikke fikk replikker. Akkurat det samme skjedde i fjorårets trontale. Det går etter partienes størrelse. Det er derfor ikke riktig å si at KrF ikke maktet å delta i debatten. En av de positive konsekvensene av den pågående debatten om partiets veivalg er nettopp at vi får snakke mye om KrFs gode politikk! Og det gjør vi, både i og utenfor stortingssalen – med stor frimodighet, for landet vårt trenger KrFs politikk fremover, og det er partiledelsen og partiet for øvrig fullstendig enig om!

Gårsdagen var også ett eksempel på mange KrF-ere i aksjon i debatten - der vi ble gitt mulighet for det. Og selv om det nå pågår grundige samtaler i partiet, vil ikke dette gå utover det viktige arbeidet som skjer i Stortinget hver eneste dag.

Gå til innlegget

Vår tids slaveri

Publisert over 1 år siden

Det er heilt absurd å tenke på at slaveriet i dag er ein av dei tre største illegale økonomiane i verda.

Skrevet av Knut Arild 
Hareide, 
Olaug Bollestad 
og Kjell Ingolf 
Ropstad, partileiing i KrF.

I dag, 3. august, kjem endå fleire spreke idealistar til å slite seg ut i kampen mot vår tids slaveri. I løpet av det neste døgeret kjem nemleg ­mange titals menneske til å sykle­ opp og ned Grefsenkollen i Oslo med eitt mål for auge: Å samle inn mest mogleg pengar til ­kampen mot menneskehandel.

Tar seg bryet.

Tidlegare i sommar har mange unge menneske deltatt i løp som har hatt same formål, sist på TenOase i Fredrikstad. Medan sveittedropane silar, kjem det stadig meir pengar inn på kontoane til organisasjonane­ som kjempar mot menneske­handel. Vi andre får vere takksame for at nokon tar seg bryet. Dei som syklar og spring skal vite at det dei gjer betyr meir enn dei trur, og at dei i tillegg til å samle inn pengar også skapar engasjement som vil sette menneske fri.

Vi skal i alle fall gjere vårt som politikarar for å støtte opp om den innsatsen syklistane og ­løparane legg ned. Denne hausten skal KrF halde fram vårt sterke­ engasjement i kampen mot det moderne slaveriet. Vi skal gjere vårt for at flest mogleg­ menneske vert sett fri.

Det kan nemleg ikkje gjen­takast mange nok gonger, for vi trur ikkje vi forstår det: Ifølgje FN lever mellom 25 og 27 millionar menneske som slavar i verda i dag. Det er langt fleire enn ­under den transatlantiske slavehandelen. Den gongen veit vi at om lag 11,5 millionar afrikanarar vart frakta over Atlanteren­ for å bli slavar på plantasjar i Amerika. Når vi nyttar omgrepet «vår tids slaveri», set vi ord på det som ­eigentleg skjer, nemleg at folk blir utnytta og misbrukt på det grovaste.

Lukrativ marknad. 

Det er heilt absurd å tenke på at slaveriet i dag er ein av dei tre største illegale økonomiane i verda. For dei som er villige til å utnytte andre menneske, og dei som er villige til å kjøpe og selje dei, er det ein lukrativ marknad. For ­eksempel kan ein dose narkotika­ berre seljast ein gong, medan eit ­menneske kan seljast om og om igjen.

Vi snakkar om utnytting av barn, at kvinner og menn blir tvungne til å utføre arbeid og ­tenester utan betaling, at kvinner­ blir seld som prosti­tuerte, ­vinningskriminalitet, sal av narkotika og tigging, bruk av vold, trugsmål og ­andre sanksjonar. Mange tener fett på denne­ ­industrien av menneske­, der ­risikoen for dei som sel menneske­ framleis er låg medan­ profitten er skyhøg. I Europa blir berre cirka én av 100.000 bakmenn dømt.

Det fins dei som hevdar at ­politikk er kjedeleg. Men kampen mot menneskehandel er ­politikk, og viss det er kjedeleg å kjempe mot menneskehandel vil vi gjerne vere kjedelege ­politikarar. Fordi vi veit at politikk kan bidra til å sette folk fri.

Sexkjøpslova. 

La oss ta tre ­eksempel. For det første veit vi at eit viktig tiltak for å avgrense menneskehandel, er å avgrense etterspurnaden etter prostitusjon. I ein rapport frå Coalition Against Trafficking in Women (CATW), peika dei på at kriminalisering av kjøp av seksuelle tenester i Sverige førte til ein ­betydeleg nedgang i ofre for menneskehandel i Aust-Europa.

I Norge innførte vi sexkjøpslova i 2008, blant anna fordi det ville vere eit viktig tiltak for å nedkjempe det moderne slaveriet. Lova har hatt sin effekt, men den var på langt nær nok. No er det over ti år sidan, og framleis ventar vi på at lova skal supp­lerast og forsterkast med sosial­politiske tiltak overfor prosti­tuerte. Det handlar om å sikre ­offera for menneskehandel eit godt helsetilbod, utdanning, ­arbeid og ein verdig bustad.

For det andre manglar framleis fleire politidistrikt eigne avsnitt for menneskehandel. Vi veit at samhandlinga i det ­offentlege, samt samarbeidet over landegrensene, framleis er for dårleg­. Vi veit at kompetansen på menneske­handel er langt frå god nok i alle offentlege instansar.

Mykje ugjort. 

For det tredje­ er det framleis mykje som står ugjort i kampen mot svart ­arbeid. Det handlar om å sikre anstendige forhold i arbeidslivet, men òg å sørgje for at dei som driv med svart arbeid eller nyttar seg av det, vert oppdaga. Ikkje alt svart arbeid er menneskehandel, men all menneskehandel er svart ­arbeid. Menneskehandel eksisterer i Norge fordi vi tillét det. Kanskje er det slik at vi ikkje trur at det finst før vi ser det sjølv.

Alt dette veit vi. Og alt dette er politikk. Saman kan vi kjempe mot det moderne slaveriet, ­enten vi spring, vedtar lover eller syklar opp og ned Grefsenkollen.

Trykket i Vårt Land 3. august 2018

Gå til innlegget

Boikott bygger ikke fred

Publisert over 1 år siden

Handelsboikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten

Utenriksdepartementet slo denne uken fast at de kommunale vedtakene i Tromsø og Trondheim om boikott av israelske varer ikke er i direkte strid med Norges internasjonale handelsforpliktelser (Vårt Land 8. mai). Det betyr ikke at slike vedtak er kloke eller hensiktsmessige.

Uryddig og uforutsigbar. 

For det første er det ikke bra for Norge om norsk handels- og utenrikspolitikk skal variere fra kommune til kommune. Det gjør oss uryddig og uforutsigbar for omverdenen. Denne type utenrikspolitiske tiltak bør derfor overlates til Stortinget og regjeringen.

For det andre utgjør boikott av Israel en negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat. Det er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder. 

For det tredje bidrar ikke boikott til fred, forsoning og dialog. Det skaper heller ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken.

For det fjerde vil en handelsboikott fra Norges side avskjære Norge fra enhver innflytelse. I dag kan vi fremføre kritikk direkte til israelske myndigheter, vi kan støtte krefter som arbeider for fred i regionen og vi kan støtte oppbyggingen av et bærekraftig palestinsk samfunn med grunnleggende helsetjenester og at alle barn får skolegang.

Urimelig ensidighet. 

Boikottaktivister framstiller ofte palestinernes kamp, som en Davids kamp mot Goliat. Mange israelere oppfatter seg imidlertid både i en Goliat- og en David-posisjon: Ja, de har en overveldende militærmakt i forhold til Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene. Samtidig er de sårbare i den konflikten de står i med store deler av den muslimske og arabiske verden. Historisk kommer de fra en posisjon som den svakeste og mest sårbare part, og de frykter at om de ikke er på vakt så havner de der igjen. 

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

enkelte norske kommunepolitikere bestemmer seg for at med alle verdens diktaturer og autoritære regimer som grovt bryter med menneskerettighetene, så velger man kun å aksjonere mot det eneste demokratiet i Midtøsten. Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett, men det er en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent.

Vanskelig å forstå. 

VGs redaktør Hanne Skartveit beskriver dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor:  «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

På den andre siden er det mye som tyder på at når Israel oppfatter at det finnes en vilje til forstå- else for deres utfordringer i det internasjonale samfunn, så blir de også mer åpne for å lytte til omverdenen. For eksempel kom forhandlingene rundt Oslo-avtalen ut av et klima der flere og flere land hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, og Sovjetunionens kollaps gjorde slutt på en diplomatisk kampanje mot Israel ledet fra Moskva.

Styrket samarbeid. 

Handelsboikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Å rette boikott-våpenet kun mot en demokratisk rettstat med fri presse i en region full av verstingstater, er dessuten dypt urettferdig. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

Trykket i Vårt land 11. mai 2018

Gå til innlegget

Våre viktige verdier i spill

Publisert over 1 år siden

Norge har motstandskraft mot de kreftene vi ser rundt oss i en mer urolig verden, men da må vi kjempe for å bevare alt det gode vi har. Sammen må vi kjempe for et varmere samfunn.

Vi ser krig. Vi ser terror. Vi ser fellesskap som sprekker. Vi ser mennesker som legger på flukt til vårt kontinent. Vi ser populister som gjør det de kan for å gjøre situasjonen verre. Det får konsekvenser, slik vi ser i Polen og Ungarn. Men det er ikke bare ute i verden at mørke skyer truer i horisonten, også her hjemme ser vi utviklingstrekk som kan føre til et kaldere samfunn.

Selve samfunnslimet

For det første er det fare for at Norges viktige fellesverdier og tradisjoner forvitrer. Det kan bety en svekking av våre kristne røtter og det etiske kompasset som har gjort Norge til et godt land å bo i. Det dreier seg om tilliten mellom folk, selve samfunnslimet. Vi kan ikke undervurdere betydningen folkekirken har i samfunnet vårt. Kirken er fortsatt stedet der en stor del av Norges befolkning markerer de viktigste overgangsfasene i livet. Den norske kirke sammen med organisasjonene, frikirkene og de ideelle er viktige leverandører av meningsfulle fellesskap som bidrar med verdifulle og samfunnsbyggende initiativ. Dette er møteplasser som viderefører de lange linjene i hva det norske samfunnet bygger på. 

Både den teknologiske utviklingen og innvandringen fører til en opplevelse av en verden i stor forandring. Vi har ulike kulturer, ulike verdier og polariseringen blir tydeligere – da er det fellesskapet som kan bli stående som taper. Et samfunn i forandring trenger forankring.

Tangerudbakken borettslag.

For det andre er vi i ferd med å få et samfunn med manglende inkludering fra livets start til livets slutt. På Verdensdagen for Downs syndrom inviterte KrF beboerne i Tangerudbakken borettslag til lunsj på Stortinget. Det ble et sterkt og flott møte med mennesker som er litt annerledes enn de fleste, men som bidrar til å gjøre samfunnet vårt helt og mangfoldig. Vi risikerer å få et sorteringssamfunn der mennesker velges bort før de blir født og stemples ut når de er gamle. En av de gruppene jeg er spesielt bekymret for, er en gruppe få snakker om – de som nå kan sorteres bort. De som ikke passer inn. De som er uønsket.

Vi vet for eksempel at moderne medisinsk teknologi kan føre til at det i fremtiden så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom. Mitt spørsmål blir da: Hvis vi begynner med Downs syndrom, hvor stopper vi? Sortering skjer allerede. 9 av 10 barn i Norge med påvist Downs syndrom, blir sortert bort.

Setter opp gjerder.

Nylig møtte jeg en mann som sa til meg: «Jeg har bodd på samme sted i 22 år, men omtrent ikke snakket med naboen min.» Vi står også i fare for å få et samfunn der de små og nære fellesskapene forvitrer, flere blir ensomme og flere faller utenfor. Mange kjenner ikke naboene sine. Vi stoler ikke like mye på hverandre lenger. Vi setter opp flere gjerder, har bedre låser i dørene og er mer mistroiske mot hverandre. De økende sosiale forskjellene, den synkende tilliten og utenforskapet er blant våre største utfordringer.

Vi må hver dag stille oss spørsmålet: Hva skjer med de som faller utenfor? De som har hull i CV-en? En dag kan det være en vi kjenner, noen av oss. En dag kan det være ens eget liv som får en knekk. Livet går ikke alltid på skinner, selv om man kan få det inntrykket av å tilbringe tid i sosiale medier. Det er mange grupper som risikerer å havne utenfor. De unge uføre. Personer uten jobb. Mennesker med psykiske utfordringer og mange, mange flere.

Alle kan vi oppleve at livet rakner. Derfor handler ikke inkludering om «de andre» - det handler om oss alle. Løsningen kan ikke være at alle skal være sin egen lykkes smed. Løsningen er fellesskapet.

Hodet i sanden.

For det tredje ser vi de voksende globale utfordringene. Fattigdomskrisen og klimakrisen øker i omfang, mens mange stikker hodet i sanden og håper på at ting skal gå over av seg selv. Vi må gjøre vår del av jobben.

Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Derfor er kampen mot klimaendringene en kamp for verdens fattige. Vi må aldri bli oss selv nok. Det handler om det globale fellesskapet. Det er lett å lukke øynene og glemme. Men likegyldigheten kommer ikke til å skape et bedre samfunn for barna våre. Derfor må vi kjempe for verdiene vi ønsker å bevare. Gode verdier er nemlig ingen selvfølge.

Vi må gjøre det vi kan for å redusere de økonomiske forskjellene. Ta vare på den lave arbeidsledigheten. Vi må ta vare på den høye tilliten mellom folk og mellom folk- og folkevalgte. Vi må gjøre det vi kan for å skape et samfunn som inkluderer, fremfor å ekskludere.

Plass til alle. 

Vi må kjempe for et samfunn forankret i kristne verdier og det kristne menneskesynet. Vi må kjempe for et varmere samfunn der mennesker ikke sorteres bort, men et samfunn der vi har plass til alle. Vi må kjempe for å styrke de nære fellesskapene, slik at færre føler seg utenfor og flere får bidra. Vi må kjempe for et samfunn der vi kjenner et ansvar for hverandre, og mest av alt et ansvar for barna og de som trenger det mest. Vi må kjempe for et bærekraftig samfunn der vi ikke lever over evne, men et samfunn der vi tar kampen for sosial rettferdighet både globalt og nasjonalt.

Jeg tror det trengs endring nå, ellers risikerer vi å ende opp med et kaldere samfunn. Vi kjemper mot global oppvarming i klimapolitikken, men vi trenger en global, nasjonal og lokal oppvarming av fellesskapene våre.

 

Trykket i Vårt land 24. april 2018.

Gå til innlegget

Farlig omskjærings-vedtak fra SV

Publisert over 1 år siden

Det var ment godt, men SVs aldergrense på­ rituell omskjæring av gutter er et uholdbart angrep på trosfriheten, bygd på fordommer og uvitenhet.

av Knut Arild Hareide, Partileder KrF; og Olaug Bollestad, Leder i Helsekomiteen


Denne helgen ble det klart at SVs landsstyre går inn for aldersgrense på 15 år for rituell omskjæring av gutter. Vedtaket ble gjort på partiets landsstyremøte lørdag, med 18 mot 16 stemmer. Dette til tross for at partiets lederkvartett gikk imot forslaget. Dermed har partiet vedtatt et forslag som forbyr jødisk religiøs praksis i Norge. Et umulig forslag for norske jøder.

Angrep på trosfriheten. Vedtaket kan gi inntrykk av gode intensjoner, men er i realiteten et angrep på trosfriheten, bygd på fordommer og uvitenhet. Konsekvensen er at det i praksis vil bli umulig for jøder å bo i Norge og innebærer en mistillit til jøders evne til å være foreldre. Dersom et slikt forbud innføres, vil det gjøre Norge til det mest jødefiendtlige land i den vestlige verden.

Vi er glad for at Kirsti Bergstø, nestleder i SV, mener den jødiske minoritetens advarsler burde veid tyngst. Ledelsen i SV skjønner i motsetning til flertallet i sitt eget parti at det er avgjørende å forstå dem man retter politikken sin mot.

Det Mosaiske Trossamfunn er klokkeklare på at organisert jødisk liv i Norge i praksis blir umulig om vi skulle avskaffe den offentlige regien vi i dag har på omskjæring, og heller innføre en aldersgrense.

Lege og Rødt-politiker Hanne Heszlein-Lossius frykter at forbud vil flytte inngrepet ut av kontrollerte og offentlige sykehus, med økte skader som resultat.

Grunn til å være på vakt. Vi vet at hele SVs partiledelse har kjempet imot og Snorre Valen beskriver det godt med følgende refleksjon: «I Norge har vi en utsatt, norsk minoritet med god historisk grunn til å være på vakt for reguleringer fra storsamfunnet, de er under økende press både her hjemme og internasjonalt. Den jødiske skikken med omskjæring framstilles jevnlig som en form for bestialitet, en beskrivelse som ytterst få, om overhodet noen, norske jøder vil kjenne seg det minste igjen i.»

I helgens debatt har det blitt hevdet at «Noen gammeldagse religiøst funderte praktiske tiltak som muligens virket lure for tusenvis av år siden bør bare opphøre». Det er kunnskapsløst. I årtusener er mannlige jøder blitt omskåret på sin åttende levedag. Oppslutningen om den praksisen er tilnærmet hundre prosent blant jøder, også de som er lite eller ikke religiøse, omskjærer sine guttebarn. Blant disse finner vi noen av de fremste psykologer, pediatere og nevrologer i verden. Fagpersoner som har de beste forutsetninger for å vurdere hva som er til barnets beste.

Medisinsk ufarlig. Om lag 2.000 guttebarn omskjæres årlig i Norge. På verdensbasis er én av fire menn omskåret. Rituell omskjæring av guttebabyer er medisinsk helt ufarlig. Mannlig omskjæring er det vanligste kirurgiske inngrepet i verden, og det er gjort en rekke studier, som alle avviser at omskårne gutter opplever noen plager knyttet til dette senere i livet. Omskjæring gjort på kompetent vis har lav risiko, og omfattende forskning tyder til og med på betydelige positive helseeffekter av inngrepet.

SVs vedtak er ikke et fremskritt, men et stort tilbakeskritt for religionsfriheten og i behandlingen av den minoriteten i Norge som gjennom tiden har blitt utsatt for mest diskriminering og overgrep her i landet. Mange parti gjør ukloke vedtak med jevne mellomrom. Men fjellvettreglen bør kunne gjelde for oss alle: Det er ingen skam å snu, SV!


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere