Knut Arild Hareide

Alder: 0
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

Ekte frihet på søndagen

Publisert nesten 4 år siden

Det er tydelig at Kristian Tonning Riise og Unge Høyre tror på markedet. Dersom markedet bare får slippe til på alle områder, og til alle tidspunkter, vil det bli frihet. Tanken er at alle jo har mulighet til å velge bort den friheten som markedet gir. Dette er en klassisk liberal tilnærming. Tilbud og etterspørsel kan styre og regulere på egenhånd. En alenemor som jobber i butikken har frihet til å jobbe hvis etterspørselen bare er stor nok. Hennes sønn som ønsker kvalitetstid i helgen må prioriteres bort. For kvalitetstid kan ikke måles i kroner og verdsettes derfor ikke direkte av markedet. Heldigvis finnes det en tredje vei. 

Den tredje veien

Som kristendemokrater har vi et bredere syn på ekte frihet, en tredje vei mellom sosialismens tiltro til staten og liberalismens tiltro til markedet. Det er viktig at politikere verner menneskene i et samfunn både fra statlige innblandinger og fra markedskreftene ved behov. Reell frihet er noe annet enn frihet på markedets premisser. Derfor ønsker KrF å verne om søndagsfriheten. Bedrifter og enkeltmennesker ber oss om å sette disse grensene for markedet, fordi ingen vil være upåvirket av et frislipp i form av søndagsåpne butikker. Tap av fritid vil være uunngåelig. 

Det er mange områder der markedsfrihet og reell frihet går på akkord. Vi som politikere har et ansvar for å begrense markedets skader på miljøet og fraflyttingen fra distriktene, på samme måte som vi må begrense statens kontroll over familienes valgfrihet. Samfunnet kan velge å tilby én dag hvor alenemoren slipper å velge mellom tid med sønnen og arbeid i butikken. Problemet i forbrukssamfunnet er ikke at det er for lite kommersielt jag eller for at folk har for mye fritid. Tvert imot, og derfor er det kristendemokratiets oppgave å verne om annerledesdagen.

 

Gå til kommentaren

Mer åpenhet om religion

Publisert nesten 4 år siden

Jeg mener at vi bør etterstrebe et mer livssynsåpent samfunn i Norge. Forrige uke påpekte­ Trygve Jordheim i en kronikk kontrasten mellom Barack Obama­ som frimodig kunne synge «Amazing Grace» etter kirkemassakren i Charleston, og at noe slikt sannsynligvis ikke ville skjedd i norsk politikk. Skyldes det kanskje en berøringsangst for religion? Jeg tror det, men Vårt Lands kommentator Trygve Jordheim er tydeligvis­ ikke enig.

At Human-Etisk Forbund ivrer for mindre religion i offentlig-heten overrasker ingen. Derfor er det helt som forventet når styre-
leder i forbundet, Tom Hedalen­, skriver som en reaksjon på min kronikk at tro bør være en privatsak­. Det er mye mer overraskende når Trygve Jordheim, redaktør for tro og kirke i Vårt Land, skriver at «det er en fordel at religion regnes som en privatsak i Norge».

Samtidig etterlyser Jordheim flere eksempler­ som underbygger troens trange kår i det politiske­ Norge, og mener på sin side at det ikke er noen grunn til å etterlyse­ mer åpenhet om religion i norsk politikk. Som ivrig leser av avisen­ Jordheim er redaktør i, opplever jeg at avisen formidler­ en annen virkelighetsopp-
fatning. Her er noen kjappe eksempler­:

– Vårt Land på lederplass i 2012 om daværende kultur-
minister Hadia Tajik som utfordret folk og politikere til ikke å und-
ervurdere religionens plass i folks liv. Da hun attpåtil hevdet at dette­ kunne føre til nettopp berøringsangst for religion, skrev avisen at den håpet «ordene til Tajik runget i Stortingskorridorene».

– I samme lederartikkel bruker avisen ord som «trosfobi» og nevner at daværende statsminister­ Jens Stoltenberg gjerne var en av dem som lusket­ litt unna når religion og genuin tro kom på banen.

– Da Arbeiderpartiet i fjor fikk ny ledelse, skrev også Vårt Land på lederplass om endringene «at partiet som lenge har hatt en berøringsangst­ for religion­ nå fikk inn folk med en mer fremtidsrettet­ og positiv tilnærming­».

– 13. oktober omtalte Vårt Land over to sider en KIFO-undersøkelse­, som viste at skepsisen for religiøse uttrykk i det offentlige rom, har økt.

Jeg er enig med Jordheim i at Norge ikke er USA. Det har jeg heller aldri hevdet. Derimot pekte jeg i min kronikk på at amerikanere har en litt mer avslappet og mer åpen holdning til religion i det offentlige rom. Jeg ønsker meg overhodet ikke et amerikansk system der man nærmest har en uformell «bekjennelsesparagraf» for å bli president. Likevel synes jeg det er befriende at en amerikansk president kan synge en religiøs salme i et minnesamvær, og at man kan snakke mer åpent om religion.

Det er nok flere enn meg som har lagt merke til at den offentlige samtalen i Norge om tro, religion­ og livssyn er ganske smal.

Vi har sett dette i debattene om rituell omskjæring av guttebarn­, bruk av hijab, skoleelevers ønske­ om livssynsaktivitet i skoletiden og noen få fastlegers religiøse overbevisning om selve livet. Felles for disse debattene har vært at når politikerne dras i gang, skjer det ofte på et svært overfladisk grunnlag, der man ikke anerkjenner hva troen betyr for enkeltmenneskers liv.

Vi så et eksempel på hvor sterk berøringsangsten for religion er da Siv Kristin Sællmann ble nektet å bære et kors som nyhetsoppleser i NRK. Ropet fra alle dem som hevdet at folk som formidlet nyheter måtte gjøre dette­ på en livssynsnøytral måte. Det er visst mange som tror at religionen­ eller troen kan slås av eller­ på ettersom man trer inn og ut av det offentlige rom.

Hadia Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

Det livssynsåpne samfunnet kommer ikke av seg selv. Politikerne som bidrar til å skape dette samfunnet, kan med fordel bli mer åpne på hva de tror på og hvorfor.

Gå til kommentaren

Publisert over 8 år siden
Jan Harsem – gå til den siterte teksten.

Hvor i partisystemet - og ut fra hvilke kriterier - avgjøres det hvilke enkeltsaker som er aktuelle for profilering og mobilisering uten at de svekker breddeprofilen, og hvilke saker som ikke er egnet for mobilisering fordi de forstyrrer hvordan KrF ønsker å fremstå?

Meget godt spørsmål fra Jan Harsem her. Jeg tror opplevelsen er at media styrer mye av dette. Det var ikke noe parti som frontet ekteskapsloven så sterkt i valgkampen i 09 som KrF. Et eksempel er at det var bare KrF av Stortingspartiene som gikk imot loven - som tok opp saken på nasjonal TV.

En annen sak vi løftet - men som vi lyktes bedre med i innsalget hos media var fattigdomsbekjempelse i Norge. Jeg tror grunnen til det var at Kristin Halvorsens famøse uttalelser i 2005 gjorde saken enda mer interessant for media. Det ble en problemfylt sak for regjeringen og KrF var den interessante motspilleren til regjeringen. Blant annet fordi Halvorsen hadde gått så hardt ut mot Bondevik.

Gå til kommentaren

Publisert over 8 år siden
Asgeir Remø – gå til den siterte teksten.

Dei to periodane har eitt fellestrekk, det var første stortingsvala etter folkerøystinger om norsk medlemskap i EF/EU.  KrF sa eit klart nei til norsk medlemskap.  Ja-røystene fanst i partiet, men KrF var eitt av dei klare nei-partia. 

Korleis stiller Hareide seg til å fronte eit nytt klart nei?

Ja, dersom jeg velges til leder av KrF blir det jobben min. Jeg må være leder for hele partiet og kan ikke drive en "privatpraktiserende praksis" på de sakene jeg er uenig eller har en litt annen kurs. Dvs at jeg må fronte KrFs nei til EU medlemskap. Så tok jeg heller ikke disens på landsmøtet om EU-saken. Dvs at dersom den kommer opp i Stortinget er jeg forpliktet på KrFs program som sier tydelig nei.

Gå til kommentaren

Publisert over 8 år siden

hverdagMen nå har aborttematikken meldt seg med ny kraft ved planer om utvidelse av fostervannsdiagnostikk. Muligheten for at alle fremtidens barn blir lytefrie, er kommet nærmere.

Jeg har brukt dagen på å forberede meg til morgendagens budsjettdebatt i Stortinget. Har derfor i kveld lest meg opp på innleggene på verdidebatt.

Jeg stoppet særlig opp ved denne setningen fra Oftestad ovenfor som jeg synes er interessant. Dette er jo nettopp den nye "abortdebatten." Og selvsagt skal KrF ta opp disse sakene. Ikke noe annet parti (av de nasjonale partiene) har løftet denne saken som KrF. Senest i helgen kunne en se en reportasje på TV2 med Laila Dåvøy. Det var en sak fra et seminar der forskere advarte mot at Norge ikke må følge etter Danmark på dette området.

Hva er så disse "brede" sakene som vi også skal engasjere oss i? De beste eksemplene mener jeg faktisk er Dagfinns viktige seire med røykeloven og psykiatrisatsing. Det blir vanskelig å hevde at KrF er et kristent særinteresseparti med slike seire.

Et eksempel på en debatt fra siste ukene som ville forbigått i stillhet uten Krf, er debatten om døgnåpne barnehager. Regjeringen mener at barnehagetilbudet er et pedagogisk tilbud. Men har altså ingen problemer med å tilby et pedagogisk tilbud for våre barn kl 03 om natten...Så må selvsagt KrF ha forståelse for den utfordringen aleneforeldre har som jobber nattevakt.

Takk også for andre gode innspill. Men det blir en kortslutning å tro at KrF kommer til å være redd for å ta i "upopulære saker" basert på våre verdier.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere