Knut Arild Hareide

Alder: 1
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

Å trene motstandskraften

Publisert 2 måneder siden

Tiden er inne for å ta debatten om skjermbruk. Bør det offentlige komme med anbefalinger og råd?

Kjetil Østli i Magasinet Harvest har så treffende 
beskrevet en dag da familien spiste lunch sammen nær Mathallen i Oslo. «Et av barna mine forsvant for å lete etter pokemons, et annet lå hjemme og la ut filmer med seg selv på Music.ly. Siden jeg ikke så dem, tenkte jeg ikke på dem. Jeg tenkte på de fem på nabobordet. To voksne og tre barn, alle stumme i hver sin skjerm».

Bygger relasjoner

Sosiale medier gir oss opplevelser av fellesskap. Vi bygger relasjoner, får bekreftelser og avvisninger, vi kjenner at vi lever! Vi diskuterer og debatterer, er enige og uenige. Vi får del i hverandres livshendelser, vi feirer og sørger sammen. Alt i alt, vi digger sosiale medier, og vi klarer ikke å la være.

En nyere studie fra USA viser 
at depressive symptomer og selvmordsatferd henger sammen med økt skjermbruk blant unge i alderen 13-18 år (Twenge mfl. 2018), men det er usikkert om noe tilsvarende gjelder for Norge. 
Denne studien gjør meg betenkt.

Forskning viser også at skjermaktiviteter har uheldige innvirkninger på søvnen vår. Sen innsovning og kortere søvn kan være en konsekvens av skjermaktiviteter utover kvelden. Lyset fra skjermene kan også forstyrre den innebygde døgnrytmen (Hysing mfl. 2015).

Negativ opplevelse

Sosial 
støtte fremmer helse og livskvalitet. Kvaliteten på den 
sosiale støtten står i et forhold til de forventningene vi har til våre venner og vårt nettverk. De er ulike. Det kan oppstå en negativ opplevelse av ensomhet når kvaliteten på den sosiale støtten ikke er slik du ønsker at den skal være.

Våre opplevelser og erfaringer i relasjoner på sosiale medier er reelle, ikke bare virtuelle. Men hva med kvaliteten på den sosiale støtten som gis? Vi velger 
altfor ofte å klikke «like» 
eller taste en hjerte-emoji når de krevende livshendelsene rammer oss. Jeg tror flere av oss kan savne mer fysisk tilstedeværelse.

Den ferske folkehelsemeldinga 
gjør klart at vi ikke vet nok om årsakene til ensomhet og hvilke tiltak som har best effekt til å forebygge og redusere ensomhet. Vi vet ikke om hyppig bruk av sosiale medier skaper ensomhet eller motsatt.

Skjermene gir oss hverdagsmagi

Den danske professoren Bent Meier Sørensen ved Handelshøgskolen i København (CBS) har nylig gitt ut en bok med tittelen «Skærmens magi. At træne modstandskraften i en digital tid». Sørensen utfordrer det menneske- og samfunnssyn som gjør seg gjeldende via de amerikanske tech-gigantene som Google, Apple, Facebook og Amazon.

«Selv om vi stadig bomber førsteklassinger med iPads i skolen, så er det en økende forståelse for at teknologi er et tveegget sverd. Det er viktig at vi velger teknologien, og at den ikke velger oss», sier han. Selv har professoren innført skjermfri undervisning på CBS, samt regler for når han skal sjekke sin epost. «Vi piner oss selv med en forestilling om at det hele tiden er noe som skjer på skjermen. Men det finnes noe som er viktigere enn det: det som er her og nå.»

Som politiker etterlyser jeg en kritisk refleksjon om forholdet til skjermene og sosiale medier. Tech-guruene i Silicon Valley ønsker at vi mennesker skal gro sømløst sammen med teknologien, og at vi skal få et godt liv i fellesskap med hverandre på nett. Men jeg mener det er grunn til å spørre seg: fremmer skjermtid og sosiale 
medier egentlig god livskvalitet? 
Målet må være å etablere bedre 
vaner med skjermbruk enn det vi har i dag.

Rytme og form

Filosofen Platon var også opptatt av at menneskelivet skal ha rytme og form, kontinuitet og orden. Hvis du gjør alt på en gang, oppnår du ingenting.

Professor Sørensen er videre bekymret for samtalekunsten når vi tilbringer mesteparten av ettermiddagen på skjermer. Og vår evne til å være i eget selskap. «Når ble familien så kjedelig at du ikke orket å være sammen med dem uten å bli avbrutt av teknologi? Og når begynte vi å oppfatte oss selv som så kjedelige at vi ikke orker å være i eget selskap?» spør han.

Hva skal barna gjøre hvis vi tar fra dem skjermen? Professoren mener vi må lage aktiviteter med våre barn som forhindrer dem i å være online, enten det er treklatring, svømming eller annen lek med et element av reell fare. I kontrast til den friksjonsløshet barn utsettes for i den digitale verden. Selv slåss han med guttene sine hver dag fordi han tror at barn har behov for fysisk kontakt. Alt dette tar skjermene fra dem.

Begrenser barnas bruk

Til og med Apple-gründer Steve Jobs hadde skepsis til barnas skjermbruk: Da New York Times Jobs spurte om hans barn elsket iPad, svarte han: «De har ikke prøvd den. Vi begrenser barnas bruk av teknologi hjemme.» Han er ikke alene om dette, blant annet har flere tech-gründere tatt til orde for å begrense barns skjermbruk. Når de som utvikler teknologien er bekymret, har alle vi andre også grunn til å bli bekymret.

På bakgrunn av det lille vi vet lurer jeg på om tiden inne for å ta debatten om skjermbruk. Bør det offentlige komme med anbefalinger og råd?

Knut Arild Hareide

Stortingsrepresentant KrF

Gå til innlegget

Vi er ikke isolert på en øy i nord

Publisert 3 måneder siden

Hver eneste dag i fjor ble 37.000 mennesker drevet på flukt fra sine hjem på grunn av krig og konflikter.

Tallene UNHCR presenterte denne uka viser at 70,8 millioner mennesker var ved årsskiftet på flukt fra sine hjem. Det var dobbelt så mange som for 20 år siden og flere enn på nesten 70 år. Dette er rystende tall. Og barna er de aller mest utsatte. Annenhver flyktning var et barn. Og nesten fire av fem hadde vært på flukt i minst fem år, og en av fem i over 20 år, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.

Samtidig finnes det lyspunkter. Mye er oppnådd de siste tiårene. Levealderen har økt betydelig. Spedbarnsdødelighet er kraftig redusert. Ekstrem fattigdom er halvert. Aldri har flere fått de nødvendige vaksiner. Aldri har flere gått på skole.

Bærekraftsmålene

På Granavolden fikk KrF gjennomslag for at hovedsporet i utviklingspolitikken er å oppfylle bærekraftsmålene innen 2030. Dette er vårt viktigste verktøy for å angripe de underliggende årsakene til vedvarende fattigdom, konflikter, ekstremisme og klimautfordringer.

I sin utviklingspolitiske redegjørelse tok vår utviklingsminister Dag Inge Ulstein opp situasjonen med at 26 millioner mennesker årlig fordrives fra sine hjem som følge av klimaendringer. Innen 2030 risikerer vi at ytterligere 100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom av samme årsak. FNs generalsekretær sier: «Klimaendringene beveger seg raskere enn det vi gjør».

Økte temperaturer, hyppigere og mer langvarige tørkeperioder og stadig mer ekstremvær, bidrar til å undergrave innsatsen vår for utvikling. Dette tvinger oss til innsats på to fronter. Vi må sette inn tiltak for å redusere utslipp av skadelige klimagasser, og vi må tilpasse oss til de endringene som allerede har funnet sted og mer effektivt forebygge kommende katastrofer.

Etter hvert som bildet tegnes, kan vi lett miste motet. Men det farligste vi gjør er å synke komfortabelt ned i de umiddelbare utfordringene vi møter i hverdagen. Slike rapporter og tall må få oss til å reagere. Vi lever ikke isolert på en øy i nord. Nei, vi er en del av et globalt fellesskap.

Fredsengasjement

Da må vi fortsette å arbeide på mange plan for å skape mer stabilitet og mulighet for å leve gode liv i alle deler av verden. Jeg er glad for at utenriksminister Ine Eriksen Søreide i sin utenrikspolitiske redegjørelse løftet norsk fredsengasjement. «Der større lands motiver ofte trekkes i tvil, oppfattes Norge ofte som en upartisk aktør», sa Søreide. Dette handlingsrommet må vi bruke! Fred er en forutsetning for utvikling og løsning av konflikter langt unna også har betydning for vår egen sikkerhet. Konfliktløsning bidrar ofte til å dempe humanitære kriser.

Friheten vi tar for gitt med sommerferie og gode dager, opplever mange mennesker som helt uoppnåelig. Vårt engasjement for mennesker på flukt med aldri stoppe.

Knut Arild Hareide

Utenrikspolitisk talsperson i KrF

Gå til innlegget

KRLE-fag for fremtiden

Publisert 6 måneder siden

For KrF har K-en blitt viktigere enn noensinne.

av Hans Fredrik Grøvan, parlamentarisk leder for KrF; og Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant for KrF

Det er med stor interesse vi har fulgt debatten om KRLE-faget de siste ukene, i forbindelse med den pågående fagfornyelsen. For oss som politikere er det avgjørende å lytte til fagfolk og fagmiljø når vi skal gi føringer for skolens formål, fag og innhold. Samtidig har folkevalgte et større og mer langsiktig perspektiv enn siste nytt fra forskningsfronten. Da handler det ikke bare om hvordan et enkelt fag skal komponeres, ikke engang bare om hvordan skolen skal forbedres, men det store og overordnede spørsmålet er: «Hva slags samfunn vil vi ha?» Og deretter: «Hvordan kan skolen bidra til at vi får et slikt samfunn?»


Vi er grunnleggende uenig med Human-Etisk Forbund som i Vårt Land mener det er «absurd» at kristendommen skal utgjøre halvparten av undervisningen i KRLE-faget fremover også. Kristendomskunnskapen og de kristne verdiene er viktig for det samfunnet KrF jobber for å kunne gi videre til neste generasjoner.




Hvorfor K-en? 

Etter at KRL-faget ble endret til RLE under rød-grønn regjering, ble det gjort undersøkelser av hvordan undervisningen i faget fungerte. Det ble dokumentert store forskjeller fra skole til skole med hensyn til kristendommens plass i undervisningen. Fra å utgjøre en sentral del av faget etter at KRL faget ble introdusert, hadde kristendommen fått en langt mindre sentral plass. For KrF ble det viktig at alle elever uansett hvor man bodde i landet skulle få en tilnærmet lik andel av undervisning om den religionen som hadde betydd mest for utviklingen av vårt samfunn i mer enn tusen år. K-en ble mer enn et symbol og et viktig uttrykk for at om lag halvparten av faget skulle omhandle kristendom.

De aller fleste politikere (og andre!) er enige om at toleranse, respekt for andres religion og livssyn, og evne til dialog er avgjørende egenskaper for oppvoksende generasjoner å øve seg i. Vi mener også at det er naturlig at KRLE-faget bidrar til nettopp dette.


Men det svekker på ingen måte K-ens betydning verken i faget KRLE - eller som verdigrunnlag for regjeringsplattformen, for den saks skyld. Kunnskap om kristendommen, kirkens rolle og vår kristne kulturarv hører ikke bare til i historiefaget, først og fremst fordi kristendom har en samtidsrolle og relevans som elever trenger å kunne noe om.

Det har nettopp vært Kirkemøte i Trondheim. Den norske kirke er fortsatt vår folkekirke, noe som ikke primært er en historisk «levning» etter statskirken, men et reelt uttrykk for at kirken fortsatt betyr mye for både vårt ytre og indre landskap. Den kristne troen og Bibelens fortellinger gjenfinnes også i språk, høytider og kunsten. Kristendommen omgir oss og gjennomsyrer samfunnet vårt på en måte som ikke alle synes å være like bevisste på. Så kan vi selvsagt være uenige i om dette er et gode eller ei, men vi synes det er gledelig at det er politisk bred enighet om at kristendommens plass i KRLE-faget er viktig.


Samfunnsbyggende kraft

I motsetning til de fagfolkene som uttaler at hele KRLE-faget har utspilt sin rolle, står politikere fra hele fargespekteret frem i Vårt Land 27. mars med tydelig støtte til KRLE-faget som sådan. At kristendomskunnskap og religionskunnskap er avgjørende for at barn og unge skal forstå den verden de lever i, synes opplagt for disse politikerne som uttaler seg til Vårt Land, og det er vi helt enige i.


For KrF har K-en blitt viktigere enn noensinne. Ikke bare som historiefortelling for at den oppvoksende generasjonen skal forstå fortiden og kristendom som kulturarv, men for at dagens barn og unge skal forstå den samfunnsbyggende kraften som ligger i trosfellesskapene. Gudstro og kristne verdier motiverer hundrevis av menigheter og forsamlinger i dette landet hver eneste dag, til diakonal tjeneste, integreringsarbeid, barne- og ungdomsaktiviteter, kulturskoler, eldreomsorg, og listen kunne vært enda lengre.


Kristendomskunnskap er viktig for det samfunnet KrF vil ha. Bygget på sentrale verdier som menneskers likeverd, ansvaret for vår neste og skaperverket, og solidaritet på tvers av landegrenser. Beveggrunnen for mange mennesker, ikke bare i Norge, men i verden, til å leve og lede etter disse verdiene, er knyttet nettopp til tro og livssyn. Denne sammenkoblingen kan ikke undervurderes og burde løftes opp og verdsettes av politikerne, i stedet for å snakkes ned og gjemmes bort.

Ofte opplever vi en konfliktorientering når religion er tema, både i det offentlige ordskiftet og i klasserommene. En slik ensidig tilnærming til religionsundervisningen mener vi er uheldig, men forståelig, gitt hvordan også politikere og andre opinionsdannere ofte omtaler kristendom og religion.

Gå til innlegget

Nå må det tas grep. Et eget utviklingsdepartement vil rydde opp i det uføret norsk utviklingspolitikk er kommet i.


DET ER STOR 
enighet i de bistandsfaglige miljøene om at kompetansen og kunnskapen på dette området forvitrer. Dette er også slått fast av Stortinget. Samtidig står verden overfor store globale utfordringer som krever mer kunnskap – og mer ressurser. Dette er alvorlig - og det er tidskritisk.

Dette er nok også bakgrunnen for at dagens regjeringspartier i Jeløya-plattformen lovet å «reformere organiseringen av norsk utviklingspolitikk, for å sikre en kunnskapsbasert og effektiv bistand». Det finnes ingen perfekte løsninger og alle modeller har utfordringer. Men regjeringens reformarbeid har vært haltende og har endt med to alternativer som ikke vil løse problemene.

 

Skal kvaliteten løftes igjen i norsk utviklingspolitikk og bistand bør fagkunnskap og evne til å forvalte ressursene godt styrkes vesentlig. For å få mest mulig fattigdomsbekjempelse for hver krone, trengs solid kompetanse om alle bistandsaktører og partnerland slik at ressursene brukes målrettet og effektivt. Det må være en institusjonell hukommelse i systemet som gjør at en lærer av sine feil og gjør mer av alt det som går bra. Det gjelder for innsatsen i land så vel for de store pengene som kanaliseres gjennom globale fond og kanaler. Bare slik kan kvaliteten styrkes.

Men Utenriksdepartementet er ikke rigget for dette. I dag forvalter norske diplomater over 20 milliarder bistandskroner uten at de har fått tilført tilstrekkelig kompetanse til å ta dette ansvaret. Samtidig sitter det bistandsfolk på ambassader i europeiske land som ikke har gode forutsetninger for å gjøre utenrikspolitiske analyser. De siste 15 årene har den kompetansen de sitter på gradvis forsvunnet ut av systemet.

Den store utfordringen er at Utenriksdepartementet systematisk dyrker fram kompetanse på noe helt annet enn det man trenger for å levere i utviklingspolitikken og bistanden. Det å ivareta utenrikspolitiske interesser er rett og slett en helt annen jobb enn fattigdomsbekjempelse. Det krever også to forskjellige systemer.

Det ligger to reform-modeller på regjeringens bord. Et alternativ er en såkalt delegert modell, der Norad får hovedansvaret for forvaltningen. Men regjeringens mer amputerte versjon vil verken styrke kompetansen eller rydde opp i de største problemene. En annen løsning er at Norad legges ned og innlemmes i Utenriksdepartementet gjennom en såkalt integrert modell. Dette siste alternativet inneholder ingen skisse til reform av UD som kan løse det store forvitringsproblemet. Dette skal utredes. En reform med en egen «utviklingssøyle» i UD vil imidlertid ta flere år å gjennomføre. Den innebærer også store juridiske utfordringer som ikke lar seg løse på kort sikt. 

 

I mellomtiden vil utviklingskompetansen forsvinne. Det har vi ikke råd til! I en debatt om bistandsreformen advarte nylig alle tilstedeværende eksperter derfor mot en slik integrert modell.

 

Et eget utviklingsdepartement slik en etablerte i Storbritannia vil imidlertid rydde opp i det uføret norsk utviklingspolitikk har havnet i. Det vil gi mulighet for systematisk å dyrke fram nettopp den fagkompetansen en trenger. Det vil best sikre politisk og strategisk styring, samle og bygge kunnskap på politikkutvikling og forvaltning og styrke landkompetansen. Det vil også bidra til at ambassadene ute får tyngre utviklingskompetanse og bedre faglig støtte hjemme. 

Slik vil grunnlaget legges for en kvalitetsreform i norsk utviklingspolitikk og bistand. Og dette vil kunne gjennomføres trygt innenfor gjeldende budsjettrammer. Norge bruker i dag mer penger enn andre land på å administrere bistanden; her er det faktisk en betydelig effektivitetsgevinst å hente. Det blir altså ikke mer byråkrati med dette.

Den tid er for lengst omme da bistand kunne isoleres fra andre virkemidler. Derfor er det svært viktig at utvikling og politikk sees i sammenheng, noe departementsløsninger vil bidra til. Risikoen for dobbeltarbeid kan enkelt unngås ved en rasjonell og avklart arbeidsdeling mellom UD og et nytt utviklingsdepartement. Som på andre områder kan en etablere felles team. Det gjelder typisk også for FN og bærekraftsmålene, som uansett krever samarbeid på tvers av departementene.

Stortinget har vedtatt en samstemthetsreform for å gjøre norsk politikk på andre områder mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger. Nøkkelen her er hvordan andre departementer og sektorer kan levere i tråd med målene om bærekraft og utvikling. Det er ikke tilknytning til utenrikspolitikken eller departementsstruktur som avgjør her, men politisk vilje og gjennomføringsevne i hele regjeringen. 

Et eget utviklingsdepartement er også best for utenrikspolitikken, som kan fokusere på sin hovedoppgave; å ivareta Norges interesser og våre felles globale interesser i en meget krevende utenrikspolitisk kontekst. Ikke på forvaltning av bistandskroner.

Denne beslutningen har også noe å si for vårt renommé internasjonalt. Norges troverdighet kan bli styrket av å etablere et eget framtidsrettet Ministry of International Development. Britene ble en ledende aktør på utviklingsområdet med dette grepet. Det kan Norge også bli. Tidsvinduet for denne muligheten er nå.

Gå til innlegget

KrF-måten

Publisert 11 måneder siden

2. november skal KrF ta en viktig beslutning om veivalg og regjeringssamarbeid. Nå gir vi partiet en mulighet til å drøfte alle synspunkter.

Skrevet av Knut Arild ­Hareide, leder i KrF, Olaug 
Bollestad, 1. nestleder i KrF og Kjell Ingolf 
Ropstad, 2. nestleder i KrF

Kommentatoranalysene går så blekket spruter om dagen i avisspalt­ene og kommentar­feltene på nett er fulle. Det er ingen tvil om at KrF er i vinden, og det store spørsmålet er hva utfallet blir 2. november.

Gjennomsiktig prosess. 

For to uker siden ga partiledelsen våre råd om regjeringssamarbeid. Vi er enige om at partiet nå bør foreta et valg. Så er det slik at vi er uenige om hvilken retning vi skal gå. Mange har blitt overrasket over at vi åpner opp for en såpass gjennomsiktig prosess og dialog i partiet, ikke minst at vi viser frem uenigheten i ledelsen. Hvorfor gjør vi dette? Jo, fordi vi har tro på å legge til rette for en god, sunn meningsutveksling der alle stemmer kan komme til orde. Og så kan vi sammen som parti fatte en beslutning etter at alle synspunkter er drøftet. Vi gjør det på KrF-måten.

Vi har valgt denne veien som partiledelse fordi vi har stor tro på åpenhet, tillit og en respektfull debatt der vi ikke tillegger hverandre motiver eller driver med hersk og splitt-retorikk. Er det noe 2018 har vist, så er det at KrF ønsker en anstendig samfunnsdebatt og en retorikk som behandler hverandre med verdighet. Vi gjør dette på denne måten fordi vi er overbevist om at dette er en helt nødvendig og riktig vei å gå.

Et tredje alternativ. 


Selv om vi i partiledelsen har sagt at vi mener det er rett å foreta et valg om samarbeid nå ut ifra den ­politiske situasjonen, så har også blant annet Hans Fredrik Grøvan og Steinar Reiten tatt til orde for et tredje alternativ, nemlig å forbli i den posisjonen vi er i. Dette har blitt omtalt som et forsøk på politisk spill for å svekke prosessen. Det er vi ikke enig i.

Grøvan og Reiten peker på et alternativ som er lett å forstå og dermed helt naturlig å forfekte. De har begge fullt ut opptrådt lojalt mot partiet og veivalget vi står foran. Og deres forslag legges frem for landsmøtet. Fordi vi ønsker en ærlig, åpen og demokratisk prosess og en beslutning som partiet skal eie uansett.

Vi vet ikke hvor denne prosessen ender. Men vårt ønske er at utfallet 2. november er noe hele partiet kan slutte seg til, og som kan forankres på en slik måte at vi sammen kan gå den ­veien vi mener det finnes størst ­mulighet for gjennomslag for KrFs ­politikk. Dette er en avgjørende tid for partiet og da betyr det at vi må gjøre det som rett, og ikke falle for fristelsen til å gjøre det som er lett.

Levd på vippen.

 
Nettopp fordi­ KrF er et kristendemokratisk parti­ som ligger midt i sentrum av norsk politikk, er en slik prosess mulig. Vi kan samarbeide til begge­ sider og vi har levd midt på vippen. Disse ukene besøker vi store deler av Norge og opplevelsen av å treffe så mange­ ­engasjerte KrF-ere er veldig spesiell. Vi merker at bak de ulike synspunktene på spørsmålet om veivalg så ligger det et felles brennende ønske om å prege samfunnet vårt med KrFs politikk. En ­politikk som gjør familienes hverdag bedre, og som former et samfunn der mennesker­ ikke blir ekskludert. Nå skal vi gjøre denne viktige prosessen ferdig, samtidig som vi hver eneste dag kjemper for et varmere samfunn der vi legger til rette for en anstendig debatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere