Knut Arild Hareide

Alder: 1
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

KRLE-fag for fremtiden

Publisert rundt 2 måneder siden

For KrF har K-en blitt viktigere enn noensinne.

av Hans Fredrik Grøvan, parlamentarisk leder for KrF; og Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant for KrF

Det er med stor interesse vi har fulgt debatten om KRLE-faget de siste ukene, i forbindelse med den pågående fagfornyelsen. For oss som politikere er det avgjørende å lytte til fagfolk og fagmiljø når vi skal gi føringer for skolens formål, fag og innhold. Samtidig har folkevalgte et større og mer langsiktig perspektiv enn siste nytt fra forskningsfronten. Da handler det ikke bare om hvordan et enkelt fag skal komponeres, ikke engang bare om hvordan skolen skal forbedres, men det store og overordnede spørsmålet er: «Hva slags samfunn vil vi ha?» Og deretter: «Hvordan kan skolen bidra til at vi får et slikt samfunn?»


Vi er grunnleggende uenig med Human-Etisk Forbund som i Vårt Land mener det er «absurd» at kristendommen skal utgjøre halvparten av undervisningen i KRLE-faget fremover også. Kristendomskunnskapen og de kristne verdiene er viktig for det samfunnet KrF jobber for å kunne gi videre til neste generasjoner.




Hvorfor K-en? 

Etter at KRL-faget ble endret til RLE under rød-grønn regjering, ble det gjort undersøkelser av hvordan undervisningen i faget fungerte. Det ble dokumentert store forskjeller fra skole til skole med hensyn til kristendommens plass i undervisningen. Fra å utgjøre en sentral del av faget etter at KRL faget ble introdusert, hadde kristendommen fått en langt mindre sentral plass. For KrF ble det viktig at alle elever uansett hvor man bodde i landet skulle få en tilnærmet lik andel av undervisning om den religionen som hadde betydd mest for utviklingen av vårt samfunn i mer enn tusen år. K-en ble mer enn et symbol og et viktig uttrykk for at om lag halvparten av faget skulle omhandle kristendom.

De aller fleste politikere (og andre!) er enige om at toleranse, respekt for andres religion og livssyn, og evne til dialog er avgjørende egenskaper for oppvoksende generasjoner å øve seg i. Vi mener også at det er naturlig at KRLE-faget bidrar til nettopp dette.


Men det svekker på ingen måte K-ens betydning verken i faget KRLE - eller som verdigrunnlag for regjeringsplattformen, for den saks skyld. Kunnskap om kristendommen, kirkens rolle og vår kristne kulturarv hører ikke bare til i historiefaget, først og fremst fordi kristendom har en samtidsrolle og relevans som elever trenger å kunne noe om.

Det har nettopp vært Kirkemøte i Trondheim. Den norske kirke er fortsatt vår folkekirke, noe som ikke primært er en historisk «levning» etter statskirken, men et reelt uttrykk for at kirken fortsatt betyr mye for både vårt ytre og indre landskap. Den kristne troen og Bibelens fortellinger gjenfinnes også i språk, høytider og kunsten. Kristendommen omgir oss og gjennomsyrer samfunnet vårt på en måte som ikke alle synes å være like bevisste på. Så kan vi selvsagt være uenige i om dette er et gode eller ei, men vi synes det er gledelig at det er politisk bred enighet om at kristendommens plass i KRLE-faget er viktig.


Samfunnsbyggende kraft

I motsetning til de fagfolkene som uttaler at hele KRLE-faget har utspilt sin rolle, står politikere fra hele fargespekteret frem i Vårt Land 27. mars med tydelig støtte til KRLE-faget som sådan. At kristendomskunnskap og religionskunnskap er avgjørende for at barn og unge skal forstå den verden de lever i, synes opplagt for disse politikerne som uttaler seg til Vårt Land, og det er vi helt enige i.


For KrF har K-en blitt viktigere enn noensinne. Ikke bare som historiefortelling for at den oppvoksende generasjonen skal forstå fortiden og kristendom som kulturarv, men for at dagens barn og unge skal forstå den samfunnsbyggende kraften som ligger i trosfellesskapene. Gudstro og kristne verdier motiverer hundrevis av menigheter og forsamlinger i dette landet hver eneste dag, til diakonal tjeneste, integreringsarbeid, barne- og ungdomsaktiviteter, kulturskoler, eldreomsorg, og listen kunne vært enda lengre.


Kristendomskunnskap er viktig for det samfunnet KrF vil ha. Bygget på sentrale verdier som menneskers likeverd, ansvaret for vår neste og skaperverket, og solidaritet på tvers av landegrenser. Beveggrunnen for mange mennesker, ikke bare i Norge, men i verden, til å leve og lede etter disse verdiene, er knyttet nettopp til tro og livssyn. Denne sammenkoblingen kan ikke undervurderes og burde løftes opp og verdsettes av politikerne, i stedet for å snakkes ned og gjemmes bort.

Ofte opplever vi en konfliktorientering når religion er tema, både i det offentlige ordskiftet og i klasserommene. En slik ensidig tilnærming til religionsundervisningen mener vi er uheldig, men forståelig, gitt hvordan også politikere og andre opinionsdannere ofte omtaler kristendom og religion.

Gå til innlegget

Nå må det tas grep. Et eget utviklingsdepartement vil rydde opp i det uføret norsk utviklingspolitikk er kommet i.


DET ER STOR 
enighet i de bistandsfaglige miljøene om at kompetansen og kunnskapen på dette området forvitrer. Dette er også slått fast av Stortinget. Samtidig står verden overfor store globale utfordringer som krever mer kunnskap – og mer ressurser. Dette er alvorlig - og det er tidskritisk.

Dette er nok også bakgrunnen for at dagens regjeringspartier i Jeløya-plattformen lovet å «reformere organiseringen av norsk utviklingspolitikk, for å sikre en kunnskapsbasert og effektiv bistand». Det finnes ingen perfekte løsninger og alle modeller har utfordringer. Men regjeringens reformarbeid har vært haltende og har endt med to alternativer som ikke vil løse problemene.

 

Skal kvaliteten løftes igjen i norsk utviklingspolitikk og bistand bør fagkunnskap og evne til å forvalte ressursene godt styrkes vesentlig. For å få mest mulig fattigdomsbekjempelse for hver krone, trengs solid kompetanse om alle bistandsaktører og partnerland slik at ressursene brukes målrettet og effektivt. Det må være en institusjonell hukommelse i systemet som gjør at en lærer av sine feil og gjør mer av alt det som går bra. Det gjelder for innsatsen i land så vel for de store pengene som kanaliseres gjennom globale fond og kanaler. Bare slik kan kvaliteten styrkes.

Men Utenriksdepartementet er ikke rigget for dette. I dag forvalter norske diplomater over 20 milliarder bistandskroner uten at de har fått tilført tilstrekkelig kompetanse til å ta dette ansvaret. Samtidig sitter det bistandsfolk på ambassader i europeiske land som ikke har gode forutsetninger for å gjøre utenrikspolitiske analyser. De siste 15 årene har den kompetansen de sitter på gradvis forsvunnet ut av systemet.

Den store utfordringen er at Utenriksdepartementet systematisk dyrker fram kompetanse på noe helt annet enn det man trenger for å levere i utviklingspolitikken og bistanden. Det å ivareta utenrikspolitiske interesser er rett og slett en helt annen jobb enn fattigdomsbekjempelse. Det krever også to forskjellige systemer.

Det ligger to reform-modeller på regjeringens bord. Et alternativ er en såkalt delegert modell, der Norad får hovedansvaret for forvaltningen. Men regjeringens mer amputerte versjon vil verken styrke kompetansen eller rydde opp i de største problemene. En annen løsning er at Norad legges ned og innlemmes i Utenriksdepartementet gjennom en såkalt integrert modell. Dette siste alternativet inneholder ingen skisse til reform av UD som kan løse det store forvitringsproblemet. Dette skal utredes. En reform med en egen «utviklingssøyle» i UD vil imidlertid ta flere år å gjennomføre. Den innebærer også store juridiske utfordringer som ikke lar seg løse på kort sikt. 

 

I mellomtiden vil utviklingskompetansen forsvinne. Det har vi ikke råd til! I en debatt om bistandsreformen advarte nylig alle tilstedeværende eksperter derfor mot en slik integrert modell.

 

Et eget utviklingsdepartement slik en etablerte i Storbritannia vil imidlertid rydde opp i det uføret norsk utviklingspolitikk har havnet i. Det vil gi mulighet for systematisk å dyrke fram nettopp den fagkompetansen en trenger. Det vil best sikre politisk og strategisk styring, samle og bygge kunnskap på politikkutvikling og forvaltning og styrke landkompetansen. Det vil også bidra til at ambassadene ute får tyngre utviklingskompetanse og bedre faglig støtte hjemme. 

Slik vil grunnlaget legges for en kvalitetsreform i norsk utviklingspolitikk og bistand. Og dette vil kunne gjennomføres trygt innenfor gjeldende budsjettrammer. Norge bruker i dag mer penger enn andre land på å administrere bistanden; her er det faktisk en betydelig effektivitetsgevinst å hente. Det blir altså ikke mer byråkrati med dette.

Den tid er for lengst omme da bistand kunne isoleres fra andre virkemidler. Derfor er det svært viktig at utvikling og politikk sees i sammenheng, noe departementsløsninger vil bidra til. Risikoen for dobbeltarbeid kan enkelt unngås ved en rasjonell og avklart arbeidsdeling mellom UD og et nytt utviklingsdepartement. Som på andre områder kan en etablere felles team. Det gjelder typisk også for FN og bærekraftsmålene, som uansett krever samarbeid på tvers av departementene.

Stortinget har vedtatt en samstemthetsreform for å gjøre norsk politikk på andre områder mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger. Nøkkelen her er hvordan andre departementer og sektorer kan levere i tråd med målene om bærekraft og utvikling. Det er ikke tilknytning til utenrikspolitikken eller departementsstruktur som avgjør her, men politisk vilje og gjennomføringsevne i hele regjeringen. 

Et eget utviklingsdepartement er også best for utenrikspolitikken, som kan fokusere på sin hovedoppgave; å ivareta Norges interesser og våre felles globale interesser i en meget krevende utenrikspolitisk kontekst. Ikke på forvaltning av bistandskroner.

Denne beslutningen har også noe å si for vårt renommé internasjonalt. Norges troverdighet kan bli styrket av å etablere et eget framtidsrettet Ministry of International Development. Britene ble en ledende aktør på utviklingsområdet med dette grepet. Det kan Norge også bli. Tidsvinduet for denne muligheten er nå.

Gå til innlegget

KrF-måten

Publisert 7 måneder siden

2. november skal KrF ta en viktig beslutning om veivalg og regjeringssamarbeid. Nå gir vi partiet en mulighet til å drøfte alle synspunkter.

Skrevet av Knut Arild ­Hareide, leder i KrF, Olaug 
Bollestad, 1. nestleder i KrF og Kjell Ingolf 
Ropstad, 2. nestleder i KrF

Kommentatoranalysene går så blekket spruter om dagen i avisspalt­ene og kommentar­feltene på nett er fulle. Det er ingen tvil om at KrF er i vinden, og det store spørsmålet er hva utfallet blir 2. november.

Gjennomsiktig prosess. 

For to uker siden ga partiledelsen våre råd om regjeringssamarbeid. Vi er enige om at partiet nå bør foreta et valg. Så er det slik at vi er uenige om hvilken retning vi skal gå. Mange har blitt overrasket over at vi åpner opp for en såpass gjennomsiktig prosess og dialog i partiet, ikke minst at vi viser frem uenigheten i ledelsen. Hvorfor gjør vi dette? Jo, fordi vi har tro på å legge til rette for en god, sunn meningsutveksling der alle stemmer kan komme til orde. Og så kan vi sammen som parti fatte en beslutning etter at alle synspunkter er drøftet. Vi gjør det på KrF-måten.

Vi har valgt denne veien som partiledelse fordi vi har stor tro på åpenhet, tillit og en respektfull debatt der vi ikke tillegger hverandre motiver eller driver med hersk og splitt-retorikk. Er det noe 2018 har vist, så er det at KrF ønsker en anstendig samfunnsdebatt og en retorikk som behandler hverandre med verdighet. Vi gjør dette på denne måten fordi vi er overbevist om at dette er en helt nødvendig og riktig vei å gå.

Et tredje alternativ. 


Selv om vi i partiledelsen har sagt at vi mener det er rett å foreta et valg om samarbeid nå ut ifra den ­politiske situasjonen, så har også blant annet Hans Fredrik Grøvan og Steinar Reiten tatt til orde for et tredje alternativ, nemlig å forbli i den posisjonen vi er i. Dette har blitt omtalt som et forsøk på politisk spill for å svekke prosessen. Det er vi ikke enig i.

Grøvan og Reiten peker på et alternativ som er lett å forstå og dermed helt naturlig å forfekte. De har begge fullt ut opptrådt lojalt mot partiet og veivalget vi står foran. Og deres forslag legges frem for landsmøtet. Fordi vi ønsker en ærlig, åpen og demokratisk prosess og en beslutning som partiet skal eie uansett.

Vi vet ikke hvor denne prosessen ender. Men vårt ønske er at utfallet 2. november er noe hele partiet kan slutte seg til, og som kan forankres på en slik måte at vi sammen kan gå den ­veien vi mener det finnes størst ­mulighet for gjennomslag for KrFs ­politikk. Dette er en avgjørende tid for partiet og da betyr det at vi må gjøre det som rett, og ikke falle for fristelsen til å gjøre det som er lett.

Levd på vippen.

 
Nettopp fordi­ KrF er et kristendemokratisk parti­ som ligger midt i sentrum av norsk politikk, er en slik prosess mulig. Vi kan samarbeide til begge­ sider og vi har levd midt på vippen. Disse ukene besøker vi store deler av Norge og opplevelsen av å treffe så mange­ ­engasjerte KrF-ere er veldig spesiell. Vi merker at bak de ulike synspunktene på spørsmålet om veivalg så ligger det et felles brennende ønske om å prege samfunnet vårt med KrFs politikk. En ­politikk som gjør familienes hverdag bedre, og som former et samfunn der mennesker­ ikke blir ekskludert. Nå skal vi gjøre denne viktige prosessen ferdig, samtidig som vi hver eneste dag kjemper for et varmere samfunn der vi legger til rette for en anstendig debatt.

Gå til innlegget

Vi makter å delta

Publisert 8 måneder siden

I Vårt Land 4. oktober kan det virke som KrF-ledelsen ikke makter å delta i den politiske debatten under Trontalen. Dette er artikkelens ­etterlatte inntrykk som forsterkes av beskrivelser som: «(…) maktet knapt å delta første del av trontaledebatten», «(…) hadde KrFs ledertroika mer enn nok med seg selv».

Grunnen til at KrF ikke deltok i debatten før mitt innlegg var at vi ikke fikk replikker. Akkurat det samme skjedde i fjorårets trontale. Det går etter partienes størrelse. Det er derfor ikke riktig å si at KrF ikke maktet å delta i debatten. En av de positive konsekvensene av den pågående debatten om partiets veivalg er nettopp at vi får snakke mye om KrFs gode politikk! Og det gjør vi, både i og utenfor stortingssalen – med stor frimodighet, for landet vårt trenger KrFs politikk fremover, og det er partiledelsen og partiet for øvrig fullstendig enig om!

Gårsdagen var også ett eksempel på mange KrF-ere i aksjon i debatten - der vi ble gitt mulighet for det. Og selv om det nå pågår grundige samtaler i partiet, vil ikke dette gå utover det viktige arbeidet som skjer i Stortinget hver eneste dag.

Gå til innlegget

Vår tids slaveri

Publisert 10 måneder siden

Det er heilt absurd å tenke på at slaveriet i dag er ein av dei tre største illegale økonomiane i verda.

Skrevet av Knut Arild 
Hareide, 
Olaug Bollestad 
og Kjell Ingolf 
Ropstad, partileiing i KrF.

I dag, 3. august, kjem endå fleire spreke idealistar til å slite seg ut i kampen mot vår tids slaveri. I løpet av det neste døgeret kjem nemleg ­mange titals menneske til å sykle­ opp og ned Grefsenkollen i Oslo med eitt mål for auge: Å samle inn mest mogleg pengar til ­kampen mot menneskehandel.

Tar seg bryet.

Tidlegare i sommar har mange unge menneske deltatt i løp som har hatt same formål, sist på TenOase i Fredrikstad. Medan sveittedropane silar, kjem det stadig meir pengar inn på kontoane til organisasjonane­ som kjempar mot menneske­handel. Vi andre får vere takksame for at nokon tar seg bryet. Dei som syklar og spring skal vite at det dei gjer betyr meir enn dei trur, og at dei i tillegg til å samle inn pengar også skapar engasjement som vil sette menneske fri.

Vi skal i alle fall gjere vårt som politikarar for å støtte opp om den innsatsen syklistane og ­løparane legg ned. Denne hausten skal KrF halde fram vårt sterke­ engasjement i kampen mot det moderne slaveriet. Vi skal gjere vårt for at flest mogleg­ menneske vert sett fri.

Det kan nemleg ikkje gjen­takast mange nok gonger, for vi trur ikkje vi forstår det: Ifølgje FN lever mellom 25 og 27 millionar menneske som slavar i verda i dag. Det er langt fleire enn ­under den transatlantiske slavehandelen. Den gongen veit vi at om lag 11,5 millionar afrikanarar vart frakta over Atlanteren­ for å bli slavar på plantasjar i Amerika. Når vi nyttar omgrepet «vår tids slaveri», set vi ord på det som ­eigentleg skjer, nemleg at folk blir utnytta og misbrukt på det grovaste.

Lukrativ marknad. 

Det er heilt absurd å tenke på at slaveriet i dag er ein av dei tre største illegale økonomiane i verda. For dei som er villige til å utnytte andre menneske, og dei som er villige til å kjøpe og selje dei, er det ein lukrativ marknad. For ­eksempel kan ein dose narkotika­ berre seljast ein gong, medan eit ­menneske kan seljast om og om igjen.

Vi snakkar om utnytting av barn, at kvinner og menn blir tvungne til å utføre arbeid og ­tenester utan betaling, at kvinner­ blir seld som prosti­tuerte, ­vinningskriminalitet, sal av narkotika og tigging, bruk av vold, trugsmål og ­andre sanksjonar. Mange tener fett på denne­ ­industrien av menneske­, der ­risikoen for dei som sel menneske­ framleis er låg medan­ profitten er skyhøg. I Europa blir berre cirka én av 100.000 bakmenn dømt.

Det fins dei som hevdar at ­politikk er kjedeleg. Men kampen mot menneskehandel er ­politikk, og viss det er kjedeleg å kjempe mot menneskehandel vil vi gjerne vere kjedelege ­politikarar. Fordi vi veit at politikk kan bidra til å sette folk fri.

Sexkjøpslova. 

La oss ta tre ­eksempel. For det første veit vi at eit viktig tiltak for å avgrense menneskehandel, er å avgrense etterspurnaden etter prostitusjon. I ein rapport frå Coalition Against Trafficking in Women (CATW), peika dei på at kriminalisering av kjøp av seksuelle tenester i Sverige førte til ein ­betydeleg nedgang i ofre for menneskehandel i Aust-Europa.

I Norge innførte vi sexkjøpslova i 2008, blant anna fordi det ville vere eit viktig tiltak for å nedkjempe det moderne slaveriet. Lova har hatt sin effekt, men den var på langt nær nok. No er det over ti år sidan, og framleis ventar vi på at lova skal supp­lerast og forsterkast med sosial­politiske tiltak overfor prosti­tuerte. Det handlar om å sikre ­offera for menneskehandel eit godt helsetilbod, utdanning, ­arbeid og ein verdig bustad.

For det andre manglar framleis fleire politidistrikt eigne avsnitt for menneskehandel. Vi veit at samhandlinga i det ­offentlege, samt samarbeidet over landegrensene, framleis er for dårleg­. Vi veit at kompetansen på menneske­handel er langt frå god nok i alle offentlege instansar.

Mykje ugjort. 

For det tredje­ er det framleis mykje som står ugjort i kampen mot svart ­arbeid. Det handlar om å sikre anstendige forhold i arbeidslivet, men òg å sørgje for at dei som driv med svart arbeid eller nyttar seg av det, vert oppdaga. Ikkje alt svart arbeid er menneskehandel, men all menneskehandel er svart ­arbeid. Menneskehandel eksisterer i Norge fordi vi tillét det. Kanskje er det slik at vi ikkje trur at det finst før vi ser det sjølv.

Alt dette veit vi. Og alt dette er politikk. Saman kan vi kjempe mot det moderne slaveriet, ­enten vi spring, vedtar lover eller syklar opp og ned Grefsenkollen.

Trykket i Vårt Land 3. august 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere