Knut Arild Hareide

Alder: 0
  RSS

Om Knut Arild

Partileder og stortingsrepresentant for KrF

Følgere

Boikott bygger ikke fred

Publisert 16 dager siden - 1107 visninger

Handelsboikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten

Utenriksdepartementet slo denne uken fast at de kommunale vedtakene i Tromsø og Trondheim om boikott av israelske varer ikke er i direkte strid med Norges internasjonale handelsforpliktelser (Vårt Land 8. mai). Det betyr ikke at slike vedtak er kloke eller hensiktsmessige.

Uryddig og uforutsigbar. 

For det første er det ikke bra for Norge om norsk handels- og utenrikspolitikk skal variere fra kommune til kommune. Det gjør oss uryddig og uforutsigbar for omverdenen. Denne type utenrikspolitiske tiltak bør derfor overlates til Stortinget og regjeringen.

For det andre utgjør boikott av Israel en negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat. Det er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder. 

For det tredje bidrar ikke boikott til fred, forsoning og dialog. Det skaper heller ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken.

For det fjerde vil en handelsboikott fra Norges side avskjære Norge fra enhver innflytelse. I dag kan vi fremføre kritikk direkte til israelske myndigheter, vi kan støtte krefter som arbeider for fred i regionen og vi kan støtte oppbyggingen av et bærekraftig palestinsk samfunn med grunnleggende helsetjenester og at alle barn får skolegang.

Urimelig ensidighet. 

Boikottaktivister framstiller ofte palestinernes kamp, som en Davids kamp mot Goliat. Mange israelere oppfatter seg imidlertid både i en Goliat- og en David-posisjon: Ja, de har en overveldende militærmakt i forhold til Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene. Samtidig er de sårbare i den konflikten de står i med store deler av den muslimske og arabiske verden. Historisk kommer de fra en posisjon som den svakeste og mest sårbare part, og de frykter at om de ikke er på vakt så havner de der igjen. 

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

enkelte norske kommunepolitikere bestemmer seg for at med alle verdens diktaturer og autoritære regimer som grovt bryter med menneskerettighetene, så velger man kun å aksjonere mot det eneste demokratiet i Midtøsten. Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett, men det er en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent.

Vanskelig å forstå. 

VGs redaktør Hanne Skartveit beskriver dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor:  «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

På den andre siden er det mye som tyder på at når Israel oppfatter at det finnes en vilje til forstå- else for deres utfordringer i det internasjonale samfunn, så blir de også mer åpne for å lytte til omverdenen. For eksempel kom forhandlingene rundt Oslo-avtalen ut av et klima der flere og flere land hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel, og Sovjetunionens kollaps gjorde slutt på en diplomatisk kampanje mot Israel ledet fra Moskva.

Styrket samarbeid. 

Handelsboikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Å rette boikott-våpenet kun mot en demokratisk rettstat med fri presse i en region full av verstingstater, er dessuten dypt urettferdig. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

Trykket i Vårt land 11. mai 2018

Gå til innlegget

Våre viktige verdier i spill

Publisert rundt 1 måned siden - 3453 visninger

Norge har motstandskraft mot de kreftene vi ser rundt oss i en mer urolig verden, men da må vi kjempe for å bevare alt det gode vi har. Sammen må vi kjempe for et varmere samfunn.

Vi ser krig. Vi ser terror. Vi ser fellesskap som sprekker. Vi ser mennesker som legger på flukt til vårt kontinent. Vi ser populister som gjør det de kan for å gjøre situasjonen verre. Det får konsekvenser, slik vi ser i Polen og Ungarn. Men det er ikke bare ute i verden at mørke skyer truer i horisonten, også her hjemme ser vi utviklingstrekk som kan føre til et kaldere samfunn.

Selve samfunnslimet

For det første er det fare for at Norges viktige fellesverdier og tradisjoner forvitrer. Det kan bety en svekking av våre kristne røtter og det etiske kompasset som har gjort Norge til et godt land å bo i. Det dreier seg om tilliten mellom folk, selve samfunnslimet. Vi kan ikke undervurdere betydningen folkekirken har i samfunnet vårt. Kirken er fortsatt stedet der en stor del av Norges befolkning markerer de viktigste overgangsfasene i livet. Den norske kirke sammen med organisasjonene, frikirkene og de ideelle er viktige leverandører av meningsfulle fellesskap som bidrar med verdifulle og samfunnsbyggende initiativ. Dette er møteplasser som viderefører de lange linjene i hva det norske samfunnet bygger på. 

Både den teknologiske utviklingen og innvandringen fører til en opplevelse av en verden i stor forandring. Vi har ulike kulturer, ulike verdier og polariseringen blir tydeligere – da er det fellesskapet som kan bli stående som taper. Et samfunn i forandring trenger forankring.

Tangerudbakken borettslag.

For det andre er vi i ferd med å få et samfunn med manglende inkludering fra livets start til livets slutt. På Verdensdagen for Downs syndrom inviterte KrF beboerne i Tangerudbakken borettslag til lunsj på Stortinget. Det ble et sterkt og flott møte med mennesker som er litt annerledes enn de fleste, men som bidrar til å gjøre samfunnet vårt helt og mangfoldig. Vi risikerer å få et sorteringssamfunn der mennesker velges bort før de blir født og stemples ut når de er gamle. En av de gruppene jeg er spesielt bekymret for, er en gruppe få snakker om – de som nå kan sorteres bort. De som ikke passer inn. De som er uønsket.

Vi vet for eksempel at moderne medisinsk teknologi kan føre til at det i fremtiden så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom. Mitt spørsmål blir da: Hvis vi begynner med Downs syndrom, hvor stopper vi? Sortering skjer allerede. 9 av 10 barn i Norge med påvist Downs syndrom, blir sortert bort.

Setter opp gjerder.

Nylig møtte jeg en mann som sa til meg: «Jeg har bodd på samme sted i 22 år, men omtrent ikke snakket med naboen min.» Vi står også i fare for å få et samfunn der de små og nære fellesskapene forvitrer, flere blir ensomme og flere faller utenfor. Mange kjenner ikke naboene sine. Vi stoler ikke like mye på hverandre lenger. Vi setter opp flere gjerder, har bedre låser i dørene og er mer mistroiske mot hverandre. De økende sosiale forskjellene, den synkende tilliten og utenforskapet er blant våre største utfordringer.

Vi må hver dag stille oss spørsmålet: Hva skjer med de som faller utenfor? De som har hull i CV-en? En dag kan det være en vi kjenner, noen av oss. En dag kan det være ens eget liv som får en knekk. Livet går ikke alltid på skinner, selv om man kan få det inntrykket av å tilbringe tid i sosiale medier. Det er mange grupper som risikerer å havne utenfor. De unge uføre. Personer uten jobb. Mennesker med psykiske utfordringer og mange, mange flere.

Alle kan vi oppleve at livet rakner. Derfor handler ikke inkludering om «de andre» - det handler om oss alle. Løsningen kan ikke være at alle skal være sin egen lykkes smed. Løsningen er fellesskapet.

Hodet i sanden.

For det tredje ser vi de voksende globale utfordringene. Fattigdomskrisen og klimakrisen øker i omfang, mens mange stikker hodet i sanden og håper på at ting skal gå over av seg selv. Vi må gjøre vår del av jobben.

Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Derfor er kampen mot klimaendringene en kamp for verdens fattige. Vi må aldri bli oss selv nok. Det handler om det globale fellesskapet. Det er lett å lukke øynene og glemme. Men likegyldigheten kommer ikke til å skape et bedre samfunn for barna våre. Derfor må vi kjempe for verdiene vi ønsker å bevare. Gode verdier er nemlig ingen selvfølge.

Vi må gjøre det vi kan for å redusere de økonomiske forskjellene. Ta vare på den lave arbeidsledigheten. Vi må ta vare på den høye tilliten mellom folk og mellom folk- og folkevalgte. Vi må gjøre det vi kan for å skape et samfunn som inkluderer, fremfor å ekskludere.

Plass til alle. 

Vi må kjempe for et samfunn forankret i kristne verdier og det kristne menneskesynet. Vi må kjempe for et varmere samfunn der mennesker ikke sorteres bort, men et samfunn der vi har plass til alle. Vi må kjempe for å styrke de nære fellesskapene, slik at færre føler seg utenfor og flere får bidra. Vi må kjempe for et samfunn der vi kjenner et ansvar for hverandre, og mest av alt et ansvar for barna og de som trenger det mest. Vi må kjempe for et bærekraftig samfunn der vi ikke lever over evne, men et samfunn der vi tar kampen for sosial rettferdighet både globalt og nasjonalt.

Jeg tror det trengs endring nå, ellers risikerer vi å ende opp med et kaldere samfunn. Vi kjemper mot global oppvarming i klimapolitikken, men vi trenger en global, nasjonal og lokal oppvarming av fellesskapene våre.

 

Trykket i Vårt land 24. april 2018.

Gå til innlegget

Farlig omskjærings-vedtak fra SV

Publisert rundt 1 måned siden - 3513 visninger

Det var ment godt, men SVs aldergrense på­ rituell omskjæring av gutter er et uholdbart angrep på trosfriheten, bygd på fordommer og uvitenhet.

av Knut Arild Hareide, Partileder KrF; og Olaug Bollestad, Leder i Helsekomiteen


Denne helgen ble det klart at SVs landsstyre går inn for aldersgrense på 15 år for rituell omskjæring av gutter. Vedtaket ble gjort på partiets landsstyremøte lørdag, med 18 mot 16 stemmer. Dette til tross for at partiets lederkvartett gikk imot forslaget. Dermed har partiet vedtatt et forslag som forbyr jødisk religiøs praksis i Norge. Et umulig forslag for norske jøder.

Angrep på trosfriheten. Vedtaket kan gi inntrykk av gode intensjoner, men er i realiteten et angrep på trosfriheten, bygd på fordommer og uvitenhet. Konsekvensen er at det i praksis vil bli umulig for jøder å bo i Norge og innebærer en mistillit til jøders evne til å være foreldre. Dersom et slikt forbud innføres, vil det gjøre Norge til det mest jødefiendtlige land i den vestlige verden.

Vi er glad for at Kirsti Bergstø, nestleder i SV, mener den jødiske minoritetens advarsler burde veid tyngst. Ledelsen i SV skjønner i motsetning til flertallet i sitt eget parti at det er avgjørende å forstå dem man retter politikken sin mot.

Det Mosaiske Trossamfunn er klokkeklare på at organisert jødisk liv i Norge i praksis blir umulig om vi skulle avskaffe den offentlige regien vi i dag har på omskjæring, og heller innføre en aldersgrense.

Lege og Rødt-politiker Hanne Heszlein-Lossius frykter at forbud vil flytte inngrepet ut av kontrollerte og offentlige sykehus, med økte skader som resultat.

Grunn til å være på vakt. Vi vet at hele SVs partiledelse har kjempet imot og Snorre Valen beskriver det godt med følgende refleksjon: «I Norge har vi en utsatt, norsk minoritet med god historisk grunn til å være på vakt for reguleringer fra storsamfunnet, de er under økende press både her hjemme og internasjonalt. Den jødiske skikken med omskjæring framstilles jevnlig som en form for bestialitet, en beskrivelse som ytterst få, om overhodet noen, norske jøder vil kjenne seg det minste igjen i.»

I helgens debatt har det blitt hevdet at «Noen gammeldagse religiøst funderte praktiske tiltak som muligens virket lure for tusenvis av år siden bør bare opphøre». Det er kunnskapsløst. I årtusener er mannlige jøder blitt omskåret på sin åttende levedag. Oppslutningen om den praksisen er tilnærmet hundre prosent blant jøder, også de som er lite eller ikke religiøse, omskjærer sine guttebarn. Blant disse finner vi noen av de fremste psykologer, pediatere og nevrologer i verden. Fagpersoner som har de beste forutsetninger for å vurdere hva som er til barnets beste.

Medisinsk ufarlig. Om lag 2.000 guttebarn omskjæres årlig i Norge. På verdensbasis er én av fire menn omskåret. Rituell omskjæring av guttebabyer er medisinsk helt ufarlig. Mannlig omskjæring er det vanligste kirurgiske inngrepet i verden, og det er gjort en rekke studier, som alle avviser at omskårne gutter opplever noen plager knyttet til dette senere i livet. Omskjæring gjort på kompetent vis har lav risiko, og omfattende forskning tyder til og med på betydelige positive helseeffekter av inngrepet.

SVs vedtak er ikke et fremskritt, men et stort tilbakeskritt for religionsfriheten og i behandlingen av den minoriteten i Norge som gjennom tiden har blitt utsatt for mest diskriminering og overgrep her i landet. Mange parti gjør ukloke vedtak med jevne mellomrom. Men fjellvettreglen bør kunne gjelde for oss alle: Det er ingen skam å snu, SV!


Gå til innlegget

Verdinøytraliteten truer oss

Publisert 9 måneder siden - 248 visninger

Når norske politikere snakker om livssynsnøytralitet eller at verdidebatten ikke er så viktig, svikter de fremtidige generasjoner. Det er selve samfunnslimet det dreier seg om.

UNDER DEKKE AV tole­ranse fremmes verdi­nøytralitet. Men når alt er like gyldig, blir alt likegyldig. Det svekker i realiteten oppfatningen av hva som er rett og galt i samfunnet, og kutter røttene til den kultur- og verdiarven som er et så grunnleggende lim i det norske samfunnet. Det er disse verdiene vi skal bygge framtiden på.

Det er på tide å ta et oppgjør med den verdibevisstløsheten som rår rundt det å ta vare på og styrke vår kristne kulturarv. For den største trusselen mot våre verdier kommer innenfra, ikke utenfra. Dersom vi ikke klarer å bevare, forvalte og bygge videre på vår egen kultur- og verdiarv, vil mange av verdiene som ­holder samfunnet sammen ­forvitre. Det gjelder ikke minst for nye generasjoner.

Dype røtter

Her har det vært en bevisstløs holdning altfor lenge i norsk politikk. For det er ingen selvfølge at de gode verdiene og normene som har formet Norge, og som har dype røtter i kristen og humanistisk tenkning, vil fortsette å ­prege vårt samfunn. Skal de det, er det avgjørende at de fortsatt får være det verdimessige bak­teppet både for organiseringen av samfunnet, lovverket og ­politiske prioriteringer.

Derfor er en aktiv verdiformidling i skole og barnehage så viktig. Derfor må kunnskaps­løftet i skolen videreføres og støttes opp av et eget verdiløft. Derfor er KRLE-faget så viktig. Derfor er det å ta vare på søndagen ikke en uvesentlig symbolsak, men viktig for hele samfunnet. Derfor er det menneskesynet som får prege samfunnet så viktig. Og derfor reagerer vi når Human-Etisk Forbund (HEF) kjemper mot skolegudstjenester, som for øvrig støttes av 7 av 10 nordmenn.

Er man trygg og sikker på sin egen identitet og tilhørighet, har man også de beste ­forutsetninger for å møte det nye på en åpen og trygg måte.

Fransk modell

Vi trenger ikke et livssynsnøytralt samfunn etter fransk modell, der det offentlige rom ryddes for trosuttrykk og troen i økende grad forvises til privatsfæren. KrF ønsker et livssynsåpent samfunn. Dette er også viktig fordi vi har et mer mangfoldig land enn noensinne.

Noen trekker den ­slutningen at kristen etikk og kristne ­verdier har utspilt sin rolle i et stadig mer pluralistisk land, at troen bør holdes i den private sfære og at samfunnet må være mest mulig verdi- og livssynsnøytralt. Det er en feilslutning.

En forutsetning for at et ­stadig mer pluralistisk samfunn skal fungere er at det er noe som ­holder det sammen. Et felles verdigrunnlag er selve limet, som kan holde en mangfoldig mosaikk sammen. Et slikt verdi­grunnlag verken kan eller bør være «nøytralt», men det må selvsagt være mulig å tilslutte seg verdiene med forskjellig ­begrunnelse eller bakgrunn.

Har krevd kamp

De grunnleggende verdiene i det norske samfunnet kan ikke tas for gitt. De har krevd kamp, og det vil kreve kamp å beholde dem – enten utfordringen kommer fra forkjemperne for verdinøytralitet, eller fra de som forfekter andre verdier.

Ideer som tvangsekteskap må møtes med et forsvar for individets frihet. Konemishandling, kjønnslemlestelse og tvangs­ekteskap av mindreårige må møtes med straffeforfølgelse og et kompromissløst forsvar for verdier som likestilling og likeverd. Trusler og vold mot konvertitter eller annerledestenkende må møtes med et unisont forsvar for trosfrihet og ytringsfrihet. Ikke minst må vi slå ring om fred og sikkerhet i møte med islamistiske miljøer som forsvarer terror og ­«hellig krig».

Ved ikke å våge å snakke i klartekst om slike ­utfordringer, har det blitt rom for krefter som spiller på frykt og som ­river ned tilliten i samfunnet og ­bygger murer mellom folk. Desto ­viktigere er det å ta tak i disse utfordringene med åpenhet og tydelighet.

Her har vi alle en jobb å ­gjøre. Samtidig må vi styrke fellesskapsverdiene i det ­norske samfunnet, som det å gjøre sin plikt og kreve sin rett, frihet ­under ansvar og verdier som tillit og tilhørighet, rettferdighet og ­likeverd.

Fem konkrete verdispørsmål


KrF har utfordret det ­politiske Norge på fem konkrete ­verdispørsmål. Å ta vare på menneske­verd og likeverd, ikke minst i møte med ny ­teknologi som kan kartlegge avvik, egenskaper og sykdomsrisiko, og i spørsmål rundt aktiv dødshjelp. Å ­styrke nære fellesskap der vi bryr oss om vår neste, og tar vare på hverandre, ­løfter ­frivilligheten og ­familien. Å ­sette de minste først, gjennom å satse på skole og barnehage, bekjempe ­mobbing og barnefattigdom.

Å bygge et fellesskap som aldri blir seg selv nok, men som stiller opp for de som 
trenger det mest, verdens ­fattige og forfulgte. Både for dem og for kommende generasjoner må vi ta vare på skaperverket og ta tak i klimatrusselen.

Vi trenger en høyere ­himmel over politikken og verdier som er mer enn kroner og ører, ­konkurranse og effektivisering. Vi trenger lange linjer. Vi ­trenger røtter. Vi trenger 
verdier som ­varer, og verdier som varmer.

Knut Arild Hareide, Leder KrF

Gå til innlegget

Stans jaget etter det perfekte

Publisert 9 måneder siden - 2216 visninger

Et samfunn som kun ønsker «perfekte» mennesker, blir et fattigere samfunn.

HVA SLAGS samfunn ønsker vi? Hva er et menneskeliv verdt? Jeg er takknemlig for Erik Lundes nye bok Uønsket. Mennesket i sorteringens tid. Der stiller han disse grunnleggende spørsmålene blant annet gjennom et blikk på India som i løpet av de siste 50 årene har mistet 50 millioner kvinner. Disse kvinnene har blitt sortert bort. Jentebabyer kastet i søppelkasser. Fordi de var kvinner. Fordi de var uønsket. Det er så sterkt å lese om at man knapt kan forestille seg det.

Menneskeverdet er skjørt. Den siste tiden har det pågått mange debatter om hva menneskeverd er og hvem som har mulighet til å leve et «godt liv». Hvilke liv er fullverdige? Hvem skal ha rett til å bli født? Hvor gamle skal vi bli? «Menneskeverdet er skjørt. Vi har sett mange eksempler på hvor raskt menneskeverdet krenkes dersom det ikke pleies og forsvares. Vi må, som samfunn og ansvarlige borgere, stå opp for likeverdet og mangfoldet hver eneste dag», skriver Lunde i sin bok.

KrF mener alle har like mye rett til å bli født. Hvorfor? Jo, fordi alle mennesker har en ukrenkelig­ verdi i kraft av å være menneske. Retten til liv er den mest grunnleggende menneske­retten, og den må gjelde fra unnfangelse til naturlig død.

Jeg støtter Lundes overbevisning om at mennesket har umistelig verdi, uansett egenskaper og evner. Ingen liv er vel fullverdige liv, hvem skal bedømme det? Og hvor leder dette oss hvis vi begynner å tenke at bare «gode liv» er verdt å leve?

Samfunnets etiske kompass. I debatter om selektiv abort og dødshjelp snakkes det om «verdig liv». KrF mener menneskeverdet aldri kan graderes slik. Hvem bedømmer hvilke liv som er verdt å leve? Hvem vet på forhånd hva et menneske skal oppleve av lykke og smerte? Nei, vi må som Lunde skriver «bekjempe alle praksiser som fratar mennesker livet på grunn av hvem de er, hvordan de ser ut, på hvilken måte de lever sin liv og hva de kan bidra med i samfunnet.» Her trengs det politisk lederskap som kan justere og ­kalibrere samfunnets etiske kompass slik at vi ikke sorterer vekk mennesker. Derfor er det etikken som må styre teknikken­ – ikke omvendt.

Jeg tror Lunde har rett når han sier at vi lever i en tid der forestillinger om mennesket som legitimerer at noen velges bort har vind i seilene. KrF kjemper for å verne om menneskeverdet og sikre et godt samfunn for alle mennesker.

Vi vil beskytte barna og de svakeste i samfunnet. Ingen er tjent med at barn tingliggjøres og at synet på barn og barns rettigheter svekkes. Ingen av oss ønsker et samfunn der den teknologiske utviklingen styrer oss og legger etiske vurderinger til grunn for regelverk og rammer. Nei, det tror jeg blir et kaldt samfunn, og et samfunn der menneske­verdet og menneskerettighetene får dårlige kår.

Utvider perspektivet. Noe av det beundringsverdige med Lundes­ bok, er at han gjør kampen mot sorteringssamfunnet til noe mer enn et kristent verdispørsmål. Det er rett og slett et spørsmål om samfunnssyn som både humanister, agnostikere, muslimer og alle andre mennesker­ må ta stilling til. Derfor er det også interessant å merke seg at debattanter som humanisten Morten Horn og Per Fugelli har tatt til motmæle mot reisen til sorteringssamfunnet.

Den siste tiden har det blitt heftig diskutert hva som er norske verdier. Lunde spør betimelig i intervju med Vårt Land: «Er det i pakt med norske verdier å ­velge bort barn med Downs?»

De fleste norske partier sier de er mot sorteringssamfunnet, men samtidig går mange inn for stadig mer presis fosterdiagnostikk. Det er et paradoks. Jeg er glad for at leder i Bioteknologirådet, Kristin Halvorsen, sa på Arendalsuka at «flertallet i Bioteknologirådet er enige om at vi ikke skal lage et samfunn som setter i system en jakt på fostre som kan ha en alvorlig sykdom gjennom å gi testing som et obligatorisk tilbud til gravide.»

Men jeg er bekymret for at jaget­ etter å luke ut spirende liv med egenskaper som samfunnet definerer som uforenlige med et verdig liv skaper et samfunn der kun «perfekte mennesker» er tillatt.

Etikken først. Jeg gjentar derfor KrFs mantra i menneskeverdspørsmål: Etikken må styre teknikken.

Med boken Uønsket. Mennesket i sorteringens tid har Erik Lunde løftet menneskeverddebatten opp på et nivå den hører hjemme, der han skriver om sorteringens utfordringer med varme, saklighet og prinsipiell klokskap. Boka bør leses av alle som ønsker en kunnskapsbasert tilnærming til noen av samfunnets vanskeligste etiske spørsmål.

Jeg og KrF vil kjempe for alle menneskers rett til å leve verdige liv i alle livets faser. Menneskeverdet er en helt grunnleggende verdi for vår politikk: Et JA til KrF er et NEI til sorteringssamfunnet!

Knut Arild Hareide

Partileder KrF

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
6 minutter siden / 161 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
16 minutter siden / 2360 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Refusert
17 minutter siden / 919 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
26 minutter siden / 2360 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 9 timer siden / 161 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 10 timer siden / 161 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Pinsebevegelsens tåkeprat om homofili
rundt 10 timer siden / 548 visninger
Les flere