Knut Alfsvåg

Alder: 64
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Korona-epidemien og Guds godhet

Publisert rundt 2 måneder siden

En verdensomspennende epidemi som den vi nå opplever, aktualiserer spørsmålet om forholdet mellom Gud og det onde. Er Skaperen ansvarlig for det vi nå opplever?

Spørsmålet har i prinsippet tre mulige svar. Noen vil si at Guds godhet er uforenlig med den ondskap vi opplever i verden, og mener derfor at en god Gud ikke finnes. Det er ateismens svar.

 Noen mener at Gud gjør så godt han kan, men at han ikke rår med verdens ondskap og menneskenes gudsopprør. En tror da på Guds godhet, men ikke på hans makt. Evangeliet reduseres da fra et løfte om frelse til et fromt ønske, for ingen kan være sikker på om Gud kan oppfylle sine løfter. Mange prekener, blant annet fra den NRK-overførte gudstjenesten fra Oslo Domkirke 29. mars, formidler et slikt gudsbilde.

En tredje mulighet er å hevde at Gud har skapt alt som fins og derfor i en viss forstand står ansvarlig også for det onde, uten at det dermed oppfattes som definerende for forståelsen av hvem Gud egentlig er. Så vidt jeg kan se, er det denne tilnærmingen vi finner i Bibelen og de kristne bekjennelser.

Omkostningen med denne tilnærmingen er at Gud kan framstå som moralsk tvetydig. Gevinsten er at virkelighetsforståelsen er konsistent (Gud står bak alt det som ikke er Gud), og at håpet om forløsning ikke bygger på sandgrunn. «Vi vet,» sier Paulus, «at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» Skal en kunne si det, må Gud ha kontroll også over det som er vondt og vanskelig.

Dette innebærer at Gud vil oss noe også med det vonde som skjer. Det forstås derfor som en prøvelse. Korona-epidemien uttrykker ikke Guds gode vilje for oss. Men den avslører oss om vi bygger våre liv på et vaklende grunnlag. Dermed virker den til det gode, for den lærer oss hvor livets urokkelige forankring er.

Den rette reaksjon når en møter prøvelser, er å gjøre bot. Ikke fordi vi tror at prøvelsene er en straff for de synder den enkelte har begått, for det er de ikke. Men når vi gjør bot og ber om tilgivelse for våre kortsiktige prioriteringer, blir det prøvede sinn omgjort til et håp som ikke skuffer, fordi det har sinn grunn i det som bærer gjennom alle prøvelser.

Det er fint med gudstjenester i NRK og på strømmetjenester når vi ikke kan møtes som vi pleier. Det hadde vært fint om vi på denne måten også fikk ta del i en botsgudstjeneste, slik at den prøvelse vi gjennomlever, kan bli til et prøvet sinn med et evig håp.

Gå til innlegget

Trenger vi dogmene?

Publisert 6 måneder siden

Dogmer er trossetninger fellesskapet av troende forstår som definerende og forpliktende. Noen mener de er undertrykkende og at vi har for mange av dem. Andre, som Alf Gjøsund i Vårt Land, har gjenoppdaget deres betydning, og mener de gjør god nytte for seg.

For min del mener jeg at dogmene er viktige nok, men vi trenger ikke så mange av dem. Som kristne tror jeg vi klarer oss greit med to, og de kan fortrinnsvis formuleres som spørsmål mer enn som håndfaste påstander. 

Det ene kan formuleres slik: Ifølge Bibelen har verden sitt opphav i en evig og allmektig Gud. Hva betyr det? Det andre kan uttrykkes slik: Ifølge Bibelen har Gud gitt seg til kjenne på flere måter, men først og fremst gjennom fortellingen om ett bestemt menneske. Hva betyr det? Nå inneholder riktignok både Bibelen og kirkens trosbekjennelser flere trospåstander og trosspørsmål enn dette. Men skal de forsvare sin plass, må de følge av de to første.

Når jeg formulerer dogmene som spørsmål, henger det sammen med at det kristne trosfellesskapet godt kan leve med litt ulike svar på disse spørsmålene. Men om spørsmålene forstummer, mister kristen tro sin identitet. Det er mulig å forstå forholdet mellom Gud og verden på ulike måter, blant annet fordi våre formuleringer uansett ikke helt klarer å fange det. Men blir spørsmålet borte, er det ikke lenger kristen tro vi snakker om. Noe tilsvarende gjelder Jesu person og betydningen av hans virke. Dette er noe vi aldri fullt ut klarer å beskrive. Men reduseres Jesus til et vanlig menneske, har kristen tro mistet sin identitet.

Framstilt på denne måten, er ikke kristen tro et sett med ferdige påstander som en forpliktes på. Den er heller å forstå som et perspektiv på verdens og livets mysterier som oppleves frigjørende og livgivende. Derfor er det, når en først har fått se livet fra denne synsvinkelen, vanskelig å gi slipp på den. Dette synes jeg kommer godt til uttrykk i Gjøsunds kronikk 16. november (https://www.vl.no/meninger/kommentar/et-forsvar-for-dogmene-1.1618748).

Det er likevel ingen tvil om at dogmer kan oppleves belastende. Jeg tror at det vanligvis kommer av at en får det for seg, eller blir fortalt, at en også må holde seg med et tredje dogme. Det er dogmet om at ett trosfellesskap, fortrinnsvis det trosfellesskap en selv tilhører, alltid (eller nesten alltid) har rett. Troen er ikke ekte og autentisk før den kompletteres med overbevisningen om at folkekirken, eller bedehuset, eller vekkelsen, eller organisasjonen, må forsvares for enhver pris. Kommer en i tvil om dette dogmets gyldighet, vil en ofte settes under betydelig sosialt press. Da vil i hvert fall dette dogmet oppleves belastende, og det er ikke så rart om en kommer i tanker om at det kanskje også kan gjelde de andre.

 Løsningen på dette problemer er ikke å slå en strek over trosfellesskapene og insistere på at alle troende må finne veien på egen hånd. Det er viktig å kunne tro og tilbe i et fellesskap. Jeg vil også mene at noen måter å organisere dette fellesskapet på, er bedre enn andre. Men å bevare dette fellesskapet i den form vi kjenner det, kan aldri være en overordnet målsetting. Det er møtet med den allmektige, kjærlige og frigjørende Gud det dreier seg om. Mye åndelig forvirring hadde vært unngått om vi klarte å holde fast på det.

Gå til innlegget

Intelligent Design?

Publisert 7 måneder siden

Hva skal vi tenke om kreasjonisme og Intelligent Design som alternativer til evolusjonsteorien?

Bibelen forteller at mennesket ble formet av «støv fra jorden». Det er altså et fysisk aspekt ved mennesket som det deler med alle andre organismer. Hvordan er denne sammenhengen å forstå?

Den dominerende teori om dette i moderne biologi er evolusjonslæren, som sier at alle arter, inkludert mennesket, har utviklet seg gjennom en kamp om ressursene som gjør at de best tilpassede overlever. Teorien bygger på et stort tilfang av observerte data og legges til grunn av de aller fleste forskere.

Evolusjonslæren har imidlertid selv en historie som gjør at den drar med seg en arv med flere problematiske sider. Den er i utgangspunktet assosiert med raseteori og sosialdarwinistiske teorier om den sterkestes rett. Den gav i mellomkrigstiden grobunn for en tenkning om at menneskets arvestoff burde forbedres ved at uønskede individer ikke fikk rett til å få barn (eugenikk), og det var slett ikke bare nazistene som tenkte slik. En delvis beslektet tankegang er i vår tid er tatt opp igjen av transhumanismen. Evolusjonsteorien er også blitt tatt til inntekt for en rent materialistisk virkelighetsforståelse.

Dette er synspunkter av filosofisk og livssynsmessig karakter som ikke uten videre kan sies å være begrunnet i evolusjonslærens metoder eller dens faktiske funn. Det er derfor mange som har kommet med filosofisk og teologisk kritikk av slike anvendelser av evolusjonslæren. En god redegjørelse for denne debatten er Conor Cunningham, Darwins Pious Idea: Why the Ultra-Darwinists and Creationists Both Get It Wrong fra 2010. Min anmeldelse av den boken i Teologisk Tidsskrift kan leses her.

Andre har imidlertid ikke nøyd seg med å kritisere problematiske sider ved den filosofiske og teologiske fortolkning av evolusjonslæren, men mener at dens grunnleggende forutsetning, forståelsen av artenes utvikling, må erstattes eller kompletteres med en teori om at artene (også) er blitt til ved guddommelige skaperhandlinger som bryter med en rent immanent årsakskjede. Det er to varianter av slike teorier. Den ene er såkalt kreasjonisme, som hevder opplysninger om livslengde i slektslistene i Første Mosebok må legges til grunn for både kosmologi og biologi. Av dette følger at verden ble skapt for omtrent 6000 år siden. Den andre varianten er tanken om såkalt Intelligent Design (ID). Her er man lite opptatt av datering, men hevder at levende organismer oppviser strukturer som er så kompliserte at de ikke kan forklares som et resultat av naturlig utvikling. En mener altså å kunne påvise via biologisk forskning at de er blitt til som et resultat av direkte guddommelig inngrep på bestemte tidspunkt i utviklingen.

Det er imidlertid problematiske aspekter ved den form for teologi som ligger til grunn for både kreasjonisme og ID. De deler nemlig med materialistene den forutsetning at verden primært er å forstå som en samling fakta som vi prøver å etablere entydige forbindelser mellom. Forskjellen er at kreasjonistene og ID-teologene ser Gud som et nødvendig og påvisbart ledd i årsakskjeden. Det teologisk problematiske ved dette prosjektet er at en binder gudsforståelsen til den moderne materialismens filosofiske forutsetninger, slik at Gud blir den som skal fylle det en ser som hullene i vitenskapens årsaks-forklaringer. Det er strategisk problematisk, fordi området for Guds skapergjerning på denne måten vil innskrenkes etter hvert som naturvitenskapen kan forklare mer på sin måte. Verre er det imidlertid at en på denne måten fremmer en gudsforståelse som ligger nokså langt fra den en finner i Bibelen og hos kirkens klassiske tenkere. Her forstås Gud som fundamentet for all virkelighet. Både det forhold at det fins årsakskjeder og at disse kan utforskes og forstås, blir da uttrykk for Guds nærvær i verden. Med et slikt utgangspunkt blir det umulig å gjøre Gud om til en årsak blant andre årsaker og putte ham inn som en salderingspost for å få regnskapet til å gå opp. Ut fra Bibelens virkelighetsforståelse er det mye mer naturlig å forstå Gud som en forutsetning for at vi i det hele tatt har et regnskap.

Dette innebærer at design-argumenter ikke uten videre skal avvises. Fenomener i verden styres åpenbart av kompliserte strukturer som på forunderlig vis korresponderer med strukturer i menneskets bevissthet, slik at de kan beskrives gjennom matematiske ligninger. Det er mange aspekter av dette som enda ikke er forstått – så langt ser det ut til jo mer en forstår, jo mer ser en av enda dypere strukturer som en enda ikke har funnet ut av. De faglige utfordringer dette reiser for kosmologi og biologi kaller imidlertid først og fremst på mer og forbedret faglig arbeid, og er ikke noe argument for hele tiden å trekke fram Gud som forklaring på det en (enda) ikke forstår. Samtidig åpner dette for en undring som gjør at en rent materialistisk virkelighetsforståelse framstår som lite troverdig. Bibelsk skapertro er en god måte å tematisere denne undringen på. (For den som er interessert i en utdyping av argumentasjonen i dette siste avsnittet, kan jeg vise til Stephen M. Barr, Modern Physics and Ancient Faith fra 2003).

Kreasjonistene og ID-forsvarerne har slik jeg har oppfattet det, først og fremst to argumenter mot det jeg her har anført. De mener at tanken om «survival of the fittest» innfører et element av vold i skaperverket forut for og uavhengig av menneskets syndefall. Kreasjonistene ser også et bibelsynsproblem i det forhold at en forholder seg fritt til aldersangivelsene i slektstavlene i Første Mosebok.

Problemet med det siste argumentet er imidlertid at en ser Bibelen som en bok primært skal gi oss fakta-opplysninger – en forstår den altså som en slags laboratorierapport. Det er ikke slik Bibelen ser på seg selv. Bibelen ser på seg selv som en bok som formidler guddommelig nærvær til dom og frelse. I dette inngår en framstilling av bestemte historiske fakta, og viktigst blant dem er Jesu liv, død og oppstandelse. Ambisjons- og presisjonsnivå når det gjelder historiske fakta kan imidlertid variere ganske mye mellom de ulike bibelske bøker, og er ikke noe som kan avgjøres ved generelle argumenter.

 Til det andre argumentet, problemet med vold i verden før syndefallet, er det å si at mitt poeng ikke er å levere noe teologisk forsvar for evolusjonsteorien. Den får begrunne seg selv på sine egne premisser. Mitt poeng er at det som kjøres fram som teologisk begrunnede alternativer, bygger på uholdbare teologiske forutsetninger. Jeg tror vi generelt skal være forsiktige med å binde teologisk tenkning til bestemte vitenskapelige modeller, for de er alltid under endring. Vi får heller leve med at ikke alle aspekter ved virkelighetsforståelsen henger sammen på en enkel og entydig måte. Det gjør de ikke på rent naturvitenskapelige premisser heller.

Gå til innlegget

Klassisk teologi?

Publisert 8 måneder siden

En MF-lærer har i et intervju på MFs webside gått i rette med tanken om at det fins noe som kan kalles klassisk teologi eller klassisk kristen tenkning. Til det er kirkens historie altfor mangfoldig, mener han.

Dette intervjuet publiseres få dager før foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) skal feire sitt hundreårsjubileum og i den anledning publiserer et jubileumsskrift med tittelen Klassisk tro – kirke i endring. Det er vel en stund siden FBB kunne regne med å sette dagsorden på MF. Men at MF publiserer dette intervjuet akkurat nå, kan jo se ut som et ganske vellykket markedsføringstiltak på FBBs vegne. Det får vi da bare takke for.

Dette er en debatt som lett fanges av skinnuenigheter, fordi det er noen grunnleggende premisser her jeg tror ingen av oss er uenige om. Kristen tro har både et innhold og definerende praksiser. Tro på Jesus som Guds Sønn og verdens Frelser er utvilsomt sentralt. Den er knyttet til bibellesning og bibelutleggelse, dåp, nattverd og bønn, og presiseres ved hjelp av refleksjoner om inkarnasjon, treenighet, menneskesyn og frelsesforståelse. Det er få kristne gjennom historien som ikke ville være enige om dette. Videre er teologi utvilsomt et fag som, lik alle andre historisk orienterte fag, har sine klassikere. I vår teologiske tradisjon er det tenkere som Augustin, Thomas Aquinas, Luther, Kierkegaard og Bonhoeffer. De er klassikere, ikke fordi de er enige om alt, men fordi de reflekterer over de problemstillinger jeg ovenfor har antydet på måter som er innsiktsfulle og derfor er referansepunkter for debatten. Når det forstås på denne måten, er det helt udiskutabelt at det fins klassisk kristen teologi.

MF-læreren, førsteamanuensis John W. Kaufmanns poeng, slik jeg oppfatter det, er imidlertid at dette, som jeg vil tro han ikke er uenig i, må balanseres med at vi ikke har rett til å sette oss til doms over noens status som kristne. Vi må respektere dem som kristne som sier de er det, og derfor har alle teologiske synspunkter som gjennom historien har blitt framsatt av kristne, krav på å bli tatt på alvor. Da blir bildet nokså mangfoldig, og vi må ikke snakke om klassisk teologi og en klassisk kristendomsforståelse på en måte som dekker over dette mangfoldet.

Fra en side sett er dette selvsagt helt riktig. Men også her er det mer å si. Ingen kirke har, når det gjelder spørsmålet om hva den selv står for og forkynner, nøyd seg med å konstatere at det fins et teologisk mangfold. Alle kirker vil, gjennom sin liturgi og sin trosbekjennelse, si noe om hva som oppfattes som bærende elementer i den kristne tro. Alle menigheter i Den norske kirke gjør det hver søndag. Og det man da ustanselig gjentar, er nettopp en bestemt forståelse av de gitte og sentrale problemstillinger, blant annet ved å framsi sentrale bekjennelsestekster som nettopp av den grunn med rette må kunne betegnes som klassiske. Dette lukker selvsagt ikke den teologiske debatten, men det gir den noen tydelige føringer for dem som ønsker å arbeide med teologi som skal være kirkelig relevant.

Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, går imidlertid ett viktig skritt videre i sin forståelse av denne problemstillingen. Her hevdes det at det som gjør kirken til kirke, er det kirken alltid har gjort, konkretisert til evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning, mens det som problematiserer og skaper splittelse, er det som er lagt til etterpå. Kirken har, helt fra Peters pinsepreken, hatt en læremessig identitet. Det betyr ikke at alle alltid har sagt det samme, eller at det skal etableres noe krav om full teologisk uniformitet. Men det betyr at de lærepunkt som er utviklet i ettertid, og som ikke med rimelighet kan gjøre krav på å være presiseringer av det kirken alltid har lært, ikke kan gjøre krav på felleskirkelig, økumenisk legitimitet. For Confessio Augustanas underskrivere dreier det seg blant annet om fornektelse av barnedåpens gyldighet, å nekte å gi lekfolket nattverdvin og å nekte prester å gifte seg. Fem hundre år senere er det nye ting som er blitt føyd til på listen over hvilke krav kirken må leve opp til om dens virksomhet skal anses som tilfredsstillende. Poenget er imidlertid ikke de konkrete eksemplene, men at det er dypt problematisk å operere med stadig nye krav som må tilfredsstilles for at kirken skal gjelde som katolsk eller allmenn i bekjennelsens betydning.  

Når vi i dag snakker om klassisk kristen teologi, tror jeg ofte det er dette vi tenker på. Kirken har en læremessig identitet som det er mulig både å gjengi og å drøfte. Det er imidlertid viktig at vi gjøre det på en slik måte at vi ikke kommer i skade for å etablere tilleggskriterier for hva det vil si å være kristen som bryter med det som er det kristne trosfellesskapets fundament. Forstått på den måten er spørsmålet etter klassisk kristen teologi og tenkning en helt sentral problemstilling. Så lenge vi er enige om det, får vi heller leve med at svaret på hva klassisk teologi er, kan utformes på litt ulike måter.

Knut Alfsvåg

Professor VID/MHS

Formann FBB

Gå til innlegget

Trangere i Den norske kirke

Publisert rundt 1 år siden

Det er i ferd med å bli trangere i Den norske kirke. En menighet hvor det er sterk motstand mot kvinnelig prest, får nettopp det, mens en mannlig prest som også har reservasjoner, ikke får fast stilling. Reservasjonsretten i forhold til likekjønnede vigsler er nok intakt, men kirkens ledelse passer på at dette ikke får praktiseres på en slik måte at det skapes «uro».

Retten til å ha et annet syn enn det hegemoniske skal altså helst ivaretas i stillhet. Etter vår oppfatning er dette et tap for Den norske kirke. Et nei-standpunkt i forhold til kvinnelige prester og likekjønnede ekteskap er ikke vrangforestillinger hos sosialt inkompetente mennesker. Det store flertall av verdens kristne befinner seg i kirker hvor disse standpunkt er allment aksepterte, og de har gjennom det aller meste av kirkens historie vært felles for alle kirkesamfunn. Tradisjonelt har det vært oppfattet som essensielt for en luthersk kirke å ikke bryte med det som er katolsk og allmenngyldig i den forstand at det alltid har vært akseptert i kirken. Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, har som sitt hovedpoeng å ivareta en slik evangelisk-katolsk trosforståelse. Det er derfor intet mindre enn det som reformasjonstiden oppfattet som genuin lutherdom, som nå skvises ut av Den norske kirke.

Avvisning av kvinnelige prester og nei til likekjønnede ekteskap kan praktiseres på måter som virker undertrykkende og problematiserer den bibelske tanke om menneskers likeverd. Det er vi enige om. Men om man insisterer på at dette alltid er tilfelle, avviser man i realiteten det alle kristne inntil nylig alltid har praktisert, og hevder at i hvert fall hva disse spørsmål angår, må den kristne kirke starte på nytt. Vi mener at dette er kontraproduktivt, og at kirken i det lange løp vil stå seg på å følge Confessio Augustana i å fastholde det alle kristne med bibelsk begrunnelse alltid har praktisert. Det er de teologiske nyheter som skaper splittelse, ikke det apostolisk økumeniske.

Det har til nå vært rom for å leve og lære i samsvar med en slik evangelisk-katolsk identitet i Den norske kirke, i det minste om man ikke har ambisjoner om en kirkelig karriere. De innstramminger vi nå opplever, etterlater tvil om dette fremdeles er tilfelle. Derfor kan det være grunn til å be Bispemøtet og Kirkerådet å svare på dette enkle spørsmålet: Er det i Den norske kirke fremdeles rom for en evangelisk-katolsk tro i samsvar med Confessio Augustana slik det her er redegjort for?

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

 Knut Alfsvåg, formann

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2552 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1879 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1015 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 954 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 19 timer siden / 852 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 678 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 603 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere