Knut Alfsvåg

Alder: 63
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Trangere i Den norske kirke

Publisert 5 måneder siden

Det er i ferd med å bli trangere i Den norske kirke. En menighet hvor det er sterk motstand mot kvinnelig prest, får nettopp det, mens en mannlig prest som også har reservasjoner, ikke får fast stilling. Reservasjonsretten i forhold til likekjønnede vigsler er nok intakt, men kirkens ledelse passer på at dette ikke får praktiseres på en slik måte at det skapes «uro».

Retten til å ha et annet syn enn det hegemoniske skal altså helst ivaretas i stillhet. Etter vår oppfatning er dette et tap for Den norske kirke. Et nei-standpunkt i forhold til kvinnelige prester og likekjønnede ekteskap er ikke vrangforestillinger hos sosialt inkompetente mennesker. Det store flertall av verdens kristne befinner seg i kirker hvor disse standpunkt er allment aksepterte, og de har gjennom det aller meste av kirkens historie vært felles for alle kirkesamfunn. Tradisjonelt har det vært oppfattet som essensielt for en luthersk kirke å ikke bryte med det som er katolsk og allmenngyldig i den forstand at det alltid har vært akseptert i kirken. Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, har som sitt hovedpoeng å ivareta en slik evangelisk-katolsk trosforståelse. Det er derfor intet mindre enn det som reformasjonstiden oppfattet som genuin lutherdom, som nå skvises ut av Den norske kirke.

Avvisning av kvinnelige prester og nei til likekjønnede ekteskap kan praktiseres på måter som virker undertrykkende og problematiserer den bibelske tanke om menneskers likeverd. Det er vi enige om. Men om man insisterer på at dette alltid er tilfelle, avviser man i realiteten det alle kristne inntil nylig alltid har praktisert, og hevder at i hvert fall hva disse spørsmål angår, må den kristne kirke starte på nytt. Vi mener at dette er kontraproduktivt, og at kirken i det lange løp vil stå seg på å følge Confessio Augustana i å fastholde det alle kristne med bibelsk begrunnelse alltid har praktisert. Det er de teologiske nyheter som skaper splittelse, ikke det apostolisk økumeniske.

Det har til nå vært rom for å leve og lære i samsvar med en slik evangelisk-katolsk identitet i Den norske kirke, i det minste om man ikke har ambisjoner om en kirkelig karriere. De innstramminger vi nå opplever, etterlater tvil om dette fremdeles er tilfelle. Derfor kan det være grunn til å be Bispemøtet og Kirkerådet å svare på dette enkle spørsmålet: Er det i Den norske kirke fremdeles rom for en evangelisk-katolsk tro i samsvar med Confessio Augustana slik det her er redegjort for?

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

 Knut Alfsvåg, formann

Gå til innlegget

Manglende refleksjon

Publisert 6 måneder siden

Biskopenes abortuttalelse er i praksis et forsvar for mannlig egoisme.

Biskopene har utvilsomt rett i at samtalen om provosert abort er en krevende samtale. Gjennom muligheten for provosert svangerskapsavslutning blir vi stilt overfor store etiske, juridiske og politiske utfordringer. Biskopenes ønsker å fastholde fosterets menneskeverd. Samtidig beklager de at kirken til nå, formodentlig ved den måten kirken har forsvart dette prinsippet på, «i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i». Det kan se ut som de mener at et forsvar for dagens abortlovgivning, som kirken bekjempet da den kom, er en forutsetning for å få dette til. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang», sier de.

En gudgitt gave. 

Det som mangler i biskopenes uttalelse, er en refleksjon over den situasjon som har skapt den store etterspørselen etter provosert abort. Kristen etikk forstår seksualiteten som en gudgitt gave. Men både fordi mennesker i utfoldelsen av sin seksualitet er på det mest sårbare, og fordi seksuelt samliv åpner for muligheten av et nytt barn blir til, er dette en gave som må brukes med omhu og forsiktighet. I NT er dette utformet som et krav om at ingen inviterer en annen inn i et seksuelt samliv uten at de to er innstilt både på å ta vare på hverandre livet ut, og på å ta ansvar for det eller de barn som kan bli et resultat av forbindelsen. I den grad dette etterleves, vil etterspørselen etter provosert abort avta i stor grad. Dette perspektivet er fraværende i biskopenes uttalelse.

I vår tid er det liten forståelse for en slik seksualetikk. Et parforhold oppfattes bare som forpliktende så lenge de to er enige om det, og mer uforpliktende seksuelle forbindelser mellom samtykkende voksne oppfattes som uproblematisk så lenge de ikke går utover en tredjepart. At helsevesenet skal befri en fra de uønskede svangerskap som på denne måten kan oppstå, oppfattes som en rettighet.

På mannens premisser. 

Problemet er at dette er seksualitet utfoldet på mannens premisser, fordi de tapende parter alltid er kvinnen og barnet. En kvinne kan ikke løpe fra en uønsket graviditet slik en mann kan, og fosteret har ingen juridiske rettigheter i det hele tatt før etter 12. svangerskapsuke. Dette tar ikke biskopene på alvor. Samtidig legger de et utilbørlig press på helsepersonell som av samvittighetsgrunner reserverer seg mot abortinngrep.

Et totalforbud er ikke løsningen. Det kan oppstå situasjoner hvor provosert abort kan fortone seg som det minste av to onder. Samtidig vil lovgivningen i et demokratisk, delvis postkristent samfunn reflektere at den forståelse av menneskeverd som er bygget inn i den nytestamentlige seksualetikk, er noe samfunnets flertall har forkastet. Kirkens oppgave i denne situasjonen må først og fremst være å forsvare fosterets menneskeverd og en seksualetikk preget av respekt for menns og kvinners integritet og likeverd, ikke å støtte en lovgivning som bygger på høyst problematiske premisser

Gå til innlegget

Intoleranse i samlivsetikken

Publisert 7 måneder siden

Hvorfor er det så vanskelig å føre en saklig og rolig debatt om samlivsetiske spørsmål?

Debatten rundt utnevningen av den nye regjeringen har vært en kilde til forundring for alle som trodde Norge var et velfungerende, liberalt demokrati. Det skyldes den sterke intoleranse som er blitt avslørt hver gang debatten har kommet inn på emner som kan tenkes å berøre samlivsetiske spørsmål. Selv forsiktige diskusjoner rundt perifere spørsmål i abortloven avvises kontant. Heller ikke vil en minnes på at pornografi-avhengighet er et reelt problem. En reservasjon i forhold til Pride-festivalenes kampanje for gleden ved alle former for seksuelle forbindelser uten noen form for begrensninger møter allmenn fordømmelse inkludert påtale fra Vårt Lands kommentator. Bare det å gi et sjelesorgtilbud i en sammenheng som er fri fra dette seksualpresset for mennesker som ønsker det, omtales som et fenomen som er så farlig at det må undertrykkes for enhver pris, og en menighet som en av statsrådene tilhører, iler til med sine forsikringer om at dette har de ikke noe forhold til. Den norske kirke har ved å bevilge seg selv en ualminnelig grad av samlivsetisk romslighet tilsynelatende tatt mål av seg til å være en arena for den frie debatten. Men også her opplever vi gang på gang at de som tror på parolen om «fullt likeverd for to syn» i den grad at de begynner å praktisere den, settes under et betydelig press for å tvinges tilbake til det kollektivt akseptable.

Forholdet er så påfallende, og i forhold til alminnelige forventninger til debattkultur i et demokrati så ekstremt, at det krever en forklaring. Mitt forsøk tar utgangpunkt i et skrift av Søren Kierkegaard fra 1846 som heter «En litterær anmeldelse». Formelt er dette en anmeldelse av en roman; reelt er det skarp samfunnskritikk. Det interessante i vår sammenheng er at de trekk Kierkegaard trekker fram som typiske for hans egen samtid, passer som hånd i hanske også på vår inkludert de trekk jeg her har pekt på. Kanskje vi da også skulle våge å overveie om den diagnose Kierkegaard stiller skulle ha noe å si oss?

 Tiden kjennetegnes, sier Kierkegaard av åndelig latskap som ikke gidder å forplikte seg på noe. Man blir ekspert på å få noe til å se ut som en forpliktelse selv om det reelt sett ikke er det. En konsekvens av dette er at en prioriterer effektivitet framfor innhold – til tross for at det aldri skjer noe av betydning, må ubetydelighetene straks kunngjøres. Men hva skal man med «befordringsvesenets hurtighet» og «kommunikasjonens hastverk» når man uansett aldri har noe å si? Og det sier Kierkegaard, som hverken hadde hørt om jetfly, internett eller Facebook.

Denne evinnelige opptatthet av uvesentligheter preger oss både som individer og som kollektiv. Som individer preges vi at det han kaller «lefling», som han definerer som opphevelse av forskjellen mellom å elske og å være utsvevende. Trofastheten blir meningsløs, og dermed blir også bruddet det. «Tøylesløshet» avskaffes som ide, slik at enhver grenseoverskridelse blir en ubetydelighet. Hadde Kierkegaard også vært på Pride?

Som kollektiv blir vi til «publikum» som kjennetegnes ved at ingen står fram med noe som helst uten å kunne gjemme seg bak alle andre. For adspredelsens skyld holder publikum seg med en hund, og det er pressen. Dersom noen bryter med massens kollektive dvaskhet og faktisk mener noe, sendes straks hunden etter dem og sørger for at de tier stille. Og går dette for langt, gjemmer publikum seg igjen bak det faktum at det ikke er noen enkelt som har plystret på hunden; altså kan en skylde på den og opprettholde illusjonen om sin egen uskyld. Beskrivelsen av hvordan pressen jager i flokk etter det som antas å falle utenfor den etter hvert nokså snevre grense av det kollektivt aksepterte, kunne ikke godt være mer treffende. Det eneste man overser, mener Kierkegaard, er at i en slik sammenheng er det alltid den som angripes som er den sterkeste – det er bare den som angripes fordi en forstyrrer den kollektive likegyldighet som faktisk er på sporet av noe.

Det man da er på sporet av, beskriver Kierkegaard som gudsmøtets ekthet. Likegyldighetens dvaskhet skyldes at samfunnet er innrettet slik at det ikke har rom for «den religiøse individualitets utsondring for Gud i evighetens alvor». Problemet er altså at en tror at gudstroen kan slettes fra samfunnets kollektive fundament og forvises til det private uten at det skjer noe, for det som da inntrer, er nettopp den likegyldighet i forhold til alt vesentlig som Kierkegaard så treffende beskriver. Vi er, både som individer og fellesskap, uhelbredelig religiøse, og når reell gudstro erstattes av at mennesket kretser rundt seg selv, blir resultatet som Kierkegaard beskrev det allerede for 170 år siden.

Den institusjon som skulle og burde påtale dette, er kirken, fordi den er etablert som en manifestering av gudsmøtets realitet. Om da ikke selvdyrkelsen og idoliseringen av det overfladiske også erobrer kirken. Det var Kierkegaards overbevisning at det hadde skjedd allerede i hans egen samtid, i det minste hva kirkens lederskap angikk. Kanskje han var aldri så lite sannspådd også der? Er kirken en reell motkraft mot samfunnets motvilje mot alt som forstyrrer den kollektive likegyldighet?

Den kollektive intoleranse jeg begynte med på å påpeke, burde oppta alle som er interessert i en åpen og reell samfunnsdebatt. Kierkegaards diagnose er at dette nødvendigvis blir slik når vi som kollektiv fortrenger bevisstheten om at vi står ansvarlige for Gud med våre liv. Et slikt samfunn vil komme til å dyrke seg selv og ta i bruk alle mulige utstøtelsesmekanismer overfor dem som påpeker at det faktisk er slik det forholder seg. Makter vi å ta den debatten, eller siger vi motstandsløst mot den totalitære intoleransens avvisning av enhver reell utfordring?

Gå til innlegget

Framtidig kirkeordning for Dnk

Publisert 8 måneder siden

Skrevet av Knut Alfsvåg, formann i FBB og Boe Johannes Hermansen, daglig leder i FBB

1. Vi slutter oss til prinsippet om å videreføre kirkens læregrunnlag uendret, og at menigheten/soknet er den grunnleggende enhet i kirken. Samtidig er vi forundret over de store selvmotsigelser vi her møter. Det er betydelig spenning mellom det som sies i paragraf 1 om kirken som et bekjennende fellesskap og det som sies i paragraf 3 om dåpen som eneste medlemskriterium. Ifølge de bekjennelsesskrifter det vises til i paragraf 1, er det dåp og trosbekjennelse som er grunnlaget for den kristne kirke.

2. Vi er skeptiske til prinsippet om at utlendinger må ha lovlig opphold i Norge for å kunne være medlemmer. I en tid hvor asylsøkeres kirkelige tilknytning ofte på en usaklig måte problematiseres av UDI og UNE, vil det være et viktig signal å gi fulle kirkelige rettigheter til asylsøkere, ureturnerbare utlendinger med avslag på asylsøknad og andre med mer eller mindre permanent uklar status.

3. Etter vår oppfatning burde en ny kirke­ordning innføre større grad av medlems­finansiering for å gjøre kirken mer uavhengig av politikeres velvilje. Forsøket på å kneble menighetenes teologiske selvstendighet ved å ta fra dem retten til selvstendig vurdering av nye liturgier, er etter vår oppfatning både uforenlig med kirkens læregrunnlag (jf. det som sies i CA 28 om menighetenes plikt til ulydighet mot vranglærende biskoper) og med prinsippet om menigheten som kirkens grunnleggende enhet.

4. I en tid med synkende oppslutning om kirkens organiserte virksomhet ville det ha vært naturlig å benytte ­utarbeidelsen av en ny kirkeordning til å stille de grunn­leggende spørsmål om hva Dnk for fram­tiden ­ønsker å være, og lage en kirkeordning som ­fremmer denne målsetning. I ­stedet har vi fått et forslag til en kirkeordning som med en form for krampaktig konservatisme viderefører så mye som mulig av den stats- og folkekirkelige grunnstruktur uten å stille spørsmål ved om de premisser den i sin tid ble laget på, fremdeles er til stede.

Konsekvensene av denne folkekirkekonservatisme ser vi allerede. Fordi utsagn om trosbekjennelse og læreforpliktelse blir tomme ord som ikke engang kirkens representanter selv tar på alvor, blir Dnk til en ferniss av religiøsitet som smøres tynt ut over det livssynsmessige mangfold blant dens medlemmer. Det passiviserer medlemmene, blant annet ved at de som faktisk har en trosbekjennelse og ønsker å ta den på alvor, ganske naturlig vil søke til andre sammenhenger. Dette fører til byråkratisering og sentralisering i kirken, fordi det ikke er noen som gjør noe hvis de ikke får betalt for det. Denne tendensen har vært tydelig lenge, og dette forslaget legger eksplisitt opp til at den skal styrkes ved (1) ikke å diskutere finansiering; og (2) ved at Kirkemøtet uttrykkelig gis rett til å kneble menighetenes teologiske selvstendighet.

Dette er et forslag laget av dem som går baklengs inn i framtiden mens de synger søte sanger om det som en gang var. Det har aldri vært noen god strategi hverken i kirkelige eller i andre sammenhenger.

Utdrag av enstemmig høringsuttalelse fra sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB) om forslag for ny kirkeordning for Den norske kirke (Dnk).

Gå til innlegget

Kirkesplittelse og nattverdfellesskap

Publisert 11 måneder siden

Tormod Berger hevder i Vårt Land 27.9. at det er «trist når troende søsken avstår fra nattverdfellesskapet for å markere uenighet». Det har han helt rett i. Men det er ikke det denne saken handler om.

Det det handler om, er spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss når noen på et sentralt punkt bryter med en entydig, felles kristen praksis. Det viktigste eksempelet på dette når det gjelder protestantisk kirkehistorie, skjedde på 1520-tallet. Da var det noen som brøt med den inntil da entydige praksis med å døpe barn i kristne familier, og insisterte på at de som var døpt slik, måtte døpes om igjen som voksne. Det skapte en splittelse som vi strever med fremdeles.

 Det vi diskuterer nå, er konsekvensene av bruddet med den tilsvarende entydige praksis med at det bare er mann og kvinne som kan gifte seg med hverandre. I dette tilfelle gjøres bruddet helt entydig ved at de tekster som alltid har definert kristen ekteskapstenkning, må tas ut av liturgien fordi de ikke lenger kan tåles. Derved skapes det et brudd med kristen enhet som vil bestå så lenge ordningen for likekjønnet vigsel består.

Dermed må vi begynne å diskutere hvordan vi skal leve med hverandre med de splittelser som er etablert. Mange vil finne det brudd vi nå diskuterer, som så alvorlig at de finner det vanskelig å delta i nattverdfeiringer som ledes av dem som fronter bruddet. Det er forholdsvis stor enighet i Den norske kirke om at det må være rom for det. Lærenemnda sier det i sin 2006-uttalelse, og preses gjentar det samme i et brev fra 2012. Alternativet vil være å innføre nattverdtvang, og det kan ingen være tjent med.

I Den norske kirke har vi bestemt oss for å leve med to oppfatninger og to praksiser når det gjelder ekteskapsliturgien. Det forutsetter gjensidig respekt og vilje til å finne gode ordninger som gjør at ingen settes under press. Det forutsetter også at de som representerer den ene oppfatning, avstår fra å definere hvilke konsekvenser de som representerer den andre, kan og ikke kan trekke av sin oppfatning.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere