Knut Alfsvåg

Alder: 64
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Nattverd for udøpte?

Publisert rundt 23 timer siden

Med utgangspunkt i en reportasje i Vårt Land 25. juli har vi sommer hatt en debatt om nattverd bare er for kristne. Hvordan bør vi tenke om dette?

Utgangspunktet for reportasjen var masteroppgaven til Razwan Afsar som er muslim, men som ser Jesus om et nestekjærlighetsideal og av den grunn ønsker å delta i kirkens nattverdfeiring. At noen problematiserer dette oppfatter han som en begrensning av Jesu åpne invitasjon.

Nå blir ingen avvist ved nattverdbordet i Den norske kirke. Det er ikke det rette tidspunkt hverken for teologiske avklaringer eller sjelesørgeriske samtaler. Men en slik avklaring bør selvsagt finne sted, om ikke på forhånd, så i hvert fall etterpå. Det må være klart på hvilket grunnlag kirken inviterer til nattverd, og presten som leder nattverdhandlingen, må kunne forvente at de som deltar, respekterer dette.

Fra NT av har nattverd blitt oppfattet som et måltid for fellesskapet av de døpte. Det er (minst) to viktige grunner til å fastholde dette prinsippet. Dåpen som grunnlag for nattverd-måltidet understreker at vi inviteres inn i Jesus-fellesskapet på grunnlag av det Jesus har gjort for oss, ikke på grunnlag av det vi tenker og føler om ham. Nattverdfellesskapet er også for dem som ikke er fylt av fromme og gode tanker om Jesus som nestekjærlighetens ideal. Nattverd-måltidet er ikke en belønning for troslivets atleter, men en manifestering av evangeliet om Guds ubetingede nåde til syndere. Det er dette som blir uklart om vi gir avkall på prinsippet om at nattverd er for de døpte.

Å fravike dette prinsippet vil også skape splittelse kirkene imellom. Vi har nådd langt i arbeidet for en felles forståelse av nattverden, ikke minst i samtalene mellom lutheranere og romersk-katolske. Gir vi slipp på det økumeniske og katolske prinsipp om at nattverden er for de døpte, vil det være et kraftig tilbakeslag for arbeidet for fellesskap mellom ulike kirkesamfunn.

Slik NT framstiller det, er nattverden en manifestering av den oppstandnes fysiske nærvær. Razwan Afsar må foreta en kraftig omtolkning av nattverdforståelsen for å kunne få den til å passe inn i sin muslimske tro, som forutsetter en langt mer åndeliggjort gudsforståelse. Dette er en gudsforståelse og en nattverdforståelse vi også kan finne blant en del protestanter. Den er imidlertid ikke bibelsk, og har ingen støtte i nattverdforståelsen slik den tradisjonelt er blitt fastholdt av den kristne kirke gjennom historien. Også dette er et argument for at vi ikke skal gi avkall på den tradisjonelle forståelse av det nære forholdet mellom dåp og nattverd.

Gå til innlegget

Er Trump Guds utvalgte redskap?

Publisert rundt 2 måneder siden

Donald Trump var i utgangspunktet en usannsynlig kandidat som evangelikale amerikaneres øyesten. Desto mer interessant er det å prøve å finne ut av hvorfor han likevel er blitt det.

En ekstremt selvopptatt tidligere kasinoeier, programleder og forretningsmann med to skilsmisser bak seg, med et lettvint forhold til sannheten og lite respektfull omtale av meningsmotstandere er i utgangspunktet ikke det opplagte valget som kristenfolkets hjertebarn. Én viktig grunn til at han likevel har blitt det, er at han har adoptert to evangelikale hjertesaker, abortmotstand og skepsis til likekjønnede ekteskap, og at han har holdt fast på dette med en stabilitet han ikke har vist i alle andre spørsmål. Samtidig er det nok deler av dette velgersegmentet som har sans for hans framsnakking av det konservative, hvite Amerika overfor alle moderne og postmoderne tanker om mangfold og integrering. Likevel er det mye som tyder på at det også er mer spesifikt teologiske grunner for hans popularitet blant de evangelikale.

Mark Taylor er en brannmann fra Orlando, Florida. Han hevder at han i 2011 fikk en profetisk åpenbaring fra Gud som sa ham at Trump skulle bli president i USA. Siden er det blitt flere slike profetier, både fra Taylor og andre. Lance Wallnau, en av USAs evangelikale ledere, hevdet under valgkampen i 2016 at Gud hadde vist ham at han nå hadde reist opp Donald Trump som sitt redskap slik han ifølge Jesaja 45 en gang hadde brukt kong Kyros av Persia. Denne forståelsen av Trump som vår tids Kyros er blitt viktig for mange, og er antagelig en av grunnene til at kritikk av de mer moralsk tvilsomme sider ved Trumps liv og lederskap preller av på hans tilhengere. Kunne Gud bruke perseren Kyros, må han vel i vår tid også kunne bruke en politisk leder som ikke alltid lever opp til Bibelens idealer når det gjelder livsførsel.

Trump-profetiene settes inn i en åndskamp-teologi med sterke trekk av karismatisk framgangsteologi slik den er kjent fra bøkene til Essek Kenyon og Kenneth Hagin. Karakteristisk for denne teologiske tradisjonen er en forståelse av at verden er underlagt Satans herredømme, men troende som i tilstrekkelig grad kjenner de åndelige livslover, har makt til å bekjempe ham. Fra 1990-tallet av fikk denne karismatiske åndskamp-teologien en politisk dreining gjennom den bevegelsen som er kjent som New Apostolic Reformation (NAR). Ifølge NAR-ideologer som C. Peter Wagner og Lance Wallnau kjennetegnes det politiske liv av konspirasjoner som motsetter seg Guds planer for Amerika i endetiden («deep state», «fake news»). Disse konspirasjonene kan imidlertid bekjempes. Om det gjøres på den riktige måten, vil vi kunne se fram til et tusenårsrike hvor de som er på Guds parti, vil oppleve velstand og lykke, mens fiendene blir straffet.

Det ser ut til at denne forståelsen av politikk som åndskamp har fått fotfeste blant evangelikale i USA, selv om den også er kontroversiell. Billy Grahams sønn Franklin er blant Trumps støttespillere, mens redaktøren i Christianity Today, i sin tid grunnlagt av Billy Graham, tar avstand. Én grunn til at noen nå begynner å få nok, er at åndskamp-perspektivet av de ivrigste trekkes så langt at det opphever alle vanlige kriterier for politisk dømmekraft. Da Trumps dommerkandidat Brett Kavanaugh ble anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på en medstudent, ble anklagen tolket som uttrykk for et djevelsk komplott mot Guds utvalgte redskap. Samme skjebne rammet Michael Cohen, Trumps tidligere advokat, som vitnet mot ham i riksrettssaken i februar 2019 ved å fortelle om de usannheter han var blitt viklet inn i som Trumps medarbeider. Og for å være helt sikker på at ingen skal være i tvil om de bibelske dimensjoner over dagens amerikanske politikk, framstilles Hillary og Bill Clinton som vår tids utgave av avgudsdyrkerne Jesabel og Ahab fra Første Kongebok.

Sekulære europeere, som er vant til å se på karismatiske vekkelsesbevegelser som minoritets-ekstremisme uten reell betydning, forstår ikke hvorfor dette kan spille en står stor rolle for mange amerikanere som det tydeligvis gjør. Men endetidsforventninger har alltid spilt en stor rolle i amerikansk religiøsitet. Mange amerikanere har en bevisst eller ubevisst forventning om at det er noe spesielt i vente for «God’s own America», og det er denne forventningen Trumps støttespillere nå utnytter. Riktignok er det adskillig ved Trump som mange ikke liker. Men er han Guds utvalgte redskap, er vel det noe en får finne seg i. Og når så mange sier det, må det være noe i det. Antagelig er det ikke helt få som tenker slik.

Likevel er NAR-ideologien dypt ukristelig. Den bygger på den forutsetning at troslivets målsetning er å kunne manipulere de åndelige livslover slik at det går de gode godt og de slemme får sin velfortjente straff. Dette er evangeliet etter Supermann, og det har ingen ting å gjøre hverken med det bibelske evangelium eller den bibelske etikk. Det Jesus lærte sine tilhengere, var å elske alle uten å gjøre forskjell på fiender og venner. Det skulle de gjøre fordi de var skapt av den Gud som selv elsker alle uten å gjøre forskjell. Det er ulike oppfatninger av hvordan nestekjærlighetsbudet skal omsettes i praktisk politikk, men hverken demonisering av meningsmotstandere eller et tøyelig «hensikten helliger midlet»-prinsipp er blant de velbegrunnede alternativer.

 Det er ingen tvil om at religiøsitet på villspor kan være dypt destruktiv. Den politiske varianten av dette ser vi nå utspille seg for våre øyne i USA, hvor mennesker, villedet av profeter som påberoper seg guddommelig innsikt, har valgt en president som selv splitter og villeder dem han er satt til å lede. Forhåpentlig er det tilstrekkelig mange som har skjønt dette til at de ikke gjør det en gang til. Det er knapt grenser for hva som kan ødelegges av ledere som mener de har guddommelig sanksjon for sin ufeilbarlighet. Det vet vi allerede mer om enn vi setter pris på. Vi trenger ikke et eksempel til.

Gå til innlegget

Alle eller ingen?

Publisert rundt 2 måneder siden

Enten er alle frelst, sier kulturredaktør Arne Borge, eller så ingen frelst. For Gud kan ikke være en som gir evig liv i belønning for dem som får troslivet til og sender alle andre i evig fortapelse.

Dette har Borge helt rett i. Bibelens budskap er at vi frelses av nåde. Det har altså ingen ting med belønning å gjøre. Å omgjøre det evige liv til en premie for dem som får det til, gjør Gud uutholdelig liten. Akkurat det er det ingen grunn til å diskutere.

Fordi vi er frelst av nåde, kan de som er innenfor, ikke peke på noe ved seg selv som skiller dem ut fra den som eventuelt skulle være utenfor. Derfor inkluderer den kristne tro et til visshet grensende håp om at Guds evige, uendelige kjærlighet til slutt skal inkludere alle. Kan Gud frelse meg, kan han frelse alle. Dette kommer også tydelig til uttrykk i Det nye testamentet: «I Jesu navn skal . . . hvert kne bøye seg, . . . og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» Slik er det Jesus lærer oss å tenke om Gud.

Fra dette utgangspunktet tar imidlertid NT ett viktig skritt videre og sier: Slik Gud er, slik burde også vi være. Slik han inkluderer alle i sitt kjærlighetsrike, slik skulle også vi praktisere ikke-diskriminerende kjærlighet. «Elsk dere fiender!» sa Jesus. Det er ikke noe «oss» og «dem»; det er bare «vi». Og han lot oss ikke være i tvil om dette idealets forankring: «Vær . . . fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen».

Det er når vi tar dette inn over oss det begynner å bli vanskelig. For dette idealet realiserer vi ikke. Vi er ikke slik overfor våre medmennesker som vi burde være. Derfor inneholder NT også tekster om dom. De kan vi ikke ta bort uten samtidig å ta bort den ubetingede kjærligheten som ideal og målestokk. Budet er alvorlig ment. For den som mislykkes her, har livet ikke blitt hva det skulle være.

For oss skaper det et problem, fordi vi ikke forstår hvordan Gud, som selv er ubetinget kjærlighet, kan dømme oss når vi ikke følger kjærlighetsbudet i våre liv. Men at ikke vi forstår hvordan problemet skal løses, trenger ikke bety at Gud ikke vet det.

Særlig hardt rammer dommen dem som burde visst bedre. Det er ingen Jesus er mer kritisk overfor enn dem som burde ha skjønt at Gud er kjærlighet, men som i stedet har gjort Guds bud om til normer de kan dømme andre etter mens de selv går fri. Religiøse bedrevitere vil Jesus ikke vite noe av. Han kaller dem fariseere og skriftlærde. I vår tid har de andre navn. Men det er ingen ting som tyder på at det er blitt færre av dem.

 «Hva er vitsen med å være kristen?» spør Borge. Det er et meningsløst spørsmål, noe jeg tror Borge også er klar over. Kristen tro er ikke en investering som skal gi utbytte en gang i framtiden. Kristen tro er å leve i Guds kjærlighet som livets ramme og fundament. Det gjør det mulig både å oppleve og manifestere guddommelighet i det hverdagslige. Det trengs ingen belønning utover det.

Gå til innlegget

Korona-epidemien og Guds godhet

Publisert 5 måneder siden

En verdensomspennende epidemi som den vi nå opplever, aktualiserer spørsmålet om forholdet mellom Gud og det onde. Er Skaperen ansvarlig for det vi nå opplever?

Spørsmålet har i prinsippet tre mulige svar. Noen vil si at Guds godhet er uforenlig med den ondskap vi opplever i verden, og mener derfor at en god Gud ikke finnes. Det er ateismens svar.

 Noen mener at Gud gjør så godt han kan, men at han ikke rår med verdens ondskap og menneskenes gudsopprør. En tror da på Guds godhet, men ikke på hans makt. Evangeliet reduseres da fra et løfte om frelse til et fromt ønske, for ingen kan være sikker på om Gud kan oppfylle sine løfter. Mange prekener, blant annet fra den NRK-overførte gudstjenesten fra Oslo Domkirke 29. mars, formidler et slikt gudsbilde.

En tredje mulighet er å hevde at Gud har skapt alt som fins og derfor i en viss forstand står ansvarlig også for det onde, uten at det dermed oppfattes som definerende for forståelsen av hvem Gud egentlig er. Så vidt jeg kan se, er det denne tilnærmingen vi finner i Bibelen og de kristne bekjennelser.

Omkostningen med denne tilnærmingen er at Gud kan framstå som moralsk tvetydig. Gevinsten er at virkelighetsforståelsen er konsistent (Gud står bak alt det som ikke er Gud), og at håpet om forløsning ikke bygger på sandgrunn. «Vi vet,» sier Paulus, «at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» Skal en kunne si det, må Gud ha kontroll også over det som er vondt og vanskelig.

Dette innebærer at Gud vil oss noe også med det vonde som skjer. Det forstås derfor som en prøvelse. Korona-epidemien uttrykker ikke Guds gode vilje for oss. Men den avslører oss om vi bygger våre liv på et vaklende grunnlag. Dermed virker den til det gode, for den lærer oss hvor livets urokkelige forankring er.

Den rette reaksjon når en møter prøvelser, er å gjøre bot. Ikke fordi vi tror at prøvelsene er en straff for de synder den enkelte har begått, for det er de ikke. Men når vi gjør bot og ber om tilgivelse for våre kortsiktige prioriteringer, blir det prøvede sinn omgjort til et håp som ikke skuffer, fordi det har sinn grunn i det som bærer gjennom alle prøvelser.

Det er fint med gudstjenester i NRK og på strømmetjenester når vi ikke kan møtes som vi pleier. Det hadde vært fint om vi på denne måten også fikk ta del i en botsgudstjeneste, slik at den prøvelse vi gjennomlever, kan bli til et prøvet sinn med et evig håp.

Gå til innlegget

Trenger vi dogmene?

Publisert 9 måneder siden

Dogmer er trossetninger fellesskapet av troende forstår som definerende og forpliktende. Noen mener de er undertrykkende og at vi har for mange av dem. Andre, som Alf Gjøsund i Vårt Land, har gjenoppdaget deres betydning, og mener de gjør god nytte for seg.

For min del mener jeg at dogmene er viktige nok, men vi trenger ikke så mange av dem. Som kristne tror jeg vi klarer oss greit med to, og de kan fortrinnsvis formuleres som spørsmål mer enn som håndfaste påstander. 

Det ene kan formuleres slik: Ifølge Bibelen har verden sitt opphav i en evig og allmektig Gud. Hva betyr det? Det andre kan uttrykkes slik: Ifølge Bibelen har Gud gitt seg til kjenne på flere måter, men først og fremst gjennom fortellingen om ett bestemt menneske. Hva betyr det? Nå inneholder riktignok både Bibelen og kirkens trosbekjennelser flere trospåstander og trosspørsmål enn dette. Men skal de forsvare sin plass, må de følge av de to første.

Når jeg formulerer dogmene som spørsmål, henger det sammen med at det kristne trosfellesskapet godt kan leve med litt ulike svar på disse spørsmålene. Men om spørsmålene forstummer, mister kristen tro sin identitet. Det er mulig å forstå forholdet mellom Gud og verden på ulike måter, blant annet fordi våre formuleringer uansett ikke helt klarer å fange det. Men blir spørsmålet borte, er det ikke lenger kristen tro vi snakker om. Noe tilsvarende gjelder Jesu person og betydningen av hans virke. Dette er noe vi aldri fullt ut klarer å beskrive. Men reduseres Jesus til et vanlig menneske, har kristen tro mistet sin identitet.

Framstilt på denne måten, er ikke kristen tro et sett med ferdige påstander som en forpliktes på. Den er heller å forstå som et perspektiv på verdens og livets mysterier som oppleves frigjørende og livgivende. Derfor er det, når en først har fått se livet fra denne synsvinkelen, vanskelig å gi slipp på den. Dette synes jeg kommer godt til uttrykk i Gjøsunds kronikk 16. november (https://www.vl.no/meninger/kommentar/et-forsvar-for-dogmene-1.1618748).

Det er likevel ingen tvil om at dogmer kan oppleves belastende. Jeg tror at det vanligvis kommer av at en får det for seg, eller blir fortalt, at en også må holde seg med et tredje dogme. Det er dogmet om at ett trosfellesskap, fortrinnsvis det trosfellesskap en selv tilhører, alltid (eller nesten alltid) har rett. Troen er ikke ekte og autentisk før den kompletteres med overbevisningen om at folkekirken, eller bedehuset, eller vekkelsen, eller organisasjonen, må forsvares for enhver pris. Kommer en i tvil om dette dogmets gyldighet, vil en ofte settes under betydelig sosialt press. Da vil i hvert fall dette dogmet oppleves belastende, og det er ikke så rart om en kommer i tanker om at det kanskje også kan gjelde de andre.

 Løsningen på dette problemer er ikke å slå en strek over trosfellesskapene og insistere på at alle troende må finne veien på egen hånd. Det er viktig å kunne tro og tilbe i et fellesskap. Jeg vil også mene at noen måter å organisere dette fellesskapet på, er bedre enn andre. Men å bevare dette fellesskapet i den form vi kjenner det, kan aldri være en overordnet målsetting. Det er møtet med den allmektige, kjærlige og frigjørende Gud det dreier seg om. Mye åndelig forvirring hadde vært unngått om vi klarte å holde fast på det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere