Knut Alfsvåg

Alder: 63
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Intelligent Design?

Publisert 24 dager siden

Hva skal vi tenke om kreasjonisme og Intelligent Design som alternativer til evolusjonsteorien?

Bibelen forteller at mennesket ble formet av «støv fra jorden». Det er altså et fysisk aspekt ved mennesket som det deler med alle andre organismer. Hvordan er denne sammenhengen å forstå?

Den dominerende teori om dette i moderne biologi er evolusjonslæren, som sier at alle arter, inkludert mennesket, har utviklet seg gjennom en kamp om ressursene som gjør at de best tilpassede overlever. Teorien bygger på et stort tilfang av observerte data og legges til grunn av de aller fleste forskere.

Evolusjonslæren har imidlertid selv en historie som gjør at den drar med seg en arv med flere problematiske sider. Den er i utgangspunktet assosiert med raseteori og sosialdarwinistiske teorier om den sterkestes rett. Den gav i mellomkrigstiden grobunn for en tenkning om at menneskets arvestoff burde forbedres ved at uønskede individer ikke fikk rett til å få barn (eugenikk), og det var slett ikke bare nazistene som tenkte slik. En delvis beslektet tankegang er i vår tid er tatt opp igjen av transhumanismen. Evolusjonsteorien er også blitt tatt til inntekt for en rent materialistisk virkelighetsforståelse.

Dette er synspunkter av filosofisk og livssynsmessig karakter som ikke uten videre kan sies å være begrunnet i evolusjonslærens metoder eller dens faktiske funn. Det er derfor mange som har kommet med filosofisk og teologisk kritikk av slike anvendelser av evolusjonslæren. En god redegjørelse for denne debatten er Conor Cunningham, Darwins Pious Idea: Why the Ultra-Darwinists and Creationists Both Get It Wrong fra 2010. Min anmeldelse av den boken i Teologisk Tidsskrift kan leses her.

Andre har imidlertid ikke nøyd seg med å kritisere problematiske sider ved den filosofiske og teologiske fortolkning av evolusjonslæren, men mener at dens grunnleggende forutsetning, forståelsen av artenes utvikling, må erstattes eller kompletteres med en teori om at artene (også) er blitt til ved guddommelige skaperhandlinger som bryter med en rent immanent årsakskjede. Det er to varianter av slike teorier. Den ene er såkalt kreasjonisme, som hevder opplysninger om livslengde i slektslistene i Første Mosebok må legges til grunn for både kosmologi og biologi. Av dette følger at verden ble skapt for omtrent 6000 år siden. Den andre varianten er tanken om såkalt Intelligent Design (ID). Her er man lite opptatt av datering, men hevder at levende organismer oppviser strukturer som er så kompliserte at de ikke kan forklares som et resultat av naturlig utvikling. En mener altså å kunne påvise via biologisk forskning at de er blitt til som et resultat av direkte guddommelig inngrep på bestemte tidspunkt i utviklingen.

Det er imidlertid problematiske aspekter ved den form for teologi som ligger til grunn for både kreasjonisme og ID. De deler nemlig med materialistene den forutsetning at verden primært er å forstå som en samling fakta som vi prøver å etablere entydige forbindelser mellom. Forskjellen er at kreasjonistene og ID-teologene ser Gud som et nødvendig og påvisbart ledd i årsakskjeden. Det teologisk problematiske ved dette prosjektet er at en binder gudsforståelsen til den moderne materialismens filosofiske forutsetninger, slik at Gud blir den som skal fylle det en ser som hullene i vitenskapens årsaks-forklaringer. Det er strategisk problematisk, fordi området for Guds skapergjerning på denne måten vil innskrenkes etter hvert som naturvitenskapen kan forklare mer på sin måte. Verre er det imidlertid at en på denne måten fremmer en gudsforståelse som ligger nokså langt fra den en finner i Bibelen og hos kirkens klassiske tenkere. Her forstås Gud som fundamentet for all virkelighet. Både det forhold at det fins årsakskjeder og at disse kan utforskes og forstås, blir da uttrykk for Guds nærvær i verden. Med et slikt utgangspunkt blir det umulig å gjøre Gud om til en årsak blant andre årsaker og putte ham inn som en salderingspost for å få regnskapet til å gå opp. Ut fra Bibelens virkelighetsforståelse er det mye mer naturlig å forstå Gud som en forutsetning for at vi i det hele tatt har et regnskap.

Dette innebærer at design-argumenter ikke uten videre skal avvises. Fenomener i verden styres åpenbart av kompliserte strukturer som på forunderlig vis korresponderer med strukturer i menneskets bevissthet, slik at de kan beskrives gjennom matematiske ligninger. Det er mange aspekter av dette som enda ikke er forstått – så langt ser det ut til jo mer en forstår, jo mer ser en av enda dypere strukturer som en enda ikke har funnet ut av. De faglige utfordringer dette reiser for kosmologi og biologi kaller imidlertid først og fremst på mer og forbedret faglig arbeid, og er ikke noe argument for hele tiden å trekke fram Gud som forklaring på det en (enda) ikke forstår. Samtidig åpner dette for en undring som gjør at en rent materialistisk virkelighetsforståelse framstår som lite troverdig. Bibelsk skapertro er en god måte å tematisere denne undringen på. (For den som er interessert i en utdyping av argumentasjonen i dette siste avsnittet, kan jeg vise til Stephen M. Barr, Modern Physics and Ancient Faith fra 2003).

Kreasjonistene og ID-forsvarerne har slik jeg har oppfattet det, først og fremst to argumenter mot det jeg her har anført. De mener at tanken om «survival of the fittest» innfører et element av vold i skaperverket forut for og uavhengig av menneskets syndefall. Kreasjonistene ser også et bibelsynsproblem i det forhold at en forholder seg fritt til aldersangivelsene i slektstavlene i Første Mosebok.

Problemet med det siste argumentet er imidlertid at en ser Bibelen som en bok primært skal gi oss fakta-opplysninger – en forstår den altså som en slags laboratorierapport. Det er ikke slik Bibelen ser på seg selv. Bibelen ser på seg selv som en bok som formidler guddommelig nærvær til dom og frelse. I dette inngår en framstilling av bestemte historiske fakta, og viktigst blant dem er Jesu liv, død og oppstandelse. Ambisjons- og presisjonsnivå når det gjelder historiske fakta kan imidlertid variere ganske mye mellom de ulike bibelske bøker, og er ikke noe som kan avgjøres ved generelle argumenter.

 Til det andre argumentet, problemet med vold i verden før syndefallet, er det å si at mitt poeng ikke er å levere noe teologisk forsvar for evolusjonsteorien. Den får begrunne seg selv på sine egne premisser. Mitt poeng er at det som kjøres fram som teologisk begrunnede alternativer, bygger på uholdbare teologiske forutsetninger. Jeg tror vi generelt skal være forsiktige med å binde teologisk tenkning til bestemte vitenskapelige modeller, for de er alltid under endring. Vi får heller leve med at ikke alle aspekter ved virkelighetsforståelsen henger sammen på en enkel og entydig måte. Det gjør de ikke på rent naturvitenskapelige premisser heller.

Gå til innlegget

Klassisk teologi?

Publisert rundt 2 måneder siden

En MF-lærer har i et intervju på MFs webside gått i rette med tanken om at det fins noe som kan kalles klassisk teologi eller klassisk kristen tenkning. Til det er kirkens historie altfor mangfoldig, mener han.

Dette intervjuet publiseres få dager før foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) skal feire sitt hundreårsjubileum og i den anledning publiserer et jubileumsskrift med tittelen Klassisk tro – kirke i endring. Det er vel en stund siden FBB kunne regne med å sette dagsorden på MF. Men at MF publiserer dette intervjuet akkurat nå, kan jo se ut som et ganske vellykket markedsføringstiltak på FBBs vegne. Det får vi da bare takke for.

Dette er en debatt som lett fanges av skinnuenigheter, fordi det er noen grunnleggende premisser her jeg tror ingen av oss er uenige om. Kristen tro har både et innhold og definerende praksiser. Tro på Jesus som Guds Sønn og verdens Frelser er utvilsomt sentralt. Den er knyttet til bibellesning og bibelutleggelse, dåp, nattverd og bønn, og presiseres ved hjelp av refleksjoner om inkarnasjon, treenighet, menneskesyn og frelsesforståelse. Det er få kristne gjennom historien som ikke ville være enige om dette. Videre er teologi utvilsomt et fag som, lik alle andre historisk orienterte fag, har sine klassikere. I vår teologiske tradisjon er det tenkere som Augustin, Thomas Aquinas, Luther, Kierkegaard og Bonhoeffer. De er klassikere, ikke fordi de er enige om alt, men fordi de reflekterer over de problemstillinger jeg ovenfor har antydet på måter som er innsiktsfulle og derfor er referansepunkter for debatten. Når det forstås på denne måten, er det helt udiskutabelt at det fins klassisk kristen teologi.

MF-læreren, førsteamanuensis John W. Kaufmanns poeng, slik jeg oppfatter det, er imidlertid at dette, som jeg vil tro han ikke er uenig i, må balanseres med at vi ikke har rett til å sette oss til doms over noens status som kristne. Vi må respektere dem som kristne som sier de er det, og derfor har alle teologiske synspunkter som gjennom historien har blitt framsatt av kristne, krav på å bli tatt på alvor. Da blir bildet nokså mangfoldig, og vi må ikke snakke om klassisk teologi og en klassisk kristendomsforståelse på en måte som dekker over dette mangfoldet.

Fra en side sett er dette selvsagt helt riktig. Men også her er det mer å si. Ingen kirke har, når det gjelder spørsmålet om hva den selv står for og forkynner, nøyd seg med å konstatere at det fins et teologisk mangfold. Alle kirker vil, gjennom sin liturgi og sin trosbekjennelse, si noe om hva som oppfattes som bærende elementer i den kristne tro. Alle menigheter i Den norske kirke gjør det hver søndag. Og det man da ustanselig gjentar, er nettopp en bestemt forståelse av de gitte og sentrale problemstillinger, blant annet ved å framsi sentrale bekjennelsestekster som nettopp av den grunn med rette må kunne betegnes som klassiske. Dette lukker selvsagt ikke den teologiske debatten, men det gir den noen tydelige føringer for dem som ønsker å arbeide med teologi som skal være kirkelig relevant.

Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, går imidlertid ett viktig skritt videre i sin forståelse av denne problemstillingen. Her hevdes det at det som gjør kirken til kirke, er det kirken alltid har gjort, konkretisert til evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning, mens det som problematiserer og skaper splittelse, er det som er lagt til etterpå. Kirken har, helt fra Peters pinsepreken, hatt en læremessig identitet. Det betyr ikke at alle alltid har sagt det samme, eller at det skal etableres noe krav om full teologisk uniformitet. Men det betyr at de lærepunkt som er utviklet i ettertid, og som ikke med rimelighet kan gjøre krav på å være presiseringer av det kirken alltid har lært, ikke kan gjøre krav på felleskirkelig, økumenisk legitimitet. For Confessio Augustanas underskrivere dreier det seg blant annet om fornektelse av barnedåpens gyldighet, å nekte å gi lekfolket nattverdvin og å nekte prester å gifte seg. Fem hundre år senere er det nye ting som er blitt føyd til på listen over hvilke krav kirken må leve opp til om dens virksomhet skal anses som tilfredsstillende. Poenget er imidlertid ikke de konkrete eksemplene, men at det er dypt problematisk å operere med stadig nye krav som må tilfredsstilles for at kirken skal gjelde som katolsk eller allmenn i bekjennelsens betydning.  

Når vi i dag snakker om klassisk kristen teologi, tror jeg ofte det er dette vi tenker på. Kirken har en læremessig identitet som det er mulig både å gjengi og å drøfte. Det er imidlertid viktig at vi gjøre det på en slik måte at vi ikke kommer i skade for å etablere tilleggskriterier for hva det vil si å være kristen som bryter med det som er det kristne trosfellesskapets fundament. Forstått på den måten er spørsmålet etter klassisk kristen teologi og tenkning en helt sentral problemstilling. Så lenge vi er enige om det, får vi heller leve med at svaret på hva klassisk teologi er, kan utformes på litt ulike måter.

Knut Alfsvåg

Professor VID/MHS

Formann FBB

Gå til innlegget

Trangere i Den norske kirke

Publisert 8 måneder siden

Det er i ferd med å bli trangere i Den norske kirke. En menighet hvor det er sterk motstand mot kvinnelig prest, får nettopp det, mens en mannlig prest som også har reservasjoner, ikke får fast stilling. Reservasjonsretten i forhold til likekjønnede vigsler er nok intakt, men kirkens ledelse passer på at dette ikke får praktiseres på en slik måte at det skapes «uro».

Retten til å ha et annet syn enn det hegemoniske skal altså helst ivaretas i stillhet. Etter vår oppfatning er dette et tap for Den norske kirke. Et nei-standpunkt i forhold til kvinnelige prester og likekjønnede ekteskap er ikke vrangforestillinger hos sosialt inkompetente mennesker. Det store flertall av verdens kristne befinner seg i kirker hvor disse standpunkt er allment aksepterte, og de har gjennom det aller meste av kirkens historie vært felles for alle kirkesamfunn. Tradisjonelt har det vært oppfattet som essensielt for en luthersk kirke å ikke bryte med det som er katolsk og allmenngyldig i den forstand at det alltid har vært akseptert i kirken. Det viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, har som sitt hovedpoeng å ivareta en slik evangelisk-katolsk trosforståelse. Det er derfor intet mindre enn det som reformasjonstiden oppfattet som genuin lutherdom, som nå skvises ut av Den norske kirke.

Avvisning av kvinnelige prester og nei til likekjønnede ekteskap kan praktiseres på måter som virker undertrykkende og problematiserer den bibelske tanke om menneskers likeverd. Det er vi enige om. Men om man insisterer på at dette alltid er tilfelle, avviser man i realiteten det alle kristne inntil nylig alltid har praktisert, og hevder at i hvert fall hva disse spørsmål angår, må den kristne kirke starte på nytt. Vi mener at dette er kontraproduktivt, og at kirken i det lange løp vil stå seg på å følge Confessio Augustana i å fastholde det alle kristne med bibelsk begrunnelse alltid har praktisert. Det er de teologiske nyheter som skaper splittelse, ikke det apostolisk økumeniske.

Det har til nå vært rom for å leve og lære i samsvar med en slik evangelisk-katolsk identitet i Den norske kirke, i det minste om man ikke har ambisjoner om en kirkelig karriere. De innstramminger vi nå opplever, etterlater tvil om dette fremdeles er tilfelle. Derfor kan det være grunn til å be Bispemøtet og Kirkerådet å svare på dette enkle spørsmålet: Er det i Den norske kirke fremdeles rom for en evangelisk-katolsk tro i samsvar med Confessio Augustana slik det her er redegjort for?

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)

 Knut Alfsvåg, formann

Gå til innlegget

Manglende refleksjon

Publisert 9 måneder siden

Biskopenes abortuttalelse er i praksis et forsvar for mannlig egoisme.

Biskopene har utvilsomt rett i at samtalen om provosert abort er en krevende samtale. Gjennom muligheten for provosert svangerskapsavslutning blir vi stilt overfor store etiske, juridiske og politiske utfordringer. Biskopenes ønsker å fastholde fosterets menneskeverd. Samtidig beklager de at kirken til nå, formodentlig ved den måten kirken har forsvart dette prinsippet på, «i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i». Det kan se ut som de mener at et forsvar for dagens abortlovgivning, som kirken bekjempet da den kom, er en forutsetning for å få dette til. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang», sier de.

En gudgitt gave. 

Det som mangler i biskopenes uttalelse, er en refleksjon over den situasjon som har skapt den store etterspørselen etter provosert abort. Kristen etikk forstår seksualiteten som en gudgitt gave. Men både fordi mennesker i utfoldelsen av sin seksualitet er på det mest sårbare, og fordi seksuelt samliv åpner for muligheten av et nytt barn blir til, er dette en gave som må brukes med omhu og forsiktighet. I NT er dette utformet som et krav om at ingen inviterer en annen inn i et seksuelt samliv uten at de to er innstilt både på å ta vare på hverandre livet ut, og på å ta ansvar for det eller de barn som kan bli et resultat av forbindelsen. I den grad dette etterleves, vil etterspørselen etter provosert abort avta i stor grad. Dette perspektivet er fraværende i biskopenes uttalelse.

I vår tid er det liten forståelse for en slik seksualetikk. Et parforhold oppfattes bare som forpliktende så lenge de to er enige om det, og mer uforpliktende seksuelle forbindelser mellom samtykkende voksne oppfattes som uproblematisk så lenge de ikke går utover en tredjepart. At helsevesenet skal befri en fra de uønskede svangerskap som på denne måten kan oppstå, oppfattes som en rettighet.

På mannens premisser. 

Problemet er at dette er seksualitet utfoldet på mannens premisser, fordi de tapende parter alltid er kvinnen og barnet. En kvinne kan ikke løpe fra en uønsket graviditet slik en mann kan, og fosteret har ingen juridiske rettigheter i det hele tatt før etter 12. svangerskapsuke. Dette tar ikke biskopene på alvor. Samtidig legger de et utilbørlig press på helsepersonell som av samvittighetsgrunner reserverer seg mot abortinngrep.

Et totalforbud er ikke løsningen. Det kan oppstå situasjoner hvor provosert abort kan fortone seg som det minste av to onder. Samtidig vil lovgivningen i et demokratisk, delvis postkristent samfunn reflektere at den forståelse av menneskeverd som er bygget inn i den nytestamentlige seksualetikk, er noe samfunnets flertall har forkastet. Kirkens oppgave i denne situasjonen må først og fremst være å forsvare fosterets menneskeverd og en seksualetikk preget av respekt for menns og kvinners integritet og likeverd, ikke å støtte en lovgivning som bygger på høyst problematiske premisser

Gå til innlegget

Intoleranse i samlivsetikken

Publisert 9 måneder siden

Hvorfor er det så vanskelig å føre en saklig og rolig debatt om samlivsetiske spørsmål?

Debatten rundt utnevningen av den nye regjeringen har vært en kilde til forundring for alle som trodde Norge var et velfungerende, liberalt demokrati. Det skyldes den sterke intoleranse som er blitt avslørt hver gang debatten har kommet inn på emner som kan tenkes å berøre samlivsetiske spørsmål. Selv forsiktige diskusjoner rundt perifere spørsmål i abortloven avvises kontant. Heller ikke vil en minnes på at pornografi-avhengighet er et reelt problem. En reservasjon i forhold til Pride-festivalenes kampanje for gleden ved alle former for seksuelle forbindelser uten noen form for begrensninger møter allmenn fordømmelse inkludert påtale fra Vårt Lands kommentator. Bare det å gi et sjelesorgtilbud i en sammenheng som er fri fra dette seksualpresset for mennesker som ønsker det, omtales som et fenomen som er så farlig at det må undertrykkes for enhver pris, og en menighet som en av statsrådene tilhører, iler til med sine forsikringer om at dette har de ikke noe forhold til. Den norske kirke har ved å bevilge seg selv en ualminnelig grad av samlivsetisk romslighet tilsynelatende tatt mål av seg til å være en arena for den frie debatten. Men også her opplever vi gang på gang at de som tror på parolen om «fullt likeverd for to syn» i den grad at de begynner å praktisere den, settes under et betydelig press for å tvinges tilbake til det kollektivt akseptable.

Forholdet er så påfallende, og i forhold til alminnelige forventninger til debattkultur i et demokrati så ekstremt, at det krever en forklaring. Mitt forsøk tar utgangpunkt i et skrift av Søren Kierkegaard fra 1846 som heter «En litterær anmeldelse». Formelt er dette en anmeldelse av en roman; reelt er det skarp samfunnskritikk. Det interessante i vår sammenheng er at de trekk Kierkegaard trekker fram som typiske for hans egen samtid, passer som hånd i hanske også på vår inkludert de trekk jeg her har pekt på. Kanskje vi da også skulle våge å overveie om den diagnose Kierkegaard stiller skulle ha noe å si oss?

 Tiden kjennetegnes, sier Kierkegaard av åndelig latskap som ikke gidder å forplikte seg på noe. Man blir ekspert på å få noe til å se ut som en forpliktelse selv om det reelt sett ikke er det. En konsekvens av dette er at en prioriterer effektivitet framfor innhold – til tross for at det aldri skjer noe av betydning, må ubetydelighetene straks kunngjøres. Men hva skal man med «befordringsvesenets hurtighet» og «kommunikasjonens hastverk» når man uansett aldri har noe å si? Og det sier Kierkegaard, som hverken hadde hørt om jetfly, internett eller Facebook.

Denne evinnelige opptatthet av uvesentligheter preger oss både som individer og som kollektiv. Som individer preges vi at det han kaller «lefling», som han definerer som opphevelse av forskjellen mellom å elske og å være utsvevende. Trofastheten blir meningsløs, og dermed blir også bruddet det. «Tøylesløshet» avskaffes som ide, slik at enhver grenseoverskridelse blir en ubetydelighet. Hadde Kierkegaard også vært på Pride?

Som kollektiv blir vi til «publikum» som kjennetegnes ved at ingen står fram med noe som helst uten å kunne gjemme seg bak alle andre. For adspredelsens skyld holder publikum seg med en hund, og det er pressen. Dersom noen bryter med massens kollektive dvaskhet og faktisk mener noe, sendes straks hunden etter dem og sørger for at de tier stille. Og går dette for langt, gjemmer publikum seg igjen bak det faktum at det ikke er noen enkelt som har plystret på hunden; altså kan en skylde på den og opprettholde illusjonen om sin egen uskyld. Beskrivelsen av hvordan pressen jager i flokk etter det som antas å falle utenfor den etter hvert nokså snevre grense av det kollektivt aksepterte, kunne ikke godt være mer treffende. Det eneste man overser, mener Kierkegaard, er at i en slik sammenheng er det alltid den som angripes som er den sterkeste – det er bare den som angripes fordi en forstyrrer den kollektive likegyldighet som faktisk er på sporet av noe.

Det man da er på sporet av, beskriver Kierkegaard som gudsmøtets ekthet. Likegyldighetens dvaskhet skyldes at samfunnet er innrettet slik at det ikke har rom for «den religiøse individualitets utsondring for Gud i evighetens alvor». Problemet er altså at en tror at gudstroen kan slettes fra samfunnets kollektive fundament og forvises til det private uten at det skjer noe, for det som da inntrer, er nettopp den likegyldighet i forhold til alt vesentlig som Kierkegaard så treffende beskriver. Vi er, både som individer og fellesskap, uhelbredelig religiøse, og når reell gudstro erstattes av at mennesket kretser rundt seg selv, blir resultatet som Kierkegaard beskrev det allerede for 170 år siden.

Den institusjon som skulle og burde påtale dette, er kirken, fordi den er etablert som en manifestering av gudsmøtets realitet. Om da ikke selvdyrkelsen og idoliseringen av det overfladiske også erobrer kirken. Det var Kierkegaards overbevisning at det hadde skjedd allerede i hans egen samtid, i det minste hva kirkens lederskap angikk. Kanskje han var aldri så lite sannspådd også der? Er kirken en reell motkraft mot samfunnets motvilje mot alt som forstyrrer den kollektive likegyldighet?

Den kollektive intoleranse jeg begynte med på å påpeke, burde oppta alle som er interessert i en åpen og reell samfunnsdebatt. Kierkegaards diagnose er at dette nødvendigvis blir slik når vi som kollektiv fortrenger bevisstheten om at vi står ansvarlige for Gud med våre liv. Et slikt samfunn vil komme til å dyrke seg selv og ta i bruk alle mulige utstøtelsesmekanismer overfor dem som påpeker at det faktisk er slik det forholder seg. Makter vi å ta den debatten, eller siger vi motstandsløst mot den totalitære intoleransens avvisning av enhver reell utfordring?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere