Knut Alfsvåg

Alder: 62
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Alle gode ting er tre

Publisert 3 dager siden - 251 visninger

Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, skriver Joanna Bjerga, og det er rett. Men selv om det er to personer, er de likevel ett.

Joanna Bjerga gir i Vårt Land 17. september en redegjørelse den oppfatningen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden vi finner hos Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige. For dem som kjenner litt til dette trossamfunnet, er det ikke noe oppsiktsvekkende i det hun sier. En tilsvarende oppfatning fins også innenfor den såkalte Oneness Pentecostalism (Nardus-menighetene og Branham-bevegelsen). Det kan imidlertid være grunn til å presisere hvorfor og på hvilken måte dette avviker fra den oppfatning av treenigheten vi finner i de kristne trosbekjennelser.

Det uoppgivelige skille. 

Som Bjerga skriver, hevder denne formen for treenighetskritikk at både Gud og Jesus har fysiske legemer. Det hun ikke sier, er at det henger sammen med en oppfatning om at Gud og Jesus representerer ulike stadier i en vei som i prinsippet er åpen for oss alle. «Hva vi er, har Gud vært, og hva Gud er, skal vi bli» er et sitat som sammenfatter dette perspektivet nokså presist. Synspunktet var kjent allerede i oldkirken, men det ble av kirkefedrene oppfattet som uforenlig med det grunnleggende og uoppgivelige skille mellom Gud og det skapte vi finner i Bibelen.

Bjerga er, som alle representanter for denne gudsoppfatningen, kritisk til den bruk av gresk filosofi vi har i oldkirkens arbeid med disse problemstillingene. For å forstå dem riktig, må vi imidlertid være klar over at kirkefedrene her ikke er ute etter noe annet enn å bevare den saklige tyngde i Bibelens første utsagn: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Da kan han ikke selv være en del av det skapte. Dette er også en forutsetning for fastholde en tanke om frelse av nåde. Når Gud og Jesus først og fremst forstås som forbilder, blir resultatet fort en form for gjerningsrettferdighet.

Jesu løfte. 

Videre forutsetter Bjerga og hennes meningsfeller at den sanne kristendom forsvant en eller annen gang i oldtiden for så å dukke opp igjen ved Joseph Smiths åpenbaringer på 1820-tallet. Det hun ikke forklarer, er hvordan dette kan forenes med Jesu løfte i Matt 28,20 om at han vil være med sine alle dager til verdens ende. Hvis Jesus lot den sanne tro forsvinne i over femten hundre år, kan han da sies å ha oppfylt det løftet?

Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, sier Bjerga, og det er rett. Det som skjer i Getsemane, er at Sønnen ber til sin Far. Men selv om det er to personer, er de ifølge Det nye testamente likevel ett (Joh 10,30). Det er aspekter av dette vi ikke fullt ut forstår. Likevel er dette helt essensielt i den kristne trosbekjennelse. Det har det vært siden kristne lærte å kalle Jesus Herre (=Herren i Det gamle testamente), og det vil det være til Jesus kommer igjen.

Utdyping og begrunnelse. 

For den som er interessert i utdyping og begrunnelse av de synspunkter som her er anført, kan jeg vise til min artikkel om dette i Theofilos 2014, s. 38-47.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Teologi om ekteskapet

Publisert 9 dager siden - 1210 visninger

Jeg takker Merete Thomassen for en klargjørende presisering av hva hun egentlig prøvde å si med sitt innlegg om kjerne­familien og ­bekjennelsen i Vårt Land 5. ­september. Det er fint at vi er ­enige om at det viktig å ha et kritisk ­perspektiv på trans­humanisme, genteknologi og ­reproduksjonsteknologi. Mange vil mene at et slikt kritisk ­perspektiv nødvendigvis setter den normale biologiske forplantning, og ­dermed kjernefamilien, i en særstilling. ­Thomassen ønsker ­imidlertid ikke å bidra med en presisering om hvordan hun tenker på ­dette punkt, og det får jeg bare ta til ­etterretning.

Thomassen forsikrer meg om at vi også er enige om at ­bekjennelsen til Jesus er troens sentrum. Det har jeg da heller ­aldri vært i tvil om. Men den Jesus vi da bekjenner oss til, har ett og annet å si om ekteskapet. ­Kanskje det kunne være interessant å samtale om hva dette betyr. På dette punkt har hun imidlertid lite å tilføye ­utover noen betraktninger om ekte­skapet som en «verdslig ­ordning», ­støttet opp med en henvisning til TFs tvilsomme ­fortolkning av CA 28 i et ­dokument fra 1997. Det er ­imidlertid ikke selvsagt at en bør lese tekster fra 1500-tallet med utgangspunkt i et ­moderne ­begrep om det sekulære. Så ­uhistoriske fortolkninger kan fort gå glipp av poenget både i Bibelen og ­bekjennelsene.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018.

Gå til innlegget

Kjernefamilien og den lutherske bekjennelse

Publisert 17 dager siden - 674 visninger

Merete Thomassen forteller oss i Vårt Land 5.9. at «kjernefamilien aldri har vært, og heller aldri kommer til å bli et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne». Men er det så enkelt?

Hva Thomassen mener med sin påstand, er ikke så lett å forstå. At en familie, kjerne eller ikke, aldri kan være et spørsmål, er jo greit nok. Men det er vel ikke bare det hun vil si?

Med «kjernefamilien» tenker hun antagelig på den unike relasjonen mellom barn og foreldre. I Bibelen er betydningen av denne relasjonen tydelig understreket i sentrale tekster, først og fremst i skapelsesberetningen 1 Mos 1 og 2 og i Jesu ord om ekteskapet i Matt 19. Mener Thomassen at disse tekstene ikke er, eller aldri har vært, viktige for lutherske kristne?

Thomassen kan heller ikke mene at den unike relasjonen mellom barn og foreldre er noe som ikke omtales i de lutherske bekjennelsesskrifter, ettersom både 4. og 6. bud i katekismen dreier seg om dette. Mener Thomassen at dette er noe lutheranere systematisk har oversett gjennom fem hundre år?

Det kan hende Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener at det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi inkludert eggdonasjon og surrogati. Jeg kjenner ikke til noe representativt utvalg av «lutherske kristne» som noen sinne har uttalt noe slikt. I det eneste viktige dokument fra Den norske kirke hvor problemstillingen er berørt, nemlig «Sammen»-utredningen fra 2013, omtaler alle medlemmene dette som problematisk. Mener Thomassen at dette er helt galt?

Det er heller ikke så lett å forstå hva Thomassen mener med uttrykket «bekjennelsesspørsmål». Vi kan imidlertid prøve å presisere det ved å se på viktig uttalelser i samlivsetikkdebatten. I erklæringen fra april 2016 som ble undertegnet av 280 prester, og som er grunnlaget for dannelsen av Frimodig kirke, heter det at det nye samlivsetikken er «en hindring for kirkens arbeid for å føre mennesker til omvendelse, tro og etterfølgelse». Mener Thomassen at de som skriver dette, ikke er «lutherske kristne», eller mener hun bare at alle har misforstått hva kristen tro dreier seg om?

Det er viktig for Thomassen at vi har fått «to likestilte syn» i kirken. Tilhengere av det ene synet presenterer imidlertid sitt standpunkt på denne måten: «Bibelen er forpliktende norm for kirkens liv og lære», «kjønnspolariteten er konstituerende for ekteskapet», og «Bibelen og vår evangelisk-lutherske lære ikke gir oss mandat til å endre på forståelsen av ekteskapet» (sitater fra mindretallsforslaget i KM-saken om ny ekteskapsliturgi). Vi må antagelig forstå Thomassen slik at de som sier dette, etter hennes oppfatning ikke har skjønt noe. Mener hun at hun med en slik tilnærming til den «likestilte» gruppe hun selv ikke tilhører, ivaretar sin egen kritikk av «skarpe og usaklige» reaksjoner i diskusjonene om kjønn og seksualitet?

Gå til innlegget

Tabuet i abortdebatten

Publisert 24 dager siden - 430 visninger

Vi blir ikke enige om når et foster blir et menneske. Burde vi begynne abortdebatten fra en helt annen kant?

Det er vanskelig å definere en eksakt grense for når et foster blir et menneske. Dagens abortgrense på 12 uker kan derfor kritiseres for å være vilkårlig. Av den grunn er det tatt til orde for å definere en saklig grense, f. eks. når fosteret kan kjenne smerte. Legger en det til grunn, vil man kunne hevde at kan dagens abortgrense bør utvides.

Men hva om vi nærmet oss denne debatten fra en helt annen kant? En viktig forutsetning for fri abort-debatten er ønsket om å koble seksuell aktivitet fra hensyn til og bekymringer for de barn som eventuelt måtte bli et resultat av at en har sex. En skulle kanskje tro at utviklingen av moderne prevensjonsteknologi gjorde det unødvendig å trekke inn abortspørsmålet i denne sammenhengen, men det er det åpenbart ikke. Abortspørsmålet kommer for alvor på dagsorden omtrent samtidig med at p-pillen kom på markedet. Tallet på gjennomførte aborter har også vært nokså konstant siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, selv om tendensen har vært litt fallende de siste årene (12733 i 2017).

Det er derfor gode grunner for å anta at vi ikke kommer videre i abortdebatten før vi er villige til å stille spørsmålet om det etiske akseptable ved å inngå i en seksuell relasjon om en ikke er innstilt på å ta ansvar for det barn som kan bli resultatet av en slik relasjon. Dette er en problemstilling som i stor grad er tabuisert, fordi forkjemperne for den seksuelle frigjøring har oppfattet den som et uttrykk for religiøst formynderskap overfor menneskets rett til fri selvutfoldelse. Dette tror jeg imidlertid er en altfor snever fortolkning. Ingen av oss lever alene; vi inngår alle i relasjoner der vi har ansvar for hverandre. Det er gode grunner til å anta at dette ansvaret øker med graden av intimitet. Ved et samleie er det også en tredje part til stede, nemlig det eller de barn som erfaringsmessig kan bli et resultat av det en foretar seg. Dette er et viktig hensyn, ikke minst om en forstår menneskeverd-tanken slik at den sterke primært har ansvar for den svake. To mennesker som ligger sammen, har potensielt ansvar for et barn. Ønsker de ikke det ansvaret, bør de da ligge sammen?

Mange vil avvise spørsmålet som irrelevant, men det er omkostninger ved en slik avvisning. Den er, uansett hvordan en snur og vender på det, en variant av tanken om den sterkestes rett. Det er også omkostninger ved å legitimere en slik praksis ved å vise til prevensjonsmidlenes fortreffelighet. Bortsett fra det faktum at det åpenbart fremdeles er nødvendig med fri adgang til abort som en sikkerhetsventil, kan det også argumenteres for at en på denne måten lar teknikken legge premissene for etikken. Bør det ikke heller være motsatt, slik at teknikken blir et redskap for det moralsk bevisste menneskets selvutfoldelse, og ikke dets herre?

Viktigere enn debatter om abortgrensens eventuelle begrunnelse er det derfor etter min oppfatning å reise følgende moralske problemstilling: Er det i et hele tatt etisk akseptabelt å forholde seg slik at spørsmålet om provosert abort kan bli et resultat av det en foretar seg? Problemstillingen har også et kjønnsaspekt; den bør reises med særlig tyngde overfor menn, ettersom belastningen ved en eventuell abort åpenbart er større for kvinnen.

Gå til innlegget

Gudstro og menneskets fornuft

Publisert 2 måneder siden - 706 visninger

Er det fornuftig å tro på Gud? Spørsmålet har en lang historie, og dukker stadig opp i nye varianter. Det har til og med gjort en sommerlig entre i Vårt Lands debattspalter.

Som mange har gjort oppmerksom på gjennom dette spørsmålets historie, er det imidlertid i seg selv et problematisk spørsmål. Det er nemlig ikke gitt at de to størrelser som her stilles sammen, nemlig God og menneskets fornuft, hører sammen på en slik måte at spørsmålet har et fornuftig svar. Menneskets perspektiv er begrenset, og selv om vi har funnet ut av mye, er det ikke gitt at vi er slik utstyrt at vi kan gi et konsistent og velbegrunnet svar på spørsmålet etter meningen med det hele. Det pleier å være ateistenes poeng i disse diskusjonene, og det er et godt poeng. 1-0 til ateistene.

Ateistenes problem er imidlertid at dersom de har rett og spørsmålet er et nummer for stort, så kan heller ikke de gi et konsistent svar. Dersom problemet med spørsmålet «er det fornuftig å tro på Gud?» er at det er feil spørsmål, er det ikke bedre å besvare det med et nei enn med et ja. Nei-svaret havner da også lett i en snusfornufts-fundamentalisme uten syn og sans for livets dybdedimensjoner. Ofte prøver en å avhjelpe dette ved betjene seg av rester av den gudstro en har forkastet (f. eks. ved å tro på medmenneskelighet som livets mening), men hele konstruksjonen forblir selvmotsigende. Så da står det 1-1.

Dersom det fins en Gud som er noe annet og mer enn menneskelig tankespinn, så er det rimelig å anta at denne Gud befinner seg utenfor og bortenfor den verden av tid og rom vi er plassert i. Det er da ingen grunn til å anta at det skulle være mulig å gjøre seg opp en mening om denne guddommelige virkelighet på grunnlag av observasjoner og refleksjoner innenfor rammen av den verden vi befinner oss i. Gud blir da enten et navn på det ukjente og uerkjennbare i og bortenfor alt som møter oss, eller vi kan forholde oss til ham på grunnlag av de deler av sin egen virkelighet han selv har avdekket for oss. Dersom ateistene har rett og vi ikke kan vite noe om Gud, kan vi nemlig heller ikke utelukke at han kan gi seg til kjenne for oss. Konsistent ateisme er slik sett en mye bedre begrunnelse for gudstro enn mye velment fornufts-apologetikk.

Åpenhet for at Gud kan ha gitt seg til kjenne er imidlertid ikke det samme som å hengi seg forbeholdsløst til det religiøse mangfold. Det er mye gudstro som, selv om den i utgangspunktet kan ha vært en refleksjon av guddommelig nærvær, framtrer som så oppblandet med menneskelige spekulasjoner at snusfornuften kan virke som et frigjørende alternativ. Om Gud er den som «overgår all forstand», må det også bety noe for den måten vi nærmer oss Gud på. Hjemmegjort gudstro trenger ikke være bedre enn hjemmegjort ateisme.

Fornuften kan altså ikke begrunne gudstroen – en Gud som ikke overgår fornuften, bør ingen tro på. Men fornuften er heller ikke irrelevant – gudstro er ikke irrasjonalisme. Jeg synes apostelen Paulus oppsummerer dette ganske godt: «Om noen mener å ha forstått noe, da har han ennå ikke forstått det slik han burde». Vi har fått vår tenkeevne til å bruke den. Bruker vi den rett, innser vi også dens begrensning.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 6 timer siden / 297 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 9 timer siden / 1385 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 11 timer siden / 206 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1385 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 12 timer siden / 297 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1385 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 297 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1385 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 13 timer siden / 1527 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 297 visninger
Les flere