Knut Alfsvåg

Alder: 63
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan. Formann i For Bibel og bekjennelse (FBB).

Følgere

Framtidig kirkeordning for Dnk

Publisert 28 dager siden - 250 visninger

Skrevet av Knut Alfsvåg, formann i FBB og Boe Johannes Hermansen, daglig leder i FBB

1. Vi slutter oss til prinsippet om å videreføre kirkens læregrunnlag uendret, og at menigheten/soknet er den grunnleggende enhet i kirken. Samtidig er vi forundret over de store selvmotsigelser vi her møter. Det er betydelig spenning mellom det som sies i paragraf 1 om kirken som et bekjennende fellesskap og det som sies i paragraf 3 om dåpen som eneste medlemskriterium. Ifølge de bekjennelsesskrifter det vises til i paragraf 1, er det dåp og trosbekjennelse som er grunnlaget for den kristne kirke.

2. Vi er skeptiske til prinsippet om at utlendinger må ha lovlig opphold i Norge for å kunne være medlemmer. I en tid hvor asylsøkeres kirkelige tilknytning ofte på en usaklig måte problematiseres av UDI og UNE, vil det være et viktig signal å gi fulle kirkelige rettigheter til asylsøkere, ureturnerbare utlendinger med avslag på asylsøknad og andre med mer eller mindre permanent uklar status.

3. Etter vår oppfatning burde en ny kirke­ordning innføre større grad av medlems­finansiering for å gjøre kirken mer uavhengig av politikeres velvilje. Forsøket på å kneble menighetenes teologiske selvstendighet ved å ta fra dem retten til selvstendig vurdering av nye liturgier, er etter vår oppfatning både uforenlig med kirkens læregrunnlag (jf. det som sies i CA 28 om menighetenes plikt til ulydighet mot vranglærende biskoper) og med prinsippet om menigheten som kirkens grunnleggende enhet.

4. I en tid med synkende oppslutning om kirkens organiserte virksomhet ville det ha vært naturlig å benytte ­utarbeidelsen av en ny kirkeordning til å stille de grunn­leggende spørsmål om hva Dnk for fram­tiden ­ønsker å være, og lage en kirkeordning som ­fremmer denne målsetning. I ­stedet har vi fått et forslag til en kirkeordning som med en form for krampaktig konservatisme viderefører så mye som mulig av den stats- og folkekirkelige grunnstruktur uten å stille spørsmål ved om de premisser den i sin tid ble laget på, fremdeles er til stede.

Konsekvensene av denne folkekirkekonservatisme ser vi allerede. Fordi utsagn om trosbekjennelse og læreforpliktelse blir tomme ord som ikke engang kirkens representanter selv tar på alvor, blir Dnk til en ferniss av religiøsitet som smøres tynt ut over det livssynsmessige mangfold blant dens medlemmer. Det passiviserer medlemmene, blant annet ved at de som faktisk har en trosbekjennelse og ønsker å ta den på alvor, ganske naturlig vil søke til andre sammenhenger. Dette fører til byråkratisering og sentralisering i kirken, fordi det ikke er noen som gjør noe hvis de ikke får betalt for det. Denne tendensen har vært tydelig lenge, og dette forslaget legger eksplisitt opp til at den skal styrkes ved (1) ikke å diskutere finansiering; og (2) ved at Kirkemøtet uttrykkelig gis rett til å kneble menighetenes teologiske selvstendighet.

Dette er et forslag laget av dem som går baklengs inn i framtiden mens de synger søte sanger om det som en gang var. Det har aldri vært noen god strategi hverken i kirkelige eller i andre sammenhenger.

Utdrag av enstemmig høringsuttalelse fra sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB) om forslag for ny kirkeordning for Den norske kirke (Dnk).

Gå til innlegget

Kirkesplittelse og nattverdfellesskap

Publisert 4 måneder siden - 769 visninger

Tormod Berger hevder i Vårt Land 27.9. at det er «trist når troende søsken avstår fra nattverdfellesskapet for å markere uenighet». Det har han helt rett i. Men det er ikke det denne saken handler om.

Det det handler om, er spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss når noen på et sentralt punkt bryter med en entydig, felles kristen praksis. Det viktigste eksempelet på dette når det gjelder protestantisk kirkehistorie, skjedde på 1520-tallet. Da var det noen som brøt med den inntil da entydige praksis med å døpe barn i kristne familier, og insisterte på at de som var døpt slik, måtte døpes om igjen som voksne. Det skapte en splittelse som vi strever med fremdeles.

 Det vi diskuterer nå, er konsekvensene av bruddet med den tilsvarende entydige praksis med at det bare er mann og kvinne som kan gifte seg med hverandre. I dette tilfelle gjøres bruddet helt entydig ved at de tekster som alltid har definert kristen ekteskapstenkning, må tas ut av liturgien fordi de ikke lenger kan tåles. Derved skapes det et brudd med kristen enhet som vil bestå så lenge ordningen for likekjønnet vigsel består.

Dermed må vi begynne å diskutere hvordan vi skal leve med hverandre med de splittelser som er etablert. Mange vil finne det brudd vi nå diskuterer, som så alvorlig at de finner det vanskelig å delta i nattverdfeiringer som ledes av dem som fronter bruddet. Det er forholdsvis stor enighet i Den norske kirke om at det må være rom for det. Lærenemnda sier det i sin 2006-uttalelse, og preses gjentar det samme i et brev fra 2012. Alternativet vil være å innføre nattverdtvang, og det kan ingen være tjent med.

I Den norske kirke har vi bestemt oss for å leve med to oppfatninger og to praksiser når det gjelder ekteskapsliturgien. Det forutsetter gjensidig respekt og vilje til å finne gode ordninger som gjør at ingen settes under press. Det forutsetter også at de som representerer den ene oppfatning, avstår fra å definere hvilke konsekvenser de som representerer den andre, kan og ikke kan trekke av sin oppfatning.

Gå til innlegget

Alle gode ting er tre

Publisert 4 måneder siden - 281 visninger

Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, skriver Joanna Bjerga, og det er rett. Men selv om det er to personer, er de likevel ett.

Joanna Bjerga gir i Vårt Land 17. september en redegjørelse den oppfatningen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden vi finner hos Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige. For dem som kjenner litt til dette trossamfunnet, er det ikke noe oppsiktsvekkende i det hun sier. En tilsvarende oppfatning fins også innenfor den såkalte Oneness Pentecostalism (Nardus-menighetene og Branham-bevegelsen). Det kan imidlertid være grunn til å presisere hvorfor og på hvilken måte dette avviker fra den oppfatning av treenigheten vi finner i de kristne trosbekjennelser.

Det uoppgivelige skille. 

Som Bjerga skriver, hevder denne formen for treenighetskritikk at både Gud og Jesus har fysiske legemer. Det hun ikke sier, er at det henger sammen med en oppfatning om at Gud og Jesus representerer ulike stadier i en vei som i prinsippet er åpen for oss alle. «Hva vi er, har Gud vært, og hva Gud er, skal vi bli» er et sitat som sammenfatter dette perspektivet nokså presist. Synspunktet var kjent allerede i oldkirken, men det ble av kirkefedrene oppfattet som uforenlig med det grunnleggende og uoppgivelige skille mellom Gud og det skapte vi finner i Bibelen.

Bjerga er, som alle representanter for denne gudsoppfatningen, kritisk til den bruk av gresk filosofi vi har i oldkirkens arbeid med disse problemstillingene. For å forstå dem riktig, må vi imidlertid være klar over at kirkefedrene her ikke er ute etter noe annet enn å bevare den saklige tyngde i Bibelens første utsagn: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Da kan han ikke selv være en del av det skapte. Dette er også en forutsetning for fastholde en tanke om frelse av nåde. Når Gud og Jesus først og fremst forstås som forbilder, blir resultatet fort en form for gjerningsrettferdighet.

Jesu løfte. 

Videre forutsetter Bjerga og hennes meningsfeller at den sanne kristendom forsvant en eller annen gang i oldtiden for så å dukke opp igjen ved Joseph Smiths åpenbaringer på 1820-tallet. Det hun ikke forklarer, er hvordan dette kan forenes med Jesu løfte i Matt 28,20 om at han vil være med sine alle dager til verdens ende. Hvis Jesus lot den sanne tro forsvinne i over femten hundre år, kan han da sies å ha oppfylt det løftet?

Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, sier Bjerga, og det er rett. Det som skjer i Getsemane, er at Sønnen ber til sin Far. Men selv om det er to personer, er de ifølge Det nye testamente likevel ett (Joh 10,30). Det er aspekter av dette vi ikke fullt ut forstår. Likevel er dette helt essensielt i den kristne trosbekjennelse. Det har det vært siden kristne lærte å kalle Jesus Herre (=Herren i Det gamle testamente), og det vil det være til Jesus kommer igjen.

Utdyping og begrunnelse. 

For den som er interessert i utdyping og begrunnelse av de synspunkter som her er anført, kan jeg vise til min artikkel om dette i Theofilos 2014, s. 38-47.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.

Gå til innlegget

Teologi om ekteskapet

Publisert 4 måneder siden - 1318 visninger

Jeg takker Merete Thomassen for en klargjørende presisering av hva hun egentlig prøvde å si med sitt innlegg om kjerne­familien og ­bekjennelsen i Vårt Land 5. ­september. Det er fint at vi er ­enige om at det viktig å ha et kritisk ­perspektiv på trans­humanisme, genteknologi og ­reproduksjonsteknologi. Mange vil mene at et slikt kritisk ­perspektiv nødvendigvis setter den normale biologiske forplantning, og ­dermed kjernefamilien, i en særstilling. ­Thomassen ønsker ­imidlertid ikke å bidra med en presisering om hvordan hun tenker på ­dette punkt, og det får jeg bare ta til ­etterretning.

Thomassen forsikrer meg om at vi også er enige om at ­bekjennelsen til Jesus er troens sentrum. Det har jeg da heller ­aldri vært i tvil om. Men den Jesus vi da bekjenner oss til, har ett og annet å si om ekteskapet. ­Kanskje det kunne være interessant å samtale om hva dette betyr. På dette punkt har hun imidlertid lite å tilføye ­utover noen betraktninger om ekte­skapet som en «verdslig ­ordning», ­støttet opp med en henvisning til TFs tvilsomme ­fortolkning av CA 28 i et ­dokument fra 1997. Det er ­imidlertid ikke selvsagt at en bør lese tekster fra 1500-tallet med utgangspunkt i et ­moderne ­begrep om det sekulære. Så ­uhistoriske fortolkninger kan fort gå glipp av poenget både i Bibelen og ­bekjennelsene.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018.

Gå til innlegget

Kjernefamilien og den lutherske bekjennelse

Publisert 4 måneder siden - 695 visninger

Merete Thomassen forteller oss i Vårt Land 5.9. at «kjernefamilien aldri har vært, og heller aldri kommer til å bli et bekjennelsesspørsmål for lutherske kristne». Men er det så enkelt?

Hva Thomassen mener med sin påstand, er ikke så lett å forstå. At en familie, kjerne eller ikke, aldri kan være et spørsmål, er jo greit nok. Men det er vel ikke bare det hun vil si?

Med «kjernefamilien» tenker hun antagelig på den unike relasjonen mellom barn og foreldre. I Bibelen er betydningen av denne relasjonen tydelig understreket i sentrale tekster, først og fremst i skapelsesberetningen 1 Mos 1 og 2 og i Jesu ord om ekteskapet i Matt 19. Mener Thomassen at disse tekstene ikke er, eller aldri har vært, viktige for lutherske kristne?

Thomassen kan heller ikke mene at den unike relasjonen mellom barn og foreldre er noe som ikke omtales i de lutherske bekjennelsesskrifter, ettersom både 4. og 6. bud i katekismen dreier seg om dette. Mener Thomassen at dette er noe lutheranere systematisk har oversett gjennom fem hundre år?

Det kan hende Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener at det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi inkludert eggdonasjon og surrogati. Jeg kjenner ikke til noe representativt utvalg av «lutherske kristne» som noen sinne har uttalt noe slikt. I det eneste viktige dokument fra Den norske kirke hvor problemstillingen er berørt, nemlig «Sammen»-utredningen fra 2013, omtaler alle medlemmene dette som problematisk. Mener Thomassen at dette er helt galt?

Det er heller ikke så lett å forstå hva Thomassen mener med uttrykket «bekjennelsesspørsmål». Vi kan imidlertid prøve å presisere det ved å se på viktig uttalelser i samlivsetikkdebatten. I erklæringen fra april 2016 som ble undertegnet av 280 prester, og som er grunnlaget for dannelsen av Frimodig kirke, heter det at det nye samlivsetikken er «en hindring for kirkens arbeid for å føre mennesker til omvendelse, tro og etterfølgelse». Mener Thomassen at de som skriver dette, ikke er «lutherske kristne», eller mener hun bare at alle har misforstått hva kristen tro dreier seg om?

Det er viktig for Thomassen at vi har fått «to likestilte syn» i kirken. Tilhengere av det ene synet presenterer imidlertid sitt standpunkt på denne måten: «Bibelen er forpliktende norm for kirkens liv og lære», «kjønnspolariteten er konstituerende for ekteskapet», og «Bibelen og vår evangelisk-lutherske lære ikke gir oss mandat til å endre på forståelsen av ekteskapet» (sitater fra mindretallsforslaget i KM-saken om ny ekteskapsliturgi). Vi må antagelig forstå Thomassen slik at de som sier dette, etter hennes oppfatning ikke har skjønt noe. Mener hun at hun med en slik tilnærming til den «likestilte» gruppe hun selv ikke tilhører, ivaretar sin egen kritikk av «skarpe og usaklige» reaksjoner i diskusjonene om kjønn og seksualitet?

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81333 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44424 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35414 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28723 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22815 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22443 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21281 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20344 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19391 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 62 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 60 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 32 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 13 timer siden / 111 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 75 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 144 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 351 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 263 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 83 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
1 dag siden / 213 visninger
Les flere

Siste innlegg

De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 time siden / 292 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 5 timer siden / 56 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 6 timer siden / 62 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 6 timer siden / 60 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 6 timer siden / 32 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 6 timer siden / 47 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 9 timer siden / 259 visninger
Factum est – i Krf sin politiske verden
av
Øystein Blymke
rundt 13 timer siden / 76 visninger
Les flere