Knut Alfsvåg

Alder: 65
  RSS

Om Knut

Professor i teologi ved VID, studiested Misjonshøgskolen. Tidligere misjonsprest i Japan.

Følgere

Vrøvlet fra Det hvite hus

Publisert 16 dager siden

President Donald Trump er åpenbart ikke i stand til å oppfatte et nederlag. Det ville ha vært overraskende hadde det ikke vært for at dette er et markant og velkjent trekk ved hans personlighet. Hva er det som har gjort ham slik?

Man kan si at dette skyldes en alvorlig personlighetsforstyrrelse, slik hans niese, psykologen Mary L. Trump gjør. Minst like interessant er det å se på den ideologiske bakgrunnen for dette dominerende aspektet ved presidentens karakter. Det er ikke vanskelig å finne. Trump har selv flere ganger gjort oppmerksom på den betydning Norman Vincent Peale har hatt for ham.

Peale var pastor i Marble Collegiate Church i New York, og er mest kjent for sin bok fra 1952, The Power of Positive Thinking. Bokens hovedpoeng er at du bare trenger å stole på deg selv for lykkes slik Gud vil du skal lykkes. Du må tro på deg selv og dine egne evner! La ikke hindringer stå i veien for din lykke. Alle nederlag skyldes dine egne svakheter. Lykkes du, er det velfortjent lønn for din egen tro på deg selv. Donald Trumps familie var medlemmer av Peales kirke, og hans første ekteskap ble inngått der.

Peale gjorde lykke blant de urbane og velstående, og boken hans kom i mange opplag på mange språk, også på norsk. Ideologisk er det et nært slektskap mellom Peale og den karismatiske framgangsteologien, som lover helbredelse og velstand til den som tror på den rette måten. Dens opphav er den såkalte New Thought-bevegelsen i det 19. århundre, som hevdet at sykdom og død er illusjoner som skyldes egne vrangforestillinger. Sammenhengen mellom denne retningen og framgangsteologiens lærefedre Essek Kenyon og Kenneth Hagin er velkjent og beskrevet av mange, blant annet i en artikkel om helbredelsesforkynnelse og kristen tro jeg selv har skrevet i en bok som nylig er kommet ut. Hagin hevdet at de som er født på ny, selv er guder og har den samme rett og mulighet til å herske over liv og død som Gud selv har.

De kristenledere Trump støtter seg til og som gjerne opptrer som hans støttespillere, f.eks. Paula White, kommer fra denne retningen, og har en trosforståelse som ligger nær den vi finner hos Kenyon og Hagin. Ifølge White er ikke Jesus Guds eneste Sønn, bare den første. Vi er alle guddommelige og kan uttale guddommelige skaperord slik han gjorde det. Ifølge James Dobson, en kjent amerikansk kristen forfatter, var det White som «ledet Trump til Kristus». Med en selvforståelse preget av innflytelsen fra Peale, Hagin og White er det ikke så rart at Trump har vondt for å innrømme nederlag. Han har åpenbart tilegnet seg en selvforståelse som sier at bare han tror sterkt nok på at de ikke fins, så vil de forsvinne.

For at et demokrati skal fungere, trengs det saklig og velinformert debatt. Det som har skjedd i USA, er at folket har valgt seg en leder som har en så fordreid virkelighetsoppfatning at han ikke kan delta i en slik debatt. Han har fått denne posisjonen ved å appellere til såkalte kristne verdier, selv om hans trosforståelse på helt sentrale punkter avviker fra kjernen i den kristne tro. Dermed har han legitimert en tenkning som setter makt foran sannhet og rett. Verdens mektigste og viktigste demokrati befinner seg derfor i en dyp krise. Om ikke hans etterfølger, og det flertall av amerikanere som tross alt ikke støtter Trump, kan gjenreise respekten for sannhet og saklighet, vil den krisen bare fortsette.

Gå til innlegget

Kvinneprest-debattens dilemma

Publisert 2 måneder siden

Det er viktig å fremme kvinners og menns likeverd i kirken. Men kan prisen for å realisere dette idealet bli for høy?

Isak Lekves innlegg i VL 12.9. illustrerer dette. Slik han framstiller det, skjønte apostlene lite av det budskap de forkynte, Jesus er en helt annen enn vi har trodd, og NT er et tilfeldig resultat av maktkamp i de første menighetene. Det er altså ingen ting igjen av den tro menigheten bekjenner hver søndag. Noen synes det er en vel høy pris å betale for å kunne fremme likestillingsprinsippet med god samvittighet.

Normalt er det derfor en helt annen argumentasjonsstrategi som velges for å begrunne ordningen med ordinasjon av kvinner. Man hevder at det er en uforanderlig kjerne i det bibelske budskap som er godt ivaretatt i kirkens trosbekjennelse. Men innpakningen er kulturelt betinget. Patriarkalske strukturerer i de nytestamentlige menigheter kan derfor oppheves uten at budskapets innhold endres.

Problemet er at det er ikke slik dette er framstilt i NT. Der inngår også måten evangeliet overleveres på, som en del av dets innhold. De viktigste eksemplene på det er dåp og nattverd. Men ifølge NT selv har budskapets kjerne også noe med fordelingen av oppgaver mellom kvinner og menn å gjøre.

Dette prinsippet kan misbrukes, og det er ikke enkelt å formidle og anvende det i en tid som har andre idealer. Derfor trenger vi en diskusjon om hvordan dette skal gjøres. Det er ikke sikkert at vi har funnet alle de gode løsningene. Men den samtalen må føres med innestemme og med respekt for ulike standpunkt og prioriteringer. Både Lekve, domprosten i Tromsø og de bastante feministene har gitt oss gode eksempler på hvordan det ikke skal gjøres. Men håpet om at det skal være mulig å få til den gode samtalen lever fremdeles.

Gå til innlegget

Ateisten som apologet

Publisert 3 måneder siden

Ateisters gudsforestilling er et interessant tema. Deres ateisme er vanligvis tydelig styrt av den gudsforestilling de tar avstand fra. Det kan derfor være stor forskjell mellom kristen, jødisk og muslimsk ateisme

Lars Alms (VL 27.8.) ateisme er tydelig kristen. Det er den kristne tanke om Gud som kjærlig og allmektig som er hans utgangspunkt for å skrive ut Guds moralske vandelsattest. Gud består ikke prøven, og må derfor finne seg i å bli fradømt sin eksistens.

Svaret kan knapt overraske noen, og i hvert fall ikke noen som kjenner sin Bibel. At Gud som opphav til alt som fins, skulle framtre for oss som moralsk entydig, er en tanke som knapt har foresvevet noen av de bibelske forfatterne. På dette punkt gir Alm et sterkt forsvar for den bibelske gudstanke, noen han selv uttrykkelig gjør oppmerksom på med sitt sitat fra Jesaja 45,7.

Alm avviser også at ondskapen i verden kan forklares med en henvisning til menneskets frie vilje. Også på ette punkt gir han uttrykk for en kristen, bibelsk forankret virkelighetsforståelse. Bibelen framstiller ikke det onde som en makt vi ikke kan frigjøre oss fra simpelthen ved å ta en beslutning om det. At dette ytterligere kompliserer forståelsen av Guds forhold til det onde, er også de bibelske forfattere innforstått med.

Av dette trekker Alm den slutning at bortfall av gudstro forstått som en rasjonelt begrunnet antagelse om Guds godhet, må forstås som en seier. Også dette er et godt bibelsk poeng. Dersom Alm er interessert i flere bibelsitater som begrunner hans gudsbilde også på dette punkt, kan han ta for seg Jobs bok.

Alm og de bibelske forfattere er altså enige om at det ikke går noen tankens entydige vei fra refleksjoner over verdens moralske tvetydighet til en enkel gudstro. Det er et viktig apologetisk poeng, og Alm skal ha takk for å framstille dette så tydelig og så klart i samsvar med en kristen virkelighetsforståelse.

Når Bibelen og de kristne trosbekjennelser likevel oppfatter gudstanken som meningsfull, har dette helt andre grunner. Jeg skal her kort peke på to. Verden fins, og det er derfor ikke helt urimelig å forestille seg at den også har et opphav, selv om det knapt er mulig å bestemme dets moralske karakter på en enkel og entydig måte. Og Bibelen inneholder fortellinger som evner å gi mennesker tro på det godes seier selv om den ikke kan rasjonelt begrunnes.

Som Alm så riktig påpeker, kommer ethvert forsøk på å begrunne en rasjonelt entydig gudstanke til kort. Men det er ikke gitt hvilken konklusjon en bør trekke av det. Troen på menneskets fornuft som den definitive ledestjerne er selv en myte som kan trenge sine kritiske motforestillinger.

Gå til innlegget

Nattverd for udøpte?

Publisert 3 måneder siden

Med utgangspunkt i en reportasje i Vårt Land 25. juli har vi sommer hatt en debatt om nattverd bare er for kristne. Hvordan bør vi tenke om dette?

Utgangspunktet for reportasjen var masteroppgaven til Razwan Afsar som er muslim, men som ser Jesus om et nestekjærlighetsideal og av den grunn ønsker å delta i kirkens nattverdfeiring. At noen problematiserer dette oppfatter han som en begrensning av Jesu åpne invitasjon.

Nå blir ingen avvist ved nattverdbordet i Den norske kirke. Det er ikke det rette tidspunkt hverken for teologiske avklaringer eller sjelesørgeriske samtaler. Men en slik avklaring bør selvsagt finne sted, om ikke på forhånd, så i hvert fall etterpå. Det må være klart på hvilket grunnlag kirken inviterer til nattverd, og presten som leder nattverdhandlingen, må kunne forvente at de som deltar, respekterer dette.

Fra NT av har nattverd blitt oppfattet som et måltid for fellesskapet av de døpte. Det er (minst) to viktige grunner til å fastholde dette prinsippet. Dåpen som grunnlag for nattverd-måltidet understreker at vi inviteres inn i Jesus-fellesskapet på grunnlag av det Jesus har gjort for oss, ikke på grunnlag av det vi tenker og føler om ham. Nattverdfellesskapet er også for dem som ikke er fylt av fromme og gode tanker om Jesus som nestekjærlighetens ideal. Nattverd-måltidet er ikke en belønning for troslivets atleter, men en manifestering av evangeliet om Guds ubetingede nåde til syndere. Det er dette som blir uklart om vi gir avkall på prinsippet om at nattverd er for de døpte.

Å fravike dette prinsippet vil også skape splittelse kirkene imellom. Vi har nådd langt i arbeidet for en felles forståelse av nattverden, ikke minst i samtalene mellom lutheranere og romersk-katolske. Gir vi slipp på det økumeniske og katolske prinsipp om at nattverden er for de døpte, vil det være et kraftig tilbakeslag for arbeidet for fellesskap mellom ulike kirkesamfunn.

Slik NT framstiller det, er nattverden en manifestering av den oppstandnes fysiske nærvær. Razwan Afsar må foreta en kraftig omtolkning av nattverdforståelsen for å kunne få den til å passe inn i sin muslimske tro, som forutsetter en langt mer åndeliggjort gudsforståelse. Dette er en gudsforståelse og en nattverdforståelse vi også kan finne blant en del protestanter. Den er imidlertid ikke bibelsk, og har ingen støtte i nattverdforståelsen slik den tradisjonelt er blitt fastholdt av den kristne kirke gjennom historien. Også dette er et argument for at vi ikke skal gi avkall på den tradisjonelle forståelse av det nære forholdet mellom dåp og nattverd.

Gå til innlegget

Er Trump Guds utvalgte redskap?

Publisert 5 måneder siden

Donald Trump var i utgangspunktet en usannsynlig kandidat som evangelikale amerikaneres øyesten. Desto mer interessant er det å prøve å finne ut av hvorfor han likevel er blitt det.

En ekstremt selvopptatt tidligere kasinoeier, programleder og forretningsmann med to skilsmisser bak seg, med et lettvint forhold til sannheten og lite respektfull omtale av meningsmotstandere er i utgangspunktet ikke det opplagte valget som kristenfolkets hjertebarn. Én viktig grunn til at han likevel har blitt det, er at han har adoptert to evangelikale hjertesaker, abortmotstand og skepsis til likekjønnede ekteskap, og at han har holdt fast på dette med en stabilitet han ikke har vist i alle andre spørsmål. Samtidig er det nok deler av dette velgersegmentet som har sans for hans framsnakking av det konservative, hvite Amerika overfor alle moderne og postmoderne tanker om mangfold og integrering. Likevel er det mye som tyder på at det også er mer spesifikt teologiske grunner for hans popularitet blant de evangelikale.

Mark Taylor er en brannmann fra Orlando, Florida. Han hevder at han i 2011 fikk en profetisk åpenbaring fra Gud som sa ham at Trump skulle bli president i USA. Siden er det blitt flere slike profetier, både fra Taylor og andre. Lance Wallnau, en av USAs evangelikale ledere, hevdet under valgkampen i 2016 at Gud hadde vist ham at han nå hadde reist opp Donald Trump som sitt redskap slik han ifølge Jesaja 45 en gang hadde brukt kong Kyros av Persia. Denne forståelsen av Trump som vår tids Kyros er blitt viktig for mange, og er antagelig en av grunnene til at kritikk av de mer moralsk tvilsomme sider ved Trumps liv og lederskap preller av på hans tilhengere. Kunne Gud bruke perseren Kyros, må han vel i vår tid også kunne bruke en politisk leder som ikke alltid lever opp til Bibelens idealer når det gjelder livsførsel.

Trump-profetiene settes inn i en åndskamp-teologi med sterke trekk av karismatisk framgangsteologi slik den er kjent fra bøkene til Essek Kenyon og Kenneth Hagin. Karakteristisk for denne teologiske tradisjonen er en forståelse av at verden er underlagt Satans herredømme, men troende som i tilstrekkelig grad kjenner de åndelige livslover, har makt til å bekjempe ham. Fra 1990-tallet av fikk denne karismatiske åndskamp-teologien en politisk dreining gjennom den bevegelsen som er kjent som New Apostolic Reformation (NAR). Ifølge NAR-ideologer som C. Peter Wagner og Lance Wallnau kjennetegnes det politiske liv av konspirasjoner som motsetter seg Guds planer for Amerika i endetiden («deep state», «fake news»). Disse konspirasjonene kan imidlertid bekjempes. Om det gjøres på den riktige måten, vil vi kunne se fram til et tusenårsrike hvor de som er på Guds parti, vil oppleve velstand og lykke, mens fiendene blir straffet.

Det ser ut til at denne forståelsen av politikk som åndskamp har fått fotfeste blant evangelikale i USA, selv om den også er kontroversiell. Billy Grahams sønn Franklin er blant Trumps støttespillere, mens redaktøren i Christianity Today, i sin tid grunnlagt av Billy Graham, tar avstand. Én grunn til at noen nå begynner å få nok, er at åndskamp-perspektivet av de ivrigste trekkes så langt at det opphever alle vanlige kriterier for politisk dømmekraft. Da Trumps dommerkandidat Brett Kavanaugh ble anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på en medstudent, ble anklagen tolket som uttrykk for et djevelsk komplott mot Guds utvalgte redskap. Samme skjebne rammet Michael Cohen, Trumps tidligere advokat, som vitnet mot ham i riksrettssaken i februar 2019 ved å fortelle om de usannheter han var blitt viklet inn i som Trumps medarbeider. Og for å være helt sikker på at ingen skal være i tvil om de bibelske dimensjoner over dagens amerikanske politikk, framstilles Hillary og Bill Clinton som vår tids utgave av avgudsdyrkerne Jesabel og Ahab fra Første Kongebok.

Sekulære europeere, som er vant til å se på karismatiske vekkelsesbevegelser som minoritets-ekstremisme uten reell betydning, forstår ikke hvorfor dette kan spille en står stor rolle for mange amerikanere som det tydeligvis gjør. Men endetidsforventninger har alltid spilt en stor rolle i amerikansk religiøsitet. Mange amerikanere har en bevisst eller ubevisst forventning om at det er noe spesielt i vente for «God’s own America», og det er denne forventningen Trumps støttespillere nå utnytter. Riktignok er det adskillig ved Trump som mange ikke liker. Men er han Guds utvalgte redskap, er vel det noe en får finne seg i. Og når så mange sier det, må det være noe i det. Antagelig er det ikke helt få som tenker slik.

Likevel er NAR-ideologien dypt ukristelig. Den bygger på den forutsetning at troslivets målsetning er å kunne manipulere de åndelige livslover slik at det går de gode godt og de slemme får sin velfortjente straff. Dette er evangeliet etter Supermann, og det har ingen ting å gjøre hverken med det bibelske evangelium eller den bibelske etikk. Det Jesus lærte sine tilhengere, var å elske alle uten å gjøre forskjell på fiender og venner. Det skulle de gjøre fordi de var skapt av den Gud som selv elsker alle uten å gjøre forskjell. Det er ulike oppfatninger av hvordan nestekjærlighetsbudet skal omsettes i praktisk politikk, men hverken demonisering av meningsmotstandere eller et tøyelig «hensikten helliger midlet»-prinsipp er blant de velbegrunnede alternativer.

 Det er ingen tvil om at religiøsitet på villspor kan være dypt destruktiv. Den politiske varianten av dette ser vi nå utspille seg for våre øyne i USA, hvor mennesker, villedet av profeter som påberoper seg guddommelig innsikt, har valgt en president som selv splitter og villeder dem han er satt til å lede. Forhåpentlig er det tilstrekkelig mange som har skjønt dette til at de ikke gjør det en gang til. Det er knapt grenser for hva som kan ødelegges av ledere som mener de har guddommelig sanksjon for sin ufeilbarlighet. Det vet vi allerede mer om enn vi setter pris på. Vi trenger ikke et eksempel til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere