Knut Lindhom

Alder: 70
  RSS

Om Knut

Fastlege i Moss, Aktiv kirkegjenger i Metodistkirken.

Følgere

Dødshjelp eller livshjelp

Publisert 21 dager siden

Det er viktig å flytte fokus fra aktiv dødshjelp til lindrende behandling og sedering.

I Vårt Land 14. juni har Knut Bjarkeid personifisert den angsten som følger med det å leve med en dødelig sykdom hvor man kan dø ­under full bevissthet ved at kroppen ikke lenger har krefter til å holde­ respirasjonen i gang.

Utfallet er gitt

Gjennom mitt yrkesliv som allmennlege har jeg fulgt en del ALS-pasienter i deres vei mot døden. Dette er kanskje den sykdommen jeg personlig ville ha størst problemer med å takle hvis jeg var pasient. Utfallet er gitt og den gradvise svekkelse av evne til bevegelse, tale og puste selv, samtidig som man opprett­holder full bevissthet, gjør at frykt og angst for livsavslutningen vil være vanskelig å mestre for de aller fleste.

Det er derfor man må ha stor forståelse for dem som i en slik situasjon ønsker å kunne ­bestemme selv når man vil at livet skal avsluttes. Min erfaring er at tankene rundt det å ikke klare å meddele seg til omgivelsene og tanken på ikke å klare å puste samtidig som man er fullt bevisst, er den største lidelsen som følger med sykdommen. I en slik livssituasjon er det derfor ikke så vanskelig å forstå at mange ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp.

Trøste og lindre

Men jeg tror det er en annen mulig vei å se på denne problemstillingen. For meg som lege er den etiske utfordring å trøste og lindre der hvor helbredelse ikke er mulig. Hvis man kan bidra til at pasienten kan føle seg trygg på at han skal få all mulig hjelp helt til slutt, tror jeg noe av angsten kan lindres. Nils Magerøy skriver i vårt Land 18. juni om hvilke­ praktiske hjelpemidler som kan tilbys denne pasientgruppen og om hvor viktig det er at disse opplysningene kommer inn tidlig. Det er jeg helt enig i. All slik informasjon kan bidra til at pasienten kan føle at han ikke står helt alene.

Det som kalles lindrende ­sedering er i praksis å ta i bruk medikamenter som kan lindre angst og smerte og ­andre ubehag i livets siste fase, selv om dette kan ha som konsekvens at livet avkortes med noen ­dager. Hensikten er å lindre, også med den risiko det innebærer for innvirkning på ­respirasjonen og opprettholdelse av liv. Enkelte ganger kan lindrende sedering også medføre at ­bevissthetsnivået påvirkes slik at pasienten sovner. Vi vet jo at angstdempende og sterke smertestillende medikamenter har dempende effekt på respirasjon og derfor kan ha som bivirkning at pasienten dør tidligere enn han ellers ville. Dette er ikke aktiv dødshjelp. Det er derimot å gi aktiv ­lindrende behandling.

Involvere pårørende

Jeg har erfaring med at slike tiltak kan meddeles pasienten i forkant og at det kan bidra til en trygghet for at disse tiltak vil bli satt i gang, enten på pasientens ­anmodning eller når helsepersonell skjønner at slutten nærmer seg. Det er viktig at også pårørende involveres i denne tenkningen. De pårørende kan da være en ressurs og hjelp for pasienten i denne vanskelige fasen i stedet for at det oppstår diskusjoner og konflikter om hvilken hjelp og behandling som er den riktige.

Ved ALS er det som regel sviktende muskelkraft til å vedlikeholde respirasjonen som tar livet av pasienten. Om legen da gir lindring som medfører at døden kommer noen timer ­eller kanskje dager tidligere, mener jeg dette er fullt forsvarlig ­behandling og i tråd med legeetiske retningslinjer. Dette må kunne utføres innenfor lovens ramme slik den er i dag uten at pasienten skal være avhengig av å reise til utlandet for å få utført legeassistert selvmord.

Knut Lindhom

Pensjonert fastlege og sykehjemslege

Gå til innlegget

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Velferdsstatens møte med globalisering, innvandring og integrering.

Jeg har med spenning og engasjement lest de innlegg som er kommet fra en del norske muslimer den siste tid og fra representanter fra politisk hold og fra samfunnsengasjerte kristne omkring innvandring og integrering. Debatten har vært polarisert og bærer preg av et politisk miljø der Frp. målbærer mye av det som rører seg i folkedypet. De øvrige partier avviser i stor grad at det knytter seg problemer til temaet og hindrer derfor en åpen diskusjon. I den kirkelige debatten ser vi noe av den samme polariseringen mellom representanter for kristne med et restriktivt syn på innvandring og toneangivende  kirkelige embedsmenn som stempler slike synspunkter med avsky.

 Vi bør kunne komme litt lengre i et så viktig spørsmål i vårt samfunn hvis vi skal klare å håndtere utfordringer med globalisering og integrering, motsetninger mellom fattige og rike, og kulturelle og religiøse motsetninger. For å si det med president Barack Obama: ”Jeg er forpliktet til å forsøke å se verden med George Bush sine øyne , uansett hvor uenig jeg er i hans standpunkter.”

Vi må kunne debattere så viktige spørsmål uten å stemple hverandre med negative personkarakteristikker. Vi må kunne se at meningsmotstandere kan ha synspunkter som bør lyttes til uten at vi ser på dem med moralsk forakt.

En jødisk rabbiner ble en gang spurt hvordan vi kan vite når natten slutter og dagen begynner. ”Er det når vi kan skjelne en sau fra en geit ? Eller er det når en due kan skjelnes fra en ørn?

Nei. Det er når jeg kan skjelne trekkene i min brors ansikt,” svarte han.

Filosofen Emmanuel Levinas sier: ”Det er ikke når hånden heves til slag at det femte bud brytes; bruddet skjer når vi vender ansiktet bort fra den annens ansikt som bønnfaller.”

Vi har et samfunn som har vært tuftet på kristenhumanistisk grunn. Det betyr at vi har en forpliktelse til å ta imot mennesker som lever på flukt på grunn av krig, nød eller forfølgelse.

Det som er nytt er at vi er blitt et så rikt land at mange tiltrekkes hit av opportunistiske grunner.

Våre forpliktelser på å hjelpe mennesker i nød kan ikke bety det samme som at vi skal ta i mot alle som ønsker å slå seg ned her. Det ville føre til utslettelse av vår egen identitet og gjøre integreringen umulig. Derfor må vi lytte til de som sier at skoler med over 50 % innvandrerbarn ikke kan klare å ta vare på nasjonens identitet og tradisjon. Hvis jeg hadde barn som gikk på en skole med 90 % innvandrerbarn, ville jeg nok også vært betenkt på mine egne barns framtid.

De som flykter til et vestlig land fra den fattigste del av verden, er for en stor del unge mennesker med ressurser og framdrift nok til å komme seg ut. Det er sjelden at de aller fattigste og mest nødstedte klarer å rømme. Vi vil derfor aldri kunne gi en fullt ut rettferdig hjelp til verdens mest trengende ved å åpne våre grenser. Den beste hjelpen vil for de fleste være at de får bistand til et bedre liv der de bor. En streng innvandringspolitikk kan derfor ikke nødvendigvis stemples som inhuman hvis den følges av en raus og aktiv bistandspolitikk. Vi må også ha lov til å hevde at god integrering forutsetter at vi ikke tar i mot  så store antall innvandrere at det skaper nye klasseskiller i vårt eget land.

Vi må også ha lov til å stille krav til våre innvandrere uten å bli beskyldt for rasisme.

Jeg har truffet mange muslimer i mitt arbeid. Nesten uten unntak kan jeg si at det har vært hyggelige møter bygd på en følelse av gjensidig respekt. Men mye av det som framføres i pressen av noen profilerte muslimer får meg til å spørre om det er vi etniske nordmenn som skal integreres til muslimers tro og levesett.

Jeg har besøkt en del land i Afrika og Asia og har på forhånd fått gode råd om ikke å opptre uhøvisk og utfordrende i forhold til deres religion og kultur. Norske kvinner som besøker en del afrikanske land blir anbefalt å kle seg sømmelig for ikke å provosere. Ja, til og med norske kvinnelige statsråder finner seg i å kle seg med tildekket hode når de kommer til muslimske samfunn i Midt Østen. Jeg mener det vitner om respekt.

Når jeg møter muslimer i Norge bruker jeg norsk folkeskikk og håndhilser. Så har jeg fått høre at muslimske kvinner ikke kan håndhilse på fremmede menn og noen ganger nekter å gjøre det. Er det ikke rimelig at de som kommer hit fra andre himmelstrøk lærer seg det som er norsk kodeks for høflighet og folkeskikk og aksepterer det? Hvordan skal de ellers få anledning til å integreres i vårt samfunn? Vi gjør våre nye landsmenn en bjørnetjeneste ved å legge oss flate for skikker som ikke hører hjemme i et fritt og demokratisk samfunn.  

Skikkene med at kvinner skal dekke til huden sin for ikke å friste menn eller for å gjøre seg urene er fremmede for vår kultur.

Tildekking av ansiktet overfor medmennesker kan  oppfattes som et uttrykk for fiendtlighet. Kriminelle bruker det for ikke å bli gjenkjent.  Ansiktet vårt er det viktigste personlighetstrekk vi mennesker har. Det bør derfor være en selvsagt ting i all offentlighet i Norge at man viser sitt ansikt. Jeg kan forstå hvordan slike skikker har oppstått under andre kulturelle forhold men jeg kan ikke akseptere at de hører hjemme i vårt samfunns offentlige rom. I et åpent og demokratisk samfunn er våre ansikter helt avgjørende for å vise de menneskelige kvaliteter slik at alle blir sett , både de som ellers kunne bli glemt av samfunnet; og de som har noe de ønsker å skjule av andre grunner.

Vårt samfunn har gjennom generasjoner arbeidet fram frihets- og likhetsidealer som vi aldri må gi slipp på.  Som  kristen er jeg den første til å se at hvis man ikke aksepterer åpenhet og demokrati i religiøse forsamlinger, kan det få skjebnesvangre konsekvenser. Nettopp innenfor religiøse settinger er dette avgjørende viktig fordi maktpersoner kan gjøre ubotelig skade hvis de får operere uten innsyn. Dette gjelder i kristne menigheter så vel som i muslimske moskeer. Hvor mange er ikke de kvinner som på grunn av maktovergrep har havnet på krisesentre, er blitt tvangsgiftet eller kjønnslemlestet.Hvordan er det mulig for muslimer å kunne forsvare at man kan ha rett til å kreve at kvinner (som Guds skapninger) dekker til sitt ansikt og hode fordi en mann kan blitt fristet av å se på henne? Hvilken ære snakker man om når menn begår ”æresdrap”? Det er mange spørsmål jeg stiller meg i møte med det flerkulturelle Norge.

Vi må i framtida forvente et stadig økende press av mennesker som lokkes til Europa for å søke tilflukt eller søke lykken. Derfor må vi regne med en økende blanding av mennesker med ulik etnisk og religiøs bakgrunn som søker til vårt land. Et flerkulturelt samfunn kan ha mye positivt i seg. I så måte kan vi beundre det amerikanske samfunn hvor man har klart å gjøre multietnisitet til noe positivt. Vi må som etniske nordmenn akseptere at ikke alle kler seg likt eller har den samme tro. Og det finnes mange eksempler på vellykket integrering av nye landsmenn i ulike lokalmiljø.

Men vi må for all del unngå at det dannes isolerte ghettoer av kulturelle og religiøse minoriteter med uskrevne lover som hindrer at homofile kan bevege seg fritt eller som nekter kvinner å gifte seg med hvem de vil og som ikke gir full beskyttelse for fri meningsutveksling. Vi vil ha et samfunn med romslighet for mennesker med ulik etnisk  bakgrunn , men det må også være stuerent å si at vi nå må ta vare på de innvandrere vi har mottatt og redusere strømmen av  lykkejegere inntil vi ser at integreringen er under kontroll. Jeg håper at det politiske miljøet vårt og kirkene våger  å åpne for en fordomsfri debatt om dette så viktige spørsmålet i vårt samfunn.

Knut Lindhom

Husebyskogen 84

1570 Dilling.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere