Kåre Kvangarsnes

Alder:
  RSS

Om Kåre

pensjonist

Følgere

Selvfølgelig en påstand som ikke faller i god jord hos de fleste, for det strider totalt med Tradisjonen , og med det vi er opplært til i Kirken, men skal vi tro at Paulus er den som fikk oppgaven med å bringe evangeliet til hedningefolkene, slik det står i Bibelen, noe jeg gjør, så er en slik konklusjon for meg ganske innlysende og logisk. Vanndåp kommer selvsagt også i strid med "troen alene" uten (lov) gjerninger.

Du som leser dette får betrakte dette som et meningsinnlegg blant mange andre når det gjelder vanndåp. Selv innehar jeg ingen autoritet på Bibelen annet at jeg er troende og selv kirkedøpt. 

Både før jeg ble frelst og siden , har jeg  hatt det(avvikende?) syn at Gud har  en frelsesplan som innebærer to folk og to veier: Israel/jødene og hedningefolkene. Følgelig fremstår Jesus i evangeliene som den Messias som kom for å oppfylle profetiene om et jordisk rike i Israel med ham som Konge. 

Johannes Døperen var den som introduserte Jesu gjerning og virke for Israel. Jesus måtte ta vanndåpen av Johannes, ikke fordi han hadde synd, for det hadde han ikke, men for å oppfylle Lovens rettferdighet. Videre måtte jødene som folk  ta i mot Johannes-dåpen for rensing av syndene dersom de skulle frelses, ikke inn i himmelen, men inn i Israels tusenårige Rike  med Ham som Konge. Dersom de ikke tok i mot denne dåpen, ville de bli overlatt til Guds vrede. Vi vet hvordan det gikk. Israel som nasjon forkastet Jesus som deres Messias og hengte ham på et kors. De fleste av det religiøse lederskapet forkastet ham som deres Messias, men apostlene og  en heller liten flokk trodde på Ham og Hans oppstandelse.     

I sitt tre og et halvt års virke blant jødene, gjorde Jesus det tindrende klart for apostlene at de ikke skulle gå med budskapet utenfor Israels land til hedningene med forkynnelsen om Ham som Messias og frelser for jødene. Og nettopp dette faller teologene i kirkene tungt for brystet og de rasjonaliserer og tolker dette budskapet bort, for det passer ikke med deres teologi. Og deri ligger noe av  det tragiske. De vil ikke anerkjenne jødenes og Israel  spesielle plass i frelseshistorien slik den fremstår i Bibelen. En viktig følge av dette er at de mener at det meste  Jesus sier til apostlene og til jødene i evangeliene også skal gjelde for oss i dag i Nådens tidsalder. 

Det mest autrerte eksempel er kanskje de karismatiske retningene i kristenheten som mener Jesu ord til apostlene også gjelder de kristne i dag da  han utstyrer apostlene med evne til å helbrede og gjøre under for å overbevise folket om at han virkelig var Guds Sønn og deres Messias slik skriftene fortalte om. Jødene krevde alltid tegn og bevis. Og det fikk de til monn gjennom hele sin historie, slik også Jesus og apostlene gav dem. Likevel ville de som nasjon ikke tro på Jesus som den Messias Skriftene talte om. Vi kristne i dag er ikke lovt noen tegn eller håndfaste  bevis, men vi skal leve gjennom tro, alt er "by faith". 

En læresetning Kirken har hentet fra evangeliene er bl.a. Markus 16:16: " Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." 

Praktiserer noen dette i dag som et krav, "et must", altså vanndåpen, som vel mange i praksis gjør, bl.a. den katolske og den lutherske kirke, skulle det være innlysende at dette står i sterk kontrast til Paulus sitt Nådeevangelium som ifølge Bibelen er det evangelium som gjelder for oss i dag:  

"Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på.  2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro.  3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot at Kristus døde for våre synder  etter skriftene 4 at han ble begravet,at han sto opp den tredje dagen  etter skriftene,"

Forstår du dette, og tar i mot dette som fortapt synder, er du frelst, verken mer eller mindre. Noen vanndåp kreves ikke. Alt får vi når vi tar i mot dette evangeliet.

Kirken har tatt sin dåpslære fra evangeliene og fra Apostelgjerningene. 

Men også Apostelgjerningene er et jødisk skrift der alle hovedpersoner er jøder, messianske jøder som er kommet på tro på Kristus som deres Messias og som forkynner Riket for Israel som imminent og dermed står for døren i deres levetid. De forkynner ikke at de messiastroende  jødeneskal frelses inn i Himmelen, men inn i  det jordiske Riket for Israel, for ennå har Israel fått en nådetid før nasjonen blir midlertidig helt  forkastet av Gud og frelsen skal gå over til hedningene gjennom Paulus sitt virke. Det går 30 år etter Jesu død før Paulus gir opp å forkynne Kristus som Messias for jødene. 

Så vender han seg deretter til hedningene med sin opplæring i evangeliet og frelsen gjennom troen alene uten lovgjerninger. Og nå er det ikke Riket han forkynner, men at vi skal frelses inn i himmelen med alle de himmelske løfter, både  individuelle jøder som kommer til tro og grekere likt. Når vi kommer til Efeserbrevet og Kolosserbrevet er Loven med dens bud og forskrifter naglet til korset for godt og troen alene fastsatt som prinsipp. Den moralske del av loven gjelder fortsatt, men nå  ikke som påbud og forbud med  alle sine forskrifter, eller  som del i rettferdiggjørelsen og frelsen, for den er ufortjent og bare av tro og nåde, men som formaninger om å leve etter Guds gode vilje mot hverandre i den kristnes liv og vandring.   

Så taler Paulus om en dåp:

Efeserne 4: 5:  én Herre, én tro, én dåp,

  Den dåpen han da taler om, kan ikke være både vanndåp og den åndelige dåpen som vi mottar når vi tar imot evangeliet og blir frelst. For det er ikke i barnedåpen vi blir frelst, den har ingen frelsende virkning, for frelsen  forutsetter en stillingstagen til evangeliet, og en slik stillingstagen kan ikke barnet ved døpefonten ta. Om barnet likevel  kunne det ,ville ikke dåpsvannet bidra til annet enn at barnet ble vått. Frelsen ligger ikke i noe rituell vask , dåp  eller seremoni nå i Nådens tid. 

Kun troen på evangeliet gir frelse. Barnet er allerede et Guds barn når det føres til døpefonten. Så må det senere ta stilling selv til evangeliet når det forutsettes modent til det og vil det selv.

Om enn så vakker og fin dåpssermonien  er, har Verdenskirkenes dåpssyn bidratt til  et falsum. Gjennom sin praksis med dåp som forutsetning for medlemsskap i kirkene ,har de forvansket og korrumpert evangeliet. Det er bare trist. Tradisjon hindrer forståelsen, og Luther, paven og kirkefedrene har større autoritet enn Bibelen selv.    

Sett fra et annet perspektiv er det også feil at barnedåpen praktiseres som noe en må foreta seg for oppnå frelsen.

Problem("barnet") for Kirkene er Paulus. 

Slik formidler han han et annet sted frelsen for oss i Nådens tid:Efeserne  2:8: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem."

At vanndåpen er en gjerning kan vel ikke diskuteres om enn den er aldri så godt ment. Og for verdenskirkene er den sågar blitt den viktigste, selve inngangsbilletten til frelsen og medlemsskap i Kirken. Da kommer den etter min mening klart i strid med Paulus også sett fra dette perspektivet. 

Det kan sees ut som Kirken trenger en ny reformasjon. Det blir etter hvert vanskeligere og vanskeligere å se at Kirken overhode forkynner det vilkårsløse nådeevangeliet som Paulus fikk i oppdrag å forkynne og lære oss i. Det ligner mer på det Paulus taler og advarer mot: "et annet evangelium"  Et evangelium som til forveksling er svært likt det ekte evangeliet, men som har noen tillegg som du også må gjøre eller være for at du kan se deg frelst.

 Den viktigste årsak til det tror jeg  er at de fullt ut  ikke anerkjenner Paulus som sin lærer i evangeliet, men at de fremdeles  befinner seg i Evangeliene og Apostelgjerningene som i all hovedsak  er forkynnelse med Riket for Israel som siktepunkt. Forkynt av jøder, for jøder. Alt i skriften er til  læring og oppbyggelse, men ikke alt er sagt til oss til bruk i vår tid. Guds ord må fordeles riktig. Jesus under Loven er vår frelser, men Paulus fikk i oppdrag å gå til hedningene med det frie nådeevangeliet og være vår lærer i dette. Han kalte det "mitt evangelium", men han mottok det  fra den oppstandne Kristus gjennom flere åpenbaringer.

 Som jøde var Paulus vanndøpt. Som jøde levde han i pakt med Loven, også  for å unngå strid med de andre disiplene. Vi vet også at han sluttet å døpe. Men det  ble strid om dåpen også i hans tid, slik det også er i dag. Kanskje det mest splittende spørsmål i kristenheten.

Når Paulus sluttet å døpe med vann, burde det kanskje indikere at vanndåp slettes ikke er en nødvendig forutsetning for frelse under nådeevangeliet.  Men når Kirkene vil være Det nye Israel, så kan en vel ikke forvente noen endring i deres teologiske standpunkter ,vil jeg tro.

Gå til innlegget

I sitt tankevekkende innlegg "Rett til å være synder og rett til å skrifte" kritiserer Jochim Grün Kirken for at den ikke forkynner frigjøringen i tilgivelsen og at dette igjen kan være en årsak til at dagens unge kristne og andre står igjen med blant annet skam og syndenød som igjen resulterer i en ødeleggende korrekthet og moralisme som substitutt for egen skam. Hvis jeg har forstått ham rett i dette, kunne jeg ikke ha vært mer enig. Problemet med hans innlegg er likevel den løsning han foreskriver....

¨Grün oppfordrer Kirken om å innføre en eller annen form for skriftestol etter katolsk mønster hvor den enkelte kirkegjenger tilbys forlatelse fra syndene av presten. Men dette er ubibelsk og i strid med evangeliet og vil oppheve Luthers reformasjon. 

Det var først når jeg forsto evangeliet at jeg kunne bli frelst og dermed kunne frigjøres fra min syndenød ,egetstrev og selvfordømmelse.

Det at jeg er tilgitt gjennom hva en annen person har gjort for meg. Det at Kristi  verk på Golgata har tatt bort min  synd, i fortid, nåtid og all fremtid i troen alene på Kristi soningsdød for den troende og at jeg dermed var satt i en ny stilling overfor Gud. Det er  å få lese og høre dette, om igjen og om igjen, som frelser og setter en synder fri. 

Å forvente at Kirken skal forkynne det rene nådeevangeliet, har jeg mistet troen på. Der er det alltid et tillegg, enten det er dåp, bud eller noe annet du må gjøre eller være for å ha tingene i orden med Gud.

Men at Grün peker på et alvorlig problem i Kirken, er sant. Men dette kan ikke løses ved å innføre skriftestolen, men ved å forkynne evangeliet ,det vilkårsløse evangeliet som er Jesu golgataverk pluss ingenting.     

  

Gå til innlegget

Nylig kunne vi lese i nyhetene at KrFU vil tillate at lærere bærer niqab. Argumentasjonen var at alle må inkluderes, og vi ikke må være redde for det ukjente. For meg er dette et naturlig utslag av den falske forkynnelse som er rådende i kristenheten.

KrFUs utspill er en lovisk oppfatning av evangeliet hvor en også gjør Jesu oppfordring om at vi skal elske nesten som oss selv og elske våre fiender til ufravikelig norm og lovbud  for kristelig politisk virksomhet. Stakkars det samfunnet hvor kristne fantaster og forvillede godhetsposører får stor innflytelse i politikken. Politikere som bruker nærmest  Bergprekenen som rettesnor for verdslig  politikk. Det ville bli et kaossamfunn selvsagt. 

Det første en kristen politiker bør lære seg er at Jesu individualetikk og Jesu oppfordring om å elske nesten og elske sine fiender ikke er myntet på de verdslige styresmakter eller noe politisk parti.  Det andre er at Bergprekens ord ikke beskriver et  samfunn hvor mennesket er leder, men et samfunn hvor Jesus styrer selv og menneskene i endetiden(det Israel som endelig har erkjent Kristus som  deres Messias)  er underlagt et teokrati  hvor de på overnaturlig sett er utstyrt til å kunne holde den jødiske Loven, slik at de til og med kan elske sin fiender som seg selv.

En kristens politikers fremste  oppgave er ikke å inkludere alt og  alle, men diskriminere mellom verdier, at noe er godt og noe er dårlig og skadelig for samfunnet og samfunnsutviklingen. 

Viss KrFU vil inkludere niqab- kvinner som lærere, må de også inkludere deres ideologi. Og vi vet hva mange av dem står for- det er ikke fordommer  eller mangel på kunnskap når vi vet at mange frivillig  står for salafisme og menneskefientlig IS-ideologi.

Dersom KRFU virkelig vil inkludere alle, så vil jeg oppfordre alle nynazister, islamister, hjemvendte IS-kvinner anarkister, høyreradikale og andre mennesker som ikke føler seg inkludert, å melde seg inn i partiet og fritt arbeide for sine saker i dette tolerante godhetspartiet. Du må kunne forvente å bli inkludert og være med å forme partiets politikk. Kom som du er- her skal alle bli inkludert og få medinnflytelse på partiets politikk. Ja, kanskje er det håp  og plass for  de endatil  foraktede populisters meninger i dette tolerante partiet, skal du se.      

Det andre en kristen politiker burde lære seg, er at det finnes ondskap i verden, og at  kristendommen verken er lovt eller kan  fjerne denne ondskap fra jordens overflate, for vi lever i en fallen verden og mennesket er et fallent vesen. Nettopp derfor trenger den kristne en frelser også. 

Kristendommen er ikke utopisk, men realistisk på menneskehetens vegne. Kristne politikeres  oppgave i politikken må være å søke å hindre at ondskap skal bre om seg mer enn nødvendig, ikke legge til rette for den ved overspent "nestekjærlighet og toleranse" og naivistiske utspill. 

Gå til innlegget

Filmen Disco verkar å ha sett fingeren på eit omfattande problem, ikkje berre i religiøse sekter, men i rådande kristendomsforkynning og

Sjølv har eg ikkje fått sett filmen, men slik eg forstår det dei to skriv om han, går det rett i kjerna på kva som skjer når ein gjer evangeliet og Jesus om til noko som først og fremst handlar om korleis du som kristen skal være, og kva ein kristen må gjere. Kort sagt, ein livslang strid for å halde seg på "den smale veg," "gå i Jesu fotspor", "være ein disippel", "ta sitt kors opp".  Rett nok er vi frelst av nåde, men...

Lovisk forkynning og hang til ekstremisme

Slik eg har oppfatta dei to nemnde innlegga, er det nettopp ei slik kristendomsforståing som filmen gjev eit bilete av. Kor galt det kan gå når kristendom vert ein prestasjon, ein religion som alle andre religionar og "ideologiar" der ein må leggje seg under foreldre, overspente forkynnarar, ekstreme miljø, sekter, utopiske politiske dogmer, ismer  og trendar, dommedagsprofetar og  sjølvutnemnde apostlar,  slik vi m.a. ser innanfor for både kyrkja og organisasjonskristendom, men og i det reine politiske livet. I dag meir enn nokon gong.

"Forbanna vere den som er under loven", seier Paulus. Men denne åtvaringa er som å skvette  vatn på gåsa i mange miljø, for den dominerande kristendomsforståinga er å sette fokus på ein sjølv, kva du må gjere og kva du må vere for å framstå som ein "Jesus-følgjar". Kva Jesus har gjort for deg gjennom sitt frelsesverk, har du nok høyrt om, og då må du betale tilbake noko av det Han har gitt deg ved å etterleve "Hans bod" .

Ellers står det om sjølve frelsa.

I politikk og samfunnsliv møter vi mange av dei att som godheits- og nestekjærleikposørar som ikkje kjenner til ordet konsekvens anten dei er styrde av religiøs lov eller politisk ideologi.      

Kanskje han forstod Guds Nåde best, syndaren og alkoholikaren og uteliggjaren som låg under pappøskjer i containeren då Dagsrevyens utsendte førjulsreportar stakk mikrofonen ned til han og spurde :

 "Kva håp har du då?" Uteliggjaren stakk hovudet opp og svarte tørt:" Jesus" 

Ein må helst  vere sertifisert teolog om ein ikkje skal sjå at det er noko som er galt med den rådande kristendomsforkynninga. Filmen Disco verkar å ha sett fingeren på eit omfattande problem, ikkje berre i religiøse sekter, men i rådande kristendomsforkynning og, vil eg hevde. 

Stort betre forheld det seg heller ikkje når det gjeld mange politiske ideologiar og utopiar  der vi no ser at born og ungdom på ein eller annan måte let seg bruke og skreme av dommedagsprofetar på den eine eller andre måten. 

Det er truleg dei same mekanismar som gjer seg gjeldande der som i loviske og dermed usunne kristne miljø. 

Derfor kan vi sikkert alle ta lærdom av filmen Disco. Men om det vil skje, er vel helle tvilsamt, vil eg tru. Dei tillærte oppfatningane er for djupt rota til det. Dessverre.   

Gå til innlegget

Vi trenger ikke legge blod på alteret.

Finnseths innlegg ble raskt plassert på topp hos Verdidebatt, og det må jo bety at hans innlegg finner god gjenklang hos redaksjonen av forumet. Hans gode vibrasjoner fra oppholdet i noen kristne miljø i USA, skal ikke jeg blande meg opp i, men jeg reagerte umiddelbart på noe som i alle fall for meg egentlig viser at noe av det han forteller fra megakirken han besøkte, ikke kan dreie seg om kristendom, men heller lovreligionen som Kristus kom for å sette oss fri fra.

Da tenker jeg mest  på følgende passus av hans innlegg, hvor han gjenforteller noe som ble sagt fra talerstolen i Trinity United Baptist Church: «Du må ofre og ikke bare gi når det passer. Dette var noen av de mange poengene engasjerte pastorer, predikanter og prester ville få inn i hodene våre. Kristendom var en levemåte med verdier. Nestekjærlighet var budskapet og man må ofre. Legge fra seg blod på alteret som de sa til meg.»

Kommer godt med

Denne ofringen faller i god jord hos Finnseth: «Jeg kommer tilbake til Norge og ser mye forskjell. Jeg har i hvertfall fått enda flere briller å se rundt meg med. Kanskje jeg er overkritisk når jeg spør hvor disse ofringene er i vårt samfunn? Jeg lurer på om vi kun kjører nestekjærlighet når det passer..."

Det er jo fort gjort her  å få assosiasjoner til så mye, kanskje ikke så ulikt noen  kristne menigheter av noe ulike slag , også i Norge, uten å spesifisere. Og pengene kommer sikkert godt med, så langt de kommer frem til de som trenger det. Ikke noe vondt om det.

Gammeltestamentlig ofring

Problemet er at menigheten altså i følge Hallingstad skulle kunne  se sin pengegave, stor eller liten, ikke bare som  et bidrag til de fattige, men endatil som et offer til Gud, et "bevis" for deres egen  godhet  kanskje, ja endatil som et blodoffer til Gud. 

Men  da befinner vi oss i GT hvor Gud altså overfor jødene krevde blodoffer fra et lytefritt dyr som tilgivelse for syndene og rettferdiggjørelse overfor Gud. Etter Kristus, er det vel for de fleste kristne kjent at for Gud vil det å gi blod  som offer , bokstavelig eller figurativt, tilsidesette Hans eget frelsesverk  og blodoffer en gang for alltid da han ofret sin egen sønns blod for oss. Noe annet blodoffer trengs ikke, og vil følgelig være en vederstyggelse for Gud.

Lovisk kristendom

Men ikke misforstå, å gjøre godt for de fattige og arbeide mot urettferdighet og nød, er alltid en god ting. Men noen fortjeneste/offer hos Gud kan det ikke gi oss. Vi er frelst gratis  ved tro og Guds Nåde uten lovgjerninger.

Det var bare dette ene jeg hadde lyst til å formidle litt om når jeg leste litt om Hallestads opplevelser fra en megakirke i USA. Men ellers er lovisk kristendom, enten det er i USA eller Norge,  etter min mening den største  hindring for at mennesker kan bli  frelst i dag.          

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3326 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
11 dager siden / 1217 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1061 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 877 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
9 dager siden / 805 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
9 dager siden / 618 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere