Kåre Kvangarsnes

Alder:
  RSS

Om Kåre

pensjonist

Følgere

Erstad går i sitt innlegg "Eit ansvarslaust Europa" i kjent stil ut mot Europas elendige folk og politikere til forsvar for Erdogans frekke islamisme og utpressningspolitikk.

Vi kjenner igjen polemikken. Europa har ingenting gjort eller ofret. Til tross for  at migrasjonen trolig koster bare et land som Norge fra 200 til 250  milliarder for året i følge journalister i Finansavisen.

 De politiske og kulturelle kostnadene, motsetningene og polariseringen. Økt gjengkriminalitet, overfallskriminalitet og  paralellsamfunn, religiøs kontroll og kvinnediskriminering, manglende integrering, konflikter og spetakkel om vår kultur og verdier, med nedstengning av tradisjonell ytringsfrihet som resultat. 

 Erstad fremstår i sitt innlegg  som pave Frans og  lederen av Kirkenes Verdensråd, den nye biskop Fykse Tveit, som i skrift og tale har teppelagt det europeiske folk som lite rause og fulle av fremmedfrykt som må ta seg sammen. Med deres vanvittige politiske  tolkning av Bibelen og Jesu nestekjærlighet som brekkstang, passer det dem ikke å snakke om konsekvensene, men heller holde seg oppe i skyene i en hellig virkelighetsflukt som det sømmer seg for selvutnevnte apostler.

Det nåværende folk har Erstad ingen empati med. Erdogan som har invadert Syria og skapt den aktuelle flyktningstrømmen med sin ekspansjonspolitikk ,er det det europeiske folk som skal ta kostnadene for. 

I de rike arabiske gulfstatene med sine milliardskyskrapere og luksushotell er det god plass. Likeens i Saudi-Arabia hvor en tipp-topp moderne teltleir med plass til 3 millioner mennesker står tom det meste av året.   

Gå til innlegget

Shoshana Ohana går i sitt innlegg om den nyoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen hardt ut mot kulturminister Abid Raja som har utnevnt Karpe Diems Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid som en av de 17 medlemmene.

 Hun hevder  at nettopp denne artisten og denne musikkgruppe har bidratt til  at jøder i Norge går under jorden som et resultat av  deres uttrykte jødehat gjennom noen av sine tekster.

Takk for at hun tør å a ta opp dette, for i pressen er det taust som i graven. Bortsett fra den alternative presse da. 

Shoshana kunne kanskje også ha  påpekt at denne gruppen også fikk minimalt  med  motbør i pressen  for noen år siden da de rappet en lite fordekt drapsoppfordring mot Frps Carl Ivar Hagen i en av sine tekster. Det hører også med.

I en ytringsfrihetskommmisjon bør det jo være høyt under taket dersom den skal ha et mandat om å verne om ytringsfrihet og ikke ha som oppgave å å begrense den.

En kan jo se det på ulike måter dette at de utnevner et Karpe Diem -medlem. Forhåpentligvis borger det for at de ikke har tenkt å innskrenke vår ytringsfrihet når en artist som ikke har gått av veien for nettopp hatprat mot både jøder og andre i sine tekster, nå er blitt belønnet med medlemskap i denne kommisjonen.

Men hvor er alle de i pressen og de politiske partiene som angriper vanlige mennesker og" sinte gamle menn" i kommentarfeltene(og noen ditto eldre kvinner), eller  "rightwingers" som Erna liker å benevne dem når hun er i likesinnet selskap  i utlandet?  Har de ingen innsigelser mot denne utnevnelsen?

Hva om Hege Storhaug ble utnevnt? Det ville ha blitt et rabalder uten like. Ervin Kohn, Antirasistisk Senter , Erna Solberg og MSM ville nok protestert med høylytt moraliserende patos om så skulle ha skjedd. 

Islamkritikere og mennesker med tradisjonelle vestlige frihetsverdier  er som kjent å anse som  de verste i disse kretser. Mennesker som er sleivete mot jøder og ledere i Israel, og FrP, er det ikke så farlig med.

 Det oppleves vel av mange som om  hatprat  ikke alltid er  så ille. Det spørs litt hvem det rettes mot og hvem som er avsender kan det sees ut som.   

Det må være lov å håpe på at  den nye Ytringsfrihetskommisjonen kan bidra til å rydde litt opp.  

      

Gå til innlegget

Redaktør Helge Lurås i Resett har mottatt for 3.gang avslag i sin søknad om å bli medlem i Redaktørforeningen. Vedtaket i styret var enstemmig til tross for en del positive signaler til Lurås ,gitt tidligere under den lange saksbehandlingstiden. Likevel var det ingen av disse redaktørene i styret(14 representanter?) som våget å ytre seg for medlemskap ved å stemme for. Det vitner mye om den intellektuelle og politiske fattigdom(ufrihet) norsk presse er belemret med. Det frie ord står antagelig like svakt i denne foreningen som under regimer vi helst ikke vil sammenlignes med.

Avslaget vil for Resett bety enda større vansker for å klare seg økonomisk, men jeg  håper  at nettavisen vil overleve gjennom økte bidrag fra leserne og andre. Avisen er et viktig korrektiv til gammelmediene. 

Nettstedet har hatt en eventyrlig økning av lesere og stoffet deres blir delt i stadig større grad i sosiale medier. Det er tydelig at nettstedet dekker et økende behov i å få frem saker og meninger som gammelmedia i mange år har unnlatt å informere og skrive om. Særlig gjelder dette bagatelliseringen av innvandringen/migrasjonens konsekvenser for samfunnet vårt, globaliseringsiveren, klimahysteriet  og sensurviljen av meninger i det politiske miljøet og gammelmedias likegyldighet til å stå opp for meningsmangfold og det frie ord.

 Brunbeising og rasiststempling mot kommentarfeltet og til dels mot  redaksjonen i Resett har ikke vært uvanlig fra maktpersoner i samfunnet, alt  fra stortingsrepresentanter fra ytterste venstre side til liberale "demokratifesttalere" i Venstre og  Høyre. De såkalte antirasister  i Antirasistisk Senter har ikke minst latt høre fra seg. I sin klappjakt på å politianmelde "hatprat" fra den jevne nordmann, kvir de seg selv ikke med å stemple folk for rasisme i tide og utide. Og  med rikelig pengebidrag fra de politiske myndigheter. Men Resett har ikke latt seg kue og har svart tilbake og avslørt deres hykleri.

Redaktørforeningen har angitt som en hovedårsak til avslaget at en del artikler  blir skrevet under pseudonym og ofte inneholder sterke personangrep. Helge Lurås har svart tilbake at samfunnsutviklingen er blitt sånn at en del mennesker ansatt i alle deler av næringsliv og statlige institusjoner  i verste fall  risikerer jobb og karriere dersom de avslører meninger og overgrep de er blitt utsatt for ved å oppgi fullt navn når de skriver på Resett. Bare det å skrive  meningsinnlegg på Resett, kan få konsekvenser som ikke er til å leve med for alle. Dette burde heller være et presseetisk  samfunnsproblem Redaktørforeningen selv  burde ha ryggrad til selv å ta i tu med, i stedet for å kritisere Resett for å la folk slippe til orde- også med pseudonym. Alle som blir kritisert på Resett har full tilsvarsrett på nettstedet.

Nylig hadde vi en kjent skribent og prisbelønt  journalist og tidligere redaktør som fikk sitt innlegg publisert her på Verdidebatt hvor han uttrykte bekymring for sinte nordmenn som ytrer stygge ord mot muslimer, eksemplifisert med den eldre damen som fikk en betinget fengselsdom da hun i sinne hadde ytret ordet "fordømt kakkerlakk" om en kjent muslim. Her malte den prisbelønte journalist opp for leserne og sammenlignet kvinnens  ordbruk med ordbruken mot jødene i Tysklandunder nazitiden. Men lite nevnte han om sin egen ordbruk og stempling når han i skrift selv hadde karakterisert Helge Lurås for "kloakkbestyrer". Hykleriet  taler for seg selv.  

Vel, Helge Lurås vil nok ta avslaget som en mann, sindig og rolig som han ellers fremstår. Trolig er det ikke noe å trakte etter heller .Det å komme under Redaktørforeningens klamme og trange konsensusnarrativ i de aktuelle politiske spørsmål, vil nok etter hvert for en mann som Helge Lurås oppleves som å underordne seg et meningsfengsel, ikke ulikt det som Fremskrittspartiets Listhaug opplevde i regjering. Avslaget sier nok mer om Redaktørforeningen enn Resett. Det frie ord står ytterst svakt i samfunnet og pressen er mer en garanti for enfold enn mangfold. 

Når det gjelder den kristne pressen, er det svært skuffende at nesten ingen, så vidt jeg vet,  står opp for de alternative mediene, og aller minst for Resett. Den eneste som har gitt en viss støtte til Resett gjennom årene, er vel Selbekk i Dagen. Men så vet jo Selbekk alt om hvor tøft det kan være å stå alene når det blåste som verst under karikaturstriden , da selv vår daværende statsminister la seg flat for de krefter som ropte om "anstendighet".   

Jesus likte seg best blant tollere og syndere. De var ærligere enn andre mennesker og ikke så selvrettferdige.

Gå til innlegget

Selvfølgelig en påstand som ikke faller i god jord hos de fleste, for det strider totalt med Tradisjonen , og med det vi er opplært til i Kirken, men skal vi tro at Paulus er den som fikk oppgaven med å bringe evangeliet til hedningefolkene, slik det står i Bibelen, noe jeg gjør, så er en slik konklusjon for meg ganske innlysende og logisk. Vanndåp kommer selvsagt også i strid med "troen alene" uten (lov) gjerninger.

Du som leser dette får betrakte dette som et meningsinnlegg blant mange andre når det gjelder vanndåp. Selv innehar jeg ingen autoritet på Bibelen annet at jeg er troende og selv kirkedøpt. 

Både før jeg ble frelst og siden , har jeg  hatt det(avvikende?) syn at Gud har  en frelsesplan som innebærer to folk og to veier: Israel/jødene og hedningefolkene. Følgelig fremstår Jesus i evangeliene som den Messias som kom for å oppfylle profetiene om et jordisk rike i Israel med ham som Konge. 

Johannes Døperen var den som introduserte Jesu gjerning og virke for Israel. Jesus måtte ta vanndåpen av Johannes, ikke fordi han hadde synd, for det hadde han ikke, men for å oppfylle Lovens rettferdighet. Videre måtte jødene som folk  ta i mot Johannes-dåpen for rensing av syndene dersom de skulle frelses, ikke inn i himmelen, men inn i Israels tusenårige Rike  med Ham som Konge. Dersom de ikke tok i mot denne dåpen, ville de bli overlatt til Guds vrede. Vi vet hvordan det gikk. Israel som nasjon forkastet Jesus som deres Messias og hengte ham på et kors. De fleste av det religiøse lederskapet forkastet ham som deres Messias, men apostlene og  en heller liten flokk trodde på Ham og Hans oppstandelse.     

I sitt tre og et halvt års virke blant jødene, gjorde Jesus det tindrende klart for apostlene at de ikke skulle gå med budskapet utenfor Israels land til hedningene med forkynnelsen om Ham som Messias og frelser for jødene. Og nettopp dette faller teologene i kirkene tungt for brystet og de rasjonaliserer og tolker dette budskapet bort, for det passer ikke med deres teologi. Og deri ligger noe av  det tragiske. De vil ikke anerkjenne jødenes og Israel  spesielle plass i frelseshistorien slik den fremstår i Bibelen. En viktig følge av dette er at de mener at det meste  Jesus sier til apostlene og til jødene i evangeliene også skal gjelde for oss i dag i Nådens tidsalder. 

Det mest autrerte eksempel er kanskje de karismatiske retningene i kristenheten som mener Jesu ord til apostlene også gjelder de kristne i dag da  han utstyrer apostlene med evne til å helbrede og gjøre under for å overbevise folket om at han virkelig var Guds Sønn og deres Messias slik skriftene fortalte om. Jødene krevde alltid tegn og bevis. Og det fikk de til monn gjennom hele sin historie, slik også Jesus og apostlene gav dem. Likevel ville de som nasjon ikke tro på Jesus som den Messias Skriftene talte om. Vi kristne i dag er ikke lovt noen tegn eller håndfaste  bevis, men vi skal leve gjennom tro, alt er "by faith". 

En læresetning Kirken har hentet fra evangeliene er bl.a. Markus 16:16: " Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt." 

Praktiserer noen dette i dag som et krav, "et must", altså vanndåpen, som vel mange i praksis gjør, bl.a. den katolske og den lutherske kirke, skulle det være innlysende at dette står i sterk kontrast til Paulus sitt Nådeevangelium som ifølge Bibelen er det evangelium som gjelder for oss i dag:  

"Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på.  2 Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro.  3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot at Kristus døde for våre synder  etter skriftene 4 at han ble begravet,at han sto opp den tredje dagen  etter skriftene,"

Forstår du dette, og tar i mot dette som fortapt synder, er du frelst, verken mer eller mindre. Noen vanndåp kreves ikke. Alt får vi når vi tar i mot dette evangeliet.

Kirken har tatt sin dåpslære fra evangeliene og fra Apostelgjerningene. 

Men også Apostelgjerningene er et jødisk skrift der alle hovedpersoner er jøder, messianske jøder som er kommet på tro på Kristus som deres Messias og som forkynner Riket for Israel som imminent og dermed står for døren i deres levetid. De forkynner ikke at de messiastroende  jødeneskal frelses inn i Himmelen, men inn i  det jordiske Riket for Israel, for ennå har Israel fått en nådetid før nasjonen blir midlertidig helt  forkastet av Gud og frelsen skal gå over til hedningene gjennom Paulus sitt virke. Det går 30 år etter Jesu død før Paulus gir opp å forkynne Kristus som Messias for jødene. 

Så vender han seg deretter til hedningene med sin opplæring i evangeliet og frelsen gjennom troen alene uten lovgjerninger. Og nå er det ikke Riket han forkynner, men at vi skal frelses inn i himmelen med alle de himmelske løfter, både  individuelle jøder som kommer til tro og grekere likt. Når vi kommer til Efeserbrevet og Kolosserbrevet er Loven med dens bud og forskrifter naglet til korset for godt og troen alene fastsatt som prinsipp. Den moralske del av loven gjelder fortsatt, men nå  ikke som påbud og forbud med  alle sine forskrifter, eller  som del i rettferdiggjørelsen og frelsen, for den er ufortjent og bare av tro og nåde, men som formaninger om å leve etter Guds gode vilje mot hverandre i den kristnes liv og vandring.   

Så taler Paulus om en dåp:

Efeserne 4: 5:  én Herre, én tro, én dåp,

  Den dåpen han da taler om, kan ikke være både vanndåp og den åndelige dåpen som vi mottar når vi tar imot evangeliet og blir frelst. For det er ikke i barnedåpen vi blir frelst, den har ingen frelsende virkning, for frelsen  forutsetter en stillingstagen til evangeliet, og en slik stillingstagen kan ikke barnet ved døpefonten ta. Om barnet likevel  kunne det ,ville ikke dåpsvannet bidra til annet enn at barnet ble vått. Frelsen ligger ikke i noe rituell vask , dåp  eller seremoni nå i Nådens tid. 

Kun troen på evangeliet gir frelse. Barnet er allerede et Guds barn når det føres til døpefonten. Så må det senere ta stilling selv til evangeliet når det forutsettes modent til det og vil det selv.

Om enn så vakker og fin dåpssermonien  er, har Verdenskirkenes dåpssyn bidratt til  et falsum. Gjennom sin praksis med dåp som forutsetning for medlemsskap i kirkene ,har de forvansket og korrumpert evangeliet. Det er bare trist. Tradisjon hindrer forståelsen, og Luther, paven og kirkefedrene har større autoritet enn Bibelen selv.    

Sett fra et annet perspektiv er det også feil at barnedåpen praktiseres som noe en må foreta seg for oppnå frelsen.

Problem("barnet") for Kirkene er Paulus. 

Slik formidler han han et annet sted frelsen for oss i Nådens tid:Efeserne  2:8: For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem."

At vanndåpen er en gjerning kan vel ikke diskuteres om enn den er aldri så godt ment. Og for verdenskirkene er den sågar blitt den viktigste, selve inngangsbilletten til frelsen og medlemsskap i Kirken. Da kommer den etter min mening klart i strid med Paulus også sett fra dette perspektivet. 

Det kan sees ut som Kirken trenger en ny reformasjon. Det blir etter hvert vanskeligere og vanskeligere å se at Kirken overhode forkynner det vilkårsløse nådeevangeliet som Paulus fikk i oppdrag å forkynne og lære oss i. Det ligner mer på det Paulus taler og advarer mot: "et annet evangelium"  Et evangelium som til forveksling er svært likt det ekte evangeliet, men som har noen tillegg som du også må gjøre eller være for at du kan se deg frelst.

 Den viktigste årsak til det tror jeg  er at de fullt ut  ikke anerkjenner Paulus som sin lærer i evangeliet, men at de fremdeles  befinner seg i Evangeliene og Apostelgjerningene som i all hovedsak  er forkynnelse med Riket for Israel som siktepunkt. Forkynt av jøder, for jøder. Alt i skriften er til  læring og oppbyggelse, men ikke alt er sagt til oss til bruk i vår tid. Guds ord må fordeles riktig. Jesus under Loven er vår frelser, men Paulus fikk i oppdrag å gå til hedningene med det frie nådeevangeliet og være vår lærer i dette. Han kalte det "mitt evangelium", men han mottok det  fra den oppstandne Kristus gjennom flere åpenbaringer.

 Som jøde var Paulus vanndøpt. Som jøde levde han i pakt med Loven, også  for å unngå strid med de andre disiplene. Vi vet også at han sluttet å døpe. Men det  ble strid om dåpen også i hans tid, slik det også er i dag. Kanskje det mest splittende spørsmål i kristenheten.

Når Paulus sluttet å døpe med vann, burde det kanskje indikere at vanndåp slettes ikke er en nødvendig forutsetning for frelse under nådeevangeliet.  Men når Kirkene vil være Det nye Israel, så kan en vel ikke forvente noen endring i deres teologiske standpunkter ,vil jeg tro.

Gå til innlegget

I sitt tankevekkende innlegg "Rett til å være synder og rett til å skrifte" kritiserer Jochim Grün Kirken for at den ikke forkynner frigjøringen i tilgivelsen og at dette igjen kan være en årsak til at dagens unge kristne og andre står igjen med blant annet skam og syndenød som igjen resulterer i en ødeleggende korrekthet og moralisme som substitutt for egen skam. Hvis jeg har forstått ham rett i dette, kunne jeg ikke ha vært mer enig. Problemet med hans innlegg er likevel den løsning han foreskriver....

¨Grün oppfordrer Kirken om å innføre en eller annen form for skriftestol etter katolsk mønster hvor den enkelte kirkegjenger tilbys forlatelse fra syndene av presten. Men dette er ubibelsk og i strid med evangeliet og vil oppheve Luthers reformasjon. 

Det var først når jeg forsto evangeliet at jeg kunne bli frelst og dermed kunne frigjøres fra min syndenød ,egetstrev og selvfordømmelse.

Det at jeg er tilgitt gjennom hva en annen person har gjort for meg. Det at Kristi  verk på Golgata har tatt bort min  synd, i fortid, nåtid og all fremtid i troen alene på Kristi soningsdød for den troende og at jeg dermed var satt i en ny stilling overfor Gud. Det er  å få lese og høre dette, om igjen og om igjen, som frelser og setter en synder fri. 

Å forvente at Kirken skal forkynne det rene nådeevangeliet, har jeg mistet troen på. Der er det alltid et tillegg, enten det er dåp, bud eller noe annet du må gjøre eller være for å ha tingene i orden med Gud.

Men at Grün peker på et alvorlig problem i Kirken, er sant. Men dette kan ikke løses ved å innføre skriftestolen, men ved å forkynne evangeliet ,det vilkårsløse evangeliet som er Jesu golgataverk pluss ingenting.     

  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
20 dager siden / 1196 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
14 dager siden / 1192 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
6 dager siden / 827 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 652 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 650 visninger
Jeg er ikke livets regissør
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 578 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere