Kjetil Hope

Alder: 43
  RSS

Om Kjetil

Tidligere misjonærbarn og teologistudent.
Har studert russisk språk og litteratur, bedriftsøkonomi, markedsføring og historie.
Bodde 8 år i Bangladesh, fra 4-14 år, minus to år i Norge.
Interessert i samfunn, politikk, religion, vitenskap, historie, litteratur.

Følgere

Tragedien om de visjonære

Publisert rundt 2 måneder siden

Årlig mister foreninger i frivillighets-Norge enorme ressurser på å ikke engasjere ressurspersoner, og de fleste kjenner ikke til dette engang.

Du jobber på kontoret for en frivillig organisasjon, og får en dag en e-post fra sentralledelsen. De mener at dere er litt lite bemannet, og ønsker å utvide med en 30 prosents stilling. Takker du ja til det? De fleste av dere ville sikkert takket ja til et slikt tilbud. Flere ansatte gir mulighet for å gjøre mer, å nå ut til flere, å tilby mer til medlemmene.

Men la oss i stedet tenke oss at dette tilbudet ikke kommer fra ledelsen i organisasjonen, det står i en litt obskur e-post fra en person du såvidt har møtt noen ganger, og at det ikke eksplisitt er nevnt noen stilling i brevet. Vil du da være i stand til å lese mellom linjene at det faktisk er et tilbud om gratisarbeid?

Sannheten er at, dersom du har hatt verv i en frivillig organisasjon, har mottatt et slikt tilbud, og at du mest sannsynlig har forkastet det, uten å vite det. Du klarte ikke å lese mellom linjene, du klarte ikke å se det tilbudet om ekstrahjelp, og det er noe som din forening, uten å vite det, har fått lide for.

Denne teksten er en kombinasjon av egne opplevelser, tanker og frustrasjoner. Jeg har vært personen som er beskrevet, kanskje har jeg også vært den som kritiseres, men jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det har vært å ha ideer, og ikke bli lyttet til. Men dette er ingen tekst om meg, det handler om andre, om tusenvis av frustrerte mennesker som i dag har et hode fullt av ideer, men ingen plattform for å sette dem i livet.

Men før jeg sier noe om disse menneskene, må jeg først si litt om internett og det som på engelsk kalles “participation inequality” (PI) Dette er et fenomen som beskriver den enorme forskjellen på den vanlige internettbruker fra de mest aktive.

Jakob Nielsen har skrevet om 90-9-1- regelen som sier at på en nettside som krever brukerengasjement, som for eksempel et forum, vil 90% av de besøkende aldri skrive et ord. 9% vil skrive litt, mens 1% vil i mange tilfeller skrive mesteparten av teksten på siden. Dette er imidlertid dersom en er heldig, ofte er de aktive brukerne langt færre. For eksempel hadde i 2006 bare fem prosent av internettbrukere egen blogg, mens 0.2% oppdaterte den daglig (95-5-02). For Wikipedia er det enda skjevere. Bare 0.2% hadde samme år opprettet konto på siden, mens 1000 brukere (0.003%) stod for over halvparten av revisjonene av artiklene. Vi finner det samme på nettfora, på videosider, på delingssider, en liten gruppe deler mesteparten.

Jeg måtte sjekke dette selv, og fant også denne skjevheten på delingssiden til NDLA. Her hadde 390 brukere delt 1649 dokumenter. Den mest aktive deleren stod for 7% av alt som var delt. Topp 1% hadde æren for 22%, og topp 10% hadde delt 60%. Den halvparten som hadde delt minst, stod for 12% av bidragene. Og dette var bare de som hadde delt, jeg aner ikke hvor mange som laster ned fra siden. Men trenden er uansett den samme, noen få gjør mesteparten av jobben, de aller fleste bidrar lite, og en liten elite gjør mesteparten av arbeidet.

Dette betyr imidlertid ikke at det er en elite i samfunnet som bidrar enormt, mens resten ikke gjør noe som helst. Vi har alle noe vi brenner for, noen elsker å strikke, andre elsker fotball, og andre igjen brenner for å bidra i lokale foreninger. Du er på noen få områder en del av den ene prosenten, på flere tilhører du de 9%, men på de aller fleste er du blant de nitti av hundre som ikke gjør noe.

Vi er alle opptatt av noe, men det er ikke sikkert at vi alltid er så flinke til å anerkjenne de andres bidrag. La oss tenke oss tre personer. De jobber alle på samme kontor, de har alle barn som spiller fotball på samme lag, og de er også medlemmer av samme kor. Alle tre er ildsjeler.

Den ene brenner for koret. Hun kommer stadig med forslag til aktiviteter de kan gjøre, og konkurranser de kan delta i. Den andre er veldig engasjert i datterens fotballag, hun kommer stadig med forslag om tiltak for å samle inn penger til sommerens fotballturneringer. Den siste brenner for jobben, har stadig nye forslag om hvordan ting kan effektiviseres. Alle brenner de for noe, men det er kanskje ikke sikkert at de alltid er i stand til å forstå de andres engasjement.

Folk som brenner for noe som bare halvveis interesserer deg, kan framstå som både masete og intense. Du ser kanskje ikke at de er deg på et annet felt. Du ser kanskje ikke at du kan fremstå som like masete på dine områder. Du ser kanskje ikke at deres bidrag er like viktige som dine.

Dette bringer meg til de frivillige organisasjonene. La oss anta at de ikke farer noe bedre enn det jevne nettforum. 90% eller mer av medlemmene dine vil være passive, de vil kanskje delta på møter, men ellers vil de ikke bidra med mye. 9% vil kanskje være litt mer aktive, de vil kunne stille til styret, kanskje bidra som frivillig, og nå og da gjøre en grei innsats.

Så har vi den ene prosenten. Dette er enkeltindivider som kan transformere hele foreningen. De kan doble medlemstallet, de kan øke omsetningen kraftig, de kan skape nytt liv i en organisasjon som er i ferd med å avgå med døden. Er du heldig, er det nettopp en enprosenter i din organisasjon. Er du også oppmerksom, kan du også komme i kontakt med vedkommende. Er du til sist en god motivator, kan du også få nevnte person til å blomstre.

De fleste her inne vil huske en lignelse om de hundre sauene, og den ene som var forsvunnet. Den gode hyrde vil straks forlate de andre dyrene for å finne det ene. Det som ikke står i lignelsen er derimot at du skal finne dette ene lammet fordi denne vil komme til å gi deg langt mer ull enn alle de andre tilsammen. Så hvordan skal du finne disse? Det er faktisk enklere enn du tror, så lenge du har øynene åpne.

Du er leder for en forening, og du ønsker å engasjere medlemmene, kanskje med møter, med spillkvelder eller blåturer. Du kontakter noen av medlemmene. De fleste svarer ikke. Andre svarer, men skriver at de er opptatt for tiden. Så får du en epost fra en som gjerne bidrar, men har i tillegg et annet forslag. Forslaget er langt og omfattende, du skummer gjennom det, og du mener det er ganske urealistisk og kanskje ikke helt i tråd med foreningens fokus. Du forklarer dette i et svar. Så er det andre som skriver at de godt kan stille, men det avhenger av dato og lignende.

Tilslutt har du fått dine svar. Det er kanskje nok til å arrangere aktiviteten, forutsatt at de virkelig stiller opp, alternativt var det så få som kunne at du skrinlegger hele prosjektet, og klager på medlemmenes tafatthet til dine kjære. Imidlertid er dette ikke det viktigste her. Det essensielle her er at du gikk glipp av en ressursperson. Du fikk nettopp en mulighet som mange andre ledere aldri vil få, og du lot den glippe mellom hendene dine.

Hvem tror du det er som sender inn forslag til styret i en forening? Er det de 90%? Definitivt ikke, om det da ikke er noen klager de brenner inne med. Er det de 9%? Nei. Er det en representant for den ene prosenten? Selvsagt er det det!

Hvor mye tid bruker man på å tenke på et forslag, fomulere tankene på papir, så vurdere om man skal dele dem med styret leder? Ikke bare har det krevd timer, men også mot. Det er ikke så lett å dele ideer med noen en ikke kjenner så godt. Så hva skal du svare når du får en slik epost? Det skal jeg fortelle deg. Du skal svare så fort som mulig og du skal si ja.

En leder får mange eposter, enten giroer, spørsmål om hvordan man melder seg inn eller om møteplan. De fleste i styret vil da ofte anse slike meldinger om forslag og tips som blant de mindre viktige. Når det er regninger som skal betales, og medlemmer som skal meldes inn, er det åpenbart at en epost fra en av de mer perifere medlemmene om noe dere ikke har diskutert på årevis, må komme i siste rekke. Du kan jo ikke bruke all verden med tid på den.

Denne løgnen forteller de fleste ledere i Norge seg selv i dag. Den som sender en giro, gjør det fordi jobben krever det. Den som ønsker å melde seg inn i organisasjonen, vil i de fleste tilfeller bli et passivt medlem. Den som ber om møteplan, vil kanskje ikke engang møte opp. Den som sender denne siste eposten har derimot en visjon. Og visjoner er sjeldnere enn både medlemmer og møtedeltakere.

La oss si at du mottar en epost fra et medlem om at lydanlegget ikke er bra og bør byttes ut. Du har knapt snakket med vedkommende, hun er ikke en av dem som er ansvarlig for lyden, og dette har aldri blitt diskutert på styremøte. Samtidig er foreningskassen relativt bunnskrapt, og å investere i noe slikt på dette tidspunktet er uaktuelt. De fleste vil i de fleste tilfeller ignorere eposten, eller de vil forklare til medlemmet at dette er uaktuelt å gjøre dette nå.

Men vent litt. Hvor mange sender deg slike eposter? Ikke mange, om i hele tatt noen. Kan dette være et av disse visjonære menneskene du har hørt om? I så fall må de behandles med den største respekt, og de må aldri få en epost som føles som en avvisning.

Hva om du da sender en epost tilbake, der du forklarer den økonomiske situasjonen, men at du gjerne er interessert i hennes meninger. Hva er galt med anlegget? Hva føler hun må byttes ut? Kan hun finne ut hva det vil koste å bytte ut anlegget? Og ikke minst, takk henne for eposten.

Det kan tenkes at hun aldri vil finne ut disse tingene, det kan tenkes at hun oppdaget at anlegget er godt nok, og at et nytt vil bli for dyrt. Men det viktigste er at hun ble møtt med respekt. Hun fikk ikke et nei. Og neste gang hun har en bedre ide, vil hun igjen sende deg en epost. Den eposten kan forandre foreningen for alltid.

Det er mange grunner til at man kanskje ignorerer de menneskene som hele tiden kommer med forslag og tips. Visjonære mennesker har ofte ikke helt godt utviklede sosiale antenner. Når vi lærer å omgås andre mennesker, blir vi ofte lært opp til å passe munnen, og ubevisst lære oss de sosiale konvensjonene som finnes på et sted. Slik tenker ikke alltid de visjonære. De ser noe som de mener kan endres, og de sier det høyt, uten tanke på dem som liker systemet slik det er. Kanskje sårer de noen, kanskje er det irriterende å høre disse mase om alt man kan gjøre, når å ikke gjøre noe er et helt akseptabelt alternativ.

Men du må også huske at en visjonær person kan gjøre så mye for deg og din forening. Mange bruke like mye tid på prosjektet sitt som dem du ansetter, og verdien av deres bidrag kan være enorme, selv sammenlignet med folk som jobber i full stilling.

Verden endrer seg stadig, og bak de fleste forandringer står det enkeltpersoner som hadde en ide, en visjon om å gjøre ting litt bedre. Så neste gang du får en litt rar epost, neste gang et medlem vil diskutere noen tanker med deg, da vet du hva du skal gjøre.

Gå til innlegget

Tvilere i møte med andre kristne

Publisert rundt 4 år siden

Å tvile kan være ubehagelig i kristne menigheter, ikke bare på grunn av ens egne tanker, men også på grunn av reaksjonen til andre kristne.

Jeg skrev tidligere om deler av min livshistorie på denne siden, og jeg nevnte i noen av dem om tvil i møte med andre kristne. Å ta opp tvil kan være vanskelig, man møter en storm av motstand, av forståsegpåere og misforståelser.

 

Denne posten er ikke i hovedsak rettet mot tvilere, men kristne som snakker med unge mennesker som opplever tvil. Til humanister og ateister som blir provosert av at jeg tilbyr råd til kristne vil jeg påpeke at jeg ikke har interesse for få noen til å verken begynne eller slutte å tro. Om deres valg gir dem og andre mennesker glede i livet så er det ikke opp til meg å endre på det. Det jeg derimot ønsker er at tvilere skal bli møtt med respekt og forståelse.

 

Basert på egne erfaringer er det store variasjoner i reaksjonsmønsteret til kristne når man møter trosfeller som tviler. Det ideelle ville vært en kristen som sitter på svarene en lurer på, men som regel er ikke dette så realistisk. Da er det nest beste alternativet den lyttende, som i et forsøk på å forstå samtidig hjelper tvileren å sortere egne tanker, og samtidig opplever at det er en aksept for å tenke slik.

 

Andre er imidlertid mindre imøtekommende. For enkelte er spørsmålene ubehagelige, noe som pirker borti ting de ikke ønsker å snakke om. Hvorfor maser du om slike ting?, ser de ut til å tenke. Kanskje blir de frustrerte over at mennesker kan tvile på noe som de selv finner så åpenbart sant. Alternativt kan det tenkes at det noen ser på det som et angrep på sitt eget intellekt. Å være kritisk er positivt i dagens samfunn, tviler du bruker du hjernen, er du skeptisk er du smart. Da vil kanskje en tviler framstå som et angrep på ens eget intellekt.

 

For noen framstår kanskje en tvilssamtale som et debatt, der den du snakker med er din motstander. Hva de sier er argumenter, argumenter som må tilbakevises. Om de kommer trekkende med problemer i Bibelen, høyner du med forklaringen. Klarer du å svare på alt har du vunnet.

 

Andre igjen har en hammer og ser på enhver tvil som en spiker. De leser gjerne apologikkbøker og tror at innvendingene de leser i slike bøker er de samme som enhver tviler ville gitt. Slike bøker utelater ofte de vanskeligste spørsmålene, spørsmål som forfatteren selv ikke tør berøre.

 

Noen tror at intellektuell tvil er emosjonell, andre tror at emosjonell tvil er intellektuell. Har du problemer med detaljer i juleevangeliet er det ikke nødvendigvis fordi de har opplevd noe i sin egen barndom. På samme måte er det kanskje ikke sikkert at tvil grunnet personlig tragedie bør besvares intellektuelt.

 

Noen tror at samtaler om tvil åpner for enetale, der man kan legge ut om hvordan en selv tvilte, men så skjedde det noe som endret alt. “Jeg skjønner deg, jeg følte det samme da jeg var på din alder….. (10 minutter senere) …. så slik skjønte jeg at Gud elsket meg!”

 

Personlig var den verste opplevelsen var imidlertid i den siste menigheten hvor jeg gikk regelmessig. Han hadde bestemt seg for at jeg trengte en intervensjon, så da jeg møtte ham til sjelesorg, gikk han i ettertid det jeg vil omtale som “rett i strupen”. Muligens ønsket han å konfrontere meg i min tvil, han så kanskje på tvilen som noe jeg brukte til å synes synd på meg selv og ønsket å bruke det engelskmennene kaller “tough love” for å rive meg ut av det. Der og da fungerte det, men da jeg fikk det på avstand følte jeg at han hadde nesten overkjørt meg. Jeg konfronterte ham med det neste gang jeg møtte ham, og han innrømmet feilen og ba om tilgivelse.

 

Det er et mønster man ofte kan gjenkjenne hos mange kristne, en visshet om at de sitter på sannheten og har kraften til fjerne all tvil. “Min bønn, dette bibelverset som har betydd så mye for meg, mine løfter om at Gud elsker deg, alt dette vil frelse deg.” Om de bare vil høre på meg, så vil de nok bli frelst. Om de bare vil høre på meg, meg i min store gudstro, så skal alt gå så godt.

 

Det mange kristne ikke skjønner er at du ikke kan hjelpe alle. Har du en ukomplisert og enkel tro er det kanskje ikke du som skal være den største støtten for den som har en komplisert tro. Hvis du ikke har problemer med det ondes problem er du kanskje ikke den som skal hjelpe en som tviler på grunn av dette. Her kan jeg bruke meg selv som eksempel. Tidligere var det enkelte ting jeg aldri fant problematisk med troen. Jomfrufødsel var aldri et problem for meg, for en Gud som har skapt hele universet burde ikke en så enkel ting skape problemer. Det samme gjaldt troen på det oppstandelsen eller andre kristne mirakler. Hvis man tror på allmektig gud burde ikke dette skape problemer. Samtidig hadde jeg problemer med å forstå tap av gudstro grunnet tragedier. Skal ikke Gud eksistere fordi du mistet noen kjære? Så han eksisterer for dem som ikke opplever dette, men ikke for deg?

 

Jeg ville slitt med å være en god trosforsvarer i disse tilfellene, fordi jeg ikke ville forstått begrunnelsen for denne tvilen. Muligens ville jeg projisert min egen tvil over på dem, foreslått løsninger på problemer som ikke eksisterte og snakket i stedet for å løse mine egne tvilsproblemer.

 

Det virker på meg som de fleste kristne ikke forstår hvordan de skal møte kristne som tviler. Noen liker åpenbart ikke tvilen og betrakter den som et fremmedlegeme, noe som bør ryddes bort. Andre har en overdrevet tro på sin egne tvilsfjernende superkrefter og er overbevist om at de er i stand til føre tvilerne på den rette sti, ved sin historie, sitt bibelvers og sin bønn. Resultatet er uansett at tvilere ikke møter forståelse for sine tanker og sin tvil. For et livssyn som setter nestekjærligheten høyt kan ikke dette være noe en ser seg fornøyd med.

 

Til slutt en oppfordring til de kristne som leser dette, om du vil at tviler skal fortsatt være kristne, så må du forstå at det i de fleste tilfeller er i en sårbar posisjon. Dette er spørsmål som gjør dem vondt, og med din reaksjon kan du gjøre det bedre eller verre for dem. For enkelte av dere er det uebehagelig å snakke om vonde ting med andre mennesker. Enkelte sliter med å være til hjelp når venner forteller om vold, misbruk og andre problemer. På samme måte kjenner de et ubehag når temaet tvil kommer opp. Like mye som man snakker om tvil bør kristne fokusere på hvordan man snakker med noen som tviler. Å lære andre å bli gode lyttere er i så henseende det viktigste, og samtidig å innse at de svarene du sitter med ikke nødvendigvis er de rette for den som tviler.

Gå til innlegget

Hitchens logiske feilslutning

Publisert nesten 7 år siden

Hitchens var en stor retoriker og en dyktig skribent, imidlertid gikk han av og til feil i sine egne tanker.

På mange av sine foredrag og i flere debatter hvor temaet var Gud stilte avdøde Christopher Hitchen to spørsmål.

  • Kan dere nevne en god handling utført av en troende som ikke kunne blitt utført av en ikke-troende?
  • Kan dere nevne en ond handling som kun kan utføres av en religiøs person.

Hitchens påstand var at det var umulig å finne eksempler på det første, men på det andre hadde du tenkt ut et eksempel allerede før han hadde avsluttet setningen.


Nå har det vært flere som hadde møtt ham til debatt, blant annet William Lane Craig som har foreslått å elske dine fiender, men dette ble ikke akseptert av Hitchens, siden han ikke ikke anså det som en god handling å elske sine fiender. Nå vil selvsagt den troende svare at han selvsagt ikke anser dette som en god handling, siden han ikke er kristen. Hadde han ansett dette som en god handling ville han selvsagt ha gjort det, og spørsmålet blir umulig å svare på fordi Hitchens sitter på definisjonsmakten på hva som er en god handling eller ikke.


Men la oss anta at Hitchens har rett, ateister kan gjøre alt det gode de troende kan gjøre, men de kan ikke gjøre alle de onde handlingene troende utfører. Betyr det da at ateister er bedre enn de troende? På ingen måte, og det skyldes flere store feil i spørsmålstilingen.


La oss tenke oss at det finnes to grupper, kristne og ateister, og la oss tenke oss at 99,9999% av verdens kristne lever som perfekte medmennesker, de gir til de fattige, de støtte de som trenger det, de følger alle de snille forordningene i Bibelen og ignorerer noen av de mer problematiske. Ateistene oppfører seg som gjennomsnittlige mennesker, de fleste ikke veldig gode eller veldig onde. I denne verden er de kristne langt mer medmenneskelige enn ateistene. Men så skjer tragedien, en kristen, inspirert av sin egen tolkning av Bibelen sprenger en abortklinikk i luften, og det er første gang en kristen utfører en kriminell handling.


I denne verden er det også en Hitchens og under en debatt mellom en ateist og en kristen blir disse to spørsmålene stilt. Hvordan vil de kristne komme ut her?


Like dårlig som i vår verden.

Finnes det gode handlinger som utelukkende kristne utfører? På ingen måte, også ateistene driver med veldedighet, og ateister hjelper folk i nød, også ateister ofrer livet for å redde andre.


Men finnes det onde handlinger som kun blir utført av kristne? Definitivt, sprengningen av abortklinikken. Slikt gjør ikke ateistene. Så selv i denne verden kommer de troende kort.


Et annet problem med spørsmålsformuleringen kommer frem om vi bytter ut religiøse og ateister med libertarianere og sosialister.


Kan du nevne en god handling utført av en libertarianer som ikke kunne blitt utført av en sosialist?

Det er vanskelig. Sosialister starter suksessbedrifter, sosialister kjemper for frihet til enkeltindividet, uansett hva en person på ytre høyre gjør av gode handlinger vil du garantert finne en sosialist som gjør det samme.


Kan du nevne en ond handling som kun kan utføres av en libertarianer?

Selvsagt kan du det. En libertarianer vil kunne nekte livsnødvendig legehjelp til fattige mennesker, under den begrunnelse av at dette ville vært tyveri av andres midler.


Kan vi da med denne metoden konkludere med sosialisme gruser libertarianisme? På ingen måte, for hva skjer når vi bytter plass på disse to politiske filosofiene?


Kan du nevne en god handling utført av en sosialist som ikke kunne blitt utført av en libertarianer?

Selvsagt ikke, libertarianere kan utmerket godt gi penger til veldedighet, det er ingenting i veien for at de hjelper andre mennesker og det er ingenting i veien for at libertarianere er svært opptatt av sine ansattes vel.


Kan du nevne en ond handling som kun kan utføres av en sosialist?

Selvsagt kan du det. I en liberitansk stat vil bedrifter gå konkurs av mange grunner, men en av dem vil ikke være på grunn av for mange reguleringer. I et sosialistland vil bedrifter vil må si opp ansatte på grunn av for høyt skattetrykk og de vil kunne, som det ble avslørt for noen år siden, kaste bort penger på stipend til regissører som ikke har tatt i et kamera på 16 år. Dette ville aldri skjedd i dersom libertarianere hadde styrt.


Så ved hjelp av Hitchens metode kan vi bevise at sosialisme er bedre enn libertarianisme og libertarianisme er bedre enn sosialisme.

Gå til innlegget

Syv elendige argumenter

Publisert over 7 år siden

Enkelte argumenter er dårlige. Du hører dem igjen og igjen, og de gir absolutt ingen mening, men det ser ikke de som bruker dem til å bry seg om. Noen argumenter virker nesten som mantraer, som tullinger gjentar for seg for å bekrefte at de har rett.

Konspirasjonsteoretikere og alternativmedisinere har som regel veldig få fakta å slå i bordet med og foretrekker å skjule dette med disse argumentene. Her kommer syv argumenter som gir en sterk indikasjon på at du egentlig er en tulling, og at du bør revurdere ditt syn:

Galilei- og Semmelweisargument.

Jeg har nevnt dette tidligere, så jeg bruker det ikke her, men om det eneste argumentet ditt er at folk tidligere blitt forfulgt og latterliggjort og disse har

Her må nevnes Ryghs lov:

    Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.

"Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om."

Dette er helt riktig, men det er som regel følger er som regel mer suspekt:
Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor bør du kjøpe en helbredende krystall av meg.
Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor kommuniserer jeg med døde mennesker.
 Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor er det nødvendig å gi penger til en kynisk alternativindustri.

Du begynner med å argumentere for uvitenhet, som raskt blir fulgt av en påstand om viten, det gir ingen mening. Hvis det er mer mellom himmel og jord kan du like gjerne argumentere for at krystallen gir deg kreft, eller at du bør beholde pengene for deg selv.

Schopenhauer tre stadier

Alle sannheter passerer tre stadier, først blir de latterliggjort, deretter blir de motarbeidet, deretter blir de akseptert som en selvfølge.

Dette er for det første feil. Mange sannheter blir akseptert umiddelbart, mange blir latterliggjort og deretter glemt. Hvor mange av de Idol-deltakerne som blir ledd av får senere en karriere innen musikkbransjen? Mest sannsynlig ingen. Problemet er at man retroaktivt velger ut dem som lykkes, og ignorerer dem som ikke gjorde det.

Og er det slik at alle sannheter blir latterliggjort? I så fall må du peke på dem som lo av Francis Crick eller Einstein.

"Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok vil den tilslutt oppfattes som sannheten."

Angivelig skal Göbbels ha sagt dette, og dette er ett av favorittsitatene til konspirasjonsteoretikere. Problemet er at sannheten ofte også har en tendens til å ofte bli gjentatt til det kjedsommelige. At dine meningsmotstandere sier noe mange ganger betyr ingenting.

Og dersom gjentagelser fører til sannhet, er det derfor konspirasjonsteoretikere fyller hvert kommentarfelt på YouTube med "9/11 WAS AN INSIDE JOB!!!!"? Har det snart blitt gjentatt nok ganger til at det snart har blitt en sannhet?

Absolutt alle referanser til 1984 eller The Matrix

Jeg elsker The Matrix og jeg elsker Orwells 1984, og i disse finnes det tonnevis med sitater fra disse det er verdt å nevne. Problemet er imidlertid at konspirasjonsteoretikere har lagt sin elsk til disse verkene og tror at Orwell og Wackovski-brødrene snakker til dem personlig.

Problemet med denne boken og filmen er at alle kan finne en bekreftelse på sitt syn i dem. 1984 er en allergori på det systemet mine meningsmotstandere ønsker å innføre, og de som er uenige med meg er åpenbart dypt inne i The Matrix. Jeg blir både Winston Smith og Neo.


At du klarer å identifisere deg med disse to gjør deg akkurat lik alle andre, hvilket betyr at..... (gisp!), du er en del av saueflokken!

"Du er så PK!"

Det var engang på sin plass å kalle noe for politisk korrekt. Norges sensur av Life of Brian var helt klart et uttrykk for en slik politisk korrekt holdning som man må bekjempe. Problemet er imidlertid at dette begrepet har blitt tatt over av tullinger som nyter å provosere andre.

Det vil fortsatt være områder hvor den politiske ukorrekthet er både påkrevet og rett men etterhvert som befolkningen blir mer og mer opplyste vil disse skrumpe inn. Innen de fleste felt, vil jeg påstå, er det politisk korrekte nettopp det korrekte. Det er ikke mangelen på politisk ukorrekthet som er problemet, det er at mennesker bruker politisk ukorrekthet til å promotere hatefulle holdninger, skjelle ut meningsmotstandere og bruke motstand som bekreftelse på at de har rett.

Den politisk ukorrekte er også en person som svært ofte er interessert i kneble andres meninger, ikke ved å kreve forbud, men ved å gjøre debattklimaet så ubehagelig at andre påpeker at de er uforskammede og avslutter diskusjonen. For den politisk ukorrekte gir dette en dobbel seier. For det første prøvde motparten seg på sensur, noe frihetskjemperen selvsagt ikke falt for, for det andre vant de diskusjonen. Motparten ga jo tross alt opp. Du kan ikke vinne mot den politisk ukorrekte.

Men heller ikke de vinner i det lange løp. Som politisk ukorrekt er de tvunget til å holde på dine meninger gjennom hele livet. For det er ingen tvil om at ingen av oss har rett i alt. Vi trenger korreks, den får vi av dialog med oss selv, der vi veier våre meninger og vurderer holdbarheten, men vi får det også gjennom diskusjon med andre. Opvakte samtalepartnere vil kunne korrigere dine meninger og gi deg nye innsikter, men denne blir ikke den politisk ukorrekte til del. Motstandere er fiender av fornuften og kan hånes eller ignoreres.

At noen trekker inn politisk korrekthet betyr derfor at at som regel trygt kan ignorere det de sier.

Beskyldninger om sensur

Det har forekommet tilfeller av uheldig sensur i Norge, Life of Brian er allerede nevnt, ett annet eksempel finnes her. Problemet er imidlertid at det er litt for mange som bruker dette galt. Vi må skille mellom  sensur og refusjon. En avis har mulighet til å refusere hvem de vil, og dette er på ingen måte sensur. Sletter du personangrep i kommentarfeltet på egen blogg driver du ikke med sensur, men refusjon.

Selvsagt nektet Aftenposten å ta inn ditt innlegg fullt av konspirasjonsteorier, personangrep og forferdelig argumentasjon, det er ikke fordi de er redd for sannheten. Du er ikke angrepet, like lite som dine svake karakterer på ungdomsskolen ikke var konspirasjon uttenkt på lærerværelset.

Litt på siden vil jeg også si at dette er problemet med mennesker med kontroversielle holdninger. Dersom en person med et moderat syn på det meste blir refusert i en avis vil vedkommede som regel se gjennom det hun har skrevet og finne ut hva som må rettes. En debattant på ytterkantene vil derimot ofte se på avslag som sensur fra mennesker som ikke tåler å høre sannheten, og deres skriveferdigheter og retoriske evner vil derfor ikke forbedres.

Det var de syv argumentene jeg gjerne ser at du slutter å bruke.

Gå til innlegget

Hvordan få bukt med skolegudstjenesten

Publisert over 7 år siden

Human- Etisk Forbund har valgt en forståelig, men ineffektiv strategi mot skolegudstjenesten. Skal vi ha likestilling i skolen må vi tenke nytt.

Jeg har fulgt med i debatten rundt skolegudstjenesten noen år nå, og tilfeldigvis er min mor lærer på en av skolene som har befunnet seg fremst i medias søkelys. Prinsipielt vil jeg si at dette er en enkel sak. Skolegudstjenester er en uting og det vil være helt utenkelig at om femti år vil man fortsatt sende barna til kirken i julen. Samtidig, om man skal være prinsipiell vil man i områder med muslimsk flertall måtte sende elevene til moskeen, eller i skolekretser med størst andel frikirkelige velge en annen kirke. Samtidig påpeker man at det er viktig med gode alternativer for dem som ikke ønsker, men det ser ikke til at Kirken faktisk bryr seg om hva som skjer med de elevene som blir igjen. Når hørte du sist en KrFer ta opp de alternative oppleggene i Stortinget? Når hørte du sist en tilhenger kritisere de skoler som ba elevene gjøre lekser?
 
 Det er ikke en vanskelig sak, men den blir gjort komplisert av mange andre faktorer, og en av dem ble jeg oppmerksom på da jeg leste John Magne Lunds innlegg på Verdidebatt.

Utdanningsforbundet vil frata de kristne elevene – og de utgjør et stort flertall – retten til å praktisere sin religion. I mange år har skolene hatt opplegg som sikrer at ingen blir tvunget til å delta i skolegudstjenesten. Fritak og gode alternativer er viktig. Fra lærerhold avviser man påstanden om at elever som velger en annen aktivitet enn gudstjenesten, blir stigmatisert.

Da jeg leste dette forstod jeg umiddelbart hva problemet er. Problemet er den vanlige offerrollen kristne plasserer seg i når de møter krav om likestilling mellom livssyn. Jeg har skrevet om denne offerrollen tidligere, og jeg har også kritisert vestlige kristne som ser ut til å ignorere kristen undertrykkelse i andre deler av verden til fordel for å blåse opp episoder i vesten.

En advent uten et besøk i kirken er altså et angrep på kristne elevers religionsfrihet? Jeg kan ikke lese at Lund har argumentert for at muslimene bør gå i moskeen i skoletiden, noe som tvinger meg til å konkludere at Lund er for innskrenkinger i deres religionsfrihet. Studerer man utsagnet hans nøyere kan det ikke finnes noen annen fortolkning, om en da ikke akstepterer denne offertolkningen jeg nevnte over. Jeg kan akseptere at kultur- og tradisjonsargumentene er bedre enn dette, og mange at tilhengerne bruker disse, men et slikt offerargument er nesten absurd. 

Men problemet er her at Lund ikke er en hvem som helst i det norske kristne miljøet, som regel er han en fornuftig person, og når han bruker offerargumentet hva da med andre kristne? Det er ikke sikkert at argumentasjon alltid er den eneste metoden.

På dette punktet må jeg først innrømme at jeg har tatt feil, sammen med svært mange andre humanetikere. Den strategien som har blitt valgt har er utmerket, dersom en ønsker en følelse av å være et offer, men om det er skolegudstjenesten du ønsker å blitt er den mer ineffektiv.

For to år siden skrev jeg litt sleivete at elevene burde ta med vuvuzela i kirken (nei, jeg linker ikke, dere får finne den selv), det innrømmer jeg var tåpelig av meg. Samtidig ga jeg støtte til Humanistisk Ungdoms aksjon der de delte ut sovemaske og ørepropper, så det jeg skriver her er like mye en kritikk av meg selv. Problemet med denne strategien er imidlertid at en støter fra seg det store flertallet, som ikke har noen særlig mening i den ene eller den andre retningen. Kirken burde elske slike stunts, siden de ikke gjøre annet enn å fremstille humanister som bråkmakere og lite åpne for dialog. La oss legge bort denne taktikken.

Historien gir oss imidlertid gode eksempler på andre strategier. I filmen Lincoln gjengis en historisk autentisk debatt mellom Lincoln og Thaddeus Stevens. Stevens, som lederen for de radikale republikanerne ønsket umiddelbart full likestilling mellom hvite og svarte, mens Lincoln så på en slik strategi som naiv. Som Lincoln påpekte, hvis målet ditt er å gå nordover kan du ikke bare blindt følge kompasset ditt. Hva om det er en sump rett nord for der du står? Ofte vil målet i nord både føre deg vestover, østover og til tider sørover. Vi trenger ikke bare et kompass, vi trenger også kart. Vi trenger en plan. En av disse som ikke bare kikket på kompasset men på kartet et halvt århundre senere var den afroamerikanske advokaten Thurgood Marshall.

I USA, etter høyesterettsdommen i Plessy vs. Ferguson fra 1896 etablerte prinsippet om "separate but equal" mellom svarte og hvite. Tilbudet skulle være likt, men det var likevel åpnet for rasesegregering. Et forbud mot ekteskap mellom svarte og hvite var derfor ikke grunnlovsstridig Marshall, sammen med organisasjonen NAACP avskydde "separate", men i strategien deres valgte de likevel å studere kartet, og måten å få bukt med dette prinsippet var å gå til angrep på "equal". Målet var å gjøre likhet så kostbar at delstatene ble tvunget til å oppgi dette.

Da en svart student ved navn Lloyd Gaines ønsket å studere jus i Missouri var det ett problem, det fantes ingen skole for svarte i staten. Myndighetene tilbød seg å betale for at den unge mannnen skulle få sin utdannelse i en nabostat, men dette ville ikke Marshall ha noe av, og i høyesterett ble det avgjort at en delstat ikke kunne overdra sitt ansvar til en annen på denne måten, og siden staten ikke kunne tilby "equality" var de nødt til å la ham gå på den hvite skolen.

En senere sak skapte også enda mer trøbbel for delstatene var Murray v. Pearson hvor Maryland hadde to jusuniversiteter, med lik semesteravgift, lik lønn til professorene og like fagtilbud. Imidlertid var det på ingen måte lik ansinnitet, noe Marshall demonstrerte gjennom rettsaken, og siden staten heller ikke her maktet å opprettholde likhet var de tvunget til å oppgi separat. Ved å midlertidig akseptere rasesegregering klarte de å oppnå langt mer enn om de ikke hadde gjort det.

Jeg sammeligner på ingen måte rasesegrering og skolegudstjenester, men på mange måter mener jeg at Marshalls metode også er den som HEF bør benytte. Vi har i dag skolegudstjeneste og alternativt opplegg. HEF har instinktivt angrepet skolegudstjenesten, men man hadde kommet mye lengre om man hadde fokusert på det alternative opplegget. Skolen skal få beholde sitt besøk hos presten og kirken skal få fylte lokaler i adventstiden, men som begge snart vil merke, dette vil komme til å koste dem begge.

Hvis man i en tid fremover på HEFs nettsider og på Fri Tanke bannlyser ordet skolegudstjeneste. Man kan velge to strategier som vil skape nok problemer både for kirken og for skolen, uten at noen av dem kan protestere på det.

For det første, sørg for at det alternative opplegget ikke blir en salderingspost. Å arrangere  alternativt opplegg skal bli dyrt og tidkrevende, og både elever og foreldre må protestere når elevene ikke får et skikkelig tilbud.

Da jeg for noen år siden var vikar på en skole ble jeg selv satt til å passe på de elevene som hadde bedt om fritak, disse ble så plassert i et klasserom og bedt om å gjøre lekser.  Den gangen ignorerte jeg inspektørens instruks og ga dem tillatelse til å logge på datamaskinene og gjøre hva de måtte ønske der. Interessant nok hadde inspektøren på en lærersamling lest opp et skriv fra Utdanningsdirektoratet noen dager tidligere som påpekte at elevene ikke skulle gjøre lekser i denne tiden.

HEF kan informere foreldre at de selv må reagere på slappe skoleadministrasjoner. Be foreldre spørre barna om hva som skjedde på skolen og be dem ringe eller skrive brev om opplegget ikke var tilfredsstillende. Ikke nevn kirken med et ord, bare fokuser på det alternative opplegget. Fortell foreldre at de må ta dette opp på foreldremøte eller ring gjerne på forhånd.

Har skolen ikke gjort jobben sin vil jeg at rektor skal ankomme første skoledag i det nye året med posthyllen full av sinte brev. Foreldre må bevisstgjøres på at de må klage, elever må informeres om hva som er tillatt og ikke tillatt i alternativt opplegg, og enhvert brudd må medføre reaksjoner. Føl dere også fri til å ringe til skolesjefen i kommunen. Late skoleadministasjoner må grue seg til tiden med kirkebesøk.

Lag gjerne et skriv til foreldre og elever, der man tydelig påpeker hva som er tillatt og ikke tillatt. Et slikt skriv vil selvsagt også havne i hendene til ledelsen, og få ting kan motivere mer til å tilby gode alternativer enn dette.

En slik strategi vil ikke kunne kritiseres av verken kirken eller andre tilhengere av skolegudstjenester. Selvsagt må man få kritisere når skolen ikke gjør jobben sin. Selvsagt må foreldre stå opp for sine barn. Ved å legge om taktikken har du tatt bort kirkens mulighet til å kritisere HEF.

Den andre metoden går i en litt annen retning. Det er 80 000 medlemmer av HEF. Dersom vi tar 800 av dem, tror du vi blant disse vil finne én som enten:
- synger og spiller
- er en fantastisk dyktig historieforteller
- har doktorgrad eller hovedfag i paleontologi, astrofysikkk, norsk middelalderhistorie og kan veldig mye om dinosaurer, verdensrommet, vikingene, eller for den saks skyld, samuraier, cowboyer eller muligheten for tidsreiser
- har bodd i Japan, eier en kimono og kan invie barna i den japanske teseremonien
- er underholder, kan trylle, sjonglere eller lage ballongdyr
- har jobbet med TV eller film og kan snakke om hvordan det er å lage en spillefilm
- er toppidrettsutøver
- er kjendis

og vil gi noen timer gratis hvert år til noen elever som ikke vil i kirken?

Jeg vil ikke at det skal snakkes om de elevene som ikke gikk i kirken, jeg vil at det skal snakkes om de elevene som gikk glipp av hip-hopkonsert. Skolene synes det er slitsomt å lage alternativt opplegg, vel, la oss hjelpe hundre skoler. La oss samle en gruppe mennesker som vil hjelpe til for en god sak og skape et så fantastisk opplegg at elever vil tigge sine foreldre om fritak fra kirken.

Igjen, hva kan kirken si? Skal de reagere på at det var morsommere på skolen enn i kirken? Skal John Magne Lund kreve at det alternative opplegget alltid må være kjedeligere enn kirkebesøk, ellers griper man inn i de kristne barnas livssynsfrihet? Ingen blant kirkens folk kan protestere på dette, men det betyr ikke at skolegudstjenesten ikke vil være til skade for dem. For mange barn vil skolegudstjeneste være det som gjorde at de ikke møtte kapteinen på et tippeligalag eller hovedrolleinnhaveren i en kinofilm. Kirken skal være dem som hindrer elevene fra å ha en fantastisk skoledag.

Ett slikt opplegg må imidlertid være 100% konfesjonsfritt, og det trenger ikke engang være iscenesatt av HEF. For min del kan vi godt starte en egen organisasjon som formidler kontakt mellom skoler og kvalifiserte personer.

Dette er mine to forslag, og det er slik jeg mener vi bør angripe problemet. Det kan jeg hende jeg er for naiv, men det vil kanskje bare fremtiden vise.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere