Kjetil Fretheim

Alder: 47
  RSS

Om Kjetil

Følgere

Visjon og virkelighet

Publisert 6 måneder siden - 501 visninger

Menneskeverdet er en visjon. Hva ville virkeligheten vært uten?

 

 

 

Når menneskeverdet utfordres, er reaksjonene sterke. Og slik bør det være. Menneskeverdet er det verdt å stå opp for.

Derfor er det ikke overraskende at motinnleggene kommer når for eksempel Aksel Braanen Sterri og Andreas Wahl Blomkvist formulerer utfordrende måter å tenke om menneskeverd, menneskeliv og menneskelig mangfold på.

Flere tilsvar har kommet i Vårt Land og på verdidebatt.no denne uken. På ulikt vis tar de tak i Blomkvists påstand om at menneskeverd er "en fiksjon". Henrik Syse kommenterer bekreftende: Ja, menneskeverdet kan sies å være en fiksjon i betydningen et resultat av en menneskelig overenskomst. Men, legger han til: skal vi dermed overse det? Det er mange slike fiksjoner, og de er viktige for menneskers liv og hvordan vi organiserer våre samfunn. Sturla Stålsett og Odin Lysaker derimot avviser påstanden og henviser til henholdsvis menneskeverdet som mysterium og kroppslig sårbarhet.

Kampen for menneskeverdet – eller kanskje bedre: forsvaret for menneskeverdet – har en lang historie. I vår tid går gjerne referansen tilbake til nazismen og fascismen i forrige århundre som skrekkeksempler på hvordan moderne ideologi har truet menneskelig mangfold. Men linjene kan trekkes lenger tilbake, for menneskeverdet har alltid vært under press. Både utgangen fra Egypt og Jesu forkynnelse kan leses som ledd i den lange historien for å beskytte menneskeverdet.

Likevel er ikke det viktigste ved menneskeverdet hvordan det gir oss en nøkkel til å tolke historiens gang. Tanken om alle menneskers iboende verdighet er først og fremst en påstand som utfordrer oss i dag og forplikter oss for framtiden. Tanken om menneskeverdet utfordrer til å spørre: Hvordan er menneskeverdet truet i dag? Hos oss og andre steder? Hva kan vi gjøre for å ivareta det skjøre menneskelivet i all sin sårbarhet? Hva slags politikk må til? Hvem har hva slags rettigheter – og hvem har plikter?

Når menneskerettighetserklæringen slår fast at alle mennesker er født med en iboende verdighet, fikseres denne påstanden. Den blir stående på trykk som en tese til konstant påminning. Den gjelder for de forente nasjoner og for alle med makt og myndighet over minoriteter, mindreårige og menneskeliv i alt sitt mangfold. Du skal ikke tråkke på folk! Og folk, ikke la dere bli tråkka på!

Er menneskeverdet en fiksjon? Ja, menneskeverdet er hverken selvsagt eller ubestridt. Forsøk på å føre en ubestridbar vitenskapelige eller objektiv bevisføring til fordel for menneskeverdet, er like umulig som entydige gudsbevis. For hvordan kan vi vite at levende celler har en annen status enn gråstein?

Likevel fungerer begrepet dårlig, for menneskeverdet er mer enn en fiksjon eller noe vi bare forestiller oss. Det peker utover og framover. Kunst er mer enn malingsflekker. Kjærlighet mer enn kjemiske reaksjoner. På samme måter sier menneskeverdet noe mer. Noe om hva vi verdsetter, anser som umistelig og ikke vil gi fra oss. Påstanden om alle menneskers iboende verdighet er ikke bare en fiksjon. Det er en påstand om verdier. Det som er verdt å kjempe for. Forsvar og handling.

I stedet for fiksjon, vil jeg derfor foreslå visjon. Påstanden om alle menneskers verdi gir oss et blikk på mennesket som noe(n) som ikke kan reduseres til et bare: Bare et barn, bare en utlending eller bare biologi. Visjonen er også mer enn et syn som forsvant eller noe vi innbiller oss. Den formidler retning og håp for framtiden: hvordan det skal gå med våre barn, hva slags samfunn vi skal bygge og hvilke problemer vi må løse. Visjonen oppsummerer verdier og ambisjoner. Mennesket er viktig. Mennesker skal beskyttes.

Slik forstyrrer menneskeverdet politikk, ideologi og et offentlig ordskifte som reduserer mennesket til noe mindre enn seg selv. Og samtidig hjelper det oss med retning mot framtiden og hvordan vi ser for oss at den bør være.

Menneskeverdet skiller ikke mellom mennesker. Påstanden er at alle mennesker har verdi. Det er iboende. Det blir ikke borte etter en ulykke. Det blir hverken bedre eller sterkere av gode karakterer eller prestasjoner. Derfor er menneskeverdet også et forsvar for menneskelig mangfold.

Slik er riktignok ikke virkeligheten. Den er brutal. Minoriteter, marginaliserte og mangfoldet trues.

Påstanden om menneskeverdet er derfor en visjon som utfordrer. Ikke med objektiv rasjonalitet eller nyttekalkyler, men med tro, håp og kjærlighet. Hva ville virkeligheten vært uten?

 

Gå til innlegget

Faste som forandring

Publisert 8 måneder siden - 480 visninger

Det finnes flere fortellinger om fasten. Jeg vil fortelle om faste som forandring.

Fasten kan handle om fokus. Eller frakobling. Eller om å holde fast. Fast ved det sentrale, det viktige – det som virkelig teller. Det kan kreve tid og tilbaketrekking, ettertanke og ro. Faste blir fromhet.

Men når kirkene i Norge i disse dager inviterer til fasteaksjon, presenterer de en annen fortelling om fasten. Den handler ikke om å trekke seg tilbake, men om å strekke seg. Mot andre. Den handler ikke om å holde fast, men om frihet til å forandre. Og med henvisning til profeten Jesaja kan de si at dette er fasten Herren har valg: å løse urettferdige lenker og sette undertrykte fri (Jes 58,6).

Forstått på denne måten bryter fasten med selvopptattheten, forbrukersamfunnet og vår lettvinte underholdningskultur, og peker på fortvilelsen og lidelsen i vår tid. Slik forstyrrer fasten våre vante forestillinger og utfordrer til handling. Det er fortsatt tale om fromhet, men nå med tydelig vekt på fellesskap og forandring.

Problemet er at sosial, økonomisk og politisk forandring er så komplekst og vanskelig. Hvordan kan kirkene og alle vi som ferdes der, vite hva som skal til? Hva som må forandres og hvordan det best skal gjøres?

Ressurser til å svare på disse spørsmålene finnes i kristen tro og tradisjon, bibellesning og bønn. Men de konkrete svarene ligger ikke der. De ligger i forlengelsen. Og det er særlig tre oppgaver å ta tak i:

For det første må kirkene gjøre en samfunnsanalyse. Hva skjer? Hva er virkeligheten? Hvem opplever hva og hvordan? På ett vis er dette spørsmål om fakta, men ganske snart blir det også et spørsmål om hvordan vi leser tidens tegn. Og det er her en kirkelig samfunnsanalyse får sitt særpreg. Kirkene tolker samfunnet og samfunnsutviklingen med kristne ressurser. Det vil si: klimautfordringene fortolkes ut fra skapelsesfortellingene, flyktningkriser i lys av utferden fra Egypt, og fattigdom ut fra urkirkens utfordringer og de fattiges fortrinn. Dermed blir samfunnsanalysen også et stykke samfunnsteologi.

For det andre må kirkene vurdere og skissere. Det ligger allerede i tolkningen av samfunnsutviklingen at den også vurderes. Det blir tydelig hvordan klimaendringene truer Guds skapelse, at det er kirken selv som er på flukt, og at fattigdom og radikal ulikhet bryter Guds bud på grunnleggende vis. Noe vanskeligere blir når vi går fra etikk til politikk og må skissere handlingsalternativer. For hva skal vi gjøre?

Kirken og kristne besitter ingen fasit på disse politiske utfordringene. Både kirkehistorien og aktuell kirkedebatt viser hvordan noen kirkelige aktører finner det best å kaste kortene og trekke seg tilbake. Men oftere ser vi kirkelig engasjement – tidvis i form av rettferdig harme, andre ganger naiv idealisme, forenklede løsninger eller selvfølgelig skråsikkerhet. Og da kan det bli kleint for både kirkens medlemmer og ansvarlige politikere. Løsningen på klimaproblemet framstår som altfor snever, angrepene på Listhaug som overivrige, og kampen for rettferdighet som slagordspreget veldedighet. Vi kan savne anerkjennelsen av de etiske og politiske dilemmaene og de gode kompromissene.

Likevel må engasjementet applauderes. Det er et gode at samfunnsanalysen blir konkret gjennom politiske forslag, og i neste omgang utfordret av de samme. Det er et gode at religiøse forestillinger og deres konkretiseringer spilles ut og inn i det offentlige rom. Og det er nettopp i offentligheten de kan slaktes og slipes, høvles ned og bygges opp. Politisk deltakelse er altså ikke bare en dyd. For teologisk trass og politisk påståelighet er det en nødvendighet.

Men, for det tredje, må kirkene også vurdere hvordan de skal delta. På hvilken måte bør kirkelige representanter bidra i det offentlige rom? Med innestemme eller utestemme? Og med hvilket språk? Det er banalt å fastslå at de må snakke et språk folk forstår. Men det er like opplagt at samfunnsdebatten berikes av flere former for uttrykk og metaforer, og at ett maktspråk med fordel kan utfordres av et annet. Det er flott når nye bidrag forstyrrer debatten og utfordrer og utvider våre vante forestillinger.

Ved å tale et annerledes språk – om tro, håp og kjærlighet; ondskap, nåde og rettferdighet – kan kirkene konstruktivt forstyrre den sedvanlige politiske debatten. De politiske forslagene er viktige nok, men det er kirkens fortellinger, språk og begrunnelse som gir særpreg.

Skal faste blir en fromhet for forandring, må kirkene ta tak i alle disse oppgavene. Teologi må bli samfunnsteologi, og samfunnsetikk til politikk. Indre refleksjon og diskusjon må deles i offentlige debatt. Da blir fastetiden mye mer enn en periode i kirkeåret, en religiøs kuriositet vi feirer som tilnærmet sekulær selvutvikling og nøysomhet. Det blir en faste som forstyrrer og forandrer. For politikkens og teologiens skyld, men mest for skaperverket og de fattiges skyld.

Når fastetiden nærmer seg slutten, strammes dette til. Påsken er en høytid, og mer enn fjell, krim og utepils. Ikke minst er den mye mer enn tilbakevending til det normale status quo. Påsken er en gammel fortelling om makt og motstand, politikk og posisjon, frelse og forsoning. Og for kirkene er det en aktuell fortelling om det samme. Påskefortellingen blir ramme, språk og mål for samfunnsanalysen. Hvem besitter makten, og hvordan benytter de den? Hvem er vår tids korsfestede? Finnes det frelse for forbrytere, eller skal vi toe våre hender?

Slik forstyrrer også påsken etablerte tankebaner og presser fram en politikk som vil forandre. For noen har det betydd pasifisme og drømmen om den kristne stat. For andre har det betydd revolusjon: nye politiske strukturer og nytt regime. For veldig mange betyr det kamp for en bedre verden: Fred og forsoning. Rettferdig handel. Beskyttelse av skaperverket. Hus, mat og vann for alle.

 

Gå til innlegget

Håpløs påske

Publisert over 1 år siden - 298 visninger

Påske handler om håp. Men hvis det ikke er noe håp – hva da?

Jesus ble født i en stall og lagt i en krybbe. Kirker og menigheter verden over forkynner at det handler om håp. Gud er blitt en av oss. Han er nær og deler vår vanskelige virkelighet. Når påsken kommer og graven er tom, gjelder det samme og enda mer: Livet har seiret over døden. Det er og skal være en ende på lidelsen. Det er håp.

Kristen tro bygger altså på påskens oppstandelse, og kristen­ tenkning har gjort håp til en nøkkel­kategori for å forstå livet,­ verden, Gud og mennesker. Håpet­ betyr frelse, frihet og en forventning om frigjøring fra denne verden og fram mot en ny himmel og en ny jord.

I noen versjoner av kristen teologi innkasseres dette håpet i form av et krav om umiddelbar lykke og velstand. Men på denne måten risikerer kristen tro og forkynnelse å komme i kraftig utakt med en grunnleggende livserfaring. Det er ikke slik at alt ordner seg. Det går ikke alltid bra til slutt.

Framgang er mulig å spore når det gjelder kreftforskning, fattigdoms­bekjempelse og på mange ­andre områder, men krig, undertrykkelse, sykdom og håpløshet ­består. Verden og virkeligheten er urettferdig, og filosofen Thomas­ Hobbes’ berømte formulering kan være treffende: ­livet er ensomt, fattig, ubehagelig, brutalt og kort.

Selv i velferds- og velstands-Norge gjelder dette. Mennesker blir syke og blir ikke friske. For noen er dette den håpløse hverdagen. Men tydeligst er dette kanskje blant verdens fattige og utstøtte. De som ikke nyter globaliseringens gleder, men står på utsiden eller holdes nede av den.

Den amerikanske drømmen er fjern – en forkastet illusjon eller en fortvilet drøm om det umulige. Håpet om en bedre framtid for seg selv, barn og barnebarn framstår som helt urealistisk. Det kommer ikke til å bli bedre.

I møte med en slik fattigdom og fortvilelse kommer også en annen­ tolkning av det kristne håpe­t til uttrykk: håpet om en ny og bedre verden en gang i fremtiden. Det kan bety flere ting. Det kan gi sårt tiltrengt trøst og retning for sosialt engasjement, men også opium for folket og en behagelig hvilepute for den selvtilfredse middelklassen.

Derfor trenger vi andre måter å forstå og forkynne håpet på. Vi trenger det den latin-amerikanske baptisten og sosial­etikeren Miguel de la Torre har kalt en teologi om det håpløse. Med det vil han bevege seg bort fra de enkle løsninger og dårlige unnskyldninger som legitimerer urettferdighet og fortvilelse. ­Poenget er altså ikke å gi seg hen til passiv fatalisme, men å være realistisk, ta fortvilelsen og ubehaget på alvor, og å bevege til handling.

Kirkeårets­ ­ulike faser og dager gir en mulig­het til å sette fortvilelsen i en sammenheng, og ikke minst er påsken et utgangspunkt for å utvikle en slik håpløs teologi. Høytiden går som kjent over flere dager. Den innledes med palmesøndag og avsluttes med påskedag.

Langfredag er bunnpunktet, mens påskedag er høydepunktet. Fredagen er lidelsens dag. Det er dagen for død og fortvilelse.­ Kirkene markerer langfredagen og fortvilelsen med rekviem og midnattsmesser. Det tvinger ­menigheten til å bli i og kjenne på lidelsen. Den omtales riktignok som Good Friday på engelsk, men hva som er godt, er ikke lett å se.

Men alt dette blir annerledes og tydelig på påskedag. Kristus er oppstanden. Døden har tapt. Livet har vunnet. Dermed kan gleden slippes løs. På søndag.

Min og manges påskefeiring bare tangerer langfredagen. Påske­ er først og fremst ferie. Slik har det vært, og slik kommer det nok til å bli. Når jeg likevel en sjelden gang mentalt svinger innom langfredagen, forstyrres ferieidyllen. Mine privilegier blir alt annet enn selvsagt. Jeg blir minnet om en ubehagelig ­mulighet og en fortvilet virkelighet som er andres og kan bli min.

Så det er her det gjelder å skynde­ seg langsomt. Når jeg bare så vidt er innom lang­fredag, går jeg glipp av lidelsen som et uutholdelig langdistanseløp. Smerten som vedvarer og ikke går bort, og fortvilelsen som bare fortsetter og fortsetter.

Heller ikke helgene resten av året minner mye om dette påskedramaet. Fredagen betyr tid for taco og time-out i sofaen. Lørdag betyr shopping og TV-serier, mens søndag er dagen derpå, med tur, middag og det gode liv.

Derfor gjelder det å oppdage lørdagen. Et helt døgn mellom langfredagens korsfestelse og påskedags oppstandelse. På lørdag er korset fortsatt død. Disiplene er langt nede og holder seg inne. Slik oppsummerer denne lørdagen altfor mange menneskers liv. I mørke. Innesluttet. Håpløst.

Kirken snakker for lite om helvete, hevdes det. Og det stemmer nok: at prester og pastorer er mer opptatt av å fortelle om tro, håp og kjærlighet. Om middelalderske forestillinger om smerte og pinsel må ofres på et slikt alter, er det lite å beklage. Men om tro, håp og kjærlighet forkynnes uten forankring til et håpløst helvete på jord, er det grunn til bekymring. Andre mener kirken er blitt sekularisert innenifra og etter­lyser mer bønn og helbredelse. Og det stemmer kanskje. Men 
det må være omsorg, ikke lettvinte løsninger på komplekse og konkrete problemer i menneskers liv.

Utvilsomt er troen, håpet­ og kjærligheten grunnleggende i den kristne fortellingen. Livets seier og håpet for alt og alle er kirkens evangelium. I min fortvilelse er det her jeg finner trøst. Like utvilsomt er det kirkens, kristnes og alles oppdrag å dele, delta og definitivt kjempe for alle menneskers rettigheter, frihet, likhet og brorskap. Det viktigste vi gjør, er å formidle lys i mørke. Rettferdighet i verden.

Men sann omsorg og troverdig rettighetsarbeid skal være i disse problemene, livene og virkelighetene. Vi skal ikke skynde oss fram med gode intensjoner, lettvinte løsninger eller virkelighetsfjernt håp.

Tvert imot: vår politikk må være realistisk, løsningsforslagene­ forsiktige og dyptgripende på samme tid. Og håpet – ja, det kan komme på søndag. Først må vi gjennom en lang lørdag.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Kirkens politiske innestemme

Publisert over 2 år siden - 411 visninger

Er radikal politikk og utstemme alt en troverdig og samfunnsengasjert kirke har å tilby? Jeg tror ikke det.

Den siste bibelutgaven fra Verbum har gjort det enkelt for oss og framhever med gult Bibelens budskap om fattigdom og rettferdighet. Det har fått Dag Hareide til reflektere over himmelropende urettferdighet og spørre: Hva ville Jesus ha sagt om Oljefondet? (Aftenposten 24. februar).

Mens Jesus hadde et radikalt budskap om rikdom, mener Hareide mange i kirken mumler om det. Sunniva Gylver følger opp (Vårt Land 3. mars) og ønsker flere som snakker høyt og tydelig med utestemme!

Er radikal politikk og utstemme alt en troverdig og samfunnsengasjert kirke har å tilby? Jeg tror ikke det. Av flere grunner.

Kirkens politiske engasjement bør være forankret i kirkens tro og kristen etikk. Kristen etikk klarer seg ikke uten Bibelens fortellinger, men er mye mer enn dette. Det er ikke nok å spørre: Hva ville Jesus gjort og sagt? Kristen etikk bør heller ikke lese Bibelen som en oppslagsbok for aktuelle etiske og politiske utfordringer. Kristen etikk blir derimot til når Bibelens fortellinger og Jesus forkynnelse utfordrer til handling og ettertanke om verden og menneskene rundt oss. Den kommer i stand når kirkens tro og tradisjon møter aktuelle erfaringer, brynes mot vår fornuft og luftes i felles samtale. 

De fattige. Jeg tror Dag Hareide gjetter godt. Jesus ville vel sagt: «Gi bort alt til de fattige – og kom så og følg meg.» Det ville i hvert fall vært i tråd med andre ting Jesus har sagt til rike menn og om å vende det andre kinnet til, om å gå en ekstra mil og om å elske sin neste som seg selv. Men dette er ikke alt kristen etikk har å si om militær innsats, bistandsarbeid, Ukraina, Syria eller klima.

Når Jesu gudsrikeforkynnelse møter vår verdens synd og ondskap, muligheter og begrensninger, må kristen etikk spørre på hvilken måte slike ord kan være med på å forme holdninger og handlinger i dag. Da fungerer det dårlig å klippe ut bibelord og så klistre dem på aktuelle tema, hvis det er alt vi har å tilby. Det må følges av ettertanke og kritikk, spørsmål og samtale. Det klassiske eksempelet er krigens dilemma: Kan kristne krige? Er kirken pasifistisk? Finnes det en rettferdig krig? Kristen etikk slutter ikke når bibelordene er lest. Men den har begynt.

Sunniva Gylver spør: «Kan kirken bli radikal nok i sin tale om penger? Om fattigdom, rikdom og rettferdighet?» Og hun svarer selv: «ærlig talt, det skal godt gjøres». Og jeg tror hun har rett. Når det virkelig gjelder, skal og må kirken – vi, du (?) og jeg – bruke utestemme for et radikalt budskap. Men vi kan ikke bruke utestemme hele tiden. Fred, rettferdighet og nestekjærlighet kan ikke være alt vi har å si. Og heldigvis har vi et rikere språk enn som så. 

Klagesanger. Kirken stemmer i klagesanger for seg selv og for andre. Vi kan mumle en bønn, juble med dem som blir løftet ut av fattigdom, og danse og lovprise skaperverket. Og vi leser fortellingene om den barmhjertige samaritan, Lasarus og Eksodus igjen og igjen. For våre barn, folkevalgte og fortvilte. Og det får oss til å rope, stønne, sukke og synge. 

Kirken har et liturgisk språk, et bønnespråk, et argumenterende språk og et diakonalt, handlingens språk. Vi har våre egne lokale erfaringer, og vi deler erfaringer med kristne og kirker verden over. Det gjør gjerne inntrykk, og kirken spør: Vi vil rettferdighet, men hva skal vi gjøre? Hva er det grunnleggende problemet, og hvordan kan vi bidra? Kirkens språk har noe for alle sanser. En god del svar, og en rekke spørsmål.

Med dette mangfoldet av innfallsvinkler, uttrykksform og toneleie, hvordan skal kirken snakke om fattigdom, rikdom og rettferdighet? Hvilket språk skal vi bruke om klima, oljefond og asylpolitikk? Igjen tror jeg både Hareide og Gylver har rett. Vi kan ikke tie eller nøye oss med å mumle. Vi må snakke tydelig og radikalt og bruke utestemmen. 

Men vi kan ikke bruke utestemme hele tiden. Den gode, politiske samtalen trenger å høre fortvilelsen, visjonen, håpet og drømmen som brast. Vi må rope det ut. Men vi kan ikke rope hele tiden. Det reduserer den politiske samtalen til demonstrasjoner med mikrofon og sprengte høyttalere. Folk som fortviler fortjener mer enn folk som bare roper til hverandre. 

For mye. Hvis kirken vil kritisere, har utestemmen mye for seg. Høyt, klart og tydelig. Gjerne radikalt. Men det kan bli for mye. Hvis kirken stadig roper «ulv, ulv!», hjelper det lite om kritikken tidvis er velbegrunnet og treffende. Hvis kirken vil bidra konstruktivt, må det mer til. Og kirken bør ville mer. Det er nødvendig å kritisere umenneskelige livsbetingelser, men når kritikken leder til politikk, er det lettvint ikke å forholde seg til kompleksiteten i de konstruktive tiltakene. Da må kirken våge å gå inn i dette. Da må man tørre å bli skitten på hendene, akseptere suboptimale løsninger og noen ganger anbefale det som bare er nest best.

Et opplagt supplement til kirkens og politikkens utestemme, er innestemmen. Innestemmen gjør det mulig å summe seg litt, tenke seg om og høre sine egne tanker. Innestemmen gjør det mulig for andre å komme til. Og ikke minst: innestemmen gjør det mulig å høre på nytt hvordan Bibelens fortellinger, Jesu forkynnelse og de fattiges stemmer har gjenklang i møte med dagens utfordringer. 

Dilemmaer. Det viktigste er likevel at innestemmen passer godt i møte med politikkens dilemmaer. Dilemmaer som krever dialog, avveininger og skjønn. Politikk som må fastholde grunnleggende verdier, ukrenkelige rettigheter og visjonen om en ganske annen og mye bedre verden. Men også politikk som krever diplomatisk kunst og kreative løsninger. Som ikke bare sier nok er nok, men at forhandlinger, kompromiss og noen få skritt er godt nok. 

Kirkens innestemme er kirkens lyttende, spørrende og søkende modus. Kirkens utstemme er dens profetiske modus. Kirkens politiske stemme må være minst begge deler.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.3.2015

Les også: Tor B. Jørgensen: Kirken, økonomien og nestekjærligheten

Les også Trond Bakkevig: Kirken er ingen aktivistorganisasjon

Les også Nordhaug/Sommerfeldt/Haugland Byfuglien: Vi må bry oss om menneskers hverdag

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6592 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 148 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 351 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1228 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
5 minutter siden / 1605 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
6 minutter siden / 1605 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
26 minutter siden / 1922 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
30 minutter siden / 1922 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
34 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
36 minutter siden / 1922 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
42 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1605 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 1 time siden / 787 visninger
Les flere