Kjetil Fretheim

Alder: 48
  RSS

Om Kjetil

Følgere

Kirke og klima

Publisert 7 måneder siden - 218 visninger

Hva er god kirke- og klimaforskning?

Jeg er enig med Torger Gillebo som i Vårt Land 23. mai framholder miljø- og klimakrisen som vår tids største utfordring. Med det som bakgrunn stiller han meg flere spørsmål. Jeg vil svare på hvert av dem i rammen av et overordnet spørsmål: Hva er god kirke- og klimaforskning?

Mitt utgangspunkt er da at kirker, kristne og kristen tro forholder seg til klimakrisen på ulike måter, og at forholdet mellom kirke/tro og klimaspørsmål og miljøengasjement er komplekst og i bevegelse.

Gillebo spør spesifikt om det er gjort forskningsarbeider «i lokalmenighetene for å medvirke i utviklingen av Grønn kirke-konseptet». Ikke som jeg kjenner til. Det er forsket på kirke og klima på mange vis, men akkurat denne måten, med denne vinklingen, kjenner jeg ikke til.

La meg legge til: Jeg er enig i anliggendet: Grønn kirke i lokalmenighetene er et studium verdt. For hvordan realiserer (eller ikke) lokalmenighetene sitt diakonale ansvar for skaperverket? Hvilke teologiske tankebaner eller ideologiske innsteg gjør seg gjeldende, og hvordan (om i det hele tatt) kommer fagre ord og vakre visjoner til uttrykk i handling og praksis? Hva er god, grønn lokaldiakoni? Gillebo peker med andre ord på et aktuelt og relevant forskningsprosjekt. God kirke- og klimaforskning bør inkludere et lokalt perspektiv, og med fordel også et anvendt og konstruktivt sikte.

Men kirke- og klimaforskning er gjort på mange og relevante måter også for det Gillebo etterspør. Fagfolk i Norge og verden kombinerer forskning på kirke og klima på ulikt vis. Det er skrevet om økoteologi, religiøsitet og miljøvern, og miljøetikk. Deler av dette er teologiske arbeider med vekt på å utvikle nye fortolkninger og forståelser av natur og menneske; himmel og jord; kristen tro, klima og miljøvern. Andre deler står i nær kontakt med kirkelig praksis: drøfting av kirkelige uttalelser, kristen etikk og politisk deltakelse. For min egen del har jeg sett på samfunnsteologi, olje og demokrati i klimakrisens tidsalder, mens kolleger på MF har arbeidet med natursyn, forvalteransvar og petroleumskultur.

Dette bringer meg til Gillebos andre spørsmål: Er det slik at «bruker- og praksisrettet forskning» faller utenfor rammen av «kravet om merittering» for vitenskapelig ansatte? Nei. Brukernær og praksisrelevant forskning får plass i meritterende tidsskrifter og hos anerkjente forlag. Ville det kunne gjelde også det forskningsprosjektet Gillebo skisserer? Ja. Og jeg tenker dette er en forutsetning for å få til god kirke- og klimaforskning: Forskningen kvalitetssikres gjennom slike publiseringsprosesser, og dermed blir den (i hvert fall potensielt) bedre og mer relevant for brukerne og praksisfeltet.

Videre spør Gillebo hva som menes med begrepet «vitenskapelig kunnskap» og om skillet mellom teori og erfaring. Mitt korte svar er at vitenskapelig kunnskap blir til gjennom faglig arbeid preget av vitenskapens normer: etterprøvbarhet, åpenhet, kritikk, respekt osv. Forholdet mellom teori og erfaring forstår jeg ikke som «distinkt» på den måten Gillebo viser til. Jeg vil heller understreke at våre teorier bygger på erfaringer, og at ulike teoretiske «briller» gjør oss i stand til å «se» ulike erfaringer.

God kirke- og klimaforskning trenger derfor ikke bare å leve opp til vitenskapelige idealer, men må inkludere både teoretiske perspektiver og innsikt i (lokale) erfaringer. Den består av både grunnforskning og anvendt forskning, stiller spørsmål ved individuell livsstil og kollektiv handling, og gir systemkritikk. Den belyser liv, lære og ny læring. Den vil forstå og forandre.

Gillebo har en drøm: at fagfolk går sammen med kirkens lokalnivå om et utviklingsprosjekt innen temaområdet Grønn kirke. «Er det tenkbart at en slik drøm kan bli til virkelighet?» Ja, det er det. Ved MF er vi flere som ser ansvar for skaperverket og miljøengasjement som en integrert del av kirkens tro og menighetenes virke, som utfordring til praktisk diakoni og del av kirkens trosopplæring. Det er mitt utgangspunkt for god kirke- og klimaforskning.

 

Gå til innlegget

Veiene til prestetjeneste

Publisert 7 måneder siden - 207 visninger

Det er mange veier til prestetjeneste. Det bør være mange muligheter underveis.

Skrevet av Kjetil Fretheim Prorektor, MF og Fredrik Saxegaard Praktikumsleder, MF.

Den pågående diskusjonen om muligheter og begrensninger langs veien til prestetjeneste, har mange sider ved seg. Vi bidro 2. mai med et innlegg om teologiutdanningen og hvordan den utfordres og bør utformes i en ny tid. Marita Bjørke Ådland fulgte opp 9. mai flere oppfølgingsspørsmål. 

Utgangspunktet for de fleste i debatten, også for oss, er utfordringene Den norske kirke står overfor. Kirke og folk trenger flere prester. Da er det nødvendig å tenke nytt og offensivt. Det gjelder for kirka, menighetene og presteskapet – og det gjelder for utdanningsinstitusjonene, MF inkludert.

I vårt innlegg løftet vi fram profesjonsstudiet i teologi. Som Ådland understreker: Profesjonsstudiet er et godt løp, men også dette studiet trenger å ta utfordringen: nyskaping og fornyelse. For oss er dette på ingen måte hele, men likevel en viktig del av svaret på rekrutteringsutfordringen. Teologiutdanningen må vise og bevise sin kvalitet og relevans. Da må vi å spørre hvordan den kan bli bedre og fortsatt med stolthet invitere til et rikt og spennende studium.

Tilpasninger. 

Profesjonsstudiet har en mangfoldig studentgruppe. Noen kommer rett fra videregående, andre har et langt yrkesliv bak seg. Da er det nødvendig å finne gode løsninger og tilpasninger. Ådland spør hva vi ser for oss, og svaret her er mangfoldig. MF kontaktes stadig av folk som lurer på hvordan de kan ta hele eller deler av teologiutdanningen hos oss. Slik Ådland forteller om sin egen vei til prestetjeneste og møtet med MF, søker vi fleksible tilpasninger og tilrettelegginger. 

Disse individuelle tilpasningene handler gjerne om å bruke de mulighetene som finnes i teologiløpet i dag. Flere av emnene på teologistudiet kan tas som «fjernstudent», og vi innpasser annen utdanning. Det betyr at studenter kan få godkjent den utdanningen de har med seg fra andre steder. Når tematikk, nivå og omfang på tidligere utdanning passer inn i (deler av) prestestudiet, blir dette godkjent. Vi ønsker tilpasning og legger til rette for innpassing. 

I tillegg er det verdt å understreke at den veien til prestetjeneste som går gjennom profesjonsutdanningen, også har ulike alternative ruter. Noen begynner rett på profesjonsstudiet, andre med et bachelorstudium i Ungdom, kultur og trosopplæ- ring. Underveis er det ulike fordypninger og studentene velger selv tematikk for masteroppgave.

Mangfold. 

Skal eller må alle inn i profesjonsløpet? Nei. Kvalifikasjonskravene til Den norske kirke krever ikke dette. MF krever det heller ikke. Faktisk er det slik at vi tilbyr masterstudier som ikke gir en cand.theol.-grad, men som er relevant for prestetjenesten og dermed gir grunnlag for tilsetting som prest. Vi er heller ikke imot denne ordningen. Vi vet om flere som bidrar godt og konstruktivt i prestetjenesten etter å ha gått igjennom Den norske kirkes evalueringsnemnd. De er prester med verdifull, kompletterende erfaring, og bidrar med mangfold og kompetanse. 

Hvorfor løfter vi da fram profesjonsstudiet? Vi gjør det fordi det er dette vi jobber med. Vi jobber med å lage et godt studium for de som lurer på om det er prester de skal bli. Vi jobber for at det skal bli et best mulig studium, en læringsarena og dannelsesreise. Og vi tror på det vi gjør. Vi tror det gir et veldig godt utgangspunkt for å være prest i Den norske kirke. For den som er der i livet at en har mulighet til det, vil vi mene profesjonsstudiet er den beste veien til prestetjeneste. For de som er et annet sted i livet, gjelder det å finne gode tilpasninger innenfor eller utenfor teologiutdanningen. 

Hva slags krav bør stilles til de som går eller har gått veier utenfor profesjonsstudiet? Det er det ikke vi som avgjør, men Den norske kirke. MF kan innpasse til prestestudiet, men kravene til nemnda bestemmes ikke av oss. Vårt anliggende er heller ikke å stramme inn de kravene, men å tale for kvalitet og fleksibilitet i profesjonsløpet.

Teologifagets rolle. 

Så hva er det vi frykter? Vår bekymring er ikke knyttet til et utvidet mangfold av kompetanse i presteskapet. Tvert imot. Vår bekymring gjelder teologifagets rolle og profesjonsutdanningens plass i kirke, samfunn og akademia. Vi er bekymret for oppsplittede utdanningsløp der profesjonsutdanningens kobling mellom fag og ferdigheter svekkes eller blir borte. Det er verken studenter eller kirka tjent med. Vi er bekymret for søkertallene til kirkelige utdanninger. Vi trenger teologiske fagmiljø, og fagmiljøene er avhengig av studenter. Kirka trenger teologisk refleksjon og studenter som vil bli prester. 

Vi trenger altså å tenke nytt om rekruttering og teologiutdanningen. Vi trenger et solid profesjonsstudium, samtidig som vi bruker de mulighetene som finnes for fleksible studieløp. Og vi trenger å utvikle nye muligheter. Det er en utfordring vi tar. Det er mange veier til prestetjeneste, og det bør være mange muligheter underveis.

Trykket Vårt land 14. mai 2018

Gå til innlegget

Teologi som teller

Publisert 7 måneder siden - 388 visninger

Faglig teologisk arbeid gjøres best i skjæringspunktet mellom akademia, kirke og samfunn.

Teologisk arbeid på universiteter og høgskoler påvirkes av rammebetingelsene for akademia. Åste Dokka (Vårt Land, 8. mai) har utvilsomt rett når hun peker på tellekantene som en del av rammen for arbeidet ved slike institusjoner. Implikasjonene av å måtte rapportere på publisering og å bli premiert for denne typen faglig arbeid, er likevel flere enn dem hun løfter fram. Publiseringspresset i akademia er stort, men det er et gode at fagfolk publiserer. Det er også et gode at det som gjøres av forskning, undervisning og formidling blir synliggjort, og tellekantsystemet er ett virkemiddel i så måte.

Dokka har også utvilsomt rett når hun hevder at det fagteologiske arbeidet har endret seg. Men jeg tror hun tar feil når hun skriver at teologien er blitt kirkefjern og livsfjern. Godt faglig arbeid gjøres best i skjæringspunktet mellom akademia, kirke og samfunn. Og det er mer enn en visjon. Det skjer.

Faglig teologiske arbeidet ved universiteter og høgskoler skjer naturligvis på akademias premisser og de betingelser som gjelder der. Da handler det om mye mer enn tellekanter. Det dreier seg om tolkning av tekster, argumentasjon og refleksjon. Det handler om frihet, åpenhet og sannhetssøken. Det handler om kvalitet, relevans og samfunnsansvar.

Teologifaget står også i nær kontakt med kirka. Ved MF utfolder fagfolk dette på ulike måter. Noen vil si at teologien skal tjene kirka, andre vektlegger teologi som kritisk stemme overfor kirka. Noen vil beskrive og drøfte aktuell kirketeologi, andre er opptatt av teologiens normative side: hva er god teologi, og for hvem? Noen gjør alt dette. Og MF bedriver som kjent forskningsbasert undervisning. Vi gir fremtidige kirkelig ansatte teologisk kompetanse. Teologi er til for å brukes.

Slik har det vært lenge ved MF, men teologifaget har også endret seg. På mange måter i stikk motsatt retning av det Dokka beskriver. Flere er i dag opptatt av aktuelle og empiriske studier. Det innebærer færre rent historiske eller rent teoretiske studier, og flere som fokuserer på det som faktisk skjer og finnes i dag. Flere forskere spør: Hva skjer i kirka? Hva tenker og erfarer kirkelig ansatte og helt alminnelige kirkegjengere? Hvordan skjer læring i kirkelige sammenhenger, og hvordan samarbeider ansatte og frivillige? Teologer har tatt samfunnsfaglige metoder i bruk, og er ute i felt. De er på gater og torg, på kirkebakken og inne i kirkerommet. De observerer prester og diakoner, og fotfølger kateketer langt inn i trosopplæringens mange punktuelle og kontinuerlige tiltak. Andre er opptatt av forkynnelsen, dåpen og Den hellige ånd. Teologien er kirkenær, ikke kirkefjern.

Det skjer mye i samspillet mellom disse to polene: akademia og kirke. Men godt teologisk arbeid krever et større vidsyn og et enda bredere engasjement. Dokka postulerer at «den offentlige samtalen er blitt støvsugd for teologi» og det teologiske hegemoniet «for tørt, for revisoraktig, for livsfjernt». Det er ikke mitt inntrykk.

Fagteologer arbeider med religionspsykologi, religionspolitikk og politisk teologi. Ved MF blir livshistorie og trosfortellinger gjenstand for analyse, drøfting og refleksjon – kritisk, konstruktivt og, ja, oppbyggelig. Erfaringen av fattigdom, undertrykking og nød er for noen et utgangspunkt for det fagteologiske arbeidet, for andre et praktisk-teologisk imperativ og diakoniens fremste utfordring. Aktuelle samfunnsutfordringer som migrasjon og klima drøftes som sentrale tema for kristen etikk og samfunnsteologi. Teologien er tett på livet.

Videre har vi ved MF i flere år systematisk arbeidet for å styrke det tverrfaglige samspillet mellom ulike fag og disipliner. Teologer, religionsvitere og samfunnsvitere arbeider sammen om forskning og undervisning. Studentene blir kurset i samtidsreligion, religion og politikk, demokrati og menneskerettigheter. MF framstår i dag som en vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.

Men det hjelper lite med all denne akademiske innsatsen, hvis forskerne kun skriver for hverandre. Eller om det de skriver er for tungt og tørt eller komplisert og spesialisert på samme tid. Svaret er ikke å skamme seg over god og omfangsrik forskningsproduksjon. Forskning – systematiske studier, grundige analyser og kritisk drøfting – er et gode i seg selv og en verdifull ressurs for kirke og samfunn. Men skal vi styrke koblingen mellom forskning og undervisning? Utvilsomt. Skal vi formidle mer og bedre? Ja, det også.

Dokkas etterlysning etter teologiske stemmer i den offentlige samtalen, er et godt poeng. Det er mindre viktig om alt var bedre før, eller om det snarere faktisk er slik at teologer deltar mer i den offentlige samtalen i dag enn for noen tiår siden. Etterlysningen etter flere stemmer som er tydelig teologiske, som formulerer kristne perspektiver på aktuelle samfunnsspørsmål eller formidler tung teologi på klokt og tilgjengelig vis, er likevel aktuell og relevant. Min hyllest går til dem som gjør det!

Men forskningsformidling er krevende. Noen fagteologer kvier seg. Andre kunne kanskje roet seg. Det er få økonomiske insentiver for dette, men likevel andre gevinster: gleden ved å diskutere og opplyse. Samtidig er deltakelse i debatten er komplisert. Det er mange og vanskelige spørsmål, og forskere flest vet å respektere kompleksitet.

Formidling og deltakelse i den offentlige samtalen er likevel en del av forskningens forpliktelse. Det er en fryd å fortelle. Folket fortjener det. Og forskningen tjener på det. Det er i dette skjæringspunktet mellom akademia, kirke og samfunn at teologi blir til. Teologi som teller.

 Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Veiene til prestetjeneste

Publisert 7 måneder siden - 169 visninger

Det er mange veier til prestetjeneste. Hva slags krav og muligheter bør det være underveis?

Den pågående diskusjonen om muligheter og begrensninger langs veien til prestetjeneste, har mange sider ved seg. Vi bidro 2. mai med et innlegg i Vårt Land om teologiutdanningen og hvordan den utfordres og bør utformes i en ny tid.  Marita Bjørke Ådland fulgte opp på verdidebatt.no med spørsmålet: «Korleis skal Den norske kyrkja sikra god rekruttering til prestetenesta?» og stilte oss flere oppfølgingsspørsmål.

Utgangspunktet for de fleste i debatten, også for oss, er utfordringene Den norske kirke står overfor. Kirke og folk trenger flere prester. Da er det nødvendig å tenke nytt og offensivt. Det gjelder for kirka, menighetene og presteskapet – og det gjelder for utdanningsinstitusjonene, MF inkludert.

I vårt innlegg løftet vi fram profesjonsstudiet i teologi. Som Ådland understreker: Profesjonsstudiet er et godt løp og den vanligste veien til prestetjeneste, men også dette studiet trenger å ta utfordringen: nyskaping og fornyelse. For oss er dette på ingen måte hele, men likevel en viktig del av svaret på rekrutteringsutfordringen. Teologiutdanningen må vise og bevise sin kvalitet og relevans. Da må vi å spørre hvordan den kan bli bedre – og fortsatt med stolthet og stor frimodighet invitere til et rikt og spennende studium.

Profesjonsstudiet har en mangfoldig studentgruppe. Noen kommer rett fra videregående, andre har et langt yrkesliv bak seg. Da er det nødvendig å finne gode løsninger og tilpasninger. Ådland spør hva vi ser for oss, og svaret er mangfoldig. MF kontaktes stadig av folk som lurer på hvordan de kan ta hele eller deler av teologiutdanningen hos oss. Slik Ådland forteller om sin egen vei til prestetjeneste og møte med MF, søker vi fleksible tilpasninger og tilrettelegginger.

Disse individuelle tilpasningene handler gjerne om å bruke de mulighetene som finnes i teologiløpet i dag. Flere av emnene på teologistudiet kan tas som «fjernstudent», og vi innpasser annen utdanning. Det betyr at studenter kan få godkjent den utdanningen de har med seg fra andre steder. Vi må sikre et godt nivå, men når tematikk, nivå og omfang på tidligere utdanning passer inn i (deler av) prestestudiet, blir dette godkjent.

I tillegg er det verdt å understreke at den veien til prestetjeneste som går gjennom profesjonsutdanningen, også har ulike alternative ruter. Noen begynner rett på profesjonsstudiet, andre med et bachelorstudium i Ungdom, kultur og trosopplæring. Underveis tilbys ulike fordypninger og studentene velger selv tematikk for masteroppgave.

Skal eller må alle inn i profesjonsløpet? Nei. Kvalifikasjonskravene til Den norske kirke krever ikke dette. MF krever det heller ikke. Faktisk er det slik at vi tilbyr masterstudier som ikke gir en cand.theol.-grad, men som er relevant for prestetjenesten og dermed gir grunnlag for tilsetting som prest. Vi er heller ikke imot denne ordningen. Vi vet om flere som bidrar godt og konstruktivt i prestetjenesten etter å ha gått igjennom Den norske kirkes evalueringsnemnd. De er prester med verdifull, kompletterende erfaring og bidrar med mangfold og kompetanse.

Hvorfor løfter vi da fram profesjonsstudiet? Vi gjør det fordi det er dette vi jobber med. Vi jobber med å lage et godt studium for de som lurer på om det er prester de skal bli. Vi jobber for at det skal bli et best mulig studium, en læringsarena og dannelsesreise. Og vi tror på det vi gjør. Vi tror det gir et veldig godt utgangspunktet for å være prest i Den norske kirke. For den som er der i livet at en har mulighet til det, vil vi mene profesjonsstudiet er den beste veien til prestetjeneste. For de som er et annet sted i livet, gjelder det å finne gode tilpasninger innenfor eller utenfor teologiutdanningen.

Hva slags krav bør stilles til de som går eller har gått veier utenfor profesjonsstudiet? Det er det ikke vi som avgjør, men Den norske kirke. Vårt anliggende er ikke å stramme inn de kravene, men å tale for kvalitet og fleksibilitet i profesjonsløpet. Vi er likevel enig med Ådland: hovedfag/master bør være et krav for godkjenning.   

Så hva er det vi frykter? Vår bekymring er ikke knyttet til et utvidet mangfold av kompetanse i presteskapet. Tvert imot.

Vår bekymring gjelder teologifagets rolle og profesjonsutdanningens plass i kirke, samfunn og akademia. Når vi ser til andre land, f.eks. USA, bekymrer det oss at teologistudiet rettet mot prestetjeneste ser ut til å miste "ordinære" studenter og nesten utelukkende har blitt et prosjekt for godt voksne, kirkelig aktive mennesker, som kommer fra et annet yrke. En slik utvikling mener vi vil være uheldig, og vi ønsker å arbeide så hardt vi kan for at 20-åringer i dag ser på profesjonsstudiet som en interessant og relevant vei til en vifte av yrker – med prestetjeneste som særlig aktuelt.

Vi er bekymret for oppsplittede utdanningsløp der profesjonsutdanningens kobling mellom fag og ferdigheter svekkes eller blir borte. En splitt mellom en teoretisk kunnskapsbase på den ene siden og praktisk-teologisk utdanning på den andre siden er verken studenter eller kirka tjent med, og det vil være stikk motsatt av den utviklingen vi ser i andre, sammenlignbare profesjonsutdanninger.

Vi er bekymret for søkertallene til kirkelige utdanninger. Vi trenger teologiske fagmiljø, og fagmiljøene er avhengig av studenter. Kirka trenger teologisk refleksjon og studenter som vil bli prester. Samtidig mener vi at det er grunn til å se nærmere på disse tallene, og "tallene bak tallene". Det er faktisk slik at lærestedene fortsatt utdanner et jevnt antall nye prester hvert år. I tillegg er det et stort antall ordinerte prester som for tiden ikke arbeider som prester i Den norske kirkes menigheter. Ved MF erfarer vi at de aller fleste av våre kandidater blir ordinerte og blir prester. Men vi erfarer også at svært mange er opptatt av å bo på steder der ektefellen kan få arbeid, og der de kan ha et nettverk av venner.

Spørsmålet er derfor om kirkens rekrutteringsutfordring må nyanseres, og først og fremst handler om det følgende: 1. At Den norske kirke legger til rette for en måte å være menighetsprest på som oppleves interessant for de som i dag har utdanningen, men som velger å gjøre andre ting. 2. At en arbeider med hvordan en kan rekruttere prester til sokn utenfor byene.

Vi trenger altså å tenke nytt om rekruttering og teologiutdanningen. Vi trenger et solid profesjonsstudium, samtidig som vi bruker de mulighetene som finnes for fleksible studieløp. Og vi trenger å utvikle nye muligheter. Det er en utfordring vi tar – og heldigvis ser vi mange muligheter framover.

Prorektor Kjetil Fretheim, MF, og praktikumsleder Fredrik Saxegaard, MF.

Gå til innlegget

Teologiutdanning for vår tid

Publisert 7 måneder siden - 809 visninger

En solid profesjonsutdanning er den beste veien til prestetjeneste i en ny tid.

Debatten om veien til prestetjeneste har fått fram behovet for å tenke nytt om teologiutdanningen. Teologisk utdanning er et kvalifikasjonskrav for å bli prest i Den norske kirke, men kirka er i endring og presterollen og prestestudentene ikke hva de en gang var. Det utfordrer oss, og er en utfordring vi tar. Heldigvis er det mange muligheter.

Profesjonsutdanningen i teologi – prestestudiet – står helt sentralt i MFs arbeid og tilbud til unge og voksne studenter, og vi spør stadig hva vi skal forandre og hvordan det kan gjøres bedre. Dagens teologistudium er også et annet enn det de fleste norske prester har bak seg. Det skjer endring. Dels på grunn av store samfunnsomveltninger og lange endringsprosesser, og dels fordi vi vil forandre. Skape noe nytt.

Hva er en god teologiutdanning for vår tid og dagens studenter?

Vi tenker at studiet skal utfordre. Det skal gi dypdykk i kristen tro og tradisjon, teologisk debatt og kirkelig praksis. Og det skal være i solid kontakt med vår tid. Så det må tilpasses studentene, kirkelige behov og samfunnets utfordringer.

Dette utgangspunktet peker i retning av å videreføre en lang og god tradisjon: presteutdanningen i Norge som et akademisk profesjonsstudium. Det betyr at vi ser teologiutdanningen på linje med, og i lys av, profesjonsutdanningene innen for eksempel medisin og psykologi. Her kombineres et grundig akademisk studium, kunnskap og kompetanse, med et klart og tydelig fokus på praktiske ferdigheter og dannelse. Den norske presteutdanningen har til nå, på en unik og konstruktiv måte, inkludert praksis og øvelser som en integrert del av et fullverdig akademisk studium. Her er det store gevinster og muligheter for å utdanne et kompetent og bærekraftig presteskap for framtida. Vi mener dette er den beste veien til prestetjeneste i en ny tid. En oppsplitting av det profesjonsstudiet holder sammen – fag og ferdigheter, teori og praksis – vil vi advare mot.

Samtidig har det skjedd, og kan det skje, store endringer innenfor denne rammen. Studentene i dag leser en annen litteratur, skriver andre oppgaver og involveres i undervisning og forskning på en helt annen måte enn tidligere. Digitale verktøy gir enda flere muligheter for aktiv læring uavhengig om du er i klasserommet eller ikke. Dermed viskes skillene mellom «vanlig student» og «fjernstudent» ut. Fleksibilitet og deltakelse blir viktige stikkord.

Debatten har i stor grad fokusert på teologiutdanningen og «voksne studenters» ønske om en second career og et alternativ til prestetjenestens hovedvei. Vi mener det er mulig å finne gode løsninger og tilpasninger for å møte slike behov innenfor rammen av profesjonsstudiet. Det handler om smidighet og fleksibilitet fra institusjonenes side. I tillegg er et opplegg for second career avhengig av et solid utdanningsløp for first career-studenter. Samspillet mellom disse studentgruppene er et gode for dem begge, for faget og kirka. De nevnte digitale verktøyene og et godt opplegg for etter- og videreutdanning gjør dette mulig. Disse tilpasningene og de alternative veiene til prestetjeneste, må imidlertid støtte opp om, og ikke undergrave, den ordinære og beste hovedveien.

Kirka trenger prester, og prester trenger utdanning. Når kirka er i endring og studentene en mangfoldig gruppe, må vi som tilbyr kirkelige utdanninger ta utfordringen. For prestestudentene er en solid profesjonsutdanning det beste utgangspunktet.

 

Praktikumsleder Fredrik Saxegaard, MF, og prorektor Kjetil Fretheim, MF.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 477 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 17 timer siden / 295 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 17 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 287 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 3 timer siden / 566 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 3 timer siden / 492 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 577 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1204 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1204 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 577 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1204 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 566 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Les flere