Kjetil Mæhle

Alder: 52
  RSS

Om Kjetil

Ble frelst i 1996 i en pinsemenighet. Jobbet 4 år i Sarons Dal. Var etter det en kort periode medforstander før jeg begynte å arbeide som kirkeverge i DnK. Er "familiemann". Jobber nå i industrien. Har sykling som hobby.

Følgere

Bommert i lykkeland

Publisert 16 dager siden - 270 visninger

Lykkelandet Norge, verdens beste land å leve i. Jeg tror det gjerne. Vi har mat, klær, hus, hjem, helse, skole og arbeid. Alt i overflod.

Jeg har aldri opplevd å mangle mat. Ikke en eneste dag. Har alltid hatt rene klær. I mengder. De gangene jeg har blitt syk har jeg fått all den hjelp som har vært tilgjengelig, helt uten kostnad. Noe sier meg at jeg ikke fullt ut forstår hvor godt jeg har det.

Allikevel er det mange i lykkelandet Norge som lever i alt annet enn lykke. Uten å ramse opp all tragedien så vil jeg jeg nevne et par ting. Det er ca 600 registrerte selvmord hvert år. Anslag sier at det er over 100.000 stordrikkere og opp mot 200.000 som bruker narkotiske stoffer. Mellom 10.000 og 15.000 er heroniister. Så kunne vi ramset opp antall skilsmisser, aborter og voldskriminaltiet sånn bare for å kryddre med enda mer malurt. Disse tallene rommer mye smerte, lidelse og sorg.

Så hva er poenget? Jo selv i verdens lykkligste land er det nok av tragedier.

Den materielle velstanden paret med sosialistiske verdier som igjen er paret med indivduell frihet ser ut til å være en rimelig heldig krysning. Et svært gode for folk flest med forbehold om at du går i takt og ikke faller utenfor.

Men alene er ikke det svaret på rikelig eller mangelfull lykke. For livet må fylles. Her kan jeg jo totalt bevistløst ta imot alt som måtte strømme til meg – og det er ikke lite. Livet i Norge er som en lykkebod på tivoli.

Det er nok av tilbud om vennskap med veldreide partnere som tilbyr alt – bak min kones rygg - på facebook. Jeg kan få 500.000 i lån til 20 % rente uten sikkerhet. Bruk det til hva du vil. Som om jeg ikke har nok! Tingens forbannelse har rammet meg for mange år siden.

I mine vennekretser er det helt rusfritt så denne lykken er ufordragelig lett å motstå. Selv om jeg på julebordet kjente et lite snev av drikkepress og ble litt utilpass i 23-tiden. Da nådde stemningen et bevisthetsnivå jeg som edru ikke lenger fant naturlig innpass i. Men laget var så langt hyggelig og maten god.

Men livet kan fylles med mengder av kultur, musikk, filmer og underholdning. 100 kanaler på 80-tommeren og 50 på dabben. Med fjord og fjell utenfor stuedøren, kino, bade- og skianlegg og snart nytt kulturhus så er det rett før lykkeboblen sprekker. Varsel-lyset blinker «overload».

Er det mulig å drukne i lykkeboblen? Er det mulig å fylle livet med tomhet midt i all overfloden? Absoulutt. Både god og dårlig tomhet. Å skille krever visdom. Av og til kommer den med alderen. Prøve, feile og erfare. Så i en «overload» av lykke, er det mulig å se at det under overflaten, er mye tomhet? Kun øyeblikkets gleder i en grå men mettet hverdag?

Er det noe mer? I all vår lykke har vi som folk og nasjon glemt vår skaper, vårt opphav og vårt liv. Vi er blitt dårer som mener at øyeblikkets gleder er bedre enn en evighet med Gud.

Vi lever som rebeller og opprørere. Min vilje, min lyst, mine penger, mitt liv, mine rettigheter, mine krav... «Survival of the fittest» er ikke vårt opphav men vår synd. Og synden er ofte blitt forvekslet med lykke.

«Vi må leve livet». Gjerne det. Selv om munnhellet ofte blir forstått som å leve ut sine lyster. Bryte ett hvert «fengsel» av normer og lover og selvsagt forkaste Gud. Mitt øyeblikks lykke trumpfer alt. Men å skape sin egen lykke i en verden som ligger i det onde er ikke av det gode.

Det finnes en lykke som er åndelig. Denne lykken er langt på vei glemt av både individ og samfunn. Den er blitt forkastet til fordel for kråkesølv og gullglim. Men den er der likefullt og den er tilgjengelig.

Det er fred med Gud. En fred som overgår all forstand. Det er en konkret visshet, som gir et håp som går forbi døden og inn i evigheten. Det er livet med stor L.

Denne åndelige dimmensjon åpnes opp ved troen på evangeliet og Jesus Kristus. Guds rike blir en realitet. Det er der. Det er tilgjengelig. Det er virkelig. Allikevel er det skjult.

Jesus Kristus er verdens håp, verdens frelser og verdens lys. Han brukte ikke ordet lykke. Han brukte ordet salig. Å være salig er å være mettet av en indre fullkommen lykke. Det er forunderlig hvordan Jesus snur på dette begrepet i saligprisningene. Herrens ord knuser fullstendig den norske norske oppfantning av hva sann lykke er. For han sa ikke, lykkelige er de rike og populære. Lykkelige er de selvrealiserte og lykkelig er du som kan gjøre akkurat som du lyster.

Nei, han snudde det opp ned og sa: Lykkelige er de fattige i ånden. Lykkelige er de som sørger. Lykkelige er de nedbøyde. Lykkelige er de barmhjertige. Lykkelige er de rene av hjertet. Lykkelige er de som stifter fred. Lykkelige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.

Jesu ord om salighet og lykke rommer langt mer og går mye dypere enn det overfladiske lykkebegrepet som nå fyller vårt offentlige rom.
Sann lykke er i bunn og grunn å ha sin sak i orden med Gud. Det begynner med Jesus Kristus og er av nåde så ingen kan rose seg. Lykke er å leve for Gud og ære Ham. Som individ og i fellesskap.

Gå til innlegget

Gud er menneskets største problem

Publisert rundt 1 måned siden - 597 visninger

Hvem er Gud? Alle vet at Gud er kjærlighet. Noen husker også at han er allmektig. De fleste har glemt at Gud også er hellig. Den som kjenner Gud som hellig, vil også ha gudsfrykt og være gudfryktig. 

Da Peter, Johannes og Jakob fikk se Jesu herlighet på fjellet og hørte Guds røst tale står det: «Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.» Matt. 17:6.

Da Gud kom nær fryktet selv disiplene. Disse som levde med Jesus og var hans mest fortrolige – i møte med Gud falt de ned og ble fylt av frykt. Denne enkle historien på forklarelsens berg forteller oss at det er et stort problem mellom Gud og mennesket. I det øyeblikk Gud åpenbarer seg i sin herlighet blir ikke mennesket stående. Gud er hellig og mennesket faller.

Apostelen Johannes fikk se Jesus i sin herlighet. Han beskriver møtet i Åp. 1: 13-17: «Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. 14 Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. 15 Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. 16 I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. 17 Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.»

Igjen ser vi at menneskets møte med gudommen er fryktinngytende. Jesus Kristus i sin herlighet er for menneske, endog en apostel som er frelst, skremmende og overveldende. Det uungåelige spørsmålet er: Hva vil du og jeg gjøre den dagen vi møter Kristus i all sin herlighet og makt?

Asbjørn Nordgård skriver i sin bok «Troens paradokser»: «Det mennesket som får oppleve noe av Guds hellighet, oppdager sin katastrofale mangel på personlig hellighet. Det får se sin synd innfor Gud.»

Biskop Bo Giertz klarer å levendegjøre menneskets møte med Gud i romanen «Steingrunnen». Torvik er prest i Ødesjø. Han er mest interessert i religionshistorie og har ikke grepet evangeliets kjerne. Aller helst vil han studere religionshistorie og mistrives i prestetjenesten. I en drøm møter han Gud til dom:

«Plutselig lysnet det. Høyt over skyene flagret et ildskinn. Fra midten av himmelhvelvingen falt det ned i bølger av lys som i stadig viere ringer søkte seg ut i natten. Bølge fulgte på bølge, lyset nådde synsranden rundt sletten i glitrende brenninger...

Da brast tilværelsen. Langt bortenfor alle jordiske lydlovers muligheter buldret og braket en urtidstorden, mettet av tilintetgjørende makt og overveldende skrekkfølelse. Høyt over alt jordisk lys strålte en uutsigelig, ubegripelig klarhet. Himmelhvelvingen revnet, og Makten åpenbarte seg og steg ned, overmektig og tilintetgjørende i sin velde. Torvik så hvordan poplenes blader krøllet seg sammen, og de siste levende greinene visnet og bøyde seg mot jorden som om livet i dem hadde fått befaling om å vike bort. Han så mennesker kaste seg nesegrus på veien. Selv sank han ned på kne, bøyde seg framover og skjulte ansiktet i hendene. Han var omgitt av lys, grepet av Makten.
Livet var ikke hans eget, det strømmet til ham sekund etter sekund ovenfra, og bevende kjente han at strømmen når som helst kunne brytes og hans kropp når som helst falle sammen i død og oppløsning som trærne som visnet.

Han kjente hvordan alt var gave og lån, hvordan hver celle i hans vev hyllet Makten som sitt opphav og sin eier, hvordan det Uutsigelige var ett med livet i hans lemmer, hvordan det drev den varme pulsen ut i fingertuppene, pumpet blodet gjennom årene og holdt hans sjel sammen så tankenes kjede ikke brast.

Gjennom lyshavet gikk et skjelvende støt, alt svøptes inn i den gjennomtrengende klang av basuner. Marken vek til side og skalv, rommet var fullt av glitrende og rystende toner. - Nå kommer Kristus, tenkte han – og det er med himmelens rike som når en konge vil holde regnskap med sine tjenere.

Foran seg hadde han Makten og Majesteten, men dit våget han ikke å løfte sin øyne. Han hadde bare følelsen av en glødende, smeltende masse, en fortærende hete som når som helst kunne tilintetgjøre ham om den bare kom en hårsbredd nærmere. Han hørte kongelige lepper tale med overjordisk klarhet, slynge ut ord som blanke sverdklinger. Ryttere suste forbi, det hvite i hvite vinger, og et steds ovenfor hans skjelvende skulder måtte boken ligge.

Nå skulle den åpnes. Han ble løftet opp. Slått av undring så han overnfra ned på sitt eget liv. Der var en stor hvit kirke med nakne murer. Solen skinte inn fra nordvest, det var en sen sommerkveld. Koret strålte i kveldssol, det røde skrud lyste, kalken speilte det varme lysskinnet med unaturlig klarhet. Rundt den vide alterringen knelte gutter, bare unge gutter, skulder ved skulder. Der lå han selv, en lang, ulenkelig gymnasiast som var blitt overrumplet av Gud. Han stammet hjelpeløse bønner, hans hjerte var overfylt. Nå så han hvorfor: Ovenfra flommet noe av det Uutsigelige ned over ham på en lysbro og la seg over ham, omhyllet hans vesen som Sankt Elms ild, rørte ved ham så han skalv i salig gys. I kalken lynte blodet i dyp rubinfarge. En dråpe av det Uutsigelige falt fra randen av den løftende kalk ned på hans hjerte og festet der et levende ildrødt segl. Og det kom en røst og sa: Kalt av Gud.

Bladet vedtes. Han så seg selv med en skolekamerat i båt. Brisen strøk lett over fjorden og en liten vinkel av bølger la seg etter båten der den fløt frem. Nå hørtes kameratens stemme: Si meg – hva drev dere egentlig på med på det møtet du var med på? Og han hørte sin egen stemme fortelle noen løsslopne historier med grove poeng. Mens latteren buldret over viken, hørtes en klar stemme, lik en sverdklinge: Du er veid og funnet for lett.

Et nytt blad vendtes. Solen lyste over grøftekanten der rylliker og hundekjeks vaiet i vinden. Der lå han med marsjstøvlene støttet mot leirbunnen, uniformen oppknappet og hendene foldet under nakken. Oppe på kanten av åkeren satt den kjempestore hestepasseren og sugde på pipen sin. Han spyttet foraktelig og sa: Og når du nå har rotet igjennom alle bøkene dine i Uppsala, hva skal du da gjøre? Han hørte sin egen stemme svare med understreket likegyldighet: Tja – jeg får se. Kanskje jeg blir lærer.

Men på himmelen brant en rød lengsel som lette etter en vei til hestepasserens hjerte og søkte et vitne. Og en streng røst lød over de tynne sommerskyene: Den som skammer seg for meg og for mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet.

Neste blad vendtes – med stille, ubønnhørlig konsekvens-.
Så var det møtene i menighetsrådet og det store sammenstøtet i mars. I dette underlige lyset ovenfra virket alt så forferdelig klart. Han prøvde forgjeves å feste blikket på Schenstedts skikkelse for å se hvordan intriger og skadefryd skulle ta seg ut nå. Han så bare et lite halvmodent barn som skjulte en fredløs og ropende sjel bak den svarte skjeggroten og de brede skuldrene.

Han så hvordan himmellyset i flagrende bind atter og atter kastet seg ned for å gripe om barnets hjerte, men stadig på nytt vek tilbake.
Så hørte han sin egen stemme, hard, irritert, ondskapsfull. Som en kvass dolk skar den gjennom luften, og der den boret seg frem, ble alle de lyse himmelbåndene slitt av, de avskårne stumpene falt som løsrevet krysantemumblad ned på gulvet, og Schenstedt trampet på dem med et overlegent hånsmil.

Men et sted i det fjerne hørtes rasende rop av skuffelse, marken rystet under trampingen av tusen føtter, det raslet i lanser og harnisker, og det falt tunge blodsdråper fra himmelen, brennhete stenk fra den skummende kalk med Guds strenge vredes vin. Han falt.
Han hadde bare en tanke: komme seg unna, å skjule seg i jorden, å få kjenne steinblokker falle sammen oveer sitt hode. Men det fantes ingen jord å skjule seg i lenger. (Side 232-238)

En overveldende beskrivelse av møte mellom mennesket og Gud, forfattet med skriften som bakteppe og grunnlag. Gud er hellig og menneskets møte med Guds helliget er døden for oss.

Evangeliets sentrum er jo nettopp Golgata. Jesu lidelse og død på korset forteller oss om Guds vrede mot synden. Det står at det behaget Gud å knuse ham, Jesus Kristus, på korset. Hvorfor? Fordi Jesus bar all verdens synd. Gud utslettet og straffet der, og den gang, all synd. Gud har selv betalt prisen for våre synder og Jesus er den som kan kjøpe oss fri.

Som syndige mennesker vil Gud på alle måter være vårt store problem - om vi da ikke får tak i det som Gud rettferdiggjør oss ved. I sin store kjærlighet har han løst det største problemet vi har: Synden i vårt liv så vi kan leve for Ham i tro og helliggjørelse.

De viktige spørsmålene er: Hvordan blir et menneske fri fra synden og hvordan lever et menneske et hellig liv, verdig Jesu navn og Guds rike?

Å være trygg i troen på hva Gud har gjort angående disse store spørsmålene er å få eie Guds fred. Da er ikke Gud lenger mitt problem, da er han min Far i himmelen.

For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Gå til innlegget

Ser du ulven?

Publisert rundt 1 måned siden - 9862 visninger

En ulv er ikke vanskelig å kjenne igjen. De enslige vandrerne er ikke så mye å bekymre seg for. Langt farligere er det når de går i flokk. Da kan de felle hva som helst. 

Så har vi denne merkelige avarten, ulver i fåreham. I skinnet et får men altså en ulv. Hvor langt kan vi trekke dette begrepet? En katolikk som går i en protestantisk menighet for å påvirke denne i katolsk retning. Er det en ulv i fåreklær? Eller kanskje en universialist eller tilhenger av Branham som kommer på bedehuset for å forkynne sin overbevisning, er det en ulv i fåreklær? Det vil ihvertfall kunne skape uro, splid og normalt bli oppfattet som respektløst. Ett stykke utenfor folkeskikken.

Som pinsevenn kan jeg gå på bedehuset. Lutheraneren kan selvsagt komme på møte i pinsebevegelsen og katolikken kan godt kjenne seg hjemme i trosmenigheten. Det er ikke forskjellig teologisk syn som avgjør om det er en ulv i fåreklær eller ikke.

Det har med åpenhet, respekt og enhet å gjøre. Som besøkende i et annet kirkesamfunn må jeg respektere og innordne meg eller la besøket være. Falske profeter og ulver i fåreklær gjør ikke det. De er undercover.

Ulven i fåreklær og falske profeter har gjerne store vyer. De skal reformere kirkesamfunn, nasjoner og verden. Forandre læresetninger og skape en transformasjon. De er ikke småtteri de står i spissen for.

Får er får og ulv er ulv. En ulv splitter. Fårene går i flokk. Ulvens hensikt er å skille fåret fra flokken og bort fra Kristus. Det er ingen lett jobb. For Herren er min hyrde. Hans kjepp og hans stav trøster meg.

Allikevel så beiter noen av fårene seg bort fra Hyrden. Det er kanskje noen ulver i fåreklær som forleder dem. Skaper avstand til Herren og hans flokk. Legger ut skriften litt vrangt. Oppfordrer til å bli med i det nye som Gud nå tilsynelatende gjør. Overbeviser med sin vennlighet og smigger. Bruker tid til å hjelpe fåret. Med fåreham på gjør ulven gjerne noen gode ting.

Men hensikten er splittelse. En ulv sine frukter er ikke gode: Litt baktaling. Litt rykter. Skape litt avstand til ledere, forkynnere og kanskje hele bevegelsen. Ulven og fåret blir gode venner. Lojalt lytter fåret til ulven. Det skurrer, men ikke nok. Og ulven arbeider med sitt, helt til den kan felle byttet. Ulver i fåreklær forfører og blir selv forført.

Det er Jesus som bruker beskrivelsen glupende ulver og fåreham. Det er de han betegner som falske profeter. Det står i Matteus 7:15: «Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver.»

De falske profetene taler ikke sant om Gud. De snakker ut fra sitt eget. Jesu ord står i en sammenheng. Vers 13 og 14 taler om fortapelse og liv. Jesus sier: «Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den

Falske profeter forkynner gjerne at veien til Gud er fin og bred. Du trenger ikke gå inn gjennom den trange porten. Du trenger ikke gå på den smale veien. ALLE veier fører til livet. Ingen veier fører til fortapelse. Du kan ta imot Jesus når du er død. Alle vil til slutt finne Jesus. Gud er god og frelser alle.
Så vris og forvendes ordet slik at ingen forstår hva de sier - men det høres jo klokt ut. De må jo ha studert dette, overbevisende som det er. Kanskje det er meg det er noe galt med? Jeg som ikke forstår og faller ut av denne kompliserte utleggelsen... Da begynner ulven å få grep. Autoritet over menneskers liv og tro er jo selve målet for ulver og falske profeter. Å tenke selv er imidlertid det beste vern.

Bibelen er skrevet i enkle, tydelige og klare ord. Budskapet er ikke til å misforstå. Sier Jesus at porten er trang og veien til livet er smal – så menes akkurat det. Sier Jesus at veien til fortapelse er bred - så er den veien bred. Budskapet er tydelig og enkelt. Vi kan bare misforstå dette om vi vil. Men tror jeg enkelt og liketil Jesu ord da forstår jeg hva hans budskap er.

Så hva skal vi gjøre? Hold ulvene på avstand til fruktene blir synlige. Jesus forteller selv hva som må til: «På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? 17 Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. 18 Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt.»

Gå til innlegget

Frelse fra Guds dom?

Publisert rundt 1 måned siden - 358 visninger

Hvordan blir et menneske frelst? Reddet fra fortapelse og Guds dom. Hva kan jeg selv gjøre og er det håp? Svarene på spørsmålene finner vi i Romerbrevet 3:20-26.

Romerbrevet 3:20: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd."

Ordet derfor sikter til mennesket som er under loven, og under loven er alle mennesker skyldige for Gud. Er vi skyldige for Gud da er vi ikke rettferdige eller rettferdigjort. Den skyldige vil komme under Guds dom.

I vers 20 står det at intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Skriften utelater fullt og helt den mulighet at noen blir frelst gjennom å lyde loven. Hvorfor kan vi ikke bli frelst ved loven? Fordi vi ikke klarer å holde loven. Derfor er også mennesket skyldig. Derfor blir vi ikke rettferdiggjort ved loven. Men Skriften holder frem hva loven gjør. Ved den, loven, kommer erkjennesle av synd.

Loven gjør at jeg innser at jeg er en synder. Jeg faller gjennom og holder ikke mål etter Guds standard. Det er en av lovens gode hensikter. Ved den kommer erkjennelse av synd.

Når Skriften her taler om loven så mener den hele loven. Det er moseloven med alle sine 613 bud. Omskjærelse, seremonilover og morallover. Dette er den jødiske loven. Det er altså ikke tale om å innsnevre loven til de 10 bud. Skriften har tidligere i brevet tatt for seg jødene som setter sin lit til loven. De søker å leve opp til den og slik være rettferdige for Gud. På det viset, ved fromhet, mener de å gjøre seg fortjent til Guds gunst og favør. Romerbrevet er skrevet til bl.a. jødekristne i Rom år ca 57, for å klargjøre for dem og alle andre, at ved loven blir ingen rettferdiggjort for Gud.

Men Romerbrevet peker på en annen vei enn lovens vei.

21 "Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven," I vers 21 sier Skriften at Guds rettferdighet er åpenbart. Altså ikke min egen rettferdighet. Ikke noe som har med meg å gjøre i det hele. Det menneskelige er utelatt. Det har med Gud å gjøre. Guds rettferdighet er åpenbart. Guds rettferdighet er blitt kjent. Den var tidligere skjult, nå er den avdekket og kommet frem fra det skjulte.

Denne Guds rettferdighet er nå åpenbart uten loven. Det er en rettferdighet som er kjent, synlig og tilgjengelig, som til og med, er helt uten loven. Uten loven betyr akkurat det som står. Loven har ikke noe med den Guds rettferdighet å gjøre som nå er åpenbart.

Denne Guds rettferdighet har derimot loven, sammen med profetene, vitnet om. Disse størrelsene, loven og profetene, så frem til Guds rettferdighets komme mens den enda var skjult. Deres vitnesbyrd finner vi i det gamle testamentet. Skriften er troverdig!

Nå, sier Paulus, er Guds rettferdighet kommet. Klarer vi å ta innover oss storheten i evangeliet, i Guds verk? For oss i 2018 er det gamle, men gode nyheter. Gud sin rettferdighet er åpenbart, for det som for oss, er lenge siden. Paulus fikk oppleve det mirakelet at Gud åpenbarte det i hans tid. Guds rettferdighet åpenbart i Jerusalem ca år 33. Guds gjerning kan vi både stedfeste og tidfeste.

22 "det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror." Hva er Guds rettferdighet? «... Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus». Tror vi på Jesus Kristus? Da har vi Gud sin rettferdighet. Det er nåde.

Guds frelse i en setning inneholder tre ingredienser. 1, Gud sin rettferdighet. 2, Jesus Kristus, hans lære og gjerning. 3, min tro. Troen på Kristus gir meg Guds rettferdighet. For å understreke nødvendigheten av troen sier Skriften: Til alle og over alle som tror.

Det står tydelig til alle og over alle, så da er jo alle inkludert uansett levd liv. Ingen er så ute å kjøre at de ikke kan få del i Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus. Tror jeg på Jesus Kristus da får jeg Guds rettferdighet, uansett. Troen er det eneste som er nødvendig og utelukker alt annet.

Det er ikke størrelsen på syndene i levd liv som avgjør. Det er ikke den vanskelige oppveksten som avgjør. Det er ikke hva du er, eller hva du har gjort som frelser eller dømmer deg. Det er om vi tror eller ikke tror på Jesus Kristus som avgjør. Ingenting annet. Troen på Jesus Kristus gir deg Guds rettferdighet.

Det nytter altså ikke å tro på Budda, Muhammed, Allah, menneskerettigheter eller menneskets godhet. Skriften utelukker det. Det er kun et navn vi kan bli frelst ved og det er Jesus Kristus. Hvorfor? Fordi Gud rettferdiggjør den som tror på Jesus Kristus og kun ham.
Det er kun den Gud rettferdiggjør som holder mål etter Guds standard. Ikke min egen rettferdighet, ikke andres rettferdighet og ikke gode gjerninger. Heller ikke moseloven kan rettferdiggjøre oss for Gud. Kun troen på Jesus Kristus. Smal vei – ja. Men rett vei. Guds vei.

24 "Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus."  Hvordan går det til? En ting er å forstå det. Ha kunnskap om det. Spørsmålet er hvordan det blir en realitet inn i mitt liv? I vers 24 sier Skriften: «Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» 1, det er for intet. 2, det er av Hans nåde. 3, det er forsløning i Kristus Jesus.

For intet. Det er så viktig. Her gjelder ikke noe åndelig prinsipp om å så og høste. Det er ingenting vi gjør som gir oss rett på Guds rettferdighet. Det er en gave. Den gis. Gaver koster aldri noe. Ikke i form av penger, materielle goder, faste, bønn, almisser, avlat, eller hva som måtte minne om å koste. Det er for intet.

Deretter er det av Hans nåde. Det er Guds nåde. Er det av nåde så er det ingenting vi kan gjøre. Får ikke Gud gjort dette av nåde så vil han ikke gjøre det. Skal vi ha noen del i dette, og hjelpe litt så klusser vi det bare til. Det er helt og fullt og kun Guds nåde som gjelder. Vi har ingen, absolutt null, del i det. Vi kan bare ta imot og da menes det - kun ta imot.

Ved troen på Jesus Kristus skjer det en forløsning i Kristus. Ved bruk av ordet forløsning tenker de fleste på moren som blir forløst fra den nyfødte. Førløsning i antikken var derimot krigsfangen eller slaven som ble kjøpt fri. Han ble forsløst. Hvor mye rikere det bildet er sett i evangeliets lys. Synderen som blir forløst fra mørkets makt og satt over i Guds rike. Det kjødelige mennesket som blir forløst i Kristus og fødd på ny ved ånden.

Gud er den som frelser
Derfor er ikke frelse et menneskelig verk. Gode gjerninger, lovgjerninger eller egen rettferdighet duger ingenting. Men den som tror på Jesus Kristus får Gud sin rettferdighet. Han forløses i Kristus til et nytt liv for intet av nåde.

Frelse er med andre ord Guds verk i mennesket som tror. Det er Gud som gjør det. Et menneske kan ikke forløse seg selv. Kun Gud kan, av nåde, for intet i den som tror på Jesus Kristus. En kristen som er forløst i Kristus og har opplevd Guds verk inn i sitt liv har fått den mest dyrebare skatt – og vet det. Det er livsforvandlende. Den åndelige dimensjon blir en realitet. Kjærligheten til Gud veller frem. En dyp hengivenhet og glede til Gud fyller livet. Og troens visshet fyller hjerte og sinn. Guds rike kommer inn i dere, sa Jesus. Ja, vitner vi, det er sant. Takk Gud!

26 "Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus»
Gud vil vise sin rettferdighet. Gud vil ikke at hans rettferdighet skal være skjult og tildekket for menneskene. Hans rettferdighet er nå åpenbart, synlig og tilgjengelig. Den har vært det i 2000 år. Gud viser sin rettferdighet, så han kan være rettferdig og så han kan rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.

Gud er sannelig en god Gud. Ja Gud, du alene er rettferdig. Gud viser sin rettferdighet og Gud vil rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Det er gledens budskap. Og det gir glede, fred og jubel i hjertet. Lovsang og takknemlighet til Gud, han som frelser.


Bibelversene står slik i sammenheng: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.  21Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, 
22det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell,  23alle har syndet og mangler Guds herlighet.  24Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.  25Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort.  26Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.» Romerbrevet 3:20-26

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
23 minutter siden / 7152 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 59 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 59 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 234 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1042 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 534 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Les flere