Kjetil Haga

Alder: 51
  RSS

Om Kjetil

Domprost i Tønsberg

Følgere

Kirkens muligheter

Publisert 4 måneder siden - 226 visninger

Flere av Den norske kirkes utfordringer og muligheter kan beskrives ved bruk av det lille, inkluderende ordet OG.

Den norske kirke er inne i en spennende tid. Vi vet en hel del om det som har vært, men veien videre er åpen og kan trekke i flere retninger. Stilt overfor morgendagens utfordringer vil en utfyllende, inkluderende OG-holdning være viktig for kirken på flere områder.  

Bredde OG dybde

Den norske kirke skal romme både bredden og dybden av hva det vil si å være kirke. At Den norske kirke skal forbli Norges folkekirke er forankret i Grunnloven, og det er en ambisjon veldig mange stiller seg bak. For at kirken skal realisere denne visjonen forutsettes imidlertid en realistisk refleksjon omkring hva dette vil kreve. Å forbli folkekirke er et ambisiøst mål, men også et gedigent ansvar å forvalte. Kirken må finne sin rolle som en god medspiller med andre aktører i samfunnet, både nasjonalt og lokalt. En kirke som i kraft av å ha vært mangeårig majoritetskirke krever og forventer sin selvfølgelige plass i morgendagens samfunn vil kunne risikere å falle igjennom. På den annen side vil en troverdig kirke som kombinerer tydelighet med lydhørhet og som vinner respekt gjennom måten den fremstår på være en kirke som kan forbli både sann kirke og folkets kirke. Kirkens rom bør være åpent både for den faste tro, den undrende tro og den uferdige tro som mange mennesker bærer på i dag. Kirken må kombinere en slik bredde med dybde som rommer røtter, tradisjoner og lære. En kirke som er trygg nok på hvor den står bør også kunne være trygg nok til å møte andre mennesker der de er, uten for raskt å skulle komme med avgrensende svar som kan komme til å lukke mer enn å åpne. Å stå stødig i dette mangfoldige terrenget representerer både utfordringen og muligheten for morgendagens folkekirke.

Struktur OG kultur

Den norske kirke står overfor store organisatoriske utfordringer. Det ser ikke ut til at veien mot ny kirkeordning vil falle på plass uten fortsatt betydelig intern uro. Å finne samlende løsninger som gjør det mulig å leve sammen under samme tak i samme kirke er et ansvar som må forvaltes med klokskap av alle involverte. I en slik situasjon er det viktig å søke kompromissløsninger som bygger tillit og som unngår for stor avstand mellom de som blir «vinnere» og «tapere» når det nye organisasjonskartet er lagt. Uavhengig av fremtidig organisatorisk modell vil det være et uoppgivelig ansvar å gjøre det beste ut av den strukturen som til enhver tid finnes og ikke minst å jobbe kontinuerlig med utvikling av en god internkultur. Internkultur preget av løsningsorientert fokus og respektfull velvilje overfor hverandre vil ha stor verdi uansett hvordan den fremtidige organiseringen av kirken vil se ut. På den annen side vil en internkultur preget av profesjonskamp og motvilje være noe man må slite med også i en ny organisasjonsform, dersom man ikke klarer å motvirke dette nå.

Arbeid OG hvile

Hva skal vi i kirken gjøre med tall og piler som peker nedover?
De utviklingstrekkene vi nå ser kan komme til å snu, eller det kan være begynnelsen på år med nedgang på flere av kirkens områder. Dette vet vi ikke, men utviklingen utfordrer oss som er engasjert i kirken til å fastholde to perspektiv samtidig. Vi skal på den ene side tenke kreativt og strategisk, utfordre og oppmuntre hverandre til å stille de viktig spørsmålene omkring arbeidsformer og metoder: Hvordan skal vi nå frem til barn, unge, voksne? I det arbeidet bør steiner snus, og vi kan se på tvers av både menighetsgrenser og landegrenser for å lære av hverandre.
På den annen side skal vi samtidig vokte oss for å tenke for instrumentelt om sammenhengen mellom innsatsfaktorer og resultater i kirkelig arbeid. I kirken må vi fastholde det grunnleggende perspektivet at den ene er umistelig og at mye av det som teller ikke alltid kan telles.
I morgendagens kirke skal vi derfor jobbe hardt og systematisk. Vi skal gjøre alt vi kan og bruke våre evner analytisk og praktisk. Samtidig skal vi til enhver tid hvile i erkjennelsen av at tro, liv og vekst ikke er et produkt av vår innsats, men en gave fra Gud som Han alene kan gi. Bare gjennom en vedvarende bevissthet omkring balansen mellom disse to dimensjonene kan kirkens ansatte og frivillige bevare perspektiv og arbeidsglede, samt unngå den sårbarhet og nederlagsfølelse som kan være en uvelkommen følgesvenn av vår tids tidvis nådeløse oppmerksomhet på tall og statistikk.

Evnen til å ivareta OG-perspektiv vil være viktig for utviklingen av morgendagens kirke.
Å skulle ivareta og romme mye representerer både utfordringer og muligheter. Det er viktig å anerkjenne utfordringene, men først og fremst å møte morgendagen med mulighetenes åpne blikk.

Gå til innlegget

To arbeidsgiverlinjer, ja takk!

Publisert 10 måneder siden - 861 visninger

Det er tid for å samle kreftene og spisse fokus i Den norske kirke.

Skillet mellom stat og kirke har så langt blitt håndtert på en god måte, selv om det fortsatt er mange forvaltningsmessige detaljer som skal på plass. I en tid der kirkens økonomiske rammer er under press, jf oppslaget om kutt i prestestillinger nylig, er det viktigere enn noensinne å prioritere hva vi skal bruke ressursene og oppmerksomheten på.

Det har i mange år vært en etablert sannhet at det er behov for å omorganisere Den norske kirke i retning av en arbeidsgiverlinje. Svært mye arbeid har vært lagt ned i forsøk på å utvikle en slik organisatorisk modell, uten at det ser ut til at vi er nærmere noen løsning. Dersom dette spørsmålet fortsatt skal behandles og modeller utprøves i årevis fremover, vil det legge beslag på store ressurser og opprettholde energitappende profesjonsposisjonering. Kanskje det er på tide å legge spørsmålet til side og gjøre det beste ut av den organiseringen vi har, i hvert fall så lenge kirkelig finansiering er basert på overføringer fra både stat og kommune.

Samhandlingen mellom dagens to arbeidsgiverlinjer fungerer mange steder utmerket lokalt. Der den ikke gjør det kan man videreutvikle løsninger og avklare ansvarsforhold, uten at arbeidsgiverlinjene behøver å være til hinder for dette. Jeg påstår slett ikke at dagens ordning er en eksemplarisk organisatorisk modell, men jeg mener man nå bør vurdere om den er god nok, i hvert fall for en stund til.

Det stilles jevnlig spørsmål om hvor mye ressurser som brukes på administrasjon og byråkrati i kirken. Det er et svært viktig spørsmål, som imidlertid også må ledsages av spørsmålet om hva som genererer økt byråkrati. Skytset rettes ofte mot Kirkerådets administrasjon, som definitivt må tåle bli utfordret på dette. Administrasjonen i Kirkens hus er imidlertid igjen prisgitt å følge opp det som Kirkemøtet vedtar. De senere årene har Kirkemøtet vedtatt en rekke saker og reformer som har vært svært ressurskrevende for kirken på alle nivå. Noen ganger kan man undres om Kirkemøtet egentlig har vært klar over rekkevidden og konsekvensene av sine vedtak.

Å fatte vedtak er selvfølgelig Kirkemøtets privilegium og ansvar som øverste besluttende organ. Til en viss grad kan man også si at noe av det vi har sett de senere årene er kirkedemokratiets nødvendige pris. Kirkemøtet har imidlertid fremover et ansvar for å forvalte kirkens samlede ressurser klokt, og da er det ikke mulig å både holde administrative kostnader nede og samtidig påføre administrasjonen en stadig økende saksmengde. Både av hensyn til kirkens arbeid lokalt og for å motvirke økt administrativ ressursbruk sentralt mener jeg at Kirkemøtet i 2018 bør vurdere å legge hele omorganiseringsdiskusjonen på is for en stund.

Dersom vi kan unngå å fortsette uendelige diskusjoner om mulige endringer av forvaltningsnivå, tilsettingsmyndighet og arbeidsgiveransvar kan vi i stedet videreutvikle og foredle den modellen vi har. Håpet er at det kan bidra til mindre fokus på kirkens struktur og større fokus på kirkens oppdrag.

Noen ganger er endringer helt nødvendige. Andre ganger kan den gode løsningen være å gjøre det beste ut av det man allerede har. I dagens situasjon tror jeg vi har lite å tape og mye å vinne på å gjøre nettopp det.

Gå til innlegget

Sjeldnere Kirkemøte, demokrati og kostnad

Publisert rundt 1 år siden - 493 visninger

Forslaget om Kirkemøte annet hvert år møter motstand med argumentene at dette vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et kirkemøte kun koster 5 millioner. Demokratiet kan imidlertid ivaretas også med sjeldnere kirkemøter ved å avklare hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke, og de reelle kostnadene til et kirkemøte er nok langt høyere enn 5 millioner.

 

Per Christian Aschim har foreslått at Den norske kirke kun bør ha Kirkemøte annet hvert år. Forslaget møter motstand fra Harald Hegstad og fra Vårt Land på lederplass, blant annet med argumentene om at færre kirkemøter vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et Kirkemøte "bare" koster 5 millioner å arrangere.

 

Spørsmålet om færre kirkemøter vil styrke eller svekke demokratiet i Den norske kirke vil være helt avhengig av forståelsen av hva kirken er og avklaringene av hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke fremover.

Dersom man tenker om Den norske kirke at den skal være et slags konsern, der det er viktig at flest mulig beslutninger tas på toppen for å sildre forpliktende nedover organisasjonen på alle nivå, da bør selvfølgelig antall kirkemøter økes slik Vårt Land foreslår. Dersom man tenker motsatt vei om kirken at den først og fremst er lokal og at det som kan besluttes lokalt bør besluttes lokalt, da blir bildet et ganske annet. Da vil det også være mulig å ha færre kirkemøter med færre saker uten dermed å svekke demokratiet.

Det er ingen tvil om at Den norske kirke trenger ordninger vedtatt på øverste nivå for å ivareta forsvarlig forvaltning, enhetlige rammer og felles identitet.

Den norske kirke trenger imidlertid slett ikke å utvikle seg videre i retning av å bli en toppstyrt og målstyrt organisasjon slik vi de senere årene har sett klare tendenser til.

En viktig nøkkel til disse avklaringene blir altså i stor grad hvor detaljert man skal tenke om styring ovenfra og nedover i Den norske kirke.

Jeg har både teologisk og organisatorisk størst tro på en kirkelig modell der man reduserer antall saker til nasjonal behandling til et nødvendig minimum og overlater mest mulig til lokal beslutning innenfor gitte rammer uten for mye byråkratisk kontroll.

Kirken må være gjenkjennelig nasjonalt, men ha rom og respekt for lokale forskjeller og at frivillig engasjement ofte trekker andre veier enn det som kan vedtas i måldokumenter på Kirkemøtet. Kirken er et hus av levende steiner, ikke en produksjonsbedrift.

Når det gjelder ressursbruk er 5 millioner til et kirkemøte urealistisk lavt dersom man for eksempel også skulle ta med tidsbruk blant ansatte og frivillige til behandling av høringsuttalelser og saksforberedelser på alle nivå. Det regnestykket er jeg redd ville bli et skremmende syn.

I disse dager etableres et nettverk av kirkelige fellesråd for å sikre menighetsrådenes og fellesrådenes innflytelse oppover i den kirkelige beslutningsstrukturen. Dette er selvfølgelig et legitimt demokratisk anliggende. Opprettelsen tydeliggjør det faktum at mange lokale råd føler seg både truet og fremmedgjort overfor en utvikling der stadig mer innflytelse trekkes mot toppen av Den norske kirke. Paradokset blir imidlertid at med utgangspunkt i det viktige anliggendet å styrke det lokale arbeidet, må stadig mere ressurser brukes for å kjempe om innflytelsen oppover.

 

Med færre og mindre detaljerte saker til behandling på Kirkemøtet vil både det lokale engasjementet og det lokale demokratiet kunne vitaliseres og styrkes.

Forslaget om færre kirkemøter støttes fordi beslutningsprosesser dermed vil kunne forenkles og sentralkirkelig byråkrati reduseres. Demokratiet må selvfølgelig ivaretas, men det kan man gjøre ved å avklare tydeligere hva som skal besluttes hvor, til beste for både menighetene og kirken som helhet.

Gå til innlegget

Enklere folkekirke

Publisert over 1 år siden - 1647 visninger

Den norske kirkes gode intensjoner om mindre byråkrati og fokus på den lokale menighet risikerer å blir honnørord uten realitet

 

Mange bærer på en dyp uro i forhold til Den norske kirkes videre utvikling.

Det diskuteres om kirken i årene fremover skal være åpen, levende, mangfoldig, frimodig eller hva som blir det neste begrepet fra en ny gruppering.

Personlig er jeg mer urolig for at kirken organisatorisk og beslutningsmessig har hensatt seg i et dysfunksjonelt uføre som rammer det lokale arbeidet og som kan vise seg vanskelig å komme ut av.

Den norske kirke har gjennom flere år tatt beslutninger og strategiske grep som har påført både menigheter, ansatte og frivillige store belastninger uten tilsvarende resultater. Jeg tenker da særlig på to ting: Det ene er den demokratiske utviklingen som har gitt kirkens valgte organ alt for mange saker å skulle behandle og forholde seg til. Det andre er de kirkelige reformenes grunnprinsipp om at alle menigheter må utforme og vedta sine egne og svært detaljerte planer.

I kirkemøtevedtak og fra mange hold blir det nå understreket to ting: I fremtidens kirke skal menighetenes posisjon styrkes, og byråkratiet skal være så lite som mulig. Dette er absolutt alle enige om. Samtidig er det få konkrete tiltak som kan sikre at disse målene blir oppfylt, snarere tvert imot. Jeg oppfatter for eksempel ingen vesentlig vilje til å revurdere kirkens grunnprinsipp, som for øvrig er en klassisk oppskrift på byråkrativekst: Lokal selvstendighet og tilsynelatende frihet, som i neste omgang må underlegges godkjenning og kontroll fra overordnet organ.

Dersom det ikke raskt tas klare grep, risikerer vi at fokus på den lokale menighet og mindre byråkrati blir honnørord uten realitet.

I siste nummer av magasinet Strek omtales en bekymringsfull utvikling i Svenska kyrkan, en kirke i dyp krise som i følge artikkelen bedriver "selvskading på høyt nivå". Blant annet beskrives den sentralkirkelige administrasjonen som å "fremstå i sitt eget univers, i dårlig kontakt med basisarbeidet i kirken". Antall sentralkirkelig ansatte i Sverige har dessuten økt med 50% etter skillet fra Staten i år 2000.

Utfordringen for Den norske kirke er å unngå at det samme skal skje her, men dette vil ikke vil skje av seg selv. Tvert imot tilsier all organisatorisk tyngdekraft at administrasjon og byråkrati vil øke, med mindre man gjør noe aktivt for å forhindre det.

Helt nødvendige og konkrete tiltak må derfor diskuteres. Dette kan for eksempel være:

1. Revidering og forenkling av Den norske kirkes beslutningsstruktur og praksis. Saker som legges ut til høring og demokratisk beslutning bør være færre og av mer overordnet karakter. Det er fullt mulig å ivareta et velfungerende kirkedemokrati uten at alle organ på alle nivå må uttale seg om alt.

2. Utjevning av balansen mellom synodal og episkopal beslutningsmyndighet slik at biskopene får beslutningsmyndighet i en del saker. Dersom det nå går i retning av reelle valg av biskoper, vil biskopene kunne utøve et slikt ansvar fra en representativ demokratisk basis. I tillegg vil deres kompetanse i større grad komme til anvendelse, og deres kirkelige tilsynsansvar kan bli tydeligere.

3. Vedtak av overordnede rammeplaner for alle menigheter i Den norske kirke på områder som gudstjeneste, kirkemusikk, trosopplæring, diakoni og misjon. Den enkelte menighet kan deretter utvikle og tilpasse sitt arbeid fra disse gitte forutsetningene, med lokal frihet uten byråkratisk kontroll.

4. Omdisponering av kirkelige ressurser fra kontroll og byråkrati til metodikk og inspirasjon.

5. Avvikling av målstyring som kirkelig styringsprinsipp og økt fokus på kirkens institusjonelle karakter som en levende organisme. Dersom man reduserer ambisjonene om å styre kirken innholdsmessig som en instrumentell organisasjon, blir det også enklere å finne løsninger på organisering og ledelse. Det bør da være fullt mulig å organisere kirken i en arbeidsgiverlinje med funksjonsdeling mellom administrativt lederansvar og faglig/pastoralt lederansvar.

6. Kirkerådets sentralkirkelige administrasjon holdes på dagens nivå eller reduseres. Nye oppgaver har kommet til etter skillet fra Staten. Da må man, som man sjelden gjør i slike tilfeller, se på hvilke oppgaver som kan tas bort. Jeg har noen konkrete forslag, uten at dette skal flagges her.

Jeg er urolig for er at det er for liten vilje og evne til å diskutere og iverksette konkrete tiltak som faktisk kan gi den effekten alle er enige om at er ønskelig. Ropene om at ting må gjøres enklere lyder fra mange kanter, ikke minst fra lokale menigheter. Samtidig opplever mange maktesløshet overfor utviklingen. Det er en åpenbar risiko for at sentralkirkelig administrasjon og kirkelig byråkrati blir selvopprettholdende og selvforsterkende muskler på kirkens legeme. Denne risikoen må motvirkes med konkrete tiltak, for avbyråkratisering skjer aldri av seg selv.

 

Gå til innlegget

Mulighetenes lidenskap

Publisert over 1 år siden - 120 visninger

Det er ingen grunn til å bagatellisere utfordringene som Den norske kirke står ovenfor. Samtidig er det god grunn til å glede seg over mye.

 

 

Den norske kirkes utfordringer fra 2017 er både mange og store. Gjentakende oppmerksomhetstema i høst har vært økonomisk driftsgrunnlag, organisering/ledelse og skolegudstjenestenes framtid. I avisspalter og fra ulike kanter av kirkens arbeidslag kan det oppfattes både uro, bekymring og tendenser til mismot.

 

Det er ingen grunn til å bagatellisere utfordringsbildet som Den norske kirke står ovenfor. Samtidig er det god grunn til å glede seg over følgende:

1. Selv om Den norske kirke blir nødt til å gjennomføre noen kostnadskutt, for øvrig i likhet med mange andre aktører i samfunnet, har kirken på vei mot selvstendighet fått et godt økonomisk fundament gjennom en grunnlovsfestet finansiering.

2. Selv om man i kirken ikke er forskånet fra krevende profesjonskamp, har kirken samlet sett en rekke dedikerte medarbeidere med bred kompetanse som gir berettiget håp om å finne gode funksjonsfordelinger som kan ivareta både arbeidsoppgaver og profesjonsidentiteter.

3. Selv om Den norske kirke selvfølgelig må tilpasse seg nye tider og innfinne seg med å miste deler av majoritetskirkens tidligere posisjoner, har kirken fortsatt en enestående kontaktflate som gir uante muligheter.

 

Mange er opptatt av at det er viktig å utmeisle gode strategier for kirken. Det er vel og bra. Det er imidlertid et uttrykk som sier at «Culture eats strategy for breakfast». På godt norsk: Kultur er som regel langt viktigere enn strategi.

En kultur kan ikke bare vedtas. Den må innarbeides og leves. Det krever tid, bevissthet og vilje, men dersom man får det til gir det som regel svært betydelig effekt. God kultur utløser både trivsel, motivasjon og resultater. At den også virker rekrutterende er en naturlig konsekvens.

 

En kultur kan blant annet bygges og forsterkes gjennom noen leveregler man blir enige om.

I kirken kan dette for eksempel være:

1. Vi gleder oss over alt vi kan glede oss over.

2. Vi behandler hverandre med respekt og tenker i utgangspunktet godt om hverandre.

3. Vi tar utfordringer på alvor, men leter alltid med et positivt blikk etter løsninger.

4. Den som vil være stor skal være de andres tjener.

 

Slike leveregler, som for så vidt kan virke selvfølgelige, innehar betydelig endringskraft. Leveregler praktisert gjør ikke strategier overflødige, men gir større gjennomslagskraft til nettopp strategiene.

Søren Kierkegaard har kanskje sagt det bedre enn de fleste: «Skulle jeg ønske meg noe,
ønsker jeg meg ikke rikdom, ære og makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye der evig ungt
og evig brennende ser muligheten.”

 

Den norske kirke har nok av utfordringer, men enda flere muligheter.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bibeltime for politikere
32 minutter siden / 1935 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 1 time siden / 1935 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 12812 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 10 timer siden / 11337 visninger
Robin Tande kommenterte på
Mening med eller uten Gud?
rundt 10 timer siden / 289 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 12812 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 11 timer siden / 11337 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 12 timer siden / 11337 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 12 timer siden / 12812 visninger
Les flere