Kjetil Haga

Alder: 50
  RSS

Om Kjetil

Domprost i Tønsberg

Følgere

To arbeidsgiverlinjer, ja takk!

Publisert 26 dager siden - 828 visninger

Det er tid for å samle kreftene og spisse fokus i Den norske kirke.

Skillet mellom stat og kirke har så langt blitt håndtert på en god måte, selv om det fortsatt er mange forvaltningsmessige detaljer som skal på plass. I en tid der kirkens økonomiske rammer er under press, jf oppslaget om kutt i prestestillinger nylig, er det viktigere enn noensinne å prioritere hva vi skal bruke ressursene og oppmerksomheten på.

Det har i mange år vært en etablert sannhet at det er behov for å omorganisere Den norske kirke i retning av en arbeidsgiverlinje. Svært mye arbeid har vært lagt ned i forsøk på å utvikle en slik organisatorisk modell, uten at det ser ut til at vi er nærmere noen løsning. Dersom dette spørsmålet fortsatt skal behandles og modeller utprøves i årevis fremover, vil det legge beslag på store ressurser og opprettholde energitappende profesjonsposisjonering. Kanskje det er på tide å legge spørsmålet til side og gjøre det beste ut av den organiseringen vi har, i hvert fall så lenge kirkelig finansiering er basert på overføringer fra både stat og kommune.

Samhandlingen mellom dagens to arbeidsgiverlinjer fungerer mange steder utmerket lokalt. Der den ikke gjør det kan man videreutvikle løsninger og avklare ansvarsforhold, uten at arbeidsgiverlinjene behøver å være til hinder for dette. Jeg påstår slett ikke at dagens ordning er en eksemplarisk organisatorisk modell, men jeg mener man nå bør vurdere om den er god nok, i hvert fall for en stund til.

Det stilles jevnlig spørsmål om hvor mye ressurser som brukes på administrasjon og byråkrati i kirken. Det er et svært viktig spørsmål, som imidlertid også må ledsages av spørsmålet om hva som genererer økt byråkrati. Skytset rettes ofte mot Kirkerådets administrasjon, som definitivt må tåle bli utfordret på dette. Administrasjonen i Kirkens hus er imidlertid igjen prisgitt å følge opp det som Kirkemøtet vedtar. De senere årene har Kirkemøtet vedtatt en rekke saker og reformer som har vært svært ressurskrevende for kirken på alle nivå. Noen ganger kan man undres om Kirkemøtet egentlig har vært klar over rekkevidden og konsekvensene av sine vedtak.

Å fatte vedtak er selvfølgelig Kirkemøtets privilegium og ansvar som øverste besluttende organ. Til en viss grad kan man også si at noe av det vi har sett de senere årene er kirkedemokratiets nødvendige pris. Kirkemøtet har imidlertid fremover et ansvar for å forvalte kirkens samlede ressurser klokt, og da er det ikke mulig å både holde administrative kostnader nede og samtidig påføre administrasjonen en stadig økende saksmengde. Både av hensyn til kirkens arbeid lokalt og for å motvirke økt administrativ ressursbruk sentralt mener jeg at Kirkemøtet i 2018 bør vurdere å legge hele omorganiseringsdiskusjonen på is for en stund.

Dersom vi kan unngå å fortsette uendelige diskusjoner om mulige endringer av forvaltningsnivå, tilsettingsmyndighet og arbeidsgiveransvar kan vi i stedet videreutvikle og foredle den modellen vi har. Håpet er at det kan bidra til mindre fokus på kirkens struktur og større fokus på kirkens oppdrag.

Noen ganger er endringer helt nødvendige. Andre ganger kan den gode løsningen være å gjøre det beste ut av det man allerede har. I dagens situasjon tror jeg vi har lite å tape og mye å vinne på å gjøre nettopp det.

Gå til innlegget

Sjeldnere Kirkemøte, demokrati og kostnad

Publisert 4 måneder siden - 477 visninger

Forslaget om Kirkemøte annet hvert år møter motstand med argumentene at dette vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et kirkemøte kun koster 5 millioner. Demokratiet kan imidlertid ivaretas også med sjeldnere kirkemøter ved å avklare hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke, og de reelle kostnadene til et kirkemøte er nok langt høyere enn 5 millioner.

 

Per Christian Aschim har foreslått at Den norske kirke kun bør ha Kirkemøte annet hvert år. Forslaget møter motstand fra Harald Hegstad og fra Vårt Land på lederplass, blant annet med argumentene om at færre kirkemøter vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et Kirkemøte "bare" koster 5 millioner å arrangere.

 

Spørsmålet om færre kirkemøter vil styrke eller svekke demokratiet i Den norske kirke vil være helt avhengig av forståelsen av hva kirken er og avklaringene av hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke fremover.

Dersom man tenker om Den norske kirke at den skal være et slags konsern, der det er viktig at flest mulig beslutninger tas på toppen for å sildre forpliktende nedover organisasjonen på alle nivå, da bør selvfølgelig antall kirkemøter økes slik Vårt Land foreslår. Dersom man tenker motsatt vei om kirken at den først og fremst er lokal og at det som kan besluttes lokalt bør besluttes lokalt, da blir bildet et ganske annet. Da vil det også være mulig å ha færre kirkemøter med færre saker uten dermed å svekke demokratiet.

Det er ingen tvil om at Den norske kirke trenger ordninger vedtatt på øverste nivå for å ivareta forsvarlig forvaltning, enhetlige rammer og felles identitet.

Den norske kirke trenger imidlertid slett ikke å utvikle seg videre i retning av å bli en toppstyrt og målstyrt organisasjon slik vi de senere årene har sett klare tendenser til.

En viktig nøkkel til disse avklaringene blir altså i stor grad hvor detaljert man skal tenke om styring ovenfra og nedover i Den norske kirke.

Jeg har både teologisk og organisatorisk størst tro på en kirkelig modell der man reduserer antall saker til nasjonal behandling til et nødvendig minimum og overlater mest mulig til lokal beslutning innenfor gitte rammer uten for mye byråkratisk kontroll.

Kirken må være gjenkjennelig nasjonalt, men ha rom og respekt for lokale forskjeller og at frivillig engasjement ofte trekker andre veier enn det som kan vedtas i måldokumenter på Kirkemøtet. Kirken er et hus av levende steiner, ikke en produksjonsbedrift.

Når det gjelder ressursbruk er 5 millioner til et kirkemøte urealistisk lavt dersom man for eksempel også skulle ta med tidsbruk blant ansatte og frivillige til behandling av høringsuttalelser og saksforberedelser på alle nivå. Det regnestykket er jeg redd ville bli et skremmende syn.

I disse dager etableres et nettverk av kirkelige fellesråd for å sikre menighetsrådenes og fellesrådenes innflytelse oppover i den kirkelige beslutningsstrukturen. Dette er selvfølgelig et legitimt demokratisk anliggende. Opprettelsen tydeliggjør det faktum at mange lokale råd føler seg både truet og fremmedgjort overfor en utvikling der stadig mer innflytelse trekkes mot toppen av Den norske kirke. Paradokset blir imidlertid at med utgangspunkt i det viktige anliggendet å styrke det lokale arbeidet, må stadig mere ressurser brukes for å kjempe om innflytelsen oppover.

 

Med færre og mindre detaljerte saker til behandling på Kirkemøtet vil både det lokale engasjementet og det lokale demokratiet kunne vitaliseres og styrkes.

Forslaget om færre kirkemøter støttes fordi beslutningsprosesser dermed vil kunne forenkles og sentralkirkelig byråkrati reduseres. Demokratiet må selvfølgelig ivaretas, men det kan man gjøre ved å avklare tydeligere hva som skal besluttes hvor, til beste for både menighetene og kirken som helhet.

Gå til innlegget

Enklere folkekirke

Publisert 7 måneder siden - 1638 visninger

Den norske kirkes gode intensjoner om mindre byråkrati og fokus på den lokale menighet risikerer å blir honnørord uten realitet

 

Mange bærer på en dyp uro i forhold til Den norske kirkes videre utvikling.

Det diskuteres om kirken i årene fremover skal være åpen, levende, mangfoldig, frimodig eller hva som blir det neste begrepet fra en ny gruppering.

Personlig er jeg mer urolig for at kirken organisatorisk og beslutningsmessig har hensatt seg i et dysfunksjonelt uføre som rammer det lokale arbeidet og som kan vise seg vanskelig å komme ut av.

Den norske kirke har gjennom flere år tatt beslutninger og strategiske grep som har påført både menigheter, ansatte og frivillige store belastninger uten tilsvarende resultater. Jeg tenker da særlig på to ting: Det ene er den demokratiske utviklingen som har gitt kirkens valgte organ alt for mange saker å skulle behandle og forholde seg til. Det andre er de kirkelige reformenes grunnprinsipp om at alle menigheter må utforme og vedta sine egne og svært detaljerte planer.

I kirkemøtevedtak og fra mange hold blir det nå understreket to ting: I fremtidens kirke skal menighetenes posisjon styrkes, og byråkratiet skal være så lite som mulig. Dette er absolutt alle enige om. Samtidig er det få konkrete tiltak som kan sikre at disse målene blir oppfylt, snarere tvert imot. Jeg oppfatter for eksempel ingen vesentlig vilje til å revurdere kirkens grunnprinsipp, som for øvrig er en klassisk oppskrift på byråkrativekst: Lokal selvstendighet og tilsynelatende frihet, som i neste omgang må underlegges godkjenning og kontroll fra overordnet organ.

Dersom det ikke raskt tas klare grep, risikerer vi at fokus på den lokale menighet og mindre byråkrati blir honnørord uten realitet.

I siste nummer av magasinet Strek omtales en bekymringsfull utvikling i Svenska kyrkan, en kirke i dyp krise som i følge artikkelen bedriver "selvskading på høyt nivå". Blant annet beskrives den sentralkirkelige administrasjonen som å "fremstå i sitt eget univers, i dårlig kontakt med basisarbeidet i kirken". Antall sentralkirkelig ansatte i Sverige har dessuten økt med 50% etter skillet fra Staten i år 2000.

Utfordringen for Den norske kirke er å unngå at det samme skal skje her, men dette vil ikke vil skje av seg selv. Tvert imot tilsier all organisatorisk tyngdekraft at administrasjon og byråkrati vil øke, med mindre man gjør noe aktivt for å forhindre det.

Helt nødvendige og konkrete tiltak må derfor diskuteres. Dette kan for eksempel være:

1. Revidering og forenkling av Den norske kirkes beslutningsstruktur og praksis. Saker som legges ut til høring og demokratisk beslutning bør være færre og av mer overordnet karakter. Det er fullt mulig å ivareta et velfungerende kirkedemokrati uten at alle organ på alle nivå må uttale seg om alt.

2. Utjevning av balansen mellom synodal og episkopal beslutningsmyndighet slik at biskopene får beslutningsmyndighet i en del saker. Dersom det nå går i retning av reelle valg av biskoper, vil biskopene kunne utøve et slikt ansvar fra en representativ demokratisk basis. I tillegg vil deres kompetanse i større grad komme til anvendelse, og deres kirkelige tilsynsansvar kan bli tydeligere.

3. Vedtak av overordnede rammeplaner for alle menigheter i Den norske kirke på områder som gudstjeneste, kirkemusikk, trosopplæring, diakoni og misjon. Den enkelte menighet kan deretter utvikle og tilpasse sitt arbeid fra disse gitte forutsetningene, med lokal frihet uten byråkratisk kontroll.

4. Omdisponering av kirkelige ressurser fra kontroll og byråkrati til metodikk og inspirasjon.

5. Avvikling av målstyring som kirkelig styringsprinsipp og økt fokus på kirkens institusjonelle karakter som en levende organisme. Dersom man reduserer ambisjonene om å styre kirken innholdsmessig som en instrumentell organisasjon, blir det også enklere å finne løsninger på organisering og ledelse. Det bør da være fullt mulig å organisere kirken i en arbeidsgiverlinje med funksjonsdeling mellom administrativt lederansvar og faglig/pastoralt lederansvar.

6. Kirkerådets sentralkirkelige administrasjon holdes på dagens nivå eller reduseres. Nye oppgaver har kommet til etter skillet fra Staten. Da må man, som man sjelden gjør i slike tilfeller, se på hvilke oppgaver som kan tas bort. Jeg har noen konkrete forslag, uten at dette skal flagges her.

Jeg er urolig for er at det er for liten vilje og evne til å diskutere og iverksette konkrete tiltak som faktisk kan gi den effekten alle er enige om at er ønskelig. Ropene om at ting må gjøres enklere lyder fra mange kanter, ikke minst fra lokale menigheter. Samtidig opplever mange maktesløshet overfor utviklingen. Det er en åpenbar risiko for at sentralkirkelig administrasjon og kirkelig byråkrati blir selvopprettholdende og selvforsterkende muskler på kirkens legeme. Denne risikoen må motvirkes med konkrete tiltak, for avbyråkratisering skjer aldri av seg selv.

 

Gå til innlegget

Mulighetenes lidenskap

Publisert 10 måneder siden - 100 visninger

Det er ingen grunn til å bagatellisere utfordringene som Den norske kirke står ovenfor. Samtidig er det god grunn til å glede seg over mye.

 

 

Den norske kirkes utfordringer fra 2017 er både mange og store. Gjentakende oppmerksomhetstema i høst har vært økonomisk driftsgrunnlag, organisering/ledelse og skolegudstjenestenes framtid. I avisspalter og fra ulike kanter av kirkens arbeidslag kan det oppfattes både uro, bekymring og tendenser til mismot.

 

Det er ingen grunn til å bagatellisere utfordringsbildet som Den norske kirke står ovenfor. Samtidig er det god grunn til å glede seg over følgende:

1. Selv om Den norske kirke blir nødt til å gjennomføre noen kostnadskutt, for øvrig i likhet med mange andre aktører i samfunnet, har kirken på vei mot selvstendighet fått et godt økonomisk fundament gjennom en grunnlovsfestet finansiering.

2. Selv om man i kirken ikke er forskånet fra krevende profesjonskamp, har kirken samlet sett en rekke dedikerte medarbeidere med bred kompetanse som gir berettiget håp om å finne gode funksjonsfordelinger som kan ivareta både arbeidsoppgaver og profesjonsidentiteter.

3. Selv om Den norske kirke selvfølgelig må tilpasse seg nye tider og innfinne seg med å miste deler av majoritetskirkens tidligere posisjoner, har kirken fortsatt en enestående kontaktflate som gir uante muligheter.

 

Mange er opptatt av at det er viktig å utmeisle gode strategier for kirken. Det er vel og bra. Det er imidlertid et uttrykk som sier at «Culture eats strategy for breakfast». På godt norsk: Kultur er som regel langt viktigere enn strategi.

En kultur kan ikke bare vedtas. Den må innarbeides og leves. Det krever tid, bevissthet og vilje, men dersom man får det til gir det som regel svært betydelig effekt. God kultur utløser både trivsel, motivasjon og resultater. At den også virker rekrutterende er en naturlig konsekvens.

 

En kultur kan blant annet bygges og forsterkes gjennom noen leveregler man blir enige om.

I kirken kan dette for eksempel være:

1. Vi gleder oss over alt vi kan glede oss over.

2. Vi behandler hverandre med respekt og tenker i utgangspunktet godt om hverandre.

3. Vi tar utfordringer på alvor, men leter alltid med et positivt blikk etter løsninger.

4. Den som vil være stor skal være de andres tjener.

 

Slike leveregler, som for så vidt kan virke selvfølgelige, innehar betydelig endringskraft. Leveregler praktisert gjør ikke strategier overflødige, men gir større gjennomslagskraft til nettopp strategiene.

Søren Kierkegaard har kanskje sagt det bedre enn de fleste: «Skulle jeg ønske meg noe,
ønsker jeg meg ikke rikdom, ære og makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye der evig ungt
og evig brennende ser muligheten.”

 

Den norske kirke har nok av utfordringer, men enda flere muligheter.

 

Gå til innlegget

Hva skal egentlig ledes i kirken?

Publisert 11 måneder siden - 496 visninger

Forsøk med utprøving av ulike ledelses-modeller i Den norske kirke uten å avklare tydeligere hva som egentlig skal ledes er et krevende og risikabelt prosjekt.

Kirkemøtet besluttet i april å videreføre to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke inntil videre, med forutsetning om at det skal gjennomføres forsøk med enhetlig lokal ledelse frem mot vedtak av ny organisatorisk modell i 2020.

Kirkemøtet har med dette satt kirken i en utfordrende situasjon. Den mangeårige diskusjonen om hvem som skal lede hvem i kirken utgjør en del av dette, senest representert i debatten mellom Enstad i Presteforeningen og kirkevergene Thorstvedt og Holmsen Krogh.

Årsaken til at det er så vanskelig å finne løsninger på disse spørsmålene handler selvfølgelig ikke bare om profesjonskamp. Det handler også om at man ikke har avklart tydelig nok hvordan Den norske kirke skal fremstå som organisatorisk størrelse og hva som egentlig skal ledes. Dette bør avklares så tydelig som mulig av hensyn til prosessene videre.

En virksomhet har flere dimensjoner, eller flere nivå. Enkelt kan det beskrives som et struktur-nivå og et kjerneprosess-nivå. Struktur-nivået inneholder alt som dreier seg om økonomi, personalansvar, eiendomsforvaltning etc. Kjerneprosess-nivået dreier seg om det innholdsmessige arbeidet, som kirkelige handlinger, trosopplæring, diakoni etc.

Når Den norske kirke skal overta virksomhetsansvaret fra 2017 må selvfølgelig det strukturelle ivaretas på en forsvarlig måte. Når det gjelder kjerneprosess-nivået har kirkens besluttende organer gjennom de senere årene også forsøkt å styre dette gjennom vedtak av overordnede mål, strategier, reformer og rapporteringskrav. Bispedømmene har fulgt opp med strategidokumenter, forvaltning og kontroll.

Dette har vært en krevende øvelse og har vært vanskelig å få ordentlig til, både fordi kirken organisatorisk ikke er konsistent forpliktende ovenfra og nedover og fordi den lokale kirken består av både ansatte og frivillige som verken kan eller nødvendigvis skal la seg styre på en detaljert måte.

Dersom utviklingen fremover går i retning av ytterligere ambisjoner om å styre kirken ovenfra som en alminnelig organisasjon både på struktur- og kjerneprosess-nivå, tror jeg dette vil bli svært utfordrende, både prinsipielt og praktisk. Det vil bli ressurskrevende og føre til vedvarende diskusjoner om beslutningsmyndighet og ledelse lokalt.

Mye kan tale for at fremtidig ledelse i kirken må finnes i en variant av såkalt enhetlig todelt ledelse. I en slik modell kan administrativ ledelse ivareta enhetlig arbeidsgiveransvar, økonomi etc. mens faglig ledelse ivaretar ansvar for kjernevirksomheten, med menighetsrådet som viktig premissleverandør.

Modellen må tilpasses fra sted til sted, fordi både geografi og omfang forutsetter dette. I praksis vil dette bety at disse funksjonene kan samles i en stilling der det er hensiktsmessig, eller deles i to der det er hensiktsmessig og ut fra kompetanse.

En viktig faktor for at en slik modell skal kunne fungere er imidlertid  at man begrenser ambisjonene om for detaljert innholdsmessig styring fra kirkens øverste nivå som skal følges opp videre nedover. Jo mer detaljert styring man forsøker å innføre i kirken, jo vanskeligere blir en slik modell å praktisere. Ikke minst blir det da vanskelig å utøve faglig ledelse med resultatkrav uten å ha full kontroll over ressursene.

I stedet bør man gjøre ting så enkelt som mulig, vedta noen få samlende og gjenkjennelige ordninger som hele kirken er forpliktet på og som kan gjennomføres lokalt uten byråkratisk detaljstyring og rigid kontroll. Dette vil både utløse motivasjon og gi rom for å finne løsninger på lokalt nivå i respekt for mangfoldet blant både ansatte og frivillige.

Etter flere omfattende reformprosesser risikerer man at Den norske kirke nå bruker mye energi på forsøk og diskusjoner omkring arbeidsgiverlinjer og ledelse. Å sette i gang en rekke forsøk på nye modeller for ledelse uten klare forutsetninger er et risikabelt prosjekt, særlig når temperaturen allerede er ganske høy mellom sentrale aktører. Kirkerådet og Kirkemøtet bør avklare tydeligere hva som egentlig skal ledes i kirken. Etter en slik avklaring vil det være enklere å besvare hvordan ledelsesstrukturen skal være. Jo enklere man tenker om innholdsmessig styring av menighetene fra sentralt nivå, jo enklere blir det å avklare spørsmål om ledelse på lokalt nivå. En viktig veiviser vil være å sikre at Den norske kirke fremstår som lokal kirke med organisatoriske trekk, ikke som en toppstyrt organisasjon med kirkelige trekk.

(Se for øvrig artikkel i Tidsskrift for praktisk teologi 2/2016)

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
10 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
16 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
16 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
24 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
29 minutter siden / 205 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
40 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8683 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8683 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 984 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8683 visninger
Les flere