Kjetil Haga

Alder: 52
  RSS

Om Kjetil

Generalsekretær i Blå Kors

Følgere

Marita Bjørke Ådland inviterer meg til å utdype hva jeg mener med mitt innlegg om at handling nå er viktigere enn ord.

Vi er et samfunn i krise. Behovene for omsorg og hjelp øker fra dag til dag, og det er mange som sliter nå. I en slik tid må det prioriteres. Både kirker og organisasjoner utfordres til å finne nye arbeidsformer og kommunikasjonsformer. 

I en tid med stor oppmerksomhet på hvordan kirken kan nå ut med gudstjenester og andakter, der personlige hilsener fra prester på nettet øker i omfang fra dag til dag, har jeg tillatt meg å utfordre kirken til å prioritere det som er aller viktigst: Å dele det gode, om nødvendig med ord, men først og fremst med omsorgens klare språk. Det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre, men valg og vektlegging skaper avtrykk i det offentlige rom som påvirker folks oppfatning av hva kirken nå synes å være mest opptatt av.

(At Vårt Land for øvrig velger å legge inn sin egenformulerte ingress i et innlegg slik at det fremkommer skarpere enn originalen er for øvrig noe jeg gjør meg noen refleksjoner rundt. "Tone ned savn etter gudstjenester" var ikke mine ord, men Vårt Land sine.)

Det er inspirerende og flott å lese om alt det gode arbeidet som beskrives i innlegget til Bjørke Ådland! Jeg vet at det gjøres veldig mye godt diakonalt arbeid rundt omkring, Samtidig vet jeg også at det mange steder letes etter hvordan man nå kan gjøre mer i en tid der behovene øker så raskt. I Blå Kors har vi laget en ressursside på vår hjemmeside med praktiske råd og tips for dette.

Dette er ikke forsøk på å snakke noe ned, aller minst kirkens diakoni. Dette er tvert imot en invitasjon til at vi sammen kan se etter hvilke behov som nå oppstår, slik at vi kan videreutvikle arbeidet og fremstå som en tydelig omsorgsfull kraft i lokalmiljøene.











Gå til innlegget

Nå må kirken først og fremst handle

Publisert 2 måneder siden

Det norske samfunnet er i krise. Den norske kirke og de andre kirkesamfunnene leter etter nye måter å nå fram med ordene på, men nå er det først og fremst tid for å bruke det sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling

Når kirker og forsamlingshus stenges og møteforbud innføres må man finne nye måter å kommunisere på. Nettgudstjenester og video-appeller fra kirkelige ledere som nå rulles ut er slett ikke irrelevante. Når ettertiden skal vurdere hvordan kirkene og organisasjonene fant sin plass under denne krisen tror jeg imidlertid den viktigste målestokken vil bli om man tok i bruk det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.

I en tid der mange bekymrer seg og mange kommer til å slite har kirken(e) en enestående mulighet til å tone ned oppmerksomheten om mulige savn etter gudstjenester og enda flere ord. I stedet kan man legge inn mest mulig krefter på det som har vært kirkens oppdrag og tydeligste språk til alle tider: Diakonien og de gode handlinger til innbyggernes beste. Samfunnet har behov for kirkens omsorgstjeneste. Kjærlighetens språk er det som taler aller sterkest, det samler mer enn det sprer, og omsorgstjenesten har en vidunderlig evne til å gi noe både til mottakeren og avsenderen. Det er mange som lengter etter å kunne bidra med noe som gir mening, og det er mange som har behov for omsorg. Med dette utgangspunktet er bordet dekket.

Som en erstatning for avlyste gudstjenester, møter og arrangementer kan man nå sette inn ressurser på å vise konkret omsorg i nærmiljøet. Arbeidsgivere som har ansatte med reduserte oppgaver kan omprioritere og se etter alternative oppdrag, og frivillige kan stille opp: Hvem trenger varer levert på døra hjemme? Hvem trenger noen å snakke med på telefonen? Hvem trenger en praktisk håndsrekning? Hvem trenger økonomisk rådgivning? Hvem trenger at noen drar på apoteket? Hvilke barn og unge trenger noen å chatte med når de er bekymret? Hvem trenger hjelp til å betale regninger? Hvem trenger matpakker eller andre nødvendige forsyninger? Hvem trenger leksehjelp på SKYPE? Hvem trenger transport? Flere steder er man allerede i gang. Stengt katedral, åpen telefonsentral. Det viktigste er helt enkelt å spørre: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?».

I Blå Kors jobber vi med mange sårbare i samfunnet. I denne tiden prøver vi å opprettholde virksomhet og tilstedeværelse i så stor grad som mulig. Det er mange som trenger at noen er der nå.

Vi påbegynte før denne krisen et arbeid med å finne ut av hvordan vi som diakonal organisasjon kan samarbeide tettere, bedre og mer kreativt med våre medlemsorganisasjoner/kirkesamfunn. Hvordan kan vi sammen jobbe for å utgjøre en tydelig samfunnsendrende kraft i en tid der behovene ikke blir mindre og det offentlige ikke kan løse alt?

I den situasjon som nå har oppstått er utfordringene enorme. Samfunnet trenger våre ressurser og vår evne til rask tilpasning for å kunne løse nødvendige oppgaver. Vi er inne i en tid der vi må hjelpe hverandre til å se etter muligheter, og der ingen kan overlates til seg selv. Det er en tid for å spre engasjement, håp og framtidstro. Tenk om denne tiden kunne preges av at kirkene og organisasjonene brettet opp ermene sammen, la ordene litt til side og tok en tydelig plass i samfunnet som en omsorgsfull kraft.

Det er tid for å tenke kreativt, modig og klokt.
Det er tid for å handle raskt.
Det er tid for å bruke det aller sterkeste språket: Omsorg i praktisk handling.

Gå til innlegget

Tre råd for et inkluderende julebord

Publisert 6 måneder siden

Julebord skal være hyggelig – en anledning til å komme sammen ved slutten av året for å dele et godt måltid med kolleger på arbeidsplassen. Samtidig vet vi at julebord ikke alltid blir hyggelig for alle. Noen drikker for mye og gjør ting de kommer til å angre på. Andre opplever ubehag ved å føle seg presset til å drikke mer enn de egentlig ønsker. Noen holder seg unna nettopp av den grunn.

Ubehagelig å si nei. Undersøkelser viser at det er mange i Norge som erfarer ubehag når de takker nei til å drikke, eller forsøker å stoppe i tide. Podcasten «Utafor» som journalist Synva Hjørnevik har laget i samarbeid med Blå Kors beskriver i en av episodene hvordan dette kan oppleves. «Utafor» er en dekkende beskrivelse av hvordan det kan oppleves å avstå fra alkohol, også i kirkelige kretser og miljøer. Dette var nok annerledes før, men nå blir man ofte sett på som en kuriositet om man ikke drikker, i verste fall som en slags skinnhellig moralist.

Det vanskeligste med å snakke om disse tingene er nettopp å unngå å virke moraliserende eller som en snerpete festbrems som ikke unner folk litt gladlynt moro. I årets julebordkampanje bruker vi en god dose humor, fordi latteren er en bedre døråpner for refleksjon enn pekefingeren.

«Begrunnelsesplikten». Vårt viktigste poeng er knyttet til ordet respekt, enten man velger å drikke eller velger å la være. Arbeidslivet og dagens Norge representerer en stor bredde. I noen kulturer avstår man fra alkohol av religiøse grunner. I andre miljøer er man nærmest dogmatisk overbevist om at fest uten drikke på bordet er tvilsomme saker.

Det er ganske slitsomt å måtte oppfylle «begrunnelsesplikten» for å kunne takke nei. Å være gravid eller kjøre bil er «innafor», men noe særlig annet kan fort oppleves som å havne «utafor». Jeg ble spurt i et intervju om det finnes mye drikkepress i dag. Jeg måtte bare bekrefte at det gjør det, i ulike varianter, i de fleste miljøer og generasjoner.

Tre gode råd. Man skal alltid være varsom med å komme med gode råd, men vi har prøvd oss med disse før årets julebordsesong. De kan også brukes ellers i året, og i vennskapelige lag i de tusen hjem:

1. Ikke mas på dem som takker nei til alkohol.

2. Vær bevisst på hvordan ditt alkoholinntak påvirker andre.

3. Sørg for at det finnes gode alkoholfrie alternativer til de som ikke ønsker å drikke og til de som etter hvert opplever at de har fått nok.

Med respektfull omtanke både overfor de som velger å ta seg et glass og de som lar være kan alle oppleve seg inkludert, både på julebord og rundt andre bord!

Gå til innlegget

Kirkens muligheter

Publisert rundt 2 år siden

Flere av Den norske kirkes utfordringer og muligheter kan beskrives ved bruk av det lille, inkluderende ordet OG.

Den norske kirke er inne i en spennende tid. Vi vet en hel del om det som har vært, men veien videre er åpen og kan trekke i flere retninger. Stilt overfor morgendagens utfordringer vil en utfyllende, inkluderende OG-holdning være viktig for kirken på flere områder.  

Bredde OG dybde

Den norske kirke skal romme både bredden og dybden av hva det vil si å være kirke. At Den norske kirke skal forbli Norges folkekirke er forankret i Grunnloven, og det er en ambisjon veldig mange stiller seg bak. For at kirken skal realisere denne visjonen forutsettes imidlertid en realistisk refleksjon omkring hva dette vil kreve. Å forbli folkekirke er et ambisiøst mål, men også et gedigent ansvar å forvalte. Kirken må finne sin rolle som en god medspiller med andre aktører i samfunnet, både nasjonalt og lokalt. En kirke som i kraft av å ha vært mangeårig majoritetskirke krever og forventer sin selvfølgelige plass i morgendagens samfunn vil kunne risikere å falle igjennom. På den annen side vil en troverdig kirke som kombinerer tydelighet med lydhørhet og som vinner respekt gjennom måten den fremstår på være en kirke som kan forbli både sann kirke og folkets kirke. Kirkens rom bør være åpent både for den faste tro, den undrende tro og den uferdige tro som mange mennesker bærer på i dag. Kirken må kombinere en slik bredde med dybde som rommer røtter, tradisjoner og lære. En kirke som er trygg nok på hvor den står bør også kunne være trygg nok til å møte andre mennesker der de er, uten for raskt å skulle komme med avgrensende svar som kan komme til å lukke mer enn å åpne. Å stå stødig i dette mangfoldige terrenget representerer både utfordringen og muligheten for morgendagens folkekirke.

Struktur OG kultur

Den norske kirke står overfor store organisatoriske utfordringer. Det ser ikke ut til at veien mot ny kirkeordning vil falle på plass uten fortsatt betydelig intern uro. Å finne samlende løsninger som gjør det mulig å leve sammen under samme tak i samme kirke er et ansvar som må forvaltes med klokskap av alle involverte. I en slik situasjon er det viktig å søke kompromissløsninger som bygger tillit og som unngår for stor avstand mellom de som blir «vinnere» og «tapere» når det nye organisasjonskartet er lagt. Uavhengig av fremtidig organisatorisk modell vil det være et uoppgivelig ansvar å gjøre det beste ut av den strukturen som til enhver tid finnes og ikke minst å jobbe kontinuerlig med utvikling av en god internkultur. Internkultur preget av løsningsorientert fokus og respektfull velvilje overfor hverandre vil ha stor verdi uansett hvordan den fremtidige organiseringen av kirken vil se ut. På den annen side vil en internkultur preget av profesjonskamp og motvilje være noe man må slite med også i en ny organisasjonsform, dersom man ikke klarer å motvirke dette nå.

Arbeid OG hvile

Hva skal vi i kirken gjøre med tall og piler som peker nedover?
De utviklingstrekkene vi nå ser kan komme til å snu, eller det kan være begynnelsen på år med nedgang på flere av kirkens områder. Dette vet vi ikke, men utviklingen utfordrer oss som er engasjert i kirken til å fastholde to perspektiv samtidig. Vi skal på den ene side tenke kreativt og strategisk, utfordre og oppmuntre hverandre til å stille de viktig spørsmålene omkring arbeidsformer og metoder: Hvordan skal vi nå frem til barn, unge, voksne? I det arbeidet bør steiner snus, og vi kan se på tvers av både menighetsgrenser og landegrenser for å lære av hverandre.
På den annen side skal vi samtidig vokte oss for å tenke for instrumentelt om sammenhengen mellom innsatsfaktorer og resultater i kirkelig arbeid. I kirken må vi fastholde det grunnleggende perspektivet at den ene er umistelig og at mye av det som teller ikke alltid kan telles.
I morgendagens kirke skal vi derfor jobbe hardt og systematisk. Vi skal gjøre alt vi kan og bruke våre evner analytisk og praktisk. Samtidig skal vi til enhver tid hvile i erkjennelsen av at tro, liv og vekst ikke er et produkt av vår innsats, men en gave fra Gud som Han alene kan gi. Bare gjennom en vedvarende bevissthet omkring balansen mellom disse to dimensjonene kan kirkens ansatte og frivillige bevare perspektiv og arbeidsglede, samt unngå den sårbarhet og nederlagsfølelse som kan være en uvelkommen følgesvenn av vår tids tidvis nådeløse oppmerksomhet på tall og statistikk.

Evnen til å ivareta OG-perspektiv vil være viktig for utviklingen av morgendagens kirke.
Å skulle ivareta og romme mye representerer både utfordringer og muligheter. Det er viktig å anerkjenne utfordringene, men først og fremst å møte morgendagen med mulighetenes åpne blikk.

Gå til innlegget

To arbeidsgiverlinjer, ja takk!

Publisert over 2 år siden

Det er tid for å samle kreftene og spisse fokus i Den norske kirke.

Skillet mellom stat og kirke har så langt blitt håndtert på en god måte, selv om det fortsatt er mange forvaltningsmessige detaljer som skal på plass. I en tid der kirkens økonomiske rammer er under press, jf oppslaget om kutt i prestestillinger nylig, er det viktigere enn noensinne å prioritere hva vi skal bruke ressursene og oppmerksomheten på.

Det har i mange år vært en etablert sannhet at det er behov for å omorganisere Den norske kirke i retning av en arbeidsgiverlinje. Svært mye arbeid har vært lagt ned i forsøk på å utvikle en slik organisatorisk modell, uten at det ser ut til at vi er nærmere noen løsning. Dersom dette spørsmålet fortsatt skal behandles og modeller utprøves i årevis fremover, vil det legge beslag på store ressurser og opprettholde energitappende profesjonsposisjonering. Kanskje det er på tide å legge spørsmålet til side og gjøre det beste ut av den organiseringen vi har, i hvert fall så lenge kirkelig finansiering er basert på overføringer fra både stat og kommune.

Samhandlingen mellom dagens to arbeidsgiverlinjer fungerer mange steder utmerket lokalt. Der den ikke gjør det kan man videreutvikle løsninger og avklare ansvarsforhold, uten at arbeidsgiverlinjene behøver å være til hinder for dette. Jeg påstår slett ikke at dagens ordning er en eksemplarisk organisatorisk modell, men jeg mener man nå bør vurdere om den er god nok, i hvert fall for en stund til.

Det stilles jevnlig spørsmål om hvor mye ressurser som brukes på administrasjon og byråkrati i kirken. Det er et svært viktig spørsmål, som imidlertid også må ledsages av spørsmålet om hva som genererer økt byråkrati. Skytset rettes ofte mot Kirkerådets administrasjon, som definitivt må tåle bli utfordret på dette. Administrasjonen i Kirkens hus er imidlertid igjen prisgitt å følge opp det som Kirkemøtet vedtar. De senere årene har Kirkemøtet vedtatt en rekke saker og reformer som har vært svært ressurskrevende for kirken på alle nivå. Noen ganger kan man undres om Kirkemøtet egentlig har vært klar over rekkevidden og konsekvensene av sine vedtak.

Å fatte vedtak er selvfølgelig Kirkemøtets privilegium og ansvar som øverste besluttende organ. Til en viss grad kan man også si at noe av det vi har sett de senere årene er kirkedemokratiets nødvendige pris. Kirkemøtet har imidlertid fremover et ansvar for å forvalte kirkens samlede ressurser klokt, og da er det ikke mulig å både holde administrative kostnader nede og samtidig påføre administrasjonen en stadig økende saksmengde. Både av hensyn til kirkens arbeid lokalt og for å motvirke økt administrativ ressursbruk sentralt mener jeg at Kirkemøtet i 2018 bør vurdere å legge hele omorganiseringsdiskusjonen på is for en stund.

Dersom vi kan unngå å fortsette uendelige diskusjoner om mulige endringer av forvaltningsnivå, tilsettingsmyndighet og arbeidsgiveransvar kan vi i stedet videreutvikle og foredle den modellen vi har. Håpet er at det kan bidra til mindre fokus på kirkens struktur og større fokus på kirkens oppdrag.

Noen ganger er endringer helt nødvendige. Andre ganger kan den gode løsningen være å gjøre det beste ut av det man allerede har. I dagens situasjon tror jeg vi har lite å tape og mye å vinne på å gjøre nettopp det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2325 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1868 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1108 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 900 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 671 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
11 dager siden / 595 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere