Kjell Roland

Alder:
  RSS

Om Kjell

Administrerende direktør i Norfund

Følgere

Bistand mot fattigdom

Publisert rundt 3 år siden

Vi må vokte oss for et naivt verdensbilde som rettferdiggjør ovenfra- og ned-holdninger til myndigheter og demokratisk valgte ledere i våre samarbeidsland for bistand.

Spør man folk i Øst Afrika hva de mener om homofile, forstår man fort at her er det ikke lederne som er problemet. Disse holdningene er styrket de senere år blant annet fordi folk reagerer på Vestens ovenfra-og-ned holdninger. Og de reagerer på NGO-er finansiert av Vesten.

I Vårt Land 8. desember kommenterer Tale Hungnes, Stephanie French og Thor Danielsen fra Kirkens Nødhjelp en artikkel (Vårt Land 26. november) der jeg beskriver behovet for at bistand i større grad brukes til å bekjempe fattigdom, og at samarbeidet med land i sør må baseres på samarbeid mellom likeverdige parter.

Stor fart. De tre representante for Kirkens Nødhjelp påpeker at utvikling dreier seg om mange ting, blant annet­ modernisering av lover, utvikling av ­sivilsamfunn og grasrotbevegelser. Sett med Vestens øyne er vi opptatt av å styrke menneskerettigheter, utvikle demokrati og skape forståelse for likestilling. Det er jeg selvsagt enig i.

Mitt hovedpoeng var at i årene som kommer, så vil hovedvirkemiddelet for å bekjempe fattigdom være investering, handel, arbeidsplasser og vekst skapt av et lønnsomt næringsliv. Som Norad-direktør Jon Lomøy selv sa i sin presentasjon av resultatrapport 2016 i forrige uke: «Verden forandrer seg i stor fart, og det krever at norsk bistand tilpasser seg i takt med endringene.»

Det ypperlige bistandsarbeidet som Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner har gjort de siste tiårene, blant annet innen helse og utdanning, har uten tvil vært avgjørende for de utrolige fremskritt som er gjort på disse felt. God helse og utdanning er viktig for å legge til rette for økonomisk vekst og lønnsomt næringsliv.

Lite bærekraftig. Men historien har også vist at tradisjonell gavebistand i liten grad er bærekraftig og ofte har minimal effekt etter at bistandsmidlene tar slutt. Det er den erkjennelsen som kom fra Addis-konferansen om fremtidens bistand og fra Paris-konferansen om hvordan klimaproblemet må løses.

I dag går bare 2 prosent av norsk ­bistand til næringsutvikling. I fram­tiden må bistandsmilliarder brukes til å utløse trillioner privat kapital. Denne erkjennelsen er tung å akseptere for mange tradisjonelle bistandsaktører, fordi det oppleves som en trussel mot egne interesser.

Det nye i mange afrikanske land er at to tiår med vekst og økende skatte­inntekter har redusert bistands-
avhengigheten. Landene er i større grad herre i eget hus og i mindre grad tiggere i verdenssamfunnet. I mange­ afrikanske land reageres det på at
«sivilsamfunnet» er finansiert og delvis skapt utenfra.

Det ville vi også gjort hvis andre land finansierte «sivilsamfunnsaktører» med sterke meninger og kritikk av tradisjonelle norske holdninger og verdier. Samarbeid basert på likeverd vil være en forutsetning for at vi i ­Vesten skal kunne bidra positivt til fattigdomsreduksjon i sør.

Ikke overkjøre. Det må innebære at vi ikke opptrer annerledes i deres land enn vi kunne akseptert i Norge. Vi må ikke overkjøre deres selvstendighet ­eller stolthet bare fordi de er fattige og trenger vår bistand – slik mange har gjort fram til nå. I noen land er ­reaksjonen så sterk i brede lag av folket (ikke bare den politiske eliten) at det bidrar til å undergrave vestlige ideer og verdier.

Mitt argument var derfor at vi må stoppe ovenfra- og ned-holdninger, være mer opptatt av å bevise i praksis at vi er en partner i kampen mot fattigdom – og samtidig være tydelig på våre verdier.

De tre representantene for Kirkens Nødhjelp inviterer meg på en reise for å se hvordan «folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter». Det leder en til å tro at verden består av velmenende og vestlig verdiorienterte fattige folk i kamp mot tilbakestående og fordomsfulle ledere som hindrer det gode.

Dette verdensbildet er naivt og feil. Slike forestillinger rettferdiggjør ovenfra- og ned-holdninger til myndig­heter og demokratisk valgte ledere. Og legitimerer utenlands-finansiert politisk påvirkningsarbeid betalt av norske 
offentlige penger. Det er det flere enn de politiske lederne i sør som reagerer på.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016

Gå til innlegget

Bistandskritikere hemmer utvikling

Publisert over 4 år siden

Vi ser dessverre ofte eksempler på destruktiv adferd der noen ikke-statlige organisasjoner (NGO) går inn for å skade seriøse aktører som arbeider for utvikling av næringsliv i fattige land.

Effektiv bistand er komplisert. Debatt og konstruktiv kritikk mellom bistandsaktører er sunt. Men enkelte aktører har som eksistensberettigelse­ kun å kritisere det andre gjør, oftest uten å ha realistiske alternativ. Når slik kritikk i tillegg er basert på mangelfull kontekstforståelse, er det fare for at kampen mot fattigdom hemmes.

De siste tiår har kampen mot fattigdom gått raskere i riktig retning enn tidligere. I samme­ periode har det vokst frem en rekke lobby-NGO-er, det vil si organisasjoner som ikke selv utøver bistand, men som har som formål å peke på alt de mener er galt i fattige land og formidle­ dette­ til Vesten. La meg her trekke­ et skille mot NGO-er som jobber aktivt på bakken i fattige land, men som selvsagt er aktive­ i bistandsdebatten. De viser ofte større grad av realisme og ansvarlighet for hva slags kritikk som fremmer fattigdoms-bekjempelse.
Skape utvikling. Nesten alle bistandsaktører er enige om at mer private investeringer må til for å skape utvikling. Vekst i næringslivet er avgjørende for å nå utviklingsmålene. Norfunds oppgave er å skape lønnsomt næringsliv i fattige land. Dette er vanskelig og risikabelt. Noen må vise vei og være partner for private investorer.

I vårt arbeid ser vi dessverre­ ofte eksempler på destruktiv adferd­ der lobby-NGO-er går inn for å skade seriøse aktører som arbeider for utvikling av næringsliv i fattige land, uten å ha gode alternativer. Her er to nylige eksempler:

Trenger strøm. Framtiden i våre hender (FIVH) la i mai fram en kritisk rapport fra vannkraftverket Khimti i Nepal, bygget og drevet av norske eiere, delvis finansiert­ over bistandsbudsjettet. Ifølge rapporten er det veldig galt, nærmest umoralsk, at private investorer tjener penger på et prosjekt i et av verdens fattigste land. Det er ingen tvil om at strømmen fra Khimti er dyr, men med Nepals akutte behov for kraft, landets manglende evne til å finansiere utbyggingen, prosjektets høye risiko og långivernes krav til sikkerhet, var dette trolig den beste blant mange dårlige løsninger for et fattig land som Nepal. Alternativet var verre: At det forble mørkt.

Stolt av risfarm. Et annet eksempel­ er knyttet til Norfunds investering i en storskala risfarm, Agrica, i Tanzania. Nylig­ utga Greenpeace og Oakland Ins-
titute en rapport der de kritiserer prosjektet. I Afrika er omfattende­ reformer av landbruket viktig. Samtidig er det ingen sektor der bistanden har lyktes mindre. Alle sliter med å finne en egnet modell­. Agrica er en investering som Norfund er stolt av.

Helt fra start har Agrica drevet nøye i overensstemmelse med anerkjente retningslinjer (IFC) med henhold til miljø, samfunn og ledelse. Påstandene som fremmes i rapporten er basert på rykter og tilfeldige samtaler i lokalsamfunnet rundt farmen. Metodisk er fremgangsmåten uvitenskapelig. Agrica får ikke anledning til å kommentere og rydde opp i fakta, til tross for at de kan dokumentere sine svar på anklagene med uavhengige­ evalueringer. Norfund får 
e-post fire dager før offentliggjøring, uten anledning til å lese og kommentere. Dette er ikke forskning, men en uetterrettelig svertekampanje.

Seriøs debatt. Når lobby-NGO-er kjemper slik for å stanse­ prosjekter som er viktige for landet og lokalsamfunnet med henhold til arbeidsplasser, mat, energi og overskudd, da har de stilt seg på samme side som de kreftene som hemmer utvikling.

Bistandsevaluerer og forsker Henrik Wiig skrev nylig at flere rettighetsorganisasjoner hevder sin rett på bekostning av andre, at NGO-er tar det som en seier når de klarer å stanse prosjekter (Bistandsaktuelt 4/2015). Effekten­ er at de skremmer seriøse­ utbyggere og kan bane vei for useriøse med lavere standarder. Norfund vurderer alltid prosjektenes innvirkning på miljø og lokalsamfunnet. Vi kan gjøre feil. Konstruktiv kritikk fra dem som ønsker utvikling er nyttig og velkommen.

Jeg utfordrer FIVH og Greenpeace til å vise hvordan vi skal utvikle vannkraftpotensialet i Nepal eller radikalt øke produktiviteten i tanzaniansk risproduksjon. Den debatten trenger vi. Uansvarlig og useriøs kritikk uten alternativer fra svært privilegerte posisjoner i Norge, er lite nyttig for noen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. juni 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere