Kjell Schevig

Kronikk publisert i Bergens Tidende 22.02.10

I skolen lærer vi om maktfordelingsprinsippet der domstolen er en uavhengig statsmakt og at alle er like for loven. Men dersom dette er riktig - hvorfor vinner da staten som regel over private i norske domstoler?

Høyesterett for den sterke

Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs skriver at staten i gjennomsnitt vinner 60 prosent av alle høyesterettssaker (Advokatbladet mars 2007). Fagernæs forklarer at statens overlegenhet er et utslag av ressursulikhet; staten har oftest mer ressurser enn privatpersoner og småbedrifter. Bare de aller største næringslivsaktørene har tilsvarende ressurser, og oppnår tilnærmet jevnbyrdighet, noe som betyr at mindre ressurssterke motstandere vil oppleve en tilsvarende større ulikhet.

Utrolig nok mener Fagernæs at staten burde vinne oftere: Han hevder at ”de mer overordnede felleskapshensyn – og i det hele tatt generell og prinsipiell rettestenkning – har tapt i forhold til betydningen av den konkrete og individuelle rimelighet.” Fagernæs synes at generelle prinsipper i lengden er mer rettferdige, og at domstolen bør legge mindre vekt på ”den konkrete rimelighet i den enkelte sak.”  Med andre ord: Hensynet til individet bør vike. Fagernes ønsker seg en fremtid der ”pendelen vil bevege seg noe tilbake fra det individuelle mot en sterkere felleskapstenkning.” Er dette i tråd med hva en bør forvente av siviliserte rettsstater? Og er det dessuten riktig at partenes pengemakt skal avgjøre utfallet av rettssakene?

Juss eller ideologi?

 I et forskningsprosjekt utført av statsviter og professor ved Universitetet i Bergen Gunnar Grendstad, i samarbeid med to amerikanske professorer, har man funnet at Høyesterettsavgjørelser kan være farget av dommernes politiske og ideologiske holdninger: dommere utnevnt av Arbeiderpartiet har nemlig en klar tendens til å dømme til fordel for offentlig sektor. Kanskje deler disse høyesterettsdommerne regjeringsadvokat Fagernæs sin forestilling om at staten alltid vil oss vel, og at fellesskapet i lengden vil tjene på at hensynet til individet settes til side?

Grendstad forteller at så lenge vi snakker om fordelinger og goder og straff er egentlig det meste av virksomheten i Høyesterett politisk. Han gir eksempler som: Sørheimdommen (Rt-2007-1308) om prisfastsettelse ved tomteinnløsing og Boot Boysdommen (Rt-2002-1618) hvor flertallet konkluderte med at ytringsfrihet er viktigere enn beskyttelse fra nedsettende uttalelser om innvandrere og jøder. Det ferskeste eksemplet er Høyesteretts avgjørelse hvor rederiene så vidt slapp å betale 21 milliarder i skatt. Seks dommere utgjorde flertallet, mens alle de fem dommerne som ville belaste rederne med skatt er utnevnt av Ap-statsråder, altså et klart politisk skille hvor rederne ble reddet av et knapt borgerlig flertall.

I Aftenposten 10.10.09 kommenterer jussprofessor Asbjørn Kjønstad valg av dommere slik: ”Man søker i utgangspunktet juridisk kvalitet, men det er nok slik at man synes de som står sine egne oppfatninger nærmest er de ’flinkeste’, og dermed ofte velges.” Valgforsker og statsviter Frank Aarebrot sier til Aftenposten at: ”funnene til Grendstad og hans kolleger bringer inn noe nytt, og påviser at også norsk Høyesterett driver med politikk.” Frank Aarebrot sier videre at den nye kunnskapen bør få konsekvenser.

En for ensidig rekruttering fra det offentlige, øker faren for at dommere løper statens ærend i retten, fremfor å ta vare på enkeltmenneskets rettsikkerhet. Mange hevder at politikerne gradvis mister innflytelse, fordi stadig mer av samfunnets beslutninger blir tatt i domstolene. Men denne forestillingen forutsetter at domstolene opptrer uavhengig av politiske strømninger, noe Grendstad viser at de ikke gjør. Slik styrer politikere også gjennom rettssalene, selv om både lærebøker og Norges Grunnlov forsikrer oss om det motsatte.

 

”Slik må det være”

Høyesterettsdommere utnevnes av Regjeringen, men hva vet vi om rekruttering av dommere til Tingrett og Lagmannsrett? Og hva er avgjørende her; meritter eller partibok?  Vel, det vet bare Innstillingsrådet, som velger ut dommere i en lukket prosess, men Innstillingsrådet er i sin tur oppnevnt av Justisdepartementet, som styres politisk. I tillegg vet vi at majoriteten av dommere rekrutteres fra statsapparatet, og Justisdepartementet i særdeleshet.

Jeg sakser fra domstolsadministrasjonens nettside under Praksis og policy for Innstillingsrådet for dommere;”innstillinger og vedtak, blir gjort kjent utad, men ikke begrunnelsene. Slik må det være”. ’Slik må det være’?  Hva slags begrunnelse er det, og hvorfor må det være slik? Burde ikke et moderne demokrati ha full åpenhet og innsyn i hvilke begrunnelser som gjelder for rekruttering av dommere? 

Staten er en ubarmhjertig vinner og listen med rettshavarister er lang: Feilbehandlede pasienter, trafikkskadde, invalidiserte soldater, soldater med posttraumatisk stress, nordsjødykkere, naturvernere, fedre med bortførte barn, pensjonister snytt for tjenestepensjon etc.  På toppen av det hele statuerer gjerne staten et eksempel ved å ilegge taperen ruinerende saksomkostninger. Det skal koste å yppe seg mot staten, og slik oppfylles også Matteusprinsippet: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har” (Matt. 25; 29).

 

Kvalitetssikring?

 

Grendstads forskning viser at høyesterettsdommere dømmer ut fra politisk overbevisning, og statistikken viser tydelig at jo mindre velstående man er, dess mindre er mulighetene for å vinne.  Også dommere i Tingrett og Lagmannsrett velges ut gjennom hemmelige og politisk styrte prosesser. Som om det ikke var nok er rettsystemet vårt heller ikke kvalitetssikret.  Bare svært sjelden brukes rettsstenografer og lydopptak, og slik er det nærmest umulig å dokumentere rettsovergrep og dermed også å vinne frem med anker, klager og gjenopptakelser. Vitneutsagn, argumentasjon og sakkyndiges uttalelser viskes ut som skrift i sanden straks rettssaken avsluttes.

 

Norske dommerne er enevoldskonger som hersker uten verken kontroll eller konsekvenser for egne handlinger.  Men ”slik må det være”, som de selv så gåtefullt uttrykker det, hvis målet er å svekke privatpersoners stilling i forhold til staten, uten at velgerne oppdager det. I 1999 omtalte daværende svenske näringsminister Björn Rosengrenat ”Norge er den siste Sovjetstaten”. Rosengren var indignert over hvor håpløst det var å gjøre foretninger med nordmenn, årsaken han oppga: ”Alt er politikk i Norge” . Rosengren hadde rett, trolig i et større omfang enn han da ante, fordi alt er politikk i Norge – også rettsvesenet. Grunnlovsbrudd og maktovergrep er neppe hendelige uhell, men heller en beviste grep fra Arbeiderpartiets side, og her ser vi at Arbeiderpartiet nok en gang svikter sine demokratiske idealer.

Les bakgrunnen for denne kronikken: http://bortført.no/index.php/forside/78-retten-kan-ikke-se

I Stoltenbergs regjeringsperiode har vi har fått 12 000 nye fattige i Norge. I min hjemby Trondheim har det rød-grønne styret startet å trekke barnetrygd fra sosialstønaden, for å spare på bekosntning av de svakeste. Dette er sosialdemokratiet i praksis - flere barn som lever i fattigdom.

Samtidig er lønnen for statsråder økt med 156 000 og Jens har gitt seg selv 195 000 mer i lønn. Jens fraktes rundt av privatsjåfører, i helikopter og privatfly samtidig som han formaner oss andre til å vise måtehold og spare miljøet. Han drar på dykkerferie til Mexico i påsken og bor i sin luksuriøse statsministervilla ved siden av slottet. Der ønsker han å bo i mange år til.

For en del år tilbake var jeg i Oslo 1. mai. Carl I Hagen tale i Spikersuppa, og demonstranter kastet egg på ham. Jeg stod ved siden av ei ung jente fra Sosialistisk Ungdom som ropte ukvemsord til Hagen. Gråtkvalt remjet hun: ”Det er vår dag! Han stjeler vår dag!”

"Det er arbeidernes dag” sa jeg til jenta. ”Hvordan kan noen stjele arbeidernes dag fra ei skolejente som deg?” Hun så bare måpende på meg. Senere har jeg forstått at denne jenta vokste opp i en tid hvor det ikke handler om hva man gjør eller hvilke resultater man skaper. Det dreier seg snarere om hvilke idealer man har, hvilket nettverk man tilhører og hvilke symbolhandlinger man deltar i. Handlekraft og hardt arbeid teller ikke lenger. Man kan nå mye lenger ved å snakke om sin ideologi og sno seg fram via de riktige nettverkene.

Derfor har vi også endt opp med ledere slik som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Anniken Huitfeldt. Mennesker som er vokst opp i familier med nedarvet rikdom og sosial kapital – og som ikler seg sosialdemokratiske idealer for å oppnå makt, prestisje og privilegier.

At sosialhjelpssatsene og minstepensjonene er for lave til å leve av spiller ingen rolle for disse menneskene. De har bare teoretisk kjennskap til fattigdomsproblemer. Og de vet at vi har en presse som er langt mer kritisk til opposisjonen – enn til maktapparatet. Fordi journalister i de største mediene aspirerer mot makteliten og vil være venner med makthaverne, slipper Jens og nettverkene hans alltid unna med dobbelmoralen, løgnene og løftebruddene sine.  

Den gjengse norske mediekonsument oppfatter nok Kalid Skah som en voldelig, løgnaktig og herskesyk kidnapper. Vi sitter igjen med dette inntykket ene og alene fordi Anne Cecilie Hopstock har fått bruke de store medieaktører i en uhemmet demoniseringskampanje mot sin eksmann.

Hopstock og hennes advokat Marte Svarstad Brodtkorb forteller oss, i beste sendetid, at de er lei av alle løgnene til Skah, og at man ikke kan stole på noe av det den mannen sier. De sier også at barna en gang var glade i faren sin, men at han nå altså har ødelagt alt.

Jeg har en del lite flatterende ting å si om min ekskone, etter at hun bortførte vår datter til Tyskland. Forskjellen på meg og Anne Cecilie Hopstock er at media aldri ville ha videreformidlet mine karakteristikker av min ekskone. Ovenfor Kalid Skah har NRK, TV2, VG og Dagbladet latt Hopstock og Brodtkorb utfolde seg i en hemningsløs svertekampanje – hvor kritiske spørsmål fra pressen er totalt fraværende.

Pressen har ikke en gang tatt stilling til det mest avgjørende spørsmålet: Har Kalid Skah bortført sine barn fra Norge? Neppe. Fordi familien bosatte seg samlet i Marokko. Mor flyttet tilbake til Norge etter 10 måneder på grunn av sykdom. Hun hevder så at barna skulle komme tilbake til Norge til neste skoleår, noe som altså ikke skjedde. Men har Khalid Skah holdt barna tilbake mot deres vilje, og utsatt dem for vold? Hopstocks versjon er at de to barna rømte fra farens hus i Rabat 19. juli i år og kontaktet deretter den norske ambassaden, fordi de følte at de var i livsfare.

Khalid Skah forteller imidlertid at barna trivdes i Marokko. Og at barna ble hentet ut av leiligheten og brakt til ambassaden av væpnede menn. Skah tar selvsagt feil når han forfekter at norske kommandosoldater tok ungene. Men bruk av profesjonelle væpnede byråer for å tilbakeføre barn fra utlandet er ikke uvanlig.

Denne saken ble utløst av NRK Brennpunkts program om barnebortføring 03.08.09. I Hvilken grad har NRK fått styre begivenhetenes gang?

Brennpunktredaksjonen og Anne Cecilie Hopstock befant seg på ambassaden, også da barna angivelig skulle ha flyktet den første gangen. Vi vet at Cecilie Hopstock hadde med seg livvakter da hun troppet opp på barnas skole. Og det har formodningen mot seg at mor og NRK har vært så skjødesløse med barnas sikkerhet – at de har latt barna rømme og ta seg fram til ambassaden på egen hånd, slik de påstår.

Khalid Skahs barn ble smuglet ut av Marokko i seilbåt. I Brennpunkts reportasje ”Dei ulydige” 24.03.09 ble ei Iransk jente smuglet ut i seilbåt. Rune Olsgaard fra NRK-serien Berserk var kaptein. Hvorfor kom ikke seilbåtferden fra Marokko med i Brennpunktreportasjen? Var det kanskje lurt å tone ned NRK og Berserkene sin pådriverrolle, når man så hvilke diplomatiske konsekvenser dette kunne få?

Justisdepartementet og UD behandler får årlig inn om lag 50 anmeldelser om ulovlige barnebortføringer fra Norge. Normalt sitter de bare på hendene sine.

Hvorfor har UD plutselig vist så stor handlekraft i nettopp denne saken? I en sak som ikke en gang kan defineres som en ulovlig barnebortføring. Om målet var å vise handlekraft mot barnebortførere, hvorfor har UD aldri vist tilsvarende engasjement i noen andre saker? Viser det seg å være slik at barna ble hentet ut fra Skahs leilighet og brakt til ambassaden av profesjonelle, så har norsk utenrikstjeneste et problem med å forklare hvorfor de har involvert seg i en marokkansk barnefordelingssak. Og viser det seg at det er NRK som har satt dagsorden og at ambassaden har diltet etter – er dette en ytterst pinlig affære for UD.

Å spille på forestillingen om menns potensielle voldelighet og emosjonelle umodenhet, er dessverre blitt en utbredt taktikk i barnefordelingstvister. Menn som svarer på anklager om overgrep med sinne og frustrasjon – bekrefter stereotypiske forventninger man allerede har til voldelige menn – selv om en slik reaksjon er helt naturig også for fredsommelige menn. Khalid Skahs harmdirrende røst på gebrokkent engelsk, kryssklippet og tilpasset TV-selskapenes dramaturgi – er således en gavepakke til Anne Cecilie Hopstock og hennes advokat.

Politikeren, kjendisadvokaten og medieyndlingen Abid Raja er nå inne i en hektisk valgkampinnspurt. Abid Raja etterlyser ofte mer ærlighet og etterrettelighet fra sine politiske motstandere. På Venstres nettside kan man lese at Rajas hjertesak er: «Forebygging og trygghet for den enkelte i justisvesenet.» 

Årlig bortføres om lag 50 barn fra Norge. Fedre har svært liten mulighet til å få gjenopprettet kontakten med barna sine, fordi myndighetene nedprioriterer hjelp til fedrene. Fedre må betale bidrag til kidnapperen, mens norske mødre aldri kreves for penger til utenlandske fedre som har bortført deres barn. Da er det kanskje ikke så pussig at 80 prosent av bortføringene begås av mødre? Norske myndigheter gir også kvinner som har bortført anledning til å oppjustere, og i enkelte tilfeller, mer enn fordoble bidragsbeløpene sine ved hjelp sin lokale domstol i utlandet. 

Bidragslovgivningen i Norge er kjønnsnøytral, derfor er denne praksisen klaget inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Framfor å granske bruddet på likestillingsloven hevdet LDO at de ikke har ressurser til å undersøke saken. Denne avgjørelsen ble anket til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Her kommer Abid Raja inn i bildet, som en av de fem medlemmene i Nemnda. Alle brudd på likestillingsloven skal håndheves. Imidlertid kan LDO «i særskilte tilfeller» unnlate å granske påstander om diskriminering, som når klagen ikke er av personlig betydning for klageren. Nemnda benyttet seg av dette juridiske smutthullet, og fastslo at klagen på bidragspraksisen etter barnebortføring ikke er inngripende for fedrene personlig.

Savnet og sorgen etter å ha mistet barn er høyst følbar, også for menn. Det er lett å forstå at å bli frastjålet sitt barn, for så å bli påtvunget betydelige lønnstrekk til kidnapperens hemmelige adresse i utlandet - vil normalt oppleves som et personlig inngrep. Så hvordan er det mulig å påstå at en slik personlig tragedie ikke er inngripende? Hvem vil kunne takle en slik situasjon med sinnsro? Abid Raja og de andre juristene i Nemnda fikk høre sterke vitneutsagn om depresjoner og uførhet. Likevel brukte Nemnda mindre enn en time på å fatte et enstemmig vedtak, om ikke å behandle saken, med begrunnelsen av at den ikke er ”inngripende” og således ikke av personlig betydning for klageren. At kvinner og menn behandles av myndighetene vidt forskjellig i tilfeller om barnebortføring, må kalles diskriminerende.

Abid Raja har dedikert boken «Talsmann» til sine tvillingdøtre Sara og Maya. Boken innledes med en vårlig spasertur med døtrene til Kalvøya. Kjærlighetsbåndene mellom Abid Raja og døtrene hans er åpenbar. Hvorfor våkner da ikke talsmannen Abid Raja når han ser urett begått mot fedre som er frarøvet sine barn? Har juristen Raja glemt politikeren Rajas idealer om; trygghet for den enkelte i justisvesenet? Har Raja vanskeligheter med å sette seg inn i andres lidelser? Kanskje det er slik med Raja, som med mange andre jurister, at han servilt utfører de ordrer oppdragsgiveren har gitt – for et honorar!

Les mer om internasjonal barnebortføring på: Bortført.no