Kjell Aarsund

Alder: 8
  RSS

Om Kjell

Følgere

Vi styres av ynkelige opportunister

Publisert over 4 år siden

Igjen svikter Norge de idealer nasjonen liker å flagge internasjonalt. Norske politikere fremstår som nettopp hva de er, en ryggesløs og foraktelig bande demagoger.

Igjen blir vi vitne til norske politikeres manglende ryggrad, deres feighet og kynisme. Dette er de menneskelig minusvariantene vi plasserer på storting og i regjering, man kan knapt føle annet enn en grunnleggende avsky overfor denne typen prinsippløse individer. Vi styres av hyklere, som hykler menneskeretter og menneskerverd når de ikke koster noe, men når det koster springer de som rotter tilbake til hullene sine, begrepet Rattus Norvegicus får vel sin fulle relevans her. Hva dette dreier seg om ? Jo markeringen av hundreårsdagen for folkemordet på armenerne som norske politikere er for feige til å ville delta i av frykt for å støte Tyrkia. Tyrkia, et land som styres av en paranoid islamist som holder seg med egne matsmakere i redsel for å bli forgiftet, lik Saddam Hussein gjorde, et regime som fengsler forfattere , journalister og opposisjonelle borgere. Dette er norske politikeres venner og allierte.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tyrkia/erna-vil-ikke-delta-i-folkemordmarkering-ynkelig-og-feigt/a/23413946/

Gå til innlegget

Alexander Dugins fascistiske idealer

Publisert over 4 år siden

I etterkant av Dugin debatten på VD skaffet jeg meg litteratur på den politiske tenkningen som ligger til grunn for Alexander Dugin og hans teorier. Stor var min overraskelse.

Etter dugindebatten som gikk her på VD for en tid tilbake betemte undertegnede seg for å sette seg noe nærmere inn i denne teoretikerens tenkning. Jeg bestillte derfor hans bok "The Fourth Political Theory". I og for seg er bok en i utgangspunktet fremfører en akseptabel kritikk av Vestens ageringer på den internasjonale arenaen, og også langt på vei en rimelig kritikk av Vestens nåværende kultur tilstand. På den annen side kan man hos Dugin registere en skepsis mot selve demokratiet. Jeg bestemte med derfor til å se nærmere på noen av de han henter sin innspirasjon fra, og da skuet man mildt sagt et politisk redselskabinnet. Dugin nevner tenkere som Rene Guenon, Julius Evola, Oswald Spengler og filosofen Heidegger. Nå har jeg lest en del politisk litteratur opp gjennom årene , men et navn som Guenon var meg fremmed, like så Evola, selv om jeg nok kan ha sett han nevnt i historiske verker. Spengler kjenner jeg godt til, og et visst kjennskap til Heidegger og hans liv og levnet har jeg vel også. Nå er vel Heidegger i seg selv ikke nok til å få alarmklokkene til å ringe, mannen dyrkes fremdeles absurd nok i vestlige og norsk akademia, men vi snakker om en etter måten fremtredede nazist i Hitler-Tyskland.Like så med naziteoretikeren Karl Smith, som vel også ble dømt etter den annen verdenskrig for sin rolle i Hitlers maktapparat. Rene Guneon var for meg et ubeskrevet blad , så jeg foretok et nettsøk, og fant ut at mannen visst nok var en mystiker, en hermetiker og esoteriker, og en tradisjonalist, som døde i Egypt på nittenfemtitallet, også beskjeftiget med islam og sufisme, og islamsk konvertitt etter hva jeg kunne se, med et arabisk-islamsk navn i tillegg til sitt franske. Forøvrige skulle han også ha beskjeftiget seg med indisk filosofi og religion, men var aldri innvolvert i politikk eller politisk tenkning som sådan. Evola stiller i en vesentlig verre klasse. En reaksjonær fascist, riktig nok aldri formellt medlem av Mussolinis parti, men en ivrig tilhenger av ismen og Duce, men mann som personlig dro til Hitlers "Ulvehi" for å møte Mussolini etter at det tyske SS hadde befridd ham fra internering. En mann som forherliger diktauret  og den sterke mann , forakter demokratiet, som i realiteten på sekstitallet nektet å ta et oppgjør med fascismen, han skrev rett nok en bok, "Fascism Viewed from the Right", som skulle være en kritikk, men man ser knapt kritikk, heller en lovprisning av systemet, krigen, Mussolini, og alliansen med Nazi-Tyskland. Han var også som Guenion, mystiker, hermetiker, estoteriker, opphengt i indisk religion, og forøvrig en nær venn av Micea Eliade, den rumenske religionshistorikeren og fascisten som aburd nok endte opp som professor ved University of Chigago, og som enda mer absurd var standardpensum for norske studenter på religonsvitenskap inntil for få år siden, og da særlig hans bok "Det hellige og det Profane". Av disse forbildene for Dugin er det til sist kun Guneon, på sitt vis, og Spengler som kommer noen lunde anstedig fra det, sistnevnt ble da også før sin død vitterlig inetrnert av nazistene, og fremstår sammen med Egeon Friedell som en av mellom krigstidens store ånder innenfor historiefilosofien. Men man kan jo til sist spørre seg om Dugins politiske ståsted når han velger fascister av verste skuff som sin innspirasjon, i tillegg til mystikere og esoterikere.

Jeg tror derfor man skal betrakte med sunn skepsis, det en del skrivbenter fremstiller her på VD, av Evola har vi intet å lære på politikkens område. Og Dugin selv fremstår i et tvilsomt og merkelig lys.

Kildehenvisninger :

Dugin. Alexander : The Fourth Political Theory, Arktos Media Ltd, 2012.

Evola, Julius : Fascism Viewed for the Right, Arktos Media Ltd,2013

Gå til innlegget

Høyrenasjonalistenes hykleri

Publisert over 4 år siden

Det er høyst merkelig hvordan nasjonalister og islam kritikere slår ring om et flyselskap som vil flagge ut norske arbeidsplasser. Hvor har patriotismen og samfunnsolidariteten blitt av ? Den er plutselig borte når kapitalkreftene føler seg truet.

Det er med litt oppgitthet og muligens med konklusjonen ; det var som ventet, at man leser innleggende fra høyresidens såkalte patrioter og nasjonalister i den pågående Norwegian konflikten. Alle som en nærer nærmest en nesegrus beundring for dette selskapet, noe som fremstår som totalt uforståelig. Her har vi et selskap som tar sikte på å flagge ut norsk og europeisk arbeidskraft, og erstatte den med billig arbeidskraft fra Østen, mye likt hva redermafiaen i sin tid gjorde med handelsflåten, sendte norske sjøfolk i land, og lot billig arbeidskraft fra den tredje verden overta. Men det norske flagget skulle de ha på skipene selv om det var ingen nordmenn ombord. Egentlig en frekkhet, en ren hån mot det norske samfunnet. Det samme ser vi i tilfellet Norwegian, norsk arbeidskraft skal ut, eller over i bemanningsbyråer, billig arbeidskraft fra Asia skal inn. Men navnet Norwegian skal de beholde selv om virksomheten som sådan flagges ut, joda de skal profitere på et kvalitetsnavn selv om de har fjernet kvaliteten. Dette er også det problemet som møter selskapet i spørsmålet om amerkanske lisenser, nemlig at amerikanerne mener selskapet bedriver sosial dumping, og er en fare for stadarden i internasjonal luftfart. Det er derfor med undring at man leser de såkalte "nasjonalsinnede" skribentene på Document.no og deres nesegruse beundring for nevnte selskap og dermed også for neo-liberalismen, da spiller landsmenn og nasjonale interesser liten rolle, ja ingen rolle så lenge man kan få logre for kapitalkreftene. Ser dere nå hulheten i disse neo-liberale kreftenes argumentasjon om forsvaret for det norske samfunnet og den norske befolkning og kultur ? Deres herrer er ikke det norske folk og vår kultur og tradisjoner, deres herrer er når det kommer til stykket de kalde og kyniske kapitalkreftene. Man kan merke tendenser til slike mildt sagt selvmotsigende holdninger også her på VD. Så godtfolk, la dere ikke kjøpe av disse kreftenes svada om anti-islamisme og forsvar for nasjonen, for til sist så ser dere med selvsyn hvem som er deres herrer. Det fins de som spør hvorfor venstreorienterte islamkritikere ikke samarbeider med denne fraksjonen, hva jeg har skrevet over skulle vel gi svaret på det, fremdeles er det for mye av kommunisten i meg til at jeg går i hopehav med disse kreftene, så får heller jeg , Sandemose og Hårstad heller føre vår ensomme kamp på vårt vis, eller jeg lar dem svare for seg, for jeg tror de også vil si, vi selger oss knapt til kapitalen ei heller har vi noen sympati for den.

Gå til innlegget

Kristendom eller gnosis

Publisert over 4 år siden

Var kristendommen eller gnostisismen den opprinnelige læren ?

 Innledning.

Er kristendommen slik den fikk sin utforming av Paulus , kirkefedrene og den romerske stat den lære som var den opprinnelige ? Eller var den gnostiske tradisjonen hva som opprinnelig var utgangspunktet, og den kristendommen som Paulus og  kirkefedrene skapte kun til pasninger til samtidens behov.Gnostisismen blir vi kjent med hen i mot sen-antikk, mye på samme tid som også kristendommen begynte å gjøre seg gjeldende og tyngdepunktet for dem begge var i utgangspunktet i  første rekke det romerske rikets østlige del. I utgangspunktet var kristendommen kun en av mange beslektede retninger. Dette kan ses som et innlegg itil de debattene som allerede har gått på VD den siste tiden.

 

“I hver åndsperiode” sier den hollandske kulturhistoriker Huizinga, “eksisterte der en faktisk homogenitet i den historiske viten……..noe visst ortodokst i oppfatningen”. I hver enkelt tidsalder finnes det en underjordisk enighet om hele forestillingskomplekset “verdenshistorie: dens hovedproblemer, dens utviklingslinjer, dens store etapper, dens forgrunnsskikkelser.(Friedell 1938, side 28)

Det Egon Friedell referer til er tidsånden, men hos Hegelianerne må den heller ses på som en syntese av økonomiske, kulturelle og politiske faktorer, altså som samfunnsvitenskap, som skaper en bestemt holdning, tenkemåte eller mentalitet som igjen blir kultur, eller fungerer i et gjensidig påvirkningsforhold til kulturen. Å forsøke å skape et “bilde av historien” er som å legge et puslespill, men der bitene aldri på langt nær vil være mange nok til å kunne gjøre bildet komplett. Vi vil aldri komme i nærheten av å fullt ut kunne forstå for eksempel antikkens mennesker og deres religiøse følelser, men vi kan hele tiden bestrebe oss på å nærme oss disse, og tolke deres sosiale og åndelige liv ut fra de kildene vi har til rådighet. For samfunnsforhold, tro og filosofi er til sist resultater av hverandre, de påvirker hverandre gjensidig. Slik har det vært i samfunn til alle tider, og slik er det også i vår tids samfunn. Vår tro, våre politiske og sosialeverdier farges nettopp av omgivelsene, av kontekst. Det er også dette man må forsøke “ å gripe” eller tolke, når man skal vurdere fortidens samfunn og fortidens religiøse systemer, det kan knapt la seg gjøre fullt ut, men et stykke på vei er det kanskje mulig å se utydelige konturer, lik Platons skyggebilder i hulelignelsen.

. Manikeismen var i en periode på vei til å ha kunnet utvikle seg til en verdensreligion siden den spredde seg både til Europa, Nord-Afrika og Sentral-Asia. De andre gnostiske retningene på sin side kjempet med den tidlige ortodokse kristendommen om hegemoniet i kristendommen. Skal man være kontrafaktisk så kan man vel hevde at om gnostiske retninger hadde seiret i den striden er det vel heller usikkert om kristendommen hadde utviklet seg til romersk statsreligionen, og en religiøs retning som skulle prege europeisk kultur, tenkning og politikk frem til vår egen tid. Selv om de gnostiske retningene og manikeismen på sett og vis var forskjellige, så hadde de i en varierende grad en tilknytning til den tidlige kristendommen. De kristen-gnostiske sektene så på seg selv som de sanne troende, de som fulgte Jesu ord. Manikerne betraktet Jesus skikkelsen som guds sendebud til menneskene, og Manis forgjenger. Det er likhetene mellom de forskjellige retningene som bygde deler av sin tro på kristendommen og Jesus-skikkelsen som jeg her vil forsøke å beskrive.De to mest sentrale gnostiske skikkelsene fra antikken  er Macrion og Barbasian. Hos disse finnes det klare berøringspunkter til deler av manikeisk religion, en religion som hadde mye til felles med gnostikerne, men som også hadde sine klare særtrekk.

 

Gnostisismen

Gnostisismen var ingen enhetlig religiøs bevegelse, men besto i utgangspunktet av flere retninger, men som hadde det til felles at de søkte gnosis, kunnskap om det hellige, og mente at frelsen gikk gjennom innsikt i denne ofte “hermetiske kunnskapen”. Et annet fellestrekk, for de sektene som hadde sitt utspring i kristendommen ( eller var kristendommen influert av dem ?), var at de ikke anerkjente bibelens gud, Jahve, som den øverste guddom. De så tvert i mot på Jahve som en ond eller likegyldig demiurg, eller skapergud. Denne demiurgen hadde skapt verden uten den øverste guddoms bifall eller kjennskap. For å sitere kulturhistorikeren Egon Friedell :

Han er, sier Macrion, hverken god eller ond, men rettferdig og slem, ikke malus, men conditor malorum, det ondes opphav, en gud som har gjort sine saker dårlig (Friedell 1938, side 11)

Brytningstid

 Gnostikerne betraktet Jesus skikkelsen som en representant for nettopp denne øverste og tilbaketrukne guden. De forholdt seg derfor ikke til det gamle testamentet som de anså som demiurgens bok, men enkelte sekter så det tvert om ofte som en plikt å bryte det gamle testamentets påbud. Man kan derfor spørre seg om hvor vidt gnostisismen i så fall var en egen religion, eller en tankeretning, en erkjennelsestilstand som rådet i deler av det sen-antikke samfunnet? Zacharias Thundy sier det på følgende måte i sin bok Buddha and Christ :

The cultural milieu in which Christianity emerged as a distinct religion was not only Judaism but also Hellenism, which in its broad sense denotes the mixture of Greek (Western) and Oriental cultures from the time of Alexander (Tundy 1993, page 175)

På mange måter kan vi altså snakke om at kristendommen ble hellenisert,” ble et kulturelt og åndelig møte mellom øst og vest”, at den ble tilpasset det romerske imperiums heterogene kultur nettopp gjennom gnostismen, for den ortodokse kristendommen stod i den første tiden totalt utenfor det romerske samfunn. Derav også forfølgelsen av de kristne i den første epoken, noe gnostikerne ofte, men ikke alltid, i perioder unngikk i den tidlige perioden. For eksempel fikk “erkegnostikeren Simon Magus” etter sigende sin egen statue i Roma, ved Tiberens bredder, noe jeg skal komme tilbake til senere i fremstillingen. For den gnostiske tradisjonen hadde klare pre-kristne “hedenske” elementer i seg. Tundy beskriver det i sin bok som gnostisismens “hedenske” røtter:

Probably truth stands somewhere in the middle: Gnosticism is both pagan and Christian. (Tundy 1993, page 176).

Denne” hedenske” påvirkningen finner man ganske klart manifestert i Nag Hammadi funnene, som inneholder både “kristne” og ikke-kristne gnostiske tekster.

Med andre ord, den gnostiske retningen utrykte på mange måter det romerske imperiums tidsånd. Altså her forstått som en “gjenspeiling av de kulturelle og politiske forholdene, tidens religiøse pluralisme og kulturelle konvergens.

Tundy fremmer også en teori om at gnostismen nettopp skal ha vært en “syntesereligion”:

The Gnostics seem to have fused together elements from Buddhism, Hinduism, Zoroastrianism, Judaism, Hellenism and Christianity.( Tundy 1993, page 183).

Et lignende synspunkt finner vi også hos Reolof van den Broek :

But that view of Gnosticism is too limited, since it accounts neither for closely related phenomena outside the Christian world, such as Mandaeisem, nor for those ancient gnostic texts which do not show any (or only some superficial) Christian influence ……….(van den Broek 2009, page 16)

En annen religionshistoriker, Bousset sier det på følgende måte:

Gnosticism is first of all a pre-Christian movement which has roots in itself. It is therefore to be understood in the first place in its own terms and not as an offshoot or a by-product of the Christian religion”.( Haar 2003, page 24).

Som jeg skrev over, vi snakker ikke bare om en gnostisisme, men mange gnostismer eller gnostiske retninger, ofte forskjellig fra hver andre, men med noen felles trekk som gjør at man definerer dem i kategorien gnostiske. Altså blir gnostisisme mer å anse som en kategori, enn nødvendig vis en enkelt religion, eller” kjettersekter” knyttet til en bestemt religion. De fleste er også enige om at den ikke, i seg selv, springer ut av kristendommen, men representerer en annen og eldre tradisjon, eller at den/de i tilegg til kristendom også var influert av andre religiøse og filosofiske retninger, særlige platonske elementer.

Manikeismen på den annen side, må kunne anses som en egen distinkt religion, den hadde så langt vi i dag vet en enkelt grunnlegger Mani. Han virket i første rekke i Mesopotamia, vår tids Irak, som på den tiden var en del av det persiske sassanider riket. Ja det har sågar blitt hevdet at den velviljen Mani i utgangspunktet nøt fra de sassanidiske monarkene hadde sin bakgrunn i at de ønsket å utnytte Mani og hans religion i maktkampen med Roma. At man bifalt at Mani sendte misjonærer inn i det romerske imperium, særlig i grenseområdene, med den hensikt å kunne destabilisere forholdene. Det har blitt hevdet at Mani skal ha hatt en bakgrunn fra en gnostisk døpersekt, som det var så mange av i Mesopotamia på den tiden, og som man også finner rester av i vår tid, for eksempel Mandeerne. Denne epoken i historien var i mangt og meget en kulturell og religiøs brytningstid, og apokalyptiske religiøse retninger florerte i øst, både innenfor og utenfor det romerske imperiums grenser, det var vel utrykk for hva filosofen Herder ville ha kalt en tidsånd, en følelse av oppbrudd, i alle fall for det romerske imperiums vedkommende, for det nylig grunnlagte persiske Sassanider rike stilte det seg nok annerledes. Det gamle samfunnet viste tydelige tegn på kulturell, politisk og religiøs oppløsning, og en følelse av uro og kommende trussel må over tid ha gjort seg gjeldende, særlig i det romerske riket. En slik kulturell oppbrudds stemning gir ofte næring til apokalyptiske retninger av forskjellig slag. Det var for eksempel i denne politiske og kulturelle oppbrudds stemning at også kristendommen vokste frem, mot en bakgrunn av jødisk frihetskamp mot de romerske makthaverne. Gamle polyteistiske religioner forvitret, nye religiøse og filosofiske retninger oppsto, kulturen var i endring, og trekk av kulturell fremmedgjøring må ha preget stemningen i varierende grad i løpet av de århundrene sen-antikken varte, ja faktisk allerede fra ett hundretallet tallet av. En slags dialektisk tilstand, der tese møter anti-tese i en kulturell brytning, og der syntesen ennå ikke har oppstått som en enhet men kun i form av fragmenter, der kristendommen var et fragment, gnostisismen et annet. Var det et tegn på at den antikke sivilisasjonen var i “Aftenlandet” for å bruke en Spenglersk definisjon? Selv vil jeg hevde at det nok muligens kan ha forholdt seg slik, men i så fall var det en langsom nedbrytningsprosess, der vi her kun diskuterer dens første lille begynnelse. Var disse apokalyptiske retningene, som kristendom, gnostisisme og manikeisme utrykk for akkurat denne tilstanden? Det er en mulighet, men med fare for å mangle belegg, for dette dreier seg om kompliserte mekanismer, om kultur, kulturpåvirkning, religionsforvitring, politiskforvitring, økonomisk forvitring og utbytting, samt ytre militære trusler, så vil jeg begrense meg til å sette en slik hypotese i bakgrunnen. Men før eller siden bukker en hver sivilisasjon under for disse kreftene, og de samme strukturer vil gjøre seg gjeldende i nedgangsfasen. Slik sett består historien både av det linjere og sykliske.

Menneskets søken etter “det hellige” blir etter min mening ofte til sist kun en manifestasjon av individets fortvilelse og manglende forståelse og kontroll over omgivelsene, frykten for fremtiden og det ukjente. Resultatet blir søkingen etter et “overjordisk anker”, et håp en trøst. Vi skal heller ikke glemme at dette var epoken for de gale keisere som i første rekke Tiberius, Nero og Caligula. Disse herskerne må også ha påvirket atmosfæren i samfunnet på den tiden. Altså deler av dette komplekset ligger unektelig i religions-psykologien, både på mikro og på et makroplan. På mikroplanet er det menneskets forsøk på å skape trygge rammer rundt sin daglige eksistens, på makroplanet mennesket som artsvesens forsøk på å takle en samfunnstilstand. Altså et forsøk på “Coping”.

Kulturens vandring og konvergens

Et annet moment er den påvirkningen manikeismen fikk østfra, fra India. Vi vet at Mani skal ha vært i India i en kort periode. Kan man spore hinduistiske eller buddhistiske trekk i manikeismen, eller var den ene og alene påvirket av gnostisk kristendom og zoroastroisme? Snakker vi om en “østlig påvirkning ”kan man spørre seg om det i så fall er et fellestrekk med den gnostiske tradisjonen? Tundy skriver jo om buddhismen og hinduismens påvirkning på den gnostiske tradisjonen. ( Tundy 1993, page 183). Kulturell brytningstid er vel det ordet som de fleste vil karakterisere epoken som, og de nye religionsformene som “speilbilder” av denne tilstanden. Som ansatser eller grunnlag til nye sivilisasjoner eller samfunnsformer som skal vokse frem, der noen av dem ikke er levedyktige og bukker under, som gnostisisme og manikeisme, og andre overlever i form av sivilisasjon og kultur, som en del av samfunnets overbygg, som kristendommen, og noe senere islam. Sistnevnte “fylte vel det rommet i øst”, som manikeismen opprinnelig så på som sin misjonsmark. Mani skal ifølge kildene ha fått en åpenbaring, der han skal ha fått et kall som profet, han skulle være den siste i en lang rekke forutgående profeter. Her har man for øvrig også en likhet til islam der Muhammed også så på seg selv som den siste i en lang profetrekke. Begge så de seg i første rekke som Jesus etterfølgere. Også det persiske sassanider riket var på denne tiden preget av en religiøs pluralitet, gnostiske sekter var utbredt, også kristne og jødiske innslag var fremtredende i deler av riket i tilegg til den persiske zoroastroismen. I Mesopotamia var det vel også på den tiden fremdeles innslag av den gamle kaldeiske religionen, selv om det blant religionshistorikere ikke er full enighet om akkurat dette. Men dette var uten tvil samfunn i en varierende grad av kulturell omforming. Manikeismen var preget av en dualisme mellom godt og ondt, mellom lys og mørke, lysets og mørkets verden, muligens en påvirkning fra zoroastroismen. Også i synet på sjelen kan man se en noe spesiell tolkning.

 In the Manichean account Adam perceives that his soul is but a fragment of an original, larger soul invested in the hole cosmos (contrast to Augustine, who sees all human souls as fragments of Adam`s original soul). This universal entity is called the Living Soul or the Living Self.(BeDuhn 2001 in The Light and the Darkness, page 8)

Altså er sjelen ikke noe som er knyttet til individet, men som er del av en større enhet, av kosmos.

Gnostisismens opprinnelse

Den første gnostiker som fremstilles i den kristne religionshistorien er den herostratisk beryktede (i alle fall for ortodokse kristne) Simon Magus. Han var opprinnelig fra Samaria, og finnes også omtalt i apostlenes gjerninger, der han etter sigende skulle ha forsøkt å kjøpe “den hellige ånd” fra apostelen Peter. Senere skal han i alle fall etter kirkefedrenes fordømmende skrifter om han, ha fremstilt seg som Gud. Van den Broek refererer til kirkefaderen Iraneus omtale av Simon på følgende måte:

If Iraneus is to be trusted, there were Simonian gnostics in Rome who said that Simon Magus, whom they glorified as the supreme God, had taught that he had appeared as Son among the Jews, had decended as Father in Samaria, and had come as Holy Spirit among other nations (van den Broek 2009,page 18-19)

Hvis Simon Magus kan anses som den første gnostikeren, og Iraneus fremstilling kan anses som pålitelig, noe man i utgangspunktet skal være noe kritisk til siden han hadde sin agenda, så kan man i alle fall ikke unnlate å se at selve grunnlaget for læren han forkynte hadde han nok hentet fra kristendommen, eller sagt på en annen måte den virker å være sterkt inspirert av kristendommen. Men forholder det seg slik? For kan det være at det var kristendommen som var inspirert av andre retninger? Det vet vi i dag lite om. La oss derfor se litt nærmere på Simon Magus og det lille, som fortelles fra forskjellige og ofte sprikende kilder om han. Det er lite materiale som er overlevert, og da som oftest i korte fragmenterte bemerkninger hos hans motstandere. Det står imidlertid fast at kirkefedrene betraktet han som den første gnostikeren. Det må imidlertid i så fall være ut fra en kristen kontekst, for det historiske materialet peker heller retning av at gnostiske trossystemer, som tidligere hevdet, gjorde seg gjeldende både som retninger i seg selv, og som deler av andre trossystemer. Dette indikerer blant annet Nag Hammadi funnene. Slik sett så kan det også tolkes i retning av at Simon ikke var noen “kristen gnostiker”, men heller en “farlig konkurrent på det religiøse markedet” for de tidligste kristne misjonærene. At han faktisk med en viss suksess vant tilhengere i de samme gruppene som også var målgrupper for den tidlige kristne misjonsvirksomheten. Skal man forholde seg til kildene så kom han jo opprinnelig fra noen lunde det samme geografiske området som de kristne apostlene, han var fra Samaria, og slik sett i realiteten også en slags jøde. Hans målgruppe kan derfor i utgangspunktet i første rekke ha vært den jødiske diasporaen. Men på den annen side er det like fullt, om man ser på beretningene, elementer av kristen lære knyttet til Simons religiøse forkynnelse. Derfor må man forsøke “og gå inn i tiden”, se den historiske og kulturelle konteksten på denne tiden, det søkende og engstelige sen-antikke mennesket i en usikker og omskiftelig verden, særlig gjorde dette seg gjeldende for imperiets jødiske befolkning. Og det romerske imperium på denne tiden var i sannhet et religiøst marked, der nok religiøse retninger påvirket hverandre, og delvis fløt over i hverandre. At den tidlige kristendommen kun var en av mange konkurrerende apokalyptiske sekter i det østlige middelhavsområde på denne tiden indikerer vel følgende sitat fra Haar:

It is possible ,then, that the account in Acts  reflects a confluence of two propetic movements in Samaria, and that for a period of time there were numbers of Simon`s disiples who viewed themselves as Chistian, and some Chistians who were among the Simonians ?(Haar 2003, page 271).

 Dette var ikke noe nytt, i de gamle polyteistiske religionene hadde man tatt inn fremmede guder, og nye trossystemer, og inkorporert dem i en større helhet. Det er kanskje derfor ikke så rart at i en tid med kulturell endring og religiøs søken, at også Simon kan ha hentet elementer fra kristendommen, som kristendommen nok hentet elementer fra andre religiøse retninger og formet disse i sitt spesielle kristne bilde. Et eksempel her kan være den gnostiske kulten rundt Hermes Trismegistos, med sin syntese av greske og egyptiske religiøse elementer, som man også fant skriftlige kilder av i Nag Hammadi funnet. Altså mye av den samme argumentasjonen som Tundy fører i marken i sitatet ovenfor. (Tundy 1993, page 175). Slik sett så kan kirkefedrenes polemikk mot gnostikerne ha vært et forsøk på å etablere tydelige grenser mellom de to trosretningene.

 Dette bildet av Simon som en ikke spesifikk kristen- gnostisk “profet”, men også som en magiker, en Magi finner man også i skriftene til de tidlige kristne kirkefedrene (Haar 2003, page 32). Dette kan være en sannhet, men det kan også være et forsøk på å kompromittere Simon og hans tilhengere. I det romerske imperium ble magikerne ofte forbundet ikke med religio (religion), men med superstitio (overtro), ofte ble de også forfulgte av myndighetene, lik hekser og “trollmenn” ble det i middelalderen. Bildet av Simon som magiker kan derfor være skapt av rent propagandamessige årsaker. Magien er forøvrig en kjent skikkelse i antikkens verden, og nevnes av flere kilder, både greske og romerske. Den egentlige Magien var av persisk opprinnelse, knyttet til presteskapet i den zoroastiske religionen, og har nok opprinnelig tilhørt en egen stamme i det gamle Persia (Media). Den magien som vi ofte møter i antikke beretninger er imidlertid som oftest av en noe annen type, ikke prest, men heller en” trollmann”, og ofte sjarlatan. Det virker som om det er i den siste konteksten Simon plasseres av kirkefedrene, “som alt kjetterskaps far”.(Haar 2003, page 228). Gnostisismen blir også antatt å ha en filosofisk forankring i tilegg til den spesifikt religiøse. Platon snakker i “Statsmannen” om to typer innsikt, den praktiske og den gnostiske. Men denne innsikten siktet ikke til individet, i seg selvmen heller til aspekter ved det enkelte individknyttet til det mentale og til selve personligheten. . (Haar 2003, page 230). Altså ikke i en direkte religiøs kontekst, men mer knyttet til menneskets åndelige liv, som tenkning og refleksjon. Men er kristendommen i seg selv en direkte utlegning av judaismen? Men la oss la den påståtte tidligste tradisjonen med Simon Magus ligge, det man har av kilder er for fragmentarisk selv om “karakteren” i seg selv er fascinerende, det blir noe tidløst over denne religionsentreprenøren. For det andre opptrer han ganske tidlig i den kristne historien, før man med sikkerhet kan si at gnostisismen hadde utviklet seg til en spesifikk “kristen” retning. Det kan derfor reises tvil om hvor vidt Simon var en “ekte” gnostiker. Den første store striden, og som hva angår kilder er noe mer oversiktlig, rundt kristendommens rent judaistiske tradisjon starter med Markion, en velhavende skipsredersønn fra Anatolia med et kristent kall som førte han til Roma på 130 tallet evt. Dette er vel også den egentlige oppstarten på kontroversen mellom de ortodokse kristne og gnostikerne.

I 144 evt, organiserer han et møte mellom de kristne menighetene i Roma. På dette møtet hevdet han at det nye testamentets Gud ikke var den samme som det gamle testamentets Gud, og at det gamle testamentet ikke burde være et hellig skrift for kristendommen (Rasmussen /Thomassen 2002, side 73).

Dette førte til den første splittelsen vi kjenner til mellom ortodokse kristne og gnostikere innenfor de kristne menighetene. Og nettopp Markion er vel en av de som regnes for også å ha influert manikeismen.

 

 Friedell stiller spørsmålet på følgende måte i sin Oldtidens Kulturhistorie:

Men er jødedommen virkelig en salgs forhall til kristendommen? Om man så vil er alt forhall, og en historisk metode som var meget yndet i det forrige århundrede, men i dag lykkelig vis holder på å forsvinne, pleiet jo å bygge op hvert historisk fenomen som en mosaikk av “forberedende momenter”. Slik sett er naturlig vis ikke bare Moses og Daniel, men også Platon og Philo, Buddah og Zarathusta kristendommens forløpere. Men kristendommen har ingen “grunnmur”. Nettopp fordi Marcion følte det helt nye og verdensomveltende i evangeliet så rystende, ville han ikke vite noe om det gamle testamente som den hellige skrift, uten samtidig å benekte at det stod meget nyttig og vakkert der. Derfor tillot han også sine elever å lese det, men bare ved hjel av “Antitesene”. (Friedell 1938, side 13)

Friedell viser her de mange faktorene som nok har påvirket både gnostisismen og den tidlige kristendommen i varierende grad, som filosofien, og ikke minst de østlige religionene som zoroastroisme og buddhisme. Kulturen vandret faktisk i større grad, og over lengere distanser enn man tidligere fremstilte det, selv om man nok også da var klar over forholdet. Men så var det jo dette at den europeiske sivilisasjon og religion skulle være påvirket av orienten da. Joda, her ligger nok en eurosentrisme i bunnen. Og veien var ikke lang, og kontakten heller ikke indirekte. Fra Berenike i Egypt hadde allerede ptolemeerne en direkte skipsrute til Malabar i India (Muziris), som fulgte monsunvindene, turen tok i følge kildene 41 dager. Og romerske templer og bosettinger har blitt gravd ut i Kerala, og tamilske bosettinger er funnet i Berenike, i Egypt. Altså finnes det et empirisk belegg for en utbredt og direkte kontakt mellom for eksempel India og Europa. (http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/20100423270806400.htm).

Buddhister skal også etter sigende ha holdt til i det gamle Alexandria, den antikke verden var nok mer kosmopolitisk enn hva vi frem til i dag har villet innrømme.

Denne innflytelsen må nok også med stor grad av sannsynlighet, og muligens i sterkere grad, hatt innvirkning på manikeismen. Markion forbød sine troende en hver kjønnslig omgang og døpte bare ugifte eller gifte som lovet kyskhet. For den som forplantet seg bidro ifølge Markion kun til å forevige demiurgens verden (Friedell 1938, side 11). Dette står i sterk kontrast til det bildet kirkefedrene tegnet av gnostikerne, særlig de som fulgte Simon Magus. Men det kan til sist kun bidra til å forsterke påstanden om at gnostikerne nok bestod av flere, og meget forskjellige, grupper. Men denne strenge livsfornektende kyskheten er noe man også finner hos manikerne, særlig hos deres “presteskap”. Man finner den også hos middelalderens katarer, og deres “hellige” elite.

Gå til innlegget

Om sivilisasjon, religion og konflikter

Publisert over 4 år siden

Begrepene religion og sivilisasjon er sentrale i diskursen om vår samtids internasjonale problemer. Her er en aldri så liten refleksjon over begrepene.

Våre dagers konflikter kan enkelt oppsummeres i begrepene religion og sivilisasjon, også konflikten med Russland og den muslimske verden. Når vi ser på disse begrepene kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i historien.
I sin tidligste epoke, som jegere og samlere, var menneskeheten kun opptatt av å opprettholde sin rent fysiske eksistens, den daglige overlevelsen, og et menneskeliv var ofte både lidelsesfullt, kort og brutalt. Først når magene var fulle kunne kultur og sivilisasjon skapes, og religionen raffineres. Det representerte starten på en lang kulturell utvikling, en sammenhengende kjede av kulturer og sivilisasjoner som avløser hverandre, som vårt “moderne” samfunn i siste instans er et resultat av. Men det er samtidig en pågående utvikling, den finner sted også i vår tid, vi er i den historiske prosessen, ikke utenfor den. Sivilisasjon betår i utegngspunktet grovt sett av to komponenter, etableringen av et ordnet samfunn, med lover, skriftsspråk og administrasjon på den ene siden, og den kulturelle identitet det enkelte samfunn skaper. En sivilisasjon blir således noe overgripende som går ut over en enkelt stats grenser, og vil omfatte større territorier, som oftest med ett viktig kulturellt sentrum. På den annen side, sivilisasjonens kultur er regler, regler som er raffinert nærmest fra ur elle stammesamfunnet, dette ligger så klart på det ubevisste nivået, men er verdier og ritualer som gjør oss til en del av en bestemt sivilisasjon, slik man i tidligere tider ble en del av en stamme, med andre ord det er en del av mennesket som vesen, menneskets behov for tilhørighet og gjenkjennelighet, og ikke minst fellesskap, for mennesket er som Aristoteles sa et zoon politicon, et vesen skapt til å leve i samfunn. Sivilisasjon skapes derfor av den historiske prossessens raffinering av kulturen. Ser man sivilisasjonen som identitet så ser man også i forlengelsen liberalismens og globalismens motiv for å knekke sivilisasjonen, for den globale tilstanden "historiens endepunkt" som Fukuyama skildrer det krever nettopp en identitetløshet. Derfor blir også potmodernitetens formål fragmentering, overfladiskhet og opphevelse av historiens store narrasjoner.

Med andre ord er vi alle derfor en del av den historiske utviklingsprosessen. Vi som mennesker og vår daglige virksomhet er til syvende og sist selve den historiske prosessen. Ja, våre tanker om politikk, etikk og religion hører med i en slik prosess, de påvirkes av omgivelsene, formes i pakt med utviklingen, intellektuelt, teknologisk og sosialt, det er derfor verdier, etikk og kultur over tid endrer innhold og karakter, nettopp som følge av at omgivelsene endres. Slik sett blir den enkelte gjennom sin daglige virksomhet, om enn «mikroskopisk», faktisk en aktør i den historiske utviklingen. Sett i en slik kontekst blir det for den historiske og kulturelle utviklingens del ikke snakk om kulturelt forfall etter som kulturer vokser frem for siden å forfalle, men tvert imot en kontinuerlig kulturell fornyelse i en dialektisk prosess, både i basis og overbygning, av både økonomi, teknologi, politikk og religion, der det som er forgangent må vike for det nye.Men dette er kun på den historiske utviklingens makronivå, dekadens og kulturelt og politisk forfall er en katastrofe for sin samtid, og må bekjempes med alle midler. For selv om en sivilisasjon før eller siden vil bukke under så betyr det ikke at alle kulturelle forfallsespoker representerer en slik undergangfase. Religionen blir på mange måter et speilbilde av sin samtids samfunnsforhold og samfunnsforholdene på sin side en avspeiling av produksjonsforholdene, og i alle fall i tidligere tider en sentral ideologisk premissleverandør som konserverte de eksisterende samfunnsforhold, ga dem en “hellig legitimitet“. Med andre ord ble religionen som Marx sier; folkets eget opium. Noe de i avmakt og nød grep til som trøst, ofte trøst om en bedre tilværelse i en hinsidig verden. Den bidro til å skape passivitet i en underkuet befolkning, og en åndelig og legal aksept for de rådende samfunnsforhold, som den offisielle moral var utledet av, og som oftest med et løfte om belønning i det hinsidige så fremt man fremsto som passiv og lydige overfor de foresatte, altså samfunnets herskende sjikt, så lenge de religiøse påbud ble fulgt var veien til hinsidig frelse og trøst åpen. Brøt man disse påbudene fikk det religiøse sanksjoner og i de tidlige samfunn var dette ofte også forbundet med juridiske sanksjoner, i ytterste konsekvens dødsstraff. Disse religiøse påbudene var nettopp derfor av pasifiserende karakter, la oss som eksempel peke på en senere periode for å illustrere nettopp dette forholdet, nemlig Bergprekenens formaninger som må kunne ses på som klart pasifiserende og en godtaking av eventuell undertrykkelse og utbytting i den dennesidige verden.Denne funksjonen har religionen i hatt siden menneskehetens barndom. Særlig fremtredende blir dette forholdet i de gamle kulturene, der religionen var så dirkete til stede også i politikk og økonomi, i selve den praktiske driften av samfunnets funksjoner. Dette ble forsterket i samfunn der majoriteten av befolkningen levde i intellektuell uvitenhet. Slik det i dag fungerer i den islamske verden, der selve verdensbildet på mange måter er totalt forskjellig fra vårt eget. Der selve den islamske kulturen, som dogme og samfunn, står fremfor sin anti-tese, og reaksjonen kommer i form av vold og aggressjon.

Samfunnsendring, kulturell og religiøs utvikling, blir med andre ord en naturlig og kontinuerlig historisk prosess påvirket av utviklingen i samfunnets basis, altså de teknologiske og økonomiske forholdene. Religionen fremstår som et forsvar for nettopp samfunnets eksisterende basis og maktforhold, ja blir en projisering av disse "til den himmelske sfæren" og viker tilbake på samfunnet i form av en religiøs manifestasjon av de rådende verdier. Derfor endres også religionene, de religiøse uttrykksformer over tid i pakt med at samfunnets produksjonsforhold endres.Problemet oppstår når sivilisasjoner ikke makter å holde tritt med den teknologiske og filosofiske/mentalitets utviklingen i omverdenen, som for eksempel den islamske kulturen, som må kunne anses å være på et historisk lavere trinn enn den europeiske, både øst og vest, og den amerikanske. Utviklingen fra lokalt baserte polyteistiske religioner til de store monoteistiske verdensreligionene, speiler samfunnsutviklingen, ja blir bent frem en avspeiling av denne utviklingen. Imperiene vokste frem og dekker store landområder, med flere kulturer og religioner, handelen vokste i omfang og geografisk utstrekning, og dermed ble også kulturutvekslingen en naturlig følge av denne utviklingen. “Verden ble mindre”, mer kosmopolitisk, men statene større, og behovet for sentralisering og en felles identitet skapte også behov for en felles religiøs forankring. For dermed i sterkere grad å kunne kontrollere menneskenes sinn. Med andre ord opphøyes i sin tid for eksempel kristendommen til romersk statsreligion nettopp for å styrke sentraliseringen av staten, og en standardisering av religionen i pakt med den politiske maktens sentralisering, ved at menneskene nå kun forholder seg til en gud, og ett sett, av staten sanksjonerte normer. For parallelt formes den romerske staten, om til en enkelt enhetlig stat, med ett enkelt statsborgerskap for imperiets innbyggere. De ble alle romere, og de ble alle kristne. Mens kristendommens teologi på sin side omformes til statsreligion blant annet av Augustin, ved at kristendommen gis en posisjon der den står i relasjon til samfunnet og dets krav og behov, og ikke som tidligere at den ved sine normer og påbud sto utenfor eller i opposisjon til selve begrepet; det politiske samfunn. Man ser denne utviklingen også i antikkens filosofi, der stoisismen med sitt kosmopolitiske grunnlag blir toneangivende i sen - antikken. Imperiene dyrket også ofte eneherskeren, ut fra dette kan man muligens også kunne teoretisere over hvor vidt dette skape en basis for den religiøse monoteismen. Altså der det guddommelige blir en avspeiling av de jordiske maktforholdene. I første rekke kan vel dette knyttes til Feuerbach teori om at det guddommelige er en projisering av mennesket og de menneskelige livsforhold. Den franske sosiologen Emil Durkheim var vel også inne på lignende tanker i sin tid, der religionen blir; “samfunnets avspeiling i himmelen”. Kristendommen ble derfor i sen - antikken formet som en avspeiling av det romerske imperiums strukturer og behov, samtidig som den selv påvirket denne kulturen. En religion vil være et viktig fundament, en konserverende faktor, i en hver kultur eller sivilisasjons grunnlag, siden den ved siden av det rent åndelige forhold også avspeiler kulturens basis, og legitimerer denne. Med andre ord derfor vil også religionen ha en sentral plass i den materialistiske historieforståelsen, all den tid den langt på vei “går hånd i hånd med basis”, og avspeiler og legitimerer denne.

Begrenset levetid, sivilisasjon som dialektikk

Den historiske erfaring fra det gamle Sumer, via Egypt, det klassiske Hellas, de hellenistiske riker, og til sist det romerske imperiums fall i året 476evt, viser oss at enhver sivilisasjon, med sine religioner og produksjonsforhold har en begrenset levetid.

Dens utviklingen kan deles inn i tre faser;

1. Framvekst

2. Blomstring

3. Nedgang og sammenbrudd

Denne inndelingen av en sivilisasjonsutviklingsfaser, som egentlig ikke er annet enn dialektiske prosesser, finner man eksempelvis hos to så ulike historie teoretikere som Iben Kaldoun og Oswald Spengeler.

Sivilisasjonene, deres fremvekst og undergang, representerer

Naturlige, uunngåelige og dialektiske utviklingsprosesser i historien, ja, det er selve den historiske dialektikken, så også er religionsformene i sin avspeiling av samfunnets basis.

Sivilisasjoner med sine spesifikke religiøse utrykk vokser frem, for så etter en viss tid da utviklingen har kommet til et utviklingsmessig endepunkt å møte sin antitese, og det oppstår et strukturelt behov for noe nytt som det kan bygges videre på, “ nytt drivstoff for den videre samfunnsmessige og teknologiske utviklingen“. Det er derfor motsetningene mellom tesen og antitesen som legger grunnlaget for det nye som vokser frem på ruinene av den forgangene kultur, herunder det religiøse elementet. Enten forsvinner den gamle religionen med at det gamle samfunn og dets basis går under, eller som kristendommen, den lar seg omforme til den nye kulturelle og etiske bais. Man kan vel da bruke en videreføring av Feuerbach teori, å si at mennesket ut fra nye sosiale forhold projiserer ett nytt innhold til religionen. Her kan man bruke protestantismen som eksempel, og sosiologen Max Webers vektlegging av protestantismens betydning for utviklingen av den kapitalistiske produksjonsformen.

For Europas del ( dets historiske utvikling) representer sivilisasjonens (enes) sammenbrudd altså derfor ofte også sammenbruddet for en bestemt produksjonsform, for eksempel slavesamfunnet og føydalsamfunnet. Men føydalsamfunnet “fødes” i en forlengelse av det sen -antikke slavesamfunnet i dets sluttfase, i kolonatsystemet der mange av føydalismens strukturer skapes. Slaven går fra å være slave til å bli livegen, fra et instrumentum vokale til et individ, med en identitet og begrensede rettigheter, om enn ikke ennå et fritt menneske. Et mer profitabelt system som religionen gjennom sine teser legitimerer. For endringen i synet på slaven er stor fra Paulus til sen - antikkens teologi. Kristendommens gjennombrudd i sen - antikken kan ses som et utrykk for en slik langvarig strukturell endringsprosess prosess i det romerske imperium. Og ved en ny kulturs fremvekst oppstår samtidig en gradvis utvikling av nye produksjonsforhold , ofte på et høyere teknologisk nivå. Dette nye har også sine nye spesifikke utrykk, men ofte med en linje til det forgangene. Altså her brytes for en tid den sykliske prosessen med vekst og fall, for det nye som vokser frem er mer avansert og levedyktig enn det forgangene, så også for religionens del. Etableringen av nye produksjonsforhold og endringer av “åndelig utrykk” representer med andre ord sivilisasjonens første byggende fase, det fundamentet som den skal bygges på.

I den fasen vi kan kalle «blomstringen» utvikles produksjonsforholdeneprogressivt, og religionen raffineres ofte i form av teologi. I den tredjefasen, nedgangsfasen, opphører produksjonsforholdenes progressive betydning, og bidrar heller til en sivilisasjons nedbrytende utvikling. Dette er trekk som også ofte kan gjenpeiles i epokens litteratur og språk, nostalgi og religiøse forvitring. Menneskehetens historie er og blir på mange måter historien om endringsprosesser og en kontinuerlig sosial kamp, en kamp både på det materielle og det “åndelige” planet. Dette stadig tilbakevendende historiske dramaet, den dialektiske prosessen, kan vi ofte også lese ut av de skriftlige kildene, som i beskrivelsene av slavene i Sumer og Babylon, eller beretningene om arbeidspliktige bønder i oldtidens Egypt eller middelalderens Europa. Eller om disse samfunnenes religiøse utrykk, religionens makt og dens presteskaps samfunnsposisjoner.

Historien om Spartakus og det desperate slaveopprøret han ledet gir oss eksempelvis et innblikk i det romerske slavesamfunnets umenneskelighet. Menneskets verdi i det antikke slavesamfunnet, og dermed også den religiøse legitimiteten for et slikt menneskesyn. En sivilisasjons kreative periode vil som hevdet ovenfor unektelig måtte ligge i dens første utviklingsfase. I denne fasen legges det teknologiske, økonomiske , religiøse og kulturelle fundamentet for den videre utviklingen.

Særlig utviklingen av et skriftspråk som muliggjør etableringen av et velfungerende byråkrati, en skriftlig religiøse kanon, og senere en levende kultur, er selve grunnlaget for en sivilisatorisk utvikling. De tidlige historiske kultursamfunnene viser oss at det første skriftspråket utvikler er politisk og økonomisk administrasjon, og nedskrevet religion og et strukturelt organisert presteskap. Fundamentet for samfunnet for å si det slik.

Den kulturelle kanon

Man kan si at i den tidlige fasen skapes grunnlaget for den kulturelle og religiøse kanon, og en kulturell og religiøs identitet som samfunnsfellesskapet bygges opp rundt.

Denne kanon skapes naturlig nok på grunnlag av de rådende produksjonsforholdene. Imidlertid overlever den med modifikasjoner de historiske endringene av produksjonsforholdene, og blir langt på vei et redskap og utrykk for den til enhver tid herskende gruppes kultur og interesser. Den blir med andre ord fundamentet i samfunnets overbygg.Det er nettopp denne kanon som liberalismen og Postmoderniteten ser det som sin fremste oppgave å ødelegge, og således også ødelegge det vestlige menneskets identitet.

Religionen kan for eksempel sies å være en vesentlig del av den kulturelle kanon i en hver historisk epoke. Ut fra en slik kanon skapes så de kulturelle endringer som følger av at nye produksjonsforhold oppstår. Den kulturelle kanon endres, men den endres langsomt. Den kulturelle og religiøse kanon overleveres ofte til ettertiden ved hjelp av skriftspråket.

Slik sett blir skriftspråket en garantist for den kulturelle og religiøse kanons eksistens. Skriftspråket og religionen blir langt på vei derfor en kulturbærer, både i form av litteratur og vitenskap, men også av ymse dokumenter som på ulikt vis overleveres til ettertiden.

Slik blir vi i stand til å danne oss et bilde av en historisk epoke, dens økonomiske, politiske og åndelige liv. Det er imidlertid den materielle basisen i samfunnet, eiendomsforholdene, teknologien og kulturell kontakt med ”verden utenfor”, som i siste instans legger hovedgrunnlaget for sivilisasjonens intellektuelle og kulturelle fremskritt.

Den skaper med andre ord forutsetningene for kulturelle, religiøse og politiske endringer, skriftspråk, religion og kultur blir til syvende og sist derfor kun redskaper for de rådende produksjonsforhold , altså samfunnets maktforhold. Eller omvendt også kan de under gitte omstendigheter bli redskaper i kampen mot den herskende orden. Men da har som oftest den herskende klasse allerede mistet sitt samfunnsmessige hegemoni. Men til sist blir kun språk, religion og kultur kun redskaper og produkter for samfunnskontroll, avspeilinger av sin samtids tilstand. Den historiske utviklingen består derfor både av endring og kontinuitet. Slik sett blir den et produkt av dialektiske prosesser, der det nye fremstår som syntesen. Herunder ofte også religionens nye utrykk. Slik sett kan Vesten representere den gresk-romerske kulturens undergang i dens dekadente form, mens Russland og den byzantinske tradisjonen vil representere dens overlevelse og fornyelse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere