Kjell A. Nyhus

Alder:
  RSS

Om Kjell A.

Fengselsprest. Fra Gjøvik. Forfatter av bøkene «Kristen tro - oppdatert» og «U alminnelig: Jon Fosse og mystikken».

Følgere

Ingen lyd i Herrens hus

Publisert rundt 2 måneder siden - 688 visninger

Om gudsbegrepet ødelegger for håp og livsmot, er det ikke noe i veien med erfaringen. Men kanskje med guds­forestillingen?

MANGE TROENDE (…) ­ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på», skriver Skjeldal i Vårt Land 4. mai. Det tror jeg er sant. Det er antakeligvis grunnen til at jeg fant meg selv og mine livserfaringer beskrevet i den mystiske teologien. Den stemte.

At Skjeldal karakteriserer det som «semantiske øvelser» og «tynne greier», er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Og dessuten, mener ikke Skjeldal at all teologi er tom retorikk og semantiske øvelser? Om Gud ikke finnes, så er vel all tale om ham nøyaktig like meningsløs?

Åpne og lukkede rom. Jeg ble litt i stuss mot slutten av ditt innlegg, Eskil (vi kjenner jo hverandre). Du nevner et «sjelesørgrisk ideal» som du egentlig tror at jeg praktiserer. Men denne meningsutvekslingen foregår i det offentlige rom, som jo er noe ganske annet enn en samtale­ ­under fire øyne. Naturligvis vil jeg både snakke, lytte og tie på en annen måte i en fortrolig samtale. Men nå har vi hundrevis av interesserte bisittere.

Mitt forsett er å støtte og oppmuntre de troende som året rundt må forholde seg til et merkbart trykk fra en sekulær opinion som ofte neglisjerer, og trekker på skuldrene av mennesker som bekjenner kristen tro.

«Når gudsbegrepet (….) ødelegger et menneskes muligheter og håp, hva da?» spør du. Svar: Da er det ikke noe galt med erfaringen, men kanskje med gudsforestillingen?

Ikke et erfaringsobjekt. Jeg mener slett ikke at troen er uten mening, glede, fred og mye annet godt. Noen lesere har forstått min lille kommentar i Vårt Land 
29. april på den måten. Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud.

Jeg vil si litt om dette på en personlig måte: Mine egne erfaringer og livsopplevelser er lite originale. Jeg opplever glede, tristhet, meningstap og meningsfylde, som de fleste andre. Jeg har også hatt rare opplevelser, altså det mange kaller åndelige og mystiske erfaringer. Ganske mange mennesker har hatt det. Også muslimer og buddhister. Kanskje noen humanetikere også?

Jeg tror likevel det er vanskelig å hevde at slike erfaringer har spesifikke, psykologiske og sanse­lige kvaliteter som viser til Gud som eneste mulige svar. Jeg tror ikke Gud er et sanselig objekt.

Ubedt og overrumplende. Altså: Takk Gud for alle følelser, opplevelser og syner som styrker troen, men søk dem med et lettvinget hjerte. Uansett har slike erfaringer det med å komme ubedt og gjerne overrumplende. «Religiøse følelser» er flyktige, mangetydige og har det med å stjele oppmerksomhet fra det som veier mest: Å være i Gud, avsondret, men fullt tilstede hos folk vi møter.

Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter­ emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i.

Et eksempel: Kommer jeg fra ingenting og går til ingenting, eller kommer jeg fra Guds hånd og vender tilbake til ham? Denne forskjellen i grunnsyn, forandrer enormt på hvordan vi opplever det å være i verden. Er det mulig å kjenne livet som gave dersom vi anvender en ateistisk støpeskje for våre erfaringer? Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man ­elsker høyt.

Virker ved å være. Arnold Eidslott er ofte min tolk:

Ingen lyd i Herrens hus

Her virker alt ved å være

Hverken taushet eller røster her

Herren virker ved å være

Taus og talende uten ord

Silentium grande det evige alt.

Gå til innlegget

Da jeg leste Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet.

DA JEG LESTE Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet:

Rosen er uten hvorfor

den blomstrer fordi den blomstrer;

den bryr seg ikke om seg selv,

den spør seg ikke om man ser den.

Det er Angelus Silesius som på mykt poetisk vis gjengir Mester Eckharts tese «sunder warumbe» – oversatt: Uten noe hvorfor – på denne måten.

Selv finner ikke Skjeldal noen begrunnelse eller erfaring som kan godtgjøre troen på Gud. Dette får ham til å formulere lett overmodige setninger som denne: «… enhver troende som ikke setter seg inn i alle mulige forklaringsmodeller på hva slags menneskelig fenomen troen er, gjør seg skyldig i stor dumskap» (min utheving).

Hva med alle mulige psykologiske ­behov for å nekte Gud, for ikke å snakke­ om dullingen med selvets autonomi? Må virkelig troen og kjærligheten ha en ­begrunnelse, kunne veksles inn i nytte og godttykke?

Liv og væren. Hvis «Gud» overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte. Hvordan jeg som subjekt opplever denne virkeligheten, er like mangfoldig som livet selv.

Dessuten finnes ikke «rene» erfaringer, de er transformert til språk innenfor omfattende meningshorisonter. Jeg velger ikke Gud, slik vi gjør i et stemmelokale. Slik jeg heller aldri har valgt å elske fjellet eller folk som står meg nær. De store tingene i livet er, det er irrelevant om de framstår som gule eller blå, frydefulle eller skakende.

Jeg er ikke glad i fjellet fordi det er «pent». Det kan være stygt og farlig. Men det gir vel «fred i sjela»? vil noen spørre. Jo da, noen ganger. Men det har gitt meg redsel også. Likevel: Ingenting er som når Det mektige bader i sol. Jeg på tror på ­lyset. Det begrunner seg selv. Ikke minst når det er mørkt.

I mørket bortenfor. Manges tvil på «Gud» har sin årsak nettopp i tankens Gud. Tanken kan ikke fatte at Gud bor i tomheten og i mørket bortenfor begrepene.­ Mange tyder dette som at han ikke er. ­
For han kan ikke lenger brukes som sikker begrunnelse for eller forklaring på noe som helst. En stadig pratende og begripelig Gud som svarer på alle våre hvorfor, kan ingen i dypt alvor tro på. Lönnebo sier det slik: «Å ikke forstå seg på Gud er en glede som varer til tidens ende.»

Hvor lett blir ikke religion brukt som middel for egne behov og lidenskaper. Ikke slik at det er galt å søke trøst, lykke og styrke. Men om dette er i fokus, så er det vel egentlig ikke Gud vi søker? Våre svar og spekulasjoner om alle livets hvorfor er uansett provisorier. Våre spørsmål avløses av nye hver gang vi svarer på det første.

Om vi ikke bare søker Guds trøst, men heller trøstens Gud, så vil gradvis interessen for vårt eget besværlige jeg vike til fordel for Gud, han som er.

Må være normativ. I går skrev Skjeldal at «teologien gjør ingen verdens ting» og at den «kanskje fullstendig bør avstå» fra å presse «erfaringene inn i normative føringer». Men teologien må selvfølgelig være normativ. Ikke i form av påbud og direktiver; men i form av veiledning.

For tusener har troen vært en smertefull erfaring: De ble trakassert, glemt, forlatt, og påført lidelser de kunne unngått om de ikke hadde fulgt Jesus. En av dem, Paulus skrev: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»

En troende kan ikke konkludere om hvordan reisen har vært, før han er framme.­ Vi kan klage og protestere under­veis – heldigvis, men der framme, bak erfaringers slør og blendverk, står han som alltid venter, «da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Gå til innlegget

Himmelrikets skole

Publisert 3 måneder siden - 212 visninger

Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov og vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte».

(Trykket i Vårt Land, 30. mars)

DET ER PÅ INGEN måte gitt at vi snakker om de samme når vi bruker betegnelsen «gud». Det vrimler av oppfatninger om hva «gud» betegner. Det finnes barnlige og mer modne oppfatninger, det finnes forsimplede og brutale, eller vakre og omfattende.

Gudstroen vil gjennomgå store endringer om den er levende og sannhetssøkende. Noen ganger oppleves slike endringer smertefulle, andre ganger er de ledsaget av fryd. Virkeligheten utvider seg.

I «Himmelrikets skole» (Matt 13,52) er det flere klassetrinn:

I første klasse er Gud en god og mektig mann på en sky høyt oppe. Dette er barnas forestilling. Og slik må det være. Hvordan skulle en kattunge forestille seg Gud? Kanskje ved å oppleve en ekstra stor og snill kattemor?

I andre klasse mister Gud sine menneskelige gevanter og flytter lenger ut i en slags idealisert verden, men fortsatt er han et objekt, som kan bedømmes og undersøkes. Om vi følger en bestemt åndelig metodikk, kan han føles, forestilles og forstås.

Mange kristne snakker og preker fra dette klassetrinnet. Gud er nok stor, opphøyd og «ufattelig», men det siste er mest en talemåte. Om jeg bare hadde vært flinkere med ord, eller mer from, ville jeg forstått. Her er fortsatt ikke noe egentlig skille mellom den virkelige Gud og den tenkte/følte Gud. Religiøsiteten er preget av begjær etter ytre bekreftelser; opplevelser og «påfyll». Gud er der ute, men om jeg gjør det rette kan jeg hente ham inn.

I tredje klasse forstår vi på et dypere nivå vår egen begrensning og Guds uendelighet. Gud er ikke et «noe»; han er uskapt og hinsides skaperverket. Vi innser at Gud overskrider (transcenderer) enhver forestilling, og at Guds fremmedhet (Das ganz Andere) er reell.

Likevel, på dette klassetrinnet regner vi fortsatt med at det er et grunnleggende samsvar mellom lover og tankeformer i den skapte verden, og slik ting er for den uskapte og grenseløse Gud (analogi). Vi snakker derfor nokså selvsikkert om hva Gud «mener» og «tenker» om all verdens saker. Av dette følger en viss optimisme med hensyn til «å bevise Gud», i alle fall sannsynliggjøre ham ved hjelp fornuft eller via empiri. På dette klassetrinnet har vi en overdreven tro på begrepsmessig og diskursiv tenkning innafor teologi og forkynnelse. Religiøsiteten glir ofte over i overflatisk intellektualisme, pasjonen avtar, det personlige forholdet til Gud er ikke så viktig, og forholdet til Bibelen er lett kritisk, «for den må jo tolkes!»

I fjerde klasse bryter også dette sammen. Vi skjønner at fornuften, jaget etter bekreftelser og storartede ideer, snarere blokkerer for sann gudserkjennelse enn hjelper oss til tro. Gud er ikke et vesen, har ingen form, ingen begrensning, han er i alt og over alt og gjennom alt. Om vi prøver å forestille oss Gud, reduserer vi ham og gjør det vanskelig for oss selv og andre å møte ham. Om vi tømmer oss for bildene og begrepene – det er et skjermbrett – kan Lyset skinne rett inn i hjertet.

Den kristne filosofen Paul Ricoeur lanserte begrepet «second naïvité». Det betyr ikke at vi legger til side vårt voksne erfarne jeg, eller vårt kritiske blikk, men de inkorporeres i en fornyet, barnlig tillit. Den strenge rasjonaliteten overskrides av en intuitiv intelligens.

I fjerde klasse skjønner vi at tapet av språk, fornuftens utilstrekkelighet og mangelen på «religiøs» erfaring, ikke er en hindring, men en renselse, en klaring. All tale om Gud er metaforisk og foreløpig, og Bibelen må leses på en åndelig og poetisk måte. Gud er langt borte, ja, men han er også helt nær. Jeg innser at Gud ikke kan «hentes» fra et sted utenfor meg, utenfor kroppen. Han bor i meg og jeg i ham. Tro er sjelens forening med Gud, med Allkjærligheten. Gud er ikke et problem som skal løses, men et mysterium å leve i. Hva slags erfaring er dette? Noen vil si – den er ordløs, hyllet inn i bønn og stillhet. Den likner mye på fred.

Hva som skjer i femte og sjette klasse veit jeg ikke. Men hjemme hos Gud er skolen slutt: «Da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Tanken veier og måler. Jeg skriver ikke dette for å si at du tar feil og jeg har rett. Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov, våre muligheter, vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte» (Rom 12,3). Jeg skriver for å forsvare dem som kjenner at de er ferdige med det klassetrinnet de nå er på. Det som er forbi er forbi. Nye rom venter. Gud er uendelig, og den som banker på skal det lukkes opp for. Vær ikke redd. Tanken veier og måler, men det er ånden som når fram til Livets hjerte.

Det finnes en trosvisshet som ingen kloke innvendinger kan rokke. Fritt etter Tomas Tranströmer kan det sies slik:

Gud er et glasshus oppe i bakken

der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.


Gå til innlegget

Blir ikke bedre av å sitte i fengsel

Publisert 6 måneder siden - 1380 visninger

Jeg tror de fleste er forundret over å høre at en kan sitte tre, fem eller ti år i fengsel, uten noen gang å snakke med noen om forbrytelsen en er dømt for.

Kriminalstatistikk er dyster lesning. Av de som blir løslatt fra fengselsstraff dette året, vil cirka 70 prosent være tilbake om to år. Dette gjelder vinningsforbrytere.

I gruppen voldsforbrytere vil sannsynligvis 64 prosent være tilbake etter to år (refr. Ragnar Kristoffersen, forsker Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS).

Slike tall er alarmerende for en institusjon som ser på seg selv som noe mer enn en straffe­anstalt, og har en egenforståelse­ hvor omsorg og rehabilitering er kjernebegrepene. Kriminal­omsorgens eget ambisiøse styringsdokument, «Straff som virker – mindre kriminalitet, tryggere samfunn» (2008), presenterer de overordnede målsettinger slik: «Straff har flere formål. Den skal virke avskrekkende for andre, den skal gjøre det umulig å gjøre nye forbrytelser mens man soner straffen, og den skal virke rehabiliterende.»

Hevn. Ord som hevn og gjengjeldelse er helt vasket bort i Straffeloven (2005): «Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål», heter det, og videre: «Dette er tanker som i tidligere tider har preget straffeteoriene, men som står oss mer fremmed i dag.»

Hvem «oss» er, forblir uklart. «Oss» omfatter i alle fall ikke dem som målbærer den vanligste oppfatningen: «La dem smake sin egen medisin». «Oss» viser heller ikke til en samlet konsensus i akademia: «Vi må erkjenna­ behovet samfunnet har for hevn», skriver Gudmund Skjeldal i Morgenbladet (31. oktober 2014) og fortsetter: «Vakkert er det ikkje, men vi treng hevnen rett og slett.»

At behovet er der, tror jeg er udiskutabelt. Om rettsstaten skal ta hensyn til det, er en helt ­annen sak. Framveksten av rettsstaten er et forsøk på å disiplinere vår naturlige hevngjerrighet. En tredjepart, som ikke er berørt av forbrytelsen, får myndighet til å dømme. Slik unngår samfunnet at hevn og gjengjeldelse betraktes som legitime handlinger, og det forhindrer selvtekt.

De fleste er for pent oppdratt til offentlig å hevde at de straffe­dømte skal påføres smerte. Men det sies overalt rundt kaffe­bordene, også på vaktrommene rundt i norske fengsler. Men skal vi ta hensyn til dette behovet og opphøye det til norm? I sak etter sak har vi innsett at det å bygge et sivilisert samfunn betyr å slåss mot visse sider av vår natur.

Sprikende. En av mange vanskeligheter Kriminalomsorgen står overfor – og som vi som samfunn har «påført» den, er at oppdraget er sprikende, ambivalent og til dels selvmotsigende.

En nærlesning av styrings­dokumentene viser dette med all tydelighet. Kriminalomsorgen­ skal på den ene side drives på en slik måte at den straffedømte skal oppleve straffen som straff – altså et onde. Den skal virke avskrekkende, både individual­preventivt og allmennpreventivt. Den skal også virke slik at den «opprettholder sosial ro», det vil si ivareta opinionens krav om «rettferdighet» eller kanskje mer presist: gjengjeldelse. Og til sist skal altså »Straffens innhold og mål være rehabilitering til et verdig og samfunnsnyttig liv» (Ot. prp. nr 90).

Hverdagen i fengsel avspeiler nettopp denne ambivalensen. Betjentene skal være både voktere, rapportører, sikkerhets­agenter og «hjelpere». Fangene blir tilbudt skole og «programmer» som var de på en leirskole, men i neste omgang er det straff som gjelder: Kun 20 minutter ­telefon i uka, bare én time luft, rigide og uforståelige regler. Om du spør hvorfor? «Fordi vi har bestemt det!»

Like skuffet. Man har forsøkt det ene tiltaket mer drastisk enn det andre og hver gang blitt like skuffet. Fangene blir ikke bedre­ av å sitte i fengsel. Riktignok profitterer et lite mindretall på fengslingen, men er det på tross av eller på grunn av? Vi kan ikke lenger holde på å straffe en ubetenksom skattejukser, en kronisk narkoman og en kynisk torpedo med samme begrunnelse. Vet vi egentlig hvorfor vi straffer?

Hvordan ser så de innsattes erfaringer ut? Jeg gir ordet til «Kasper» som har sittet 16 år i fengsel: «Folk blir ikke snillere eller mindre kriminelle av å være i fengsel. Fengslet driver ikke med holdningsendring. (...) Ingen snakker med deg om det grunnleggende. Lysten til spenning og jævelskap. Ugjerninger betraktes som avvik, som noe som noen bare gjør fordi de er sånn. Jeg er ikke sånn.»

Forundret. Fangenes egen omtale av fengselet veksler mellom «soningsmaskin», «kennel» og «oppbevaringsanstalt». Jeg tror de fleste er forundret over å høre at en kan sitte tre, fem ­eller ti år i fengsel, uten noen gang å snakke med noen om forbrytelsen en er dømt for. De fleste som sitter inne har massive­ 
pykososiale problemer allerede før forbrytelsen ble begått. Problemet kan ikke alene løses på individnivå.

Det er blåøyd å tro at Kriminal­omsorgen med de menneskelige og økonomiske ressurser den har til rådighet, kan utføre oppgaven samfunnet har gitt den. Pappakurs, kjøkkenkurs og datakurs – kombinert med daglig umyndiggjøring, mistenkeliggjøring og ydmykelser – kommer aldri til å endre på vår dystre kriminalstatistikk.

Det er vanskelig å kombinere oppgaven med å være hjelpere til et verdig og bedre liv, og samtidig være en anstalt som skal påføre den straffedømte lidelse, man kan kalle det hva man vil, vondt skal det i alle fall gjøre.

I USA hvor de har stor tro på «straff som virker», dømmer de folk til døden og til 30 og 100 år i fengsel. Men nettopp der sitter grovt regnet ti ganger så mange i fengsel som i Norge – i forhold til folketallet.

Større krav. Jeg er ikke talsmann for dem som ønsker å stille mindre krav til de innsatte. Tvert om: Vi bør stille større. Dog enda større til politikerne og Kriminalomsorgen! På tross av sakens uhyre komplekse natur, prøver jeg meg med noen forslag.

1. Utvetydig avstand fra tanken om hevn og gjengjeldelse. Fjerne alle ordninger/bestemmelser som kun begrunnes i «straff» = skal ha det kjipt.

2. I dag er fengselskulturen for mye preget av kontroll, mistenksomhet og frykt som tvinger fram en motmakt, en allianse fangene imellom. De allierer seg gjennom de egenskapene/ferdighetene som for dem synes mest plausible: hemmelighold, øyentjeneste, fiendtlighet og mistro, som igjen legitimerer kontrollen og mistilliten.

3. Langt større differensiering av soningsplassene. Fangene sluses videre i et system hvor det er best tilrettelagt for nettopp deres livssituasjon.

4. Supplere/erstatte fengselsfaglige stillinger med andre profesjoner og annen kompetanse, med vekt på etisk, psykososial, livssyns- og kriminologisk kunnskap.

5. Under fengslingen skal det føres obligatoriske og modige samtaler med den innsatte med det mål å fremme selverkjennelse­ og selvaktelse. Selvinnsikt og erkjennelse av begåtte ugjerninger, anses som nødvendig for videre progresjon under soninga.

Måten vi behandler de straffedømte på er en test på hele samfunnets helse. De innsattes liv og erfaringer er en del av det felles menneskelige, en del av den kroppen vi kaller samfunnet. Vi bør aldri slutte å undersøke hva det lille ordet «vi» betyr. Alle har tapt om vi ikke lenger ser oss selv i de straffedømte.

Gå til innlegget

Evolusjon og Intelligent Design

Publisert over 3 år siden - 3717 visninger

Alt som er sant – legg vinn på det! Kjell J. Tveter bedriver villedning, ikke veiledning.

 

(Innlegget er tidligere publisert i VL, i forbindelse med en annen sak, men er blitt aktuelt på ny ifm «Kjell J. Tveter-saken».)

HELE VÅR MODERNE sivilisasjon har sin forutsetning i de enorme vitenskapelige erkjennelser som har funnet sted de siste århundrer. Hver dag benytter vi oss av de godene vitenskapen hai brakt fram: Medisinske framskritt, Internert, mobiltelefoni, større historisk og psykologisk viten, grensesprengende ny kunnskap i astronomi og genetikk. Virkelighetens beskaffenhet avdekkes og forklares – i midlertidige hypoteser og teoridannelser. Naturligvis vil fysikken se annerledes ut om femti år. Kritisk forskning slår seg aldri til ro, den skal videre. Men det betyr ikke at det vi «vet» i dag , ikke gjelder i morgen. Også om femti år vil jorda bevege seg rundt sola, men forklaringsteoriene vil gå enda dypere.

De samme forskningsmetodene, og de samme institusjoner som gjennom århundrer har brakt denne kunnskapen fram, har også nådd fram til stor grad av konsensus omkring evolusjon; den har skjedd og skjer!  

Sokneprest Gravdal (VL, 12. juli) har gitt seg utpå et fåfengt og trist prosjekt: Han vil «dokumentere» at evolusjonslæra er vrøvl og forførelse. I bann ligger konspirasjonstanker av billigste sort: Titusener av toppkvalifiserte forskere innafor enn rekke fagområder er rammet av en kollektiv villfarelse, de beskytter og nærer hverandres løgner og tier om kunnskap som motsier evolusjon! Ja, til sist skriver Gravdal at de ikke bare er elendige forskere, men de vil ta Jesus fra oss også (sic!) Dette har han lært av en dr. Duane Gish.

Naturligvis finnes det amerikanere med flotte titler som forkaster evolusjonsteorien. Vitenskapelige sjarlataner er ikke noe nytt. Det finnes doktorer som fornekter Holocaust og som mener at bildene fra verdensrommet som viser jorda som en svevende lita kule, er manipulert.

Gravdal er uinformert. Den vitenskapelige dokumentasjonen for at evolusjon har funnet sted er overveldende.

Og nå henvender jeg meg direkte til min engstelige kollega: Morten – hvis du og andre ønsker kunnskap og informasjon, så finnes det flere kvalitetsbøker på norsk, jeg nøyer meg med en, der vil du finne svar på dine spørsmål om evolusjon og referanser til vitenskapelige og internasjonalt anerkjente forskere:

Mennesket i et nytt lys, darwinisme og utviklingslære i Norge av Lie, Thore og  Messen, Dag Olav, Cappelen 2002. Hvis du trenger en teolog i tillegg, vil jeg vise til Jan-Olav Henriksen: Imago Dei, Gyldendal akademisk, 2003. (I et foredrag i Hamar kirkeakademi i april sa han at det å benekte evolusjon er å avvise faktisk viten.)

Det finne gode unnskyldninger for ikke å være informert, det er vanskeligere for meg å unnskylde deg når du setter meg – sammen med tusener av beleste kristne – i et umulig dilemma: Enten kristen tro eller vitenskap.

På denne måten utøver du ikke pastoral veiledning, men villedning.

Alt som er sant – legg vinn på det, sier Paulus, for det er fra Gud! Kristne skal åpne seg mot sannheten i alle spørsmål. I naturvitenskap skal vi lytte til de som er best kvalifisert, og vi skal bekjempe tendenser til virkelighetsflukt, paranoid mistenksomhet og ikke lefle med den antiintellektualismen som staser seg opp som bibeltro og mener å heve seg over den allmenne, kritiske vitenskapelige samtalen.

Frykt ikke kunnskap om kloden Tellus og det forunderlige livet som har utviklet seg der gjennom millioner av år, men frykt for å komme i allianse med de som så det som et guddommelig kall å håne Giordano Bruno (henrettet 1600) og Galileo Galilei (d. 1642) for de nye og revolusjonerende erkjennelser de gjorde om den virkeligheten vi er en del av.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere