Kjell A. Nyhus

Alder:
  RSS

Om Kjell A.

Fengselsprest. Fra Gjøvik. Forfatter av bøkene «Kristen tro - oppdatert» og «U alminnelig: Jon Fosse og mystikken».

Følgere

Spor i ørkensanda

Publisert 2 måneder siden - 801 visninger

Jeg leser Bibelen slik jeg spiser abbor. Alle de irriterende og spisse beina må ut, før noe kan gå inn.

‘Er Noahs Gud vår Gud?’ spør Sofie Braut i Vårt Land (4. november). Ja og nei, vil jeg svare.

Jeg har vært en ivrig bibel­leser fra jeg var 14-15 år. Særlig
de vanskelige og rare tekstene har opptatt meg. Jeg har banket og banket på dem, og noen åpnet seg aldri. Eller de åpnet seg, men jeg aksepterte ikke det jeg fant. Gud skal vite at jeg har forsøkt som Israel å suge honning av klippen, olje av det harde fjell.

Lå igjen ved vadestedet. Jeg har skjønt at jeg må velge, at GTs tekstverden er et mangfold av utsagn og uttrykk om Gud som det er umulig å få i hop uten å gjøre vold mot dem. Jeg har måttet ta stilling: Hvilke forestillinger om Gud i GT kan jeg tro på, og hvilke må jeg legge til side?

Jeg er fullt klar over det formastelige ved uttrykket «å velge seg sin Gud». Men på et psykologisk nivå greier jeg ikke å skrive det på en annen måte: Da det grydde av dag, lå krigeren Jahve igjen ved vadestedet.

Jeg ble ikke halt, men beveger meg nå smidigere gjennom
Bibelen. Jeg elsker Bibelen og leser den med stort alvor. Jeg leser slik jeg spiser abbor. Alle de irriterende og spisse beina må ut, før noe kan gå inn.

Eikelunden i Mamre. I begynnelsen vandret Gud i hagen i den svale kveldsbrisen. Han var venn med menneskene. Abraham spiste rømme og melk sammen med ham, og de hygget seg i
eikelunden i Mamre. Sara lo av ham, og han ble ikke fornærmet. Abraham ber for innbyggerne i Sodoma, og Gud hører. Om det bare skulle være ti rettferdige i den store byen, skulle den spares. For Abraham veit hvem han tror på: «Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Gud var moralens og rettens beskytter.

Så kom Moses, Dommerboka, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og det hardnet til.

I 2 Mos 12 blir Jahves betrodde engel like fram kalt «ødeleggeren», og det er slett ikke upassende. Det er den samme ødeleggeren vi finner i aksjon noen århundrer seinere, da han i løpet av natten slår i hjel 185.000 assyriske gutter (2. Kong. 19,35).

Skalv av redsel. Det var ved Sinai at Jahve for alvor viste hvem han var, men de måtte for all del ikke trø ham for nær.
Jahve var farlig. Det gjallet i horn, det tordnet og lynte, fjellet ristet og «folket skalv av redsel». Moses satte opp et grenseskille ved foten av fjellet som folket ikke måtte krysse. Dersom de gjorde det, ville Jahve drepe dem uten skånsel (2 Mos 19,12). Folket var så redde at de engang ikke våget å høre Jahves røst i frykt for at han i vilske skulle komme til å drepe dem (2 Mos 20, 18f).

Ikke engang Moses var helt trygg på Jahves luner. Da han og kona Sippora og sønnen Gersjom var i ferd med å slå leir for natta, kom Jahve i ly av nattemørket for å drepe ham. Men Sippora kom Moses til hjelp. Hun grep en flintstein og skar av forhuden på sønnens penis. «Da lot Herren ham være» (2 Mos 4,24ff).

Også helten David visste å gjøre ære på Jahve og Saul ved å skjære av forhuder. Saul ville gjerne ha 100 forhuder i festegave for dattera Mikal – Davids trolovede. David dro straks ut på herjingstokt og drepte like godt 200 filistere som han skamskar. «Så tok han forhudene deres med seg og la dem alle fram for kongen».

Lot all miskunn fare. Så førte israelerne krig mot folkeslagene som bodde i Kanaan. Jahve lot all miskunn fare og gav ordre om at alle skulle drepes, menn, kvinner, småjenter og spedbarn (1 Sam 15,3). Kongene ble drept i religiøs triumf og etterpå hang de dem opp i pæler og mishandlet dem. Det var folkemord og etnisk rensing av simpleste sort, og alt skjedde på Jahves ordre.

I Babylon satt deuteronomisten, det vil si skriveren, en anonym jødisk lærd og strevde med å finne mening i at folket var forvist og tempelet brent. Han så bare én løsning: Det er ikke
Jahve som har sviktet, men folket. Folket sviktet. Og nå får de som fortjent.

Det er ikke bare vi som har lært om «kjærlighetens Gud» som reagerer på deuteronomistens gudsforståelse. I etter-
eksilsk tid satte jødiske skriftlærde seg fore å skrive en annen utgave av folkets historie med Jahve. Slik fikk vi det kronistiske historieverket.

David velger pesten. Ved å sammenlikne skrivemåten ser vi tydelig hvordan kronisten prøver å tegne et annet bilde av Jahve. Ett eksempel er fra 2. Samuels bok: Deuteronomisten skriver at Jahve «egget David opp imot folket og sa til ham. Gå og hold folketelling i Israel!» David gjør som han blir instruert og foretar folketellinga.

Men av grunner teksten tier om, blir Jahve rasende. David kan velge en av tre straffereaksjoner: Hungersnød i hele landet i sju år, at han selv må leve på flukt i tre måneder, eller en dødelig pest som rammer folket.

David velger pesten, vel vitende om at han selv vil slippe unna. Morgenen etter drar Jahves engel ut og dreper 70.000 menn. Da innser David at han har gjort et dumt valg, og spør Jahve: «Hva har da de (folket) gjort?»

Han får ikke noe svar, men drapene opphører.

Satan gjør sin entre. Denne historien var ufordøyelig også for kronisten. Forfatteren snur begynnelsen på fortellingen trill rundt og bytter subjekt: «Satan (min uth.) stod opp mot Israel og lokket David til å holde folketelling» (1 Krøn. 21,1).

Det er altså Den Onde som er årsak til den fatale hendelsen. Kronisten vil berge Gud. Det er et sympatisk trekk, men i det samme mister han den grunnleggende monismen som hersket under Jahves gamle regime: Død og pine, barn og miskunn, alt kom fra hans hånd. Nå har han fått selskap.

Verden blir delt. Alt er ikke Gud. Og med det begynner stadig flere å ytre seg kritisk til den Jahve som oppfører seg som en fornærmet og egenmektig fyrste. Folk nekter å godta at all lidelse, vold og pest skyldes dem selv. De kan ikke gi seg dette selvplageriet i vold uten å fornekte sin verdighet.

Kanskje det er Jahve som svikter? Eller er Gud en annen?

Job og salmisten. Mot dette reiser en ukjent seg og gyver løs på fedrenes teologi og på den Gud han selv tilber: «Du har solgt ditt folk til spottpris og du tok ikke stor betaling. […] Alt dette er kommet over oss enda vi ikke har glemt deg og ikke sveket din pakt.[…] Våkn opp! Hvorfor sover du Herre?» (Sal. 44, 13. 24)

Sammen med en rekke andre stemmer i GT protesterer Job mot en gud som piner og dreper med den ene hånden og velsigner med den andre. Hvem er egentlig, han som bor i himmelen?

Job klynger seg til et håpet om at Gud er god, at det må finnes en Gud bakom gud: «Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak. […] Måtte han gi en mann rett hos Gud» (16, 19). Gud mot gud, altså. Mot slutten kaster Job seg i armene på «en annen», han vet at Gud er hans løsningsmann og venn og «som den siste skal han stå fram på jorden».

Min Gud. Job kan jeg snakke med, og det er en lykke at det finnes skrik og protest i Salmene, usentimental, intellektuell innsikt hos Forkynneren, og profetene forsøker i det minste å gjøre Jahve moralsk. I de seine skriftene i GT er ikke Jahve lenger alt sammen: enehersker, anklager, dommer og bøddel.

Og da er jeg ved begynnelsen. Eldgamle tekster om den krigerske og hevngjerrige Jahve, leser jeg som et viktig dokument over menneskenes kjempende og smertefulle kamp for å erkjenne Gud. Her og der stikker nok hevneren Jahve hodet fram også i NT, men vi ser en tydelig trang til å tøyle hans villskap. Da disiplene ønsket å hevne avvisningen de møtte i Samaria, var det Elia sin gud de appellerte til. Han frambød seg som et nyttig verktøy for deres usle lidenskaper.

Kunne Elias gud drepe hundre uskyldige soldater (1 Kong 1), så kunne han vel sette en skikkelig støkk i samaritanene også? Da Jesus hørte deres tanker, «snudde han seg og talte strengt til dem». Teksten har fått et senere tillegg – som viser hvordan de første kristne tenkte – hvor
Jesus irettesetter selve disiplenes teologi: «Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,52ff).

Spor i ørkensanda. Og da ser leserne at jeg har funnet honning og olje likevel – ved et
annet fjell. På fjellet Golgata, hvor Gud blottes og blør. Det rare er at Jahve – den skremmende – har jaget meg dit. Det var spor i ørkensanda som ledet meg fram. Sportegn som Jahve selv har lagt igjen.

(En lengre utgave av teksten ble opprinnelig trykket i Luthersk Kirketidende.)


Gå til innlegget

Litt mer pilegrim

Publisert 5 måneder siden - 160 visninger

Jeg roper det gjerne fra fjelltoppen: En pilegrim er et menneske som søker å forstå seg selv i lys av den kristne grunnmetaforen om livet som en vandring mot Lyset, mot Gud.

Først: Pilegrimssentrene gjør en større praktisk innsats med oppgradering av pilegrimsleden enn jeg har gitt dem kreditt for. Jeg uttalte meg for kategorisk. Rett skal være rett.

Men verken Løvrød eller Jensen (VL 7.aug.) bruker mange linjer før de slipper katta ut av sekken. Problemet er angivelig at jeg og likesinnede vil være «dørvoktere», «sette mennesker i bås», «eie pilegrimsfenomenet». Et arsenal av sjablonger mobiliseres. Her står den trangsynte mot den vidsynte, dogmatikeren mot menneskevennen, ja, Jensen antyder sågar at «de rene » og «urene» er et underliggende matrix hos meg. Kan jeg ta dette alvorlig?

Begge skriver som om det er feil å ha en normativ oppfatning om hvordan pilegrimsarbeidet skal profileres og drives, men selv feller de dommer over andres synspunkter. To eksempler: (1) Nyhus «synes ikke å forstå» menneskenes lengsler  – Jensen gjør det, får vi vite; og (2) en pilegrim er en språklig beholder som enhver kan fylle med det hun vil. Og joda, selvsagt kan hun det – og hun gjør det.

Jeg sier bare at etter mitt syn – og roper det gjerne fra fjelltoppen – er en pilegrim et menneske som søker å forstå seg selv i lys av den kristne grunnmetaforen om livet som en vandring mot Lyset, mot Gud. Jeg tror ikke det først og fremst er en «tenkevei», men en kroppslig og konkret vei. Folk må gjerne være uenig, men dette er altså min overbevisning.

I reiselivsbransjen vil en sikkert snakke annerledes. Synd om bare den får komme til orde.


 

Gå til innlegget

Ikke tenk! Gå!

Publisert 6 måneder siden - 2733 visninger

Det finnes hele sju regionale pilegrimssentere med ansatte som skal arrangere og stimulere til vandringer. Det ville være usant å si at de har lykkes i sin mest basale målsetting.

Jeg har gått mellom 60 og 65 mil langs pilegrimsleden til Nidaros, fordelt på fem vandringer. Noen observasjoner er slående. Her følger fire av dem:


1 Det er få som går, og blant disse få er det flest utlendinger. I sommer møtte vi ikke en eneste nordmann på ti dager.


2 Merking av leden er for dårlig. Dette burde være blant pilegrimssentrenes mest prioriterte oppgaver. Ved avgjørende veiskiller er merkestolper veltet, nedgrodd eller ikke-eksisterende. Et dagsaktuelt eksempel er gjennom og forbi Buvika mot Øya camping. Her ble – i begynnelsen av juli - flere små grupper villedet ut i et farlig terreng (stupbratt, sleipt, veiskjæringer). Dette er 25 kilometer fra Trondheim, altså på den mest brukte delen av leden.


3 Det finnes hele sju regionale pilegrimssentere med ansatte som skal arrangere og stimulere til vandringer. Det skrives om pilegrimen – historisk og aktuelt, forskes sågar, brosjyrer trykkes i store opplag og ordet «pilegrim» er på alles lepper. Det ville være usant å si at sentrene har lykkes i sin mest basale målsetting.


4 Kommersialisering? En av vandringene som arrangeres av Oslosenteret 13. – 17. september, markedsføres som var det et vandrende seminar med daglige foredrag og museumsbesøk, til en pris på kroner 2440,- per døgn. Summen kan neppe være dekning av utgifter aleine? Og øl og vin i hotellets salonger kommer sikkert i tillegg. Har pilegrimssentrene begynt med forretningsvirksomhet?

«Jeg veit ikke om jeg har råd til å gå pilegrim», kommenterte en interessert kvinne overfor meg. Kanskje hadde hun lest annonsen i Vårt Land om nevnte vandring. I presentasjonen synes en pilegrim først og sist å være en student som skal lære om pilegrimen.

Eller læres opp i Qigong og mindfullness av pilegrimssenteret i Hamar seinere i denne måneden, til kroner 4600,- for tre netter. Sukk.

Til sammenligning går det fint an å være pilegrim for 760,- i døgnet med komfortabel overnatting, middag, frokost, niste og kirkebesøk de fleste dagene. Prisen er reell og refererer til en ti dagers vandring denne sommeren som jeg selv var med å lede.


Hva kan forbedres?

1 Legg til rette for enkelhet og egenmestring. La pilegrimsvandring være noe helt annet enn pakketurisme. Den bør ha sin egen stil og identitet. Det er ingen motsetninger mellom økonomiske ambisjoner og åndelige verdier, sies det. Jo, det er det, mener noen av oss.


2 Ansett og bruk folk (frivillige) som kan friluftsliv og har kjennskap til naturen. Pilegrimsbevegelsen trenger praktikere. Folk som kan tenne bål, lese kart og orientere seg i ukjent landskap. Folk som kan å pakke og bære en sekk på rett måte, som veit hva fuglene heter, som er oppmerksom nok til å se snøsøta langs stien, våken for skjønnheten i nytt utsyn, som lar seg overraske over et ørretvak akkurat der. Naturen er ingen kulisse, den er og vitner som sådan om Guds herlighet.


3 Det er mye ideologiproduksjon rundt den moderne pilegrimen. Den er for tanketung. Man skal «reflektere over livet», «utvikle seg selv», «være i prosess», «være seg bevisst klimautfordringen» og den slags sjablonger. Turist vil ingen være, men pilegrim …  det lyder «spennende». Pføy!


Det cerebrale fangenskapet. Pilegrimer i dag trenger framfor alt å vekkes opp fra fremmedgjøringen, overfor naturen, overfor seg selv, overfor Gud. Løsningen er enkel: Ikke tenk! Men gå! Kom deg ut! Kjenn, lytt, smak, be, vær mottakelig! Det gjelder å komme løs fra det «cerebrale fangenskapet», som Dag Solstad kaller det.

Grunnmetaforen for pilegrimen er mer enn stor nok for oss alle. Livet som en vandring mot et mål. Veien til Gud.

Ellers som Karin Boye skriver: «Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. (…) Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.»

Gå til innlegget

Ingen lyd i Herrens hus

Publisert 9 måneder siden - 724 visninger

Om gudsbegrepet ødelegger for håp og livsmot, er det ikke noe i veien med erfaringen. Men kanskje med guds­forestillingen?

MANGE TROENDE (…) ­ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på», skriver Skjeldal i Vårt Land 4. mai. Det tror jeg er sant. Det er antakeligvis grunnen til at jeg fant meg selv og mine livserfaringer beskrevet i den mystiske teologien. Den stemte.

At Skjeldal karakteriserer det som «semantiske øvelser» og «tynne greier», er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Og dessuten, mener ikke Skjeldal at all teologi er tom retorikk og semantiske øvelser? Om Gud ikke finnes, så er vel all tale om ham nøyaktig like meningsløs?

Åpne og lukkede rom. Jeg ble litt i stuss mot slutten av ditt innlegg, Eskil (vi kjenner jo hverandre). Du nevner et «sjelesørgrisk ideal» som du egentlig tror at jeg praktiserer. Men denne meningsutvekslingen foregår i det offentlige rom, som jo er noe ganske annet enn en samtale­ ­under fire øyne. Naturligvis vil jeg både snakke, lytte og tie på en annen måte i en fortrolig samtale. Men nå har vi hundrevis av interesserte bisittere.

Mitt forsett er å støtte og oppmuntre de troende som året rundt må forholde seg til et merkbart trykk fra en sekulær opinion som ofte neglisjerer, og trekker på skuldrene av mennesker som bekjenner kristen tro.

«Når gudsbegrepet (….) ødelegger et menneskes muligheter og håp, hva da?» spør du. Svar: Da er det ikke noe galt med erfaringen, men kanskje med gudsforestillingen?

Ikke et erfaringsobjekt. Jeg mener slett ikke at troen er uten mening, glede, fred og mye annet godt. Noen lesere har forstått min lille kommentar i Vårt Land 
29. april på den måten. Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud.

Jeg vil si litt om dette på en personlig måte: Mine egne erfaringer og livsopplevelser er lite originale. Jeg opplever glede, tristhet, meningstap og meningsfylde, som de fleste andre. Jeg har også hatt rare opplevelser, altså det mange kaller åndelige og mystiske erfaringer. Ganske mange mennesker har hatt det. Også muslimer og buddhister. Kanskje noen humanetikere også?

Jeg tror likevel det er vanskelig å hevde at slike erfaringer har spesifikke, psykologiske og sanse­lige kvaliteter som viser til Gud som eneste mulige svar. Jeg tror ikke Gud er et sanselig objekt.

Ubedt og overrumplende. Altså: Takk Gud for alle følelser, opplevelser og syner som styrker troen, men søk dem med et lettvinget hjerte. Uansett har slike erfaringer det med å komme ubedt og gjerne overrumplende. «Religiøse følelser» er flyktige, mangetydige og har det med å stjele oppmerksomhet fra det som veier mest: Å være i Gud, avsondret, men fullt tilstede hos folk vi møter.

Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter­ emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i.

Et eksempel: Kommer jeg fra ingenting og går til ingenting, eller kommer jeg fra Guds hånd og vender tilbake til ham? Denne forskjellen i grunnsyn, forandrer enormt på hvordan vi opplever det å være i verden. Er det mulig å kjenne livet som gave dersom vi anvender en ateistisk støpeskje for våre erfaringer? Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man ­elsker høyt.

Virker ved å være. Arnold Eidslott er ofte min tolk:

Ingen lyd i Herrens hus

Her virker alt ved å være

Hverken taushet eller røster her

Herren virker ved å være

Taus og talende uten ord

Silentium grande det evige alt.

Gå til innlegget

Da jeg leste Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet.

DA JEG LESTE Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet:

Rosen er uten hvorfor

den blomstrer fordi den blomstrer;

den bryr seg ikke om seg selv,

den spør seg ikke om man ser den.

Det er Angelus Silesius som på mykt poetisk vis gjengir Mester Eckharts tese «sunder warumbe» – oversatt: Uten noe hvorfor – på denne måten.

Selv finner ikke Skjeldal noen begrunnelse eller erfaring som kan godtgjøre troen på Gud. Dette får ham til å formulere lett overmodige setninger som denne: «… enhver troende som ikke setter seg inn i alle mulige forklaringsmodeller på hva slags menneskelig fenomen troen er, gjør seg skyldig i stor dumskap» (min utheving).

Hva med alle mulige psykologiske ­behov for å nekte Gud, for ikke å snakke­ om dullingen med selvets autonomi? Må virkelig troen og kjærligheten ha en ­begrunnelse, kunne veksles inn i nytte og godttykke?

Liv og væren. Hvis «Gud» overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte. Hvordan jeg som subjekt opplever denne virkeligheten, er like mangfoldig som livet selv.

Dessuten finnes ikke «rene» erfaringer, de er transformert til språk innenfor omfattende meningshorisonter. Jeg velger ikke Gud, slik vi gjør i et stemmelokale. Slik jeg heller aldri har valgt å elske fjellet eller folk som står meg nær. De store tingene i livet er, det er irrelevant om de framstår som gule eller blå, frydefulle eller skakende.

Jeg er ikke glad i fjellet fordi det er «pent». Det kan være stygt og farlig. Men det gir vel «fred i sjela»? vil noen spørre. Jo da, noen ganger. Men det har gitt meg redsel også. Likevel: Ingenting er som når Det mektige bader i sol. Jeg på tror på ­lyset. Det begrunner seg selv. Ikke minst når det er mørkt.

I mørket bortenfor. Manges tvil på «Gud» har sin årsak nettopp i tankens Gud. Tanken kan ikke fatte at Gud bor i tomheten og i mørket bortenfor begrepene.­ Mange tyder dette som at han ikke er. ­
For han kan ikke lenger brukes som sikker begrunnelse for eller forklaring på noe som helst. En stadig pratende og begripelig Gud som svarer på alle våre hvorfor, kan ingen i dypt alvor tro på. Lönnebo sier det slik: «Å ikke forstå seg på Gud er en glede som varer til tidens ende.»

Hvor lett blir ikke religion brukt som middel for egne behov og lidenskaper. Ikke slik at det er galt å søke trøst, lykke og styrke. Men om dette er i fokus, så er det vel egentlig ikke Gud vi søker? Våre svar og spekulasjoner om alle livets hvorfor er uansett provisorier. Våre spørsmål avløses av nye hver gang vi svarer på det første.

Om vi ikke bare søker Guds trøst, men heller trøstens Gud, så vil gradvis interessen for vårt eget besværlige jeg vike til fordel for Gud, han som er.

Må være normativ. I går skrev Skjeldal at «teologien gjør ingen verdens ting» og at den «kanskje fullstendig bør avstå» fra å presse «erfaringene inn i normative føringer». Men teologien må selvfølgelig være normativ. Ikke i form av påbud og direktiver; men i form av veiledning.

For tusener har troen vært en smertefull erfaring: De ble trakassert, glemt, forlatt, og påført lidelser de kunne unngått om de ikke hadde fulgt Jesus. En av dem, Paulus skrev: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»

En troende kan ikke konkludere om hvordan reisen har vært, før han er framme.­ Vi kan klage og protestere under­veis – heldigvis, men der framme, bak erfaringers slør og blendverk, står han som alltid venter, «da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

På ramme alvor
av
Ingrid Nyhus
rundt 2 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Snuoperasjon
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 55 visninger
1 kommentarer
En gjenopprettende rettferdighet
av
Åke Dalin
rundt 13 timer siden / 111 visninger
3 kommentarer
Frans blant ulvene
av
Njål Kristiansen
rundt 15 timer siden / 143 visninger
1 kommentarer
ER NATO DØENDE?
av
Steinar Høgelid Eraker
rundt 15 timer siden / 118 visninger
2 kommentarer
Regjeringens verdivakuum
av
Geir Jørgen Bekkevold
rundt 17 timer siden / 212 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
5 minutter siden / 927 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Presidentens kulisser
7 minutter siden / 1448 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Snuoperasjon
rundt 1 time siden / 55 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 8 timer siden / 320 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 9 timer siden / 2390 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En gjenopprettende rettferdighet
rundt 9 timer siden / 111 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 10 timer siden / 320 visninger
Les flere