Kjell A. Nyhus

Alder:
  RSS

Om Kjell A.

Fengselsprest. Fra Gjøvik. Forfatter av bøkene «Kristen tro - oppdatert» og «U alminnelig: Jon Fosse og mystikken».

Følgere

Litt mer pilegrim

Publisert 3 måneder siden - 156 visninger

Jeg roper det gjerne fra fjelltoppen: En pilegrim er et menneske som søker å forstå seg selv i lys av den kristne grunnmetaforen om livet som en vandring mot Lyset, mot Gud.

Først: Pilegrimssentrene gjør en større praktisk innsats med oppgradering av pilegrimsleden enn jeg har gitt dem kreditt for. Jeg uttalte meg for kategorisk. Rett skal være rett.

Men verken Løvrød eller Jensen (VL 7.aug.) bruker mange linjer før de slipper katta ut av sekken. Problemet er angivelig at jeg og likesinnede vil være «dørvoktere», «sette mennesker i bås», «eie pilegrimsfenomenet». Et arsenal av sjablonger mobiliseres. Her står den trangsynte mot den vidsynte, dogmatikeren mot menneskevennen, ja, Jensen antyder sågar at «de rene » og «urene» er et underliggende matrix hos meg. Kan jeg ta dette alvorlig?

Begge skriver som om det er feil å ha en normativ oppfatning om hvordan pilegrimsarbeidet skal profileres og drives, men selv feller de dommer over andres synspunkter. To eksempler: (1) Nyhus «synes ikke å forstå» menneskenes lengsler  – Jensen gjør det, får vi vite; og (2) en pilegrim er en språklig beholder som enhver kan fylle med det hun vil. Og joda, selvsagt kan hun det – og hun gjør det.

Jeg sier bare at etter mitt syn – og roper det gjerne fra fjelltoppen – er en pilegrim et menneske som søker å forstå seg selv i lys av den kristne grunnmetaforen om livet som en vandring mot Lyset, mot Gud. Jeg tror ikke det først og fremst er en «tenkevei», men en kroppslig og konkret vei. Folk må gjerne være uenig, men dette er altså min overbevisning.

I reiselivsbransjen vil en sikkert snakke annerledes. Synd om bare den får komme til orde.


 

Gå til innlegget

Ikke tenk! Gå!

Publisert 3 måneder siden - 2706 visninger

Det finnes hele sju regionale pilegrimssentere med ansatte som skal arrangere og stimulere til vandringer. Det ville være usant å si at de har lykkes i sin mest basale målsetting.

Jeg har gått mellom 60 og 65 mil langs pilegrimsleden til Nidaros, fordelt på fem vandringer. Noen observasjoner er slående. Her følger fire av dem:


1 Det er få som går, og blant disse få er det flest utlendinger. I sommer møtte vi ikke en eneste nordmann på ti dager.


2 Merking av leden er for dårlig. Dette burde være blant pilegrimssentrenes mest prioriterte oppgaver. Ved avgjørende veiskiller er merkestolper veltet, nedgrodd eller ikke-eksisterende. Et dagsaktuelt eksempel er gjennom og forbi Buvika mot Øya camping. Her ble – i begynnelsen av juli - flere små grupper villedet ut i et farlig terreng (stupbratt, sleipt, veiskjæringer). Dette er 25 kilometer fra Trondheim, altså på den mest brukte delen av leden.


3 Det finnes hele sju regionale pilegrimssentere med ansatte som skal arrangere og stimulere til vandringer. Det skrives om pilegrimen – historisk og aktuelt, forskes sågar, brosjyrer trykkes i store opplag og ordet «pilegrim» er på alles lepper. Det ville være usant å si at sentrene har lykkes i sin mest basale målsetting.


4 Kommersialisering? En av vandringene som arrangeres av Oslosenteret 13. – 17. september, markedsføres som var det et vandrende seminar med daglige foredrag og museumsbesøk, til en pris på kroner 2440,- per døgn. Summen kan neppe være dekning av utgifter aleine? Og øl og vin i hotellets salonger kommer sikkert i tillegg. Har pilegrimssentrene begynt med forretningsvirksomhet?

«Jeg veit ikke om jeg har råd til å gå pilegrim», kommenterte en interessert kvinne overfor meg. Kanskje hadde hun lest annonsen i Vårt Land om nevnte vandring. I presentasjonen synes en pilegrim først og sist å være en student som skal lære om pilegrimen.

Eller læres opp i Qigong og mindfullness av pilegrimssenteret i Hamar seinere i denne måneden, til kroner 4600,- for tre netter. Sukk.

Til sammenligning går det fint an å være pilegrim for 760,- i døgnet med komfortabel overnatting, middag, frokost, niste og kirkebesøk de fleste dagene. Prisen er reell og refererer til en ti dagers vandring denne sommeren som jeg selv var med å lede.


Hva kan forbedres?

1 Legg til rette for enkelhet og egenmestring. La pilegrimsvandring være noe helt annet enn pakketurisme. Den bør ha sin egen stil og identitet. Det er ingen motsetninger mellom økonomiske ambisjoner og åndelige verdier, sies det. Jo, det er det, mener noen av oss.


2 Ansett og bruk folk (frivillige) som kan friluftsliv og har kjennskap til naturen. Pilegrimsbevegelsen trenger praktikere. Folk som kan tenne bål, lese kart og orientere seg i ukjent landskap. Folk som kan å pakke og bære en sekk på rett måte, som veit hva fuglene heter, som er oppmerksom nok til å se snøsøta langs stien, våken for skjønnheten i nytt utsyn, som lar seg overraske over et ørretvak akkurat der. Naturen er ingen kulisse, den er og vitner som sådan om Guds herlighet.


3 Det er mye ideologiproduksjon rundt den moderne pilegrimen. Den er for tanketung. Man skal «reflektere over livet», «utvikle seg selv», «være i prosess», «være seg bevisst klimautfordringen» og den slags sjablonger. Turist vil ingen være, men pilegrim …  det lyder «spennende». Pføy!


Det cerebrale fangenskapet. Pilegrimer i dag trenger framfor alt å vekkes opp fra fremmedgjøringen, overfor naturen, overfor seg selv, overfor Gud. Løsningen er enkel: Ikke tenk! Men gå! Kom deg ut! Kjenn, lytt, smak, be, vær mottakelig! Det gjelder å komme løs fra det «cerebrale fangenskapet», som Dag Solstad kaller det.

Grunnmetaforen for pilegrimen er mer enn stor nok for oss alle. Livet som en vandring mot et mål. Veien til Gud.

Ellers som Karin Boye skriver: «Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. (…) Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.»

Gå til innlegget

Ingen lyd i Herrens hus

Publisert 6 måneder siden - 715 visninger

Om gudsbegrepet ødelegger for håp og livsmot, er det ikke noe i veien med erfaringen. Men kanskje med guds­forestillingen?

MANGE TROENDE (…) ­ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på», skriver Skjeldal i Vårt Land 4. mai. Det tror jeg er sant. Det er antakeligvis grunnen til at jeg fant meg selv og mine livserfaringer beskrevet i den mystiske teologien. Den stemte.

At Skjeldal karakteriserer det som «semantiske øvelser» og «tynne greier», er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Og dessuten, mener ikke Skjeldal at all teologi er tom retorikk og semantiske øvelser? Om Gud ikke finnes, så er vel all tale om ham nøyaktig like meningsløs?

Åpne og lukkede rom. Jeg ble litt i stuss mot slutten av ditt innlegg, Eskil (vi kjenner jo hverandre). Du nevner et «sjelesørgrisk ideal» som du egentlig tror at jeg praktiserer. Men denne meningsutvekslingen foregår i det offentlige rom, som jo er noe ganske annet enn en samtale­ ­under fire øyne. Naturligvis vil jeg både snakke, lytte og tie på en annen måte i en fortrolig samtale. Men nå har vi hundrevis av interesserte bisittere.

Mitt forsett er å støtte og oppmuntre de troende som året rundt må forholde seg til et merkbart trykk fra en sekulær opinion som ofte neglisjerer, og trekker på skuldrene av mennesker som bekjenner kristen tro.

«Når gudsbegrepet (….) ødelegger et menneskes muligheter og håp, hva da?» spør du. Svar: Da er det ikke noe galt med erfaringen, men kanskje med gudsforestillingen?

Ikke et erfaringsobjekt. Jeg mener slett ikke at troen er uten mening, glede, fred og mye annet godt. Noen lesere har forstått min lille kommentar i Vårt Land 
29. april på den måten. Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud.

Jeg vil si litt om dette på en personlig måte: Mine egne erfaringer og livsopplevelser er lite originale. Jeg opplever glede, tristhet, meningstap og meningsfylde, som de fleste andre. Jeg har også hatt rare opplevelser, altså det mange kaller åndelige og mystiske erfaringer. Ganske mange mennesker har hatt det. Også muslimer og buddhister. Kanskje noen humanetikere også?

Jeg tror likevel det er vanskelig å hevde at slike erfaringer har spesifikke, psykologiske og sanse­lige kvaliteter som viser til Gud som eneste mulige svar. Jeg tror ikke Gud er et sanselig objekt.

Ubedt og overrumplende. Altså: Takk Gud for alle følelser, opplevelser og syner som styrker troen, men søk dem med et lettvinget hjerte. Uansett har slike erfaringer det med å komme ubedt og gjerne overrumplende. «Religiøse følelser» er flyktige, mangetydige og har det med å stjele oppmerksomhet fra det som veier mest: Å være i Gud, avsondret, men fullt tilstede hos folk vi møter.

Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter­ emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i.

Et eksempel: Kommer jeg fra ingenting og går til ingenting, eller kommer jeg fra Guds hånd og vender tilbake til ham? Denne forskjellen i grunnsyn, forandrer enormt på hvordan vi opplever det å være i verden. Er det mulig å kjenne livet som gave dersom vi anvender en ateistisk støpeskje for våre erfaringer? Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man ­elsker høyt.

Virker ved å være. Arnold Eidslott er ofte min tolk:

Ingen lyd i Herrens hus

Her virker alt ved å være

Hverken taushet eller røster her

Herren virker ved å være

Taus og talende uten ord

Silentium grande det evige alt.

Gå til innlegget

Da jeg leste Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet.

DA JEG LESTE Eskil Skjeldals imøte­gåelse av Åste Dokka sitt innlegg i Vårt Land 22. april, datt en strofe ned i hodet:

Rosen er uten hvorfor

den blomstrer fordi den blomstrer;

den bryr seg ikke om seg selv,

den spør seg ikke om man ser den.

Det er Angelus Silesius som på mykt poetisk vis gjengir Mester Eckharts tese «sunder warumbe» – oversatt: Uten noe hvorfor – på denne måten.

Selv finner ikke Skjeldal noen begrunnelse eller erfaring som kan godtgjøre troen på Gud. Dette får ham til å formulere lett overmodige setninger som denne: «… enhver troende som ikke setter seg inn i alle mulige forklaringsmodeller på hva slags menneskelig fenomen troen er, gjør seg skyldig i stor dumskap» (min utheving).

Hva med alle mulige psykologiske ­behov for å nekte Gud, for ikke å snakke­ om dullingen med selvets autonomi? Må virkelig troen og kjærligheten ha en ­begrunnelse, kunne veksles inn i nytte og godttykke?

Liv og væren. Hvis «Gud» overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte. Hvordan jeg som subjekt opplever denne virkeligheten, er like mangfoldig som livet selv.

Dessuten finnes ikke «rene» erfaringer, de er transformert til språk innenfor omfattende meningshorisonter. Jeg velger ikke Gud, slik vi gjør i et stemmelokale. Slik jeg heller aldri har valgt å elske fjellet eller folk som står meg nær. De store tingene i livet er, det er irrelevant om de framstår som gule eller blå, frydefulle eller skakende.

Jeg er ikke glad i fjellet fordi det er «pent». Det kan være stygt og farlig. Men det gir vel «fred i sjela»? vil noen spørre. Jo da, noen ganger. Men det har gitt meg redsel også. Likevel: Ingenting er som når Det mektige bader i sol. Jeg på tror på ­lyset. Det begrunner seg selv. Ikke minst når det er mørkt.

I mørket bortenfor. Manges tvil på «Gud» har sin årsak nettopp i tankens Gud. Tanken kan ikke fatte at Gud bor i tomheten og i mørket bortenfor begrepene.­ Mange tyder dette som at han ikke er. ­
For han kan ikke lenger brukes som sikker begrunnelse for eller forklaring på noe som helst. En stadig pratende og begripelig Gud som svarer på alle våre hvorfor, kan ingen i dypt alvor tro på. Lönnebo sier det slik: «Å ikke forstå seg på Gud er en glede som varer til tidens ende.»

Hvor lett blir ikke religion brukt som middel for egne behov og lidenskaper. Ikke slik at det er galt å søke trøst, lykke og styrke. Men om dette er i fokus, så er det vel egentlig ikke Gud vi søker? Våre svar og spekulasjoner om alle livets hvorfor er uansett provisorier. Våre spørsmål avløses av nye hver gang vi svarer på det første.

Om vi ikke bare søker Guds trøst, men heller trøstens Gud, så vil gradvis interessen for vårt eget besværlige jeg vike til fordel for Gud, han som er.

Må være normativ. I går skrev Skjeldal at «teologien gjør ingen verdens ting» og at den «kanskje fullstendig bør avstå» fra å presse «erfaringene inn i normative føringer». Men teologien må selvfølgelig være normativ. Ikke i form av påbud og direktiver; men i form av veiledning.

For tusener har troen vært en smertefull erfaring: De ble trakassert, glemt, forlatt, og påført lidelser de kunne unngått om de ikke hadde fulgt Jesus. En av dem, Paulus skrev: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.»

En troende kan ikke konkludere om hvordan reisen har vært, før han er framme.­ Vi kan klage og protestere under­veis – heldigvis, men der framme, bak erfaringers slør og blendverk, står han som alltid venter, «da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Gå til innlegget

Himmelrikets skole

Publisert 7 måneder siden - 232 visninger

Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov og vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte».

(Trykket i Vårt Land, 30. mars)

DET ER PÅ INGEN måte gitt at vi snakker om de samme når vi bruker betegnelsen «gud». Det vrimler av oppfatninger om hva «gud» betegner. Det finnes barnlige og mer modne oppfatninger, det finnes forsimplede og brutale, eller vakre og omfattende.

Gudstroen vil gjennomgå store endringer om den er levende og sannhetssøkende. Noen ganger oppleves slike endringer smertefulle, andre ganger er de ledsaget av fryd. Virkeligheten utvider seg.

I «Himmelrikets skole» (Matt 13,52) er det flere klassetrinn:

I første klasse er Gud en god og mektig mann på en sky høyt oppe. Dette er barnas forestilling. Og slik må det være. Hvordan skulle en kattunge forestille seg Gud? Kanskje ved å oppleve en ekstra stor og snill kattemor?

I andre klasse mister Gud sine menneskelige gevanter og flytter lenger ut i en slags idealisert verden, men fortsatt er han et objekt, som kan bedømmes og undersøkes. Om vi følger en bestemt åndelig metodikk, kan han føles, forestilles og forstås.

Mange kristne snakker og preker fra dette klassetrinnet. Gud er nok stor, opphøyd og «ufattelig», men det siste er mest en talemåte. Om jeg bare hadde vært flinkere med ord, eller mer from, ville jeg forstått. Her er fortsatt ikke noe egentlig skille mellom den virkelige Gud og den tenkte/følte Gud. Religiøsiteten er preget av begjær etter ytre bekreftelser; opplevelser og «påfyll». Gud er der ute, men om jeg gjør det rette kan jeg hente ham inn.

I tredje klasse forstår vi på et dypere nivå vår egen begrensning og Guds uendelighet. Gud er ikke et «noe»; han er uskapt og hinsides skaperverket. Vi innser at Gud overskrider (transcenderer) enhver forestilling, og at Guds fremmedhet (Das ganz Andere) er reell.

Likevel, på dette klassetrinnet regner vi fortsatt med at det er et grunnleggende samsvar mellom lover og tankeformer i den skapte verden, og slik ting er for den uskapte og grenseløse Gud (analogi). Vi snakker derfor nokså selvsikkert om hva Gud «mener» og «tenker» om all verdens saker. Av dette følger en viss optimisme med hensyn til «å bevise Gud», i alle fall sannsynliggjøre ham ved hjelp fornuft eller via empiri. På dette klassetrinnet har vi en overdreven tro på begrepsmessig og diskursiv tenkning innafor teologi og forkynnelse. Religiøsiteten glir ofte over i overflatisk intellektualisme, pasjonen avtar, det personlige forholdet til Gud er ikke så viktig, og forholdet til Bibelen er lett kritisk, «for den må jo tolkes!»

I fjerde klasse bryter også dette sammen. Vi skjønner at fornuften, jaget etter bekreftelser og storartede ideer, snarere blokkerer for sann gudserkjennelse enn hjelper oss til tro. Gud er ikke et vesen, har ingen form, ingen begrensning, han er i alt og over alt og gjennom alt. Om vi prøver å forestille oss Gud, reduserer vi ham og gjør det vanskelig for oss selv og andre å møte ham. Om vi tømmer oss for bildene og begrepene – det er et skjermbrett – kan Lyset skinne rett inn i hjertet.

Den kristne filosofen Paul Ricoeur lanserte begrepet «second naïvité». Det betyr ikke at vi legger til side vårt voksne erfarne jeg, eller vårt kritiske blikk, men de inkorporeres i en fornyet, barnlig tillit. Den strenge rasjonaliteten overskrides av en intuitiv intelligens.

I fjerde klasse skjønner vi at tapet av språk, fornuftens utilstrekkelighet og mangelen på «religiøs» erfaring, ikke er en hindring, men en renselse, en klaring. All tale om Gud er metaforisk og foreløpig, og Bibelen må leses på en åndelig og poetisk måte. Gud er langt borte, ja, men han er også helt nær. Jeg innser at Gud ikke kan «hentes» fra et sted utenfor meg, utenfor kroppen. Han bor i meg og jeg i ham. Tro er sjelens forening med Gud, med Allkjærligheten. Gud er ikke et problem som skal løses, men et mysterium å leve i. Hva slags erfaring er dette? Noen vil si – den er ordløs, hyllet inn i bønn og stillhet. Den likner mye på fred.

Hva som skjer i femte og sjette klasse veit jeg ikke. Men hjemme hos Gud er skolen slutt: «Da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Tanken veier og måler. Jeg skriver ikke dette for å si at du tar feil og jeg har rett. Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov, våre muligheter, vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte» (Rom 12,3). Jeg skriver for å forsvare dem som kjenner at de er ferdige med det klassetrinnet de nå er på. Det som er forbi er forbi. Nye rom venter. Gud er uendelig, og den som banker på skal det lukkes opp for. Vær ikke redd. Tanken veier og måler, men det er ånden som når fram til Livets hjerte.

Det finnes en trosvisshet som ingen kloke innvendinger kan rokke. Fritt etter Tomas Tranströmer kan det sies slik:

Gud er et glasshus oppe i bakken

der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Johan Veltens kritikk
av
Bernt Aksel Larsen
8 minutter siden / 21 visninger
0 kommentarer
Frivillig fornyelse
av
Vårt Land
20 minutter siden / 20 visninger
1 kommentarer
Augo sviv som snarast
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 261 visninger
0 kommentarer
Tese III: Nåden er alltid større
av
Joel Halldorf
rundt 20 timer siden / 151 visninger
1 kommentarer
Gud gav dem over
av
Kjetil Mæhle
rundt 21 timer siden / 263 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Isak BK Aasvestad kommenterte på
Frivillig fornyelse
9 minutter siden / 20 visninger
Cecilie Bedsvaag kommenterte på
Medias framstilling av mennesker
11 minutter siden / 599 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
13 minutter siden / 4268 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
14 minutter siden / 2185 visninger
Unn Elisabeth Aarø kommenterte på
Gud gav dem over
25 minutter siden / 263 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
25 minutter siden / 4268 visninger
John-Olav Hoddevik kommenterte på
Revival - fra Gud?
26 minutter siden / 1973 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
42 minutter siden / 4268 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva uenigheten handler om
rundt 1 time siden / 1608 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Feil løsning på feil spørsmål
rundt 1 time siden / 193 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Om en verbal duell, trusler, krav og knefall for islam  
rundt 1 time siden / 387 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Overgrep frem i lyset
rundt 1 time siden / 174 visninger
Les flere