Kjetil Gillesvik

Gårsdagens (torsdag) meningsmåling på TV 2-nyhetene viser at de borgerlige partiene rykker et skritt næremere regjeringskontorene. Frp, Høyre, KrF og Venstre får hele 90 mandater mot de rødgrønnes 79. Ingenting er likevel avgjort. Erfaringsmessig vet vi at mange bestemmer seg i siste liten. I 2005 sa en tredjedel av av de spurte i en valgundersøkelse at de bestemte seg rett før valget. Hele elleve prosent av disse bestemte seg på selve valgdagen.

Styringstillegg. Mye avgjøres i de siste TV-debattene. Det var derfor knyttet en viss spenning til Jens Stoltenbergs innsats i gårsdagens to partilederutspørringer. I og med at SV og Senterpartiet sliter så kraftig på meningsmålingene, er Ap trolig avhengig av en oppslutning på rundt 35 prosent om den rødgrønne regjeringsdrømmen skal få leve videre. Da slår det såkalte styringstillegget inn, noe som sikrer partiet en rekke nye mandater.

Gårsdagens partilederutspørring på NRK ble innledet med Petter Schervens innslag om hva som er typisk for det enkelte parti. Litt ironisk var det da at Aps representant valgte å vise frem en t-skjorte med «Jens vi kæn» på som et av flere valgeffekter. Mye pent kan sies om Jens Stoltenberg. Han er kunnskapsrik, troverdig og tillittsskapende, men noen Obama er han ikke.

Visjonsløs. Det som slår meg etter å ha sett to partilederutspørringer i går er følgende: Hva er Jens Stoltenbergs visjon? I jakten på styringstillegget kan mangelen på dette fort bli et problem.

Tidlig i valgkampen uttalte Ap-lederen i et intervju at hans store visjon er å løfte innvandrerne inn i samfunnet. Men hvorfor nevner han ikke denne kampen med et eneste ord i løpet av to partilederutspørringer? Og hvorfor sliter han som mest når temaet er asylpolitikk?

Drift. Det er ingenting tvil om at Ap er i ferd med å gjøre en god valgkamp, og at mesteparten av æren for det må tilskrives Jens Stoltenberg. Ingen (sammen med Erna Solberg) har større troverdighet enn Arbeiderpartiet når temet er sysselsetting, økonomi og velferd. Men som Harald Stanghelle sa det på NRK i går. Det er drift det handler om med Jens Stoltenberg. Aps leder opptrer først og fremst som en driftssjef for AS Norge

I urolige finanstider ønsker mange seg en stødig type som Stoltenberg. Men når det nå viser seg at finanskrisen kan være på hell, er det naturlig å tro at dette alene ikke er nok. Stoltenberg får de nemlig ikke helt til når han må snakke om miljø og asylpolitikk. I går lente han seg til et CO2-rensingsprosjekt på Mongstad som ikke er blitt den månelandingen en trodde på. Deretter viser han til klimakvoter og et skogprosjekt i Brasil som få har forutsetninger for å identifisere seg med. Da han på NRKs utspørring også pekte på at det var Ap som i sin tid etablerte miljøverndepartementet, var det kanskje ikke annet å vente enn at utspørrer Sigrid Sollund fulgte opp med en liten spydighet.

- Men det begynner vel å bli en stund siden nå, Stoltenberg.

Eldreomsorg. Best er Stoltenberg når han peker på noen klare mål for samfunnsutviklingen. Det fungerte da han fremhevet full sykehjems plass til alle er det store målet for neste periode. Stoltenberg viste til at de hadde klart å oppnå full barnehagedekning i inneværende periode – og at det nå er eldreomsorgen som står for tur.

Lurt var det også å minne om at Arbeiderpartiet har doblet jernbaneinvesteringene denne perioden. Et miljøtiltak som mange - og da spesielt de som bor på Østlandet – kan kjenne seg igjen i.

Yes, we can! Stoltenberg klarte seg best på Pål T. Jørgensens utspørring på TV 2. Men begge steder manglet han den siste lille gløden som jeg hadde forventet i sluttspurten. Det blir for mye snakk om bevilgninger, incentiver og rammer - og for lite tanker som peker fremover.

Mange velgere bestemmer seg de neste dagene, så ingenting er foreløpig avgjort. Men skal Stoltenberg lykkes med å ro dette i land trenger han en god opptreden når TV-valgkampen i kveld avsluttes med partilederdebatt. Kanskje hadde det hjulpet å ta på seg t-skjorten under dressjakken i kveld, og la seg inspirere av det Obama-utviklede slagord...

Jens vi kæn!

Forsøket på å fremstå statsmannaktig kledde ikke Siv Jensen. Nå tørker partiet støv av suksessoppskriften fra 2005.

Hvor lurt var det av Erna Solberg å stige opp på bordet og la seg avbilde sammen med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten i VG? Svaret får vi først neste mandag. Men en ting er sikkert, "stuntet" har gitt Siv Jensen en gyllen sjanse til å komme på offensiven.

Skillelinjer. I hele går langet partilederen ut mot Bondevik-partiene, som hun liker å kalle dem. Allerede på TV 2-nyhetene ga hun klar beskjed: Det er ikke aktuell politikk å la Lars Sponheims fem prosentsparti overstyre det største partiet på borgerlig side.

Det fortsatte på Pål T. Jørgensens partilederutspørring. På spørsmål om hun kommer til å støtte et budsjettforslag fra en sentrum-høyre-regjering gjorde Jensen gjorde det klart at Frp fra nå av vil stemme for det de er for og mot det de mot. Oversatt i praktisk politikk er ikke budskapet til å ta feil av. Frp har ingen planer om å være noe støtteparti for en Høyre-, KrF- og Venstre-regjering.

Jensen hevdet at forskjellen mellom Bondevik- og Stoltenberg-regjeringene var minimale. Gjentatte ganger banket hun inn mantraet om at skillelinjene i norsk politikk ikke går mellom de borgerlige og rødgrønne, men mellom Frp og alle de andre.

Reprise. Budskapet fra Frp-leiren lyder på mange måter som et ekko fra 2005, den gangen Carl I. Hagen startet sin personlige vendetta for å bli kvitt Bondevik. Strategien var omstridt, men falt ut over valgkampen i god jord hos velgerne. I løpet av de siste to ukene løftet Frp seg kraftig på meningsmålingene. Partiet fikk en oppslutning på valgdagen på 22,1 prosent, det beste resultatet noensinne.

Erna Solberg forsøkte i går å avdramatisere situasjonen ved å si at partiet ikke har slått av hånden av Frp. Om det var Siv Jensen som ikke ville forstå, eller om hun rett og slett har skjønt det, er det vanskelig å mene noe krystallklart om nå. Men det er påfallende hvordan Høyre har sluttet å snakke om Frp de siste ukene. Sterkt oppmuntret av gode meningsmålinger har Solberg i sterkere og sterke grad lent seg mot sentrumspartiene.

Spenningsmomentet blir om Frp opplever samme løft på slutten som for fire år siden. Ingen bør bli overrasket om så skjer. For er det noe mange velgere oppfatter som urimelig så er det nettopp at småparti som Venstre og Kristelig Folkeparti overstyrer Frps mange velgere. På grasroten hører en også ofte at det nå er på tide at Frp får prøve seg.

Tydelig. I går var Siv Jensen igjen krystallklar på partiets kjernesaker: strengere asylpolitikk, de mange utfordringene med et flerkultuelt samfunn og massiv bruk av oljepenger. Motstandere av partiet vil nok peke på at Frp-lederen ikke hadde gode forklaringer på hvordan partiet skal klare å finansiere 70 milliarder i skattelette hvert år. Men det er ikke sikkert det gjør så mye. Utsagn om at vi heller bør investere noe av oljepengene hjemme i Norge fremfor i utelandske aksjeselskaper, går trolig rett hjem i Frp-land.

Det ble en god dag på flere arenaer for Frp i går. Etter flere oppslag i Dagbladet om at Frp ikke vil bruke Carl I. Hagen, dukket den gamle ringreven opp i Tabloid i går. Temaet var blant formannens gamle favoritter – eldreomsorg. Hagen dundret løs på sitt budskap om å la pengene følge pasienten, om at staten må overta eldreomsorgen og at stortingsforliket om verdighetsgaranti ikke er verdt papiret det er skrevet. Kronen på verket kom da Hagen viste til hvordan staten hadde klart å huse 18.000 asylsøkere på rekordtid. Er bare viljen på plass, så får en til det meste, mente Hagen.

Borgerlig rot. Det kan se ut som om Frp inspirert av dårlige meningsmålinger har dempet sin rolle som ansvarlig regjeringsparti. Tydeligheten er tilbake, og fronten mot de andre borgerlige partiene skjerpet. Det store spørsmålet blir hvordan taktikken virker inn på det endelige valgresultatet. For fire år siden fikk Hagens taktikk mye av skylden for at det borgerlige flertallet røk. Nå kan de ikke-sosialistiske partiene være i ferd med å rote det til igjen. En meningsmåling på TV 2 i går ga de rødgrønne et knappest mulig flertall.

Er historien i ferd med å gjenta seg?

Et parti som feirer 125-årsdagen med et historiekritisk seminar om seg selv fortjener respekt. Men sannheten kan være hard å svelge.

Er Høyre et konservativt parti, spurte Stein Ringen, professor ved Oxford University, på et seminar om Høyres moderne historie tirsdag. I salen satt Høyre-profilene på rekke og rad: Erna Solberg, Per-Kristian- Foss, Kåre Willoch og Else Syse for å nevne noen. Ikke alle likte Ringens klare ord.

Sentrum. Ifølge Ringen er norske Høyre det mest sentrumsorienterte av sitt slag i Europa. De er hverken verdikonservative eller næringskonservative, men har plassert seg selv midt i «grauten», for å bruke Oxford-professorens egne ord.

Ringen trakk en parallell til The Conservative Party i Storbritannia, som er svært bevisst på å favne bredt. Det fører til at landsmøtene ofte domineres av ytterfløyer som vil gjeninnføre spanskrøret i skolen og si ja til aktiv dødshjelp. Belønningen er likevel større enn ulempene. På den måten holdes partiet samlet, og en unngår velgerflukt til andre partier.

På Vårt Lands augustmåling oppnådde Høyre en oppslutning på 13,2 prosent. Til sammenligning sa 28,4 prosent at de vil stemme Frp ved valget. Ringen mener Høyre-ledelsen har seg selv å takke for utviklingen. Ved å ignorere flankene har partiet skallet av i alle retninger.

Valgsystemet. Ringen pekte på Frp som et eksempel til etterfølgelse. Partiet har som The Conservative Party vært opptatt av å favne bredt. De frir til venstresiden ved å ville bruke mer olje-penger. I tillegg klarer de også å appellere til kristne konservative velgere.

Professoren mener «Frp» under Anders Langes ledelse var et parti for skattesnyltere og rasister. I dag er Frp ifølge Ringen blitt en konservativ bevegelse, i motsetning til Høyre, som han mener ikke lenger kan defineres som konservativ.

Oslo Høyres vraking av Inge Lønning og håndteringen av ekteskapsloven er et klassisk eksempel på hvordan deres valg har ført til avskalling på den verdikonservative flanken. Men situasjonen er likevel mer sammensatt enn Ringen vil ha det til. Valgsystemet gjør at det er lettere å etablere nye partier i Norge enn i England. Her hjemme slåss Høyre mot Frp, KrF og Sp om de verdikonservative velgerne. I Storbritannia råder The Conservative- Party grunnen alene.

Torstein Dahle er en politiker som fortjener å bli lyttet til. I NRKs partilederutspørring fikk han aldri snakke ut.

Norsk politikk preges av politikere som har deltatt på de samme medierådgivningskursene. Det var derfor med en viss forventing jeg så frem til NRKs partilederutspørring av Rødts Torstein Dahle. Selv om 62-åringen neppe kan kalles et friskt pust i norsk politikk, utgjør han noe annerledes. Siviløkonomen Dahle jobber som høgskolelektor ved siden av vervet som partileder. Til Vårt Land tirsdag uttalte han at det er et bevisst valg. Han liker ikke den økende profesjonaliseringen av politikken, og mener det øker avstanden mellom folket og politikerne.

Snakket fort. At de hadde med en annerledes politiker å gjøre var ikke noe som så ut til å affisere programlederne Magnus Takvam og Sigrid Sollund, snarere tvert imot. Dahle ble irriterende ofte avbrutt, og klarte ikke å få fullført resonnementene sine. 62-åringen ble ganske fort stresset og forsøkte å kompensere ved å snakke enda fortere, uten at det hjalp nevneverdig.

Jeg har forståelse for at programledere kjører en agressiv stil i denne typen programmer. Men det er  stor forskjell på Torstein Dahle og en del av de etablerte toppolitikerne. Dahle ser ikke ut til å ha brukt for mange kroner på medierådgivere. Han snakker seg ikke bort, men svarer høflig på de spørsmål han blir spurt om. Da fortjener han også å få fullføre sin resonnementer.

Afghanistan. Med SVs inntreden i regjeringen finnes det ikke lenger noen opposisjon på venstresiden i norsk politikk. Dette er spesielt problematisk i forhold til Afghanistan-spørsmålet, hvor vi vet at det er stor motstand i befolkningen. Lykkes Torstein Dahle eller Erling Folkvord med å komme inn på Stortinget vil det derfor være et sunnhetstegn for norsk politikk.

Stortinget trenger også systemkritikere på andre områder enn Afghanistan. I partilederutspørringen forsøkte Rødts partileder å sette søkelyset på det norske oljeutvinningstempoet. Da vi oppdaget oljen i Norge var det bred politisk enighet om at ressursene skulle forvaltes forsvarlig, og at utvinningstempoet måtte være moderat. I dag skjer det stikk motsatte. Ingen statsminister har delt ut flere letekonsesjoner til oljeselskapene enn Jens Stoltenberg. Kursendringen har skjedd i det stille, uten at det har vært noen bred politisk debatt.

Industri. Torstein Dahle tok også et oppgjør med måten norsk kraftkrevende industri er blitt behandlet på. Krav om at involverte bedrifter skal betales markedspris for strømmen har ført til at produksjonen har blitt flyttet til andre land. Dahles tanker om at fosskraften tilhører lokalsamfunnet, og at det derfor ikke urimelig at de får kjøpe den billig, faller nok i god jord langt inn i Arbeiderpartiets rekker. Til Aps hell og lykke fikk ikke Rødt-lederen fremstilt sitt budskap på en kraftfull måte. Nok en gang ble han avbrutt av overivrige programledere.

Væpnet revolusjon. Partiet Rødt han en historisk sjanse ved årets valg. Forsvinner SV ut av regjeringen etter 14. september kan det bli lenge til muligheten dukker opp igjen. Spørsmålet er om de har den kraften som skal til for å lykkes. I NRKs partilederutspørring ble det nok en gang brukt for mye tid på væpnet revolusjon fremfor viktige saker som Afghanistan. 

Senterpartiets Ola Borten Moe maner til opprør mot Oslo-makta. Fra de andre partiene er det påfallende taust.

Det er i ferd med å bygge seg opp en ubalanse mellom Oslo og resten av landet, uttalte Ola Borten Moe nylig. Senterpartiets kronprins maner nå til opprør mot Oslo og storbyeliten.

Et illevarslende tegn på hvordan det vil gå ble tirsdagens Tabloid-sending på TV 2. I en valgkamp der det meste handler om å komme på TV, satt Sp-kronprinsen plutselig og diskuterte Oslo-makta med urbanisten Erling Fossen. De andre partiene glimret med sitt fravær.

Enighet viktigst. Mange unge akademikere i byer som Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø opplever at de må flytte til hovedstaden hvis de ønsker seg en spennende jobb. For dem er problemstillingene som Ola Borten Moe skisserer i høyeste grad reelle.

Våre rikspolitikere ønsker derimot ikke å forholde seg til disse problemstillingene. Hensynet til partiet teller mest. Den nasjonale enigheten må bevares. I et slikt bildet passer ikke saker som følger geografiske skillelinjer inn. 

Vanskelig opprør. En som lyktes med å utfordre Oslo-makta var Victor Norman (H). I deler av landet nyter han stor respekt for å ha klart å flytte ut rundt 900 statlige arbeidsplasser fra Oslo. Men har du hørt Erna Solberg snakke om temaet i valgkampen? Neppe. Høyre har nemlig i ettertid gått inn for det tannløse kompromissvedtaket om at kun nye statlige arbeidsplasser skal flyttes ut.

Det samme prinsippet står også nedfelt i Arbeiderpartiet partiprogram. Vel vitende om hvor viktig rolle geografi spiller i norsk politikk har de derfor valgt å utsette lokaliseringsstriden rundt nyetableringen «Direktorat for kriminal-omsorg» til etter valget. Slik kan det trygt plassere det i Oslo, uten at det får konsekvenser på oppslutningen. 

Sp-svikt. Det er ikke med det beste utgangspunktet i ryggen at Ola Borten Moe og Senterpartiet nå forsøker seg på et Oslo-opprør. Partiet gikk til valg på å flytte ut 6.000 arbeidsplasser, men har knapt fått til noe som helst i inneværende periode. Kritikerne peker med rette på at det er vanskelig å lykkes med et slik opprør når den største regjeringspartneren heter Arbeiderpartiet.

Protestparti. Geografiske stridsspørsmål har alltid vært vanskelig for landsdekkende partier. Men det kan også straffe seg om en velger å skygga unna diskusjonene.

I fjor advarte Frank Aarebrot mot at misnøyen mot Oslomakta vestpå er så sterk at et regionalt protestparti- snart kan bli en realitet. I juli i år så Vestlandspartiet dagens lys. Lykkes de med å stable på beina et troverdig alternativ til stortingsvalget i 2013, kan de blir en farlig utfordrer for de etablerte partiene.

En meningsmåling i Bergensavisen i fjor viste at over 50 prosent av bergensvelgerne kunne tenke seg å stemme på et slikt parti.

Har du merket hvor lite politikere lover? Det var valgforsker Anders Todal Jensen som brakte meg på tanken tidligere denne uken. Han mener vi skal sette pris på politikere som tør å love noe. Ifølge Todal Jensen prøver dagens politikere å få det til og høres ut som om de lover mye, mens de i realiteten egentlig ikke lover noen verdens ting. 

Gårsdagens partilederutspørringer av Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen på NRK og TV 2 bekreftet valgforskerens hypotese. Riktignok satt de gode intensjonene løst hele veien, men konkrete løfter forekom nesten ikke. Budskapet til de to politikerne kan enkelt oppsummeres i to setninger:

«Stol på oss. Vi fikser det.»

På spørsmål om hvorfor velgerne skal stole på at Sp vil satse på fornybar energi, når de har gjort så lite i inneværende periode, svarte Navarsete følgende.

– Fordi vi denne gangen har løftet saken opp. 

At norske statseide selskaper i dag bygger vindmøller i utlandet og ikke i Norge, må derimot ikke oppfattes som at viljen er fraværende. 

– Vi har kommet et stykke på vei… Vi er i dialog om grønne sertifikater… Vi er inne i en god prosess, forsikret Sp-lederen.   

TV 2s Pål T. Jørgensens utspørring av Kristin Halvorsen viser hvor risikofylt det er å love for mye. Ved forrige valgkamp hadde SV-lederen pekt på fire konkret tiltak som enkelt ville redusere fattigdommen. TV 2s oppsummeringen fire år etterpå viser at Halvorsen har gjort lite om i det hele tatt noe med lovnadene. 

Føler du et behov for å be om unnskyldning, lurte Pål T. Jørgensen på.

– Jeg vil ikke beklage det vi har gjort, for vi har gjort mye, svarte Halvorsen. 

At fire år ved makten har gjort noe med partilederens retorikk er utvilsomt. Fremdeles lover Kristin Halvorsen å gjøre noe med fattigdommen, men hun har sluttet å være konkret. 

– Det vi har gjort i SV er å stå på. Det skal vi gjøre videre også, sa Halvorsen.

Samme retorikk fortsatte hun med i de fleste spørsmål – deriblant oljeboring i Lofoten og Vesterålen.  

– Vi stiller ikke ultimate krav. Men velgerne våre vet at vi er opptatt av miljøspørsmål. 

Løftebrudd ble også tema i Tabloid da «Kristenfolket» møtte SV og Sps to nestledere Bård Vegar Solhjell og Trygve Slagsvold Vedum til duell om kristne verdier. Igjen ble Magnhild Meltveit Kleppas garantier for fire år siden om at kjønnsnøytral ekteskap aldri kommer til å bli innført med Sp i regjering trukket fram. Dagen Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk viste til at han hadde større respekt for SV enn Sp. Årsaken var at SV gikk til valg på kjønnsnøytralt ekteskap, mens Sp gjorde det ikke. Det fikk den energiske nestlederen Trygve Slagsvold Vedum til å se rødt. Han viste til at Meltveit Kleppa er en svært samvittighetsfull person. 

– Så kom det veldig personlige grunner i hennes familie som gjorde at hun falt ned på et annet syn. Noen gang synes jeg det innbyr respekt at noen tenker seg om og faller ned på et annet standpunkt, sa Slagsvold.

Det fikk «Kristenfolkets» Bjarte Ystebø til å komme med følgende syrlige kommentar.

– Det er ingen grunn til at dette ikke skal skje igjen i Sp. De kan jo få et nytt syn på private friskoler hvis noe skjer i deres private sfære.