Kjell Ivar Berger

Alder: 64
  RSS

Om Kjell Ivar

Sokneprest i Strinda sokn i Den norske kirke i Nidaros

Følgere

Gud som mulighet

Publisert 7 måneder siden - 948 visninger

Jeg vokste opp i en atmosfære av pålagt gudsfrykt, der Gud var som en småborgerlig fantast. Jeg har stor forståelse for at moderne, tenkende og selvgående mennesker ønsker å frigjøre seg fra slike gudsbilder.

DET ER MANGE måter å tro på Gud på. Det er mange guder å tro på. Noen bærer på gudsbilder som avslører guddommen som rigid, grensesettende, livsfornektende og brutal i sin straff overfor ulydige sjeler.

Ikke uventet ønsker de fleste av oss å frigjøre seg fra både slike gudsforestillinger og en tro som befaler mennesker å krype i støvet for å oppnå salighet. Men er selvbildet skrøpelig nok, kan noen, underlig nok, finne en slags tilfredsstillelse i den slags øvelser.


Underkastelse og belønning. Innenfor de fleste religioner spiller begreper som «underkastelse» eller «overgivelse» sentrale roller, noe som betyr å gi avkall på selvstendighet innenfor hele eller visse områder av livet. Man erklærer lydighet mot påbud og forbud fra hellige skrift, fortolkninger eller lederskap.

Gevinsten for en slik lydighet ligger i tilhørighet til felleskap som ivaretar menneskelige, sosiale, religiøse og noen ganger også økonomiske behov noen ganger også inkludert evig liv. Dette gir både skrifter og religiøse ledere betydelig makt, noe det gjennom religionshistorien finnes utallige eksempler på, siden maktmisbruk er en naturlig konsekvens.

Jeg vokste selv opp i en atmosfære av pålagt gudsfrykt, der foreldre og forstandere (et ironisk dobbelbegrep) ga barn et bilde av Gud som vandret mellom kategorier som lydighet og belønning, ulydighet og straff. Frykten for å synde i tanker, ord og gjerninger holdt livet fast i trange, selvopptatte tanke- og handlingsmønster, og samvittigheten ble plageånd i stedet for veiviser.

Gud ble en pest og en plage, ikke en livsglad skaper som ga oss frihet til livsutfoldelse, nysgjerrighet og kreativitet. At «vi» også var de «sanne troende», var selvsagt et ugjendrivelig faktum.


Retro-religiøsitet. Jeg har stor forståelse for at moderne, tenkende og selvgående mennesker ønsker å frigjøre seg fra slike gudsbilder, uansett hvilken religion de har i bagasjen fra barndom og ungdom. Likevel, det som registreres i en del miljøer som preges av et sterkt religiøst engasjement, er nettopp en retro-religiøsitet, som søker tilbake til de rigide og absolutte krav, påbud som forbud.

De leser flittig de hellige skrifter. De lytter ukritisk til sine åndelige veivisere og deres fortolkningskunster. De søker ekstraordinære opplevelser og erfaringer i fellesskap med suggererende musikk og dans, kollektiv lovsang og emosjonelt trykk. Her fostres og oppdras til å radikalisere sitt gudsliv og ta sin tro på større alvor. At mange gjennom dette utvikler en større grad av isolasjon blir ikke problematisert, heller vurdert som en positiv og gudvillet konsekvens.


Gud innskrenkes. Problemet i denne sammenheng er imidlertid gudsbildet. Gud innskrenkes til å være en småborgerlig fantast som så altfor lett tas til inntekt for denne innadvendte, isolerende og private religionsform, der kritiske tanker, innvendinger og selvstendighet både blir demonisert og utvist.

Samtidig som det «personlige valg» blir bejublet den ene dagen, blir det anstøtelig og fiendtlig dagen etter, når det benyttes til å presentere innvendinger mot nedfelte tradisjoner, skriftlige påbud eller ledelsens bestemmelser for fellesskap og enkeltindivid.

Er Gud (enten vi kaller ham Gud, Allah, Buddha eller Jahve) en slik smålig dirigent og kontrollør av livet, eller har han/hun høyere tanker om både seg selv og oss, uansett grad av modernitet?

Når religiøse ledere tegner patriarkalske og moraliserende bilder av guddommen, er det ikke da for å beholde kontrollen over flokkens liv, og ikke for å lede den og enkeltpersoner til større modenhet og selvstendighet? Dersom det må frykt til for å holde en flokk samlet, hva er da poenget?

Dersom mitt livsprosjekt er å plage, undertrykke og kue livet for å oppnå en potensiell salighet etter døden, hva skulle da meningen med livet bestå i? Hva slags gud har glede av å hindre og kneble utfoldelsen av et liv med de muligheter han/hun selv har skapt? Var det meningen at jorden skulle være en tåredal?


Massebevegelser. Religioner er menneskeskapte massebevegelser som kollektivt forsøker å forholde seg til det hellige, det mystiske og uforklarlige. Innenfor kultur og kunst har religiøse bevegelser med sine fantastiske gudshus hatt enorm betydning. Sosialt sett har menigheter, religiøse organisasjoner og personligheter mange steder bidratt til å heve menneskeverdet, ta de svakes parti og lindre nød. Men også bidratt til å føre godtroende mennesker, grupper og nasjoner ut i krig, tragedier og isolasjon.

Det blir gudsbespottelig å påstå at en og samme gud står bak alle disse ulike uttrykk og bevegelser i diametralt motsatte retninger. Det ville være å sprenge gudsbildet i stykker. Og kanskje er det det som har skjedd?

Prosjektet til Jesus fra Nasaret så skrøpelig ut i starten. Men han angrep sin tids religiøsitet (ikke jødedommen i seg selv) som var blitt en slags karikatur med rigide forordninger for det daglige liv, med den hensikt å adlyde og få velsignelse fra Gud som takk.

Det hjalp lite: Folk flest følte religionen som byrde og belastning. Jesus initierte et globalt opprør mot religiøs tvang og formynderi og måtte selvsagt lide for det. Menneskets frihet har alltid truet og skremt religiøse og politiske dynastier. Svaret på frihetsbehov har alltid blitt besvart med makt og overgrep.


Guds utgangsposisjon. Av en eller annen merkelig grunn lever dette bildet av Gud fortsatt, et slags vesen som vi mennesker skal blidgjøre for å oppnå velsignelse her og rom i evighetens saler. Guds utgangsposisjon er altså sinne, ikke kjærlighet i denne modellen.

Dersom Gud skapte oss for å få utløp for sin vrede et sted, er det ikke underlig at mange frykter ham og flykter fra ham. Nå ønsker ledere for samtlige religioner (med få unntak) å rette opp skaden. Vi vil alle være representanter for kjærlighetens Gud og religion. Spørsmålet er bare om Gud og religion lar seg forene.


Gå til innlegget

Alle tiders beredskap

Publisert rundt 1 år siden - 175 visninger

Bidrag til debatten om presters beredskap og plikt til å gå med dødsbud

ALLE TIDERS BEREDSKAP?

v. Kjell Ivar Berger, prosten i Drammen

 

Omstilling er en vanskelig sak. Når både kirkeledelse og fagforeninger blir utfordret i forhold til presters beredskapstjeneste og plikt til å gå med dødsbud overalt til alle tider på døgnet, er omstillingsviljen ikke den mest fremtredende. At flere prester har opplevd truende og voldelige episoder, at man ikke har avtaler for profesjonell debrifing, at den flerkulturelle virkelighet er virkelig og fordrer ny praksis, at arbeidstidsavtalene viser at en slik ordning ikke kan tilpasses presters prioriterte arbeidsoppdrag, at eventuelt nye beredskapsområder vil føre til at mange prester nekter å utføre slike oppdrag, at politiet har økt sin kompetanse og profesjonalitet betydelig, at sosiale medier i de fleste tilfeller løper fortere enn både utrykningsetater og presteskap, alt dette har ingen betydning for en ny vurdering.

 

Biskopene begrunner det med kirkens samfunnsoppdrag. Fagforeningene sier åpent at det er ikke økonomisk forsvarlig og praktisk mulig for å la prester rykke ut parvis og på den måten øke sikkerhetsmarginene. Bispedømmerådene vil, på tross av nektesignaler fra flere prester, utvide grensene for beredskapsområdene til å gjelde flere prostier. Og vi proster klør oss i hodet og lurer på hvordan vi i alle verden skal få dette til å gå i hop med menighetsprestenes vanlige plikter, oppgaver og tjenester, fordi ordningen genererer mye avspasering.

 

Mine innspill i denne saken er

La politi og andre utrykningsetater ta seg av den akutte beredskapen og varslingstjenesten på ukurante tidspunkt. De har en forsvarlig sikkerhet rundt dette og en langt større kompetanse enn for få år siden. De blir også konsekvent etterspurt av pårørende når det er ulykker som er bakgrunn for dødsfall, og er de beste til å gi korrekt informasjon. De har også innført debrifing for sine ansatte når det er behov.
La prost og sokneprest fortsatt ha ansvar for beredskap i tilknytning til akutte tjenesteoppdrag på dagtid i sine egne prostier og sokn, så som dødsbud, soknebud på institusjoner og tilkalte hjemmebesøk. Dette er allerede i funksjon og er en del av prestens vedtatte tjenesteordning. Her vil prosten også raskt kunne organisere eventuell debrifing.
Da ordningen ble innført, var noe av poenget at «utrykkende» prest også skulle ha mulighet til å følge opp pårørende i etterkant gjennom samtaler og ha ansvar for bisettelse/gravferd. Ved å utvide beredskapsområdene blir denne siden av beredskapstanken utvisket, og vi står igjen med en engangskontakt i en krisesituasjon som ut fra en faglig og diakonal synsvinkel blir svært mangelfull. At dette noen steder i distriktet kan føre til bilturer på to timer, tomme hus og to timer i retur med uforrettet sak, viser hvor uforsvarlig dette er.
Etter 37 års prestetjeneste er det min erfaring at å lete etter adresser som ikke fins, ringe på låste dører, lete etter folk på hytter uten veiforbindelse, kaste stein på vinduer, forsøke å vekke mennesker i tomme hus og eventuelt overbringe hjerteskjærende budskap til medmennesker i ubalanse midt på natten, ikke handler om forsvarlig faglighet og presters nødvendige samfunnsoppdrag. De fleste meldinger av denne kategori bør overbringes til lys våkne mennesker som raskt kan få tak i sitt eget nettverk og støtteapparat.
Ved større ulykker er vi noen ganger blitt presset på tid av politiet fordi media vil offentliggjøre dette så raskt som mulig å få det med i sine morgensendinger og inn på sine nettsider før andre medier våkner. Dette tilsier at både ansvar og utføring av slike oppdrag må ligge til en etat som kan benytte blålys og handle raskt. Erfaringene både fra politi og prester er imidlertid at i mange slike tilfeller har de sosiale medier allerede varslet de nærmeste.

 

Med andre ord: Vi trenger en ny gjennomgang av flere sider ved denne tjenesten. Å fortsette som før er ikke å ta verken personalansvar eller samfunnsoppdrag på alvor.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Chiek Er kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
8 minutter siden / 306 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
23 minutter siden / 306 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 306 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 1 time siden / 382 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Det vi står sammen om
rundt 2 timer siden / 986 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 2 timer siden / 190 visninger
Frode Meland kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 306 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?
rundt 2 timer siden / 382 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 2 timer siden / 306 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Miraklet i Leipzig
rundt 4 timer siden / 201 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Stillheten bak stjernene
rundt 4 timer siden / 1788 visninger
Les flere