Kjell Ivar Berger

Alder: 65
  RSS

Om Kjell Ivar

Sokneprest i Strinda sokn i Den norske kirke i Nidaros

Følgere

Å forvalte noe grense-sprengende

Publisert rundt 2 måneder siden - 344 visninger

Hvordan kan en prest forsvare å vie et homofilt par? Bli med videre.

De fleste kirkesamfunn i verden tillater ikke likekjønnet vigsel, og her i Norge står Den norske kirke foreløpig alene om å ha en vigselsordning som imøtekommer homofiles ønske om å inngå ekteskap i kirken.

Siden det er omdiskutert og omstridt, har Den norske kirke en klar bestemmelse om at kirkelige personell som er uenige og ikke ønsker å medvirke ved en slik vielse, skal ha fritaksrett. De er i sin fulle rett.

Ikke ulovlig. 

Men det er altså ikke ulovlig å gifte seg for homofile. Ut fra norsk lov har de rett til det, og offentlige vigslere som byfogder og nå også ordførere, kan ikke nekte å utføre det som loven tillater. Det er altså ikke det juridiske som er stridstemaet, men om homofile skal få vielse, forbønn og Guds velsignelse ved alteret i en kirke.

Siden vielsen formelt er juridisk, står vi igjen med følgende spørsmål: Hvem skal jeg som prest be for og velsigne? Skal jeg sortere verdige og uverdige? Har jeg rett til å velge? Når noen ber om forbønn, kan jeg da si nei? Er jeg da i min fulle rett som prest?

Nå går spørsmålet selvsagt dypere enn dette. Ut fra ulike argumentasjonsrekker er det flere som mener at norsk lov er på ville veier når den tillater slike vielser. Noen mener det ikke passer seg, andre synes det er unaturlig og naturstridig. I den kirkelige diskusjonen brukes flere typer argumenter: Gud har skapt oss som mann og kvinne. Det er selve skaperordningen det handler om. Og: flere steder i Bibelen står det tydelig at dette ikke må skje.

Noe grensesprengende. 

Har da Kirkemøte, biskoper, proster og prester som forretter ved likekjønnet vielse forlatt Guds ord og bare lyttet til sine egne ord og tanker? Det er det noen som oppriktig mener, og de er i sin fulle rett til å mene akkurat det. Men er det sant?

Jeg er ordinert til prest for å forvalte noe stort, noe grensesprengende, noe så vanskelig som Guds ord. For meg har Guds ord aldri vært begrenset til trykksverte på papir.

Det er noe langt mer, noe som ikke kan leses direkte ut av en tekst, men som ut fra mange ulike tekster taler til meg og gjør meg ansvarlig for hva jeg forkynner og hvordan jeg handler. Slik må det være, fordi det er åpenbart at mange av de tekstene Bibelen inneholder er blitt til i situasjoner som var viktige og aktuelle der og da, men som ikke ukritisk kan overføres til vår egen tid.

Det gjelder ikke minst innenfor etikken, som stadig utfordres av skiftende tider, utvikling, nye spørsmål og hendelser.

Mine samtidige. 

Teologens jobb er å oversette og tolke Guds ord og aktualisere dette i sin egen samtid. Min samtid er mine samtidige medmennesker. De er jeg satt til å betjene med forkynnelse, diakoni, kirkelige handlinger, dåp og nattverd. Alle er annerledes enn meg. Mange er homofile. Kan jeg med hånden på Bibel og hjerte si at min oppgave overfor de homofile er annerledes enn overfor de heterofile?

De homofile forteller meg at de er skapt slik; de kan ikke velge sin legning. Skal jeg betvile det? Har Gud satt meg som prest til dommer over andres liv? Og: Når en homofil ber om å få avgi et høytidelig og hellig løfte om å leve i ekteskap med et annet menneske som han/hun er glad i, hvordan kan jeg si nei til dem uten å dømme og krenke deres menneskeverd, frihet og kjærlighet?

Jeg fikk da gifte meg med den jeg ville og var glad i. Skulle jeg nekte andre den samme rett? Da biskop Kristen Kyrre Bremer ordinerte meg til prest i Nidarosdomen i januar 1980, eksaminerte han meg ikke i vanskelige teologiske stridsspørsmål. Han spurte: «Er du glad i mennesker?»

Fulgt meg siden. 

For enkelt og for banalt, vil noen si. Men spørsmålet har fulgt meg siden, og i min forkynnelse og i mitt liv har det dukket opp, igjen og igjen når jeg har forkynt og når jeg har valgt mine ord og handlinger. Mange ganger er jeg blitt klar over at jeg ikke har formidlet det budskap og den kjærlighet jeg ble ordinert til. Jeg har såret og krenket andre. Noen må leve med sår som jeg har påført dem. Da handlet jeg urett.

Målet for meg som prest og mennesker må og skal være at jeg taler og handler slik at jeg avspeiler Guds kjærlighet til alt og alle han har skapt. Det er min plikt, mitt oppdrag og min rett.

Guds ord og Guds tale til oss mennesker er noe langt mer og annerledes enn bokstaver på papir. De første kristne tenkte og skrev at Guds ord til oss var Jesus selv. I Det nye testamentet finnes tekstene med historiene om ham, noen ord han sa, noen handlinger han gjorde, samtaler, monologer, og beretninger om lidelse, død og oppstandelse.

Han møtte alle slags mennesker, men evangelistene, som skrev sine evangelier 50 år etter, husket best møtene med de små, barna, kvinnene, de utstøtte, de fordømte, de urene, de spedalske. Ikke en eneste gang skriver de at han fordømte og krenket.

Sterke diskusjoner. 

I stedet reiste han opp, oppmuntret, ga håp, ga sunnhet, ga liv. Så havnet han i sterke diskusjoner med skriftlærde og fariseere, som slåss for bokstaven og ordet, for gudsfrykten og respekten for den hellige og nidkjære Gud. Det hadde de full rett til.

Men Jesus forsøkte å få dem til å forstå at lover og regler uten kjærlighet til mennesker, fører mennesker inn i fortvilelsen. Det er bare kjærligheten som gjør fri. Det hadde Jesus rett til å si fordi han nettopp bar denne kjærlighet med seg til alle han møtte. Jeg er ordinert for å møte mennesker med den samme kjærlighet.

Jeg vet at enkelte ord i Bibelen fordømmer homofile, slik de selv opplever det. Kirkens lære har gjennom historien vært farget og fastsatt av disse tekstene. Men har vi gitt dem for stor tyngde? Mange andre tekster har vi utelatt og glemt fordi livet, samfunnet og vår tenkning om menneske og menneskeverd har endret seg gjennom seklene.

Tekster om slaveri og kvinneundertrykking våger vi knapt å nevne.

Vern om livet. 

Vi vet at ukritiske tekstbruk, holdninger og utsagn, både fra storsamfunn og kirke, har ført mange homofile inn i «skapet» til taushet, skam, fornedrelse og selvmord. Jeg mener at vi som kirke må erkjenne at vi tok feil (slik psykiatrien og jussen har gjort før oss).

God teologi er den teologien som verner om livet og gir mennesker mot til å leve. Vi står i en ny tid sammen med mennesker som overfor Gud, kirke og samfunn vil erklære sin kjærlighet og sin forpliktelse til hverandre. De ber om vår aksept, vår forbønn og Guds velsignelse.

Så langt jeg i min begrensning ser, har vi ingen rett til å nekte dem det.

Første gang publisert i 
Drammens Tidende. 
Gjengitt med tillatelse. Trykket i Vårt Land 1. oktober 2018.


Gå til innlegget

Gud som mulighet

Publisert 10 måneder siden - 957 visninger

Jeg vokste opp i en atmosfære av pålagt gudsfrykt, der Gud var som en småborgerlig fantast. Jeg har stor forståelse for at moderne, tenkende og selvgående mennesker ønsker å frigjøre seg fra slike gudsbilder.

DET ER MANGE måter å tro på Gud på. Det er mange guder å tro på. Noen bærer på gudsbilder som avslører guddommen som rigid, grensesettende, livsfornektende og brutal i sin straff overfor ulydige sjeler.

Ikke uventet ønsker de fleste av oss å frigjøre seg fra både slike gudsforestillinger og en tro som befaler mennesker å krype i støvet for å oppnå salighet. Men er selvbildet skrøpelig nok, kan noen, underlig nok, finne en slags tilfredsstillelse i den slags øvelser.


Underkastelse og belønning. Innenfor de fleste religioner spiller begreper som «underkastelse» eller «overgivelse» sentrale roller, noe som betyr å gi avkall på selvstendighet innenfor hele eller visse områder av livet. Man erklærer lydighet mot påbud og forbud fra hellige skrift, fortolkninger eller lederskap.

Gevinsten for en slik lydighet ligger i tilhørighet til felleskap som ivaretar menneskelige, sosiale, religiøse og noen ganger også økonomiske behov noen ganger også inkludert evig liv. Dette gir både skrifter og religiøse ledere betydelig makt, noe det gjennom religionshistorien finnes utallige eksempler på, siden maktmisbruk er en naturlig konsekvens.

Jeg vokste selv opp i en atmosfære av pålagt gudsfrykt, der foreldre og forstandere (et ironisk dobbelbegrep) ga barn et bilde av Gud som vandret mellom kategorier som lydighet og belønning, ulydighet og straff. Frykten for å synde i tanker, ord og gjerninger holdt livet fast i trange, selvopptatte tanke- og handlingsmønster, og samvittigheten ble plageånd i stedet for veiviser.

Gud ble en pest og en plage, ikke en livsglad skaper som ga oss frihet til livsutfoldelse, nysgjerrighet og kreativitet. At «vi» også var de «sanne troende», var selvsagt et ugjendrivelig faktum.


Retro-religiøsitet. Jeg har stor forståelse for at moderne, tenkende og selvgående mennesker ønsker å frigjøre seg fra slike gudsbilder, uansett hvilken religion de har i bagasjen fra barndom og ungdom. Likevel, det som registreres i en del miljøer som preges av et sterkt religiøst engasjement, er nettopp en retro-religiøsitet, som søker tilbake til de rigide og absolutte krav, påbud som forbud.

De leser flittig de hellige skrifter. De lytter ukritisk til sine åndelige veivisere og deres fortolkningskunster. De søker ekstraordinære opplevelser og erfaringer i fellesskap med suggererende musikk og dans, kollektiv lovsang og emosjonelt trykk. Her fostres og oppdras til å radikalisere sitt gudsliv og ta sin tro på større alvor. At mange gjennom dette utvikler en større grad av isolasjon blir ikke problematisert, heller vurdert som en positiv og gudvillet konsekvens.


Gud innskrenkes. Problemet i denne sammenheng er imidlertid gudsbildet. Gud innskrenkes til å være en småborgerlig fantast som så altfor lett tas til inntekt for denne innadvendte, isolerende og private religionsform, der kritiske tanker, innvendinger og selvstendighet både blir demonisert og utvist.

Samtidig som det «personlige valg» blir bejublet den ene dagen, blir det anstøtelig og fiendtlig dagen etter, når det benyttes til å presentere innvendinger mot nedfelte tradisjoner, skriftlige påbud eller ledelsens bestemmelser for fellesskap og enkeltindivid.

Er Gud (enten vi kaller ham Gud, Allah, Buddha eller Jahve) en slik smålig dirigent og kontrollør av livet, eller har han/hun høyere tanker om både seg selv og oss, uansett grad av modernitet?

Når religiøse ledere tegner patriarkalske og moraliserende bilder av guddommen, er det ikke da for å beholde kontrollen over flokkens liv, og ikke for å lede den og enkeltpersoner til større modenhet og selvstendighet? Dersom det må frykt til for å holde en flokk samlet, hva er da poenget?

Dersom mitt livsprosjekt er å plage, undertrykke og kue livet for å oppnå en potensiell salighet etter døden, hva skulle da meningen med livet bestå i? Hva slags gud har glede av å hindre og kneble utfoldelsen av et liv med de muligheter han/hun selv har skapt? Var det meningen at jorden skulle være en tåredal?


Massebevegelser. Religioner er menneskeskapte massebevegelser som kollektivt forsøker å forholde seg til det hellige, det mystiske og uforklarlige. Innenfor kultur og kunst har religiøse bevegelser med sine fantastiske gudshus hatt enorm betydning. Sosialt sett har menigheter, religiøse organisasjoner og personligheter mange steder bidratt til å heve menneskeverdet, ta de svakes parti og lindre nød. Men også bidratt til å føre godtroende mennesker, grupper og nasjoner ut i krig, tragedier og isolasjon.

Det blir gudsbespottelig å påstå at en og samme gud står bak alle disse ulike uttrykk og bevegelser i diametralt motsatte retninger. Det ville være å sprenge gudsbildet i stykker. Og kanskje er det det som har skjedd?

Prosjektet til Jesus fra Nasaret så skrøpelig ut i starten. Men han angrep sin tids religiøsitet (ikke jødedommen i seg selv) som var blitt en slags karikatur med rigide forordninger for det daglige liv, med den hensikt å adlyde og få velsignelse fra Gud som takk.

Det hjalp lite: Folk flest følte religionen som byrde og belastning. Jesus initierte et globalt opprør mot religiøs tvang og formynderi og måtte selvsagt lide for det. Menneskets frihet har alltid truet og skremt religiøse og politiske dynastier. Svaret på frihetsbehov har alltid blitt besvart med makt og overgrep.


Guds utgangsposisjon. Av en eller annen merkelig grunn lever dette bildet av Gud fortsatt, et slags vesen som vi mennesker skal blidgjøre for å oppnå velsignelse her og rom i evighetens saler. Guds utgangsposisjon er altså sinne, ikke kjærlighet i denne modellen.

Dersom Gud skapte oss for å få utløp for sin vrede et sted, er det ikke underlig at mange frykter ham og flykter fra ham. Nå ønsker ledere for samtlige religioner (med få unntak) å rette opp skaden. Vi vil alle være representanter for kjærlighetens Gud og religion. Spørsmålet er bare om Gud og religion lar seg forene.


Gå til innlegget

Alle tiders beredskap

Publisert over 1 år siden - 183 visninger

Bidrag til debatten om presters beredskap og plikt til å gå med dødsbud

ALLE TIDERS BEREDSKAP?

v. Kjell Ivar Berger, prosten i Drammen

 

Omstilling er en vanskelig sak. Når både kirkeledelse og fagforeninger blir utfordret i forhold til presters beredskapstjeneste og plikt til å gå med dødsbud overalt til alle tider på døgnet, er omstillingsviljen ikke den mest fremtredende. At flere prester har opplevd truende og voldelige episoder, at man ikke har avtaler for profesjonell debrifing, at den flerkulturelle virkelighet er virkelig og fordrer ny praksis, at arbeidstidsavtalene viser at en slik ordning ikke kan tilpasses presters prioriterte arbeidsoppdrag, at eventuelt nye beredskapsområder vil føre til at mange prester nekter å utføre slike oppdrag, at politiet har økt sin kompetanse og profesjonalitet betydelig, at sosiale medier i de fleste tilfeller løper fortere enn både utrykningsetater og presteskap, alt dette har ingen betydning for en ny vurdering.

 

Biskopene begrunner det med kirkens samfunnsoppdrag. Fagforeningene sier åpent at det er ikke økonomisk forsvarlig og praktisk mulig for å la prester rykke ut parvis og på den måten øke sikkerhetsmarginene. Bispedømmerådene vil, på tross av nektesignaler fra flere prester, utvide grensene for beredskapsområdene til å gjelde flere prostier. Og vi proster klør oss i hodet og lurer på hvordan vi i alle verden skal få dette til å gå i hop med menighetsprestenes vanlige plikter, oppgaver og tjenester, fordi ordningen genererer mye avspasering.

 

Mine innspill i denne saken er

La politi og andre utrykningsetater ta seg av den akutte beredskapen og varslingstjenesten på ukurante tidspunkt. De har en forsvarlig sikkerhet rundt dette og en langt større kompetanse enn for få år siden. De blir også konsekvent etterspurt av pårørende når det er ulykker som er bakgrunn for dødsfall, og er de beste til å gi korrekt informasjon. De har også innført debrifing for sine ansatte når det er behov.
La prost og sokneprest fortsatt ha ansvar for beredskap i tilknytning til akutte tjenesteoppdrag på dagtid i sine egne prostier og sokn, så som dødsbud, soknebud på institusjoner og tilkalte hjemmebesøk. Dette er allerede i funksjon og er en del av prestens vedtatte tjenesteordning. Her vil prosten også raskt kunne organisere eventuell debrifing.
Da ordningen ble innført, var noe av poenget at «utrykkende» prest også skulle ha mulighet til å følge opp pårørende i etterkant gjennom samtaler og ha ansvar for bisettelse/gravferd. Ved å utvide beredskapsområdene blir denne siden av beredskapstanken utvisket, og vi står igjen med en engangskontakt i en krisesituasjon som ut fra en faglig og diakonal synsvinkel blir svært mangelfull. At dette noen steder i distriktet kan føre til bilturer på to timer, tomme hus og to timer i retur med uforrettet sak, viser hvor uforsvarlig dette er.
Etter 37 års prestetjeneste er det min erfaring at å lete etter adresser som ikke fins, ringe på låste dører, lete etter folk på hytter uten veiforbindelse, kaste stein på vinduer, forsøke å vekke mennesker i tomme hus og eventuelt overbringe hjerteskjærende budskap til medmennesker i ubalanse midt på natten, ikke handler om forsvarlig faglighet og presters nødvendige samfunnsoppdrag. De fleste meldinger av denne kategori bør overbringes til lys våkne mennesker som raskt kan få tak i sitt eget nettverk og støtteapparat.
Ved større ulykker er vi noen ganger blitt presset på tid av politiet fordi media vil offentliggjøre dette så raskt som mulig å få det med i sine morgensendinger og inn på sine nettsider før andre medier våkner. Dette tilsier at både ansvar og utføring av slike oppdrag må ligge til en etat som kan benytte blålys og handle raskt. Erfaringene både fra politi og prester er imidlertid at i mange slike tilfeller har de sosiale medier allerede varslet de nærmeste.

 

Med andre ord: Vi trenger en ny gjennomgang av flere sider ved denne tjenesten. Å fortsette som før er ikke å ta verken personalansvar eller samfunnsoppdrag på alvor.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eyvind Skeie kommenterte på
På feil frekvens
11 minutter siden / 266 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
32 minutter siden / 488 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
36 minutter siden / 488 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1674 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 1 time siden / 1674 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 1 time siden / 371 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 2 timer siden / 222 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 2 timer siden / 1674 visninger
Les flere