Stian B. Kilde Aarebrot

Alder: 43
  RSS

Om Stian

Areopagosprest
Forfatter
Leder av Etter Kristus.
Søndagsskolelærer i Sub Church
www.etterkristus.no

Følgere

Forandre verden på ren rutine

Publisert 11 måneder siden

Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på. Du lever deg frem til en ny måte å tenke på.

I disse tider, og i noen måneder frem i tid, vil et hav av folk som gikk inn i det nye året med diverse forsetter, kjenne på det alle mennesker til alle tider har kjent på: gapet mellom ideal og hverdag. Én ting er å tenke det, ville det, ja, proklamere for Gud og hvermann, men gjøre det? Over tid? Det er som om det er noe inni oss som stritter imot, som ikke vil spille på lag med våre gode intensjoner. Vi lystrer rett og slett ikke oss 
selv.

Det gode som jeg vil. 

Innsikten om dette er ikke akkurat ny. I Bibelen skriver Paulus: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Hvorfor er det sånn? Hvordan kan jeg, med alt jeg har lært etter samlivskurs, terapitimer og bøker om å kommunisere riktig, allikevel rope til min elskede kone at hun er sånn og sånn, alltid, før jeg snur på hælen og smeller døra igjen bak meg? Og hvordan kan vi uffe oss over kyllingers uverdige liv, omtrent samtidig som vi strener bort til kjøttdisken når lukten av nygrillet kylling på tilbud når nesa vår?

Vi har lest og sett dokumentarer om tekstilarbeidere på den andre siden av kloden, som under uverdige forhold og til avskyelig lav lønn syr klær til oss i 12, 14 og 16 timer om dagen, uten at det ser ut til å endre handlevanene våre i nevneverdig grad. Vi vet hva som skal til for å gjøre noe med jordens temperaturstigning, men flyr langt mer enn kloden tåler, og så sukker vi oppgitt over oss selv, før vi rister det av oss med et stykke kyllingpizza på Manhattan. Far, tilgi oss, for vi gjør ikke hva vi vet. Isteden er vi hellig overbeviste om at «I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv – trur 
eg.»

Gamle-Adam. 

Hvorfor tar vi oss ikke sammen, når det egentlig bare er å ta seg sammen? Løsningene er jo såre enkle: Har du problemer med alkohol? Slutt å drikke! Er samlivet en ørken? Gjør det de småkleine bøkene forteller deg! Forurenser fly? Slutt å fly! Teologisk forklares gjerne diskrepansen mellom liv og lære med synden i oss, det at vi alltid vil ha en iboende tilbøyelighet til å rote det til, handle på tvers av idealer, og ødelegge for oss selv og andre.

Nevrovitenskapen underbygger i grunn poenget, naturligvis uten å bruke religiøst språk. Menneskehjernen har utviklet seg over flere hundre millioner år. Nye deler har lagt seg oppå de gamle, samtidig som de gamle fortsatt er i full funksjon, like livsviktige som noen gang. Påbyggene i hjernen er nemlig mye av årsaken til at vi ofte handler i strid med det vi egentlig står for. Vår rasjonalitet og etiske vurderingsevne, som befinner seg i de nyeste delene av hjernen, mister rett som det er kontroll over de eldre og mer primitive hjerneområdene, som opptrer svært impulsivt.

Våre indre filosofer kjemper en hard og ofte håpløs kamp mot våre indre bavianer. De taper ofte, fordi bavianene – de eldre hjernedelene – handler uten å «tenke» på sett og vis, de jobber på autopilot, og dermed handler langt raskere enn «filosofene». Økenavnet for synden i oss, Gamle-Adam, er sånn sett helt i overensstemmelse med nevrovitenskapen. Når vi for eksempel havner i en krangel, tar lillehjernen over, og ganske raskt er vi kommunikativt på nivå med katter i kamp om revir.

Plastisk hjerne. 

Våre forhåndsprogrammerte eldre hjernedeler, hører sjelden på sunn fornuft. Men de hører på sunn praksis. Nevrovitenskapen har nemlig vist oss at hjernen er plastisk, det vil si at den er formbar, langt mer formbar enn tidligere antatt. Og den er formbar så lenge vi lever. Vi kan hele tiden endre oss, men bare litt. Og så litt til. I sum kan det bli en god del. Og hvordan formes vi? Dreiebenken heter praksis, øvelse, trening. Det er som presten og forfatteren Henri Nouwen skrev: «Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på, du lever deg frem til en ny måte å tenke på.» Særlig gjelder dette når vi gjør noe jevnt og trutt – vanene våre. Ja, og uvanene, de er dessverre akkurat like effektive hjerneformere.

Det er ikke bare vanene som former oss. Det som omgir oss – naturen, kulturen, reklamen, arkitekturen og så videre – former oss.  Winston Churchill var inne på dette da London skulle bygges opp igjen etter andre verdenskrig. Han mente det måtte tenkes nøye og lenge gjennom hva som skulle bygges hvor, hvordan bygningene skulle se ut og hvilken funksjonalitet de skulle ha, for, som han sa: «Vi former bygningene, og så former bygningene oss.»

Churchills aforisme var i grunnen bare en variant av Benedikts 1.500 år gamle klosterordtak: «Bevar ordningen, så vil ordningen bevare deg.» Arkitekturen, verktøyene, lover og regler, jobbmiljøer kultur og ukultur: Alt former oss, enten vi liker det eller ei. Det vil si, alt dette former vanene våre, som igjen former oss, fordi vi er spesialister på å tilpasse oss våre omgivelser.

Snøfrie sykkelveier. 

Et banalt men talende eksempel: Forrige vinter startet Oslo kommune med å måke og børste de viktigste sykkelveiene helt snøfrie, så det kunne sykles året rundt. Deler av min vante rute til jobb ble ikke børstet. Så jeg valgte naturligvis den snøfrie ruta. Da våren kom, og snøen forsvant, fortsatte jeg å sykle ruta som hadde vært snøfri gjennom vinteren. Vanehjernen min hadde lært seg en ny vane.

Og dermed er vi ved det som etter alle solemerker er den største vaneskaperen av dem alle: Politikken. Lovgiverne våre har makt til å få på plass de nødvendige insentiver, forbud og påbud som skal til for å få store deler av befolkningen til å endre handlingsmønstre, ofte for godt. Røykeloven er kanskje det mest åpenbare eksemplet. Hadde røykeloven blitt reversert i dag, er jeg temmelig sikker på at ytterst få puber og serveringssteder ville gått tilbake til å tillate røyking inne.

Nå kan ikke hvilken som helst lov bare tres ned over hodene på folk. Er loven i for stor kontrast til hva folk anser som fornuftig, vil opprøret komme. Gulvestprotestene i Paris gikk Høybråten-protestene en høy gang. Så får tiden vise om det går som med røykeloven, at folk gradvis ser at klimainnstramninger har noe for seg. Utfordringen er naturligvis at resultatet ikke er ren luft i et rom i løpet av noen dager, men snarere en ren klode om noen tiår. Jeg tror gode klimalover vil endre våre holdninger på sikt. Den dagen flyreisen koster flesk, og togreisen blir billigst (og ikke minst langt enklere å bestille enn i dag), vil reisemønsteret endres like raskt som over en snødekt sykkelstivinter.

Gjensidig påvirkning. 

Inntil da, kan miljøforkjempere trøste seg med at eksemplets makt er temmelig effektive vaneendringssaker det og, særlig når forbildene blir mange nok. I Hva skal vi gjøre med hjernen vår? tar den franske filosofen Catherine Malabou utgangspunkt i hjernens formbarhet, når hun argumenterer for hvordan vi som individer bør forholde oss til verden. Hjernen og verden eksisterer side om side og påvirker hverandre gjensidig, skriver Malabou. Derfor kan vi yte motstand mot det vi mener må endres, ved å «flytte politikken fra et makronivå ned på et lokal- og mikronivå, i relasjonene individet har til seg selv, til andre og til verden», skriver filosof Kaja Jensen Rathe i bokens etterord.

Hjernen er altså et kraftig politisk verktøy, fordi politikk først og fremst er det vi gjør: «Vi har evnen til å endre oss selv - og verden rundt oss - når vi kultiverer visse type relasjoner og erfaringer.» Rent nevrologisk har vi visst dette i et par tiår. Men visdommen om dette er eldgammel.

Ørkenbevegelsen. 

I etterkant av at kristendommen ble stueren på 300-tallet valgte en del kristne å forlate byene til fordel for et ekstremt spartansk ørkenliv fylt av bønn og forsakelse. I dag blir disse asketene ofte avskrevet som livsfjerne selvpinere, som bare ville melde seg ut av samfunnet for godt. Da glemmer man lett at klostervesenet vokste ut av denne ørkenbevegelsen, og at mange av disse ørkenfedrene senere ble nødet tilbake til byene for å lede kirken inn i en ny tid. Det å tilsynelatende forlate samfunnet var politiske handlinger, som påvirket og endret både kirke og samfunn for all tid.

Når vi jobber med å forandre oss selv, former og forandrer vi også verden, handling etter handling.

Teksten er basert på utdrag fra boken «Kunsten å forme livet – plastisk teologi» (Luther forlag, 2018). Teksten er også publisert i Tidsskriftet Pan, harvest-
magazine.no/pan

Gå til innlegget

Jeg er mold, altså er jeg

Publisert rundt 1 år siden

Med troen på en ny jord, der vår gamle blir skrotet, er det ganske logisk å se på miljøkamp og annet jordisk fokus som en avsporing. Slutningen er rett, men premisset helt feil.

‘Vi har glemt at vi selv er jord’, skriver Pave Frans i Laudato sì, encyklikaen som handler om å ta vare på vårt felles hjem, gjennom miljø- og ­klimaarbeid og et nøysomt liv. Pave Frans poeng er at vi alle er preget av et dualistisk verdensbilde, der ånden, åndsverket og tanken har blitt opphøyd som ­tilværelsens tind, med den følge at vi lenge har neglisjert ­materien.

Et godt eksempel på denne ­dualismen finner vi i Oxford ­English Dictionary, som definerer ordet spiritual som noe som «relaterer til eller har å gjøre med menneskets ånd eller sjel, som en motsetning til de materielle og fysiske ting.» (Min utheving). Oxford English Dictionary må gjerne mene det, og den har nok også de siste hundre­årenes tidsånd i ryggen, men i lys av klassisk jødisk-kristen tenkning tar den grunnleggende feil. Ja, for ikke å snakke om moderne nevrovitenskap, som sier at alt vi er og gjør kan spores tilbake til hjerneaktivitet.

Tro er nerveceller. 

Beveger du armen, er det fordi nevroner dedikert til dette formålet har blitt aktivert. Gjør du en matematisk utregning, aktiverer du andre områder i hjernen. Det er naturligvis også slik med religiøse aktiviteter, som for eksempel bønn. Også tro er nerveceller i aktivitet. Materien er spiritualitetens grunnstoff. Mange kristne vil hevde at dette er vel reduksjonistisk, at jeg gjør troen triviell. Slike innvendinger bekrefter hvor dualistiske vi er i vår tenkning. At bønn er nevroner i aktivitet, innebærer på ingen måte at bønn ikke har med Gud å gjøre. Bønn er å velge å forholde seg til et gudsnærvær og dermed også til en verden skapt av Gud.

Dualistisk tankegods begynte­ fra dag én å infiltrere kirken, ­etter at den begynte å få fotfeste rundt omkring i det hellenistisk pregede Romerriket. Spesielt gnostisismen, en samlebetegnelse på de ulike religiøse retningene som delte tankegods om at jorden og materien var noe ondt, skapt av en demiurg, en ond skapergud, hadde kirken sin fulle hyre med å bekjempe, og selv om kirken til slutt vant, gikk den ikke umerket fra slagmarken: Tendensen til å skille og gi ulik verdi til ånd og materie, kropp og sjel, har ­hjemsøkt kirken siden den gang og til den dag i dag.

I Vårt Land-reportasjen «Mens vi venter på planet B» 20. oktober kunne vi lese om flere kristne ­ledere som tok til orde for troen på at kloden vi i dag lever på en gang skal skrotes, til fordel for en helt ny en. Og med det i mente blir jo miljøarbeid en litt merkelig prioritering for en kristen. Ja, om man tror på et evig liv på et nytt himmellegeme eller i en ­åndelig himmel, skjønner jeg godt at det kan virke meningsløst å fokusere på noen tonn CO2 til eller fra i atmosfæren. Men dette er ikke klassisk kristen lære, ifølge­ biskop, NT-forsker og forfatter N.T. Wright. I boka Surprised­ by Hope argumenterer Wright for at den vestlige kirkes tallmessige tilbakegang og manglende engasjement i verden direkte kan knyttes til en diffus forkynnelse om kroppens oppstandelse fra de døde. Han under­bygger påstanden med å vise til at engelske evangelikales engasjement for å forbedre samfunnet (Wilberforce med flere i spissen for å gjøre slutt på slavehandelen) forsvant på samme tid som de begynte å forkynne etterlivets diffuse ufysiske tilstand.

Wright mener kirkas tåkeforkynnelse om livet etter døden er et paradoks, i og med at NT selv er så krystallklar på dette feltet. Det nye testamentet lærer at den døde går til et slags midlertidig åndelig venteværelse, paradis, før vi igjen skal stå opp til en ny kroppslig tilværelse på en nyskapt jord. Nyskapt, slik «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» Leder for Ungdom i oppdrag, Andreas Nordli, har altså solid teologisk ryggdekning når han forfekter nettopp dette i den omtalte Vårt Land-artikkelen. Og nyskapelsen er allerede i gang, og vi alle kan ta del i den. Alt godt som skapes her og nå, vil finne vei inn i der og da, skriver Wright.

Ingen sterk distinksjon. 

­Bibelen selv har, overraskende for mange, ingen sterk distinksjon mellom det åndelige og det materielle. Skillet mellom kropp og sjel for eksempel fantes ikke i den jødiske kulturen, skriver teolog Paula Gooder i boken Body. Det greske ordet for sjel, psyche, var ikke noe immaterielt. Psyche refererer til personligheten vår, altså jeget, noe også det hebraiske sjeleordet nephesh gjør – en personlighet som gjennomsyrer hele kroppen. «Vi har ikke en kropp – vi er en kropp», skriver Gooder. Tygg på den du, Sting. Vi er ikke «spirits in the material world». Det var paradoksalt nok Madonna, «we are living in a material world, and I am a material girl», som hadde rett. Vi kom fra jord, skal bli til jord, og kommer til å leve i all evighet som jord.

Om sjel er et annet ord for livskraft, følger det også mer naturlig å ta vare på hele mennesket. Da blir det å ta vare på kroppen også spiritualitet, på lik linje med bønn og meditasjon og så videre­. Ja, for ikke å snakke om å ta vare på materien, selve skaperverket. Sunn åndelighet handler like mye om nok søvn, en frisk hjerte­pumpe, god mat med venner, og kampen for å redde kloden fra forsøpling og overoppheting. De kristne bør derfor gå rett fra tilbedelse i kirkerommet til diskusjoner i styrerommet for å finne ut av saker som byplanlegging, bygnings- og landskapsarkitektur, miljøarbeid, sunt gårdsarbeid og rett bruk av ressurser, skriver N.T. Wright. For hvis jorden er Guds hellige land, kan ikke folket hans hvile så lenge den viser sykdomstegn.

To viktige spor. 

Til alle tider har to spor gått parallelt gjennom bibel og kirkehistorie. Det er to like viktige spor, som startet med Guds to store spørsmål helt i starten av urhistorien. Det første kom da Gud lette etter Adam og Eva i hagen, like etter synde­fallet, da begge hadde gjemt seg for sin skaper: «Hvor er du?» Det andre kom etter at Kain hadde slått i hjel sin bror Abel: «Hvor er din bror?» Ditt forhold til Gud og ditt forhold til dine medmennesker. Tendensen til å vektlegge noe som mer åndelig enn noe ­annet, er like gammel som ­Bibelen selv.

Bibelens profeter måtte stadig til pers for å røske folk opp fra en livsfjern spiritualitet. Jesaja­bokens kapittel 58 er kanskje den best kjente tordentalen: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.» I dag ville profeten kanskje ha lagt til: «og å leve slik at dine etterkommere får arve en sunn jord.»

Deler av teksten ble først ­publisert i miljøtidsskriftet Pan, og er et bearbeidet utdrag fra boken «Kunsten å forme livet – plastisk teologi» (Luther forlag, 2018).

Gå til innlegget

Sur nedbør fra trosbevegelsen

Publisert over 3 år siden

Du er åndelig nok bare du puster.

I natt, like etter at et svært menneskelig behov hadde meldt seg, ble jeg sittende og lese en rykende fersk Vårt land-avis, med kronikken «Selvutnevnte profeter slo beina under meg» av Einar Nymoen, pastoren min gjennom tenåringstiden.  Å lese kronikken var som en nådens renselse. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Nymoen skriver: «Det finnes utvilsomt intet verre for en pinsepastor enn å få diagnosene ‹ikke bibelsk nok› og ‹ikke åndelig nok›. Sannsynigvis ikke for andre pastorer og prester heller. Jeg følte jeg var rammet av begge». Jeg var verken pastor eller prest som 18-årig pinsevenn, men følelsen «ikke åndelig nok» og «ikke Bibelsk nok» hadde slått rot i meg og den holdt på å ta livet av troen min etter endt russetid.

Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes

Jeg tror «ikke-strekke-til-såkornene» kom med vindene fra diverse væromslag som impulsene fra trosbevegelsen skapte. Noen ganger var det omreisende predikanter som hadde med seg siste skrik fra ettermøte-moten. Andre ganger var det 20-årige nyklekkede Bibelskolejyplinger som løste troslivets gordiske knyter på fem strakser. Fellesnevneren for dem alle var at jeg alltid satt igjen med en følelse av at det var noe jeg manglet. 

Nå er det nok mange fra bedehusland som kan kjenne seg igjen i følelsen av å ikke være god nok i Guds øyne, som har vokst opp med et overvåkende Storebror-gudsbilde. Jeg mener allikevel trosbevegelsen har operert i egen vektklasse. Her var at det nemlig den enkelte troende som var ansvarlig for hva Gud gjorde og ikke gjorde i mennesker og nasjoner. Velsignelser måtte «nedbes». Seire måtte proklameres. Sykdommer ville forsvinne om troen var sterk nok og rikdom kom til dem som ga nok. Vi, ikke Gud, var det de handlende subjekter. Når goder uteble eller onder forble var veien til mulige menneskelige årsaker kort: Ikke åndelig nok. Synd i livet. En svak tro.

Les Ruth Iren Grimstad: Om maktens ofre

Da trosbevegelsen inntok landet for 30 år siden var det som en atomreaktor med tilsynelatende uendelig energi strømmende til hver troende som løftet sine hender og tok i mot. Tilbakeskuende minner det hele mer om en Tsjernobyl-ulykke, der vinden bar med seg sur nedbør langt inn i tradisjonelle pinsemenigheter.

De som sto nær under slike nedsmeltinger ble utsatt for store doser overåndelig stråling, herlighetsbecquerel, og bærer i dag dype sår på sjelen. Fortellingene kommer nærmest på samlebånd for tiden. Andre, slike som meg, var mer som det intetanende reinsdyret på vidda. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men bruk geigertelleren på meg i dag og du vil fremdeles kunne høre det tikke og sprake svakt.

Les Liv Steen: Ond med god samvittighet

Med jevne mellomrom slår det meg at jeg ikke ber nok, eller leser nok i Bibelen. At jeg i bunn og grunn ikke kalle meg en «Jesu etterfølger» slik som jeg ter meg. På morgenkvisten pleier jeg å korse meg og be en overgivelsesbønn. Like etterpå kan tanken komme: «Er dette egentlig nok?» Jeg hører predikanters ekko om hvordan vekkelsen kom til Sør-Korea: 1-3 timers morgenbønn. Lista var lagt. 

Vi som jobber med å lokke frem og legge til rette for etterfølgelse av Jesus, kall det gjerne helliggjørelsesbransjen, må aldri gjøre dårlig samvittighet til drivkraften til et liv i forsakelse.

Vi elsker fordi Han elsket oss først. Det er Guds anerkjennelse av oss som elskede barn som må være drivkraften til å elske i følelser, ord og handling: Jesus som kaller oss venner, som vasker våre føtter, som sier «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære» - Paulus som kaller oss Guds arvinger, konger og prester, nye skapninger, hellige medborgere, boliger for Gud, templer for Den hellige ånd.

Les Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: Historien om rystet oss - og viste vei

Det begynner med bekreftelser på bekreftelser. Så er Jesus og Paulus også fulle av formaninger og oppfordringer, men ikke fordi det må til skal vi fortjene disse titlene. Tvert i mot. Oppfordringene kommer fordi du er den du er. Må ingen ta fra deg det faktum at du er Guds elskede barn med Guds livgivende ånd strømmende gjennom deg for hvert innpust og utpust du gjennomfører uten å tenke over det.

Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

Les Andreas Nordli: I brann for saken – og jeg sitter i glasshus

 

Gå til innlegget

Pinsebevegelsen fikk med innlemmelsen av Sentermenigheten en lei sak i fanget. Nå må avhopperne tas på ytterste alvor.

I kjølvannet av VGTV-serien Frelst, med den påfølgende kritikken av det tidligere lederskapet i Jesus Revolution, kom Lederrådet i pinsebevegelsen på banen med en etterlengtet uttalelse. «Manipulasjon og maktspråk er alltid uakseptable virkemidler» ble det slått fast, og ansvaret for de feilene som begås «ligger alltid hos lederskapet».

To dager senere sto Ole Bjørn og Raymond Urne fram i Korsets Seier og ba om unnskyldning for den privatlivsinvaderende ukulturen de hadde lagt opp til i Sentermenigheten i Asker på 90- og 00-tallet.

Kjente fortellinger
For 10-15 år siden begynte et ikke ubetydelig antall tidligere medlemmer av Sentermenigheten å frekventere Sub Church, menigheten jeg fremdeles går i. Som en av lederne i Sub Church burde jeg allerede da ropt varsko, den gangen jeg første gang begynte å høre historiene om manipulasjon og maktovergrep. Ikke lenge etter, som medlem av pastorringen i Oslo, ble jeg gjort oppmerksom på avisoppslag i Asker og Bærum budstikke, med omtrent de samme fortellingene. Den gang nektet Ole Bjørn Urne på alle påstandene. Også da burde jeg tatt affære, men jeg gjorde det ikke. Det beklager jeg.

Siden noen av de de problematiske historiene rundt Sentermenigheten har vært kjent, var det overraskende at menigheten ble tatt inn i pinsebevegelsen, uten noen form for kommentarer knyttet til påstandene om manipulasjon og maktmisbruk, og jeg vet at for mange av de tidligere medlemmene opplevdes denne innlemmelsen som et nytt slag i ansiktet.

Savner konkrete tiltak
Lederrådet skriver videre i KS-uttalelsen at de «håper å ikke gjøre de samme feilene om igjen». Dette var en merkelig vag formulering. Jeg er sikker på at Lederrådet gjør mer enn bare å håpe. Jeg regner med det jobbes strategisk og for å forebygge dette. I tilfellet Sentermenigheten forventer jeg at det nå gjøres tiltak for å komme til bunns i hva som faktisk har foregått. Spesialkompetente mennesker (Modum bad etc.) bør kobles inn i prosessen, ikke minst for de utsattes skyld. 

Jeg tror også det trengs en instruks for håndtering av fremtidig varsling. Fristelsen til manipulasjon og maktmisbruk vil stadig stå for døren og banke der to eller tre er samlet. Det må derfor være enkelt og godt kjent hvordan man går fram for å varsle om kritikkverdige forhold

Fornyet tillit?
Far og sønn Urne har altså lagt seg paddeflate og bedt om unnskyldning. Det er flott. Kanskje kan det for noen av ofrene bidra til at indre sår får gro bedre, for enkelte kan det til og med bety starten på en forsoningsprosess. For de aller fleste er veien til forsoning lengre enn livet er langt. Men, for argumentets skyld, sett at alle de som har opplevd psykiske overgrep snart skulle gått oppreist videre i livet. Betyr det at pinsebevegelsen bør gi far og sønn Urne blanke ark?

Hva om det hadde vært snakk om fysiske overgrep? Sett at det ble avdekket at jeg som prest hadde brukt min posisjon til å innlede et seksuelt forhold til et menneske. Jeg kunne angret og bedt om unnskyldning, ja kanskje kunne kvinnen til og med tilgitt meg. Men jeg regner allikevel med at jeg (med rette) aldri ville fått tillit av mine overordnede til å fortsette i samme tjeneste i Kirken.

Så hvorfor skulle det ikke være på samme måte når det kommer til psykiske overgrep? I tilfellet Sentermenigheten fortelles det om systematisk manipulasjon og psykiske overgrep over flere tiår, begått mot minst flere titalls mennesker.

Alvorlige psykiske plager
Et tidligere medlem delte på Facebooksiden min én av sine mange traumatiske opplevelser hun gjennomgikk i Sentermenigheten: «30 stykker som sitter i gruppe rundt deg og sier at det har kommet et mørke over livet ditt. At du er en kanal for en opprørsånd. At du må skynde deg å omvende deg, ellers kommer djevelen å ‹ta deg›. Alt dette fordi du stilte et teologisk spørsmål til ledelsen. Når du knekker, blir det fred. Du vet du ikke kan forlate menigheten, for da går du ut av Guds plan. Det eneste du vil er å følge Jesus. Du vet at en hver tanke som går imot Ole Bjørn er fra djevelen, for djevelen bare ønsker å splitte oss. Felleskapet er jo det som skal forandre verden.»

De langvarige psykiske skadene som tidligere medlemmer har slitt og sliter med står ikke tilbake for fysiske overgreps ettervirkninger. Mange har tunge psykiske plager og har gått til behandling i årevis. I følge tidligere medlemmer pågikk manipulasjonen for fullt på samme tid som Raymond Urne var ungdomspastor i Sentermenigheten.

Unnskyldning og forsoning er både flott og bibelsk, men må ikke forveksles med blanke ark og fargestifter tell. Tillit tar år å bygge opp og én dag å rive ned. I dette tilfellet har tilliten blitt revet ned gjennom år.

Manipulasjon og maktspråk «er alltid uakseptable virkemidler» og «ansvaret ligger alltid hos lederskapet». Slikt må man slå hardt ned på, sier man gjerne i fotballens verden. Og dommeren ville neppe vinket spillet videre.

FØLG HELE DEBATTEN HER


• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

• Hallgeir Reiten: Debbaten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig

Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Mye god selvransakelse å spore

Publisert over 3 år siden

Det store antallet offentlige selvransakelser fra kristne ledere de siste ukene gir meg optimisme for kirkens framtid.

25. februar ble første ep av VGTV-serien Frelst slippet løs på det norske folk og en uke senere etterlyste jeg i VG offentlig selvransakelse blant kristne ledere.  Sakte men sikkert kom den, fra flere og flere ledere. 

Ja, jeg må si det nesten har tatt litt av. 

Øystein Gjerme fra Salt Bergenskirken, Ingvild Ofte Arntsen, Andreas Nordli i Ungdom i oppdrag, og Tonje Haugeto Stang gikk alle foran som gode eksempler. Og endelig kom det en god uttalelse fra Lederrådet i Pinsebevegelsen også.

Kanskje aller mest gledelig (og jeg må innrømme overraskende) er den paddeflate unnskyldningen som kom fra ledelsen i Sentermenigheten i dag i pinsevennavisa Korsets seier. Dette er menigheten jeg nevnte konkret ved navn i VG-kronikken. Ole Bjørn og Raymond Urne skal ha ros for det de nå gjør og jeg håper dette er starten på en legende prosess for mange av de knekte menneskene med en fortid i Sentermenigheten.  Tiden vil vise om unnskyldningene er det endelige bruddet med en ukultur som har ødelagt for altfor mange.

Så er det akkurat like skuffende å registrere at den tidligere ledelsen i Jesus Revolution først og fremst beklager at folk er lei seg og for at de har gitt ansvar til folk som ikke burde fått det. 

FØLG DEBATTEN HER:

Knut Tveitereid: Å ikke kjenne seg selv igjen

Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere