Karl-Fredrik Tangen

Alder: 1
  RSS

Om Karl-Fredrik

Følgere

Djevelske grønne spinnmøller

Publisert 5 dager siden

En svær og voksende industri av spinnmøller maler virksomheter grønne. Dessverre blir også myndighetene noen ganger en del av mølla.

Den store bærekraft­suksessen er en svær industri av spinn­møller. På tvers av ­næringer males virksom­heter grønne på overflaten. Det ­viktigste i kretsløpet av ord om bærekraft, klima­engasjement og sirkulærøkonomi, er å framstå grønne. Ordene er billige. Selv om de kan være tegn på både ­engasjement og bærekraftige aktiviteter, kan de like g­jerne dekke over miljøskadelige ­aktiviteter eller være et varsel om stort skadepotensiale. Det er ingen grunn til å la næringslivet kontrollere seg selv eller definere egen virkning på miljøet. Derimot er det stor grunn til at staten og demokratiske institusjoner skal regulere og kontrollere næringsaktiviteter. I dag ser det ut til at staten like gjerne oppfører seg som en del av, eller et offer for, et PR-apparat som vil at næringslivet defineres gjennom form uavhengig av innhold.

Industrielle møller har blitt et symbol på kapitalismens ­herjinger takket være dikteren William Blake, som i 1804 i diktet «Jerusalem» skriver om «Dark Satanic Mills». En utbredt forståelse er at diktets referanse var Albion mølle i London. En dampdreven, ruvende mølle som, i sin fem år korte eksistens fram til den brant i 1786, tvang alle ­andre møller i London til å slutte å ­produsere mel. Mye av det miljø­ødeleggende ved ­kapitalismen er mindre konkret enn piperøyk og skitne elver der folk bor. Derfor er en viktig del av miljø­kampen kampen mot næringslivets spinnmøller. De har ikke sannhet, men effekt, som sin oppgave. Og forsøker gang på gang å få oss til å tro at næringslivets profitt er et tilfeldig resultat av innsats for å gjøre verden til et bedre 
sted.

Grønn forkledning 

Tines ­reklamer, der de presenterer seg som «Norges mest bære­kraftige selskap» er et ­eksempel på hvordan «bærekraft» er blitt et spørsmål om omdømme, ikke substans. Tine toppet ­«Sustainable brand index 2019». Informasjonsteksten til undersøkelsen beskriver den som en måling av «interessenters oppfatning av en merkevares ­bærekraft». Den er altså ikke en under­søkelse av bærekraftighet, men av folks oppfatninger. Tines ­konkurrent, Q-meieriene, på femteplass, ser ut til å ville ta Tines plass i 2020, og arrangerte i januar «Mat­redderdagen» på Vulkan i Oslo. Foran en grønn tekst på grønn skjerm sto ledelsen i 
selskapet grønnkledde på 
scenen og ­gravde fram spiselig mat fra grønne søppelposer.

Jo mindre ­bærekraftige ­aktiviteter en virksomhet ­driver med, desto større er ­behovet for å virke bærekraftig. Oljevirksomhet ­sliter mer enn bønder med å overbevise folk om at de er særlig bærekraftige. Det ­hindrer dem ikke fra å ­prøve. British ­Petroleums endring til BP tjue år tilbake i tid, er et velkjent ­eksempel. Vekk var ­konnotasjoner til imperialisme og olje. BP var blitt et «energi­selskap» bortenfor ­petroleum; «Beyond Petroleum», med logo som en grønn blomst eller sol. Da jeg var innom nettsida ­deres i 2009, så det ut som om­ ­selskapets hovedvirksomhet var å identifisere nye arter på ­havets bunn. De spennende fotoene fra dypet ble fjernet i 2010, da Deepwater Horizon sank som følge av en ­eksplosjon, og råolje s­trømmet ut i Mexico­golfen i 87 dager. Da ­Equinor med reklame­filmen «Hello Austin. Meet ­Equinor» ti år etter forsøkte å vise seg som et miljø- og lokalsamfunns­engasjert olje­selskap, fant Klasse­kampen ­denne r­esponsen på Twitter: «Dere er Statoil, ­verdens 11. største olje- og 
gasselskap. Trekk dere tilbake til den underjordiske svarte gjørma dere kom fra og slutt å lyve».

«Sirkulært» kobber 

Fordi næringslivet spinner for ­profitt, må staten regulere med tanke på miljøet. Derfor er ­Direktoratet for mineralforvaltnings 32 ­siders reklamebilag i Dagens Næringsliv (14.03) uro­vekkende. Der skal direktoratet blant ­annet gi et innblikk i hva mineral­næringen ­betyr for «samfunnsutvikling, verdiskapning og det grønne skiftet». Billaget tar ikke tak i det som framstår som det egentlige motivet bak; å ­påvirke den offentlige debatten om ­utslippstillatelse i Repparfjorden. I stedet fortelles det at «Mineraler er sirkulær økonomi». Det er litt absurd at direktoratet mener at uttak av kobber skapt for to milliarder år siden, er «sirkulært».

Gjennomgående omfavner næringslivet retorisk det de tror er tidens ånd for å vise at de ikke trenger regulering eller lovverk som overstyrer dem: «Grønt ­lederskap gjør bærekraft til et konkurransefortrinn», skriver konsulenthuset PWC for å få sin del av grønnspinnprofitten. Gilde forteller at norsk kjøtt er grønt og at du kan tenke både klima og kvalitetsmat. Jernia-sjef ­Espen Karlsen takker barn og skoleungdom for at de streiker for klimaet», i en Facebook-kampanje. Samtidig kjører Jernia 3 for 2 kampanjer for å få folk til å ta med seg flere varer.

Klarere grenser 

Jo edlere hensikter noen påberoper seg, desto større grunn er det til å gå dem etter i sømmene. Når gruve­selskaper, oljeselskaper eller bønder lover samfunnsbidrag som er helt i strid med ­samfunnets historiske ­erfaringer, ligger bevisbyrden hos dem. Det trengs motstand, korrektiver og en ­offentlig samtale om miljø og økonomi som ikke lar ­spinnet bli virkelighetsforståelsen. Da trengs det statlige institusjoner som har klarere grenser mot ­næringslivets spinnmøller enn det som er tilfelle i dag.

En lengre utgave av ­teksten ble første gang publisert i 
tids­skriftet Pan.

Gå til innlegget

De populære julefortellingene hjelper oss å løse julas moralske dilemmaer.

av Lisbeth Fullu Skyberg, Stipendiat i rettssosiologi ved UiO, og Karl-Fredrik Tangen, Førstelektor ved Høyskolen Kristiania.


Handelsstanden er ikke alene om å sette rekorder i jula. Reisen til julestjernen er stykket med flest forestillinger på Nationaltheatret. I år vil teatret rendyrke det de mener er stykkets viktigste budskap: «Følger man hjertet sitt og er god mot andre, så vil man seire over det som er vondt og vanskelig». Med Julestjernens suksess på scene og film må budskapet ha nådd svært mange nordmenn.

I lys av dette kan handelsstandens suksess betraktes som et av julas store mysterier. Forbruket øker hver advent selv om praten om jula tyder på at mange i sitt hjerte er skeptisk både til dem som akkumulerer penger og til det store forbruket som følger jula. Julefortellingene bidrar til å løse dette moraløkonomiske paradokset.

Humbug. Julelitteraturen har gitt oss arketypen for den akkumulerende kapitalisten. I Charles Dickens En julefortelling fra 1843 kaller
kapitalist Ebenezer Scrooge
jula for «humbug». Scrooge beskrives som en «slu, glupsk, grisk, grådig, spinkende, penge­pugende gammel kjeltring». I fortellingen er jula et omdreiningspunkt for forholdet mellom kremmervirksomhet, det sakrale og det gode i mennesket.

Med framveksten av kapitalismen og dermed kapitalister, lønnsarbeidere og et enormt varemangfold ble temaet mer framtredende. Sosiologen Max Weber skriver i den sosiologiske klassikeren «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» at kalvinistiske idealer om nøkternhet koblet med behov for å vise suksess på jorden, i vente på suksess i evigheten, la grunn­laget for kapitalismen.

Pengene er «det onde». Den onde greven i Reisen julestjernen er også gjort ond gjennom sitt forhold til penger. På Nationaltheatrets scene i år er greven besatt av kista med penger. Og i bokversjonen fra 1924 fortelles det at Greven ikke gjør «annet enn å pine penger av folk». For Greven er det lite håp, men Scrooge kommer ut av jula som en bedre mann. Han skjønner at han må bruke pengene på gaver til familie og kollegaer.

Slik går Scrooge igjennom en prosess som likner på den antropologen Daniel Miller beskriver i sin forskning på forbruk. Mennesker må løse spenningen mellom familiens ideal om kjærlighet og uegennytte og kapitalismens kommersielle logikk.

De som Dickens skrev for i 1843, levde i nettopp dette
dilemmaet, skriver Miller. De var en framvoksende, (suksess-)rik middelklasse preget av et protestantisk nøkternhetsideal som trengte en logikk for å nyte fordelene som kom med deres nyervervede rikdom. Dickens ga dem oppskriften: Slik kunne de forbruke og samtidig føle seg som godhjertede deltagere i julas fellesskap.

Til å speiles i. Litteratur og andre kunstneriske uttrykk gir mennesker et repertoar som brukes til å tenke og snakke om verden og eget liv. Scrooge kommer stadig igjen i kritikken av gniene kapitalister. Som når journalist Sissel Hoffengh i Dagsavisen klager over juleutstillingsvinduene i Oslo sentrum. Hun kaller Oslo «byen med det lille julehjertet» og mener utstillingsvinduene ser så glisne ut at de «kan se ut som om de er pyntet av Ebenezer Scrooge».

Hoffenghs krav til butikkene er at de skal gi oss det fortryllende ved jula. Hun savner gamle dager. Da vi ble påspandert tematiserte juleutstillinger. Hun savner for eksempel Reisen til julestjernen som utgangspunkt for dekorasjonene. Hoffengh vil altså at handelsstanden skal gi oss fortellinger vi vet ikke er sanne, men som vi trenger for å få eget pengebruk og egen skepsis til gavehaugen under juletreet til å gå opp.

Trenger myter. De enkelte varene trenger myter rundt seg for å få kvaliteter som gjør at de kan kjøpes. I Mytologier fra 1957 tar Roland Barth for seg hvordan moderne kultur skaper myter for sin tid, for å rettferdiggjøre levesett og kulturelle valg. «Den nye Citröen har åpenbart falt ned fra himmelen», skriver han, og beskriver hvordan den nye
bilen får samme opphøyde plass i det moderne samfunnet som en gotisk katedral.

Det er ikke bare bilmerker, men hele forbrukerkulturen, som trenger slike myter. Og like sikkert som at Citröen kommer fra himmelen, kommer jule­gavene fra nissen. Når ikke handelsstanden lenger tar ansvar for å fortelle oss myten på en overbevisende måte før jul, da både de og vi trenger myten som mest, stiller kulturlivet opp med barneforestillinger.

Nissen tar kapitalistens plass. Selv om det ikke er noen overraskelse, er det påfallende i hvor stort omfang juleforestillingene er nissetematisert. Julestjernen har Julemannen og i fjorårets julekalender på NRK het nissen Julius. Det kryr av dem på Jul Blåfjell, og i forbindelse med Oslo Konserthus’ arrangement Julestemning lyder budskapet: «Selvfølgelig finnes julenissen … Det gjelder bare å åpne for barnet i hjertet sitt – og tro på ham».

«Alle vet jo det», synger Kari Bremnes i Håvard Rems oversettelse av Leonard Cohens sang «Everybody knows». «Den som blir rik får mer og mer til»; «Gamle Ahmed vasker fortsatt dritten på ditt arbeidssted». Men mellom linjene kommer det fram at akkurat dét er noe vi fort glemmer.

Den usynlige hånd. Utenfor høytiden må vi glemme hvordan kapitalismen skaper ulikhet. Sånn kan vi åpne hjernen vår og tro på Adam Smith. Det er han som forteller at det fine med et kapitalistisk system, er at selv om det er bakerens egeninteresse som driver ham, gir det nasjonen brød.

Men under julehøytiden må vi glemme kapitalismen og kapitalistene. Åpner vi hjertene våre for budskapet i Prøysens Snekker Andersen og julenissen skjønner vi at varene kommer fra småskalaprodusenter uten profittanker: Det er produsentens omsorg for egne og andres barn som driver ham til å lage julegaver.

Litt hardhendt. Da vi traff
bestefar etter årets Reisen til julestjernen, kunne han fortelle at han hadde deltatt som statist i forestillingen som barn. Han fylte rollen som soldaten som skulle binde Sonja. «Jeg var antakelig litt hardhendt», kunne bestefar fortelle, «men jeg glemmer aldri hvor forundret jeg ble da den søte og uskyldige Sonja hveste fram, så alle kunne høre det: Ikke så hardt, da, for faen.»

Det kan være forløsende å få et lite brudd med de klare skillene mellom de gode og de onde (og de fortapte som reddes) som julefortellingene opererer med. Likevel er det vanskelig å tenke seg at en teaterforestilling for barn som tok på seg jobben med å komplisere jula ville fått særlig gjennomslag. Vi vet vi jo at jula i praksis er vanskelig, at folk er komplekse og at pengene vi bruker klinger i kista til Olav Thon.

Det er å tro det motsatte som er vanskelig.

Kulturlivet tar ansvar for at vi for en stakket stund kan glemme det vi vet.


(Teksten ble første gang publisert på periskop.no. Gjengitt med tillatelse.)


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere