Kjell Erik Øie

Alder:
  RSS

Om Kjell Erik

Generalsekretær i Plan International Norge

Følgere

Full likestilling i verden? Fullt mulig!

Publisert rundt 3 år siden

Ja, FNs bærekraftsmål er ekstremt ambisiøse, men vi trenger at de er det.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Gry Larsen, generalsekretær i CARE Norge.

 

I artikkelen «Kappløp mot stort 2030-mål» i Vårt Land 15. mai skriver Geir Ove Fonn at det er ekstremt langt fram for å oppfylle FNs bærekraftsmål nr. 5 om likestilling mellom kjønnene.  Det er sant – men det er ikke håpløst langt.

 

Global agenda

Bærekraftsmålene er en felles global agenda for hvordan vi som verdenssamfunn ønsker å se ut innen 2030. Målene representerer også en universell visjon for å sikre inkluderende og bærekraftig utvikling de neste 13 årene – og skal inspirere oss til sammen å innfri disse målene på tvers av tradisjonelle bistandsaktører og myndigheter, og til å utforske nye partnerskap og finne løsninger i felleskap.

 

De 17 globale målene er solid forankret. De ble utformet gjennom en bred og konsulterende prosess, som mobiliserte sivilsamfunnsaktører, ungdom, akademia og fagmiljøer verden over til å komme med innspill. Prosessen bak utformingen av målene viser i seg selv målenes styrke. Målene har allerede vist en enorm evne til å inspirere og mobilisere mennesker til å bidra og delta. Bærekraftsmålene er ikke – slik tusenårsmålene var – en snever donordrevet agenda formulert av en liten eksklusiv gruppe. Tvert i mot, det er et bredt eierskap og et mangfold av partnere bak den globale agendaen – med et felles ansvar og motivasjon til å levere.

 

Seier for likestilling

Men ja, det er et stykke før vi er i mål. Heldigvis har vi også en del tid igjen, for arbeidet har nettopp startet. Vi starter ikke på bar bakke. Tusenårsmålene hadde mange svakheter, men vi oppnådde også mye med dem. Verden opplevde enorm fremgang under tusenårsmålene, blant annet når det gjelder fattigdomsreduksjon, mødrehelse og barns tilgang til utdanning.

 

Underveis og frem mot 2030 er det viktig å anerkjenne de små seirene. Den første seieren var å se at likestilling og prinsippet om ikke-diskriminering faktisk er i kjernen av bærekraftsmålene. Delmålene under hovedmål 5 om likestilling inkluderer viktige aspekter knyttet til likestilling som ikke tidligere ble dekket. Målene inkluderer et tydelig fokus på kvinners økonomiske og politiske rettigheter, avskaffelse av vold og kjønnsbasert diskriminering. Mange jobbet hardt for å sikre at likestilling skulle integreres i 2030-målene. Og det er en seier i seg selv at målene om likestilling er så tydelige.

 

Fremskritt

La oss så komme med et konkret eksempel på fremskritt: Bærekraftsmålene sier at verden skal få slutt på barneekteskap innen 2030. Hvert år giftes nærmere 15 millioner jenter bort som barn, altså 40.000 hver dag. Andelen barnebruder er spesielt høy i mange afrikanske land, og derfor har Den afrikanske union satt barneekteskap på agendaen for sitt regionale arbeid. Fem land (Tanzania, Tsjad, Malawi, Zimbabwe og Gambia) har siden 2014 vedtatt å heve aldergrensen for ekteskap til 18 år. Ungdom, og særlig jenter, har mobilisert og gått i front for å innføre forbud. En av disse er malawiske Memory Banda (20), som nylig deltok på Oslo Freedom Forum hvor hun fortalte om hvordan hun ble motivert til å arbeide mot barneekteskap da søsteren hennes ble gjort gravid og tvangsgiftet som 11-åring. Memory så hva det gjorde med henne. I februar 2017 kom belønningen for arbeidet. Da innførte Malawi forbud mot barneekteskap.

 

Ambisjoner gir håp

Det er bra med ambisiøse mål. Det merker vi også i våre egne organisasjoner, som begge arbeider globalt for oppfyllelse av barns og kvinners rettigheter. Ambisiøse mål skaper debatt og grobunn for nytenkning. Hva har vi gjort som fungerer bra, hva kan vi lære av våre erfaringer så langt, hvordan kan vi samarbeide mer og jobbe enda smartere?

 

Hver dag skal vi arbeide for et verdenssamfunn uten diskriminering, en voldsfri hverdag for de millionene av jenter og kvinner som hver dag utsettes for overgrep som barneekteskap, kjønnslemlestelse, seksuell vold, menneskehandel eller seksuell utnyttelse. Vi skal jobbe for et samfunn hvor alle får oppfylt sin rett til utdanning, får tilgang seksualundervisning, har informasjonen de trenger og tilgang til helsetjenester for å kunne ta egne og informerte valg om sin egen kropp og seksualitet. Et samfunn hvor de kan gå en fremtid i møte med lyse utsikter til anstendig arbeid. Hvor de selv kan velge om de ønsker å få barn, når og med hvem.

 

For alle som bidrar til dette arbeidet – og ikke minst for alle verdens barn – ligger det mye håp i de ambisiøse bærekraftsmålene. Bærekraftsmålene er en ordentlig dytt i ryggen til den globale innsatsen for å sikre at ingen etterlates og alle får oppfylt sine rettigheter. En deadline i 2030, som er såpass nært forestående, gir økt press på alle land og organisasjoner og økt intensitet i arbeidet som legges ned. Vi synes det er fantastisk at det er så mange som tror på positive endringer, som snakker høyt om de ambisiøse målene, og som gjør alt de kan for å oppnå dem.

 

Endring er mulig

Selvsagt møter vi barrierer og utfordringer. Endring tar tid. Det høres kanskje uoverkommelig ut å få helt slutt på barneekteskap innen 2030 – en praksis som har funnet sted i verden nærmest til alle tider. Men vi tror det er mulig. Andelen jenter under 18 år som blir gift i Bangladesh, et av verdens land med flest barnebruder, ble nylig nedjustert fra 65 til 52 prosent. I enkelte lokalsamfunn er det en nedgang fra 70 til 20 prosent på fire år. Det viser at endring er mulig.

 

For hver dag som går, tar verden små skritt i riktig retning. Sakte, men sikkert går vi mot en fullt likestilt verden. Nå satser vi alt på å oppnå bærekraftsmålene innen 2030. Om vi ikke når dem alle, vil vi uansett ha kommet lenger enn om vi i håpløshet ikke prøvde i det hele tatt.

Gå til innlegget

Demmer opp for terror og ‘lykke-jegere’

Publisert rundt 4 år siden

Hva skal så til for å demme opp mot ledighet, terrorisme og strømmen av økonomiske flyktninger? Å skape jobber for unge er nøkkelord.

Lediggang er roten til alt ondt. Kan det sies så ­enkelt? Kanskje ikke. Samtidig er det neppe tilfeldig at vår utenriksminister sist uke inviterte til et nordisk-afrikansk utenriksministermøte med søkelys på økonomisk utvikling, migrasjon og terrorisme.

Utenriksministre fra land som Tanzania, Zambia, Mosambik, Mali, Angola og alle de nordiske landene var med på å diskutere hvordan Norden kan bidra til at de afrikanske landene når nye høyder i sin økonomiske utvikling. For, i motsetning til andre steder i verden, har det gått oppover med økonomien til en rekke afrikanske land.

Sju av de ti raskest voksende økonomiene i verden ligger i Afrika. Og veksten i Afrikas samlede BNP har det siste tiåret vært dobbelt så høy som på 80- og 90-tallet.

Det er svært positivt å observere at også norske selskaper ­begynner å fatte interesse for å investere i flere av de fattigste landene. Utenriksminister Brende­ har varslet nye støtteordninger for norske bedrifter som vil bidra til næringsutvikling i sør. Dette lover godt. Men det er noen skjær i sjøen.

Økonomisk vekst fører ikke automatisk til fattigdoms­bekjempelse. Utenlandske ­investeringer og næringsutvikling gir ikke nødvendigvis jobber og gode inntektsmuligheter til de som trenger det aller mest.

Millioner. Tallenes tale gir grunn til bekymring. Ifølge ILO er 75 millioner ungdom i dag arbeidsløse – flesteparten i Afrika­ sør for Sahara. I tillegg får de unge ofte dårligere betalt. En av fire tjener under ti kroner ­dagen. I tillegg står mange av utviklingslandene overfor en formidabel demografisk utfordring. Halvparten av verdens befolkning er under 24 år, og det er ventet at det globale arbeidsmarkedet vil vokse med én milliard unge mennesker det neste tiåret.

Hvis vi ikke klarer å mobilisere det som skal til, vil altså svært mange unge gå en fremtid i møte der de har lite håp om å kunne livnære seg selv og en eventuell familie. Lediggang skaper frustrasjon. Fattigdom skaper fortvilelse. Noen velger å søke lykken andre steder i verden. Andre blir sinte.

Det er neppe kontroversielt å tenke seg at det er en sammenheng mellom rotløs ungdom og radikalisering – uten å påstå at alle arbeidsledige blir terrorister. Det som er sikkert er at unge, ­arbeidsledige, frustrerte mennesker er et yndet mål for de som ønsker å rekruttere massene. Uansett, det er neppe tvil om at ungdomsledighet fører til ­migrasjon. Problemene i sør kommer stadig nærmere oss.

Demme opp. Hva skal så til for å demme opp mot ledighet, terrorisme og strømmen av økonomiske flyktninger fra fattige land?

Næringsutvikling og jobb­skaping for unge mennesker er nøkkelord. De fleste arbeidsplassene i utviklingsland skapes i privat sektor. Derfor er det flott og riktig at den norske utenriksministeren frir til næringslivet for å bidra til sysselsetting i sør.

Men støtte til privat sektor er ikke nok. Vi må også forsikre oss om at rammebetingelsene i mottakerlandene gjør norske investeringer forsvarlige. Her spiller sivilsamfunnet en viktig rolle. Et sterkt sivilsamfunn og en reell politisk opposisjon er helt nødvendig for å sikre en god fordelingspolitikk.

Næringsutvikling må til for å gi skatteinntekter. Det er første skritt på veien. Men man kommer ikke særlig mye lenger, hvis ikke myndighetene holdes ­ansvarlige for at inntektene kommer hele befolkningen til gode. Her kan og bør sivilsamfunnet spille en viktig rolle som vaktbikkje.

Sivilsamfunnet vil kunne være en viktig pådriver for anstendige­ arbeidsforhold, ivaretakelse av menneskerettighetene og en ­demokratisk utvikling i landet.

Lokale partnere. Vi som driver med bistand med base i Norge­, vil også gjerne by oss fram og vise at vi er interessante­ for norske bedrifter – sett fra et rent businessperspektiv. Vi ­arbeider tett med lokale partnere i utviklingsland og kan være en døråpner. 

Etter mange år i tett kontakt med ulike lokalsamfunn, har vi bygget opp en bank av innsikt og grundig lokalkunnskap, og vi ­bistår gjerne med rådgiving i markeder som er krevende og mindre forutsigbare enn hjemme.

Koblingen mellom sivilsamfunnet og næringslivet er ­essensiell.

Et godt eksempel på et aktivt samarbeid mellom næringsliv hvor vi vurderer ny teknologi og innovative løsninger som bidrar til effektivisering og muligheter for vekst i programarbeidet vårt er intensjonsavtalen vi har inngått med Viking Heat Engine.

Teknologien deres går ut på at tilgang til strøm er essensielt for jobbskaping og økonomisk vekst. Strømtilgang gir bedrifter og enkeltpersoner mulighet til å tilby nye varer og tjenester og etablere produksjon som ikke tidligere var mulig. Viking innehar kompetanse og løsninger som vil kunne bidra til å løse miljø- og energiutfordringer og samtidig skape gode muligheter for positiv og bærekraftig lokal utvikling.

Yrkesopplæring. Et annet godt eksempel er Plan Internationals nordiske samarbeid med Accenture i Uganda og Tanzania. Gjennom pilotprosjektet «A Working Future» har flere tusen ungdommer fått yrkesopplæring.

Gjennom låne- og sparegrupper har mange av disse fått støtte til å starte egne småbedrifter. Andre har fått en inngang til ­arbeidsmarkedet gjennom utplassering i lokale bedrifter. Målet er å fylle gapet mellom den utdanningen skolene tilbyr og ferdighetene som trengs for å få seg jobb.

Å sikre anstendig arbeid for ungdom er tydelig uttalt i de nye globale bærekraftsmålene. Å ­bidra til at unge mennesker kan arbeide seg ut av fattigdommen er et mål i seg selv.

I tillegg tør jeg påstå at vi samtidig bidrar til å ta det onde ved roten ved å forebygge ekstremisme, radikalisering og terror. Vi demmer også opp for at unge mennesker blir det onde tunger liker å kalle «lykkejegere», det vil si at de forlater sine hjemland i håp om et bedre liv andre steder.

Gull. Vi håper utenriksminister Børge Brende tar innover seg at kombinasjonen næringsliv og ­sivilsamfunn er gull. Vi ­håper også at utenriksministeren ­sørger for at de nye støtteordningene til næringsutvikling i sør inkluderer en viktig pilar – nemlig sivilsamfunnet.

Først publisert i Vårt Land 31. mai 2016

Gå til innlegget

Heltene kom ikke med fly

Publisert rundt 4 år siden

Ved skjebnens ironi opplever Ecuador nå det samme som Nepal for nøyaktig ett år siden – et jordskjelv på hele 7,8 på Richters skala – med påfølgende etterskjelv og ødeleggelser. Jordskjelvene i Nepal ga oss mye viktig erfaring og lærdom.

Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan International Norge og Kari Helene Partapuoli, daglig leder i Utviklingsfondet, på vegne av Nepal-nettverket*

Flere millioner nepalere ble etterlatt i sorg, redsel og ruiner. De hardest rammede var kvinner, barn, funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper. Flere tusen møtte regntiden uten ordentlig tak over hodet. Ett år senere ligger fortsatt skoler i ruiner, altfor få hus er bygd opp igjen, og tilliten til myndighetene er svekket. Sivilsamfunnets rolle er viktigere enn noensinne.

Noen av oss var der da bakken bølget seg. Du husker kanskje bildene og nyhetsreportasjene på norske TV-kanaler. Vi så helter med lyse lugger som gravde fram overlevende fra ruinene, heroiske nordmenn som kjempet seg i vei på ufremkommelige veier for å nå frem med nødhjelpen og norske stemmer som på direkten beskrev frykten de følte da bygninger raste rundt dem. Enda flere her hjemme hadde lyst å hjelpe. Norske hjelpeorganisasjoner ble nærmest nedrent av velmente sjeler som gjerne ville sette seg på første fly til Katmandu for å bidra i hjelpearbeidet.

Ære være alle de som bidro eller ønsket å bidra fra Norge eller andre vestlige land. Men de virkelig heltene kom ikke med fly. De hadde vært der lenge.

En av dem var Basudha Ghothane.Hun ga mat og soveposer til utelandske bistandsarbeidere som måtte sove ute etter jordskjelvet. Hun startet en Facebook-gruppe som mobiliserte venner og familie til å samle inn og arbeide for gjenoppbygging av den hardt rammede landsbyen. Og nå har hun sørget for at ungdom trenes opp i selv å bygge jordskjelvrammede hus.

En annen helt var hotelleieren Nayantara Kakshapati Gurung, som forvandlet hotellet sitt til en frivillighets-hub hvor nødhjelp til jordskjelvrammede landsbyer ble sendt ut ved hjelp av sykkelklubber, strandede NGO-arbeidere og venner. Store organisajoner som UNHCR brukte etter hvert denne kanalen for å nå ut til de avsidesliggende områdene. 

Lokale helter
De store heltene var nepalerne selv. Naboer, venner og kollegaer som gravde frem sine kjære og ukjente fra ruinene, som dro frem det de hadde av tepper og mat til de husløse, og som arrangerte nødhjelpsoperasjoner med hjelp av motorsykkelklubber og utallige andre frivillige. Mobiliseringen var massiv og mange nepalere tok stor personlig risiko for å komme ut til de hardest rammede områdene.

Ute i landsbyene som ble rammet var også frivillige og lokalansatte fra ulike sivilsamfunnsorganisasjoner på plass. Våre lokale partnere var der før, under og etter de store jordskjelvene. Og de er der nå for å bidra til å gjennoppbygge landet sitt.

Er det så ingen vits i at vi nordmenn og norske myndigheter fortsetter å bidra? Jo, det er det. Absolutt. Men vi må gjøre det riktig. Og vi må tenke både kortsiktig og langsiktig.

Hvordan bør Norge bidra?
Norge og Nepal har lenge hatt nære bånd. Kanskje er det de magiske fjellene. De norske turstiene bygd av sherpaer. De flotte menneskene. Mange har vært der og ønsker seg tilbake. Det er ikke så rart at Norge var en av de største giverne etter jordskjelvet for et år siden, og at vi forventes å stille opp i tiden som kommer.

Nepal er svært sårbar når det gjelder naturkatastrofer. Både nepalerne selv og geologene er urolige over at det ett år etter fortsatt er sterke og hyppige etterskjelv. Ukentlig løper mennesker ut på gata i redsel. Over 450 etterskjelv på over 4 på Richters skala gjør det vanskelig for folk å komme seg videre. Det er en konstant påminnelse om hvor viktig det er å «bygge tilbake bedre» - å forberede familier og lokalsamfunn på hva som kommer. For nye store skjelv vil komme. Vi vet bare ikke når.

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å styrke sivilsamfunnet i Nepal.

Skjelvet var ventet
«Alle» hadde ventet på skjelvet som kom for ett år siden. Derfor var også den norske ambassaden bygget jordskjelvsikkert. Ansatte på internasjonale kontorer var preppet med nødsekker og jordskjelvalarmer. Fattigdom, politisk sendrektighet og korrupsjon har hindret den samme beredskapen ellers i samfunnet. 

Tilliten til myndighetene er lav etter at de har brukt altfor lang tid på å få tegnet jordskjelvsikre hus og å starte utdeling av pengestøtten til de rammede familiene. Folk føler at de må klare seg selv, og risikoen er høy for at familier fremdeles ikke har trygge tak over hodet når regntiden nå nærmer seg, igjen. Målet må derfor være å sikre en bedre kapasitet til å håndtere katastrofer lokalt.


Støtte til sivilsamfunnet i Nepal er nøkkelen
 Sivilsamfunnsorganisasjonene kjenner de lokale forholdene godt. De er vaktbikkjer og holder myndighetene ansvarlig. Å bidra til å styrke sivilsamfunnet vil være en naturlig link mellom langsiktig utviklingsarbeid og nødhjelp.  Å bidra til at sivilsamfunnet har kunnskap, ressurser og kapasitet til å håndtere og forebygge kriser er nøkkelen til god samfunnsutvikling og respons, kan gjøre konsekvensene av de fremtidige katastroferne mindre alvorlige.

Den norske regjeringen har satt Nepal som et av sine tolv fokusland for bistand. Men hva betyr dette i praksis? 

Det bør først og fremst innebære en langsiktighet i satsingen. Nepal bør være en prioritet også i fremtiden. Og samfunnsberedskapen bør få økt prioritet. 

Det er viktig at vi fortsetter å bidra til gjenoppbyggingen av Nepal – men helst ikke bare gjennom å fly inn utenlandske hjelpearbeidere  og hjelpemidler.  Noe av det viktigste vi kan gjøre er å støtte opp under sivilsamfunnet og lokale aktører, slik at de står enda sterkere både i gjenoppbyggingen av landet og i nye ventede kriser.

*Nepal-nettverket er et nettverk av norske organisasjoner med virke i Nepal;  Atlas- Alliansen, ADRA Norge, Blindeforbundet, Caritas, DIGNI, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FORUT, HIMALPARTNER,  Health and Human Rights Info, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke, Norge-Nepalforeningen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Normisjon, PLAN, Redd Barna, Røde Kors, Sex og Politikk, Strømmestiftelsen og Utviklingsfondet.

 

Gå til innlegget

Virkelighetens Askepott

Publisert rundt 5 år siden

De 53 millioner usynlige jentene.

Billedtekst: Ester, som nå er 14, trodde hun skulle på ferie med søsteren. I stedet endte hun som husslave hos en velstående familie i Togos hovedstad.  Hun er nå tilbake i sin landsby nord i Togo etter at Plan advarte foreldrene om det hun ble utsatt for. 

«Min søster sa vi skulle på ferie. I stedet tok hun meg til en madam i byen. Jeg vasket klær, laget mat og passet barn. Jeg fikk aldri gå ut.»

«Min mor tok meg med til Nigeria, og forlot meg der. Hun tok pengene og dro.»

«Madam pleide å slå meg hvis jeg ikke vasket godt nok. Hun beordret meg til å gå ned på knærne. Så pisket hun ryggen min»

Esther, Rachida og Bella er ikke eventyrprinsesser. Deres historier er fra virkeligheten, fra det lille og fattige afrikanske landet Togo. De var alle ni-ti år gamle da de ble ofre for menneskehandel, tvunget til barnearbeid i en alder der livet dere skulle vært fylt med lek, skole og lekselesing. De ble sviktet i en alder der de fortsatt hadde behov for beskyttelse og omsorg fra foreldre og sine nærmeste.

12. juni er FNs internasjonale dag for bekjempelse av barnearbeid. Vi i Plan vil gjerne benytte denne dagen til å synliggjøre de aller mest usynlige barnearbeiderne. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at minst 53 millioner barn i verden er i samme situasjon som de tre jentene fra Togo. Mørketallene er store. De unge hushjelpene er skjult bak lukkede dører, jobber fra tidlig morgen til sent på kveld, uten faste arbeidstider, uten fritid og med liten eller ingen lønn. I mange tilfeller er det snakk om rent slaveri, der barna også blir utsatt for vold og seksuelt misbruk.

Problemet er komplekst. Vi tror gjerne at det er store stygge menn og kyniske kvinner som står bak, obskure internasjonale aktører eller mafiaen. Det stemmer i mange tilfeller – og disse aktørene må bekjempes med alle midler, men for Esther, Rachida og Bella er historien en annen. Kvinnen som arrangerte deres «arbeidsforhold», Moussilia, var selv offer for menneskehandel da hun var barn. Hun var en bekjent av familiene som valgte å selge jentene sine. Dette er ofte tilfelle i fattige samfunn. Forbryteren er ofte en mor, far, søster, bror eller en nær bekjent. Dette gjør det vanskeligere for ofrene å gjøre opprør.

Som voksen valgte Moussilia å tjene penger på å selge andres barn – en «arbeidsformidler» som putter det meste av lønnen i egen lomme. Den negative spiralen er vanskelig å bryte. Den starter med fattigdom og overgrep, og den fortsetter med fattigdom og overgrep. 

Men det er mulig å gjøre noe. Det ser vi for eksempel i Pakistan, der Plan International og lokale partnere driver aktivt oppsøkende arbeid for å gi unge, underbetalte hushjelper informasjon og bevissthet om sine rettigheter. Hushjelpene har startet sin egen fagforening, med aktive grupper i ti av slumområdene i Islamabad. De kjemper blant annet for retten til å definere husarbeid som «fag», og dermed få sine rettigheter definert under landets arbeidslovgivning. Justiskomiteen i det pakistanske senatet vurderer også en egen lov for å beskytte hushjelpers rettigheter. Det neste er å sørge for at lovene følges. Sakte men sikkert, får oppslutning i flere pakistanske byer. De usynlige er i ferd med å bli synlige.

Fjorårets fredspris til en mann som kjemper mot barnearbeid og en ung jente som kjemper for barns rett utdanning, har gitt vind i seilene. Men vi må ikke la det være med et vindpust. Vi må fortsette kampen mot barnearbeid på alle fronter – det handler om fattigdomsbekjempelse, det handler om å sikre barn skolegang, det handler om informasjon og bevisstgjøring om barns rettigheter – og ja, det handler også om kampen mot grådige, kriminelle bakmenn.

De tre jentene fra Togo gir også håp om at det er mulig. De har fått hjelp til å komme seg ut av tvangsarbeidet, og er nå på skolebenken. Rachida er under opplæring for å bli syerske. Bella skal bli frisør. Og Esther ønsker å bli jordmor.

Moussilia, kvinnen som skodde seg på de unge husslavene, jobber nå for Plan i Togo i kampen mot barnearbeid og menneskehandel. Med kunnskap og sin egen ballast bekjemper hun overgrep og gir jenter som Esther, Rachida og Bella et nytt liv – med muligheten til å forfølge sine drømmer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1455 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
30 dager siden / 1282 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1280 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 814 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 795 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 551 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere