Inger Marie Lid

Alder:
  RSS

Om Inger Marie

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Følgere

Hvor omfattende menneskeverd?

Publisert 2 måneder siden - 689 visninger

Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c?

Sturla Stålsett skriver at menneskeverdet ikke er selvsagt, og at det nettopp derfor er nødvendig å forsvare. Menneskeverdet er et paradoks. Dette er et godt utgangspunkt både for å erkjenne hva menneskeverdet handler om og hvor omfattende det er. Stålsett viser til Menneskerettighetskonvensjonen, som er det stedet hvor menneskeverdet først får politisk og etter hvert juridisk betydning.

Nettopp menneskerettighetskonvensjonene er nyttig for den minner oss om at hvor omfattende menneskeverdet skal tenkes. Den såkalte «Sterrisaken» viser at dette ikke er en selvfølge.

Går vi inn i substansen av det Sterri sier, finner vi følgende problemstilling: Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c, den såkalte eugenikkparagrafen?

Her er Sterri interessant nok inne på det samme temaet som Marte Wexelsen­ Goksøyr. Goksøyr hevder at nettopp denne­ paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med Downs syndrom og funksjonsnedsettelser.

Viktige påminnelser. Menneskerettighetskonvensjonene er viktige for anerkjennelsen av menneskeverd i politikk og lovgivning. Dette er ikke selvsagt, og nettopp derfor nødvendig å fastholde­ ­politisk. Kvinnekonvensjonen, Barne-
konvensjonen og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne minner om at det ikke holder å snakke generelt om menneskeverd. Sårbarheten­ overfor krenkelser og ekskludering erfares­ ulikt og har å gjøre 
med hvem en er, det som kan kalles identitet.

Kvinner er utsatt for diskriminering som ikke rammer menn. Barns perspektiv er i liten grad tatt på alvor og personer med nedsatt funksjonsevne opplever både materiell og sosial ekskludering. Her er det betimelig å erkjenne at også kirke og teologi ikke i tilstrekkelig grad har erkjent diskriminering på grunnlag av funksjonsevne som diskriminering.

Transhumanismen, handler om å overskride menneskers grenser. Ideen kan også finnes i religionen, blant annet er det mulig å se paralleller i kristendommens lengsel etter et liv uten smerte og lidelse. Slike forestillinger kommer til uttrykk i troen på en gjenopprettelse og nyskapelse etter denne tid.

Der transhumanismen lengter etter et bedre liv nå, lengter kristne etter et bedre liv i oppstandelsen.

Begge forestillinger reiser problemstillinger knyttet til hvordan vi begrepslegger sider ved livet som kan være vanskelig å romme og hva det ikke er tilrådelig å gjøre. I en teologisk refleksjon over sårbarhet og fellesskap som gir rom for sårbarhet, er det derfor også nødvendig med selvkritikk.

Den bibelsk begrunnede forestillingen om mennesket som forvalter av skaperverket forutsetter at mennesket har en klokskap som kan begrunne vurderinger om hva som bør og ikke bør gjøres. Men det er ikke enkelt å trekke disse grensene. Utgangspunktet må være at absolutt alle mennesker har samme menneskeverd.

Da Norge ratifiserte konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2013, ble abortlovens paragraf 2 c ikke diskutert offentlig. Det burde den blitt. Det er uklart om denne paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Loven indikerer i liten grad hvordan «alvorlig sykdom» skal tolkes.

Derfor er det nødvendig at vi som samfunn diskuterer hva abortlovens paragraf 2 c innebærer, og hvor grensene for ­«alvorlig sykdom» skal trekkes. Vi må også diskutere fosterets status.

Verdighet uten rettigheter. Om det er mulig å være for selvbestemt abort og samtidig være mot abort på grunnlag av karakteristika ved fosteret? Ja. I tidsskriftet Disability & Society argumenterer jeg for at et foster kan ha verdighet, men at dette ikke nødvendigvis innebærer rettigheter. I tråd med en slik tankegang, kan man argumentere for at abortlovens paragraf 2c er problematisk og bør endres fordi denne paragrafen gjør enkelte foster mer sårbare enn andre. Litt spissformulert kan vi si at selvbestemt abort hovedsaklig handler om kvinnens kropp – mens selektiv abort hovedsaklig handler om fosterets kropp.

FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne innleder med at konvensjonen har til formål å fremme den iboende verdigheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange har opplevd å bli ekskludert fra å ta del i dette likeverdet. Derfor bør vi også diskutere om abortlovens paragraf 2c
er i tråd med konvensjonens intensjon.

Inger Marie Lid

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Livets tvetydighet

Publisert 4 måneder siden - 564 visninger

Espen Ottosens spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant.

Espen Ottosen svarer på mitt innlegg 23. mars, under overskriften «Vi som ikke er perfekte». Slik jeg leser Ottosen, ønsker han å si noe om livets tvetydighet ved å gjøre bruk av både teologiske og medisinske fagtermer. Den medisinske terminologien representeres ved ord som «sykdom, avvik og medisinsk behandling». Den teologiske fagterminologien kommer til syne gjennom ord som «skaperverk» og «fall». Slik forsøker Ottosen å forene disse to perspektivene:

«Selv om ethvert menneske er skapt av Gud, bør vi ikke tenke at alle blir født til vår jord nøyaktig som Gud ønsker det. I så fall blir vel konsekvensen at vi angriper Guds skaperverk hvis vi forsøker å behandle et barn som blir født med hjertefeil.»

Blander sammen. Men nettopp sammenblandingen av ­variasjoner mennesker imellom innen helse og funksjonsevne med en spekulasjon over hva Gud eventuelt «ønsker», er ytterst problematisk.

Mennesker har gjennom alle tider foretatt vurderinger av seg selv og andre på bakgrunn av konkrete, kroppslige ulikheter. Medisinske termer er utviklet innenfor et spesifikt faglig interesseområde og bygger på visse forståelser av helse og statistisk forventet «normalitet» hva angår funksjonsevner og helse.

Forståelser av funksjonsevne og helse varierer med tid og samfunn. I moderne tid har vestlig medisin hatt stor definisjonsmakt blant annet fordi medisinske behandlinger har vært i rivende utvikling. Folk i vesten lever i dag bedre og lengre liv enn noen gang tidligere.

Vanskelig avgrensning. Samtidig er vi i en situasjon hvor det også er vanskelig å vite hvilke diagnoser og tilstander som bør og skal behandles og med hvilke metoder. Det er heller ikke alltid klart hva som ligger i ordet «­behandling» og hvem behandlingen er til det beste for.

Hvis et par får vite at deres foster kan ha Downs syndrom, kan behandlingen bestå i at dette fosteret, på grunn av tilstanden, velges bort. Heller ikke i voksenlivet er diagnoser og menneskelige tilstander nøytrale. Hvis en person i et jobbintervju forteller om sykdomstilstander i familien­ eller at vedkommende har 
en kronisk sykdom, reduseres ofte hennes mulighet til å få jobben.

Dårligere tilgang. Personer som lever med begrensninger som er annerledes enn flertallet i samfunnet og i sin aldersgruppe­, har dårligere tilgang til felles­goder. Dette er dokumentert i en rekke politiske dokumenter, sist i Rettighetsutvalgets rapport NO2016:17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming».

Innenfor det siste århundret har enkeltmennesker blitt ekskludert på grunnlag av funksjonsevne og helsetilstand. Mange har blitt isolert fra fellesskap og opplevd diskriminering på viktige samfunnsområder. Dette er et etisk, teologisk og samfunnsmessig problem som angår alle.

Berører hele skaperverket. Sett i dette lys, er det et hovedproblem i utsagnet ovenfor at Ottosen spekulerer over om alle mennesker kan være født til jorden nøyaktig som Gud ønsker. I den grad syndefallsmyten skal brukes meningsfullt, må bruken av myten reflektere at hele skaperverket er berørt.

I Ottosens argumentasjon knyttes noen mennesker sterkere til fallets konsekvenser enn andre. De som får byrden ved å skulle synliggjøre verden som ikke bare skapt, men også falt, er nettopp mennesker som opp­lever og har opplevd diskriminering og ekskludering.

Gale spørsmål og svar. Spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant. En viktig teologisk oppgave er i stedet å gjennomtenke alle aspekt ved livet og hvilke oppgaver mangfold og sårbarhet gir oss som samfunn og medmennesker.

Hvis vi tar som utgangspunkt at menneskelivet er tvetydig og preges av ulikheter i behov og evner, må en teologisk tenkning forholde seg til menneskers livsvilkår uten å stigmatisere noen som «avvikende».

Hva vi kan si om Guds ­ønsker, kjenner vi fra skaperverkets mangfold slik vi lever i det, og fra skapelsesberetningens ­utsagn om at Gud ser på sitt skaperverk og vurderer det som «svært godt!»

Håpsdimensjonen. Teologen Even Borch­ minner i sitt innlegg 25. mars om håpsdimensjonen. Det er en god påminnelse. Men også håpet skal kunne fortolkes i lys av menneskers ulike erfaringer, og da kan konkretiseringer som klinger godt for noen være problematiske for andre.

For meg gir det mening at håpsdimensjonen handler om å møte anerkjennelse som likeverdige og at det som i dag er vanskelig ikke lenger skal være smertefullt.

Gå til innlegget

Noe har gått galt?

Publisert 4 måneder siden - 5040 visninger

Espen Ottosens bruk av syndefallsmyten som forståelsesramme er ikke egnet i møte med et mangfold innen funksjonsevne og kjønn.

Espen Ottosen, teolog og informasjonsleder i Misjonssambandet, kjemper en historieløs kamp mot deler av skaperverkets mangfold. I Vårt Land 15. mars skriver han følgende: «Mitt utgangspunkt er at skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt. I teologisk forstand betyr det å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet.»

Utsagnet er historieløst fordi Ottosen ikke ser ut til å være klar over at mennesker som blir og har blitt definert som avvikende­ i moderne tid har vært påført skam for ikke å passe inn i en forventet norm, og ekskludert fra felles arenaer. Teologien har dessverre i liten grad bidratt til beskyttelse nettopp på grunn av forvekslingen mellom det å være «annerledes» og syndefalls­myten. Å sette et likhetstegn mellom det som teologen Ottosen mener er normalt og det som er resultat av «Guds skaperplan» er formastelig. Hva slags tilgang har Ottosen til Guds skaperplan?

Et utsagn som det ovenfor ­siterte kan kanskje leses som et harmløst uttrykk for uforstand og manglende innsikt i sentrale­ kunnskapsfelt som medisin, ­politisk filosofi og funksjonshemmingsforskning og teologi. Men det kan også bli farlig når Ottosen slår det som etter hans definisjon er «avvik» i hartkorn med syndefallsmyten. I sin konkretisering av hva som skal regnes som «et resultat av syndefallet», nevner han dem som er født med «nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk eller dobbelt sett kjønnsorganer». Her tenker Ottosen at «noe har gått galt».

Menneskelig sårbarhet. Som mennesker er vi sårbare og må beskyttes. Grunnloven er én form for beskyttelse av denne sårbarheten. I den siste revisjonen, som kom i grunnlovsjubileumsåret 2014, ble menneskerettighetene styrket. Den siste av FNs konvensjoner som ble ratifisert av Norge er «FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne». Denne fremhever i artikkel åtte nødvendigheten av å øke ­bevisstheten i hele samfunnet om at mennesker med nedsatt funksjonsevne er likeverdige og skal ha like muligheter til å leve som borger i et samfunn.

Ottosens utsagn gjør det nødvendig å minne om at mennesker med funksjonsnedsettelser og med annerledes kjønnsidentitet enn det statistiske flertallet, er mer sårbare enn andre.

Utover tjuetallet og frem til ­etterkrigstiden var barn, voksne, og eldre med funksjonsnedsettelser utsatt for ufrivillige medisinske behandlinger, ekskludering fra menneskelige fellesskap og under naziregimet også drap. Det har tatt tid før vi som samfunn har anerkjent den sårbarheten som forsterkes av funksjonsnedsettelser.

Ottosen sier at det å skjelne mellom avvikende og normal ikke skal brukes til å gradere mennesker. Dette fremstår som et fromt ønske uten rot i den virkeligheten mennesker lever i. Et skille mellom mennesker ved bruk av kategorier som «avvikende» og «normal» har nettopp bidratt til å begrunne graderinger av enkeltmenneskers verd.

Abstrakt norm. Fremdeles er det vanskelig å snakke om menneskelig mangfold relatert til funksjonsevne uten å bruke negative metaforer som «nedsatt funksjonsevne» og «funksjonshemming». Slike metaforer er komparative og vurderer menneskeliv opp mot en abstrakt norm.

Filosofen Martha Nussbaum er opptatt av hvilke muligheter de av oss som lever med funksjonsnedsettelse har til å leve liv som svarer med menneskeverdet. I boken «Hiding from humanity» fra 2004 skriver hun at få mennesker har blitt så smertefullt stigmatisert som mennesker med funksjonsnedsettelse. Å erkjenne dette, er et konstruktivt startpunkt for å skape inkludering og likeverd. Teologien er viktig i dette arbeidet fordi den teologiske sammenblandingen av syndefall og funksjonsnedsettelse har bidratt til ekskludering av mennesker.

Den norske kirkes Plan for tros-
opplæring, Gud gir – vi deler, har siden 2010 vektlagt inkludering og likeverd. Inkludering og likeverd er også en teologisk oppgave som fordrer at det gjøres et teologisk grunnlagsarbeid i retning av å kritisere en innramming av variasjoner i funksjonsevne som tilhørende syndefallet.

Ingen bør risikere å oppleve å komme til en kirke eller et trossamfunn hvor enkeltpersoner, for eksempel en ungdom på 12-14 år med Downs syndrom, får vite at «noe har gått galt».

Et mysterium. Skapelsens mangfold er et mysterium vi kan forundres og gledes over. Samtidig gir mangfoldet en oppgave som består i å etablere samfunn hvor alle møtes som likeverdige og som ønsket. Hvis det eneste­ mangfoldet som skal vurderes som godt omfatter fregner, størrelse og musikalitet, blir det trangt for svært mange av oss.

I dag gir teknologien mulighet til å sortere mennesker på stadiet før fødselen. Som samfunn må vi utvikle etisk handlekraft til å håndtere også denne type utfordringer. Når vi skal forsøke å gi innhold til begrepet likeverd og gudbilledlikhet er det overhodet ingen hjelp å hente i å bruke ord som «noe har gått galt» eller metaforer som «syndefall».

Gå til innlegget

Livets tvetydighet

Publisert over 2 år siden - 725 visninger

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil».

Espen Ottosen gjør (Vårt Land 18. april) rede for sin tenkning om mangfold. Mest problematisk er hans syn at «å skille mellom det normale og det avvikende er meningsfullt».

Ifølge Ottosen handler et slikt skille i teologisk forstand «om hva som er skapt og hva som er falt, […] hva som er resultat av Guds skaperplan og hva som er resultat av syndefallet.» Slik jeg ser det bør vi ikke ønske å foreta skiller mellom hva som er normalt eller avvikende, skapt eller falt når det gjelder konkrete menneskers livssituasjon, med hjertefeil, nyrefeil, cerebral parese og multippel sklerose.

LES OTTOSENS FØRSTE INNLEGG. Sterke angrep på kristen kjønnsforståelse

LES MITT SVAR TIL OTTOSEN (nettutgaven): Sårbar og gudbilledlik

Viktig. Saken vi diskuterer er viktig av flere grunner. Jeg skal trekke fram to.
En politisk årsak til at temaet er viktig, er at mennesker i dag, gjennom bioteknologi, kan forhindre at foster med funksjonsnedsettelse blir født. Er dette å arbeide på den fortsatte skapelsen og forbedre skaperverket? Jeg mener nei. Det er å redusere, begrense et mangfold. Da er det nødvendig, slik jeg ser det, å si at dette mangfoldet er godt. At mangfoldet er godt, betyr ikke at hvert enkelt menneske alltid opplever at eget liv er godt. Mangfold finnes. Kort og godt. Hvordan vi oppfatter det menneskelige mangfoldet er ikke så viktig. Mangfold tilhører livets grunnvilkår fra begynnelsen av.

En teologisk begrunnelse er at kirken, blant annet gjennom trosopplæringsreformen, arbeider for inkludering og likeverd i møte med barn og unge med funksjonsnedsettelse. Da må kirken også ta funksjonsnedsettelse med som kritisk fortolkningsperspektiv. For eksempel : Moses hadde vansker med å tale. Dette gjorde ham ikke ubrukelig som leder, men han fikk en taletolk i sin bror Aron. Mange historier i tekstene og i tradisjonen kan bidra til å utdype og berike vårt syn på funksjonsnedsettelse, vi trenger å lese disse tekstene på nytt ut fra et funksjonshemmingsperspektiv.

Godt selvbilde. Samfunnets holdninger til helse og funksjonsnedsettelse er stadig i endring, og påvirkes av hva som er mulig å gjøre rent medisinsk. Hva som bør gjøres er ikke alltid enkelt å vite. Kan man leve et godt liv med funksjonsnedsettelser? Er det nødvendig å endre kroppen til en person som ikke ønsker dette selv? Hvem skal bestemme hva som skal behandles og hva som ikke skal behandles? Hvordan forstår vår tid normalitet?

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil». I stedet bør kirke og teologi bistå mennesker, særlig barn og unge, i å utvikle et godt selvbilde forankret i en tydelig aksept av den en er. Det er ikke vår oppgave å skille mellom normalt og avvikende, hverken statisk, biomedisinsk eller på andre måter.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 21.04.2015

Gå til innlegget

Skapt i Guds bilde – og sårbar

Publisert over 2 år siden - 173 visninger

Espen Ottosen bidrar til å reprodusere diskriminerende holdninger gjennom sitt syn på tvekjønnethet, sykdom og funksjonsnedsettelse.

(Dette er den utgaven av mitt innlegg som stod på trykk i Vårt Land 16.4 som svar på Ottosens papirinnlegg. Begge skiller seg noe fra våre første innlegg her på forumet. Dette publiseres nå for oversiktens skyld, men ta debatten i de andre trådene).

Espen Ottosen i Misjonssambandet kjemper for å opprettholde en biologisk forståelse av kjønn (Vårt Land 14. april). Han argumenterer for at biologien må være retningsgivende for hvordan mennesker skal forstås. Espen Ottosen er kritisk til at kjønn og kjønnsidentitet er noe vi kan velge.

Kronikken er unyansert om forholdet mellom en biologisk og kulturell eller etisk fortolkningsramme. For eksempel skiver han: «I tusenvis av år har det vært stor enighet om at kjønn handler om biologi».

Dette er ikke en nøyaktig gjengivelse av de siste årtuseners kulturhistorie. Man kan like gjerne si at det har vært ulike fortolkninger av menneskers grunnvilkår, eksempelvis kjønn. Skapelsesberetningen lærer oss ikke at vi alle skal være enten mann eller kvinne. Teksten viser like gjerne at pluralitet tilhører menneskelivets grunnvilkår.

Mangfold. Vi er ikke skapt som ett menneske, men som to ulike mennesker. Menneskelivet er preget av annerledeshet, mangfold og variasjoner. Vi er ikke støpt i samme form, men skiller oss fra hverandre. Tilstrekkelig like til at mennesker gjenkjennes som mennesker, men tilstrekkelig forskjellige til at vi har noe å dele med hverandre. 

Jeg skal illustrere problemet ved Espen Ottosens normative syn ved hjelp av et annet eksempel, hentet fra en tekst Espen Ottosen publiserte på Verdidebatt.no 13. april. Han skriver der: «På et eller annet vis blir vi alle født med noe som ikke er perfekt og ideelt. Som kristen vil jeg si at årsaken er at lever i ‘syndens verden’. Selv om vi alle er skapt i Guds bilde, går ting i blant galt – om det så skjer i forbindelse med befruktninger, under fosterutviklingen eller senere. Noen blir født med dårlig syn, noen med hjertefeil og noen med dobbelt sett kjønnsorganer.»

Espen Ottosen reflekterer her en teologi som ikke er videre fruktbar i møte med variasjoner i funksjonsevne som grunnvilkår. Han skriver at alle er skapt i Guds bilde, men at «ting i blant går galt», at vi alle er født med «noe som ikke er perfekt eller ideelt». Denne forestillingen ligger også implisitt i kronikken, noe går galt når et menneske ikke opplever å ha eller være et tydelig kjønn. Hva det perfekte eventuelt er, beskrives bare vagt, som for eksempel å ikke ha dårlig syn eller å ikke ha nyrefeil.

Uforståelig. Jeg har forsket på funksjonshemming, nedsatt funksjonsevne, likeverd og inkludering i flere år. Det er for meg et uforståelig paradoks å forestille seg at noe i vår menneskelige verden skulle forventes å være perfekt eller ideelt. 

Antakelsen om at mennesker skulle være perfekte eller ideelle, er ikke bare dårlig begrunnet. Problemet i vår tid er at ideen om at mennesker skal være perfekte også er farlig. En slik antakelse kan bidra til å opprettholde et skille mellom et vi, som synes at det er synd på dem som skiller seg ut fra et flertall, og så på diakonalt vis arbeide for å inkludere disse i et samfunn hvor det normale er å være som alle andre.

Eller samfunnet forsøker å forhindre sykdom, funksjonsnedsettelse og tvekjønnethet gjennom medisinens behandlingstilbud og forebygging. En del behandling og forebygging er viktig og bra. Noe er problematisk og farlig. Det er ikke alltid helt enkelt å se hva som er bra og hva som er problematisk. En ny etisk problemstilling er at nyere medisinsk teknologi gir muligheter for å avdekke medisinske og genetiske tilstander før fødselen. Flere kan da velge å avslutte svangerskapet begrunnet i fosterets mulige funksjonsnedsettelse og helsetilstand. 

Forsømt. Teologien har forsømt seg på temaet annerledeshet, funksjonsnedsettelse og sykdom. Espen Espen Ottosen bidrar til å reprodusere diskriminerende holdninger gjennom sitt syn på tvekjønnethet, sykdom og funksjonsnedsettelse. Men et godt menneskeliv er ikke avhengig av helse eller funksjonsevner. Det som er viktig er mulighet for å tilhøre fellesskap, å kunne utvikle seg på sine egne premisser og bidra med sine gaver og evner.

Teologisk er livet gitt oss av Gud, vi er skapt i Guds bilde. Dette gjelder alle. Så er det vår oppgave, som mennesker og medmennesker, å utvikle fellesskap med rom for mangfold og annerledeshet. Ofte er det vanskelig for andre å forstå at livet er godt og verdt å leve som blind eller med en kronisk sykdom eller som tvekjønnet. I sin iver etter å fastholde en biologisk forståelse av kjønn kommer Espen Ottosen til å fastholde et syn som gjerne kalles et biomedisinsk syn, hvor tvekjønnethet, og funksjonsnedsettelse vurderes som negativt og uønsket. 

Dette er den utgaven av mitt innlegg som ble publisert i Vårt land 16.4 som svar på Espen Ottosens innlegg. Det er litt annerledes enn mitt forrige innlegg her på verdidebatt.no siden det var et svar til Ottosens første innlegg her på forumet. Ta debatten i de andre trådene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 513 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 15 timer siden / 233 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 823 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 886 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
15 minutter siden / 5509 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5509 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1855 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 513 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Les flere