Inger Marie Lid

Alder:
  RSS

Om Inger Marie

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Følgere

Diskriminering og funksjonsevne

Publisert 16 dager siden

Et ord som «funksjonsfrisk» peker i retning av at variasjoner i funksjonsevne ofte har med lidelse og sykdom å gjøre.

Mandag 29. juli oppsummerte Vårt Lands leder forrige ukens debatt om religiøs helbredelse på denne måten: «Kristen tro er å elske virkeligheten.» Virkeligheten er rik, det kan se ut til at mangfold er et ­bærende prinsipp for det vi ­kaller skaperverket. Men så kommer ordet «funksjonsfrisk» i lederskribentens omtale av seg selv: «de av oss som er funksjons­friske og lever normale liv»

Lidelse og sykdom

Funksjonsfrisk har ikke en motsetning i for eksempel et ord som funksjonssyk. Ordet peker i ­retning av at variasjoner i funksjonsevne ofte har med lidelse og sykdom å gjøre. Det er nettopp dette ­aspektet Heidi Halvorsen tar opp i sitt innlegg i Vårt Land 30. juli, hvor hun argumenterer for at funksjonsnedsettelse ikke kan reduseres til kun å være en menneskelig variasjon.

Begge har rett i at det er ­viktige ulikheter mellom variasjoner i funksjonsnedsettelse og noen andre former for menneskelig mangfold. For eksempel var ­homofili en diagnose som først ble fjernet fra WHOs diagnosemanual ICD10 i 1990. Variasjoner i funksjonsevne har ofte med en sykdomsdiagnose å gjøre, men er ikke i seg selv en diagnose. Biomedisinen kan i en del ­tilfeller tilby medisinsk helbredelse. Samtidig er det grenser for medisinske muligheter. Vi behandler ikke Downs syndrom eller kortvoksthet og de fleste kroniske sykdommer varer livet ut.

Skjev ryggsøyle

Dette ­temaet er både eksistensielt, politisk og faglig. Jeg skal begynne i det ­personlige. Som 13-åring fikk jeg diagnosen skoliose, og ­skulle bli behandlet med et korsett for å forsøke å rette ut en skjev ryggsøyle. Dette var en ­ambivalent opplevelse. ­Behandlingen var smertefull fordi ­korsettet var trangt og ga sår ved all ­bevegelse. Også sosialt var det ­utfordrende fordi korsettet, som var av hard plast, gjorde det vanskelig å ­bevege seg naturlig. Jeg syntes det var flaut når noen i forbi­farten kom i berøring med ­kroppen min og støtte inn i noe hardt.

På sykehuset Sophies Minde i Oslo lærte jeg å skjule korsettet ved å kle meg slik at det ble mest mulig usynlig. Samtidig ga ­korsettbehandlingen et frirom jeg visste å sette pris på. I stedet for å dra på leirskole med en ungdomsskoleklasse jeg ikke trivdes så godt i, kunne jeg bli hjemme og lese.

Som ung voksen fikk jeg i ­tyveårene to andre kroniske ­sykdomsdiagnoser. Den det er knyttet mest stigma til, er ­multippel sklerose (ms), som ofte fører til nedsatt funksjonsevne. Å få ­alvorlige sykdoms­diagnose som ung gir ofte ­usikkerhet for framtiden, ­smerter og også ­ensomhet fordi det kan være vanskelig å dele denne ­erfaringen med andre.

Sjelden naturlig

Den gang, for snart tretti år siden var ­legens råd å ikke være åpen om ­denne sykdomsdiagnosen. ­Problemet med en slik strategi er at det ­sjelden er naturlig å bringe ­temaet på ­banen senere for eksempel i ­lunsjen eller på sommer­avslutningen. Da blir det også vanskelig å bruke av egne erfaringer i situasjoner hvor ­dette ville være naturlig.

Sykdom og funksjons­nedsettelse har altså en individuell og eksistensiell dimensjon. Denne dimensjonen er det, som Halvorsen peker på, viktig å kunne dele med andre, for ­eksempel i sjelesorg og i religiøse fellesskap. Ensomheten om slike erfaringer er stor. Men dette er ambivalente erfaringer som ikke må forveksles med svakhet eller reduseres til å være et problem som må løses.

Mange av de vanskeligheter en person med funksjonsned­settelse opplever, er samfunnsskapte. Sykdom og nedsatt funksjonsevne kan styrke den ­enkeltes sårbarhet i konkrete situasjoner. Funksjons­nedsettelse har derfor også en politisk og faglig dimensjon. Den som har en synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse risikerer å bli diskriminert på arbeidsmarkedet og kan møte barrierer som hindrer ­deltakelse. Personer med Downs syndrom diskrimineres i skole- og ­utdanningssystemet, som Marte Wexelsen Goksøyr flere ganger har ­påvist. I ­Norge har det ikke vært ­forbud mot å ­diskriminere personer med funksjonsnedsettelse før ­diskriminerings- og ­tilgjengelighetsloven trådte i kraft, så sent som i 2009. FN-konvensjon om rettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne ble ­signert av Norge i 2007 og ratifisert i 2013.

Liten kunnskap

Fremdeles er det relativt liten kunnskap om hva diskriminering på grunnlag av funksjonsevne handler om, hvem som er utsatt og hvordan slik diskriminering unngås. Min forskning har vist at det også i kirkelige kretser trengs mer kunnskap på dette området. For eksempel har Den norske ­kirkes plan for trosopplæring, Gud gir – vi deler, fra 2010, en rekke ­aktiviteter som det kan være krevende for barn og unge med funksjonsnedsettelse å være med på. Betyr det at kirkens trosopplæring diskriminerer barn og unge som enten selv har nedsatt funksjonsevne eller som har foreldre og foresatte med nedsatt funksjonsevne?

Det kan være vondt, vanskelig og upraktisk å leve med en ­kronisk sykdomsdiagnose eller en funksjonsnedsettelse. Man kan bli mer avhengig av det ­offentlige fordi en trenger hjelp i situasjoner hvor de fleste andre ikke trenger hjelp.

Øke ensomheten

Manglende fysisk tilgjengelighet kan øke ­ensomheten. Mange møter ­fysiske barrierer i kristne sammenhenger, for eksempel i ­kirkebygg, på leirsteder, ­kafeer og på offentlige steder generelt. Med få unntak har likestilling, tilrettelegging og universell ­utforming fått lite gjennomslag. Debatten om religiøs ­helbredelse har også vist at det er sosio-
kulturelle barrierer, som kommer til uttrykk i en måte å ­omtale denne type livserfaringer på som ikke verdsetter personene det angår som likeverdige. For å fjerne og redusere barrierene trengs det faglig kunnskap på en rekke områder, og vi trenger forskning både for å få innsikt i situasjonen på området og for å lære hvordan diskriminering på grunnlag av funksjonsevne kan unngås.

Alle mennesker har funksjonsevne, og mange av oss vil opp­leve nedsatt funksjons-
evne i løpet av livet. Variasjoner i funksjons­evne er derfor demokratisk relevant og har en 
samfunnsdimensjon som forplikter på tilrettelegging og tilgjengelighet i smått og stort. En form for tilrettelegging er språklig. Vi må gi rom for å dele det som er vanskelig å leve med og samtidig legge til rette slik at det er mulig å verdsette også denne dimensjonen ved menneskelig mangfold.

Inger Marie Lid

Teolog, professor i folke­-
helse og rehabilitering, 
VID vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Fiendtlig holdning til annerledeshet?

Publisert 20 dager siden

Å redusere menneskers livserfaring og livets grunnvilkår til et instrument for en mektig guds vilje er hverken god teologi eller antropologi.


I Vårt Land 25. juli skriver  Anna Rebecca Solevåg og Øyvind Hadland en kronikk hvor de kritiserer  organisasjonen Evangeliet for alle, som tilhører Pinsekirken.

Organisasjonen  har reklamert med religiøs helbredelse i omtalen av sitt sommerstevne  Himmel og Hav. Solevåg og Hadland etterspør Pinsekirkens holdning til  religiøs helbredelse av personer som fremstår som annerledes med hensyn  til funksjonsevne og kroppsstørrelse.

Signal om sykdom

Leder  i Pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, sier i samme avis at man bør  være varsom med å «viderebringe vitnesbyrd som kan gi friske mennesker  et signal om at de er syke.»

Denne saken viser at det innenfor en  viss type kristen teologi ser ut til å være en eksplisitt motstand mot å  anerkjenne variasjoner i kroppsstørrelse og funksjonsevne som en del av  et naturlig menneskelig mangfold.

Kanskje er det en lengsel etter  normalitet blant oss mennesker. Å leve et liv av normal lengde og med  normal kroppsstørrelse og med god helse er en drøm og et ideal for  mange. Noen menigheter spiller på en slik lengsel etter en tenkt  normalitet og risikerer å påføre mennesker skam for ikke å være gode  nok. I visse kristne fellesskap gis forståelser av normalitet en  teologisk innpakning som kan være direkte fiendtlig mot noen konkrete  enkeltmennesker som framstår som annerledes. På den måten blir konkrete  mennesker gjort ekstra sårbare.

Født blind

Men også  gudsbildet utfordres hvis det menneskelige mangfold blir noe som en  mektig gud skal korrigere. Antydninger til et slikt gudsbilde kan  gjenfinnes i evangeliene, for eksempel i Johannesevangeliets kapittel  ni. Dette er en historie om en mann som er født blind, og evangelisten  lar Jesus si om denne mannen at «nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på  ham.» (Joh. 9, 3). Her kan det se ut til at mannens livserfaring  reduseres til å være et instrument for Guds vilje.

Kritisk  tekstfortolkning kan påpeke det problematiske som viser seg i teksten og  utforske andre aspekter, som for eksempel hvilken rolle blindhet  spiller i historien. Å redusere menneskers livserfaring og livets  grunnvilkår til et instrument for en mektig guds vilje er hverken god  teologi eller antropologi.

Den type holdninger som organisasjonen  Evangeliet for alle viser må, som Solevåg og Hadland påpeker,  identifiseres som stigmatisering og diskriminering. Kristne menigheter  har et ansvar for å innse og ta på alvor at slike diskriminerende  holdninger kan uttrykke fiendtlighet mot personer som identifiseres som  kroppslig annerledes. At denne type holdninger finnes i menigheter kan  derfor gjøre det vanskelig for å finne en trygg tilknytning til et  anerkjennende religiøst felleskap.

Et folkehelseproblem

Som  samfunn må vi også erkjenne at denne formen for diskriminering ikke er  et problem som kan begrenses til et enkelte menigheter og religiøse  organisasjoner. Religiøs begrunnet diskriminering er et samfunnsproblem  og et folkehelseproblem.

FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne,  som ble ratifisert av Norge i 2013, pålegger i artikkel 8 statene å  bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til  mennesker med nedsatt funksjonsevne. Som en del av offentligheten har  også representanter for kristne menigheter et ansvar for hvordan de  snakker om menneskers liv og livsvilkår.

Gå til innlegget

Den gode viljen under lupen

Publisert 3 måneder siden

Diakonale praksiser bør forskes på og diskuteres.

Skrevet av Inger Marie Lid, professor, og Gyrid Gunnes, stipendiat, ved VID vitenskapelige høyskole, Senter for diakoni og profesjonell praksis

Diakonalt arbeid utgjør en relativt stor andel av velferdsstatens arbeid. Derfor er det viktig at diakonale praksiser blir gjort til gjenstand for forskning og diskusjon. Finansieringen av ­forskningen dekkes noen ganger av oppdragsgiver, da dreier det seg om oppdragsforskning. Oppdragsforskning er forskjellig fra ­forskning ­finansiert av Forskningsrådet, hvor forskeren selv bestemmer forskningstema og forskningsspørsmål og søker finansiering under et av forsknings­rådets programutlysninger. Oppdragsforskning er viktig, men kan også ­utfordre forskningens integritet og uavhengighet dersom oppdrags­giver ønsker å styre prosjektene.

Morgenbladet presenterte 29. mars et interessant eksempel på dilemmaer i oppdragsforskningen med utgangspunkt i forskning på bistandsorganisasjoners praksis Dilemmaene var gjenkjennelige også innen diakoniforskning. Vi skal her illustrere dilemma og muligheter i oppdragsforskning med utgangspunkt i forskning på diakonal praksis.

To prosjekt

Inger Marie Lid var ­prosjektleder for et tverr­faglig ­forskningsprosjekt med utgangs-
punkt i Stiftelsen Signos 120-årige 
historie. Signo yter tjenester og tiltak for døve, hørselshemmede og døv­blinde personer med funksjons­nedsettelse som har behov for tjenester. Prosjektet var finansiert av Signo og mottok også støtte fra Norsk fag­litterære forfatter og oversetter­forening. Resultatet av forskningen ble publisert som en vitenskapelig antologi på Gyldendal akademisk november 2018.

Gyrid Gunnes var i 2018 prosjektleder for evalueringen av Kirkelig ressurssenter mot vold og ­seksuelle overgrep, finansiert av Kirkerådet, som støtter Ressurssenteret ­økonomisk. Kirkelig ressurssenter ble etablert i 1996 for å støtte den som har vært ­utsatt for s­eksuelle krenkelser og overgrep og motvirke at slike ­hendelser skjer. Kirke­rådet ønsket å få ­evaluert ­senterets arbeid etter lengre tids ­praksis. De to diakonale s­tiftelsene er tilnærmet enerådende på sine ­områder.

Forskere vil gjerne være ­interessert i temaer som makt, hvilken historie det er viktig å fortelle og prioritering av ressurser. Diakonale stiftelser kan på sin side være opptatt av å få fram sitt perspektiv og unngå tap av ­omdømme. Stiftelsen Signos styre og ledelse syntes det var konstruktivt å få ­resultatet av forskningen tilbake, men også ­krevende for en diakonal stiftelse å være gjenstand for kritisk forskning.

Krevende oppdrag

Som forskere har disse to prosjektene vært svært interessante, men også krevende. Noe av det som var utfordrende, handlet om anonymitet og konfidensialitet, og om det å velge et perspektiv og styre valg av tema. Det er ikke mulig å anonymisere en stiftelse som er tilnærmet enerådende på sitt område. Dermed er det også vanskelig å ­anonymisere ­brukerne av stiftelsens tiltak og ­tjenester. Dette får konsekvenser for hva som kan publiseres.

I begge studiene var det viktig å få fram historien til personene som bruker og har brukt stiftelsenes tilbud. For eksempel vektla studien med utgangspunkt i Signos historie i størst mulig grad å fortelle historien fra perspektivet til de personene som bor og har bodd i institusjoner drevet av stiftelsen. Dette valget får konsekvenser for den teoretiske innrammingen av ­forskningen, som skriver seg inn som en del av historien til funksjons­hemmede i Norge.

Diakonal praksis er kjennetegnet av å være et arbeid med, for og blant ­personer i sårbare livs­situasjoner. Samtidig er det viktig å erkjenne at også den som hjelper er sårbar. Det ­utvikles gjerne en dynamikk hvor ­begge parter trenger hverandre. ­Makten er imidlertid ulikt fordelt. Den som hjelper har mest makt i situasjonene og har tilgang til flere ressurser enn den som blir hjulpet.

Gjennomførbart

Begges ­studier har vist at diakonal praksis må ­undersøkes og kritiseres på linje med annen ­praksis. Dette kan være et godt ­utgangspunkt for læring. Nettopp fordi den gode vilje ikke er ufeilbarlig bør også diakonal praksis legges ­under forskeres lupe. De to forsknings­prosjektene som er omtalt her har vist at dette har vært mulig å gjennomføre.

Gå til innlegget

Menneskerettigheter og funksjonshemming

Publisert 5 måneder siden

Norge har et godt rykte når det gjelder menneskerettigheter. Likevel opplever personer med funksjonsnedsettelse at den diskrimineringen de opplever ikke anerkjennes som brudd på menneskerettighetene.

Mandag 25. og tirsdag 26. mars ble Norge hørt av FN om oppfølgingen av FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen ble signert av Norge i 2007 og ratifisert i 2013. Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lov, noe komiteen uttrykte forbauselse og skuffelse over. Samme dag voterte stortinget over et forslag fra SV om å inkorporere FN-konvensjon om rettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne. Forslaget ble støttet av MDG og Rødt og falt med 90 mot 8 stemmer. 90 av stortingets delegater stemte altså mot å gjøre denne konvensjonen til norsk lov på linje med for eksempel kvinnekonvensjonen.

Norge har et godt rykte når det gjelder menneskerettigheter. Likevel opplever personer med funksjonsnedsettelse at en ikke har mulighet til å benytte seg av sine rettigheter og at den diskrimineringen en opplever ikke anerkjennes som brudd på menneskerettighetene. Det mangler forskning på feltet, men vi vet tilstrekkelig til å kunne si at situasjonen er kritikkverdig, noe også dagens høring i FN viste. 

Personer med funksjonsnedsettelse er en marginalisert gruppe som ofte opplever flere begrensninger og dermed mindre frihet enn borgere flest. Det er liten grad av felles identitet mellom personer og grupper med ulike funksjonsnedsettelser og rettighetskampen på dette området skjøt først fart utover 2000-tallet. Som forsker på feltet kan jeg noen ganger kjenne på et stort gap mellom de forståelsesmodeller vi bruker i forskning og undervisning og de forståelsesmodeller som tilhører dagligtalen. I forskning og undervisning forstås funksjonshemming i et relasjonelt perspektiv, hvor den enkeltes evner til å fungere ikke er avgjørende for om personen opplever funksjonshemming, men i stedet samfunnets utforming, materielt, sosialt og kulturelt.

Funksjonsnedsettelse er et diskrimineringsgrunnlag som jeg vil våge å påstå at få institusjoner og personer har et aktivt forhold til. For eksempel skriver presten Magne Bjørndal i Vårt Land 9. januar i år at den digitale løsningen hans kontorfellesskap valgte, levert av Kirkepartner, ikke var tilpasset hans behov som blind ansatt. Dette blir ikke uten videre identifisert som det det er, nemlig digital diskriminering. Arbeidsgiver har plikt til å sikre at de digitale løsningene har likeverdig brukbarhet for alle brukere av programmene.

Et annet eksempel på manglende forståelse for hva som utgjør diskriminerende barrierer er når Oslo kirkelige fellesråd ber om gammel brosteinsbelgening utenfor domkirken i en høringsuttalelse fra sommeren 2018. Fellesrådet viser ikke at de er klar over at nettopp gammel brosteinsbelegning er et gatedekke som ofte fører til diskriminerende barrierer for rullestol- rullatorbrukere og andre med bevegelseshemning og/eller dårlig balanse.

FNs komite som overvåker konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fant det i høringen vanskelig å forstå at et land som Norge, som både er blant verdens rikeste land, og opptatt av menneskerettigheter, ikke ser at det er nødvendig å arbeide med strukturert og målrettet for å fremme rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen pekte på at Norge ser ut til å være bedre på velferd enn på rettigheter.

I min egen forskning har jeg funnet noe av det samme, medvirkning, menneskerettigheter og medborgerskap er foreløpig nye begrep i norsk offentlighet. For eksempel brukes begrepet «åpen og inkluderende folkekirke» sjelden for å fremheve likeverdig tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelse.

Jeg er blant dem som har kritisert sortering av mennesker på grunnlag av funksjonsevne og pekt på en risiko for at medisinsk teknologi og pre-natal diagnostisering kan føre til en bort-selektering på grunnlag av antatt kommende funksjonsevne. Imidlertid er det viktig å være klar over at den mest alvorlige sorteringen mellom mennesker foregår i hverdagen, på skolen, på studiet, i jobbintervjuet, på arbeidsplassen, i politikken og i kulturlivet. På alle disse arenaer forekommer det diskriminering på grunnlag av funksjonsevne. Universell utforming og individuell tilrettelegging er ikke tilstrekkelig implementert i praksis og vi mangler systematisk oversikt over diskriminerende barrierer på så godt som alle samfunnsområder.

Variasjoner i funksjonsevne tilhører menneskelig mangfold. Samtidig er dette et vilkår som er forbundet med noe negativt, noe uønsket. Funksjonsevne fungerer dermed ikke så godt som en identitetsmarkør som kan bygge opp under et fellesskap av mer eller mindre likesinnede. Men som samfunn og samfunnsborgere må vi aktivt lære å leve godt også med dette vilkåret for menneskelivet. Variasjoner i funksjonsevne fins, diskriminering på grunnlag av funksjonsevne fins, begge deler må håndteres politisk og juridisk godt gjennom de virkemidler et demokratisk samfunn gir.  

For å fremme gode levekår og motvirke diskriminering må samfunnet i stort og smått legge til rette for å fremme menneskerettigheter, likeverd og likestilling for alle mennesker, og oppøve en årvåkenhet for å forstå når menneskerettighetene krenkes. En måte å utvikle og styrke denne formen for bevissthet på, er nettopp ved å sikre at menneskerettighetene gjelder allment. Funksjonsevnekonvensjonens artikkel 8 fremhever viktigheten av å bekjempe stereotypier og fremme rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse og være oppmerksom på når diskriminering på grunnlag av funksjonsevne finner sted.

Dagens høring i FN og avstemming i Stortinget viste dessverre med all tydelighet at Norge ikke har til hensikt å inkorporere funksjonsevnekonvensjonen i nasjonal lov. Ingen av regjeringspartiene stemte for SV’s forslag, heller ikke Krf, som dominerte høstens politiske samtale med sitt forsøk på å innlemme abortlovens § 2 c i regjeringsforhandlingene. Krf har rett i at denne paragrafen kan ha diskriminerende effekt, men nettopp derfor burde Krf også stemme å inkorporere funksjonsevnekonvensjonen i norsk nasjonal lovgivning.

Gå til innlegget

En abortdebatt som stikker dypere

Publisert 10 måneder siden

Grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av at variasjoner i helse og funksjonsevne er en naturlig del av livet.

Denne høsten har abortdebatten blitt aktualisert igjen fordi flere av ungdomspartiene har foreslått en utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Bakgrunnen er ønsket om å unngå abortnemndene, som i dag behandler begjæring om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke.

Helse- og funksjonsevne. 

Abort etter 12. svangerskaps-­
uke involverer forståelser av helse og funksjonsevne fordi en abort-begjæring ofte fremmes på bakgrunn av informasjon om fosterets helse- og funksjonsevne. Ifølge abortlovens paragraf 2c er det i dag tillatt å foreta abort etter 12. svangerskapsuke dersom det er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Derfor er det viktig også å ha et funksjonshemmingsperspektiv på debatten om utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Med funksjonshemmingsperspektiv mener jeg at grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av en erkjennelse av at variasjoner i helse og funksjonsevne tilhører menneskelivets erfaringsmangfold.

Abort som begrunnes i abortlovens paragraf 2 er selektiv. Spørsmålet om utvidelse av grensen for fri abort handler derfor på helt grunnleggende vis om foreldre skal ha rett til å få informasjonen om fosterets helse og funksjonsevner og om synet på helse og funksjonsnedsettelse.

Omfattende spørsmål. 

Hvilken informasjon som skal gis kommende foreldre, reiser spørsmål om hvilke tjenester som skal være en del av en ­offentlig finansiert helsetjeneste.­ Genetiske ­variasjoner som Downs syndrom kan både fortolkes som en helseinformasjon og som informasjon om at barnet på vesentlige måter kommer til å bli annerledes enn sine foreldre.

Grensen for selvbestemt abort handler imidlertid også om politikk og etikk. Det politiske aspektet er både kvinnepolitisk og menneskerettslig. Tilgangen til selvbestemt abort og seksuell og reproduktiv helse er viktige politiske saker. Men spørsmålet er mer omfattende.

Hvis gravide gjennom velferdsstatens helsetjeneste gis et tilbud om pre-natal diagnostisering for eksempel i form av NITP (Non-Invasive Prenatal Testing) vil konsekvensen av utvidelse av grensen for selvbestemt abort kunne være at et foster med økt risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse blir mer sårbart for å bli valgt fra enn andre foster.

Prenatal diagnostisering. 

Som flere har påpekt, kan derfor prenatal diagnostisering være et skritt i retning av et samfunn som sorterer mennesker på grunn av helse og/eller funksjonsevne. Hvorvidt samfunnet er et sorteringssamfunn og hvordan en eventuell sortering foregår, er politiske spørsmål.

Det er også politisk relevant at selektiv abort på grunnlag av funksjonsevne kan være i strid med intensjonen i FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen, som ble ratifisert av Norge i 2013, har som formål å fremme respekten for alle menneskers verdighet.

En grunnleggende etisk ­dimensjon ved spørsmålet om foreldres rett til informasjon om fosteret handler om at fosteret ikke har personstatus. Personstatus er vanligvis avhengig av at personen er født. Et foster som blir gjort til gjenstand for en prenatal helseundersøkelse er ikke født, har ikke personstatus og heller ikke rettigheter.

Knapt positive metaforer. 

Også et samfunns forståelser av helse og funksjonsnedsettelser er etisk relevant. I dag er det offentlige ordskiftet preget av en verdsetting av den fullt ut velfungerende kroppen. Vi har knapt positive meta-­
forer for livserfaringer knyttet til ­variasjoner i funksjonsevne, som mange­ av oss har del i både direkte og indirekte. Det kan finnes ­enkeltfortellinger som uttrykker verdsetting, men begrepsbruken er fremdeles i all hovedsak ­negativ. Vi trenger i kulturen flere anerkjennende ord, begreper og metaforer og historier dersom samtalen skal bli mer balansert og virkelighetsnær.

Livskvalitet og helse er mer enn å være frisk og uten sykdomsdiagnoser. Sett i et funksjonshemmingsperspektiv er det derfor gode grunner for å beholde­ dagens grense for selvbestemt abort. Kanskje er det også tid for å diskutere hvorvidt abortlovens paragraf 2 c bør ­beholdes.

Temaet bioetikk og menneskelig mangfold diskuteres mer utdypende på et seminar på Litteraturhuset i Oslo 23. oktober. Deltakere på seminaret er ­Rosemarie Garland-Thomson, Marte­ Wexelsen Goksøyr, Jan Grue, Bjørn Hofmann, Halvor Hanisch og Inger Marie Lid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere