Inger Marie Lid

Alder:
  RSS

Om Inger Marie

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Følgere

En abortdebatt som stikker dypere

Publisert rundt 1 måned siden - 591 visninger

Grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av at variasjoner i helse og funksjonsevne er en naturlig del av livet.

Denne høsten har abortdebatten blitt aktualisert igjen fordi flere av ungdomspartiene har foreslått en utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Bakgrunnen er ønsket om å unngå abortnemndene, som i dag behandler begjæring om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke.

Helse- og funksjonsevne. 

Abort etter 12. svangerskaps-­
uke involverer forståelser av helse og funksjonsevne fordi en abort-begjæring ofte fremmes på bakgrunn av informasjon om fosterets helse- og funksjonsevne. Ifølge abortlovens paragraf 2c er det i dag tillatt å foreta abort etter 12. svangerskapsuke dersom det er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Derfor er det viktig også å ha et funksjonshemmingsperspektiv på debatten om utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Med funksjonshemmingsperspektiv mener jeg at grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av en erkjennelse av at variasjoner i helse og funksjonsevne tilhører menneskelivets erfaringsmangfold.

Abort som begrunnes i abortlovens paragraf 2 er selektiv. Spørsmålet om utvidelse av grensen for fri abort handler derfor på helt grunnleggende vis om foreldre skal ha rett til å få informasjonen om fosterets helse og funksjonsevner og om synet på helse og funksjonsnedsettelse.

Omfattende spørsmål. 

Hvilken informasjon som skal gis kommende foreldre, reiser spørsmål om hvilke tjenester som skal være en del av en ­offentlig finansiert helsetjeneste.­ Genetiske ­variasjoner som Downs syndrom kan både fortolkes som en helseinformasjon og som informasjon om at barnet på vesentlige måter kommer til å bli annerledes enn sine foreldre.

Grensen for selvbestemt abort handler imidlertid også om politikk og etikk. Det politiske aspektet er både kvinnepolitisk og menneskerettslig. Tilgangen til selvbestemt abort og seksuell og reproduktiv helse er viktige politiske saker. Men spørsmålet er mer omfattende.

Hvis gravide gjennom velferdsstatens helsetjeneste gis et tilbud om pre-natal diagnostisering for eksempel i form av NITP (Non-Invasive Prenatal Testing) vil konsekvensen av utvidelse av grensen for selvbestemt abort kunne være at et foster med økt risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse blir mer sårbart for å bli valgt fra enn andre foster.

Prenatal diagnostisering. 

Som flere har påpekt, kan derfor prenatal diagnostisering være et skritt i retning av et samfunn som sorterer mennesker på grunn av helse og/eller funksjonsevne. Hvorvidt samfunnet er et sorteringssamfunn og hvordan en eventuell sortering foregår, er politiske spørsmål.

Det er også politisk relevant at selektiv abort på grunnlag av funksjonsevne kan være i strid med intensjonen i FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen, som ble ratifisert av Norge i 2013, har som formål å fremme respekten for alle menneskers verdighet.

En grunnleggende etisk ­dimensjon ved spørsmålet om foreldres rett til informasjon om fosteret handler om at fosteret ikke har personstatus. Personstatus er vanligvis avhengig av at personen er født. Et foster som blir gjort til gjenstand for en prenatal helseundersøkelse er ikke født, har ikke personstatus og heller ikke rettigheter.

Knapt positive metaforer. 

Også et samfunns forståelser av helse og funksjonsnedsettelser er etisk relevant. I dag er det offentlige ordskiftet preget av en verdsetting av den fullt ut velfungerende kroppen. Vi har knapt positive meta-­
forer for livserfaringer knyttet til ­variasjoner i funksjonsevne, som mange­ av oss har del i både direkte og indirekte. Det kan finnes ­enkeltfortellinger som uttrykker verdsetting, men begrepsbruken er fremdeles i all hovedsak ­negativ. Vi trenger i kulturen flere anerkjennende ord, begreper og metaforer og historier dersom samtalen skal bli mer balansert og virkelighetsnær.

Livskvalitet og helse er mer enn å være frisk og uten sykdomsdiagnoser. Sett i et funksjonshemmingsperspektiv er det derfor gode grunner for å beholde­ dagens grense for selvbestemt abort. Kanskje er det også tid for å diskutere hvorvidt abortlovens paragraf 2 c bør ­beholdes.

Temaet bioetikk og menneskelig mangfold diskuteres mer utdypende på et seminar på Litteraturhuset i Oslo 23. oktober. Deltakere på seminaret er ­Rosemarie Garland-Thomson, Marte­ Wexelsen Goksøyr, Jan Grue, Bjørn Hofmann, Halvor Hanisch og Inger Marie Lid.

Gå til innlegget

Brostein til besvær

Publisert 3 måneder siden - 872 visninger

Vil Oslo kirkelige fellesråd virkelig ha en utilgjengelig domkirke?

‘Områderegulering for gater og byrom i sentrum – bilfritt byliv’ er sendt på høring fra Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten. Fristen for uttalelser utløp i går.

Kirkelig fellesråd i Oslo, kirkevergen, fremmer i sin høringsuttalelse datert 16. august ønske om gammel brosteinsbelegning mellom domkirken og Stortorget, et materialvalg som i praksis kan ekskludere mange.

Fortrinnsvis brostein. 

Med henvisning til historien skriver Oslo kirkelige fellesråd følgende: «Vi anbefaler et sammenhengende gatebelegg fra torget og helt fram til kirketrappen, fortrinnsvis gammel brosteinsbelegning.» I tillegg foreslår fellesrådet å «anlegge bredere trappeløp mot byens travleste gate», som er Karl Johans gate.

Gammel brosteinsbelegning og trappeløp vil kunne utgjøre en barriere for rullestolbrukere og andre personer med bevegelseshemning. Gatebelegningen vil, dersom den blir valgt, signalisere at torget og kirken, slik de framsto i 1870, er viktigere å gjenskape enn å skape et allment tilgjengelig byrom mellom torget og kirken. Fellesrådet presiserer dessverre ikke at gatebelegningen må være tilgjengelig.

«Områderegulering for gater og byrom i sentrum – bilfritt byliv» er en viktig politisk sak fordi byens områder binder sammen folk og steder. Gater og byrom deles av mennesker med ulike politiske og religiøse interesser, ulike sosioøkonomiske forhold, alder og kultur. Det er derfor av stor demokratisk viktighet at gater og byrom er tilgjengelig for alle borgerne på en likeverdig måte.

Kunnskapsløshet. 

Det vil være et uttrykk for vrang vilje å tro at Oslo kirkelige fellesråd faktisk ønsker å forhindre at bevegelseshemmede og synshemmede får tilgang til kirken. Antakelig skyldes det kunnskapsløshet at fellesrådet skriver en høringsuttalelse uten å innarbeide hensyn til likeverdig tilgjengelighet og universell utforming.

I tillegg til uttrykker høringsuttalelsen mangelfull kjennskap til nyere politikk og lovgivning. I forbindelse med hovedstadsaksjonen i 2005 ble det lagt gammel brosteinsbelegning, i Karl Johans gate. Brosteinsbelegningen ble en effektiv hindring for borgere med funksjonsnedsettelse. Siden 2005 har det skjedd viktige juridiske og politiske endringer på dette området. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som nå heter Likestillings- og diskrimineringsloven, trådte i kraft i 2009, og i 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Også plan- og bygningsloven, folkehelseloven og forskrift om habilitering og rehabilitering fastslår at alle samfunnsborgere skal ha mulighet til å delta i samfunnet og bruke offentlige gater, rom og steder.

Dagens politikk og lovgivning bygger på likeverd som verdi og en erkjennelse av at det er nødvendig å arbeide målrettet og strategisk for å oppnå likeverd og medborgerskap for alle byens borgere. Det er stort behov for kunnskap om hva som kan utgjøre en barriere som hindrer deltakelse og for hvem.

Samlingssted. 

Kirken er en offentlig aktør og Oslo domkirke er et viktig sted i og for byen. Ved høytidsdager og i kriser er kirken gjerne samlingssted for større fellesskap, noe vi for eksempel så i etterkant av 22. juli 2011 og kan oppleve hver jul. I tillegg er kirkene viktige kulturarenaer for kirkemusikk, konserter og andre kulturelle og religiøse arrangementer. Også gudstjenesten, som er kirkens puls, skal være åpen og tilgjengelig for alle. Oslo kirkelige fellesråd har derfor et samfunnsansvar for å motvirke diskriminering og fremme likeverd og medborgerskap.

Oslo kirkelige fellesråd er trolig ikke uenige i at likeverdig er en grunnleggende demokratisk verdi. Jeg tror heller ikke det er et uttrykkelig ønske i fellesrådet å ekskludere personer med funksjonsnedsettelse som ansatte, deltakere i gudstjenesteliv og besøkende i Oslo domkirke. Derfor håper jeg at fellesrådet bruker anledningen til å presisere at gatebelegningen ved domkirken uansett størrelse på steinen, må være likeverdig tilgjengelig for borgere med ulike funksjonsevner.

Trykket i Vårt Land 28. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Den sårbare Gud

Publisert 9 måneder siden - 1230 visninger

Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser.

Spaltist Merete Thomassen etter­lyser et språk om Gud som tar Guds sårbarhet på alvor (Vårt Land 24. januar). Hun skriver «Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet?» og svarer selv at det nok handler om at vi foretrekker forestillinger om Gud som vismann, patriark og allhersker.

Det er ikke vanskelig å være enig med Thomassen i dette. Språket om Gud er gjennomsyret av lengsel etter styrke, ­perfeksjon og usårbarhet.

Men likevel er de der, forestillingene om Gud som noe mer og noe annet. Vi må bare se andre steder enn der det kanskje er mest opplagt å lete.

Et sted å finne en rikere forestillingsverden om Gud er i funksjonshemmingsteologi. Jeg skal bidra med et eksempel fra en historisk studie. Hjemmet for Døve ble etablert i 1898 og arbeidet de første år­tiene for å gi ukonfirmerte døve konfirmantopplæring så de kunne bli konfirmert. Landets første prest for døve, Conrad Svendsen, reiste Norge på langs for å finne dem som på grunn av døvhet eller hørselshemming ikke hadde fått opplæring og dermed ikke blitt konfirmert.

Som hjerter forstår. Svendsen hadde lært seg tegnspråk og kommuniserte med døve på tegnspråk. Han mente det var best å bruke tegnspråk i konfirmantopplæringen fordi dette var «hjertespråket». Skal man samtale om Gud og tro, må man bruke­ det språket som menneskenes hjerter­ forstår. I møte med døve er det tegnspråk. I en av de første årsmeldingene for Hjemmet for Døve reflekterer Svendsen over tegnspråkets tegn for ­Jesus: «Dette tegn gjør de døvstumme paa den maade at de fører pegefingrene mod haandfladerne. Et forunderlig tegn! De kunde jo gjort tegnet for den rætferdige og hellige og gode, eller tegnet for den, som gjorde undergjerninger. Men alt dette er for dem ikke det mest karakteristiske ved Jesus. Han med naglegabene og saarene, han er Jesus Kristus».

Svendsen er preget av samtidens forståelse av døve som døvstumme, men han ser likevel språket som er utviklet av døve som en viktig ressurs for å forstå Gud og kristendommen. Ved å sette «pekefingrene mod haandfladerne, peger de ind i hjertet af kristendommen», skriver han videre, i dette som er den 6. og 7. årsmelding for Hjemmet for Døve. Selv ville Svendsen nok ikke bruke begrepet «funksjonshemmingsteologi», men i min tolkning får Svendsen ta del i en fortolkning av Gud fra et perspektiv han får tilgang til gjennom å møte kristne døve som bruker tegnspråk.

Det finnes altså tradisjoner som ikke er blitt tillagt stor vekt, og som det er nødvendig å lytte bedre til. Både i teoretisk og praktisk teologi har kirken oversett, sett bort fra sårbarhet og det som gjerne vurderes som uttrykk for svakhet. Dette er et paradoks fordi sårbarhet er selve kjernen i kristendommens forestilling om Gud.

Ideer om perfeksjon. Som antikkens borgere – som så bort fra sin egen sårbarhet og svakhet og stirret på skulpturer formet som perfekte mennesker – har kristendommen vektlagt styrke, makt og ufeilbarlighet og knyttet dette til mannlige gudsbilder. Også forestillinger om prester er preget av ideer om perfeksjon. Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser. I stedet har forestillinger om hvem som kan være egnet til å være prest vært preget av verdsetting av helse og funksjonsevne mer enn å skape gode rom for mangfold blant prester og kirkelig ansatte.

Thomassen har rett i at vi er henvist til å bruke metaforer når vi snakker om Gud. Hvis vi undersøker hva disse metaforene gjør, ser vi at de bidrar til å ordne menneskelivet i hierarkier hvor noe verd­settes mer enn annet. Styrke verdsettes mer enn svakhet. Usårbarhet verdsettes mer enn sårbarhet.

Derfor er metaforene som brukes om Gud viktige. Måten vi snakker om Gud på kan bidra til å gi mennesker som erfarer seg som sårbare en følelse av utilstrekkelighet eller skam. Nettopp kristendommen, som er båret opp av en sårbar Gud, trenger metaforer som verdsetter sårbarhet som kilde til refleksjon over både Gud, menneske og verden.

Bevisstgjøring. Det er derfor en teologisk oppgave å finne og bruke metaforer som ikke vektlegger endimensjonale bilder av Gud som sterk og mektig. Feministteologien har vært viktig for å skape en bevisstgjøring om metaforer som involverer forestillinger om kjønn, som mannlig og kvinnelig, farsbilder og morsbilder. Vi har i mindre grad forsøkt å forstå hva skapningens sårbarhet sier om Gud.

Tegnspråkets tegn for Jesus Kristus, som ifølge Svendsen peker «rett i hjertet av kristendommen», viser et mulighetsrom for å utvikle metaforer som bedre reflekterer sårbarheten som preger menneskelivet, skapningen og Gud. Gud er sårbar både ved å bli menneske og dele vilkår med skapningen, men også ved å skape og inngå i relasjon til mennesker og verden.

Erfaringer med å leve sårbare liv sier noe viktig om livet som menneske i verden. Guds og menneskers sårbarhet bærer i seg en fordring om å gi sårbarheten rom og språk i form av metaforer, teologiske fortolkninger og fellesskap.

Inger Marie Lid

Teolog, PhD, Professor 
VID Vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Hvor omfattende menneskeverd?

Publisert over 1 år siden - 828 visninger

Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c?

Sturla Stålsett skriver at menneskeverdet ikke er selvsagt, og at det nettopp derfor er nødvendig å forsvare. Menneskeverdet er et paradoks. Dette er et godt utgangspunkt både for å erkjenne hva menneskeverdet handler om og hvor omfattende det er. Stålsett viser til Menneskerettighetskonvensjonen, som er det stedet hvor menneskeverdet først får politisk og etter hvert juridisk betydning.

Nettopp menneskerettighetskonvensjonene er nyttig for den minner oss om at hvor omfattende menneskeverdet skal tenkes. Den såkalte «Sterrisaken» viser at dette ikke er en selvfølge.

Går vi inn i substansen av det Sterri sier, finner vi følgende problemstilling: Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c, den såkalte eugenikkparagrafen?

Her er Sterri interessant nok inne på det samme temaet som Marte Wexelsen­ Goksøyr. Goksøyr hevder at nettopp denne­ paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med Downs syndrom og funksjonsnedsettelser.

Viktige påminnelser. Menneskerettighetskonvensjonene er viktige for anerkjennelsen av menneskeverd i politikk og lovgivning. Dette er ikke selvsagt, og nettopp derfor nødvendig å fastholde­ ­politisk. Kvinnekonvensjonen, Barne-
konvensjonen og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne minner om at det ikke holder å snakke generelt om menneskeverd. Sårbarheten­ overfor krenkelser og ekskludering erfares­ ulikt og har å gjøre 
med hvem en er, det som kan kalles identitet.

Kvinner er utsatt for diskriminering som ikke rammer menn. Barns perspektiv er i liten grad tatt på alvor og personer med nedsatt funksjonsevne opplever både materiell og sosial ekskludering. Her er det betimelig å erkjenne at også kirke og teologi ikke i tilstrekkelig grad har erkjent diskriminering på grunnlag av funksjonsevne som diskriminering.

Transhumanismen, handler om å overskride menneskers grenser. Ideen kan også finnes i religionen, blant annet er det mulig å se paralleller i kristendommens lengsel etter et liv uten smerte og lidelse. Slike forestillinger kommer til uttrykk i troen på en gjenopprettelse og nyskapelse etter denne tid.

Der transhumanismen lengter etter et bedre liv nå, lengter kristne etter et bedre liv i oppstandelsen.

Begge forestillinger reiser problemstillinger knyttet til hvordan vi begrepslegger sider ved livet som kan være vanskelig å romme og hva det ikke er tilrådelig å gjøre. I en teologisk refleksjon over sårbarhet og fellesskap som gir rom for sårbarhet, er det derfor også nødvendig med selvkritikk.

Den bibelsk begrunnede forestillingen om mennesket som forvalter av skaperverket forutsetter at mennesket har en klokskap som kan begrunne vurderinger om hva som bør og ikke bør gjøres. Men det er ikke enkelt å trekke disse grensene. Utgangspunktet må være at absolutt alle mennesker har samme menneskeverd.

Da Norge ratifiserte konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2013, ble abortlovens paragraf 2 c ikke diskutert offentlig. Det burde den blitt. Det er uklart om denne paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Loven indikerer i liten grad hvordan «alvorlig sykdom» skal tolkes.

Derfor er det nødvendig at vi som samfunn diskuterer hva abortlovens paragraf 2 c innebærer, og hvor grensene for ­«alvorlig sykdom» skal trekkes. Vi må også diskutere fosterets status.

Verdighet uten rettigheter. Om det er mulig å være for selvbestemt abort og samtidig være mot abort på grunnlag av karakteristika ved fosteret? Ja. I tidsskriftet Disability & Society argumenterer jeg for at et foster kan ha verdighet, men at dette ikke nødvendigvis innebærer rettigheter. I tråd med en slik tankegang, kan man argumentere for at abortlovens paragraf 2c er problematisk og bør endres fordi denne paragrafen gjør enkelte foster mer sårbare enn andre. Litt spissformulert kan vi si at selvbestemt abort hovedsaklig handler om kvinnens kropp – mens selektiv abort hovedsaklig handler om fosterets kropp.

FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne innleder med at konvensjonen har til formål å fremme den iboende verdigheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange har opplevd å bli ekskludert fra å ta del i dette likeverdet. Derfor bør vi også diskutere om abortlovens paragraf 2c
er i tråd med konvensjonens intensjon.

Inger Marie Lid

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Livets tvetydighet

Publisert over 1 år siden - 583 visninger

Espen Ottosens spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant.

Espen Ottosen svarer på mitt innlegg 23. mars, under overskriften «Vi som ikke er perfekte». Slik jeg leser Ottosen, ønsker han å si noe om livets tvetydighet ved å gjøre bruk av både teologiske og medisinske fagtermer. Den medisinske terminologien representeres ved ord som «sykdom, avvik og medisinsk behandling». Den teologiske fagterminologien kommer til syne gjennom ord som «skaperverk» og «fall». Slik forsøker Ottosen å forene disse to perspektivene:

«Selv om ethvert menneske er skapt av Gud, bør vi ikke tenke at alle blir født til vår jord nøyaktig som Gud ønsker det. I så fall blir vel konsekvensen at vi angriper Guds skaperverk hvis vi forsøker å behandle et barn som blir født med hjertefeil.»

Blander sammen. Men nettopp sammenblandingen av ­variasjoner mennesker imellom innen helse og funksjonsevne med en spekulasjon over hva Gud eventuelt «ønsker», er ytterst problematisk.

Mennesker har gjennom alle tider foretatt vurderinger av seg selv og andre på bakgrunn av konkrete, kroppslige ulikheter. Medisinske termer er utviklet innenfor et spesifikt faglig interesseområde og bygger på visse forståelser av helse og statistisk forventet «normalitet» hva angår funksjonsevner og helse.

Forståelser av funksjonsevne og helse varierer med tid og samfunn. I moderne tid har vestlig medisin hatt stor definisjonsmakt blant annet fordi medisinske behandlinger har vært i rivende utvikling. Folk i vesten lever i dag bedre og lengre liv enn noen gang tidligere.

Vanskelig avgrensning. Samtidig er vi i en situasjon hvor det også er vanskelig å vite hvilke diagnoser og tilstander som bør og skal behandles og med hvilke metoder. Det er heller ikke alltid klart hva som ligger i ordet «­behandling» og hvem behandlingen er til det beste for.

Hvis et par får vite at deres foster kan ha Downs syndrom, kan behandlingen bestå i at dette fosteret, på grunn av tilstanden, velges bort. Heller ikke i voksenlivet er diagnoser og menneskelige tilstander nøytrale. Hvis en person i et jobbintervju forteller om sykdomstilstander i familien­ eller at vedkommende har 
en kronisk sykdom, reduseres ofte hennes mulighet til å få jobben.

Dårligere tilgang. Personer som lever med begrensninger som er annerledes enn flertallet i samfunnet og i sin aldersgruppe­, har dårligere tilgang til felles­goder. Dette er dokumentert i en rekke politiske dokumenter, sist i Rettighetsutvalgets rapport NO2016:17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming».

Innenfor det siste århundret har enkeltmennesker blitt ekskludert på grunnlag av funksjonsevne og helsetilstand. Mange har blitt isolert fra fellesskap og opplevd diskriminering på viktige samfunnsområder. Dette er et etisk, teologisk og samfunnsmessig problem som angår alle.

Berører hele skaperverket. Sett i dette lys, er det et hovedproblem i utsagnet ovenfor at Ottosen spekulerer over om alle mennesker kan være født til jorden nøyaktig som Gud ønsker. I den grad syndefallsmyten skal brukes meningsfullt, må bruken av myten reflektere at hele skaperverket er berørt.

I Ottosens argumentasjon knyttes noen mennesker sterkere til fallets konsekvenser enn andre. De som får byrden ved å skulle synliggjøre verden som ikke bare skapt, men også falt, er nettopp mennesker som opp­lever og har opplevd diskriminering og ekskludering.

Gale spørsmål og svar. Spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant. En viktig teologisk oppgave er i stedet å gjennomtenke alle aspekt ved livet og hvilke oppgaver mangfold og sårbarhet gir oss som samfunn og medmennesker.

Hvis vi tar som utgangspunkt at menneskelivet er tvetydig og preges av ulikheter i behov og evner, må en teologisk tenkning forholde seg til menneskers livsvilkår uten å stigmatisere noen som «avvikende».

Hva vi kan si om Guds ­ønsker, kjenner vi fra skaperverkets mangfold slik vi lever i det, og fra skapelsesberetningens ­utsagn om at Gud ser på sitt skaperverk og vurderer det som «svært godt!»

Håpsdimensjonen. Teologen Even Borch­ minner i sitt innlegg 25. mars om håpsdimensjonen. Det er en god påminnelse. Men også håpet skal kunne fortolkes i lys av menneskers ulike erfaringer, og da kan konkretiseringer som klinger godt for noen være problematiske for andre.

For meg gir det mening at håpsdimensjonen handler om å møte anerkjennelse som likeverdige og at det som i dag er vanskelig ikke lenger skal være smertefullt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 10 timer siden / 731 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 12 timer siden / 79 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 287 visninger
4 kommentarer
Vil vi ta på oss ledertrøya?
av
Lisa Sivertsen
rundt 20 timer siden / 155 visninger
0 kommentarer
Armenerne i en brytningstid
av
Egil Sjaastad
rundt 20 timer siden / 87 visninger
0 kommentarer
Hva visste kirken?
av
Torleiv Austad
rundt 20 timer siden / 468 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 2 timer siden / 296 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 2 timer siden / 377 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 2 timer siden / 321 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 3 timer siden / 794 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 3 timer siden / 461 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 4 timer siden / 287 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 4 timer siden / 1800 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 4 timer siden / 475 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 5 timer siden / 475 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kjønnsforskning og ideologi
rundt 5 timer siden / 196 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1800 visninger
Les flere