Inger Marie Lid

Alder:
  RSS

Om Inger Marie

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Følgere

Den gode viljen under lupen

Publisert 27 dager siden

Diakonale praksiser bør forskes på og diskuteres.

Skrevet av Inger Marie Lid, professor, og Gyrid Gunnes, stipendiat, ved VID vitenskapelige høyskole, Senter for diakoni og profesjonell praksis

Diakonalt arbeid utgjør en relativt stor andel av velferdsstatens arbeid. Derfor er det viktig at diakonale praksiser blir gjort til gjenstand for forskning og diskusjon. Finansieringen av ­forskningen dekkes noen ganger av oppdragsgiver, da dreier det seg om oppdragsforskning. Oppdragsforskning er forskjellig fra ­forskning ­finansiert av Forskningsrådet, hvor forskeren selv bestemmer forskningstema og forskningsspørsmål og søker finansiering under et av forsknings­rådets programutlysninger. Oppdragsforskning er viktig, men kan også ­utfordre forskningens integritet og uavhengighet dersom oppdrags­giver ønsker å styre prosjektene.

Morgenbladet presenterte 29. mars et interessant eksempel på dilemmaer i oppdragsforskningen med utgangspunkt i forskning på bistandsorganisasjoners praksis Dilemmaene var gjenkjennelige også innen diakoniforskning. Vi skal her illustrere dilemma og muligheter i oppdragsforskning med utgangspunkt i forskning på diakonal praksis.

To prosjekt

Inger Marie Lid var ­prosjektleder for et tverr­faglig ­forskningsprosjekt med utgangs-
punkt i Stiftelsen Signos 120-årige 
historie. Signo yter tjenester og tiltak for døve, hørselshemmede og døv­blinde personer med funksjons­nedsettelse som har behov for tjenester. Prosjektet var finansiert av Signo og mottok også støtte fra Norsk fag­litterære forfatter og oversetter­forening. Resultatet av forskningen ble publisert som en vitenskapelig antologi på Gyldendal akademisk november 2018.

Gyrid Gunnes var i 2018 prosjektleder for evalueringen av Kirkelig ressurssenter mot vold og ­seksuelle overgrep, finansiert av Kirkerådet, som støtter Ressurssenteret ­økonomisk. Kirkelig ressurssenter ble etablert i 1996 for å støtte den som har vært ­utsatt for s­eksuelle krenkelser og overgrep og motvirke at slike ­hendelser skjer. Kirke­rådet ønsket å få ­evaluert ­senterets arbeid etter lengre tids ­praksis. De to diakonale s­tiftelsene er tilnærmet enerådende på sine ­områder.

Forskere vil gjerne være ­interessert i temaer som makt, hvilken historie det er viktig å fortelle og prioritering av ressurser. Diakonale stiftelser kan på sin side være opptatt av å få fram sitt perspektiv og unngå tap av ­omdømme. Stiftelsen Signos styre og ledelse syntes det var konstruktivt å få ­resultatet av forskningen tilbake, men også ­krevende for en diakonal stiftelse å være gjenstand for kritisk forskning.

Krevende oppdrag

Som forskere har disse to prosjektene vært svært interessante, men også krevende. Noe av det som var utfordrende, handlet om anonymitet og konfidensialitet, og om det å velge et perspektiv og styre valg av tema. Det er ikke mulig å anonymisere en stiftelse som er tilnærmet enerådende på sitt område. Dermed er det også vanskelig å ­anonymisere ­brukerne av stiftelsens tiltak og ­tjenester. Dette får konsekvenser for hva som kan publiseres.

I begge studiene var det viktig å få fram historien til personene som bruker og har brukt stiftelsenes tilbud. For eksempel vektla studien med utgangspunkt i Signos historie i størst mulig grad å fortelle historien fra perspektivet til de personene som bor og har bodd i institusjoner drevet av stiftelsen. Dette valget får konsekvenser for den teoretiske innrammingen av ­forskningen, som skriver seg inn som en del av historien til funksjons­hemmede i Norge.

Diakonal praksis er kjennetegnet av å være et arbeid med, for og blant ­personer i sårbare livs­situasjoner. Samtidig er det viktig å erkjenne at også den som hjelper er sårbar. Det ­utvikles gjerne en dynamikk hvor ­begge parter trenger hverandre. ­Makten er imidlertid ulikt fordelt. Den som hjelper har mest makt i situasjonene og har tilgang til flere ressurser enn den som blir hjulpet.

Gjennomførbart

Begges ­studier har vist at diakonal praksis må ­undersøkes og kritiseres på linje med annen ­praksis. Dette kan være et godt ­utgangspunkt for læring. Nettopp fordi den gode vilje ikke er ufeilbarlig bør også diakonal praksis legges ­under forskeres lupe. De to forsknings­prosjektene som er omtalt her har vist at dette har vært mulig å gjennomføre.

Gå til innlegget

Menneskerettigheter og funksjonshemming

Publisert 3 måneder siden

Norge har et godt rykte når det gjelder menneskerettigheter. Likevel opplever personer med funksjonsnedsettelse at den diskrimineringen de opplever ikke anerkjennes som brudd på menneskerettighetene.

Mandag 25. og tirsdag 26. mars ble Norge hørt av FN om oppfølgingen av FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen ble signert av Norge i 2007 og ratifisert i 2013. Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lov, noe komiteen uttrykte forbauselse og skuffelse over. Samme dag voterte stortinget over et forslag fra SV om å inkorporere FN-konvensjon om rettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne. Forslaget ble støttet av MDG og Rødt og falt med 90 mot 8 stemmer. 90 av stortingets delegater stemte altså mot å gjøre denne konvensjonen til norsk lov på linje med for eksempel kvinnekonvensjonen.

Norge har et godt rykte når det gjelder menneskerettigheter. Likevel opplever personer med funksjonsnedsettelse at en ikke har mulighet til å benytte seg av sine rettigheter og at den diskrimineringen en opplever ikke anerkjennes som brudd på menneskerettighetene. Det mangler forskning på feltet, men vi vet tilstrekkelig til å kunne si at situasjonen er kritikkverdig, noe også dagens høring i FN viste. 

Personer med funksjonsnedsettelse er en marginalisert gruppe som ofte opplever flere begrensninger og dermed mindre frihet enn borgere flest. Det er liten grad av felles identitet mellom personer og grupper med ulike funksjonsnedsettelser og rettighetskampen på dette området skjøt først fart utover 2000-tallet. Som forsker på feltet kan jeg noen ganger kjenne på et stort gap mellom de forståelsesmodeller vi bruker i forskning og undervisning og de forståelsesmodeller som tilhører dagligtalen. I forskning og undervisning forstås funksjonshemming i et relasjonelt perspektiv, hvor den enkeltes evner til å fungere ikke er avgjørende for om personen opplever funksjonshemming, men i stedet samfunnets utforming, materielt, sosialt og kulturelt.

Funksjonsnedsettelse er et diskrimineringsgrunnlag som jeg vil våge å påstå at få institusjoner og personer har et aktivt forhold til. For eksempel skriver presten Magne Bjørndal i Vårt Land 9. januar i år at den digitale løsningen hans kontorfellesskap valgte, levert av Kirkepartner, ikke var tilpasset hans behov som blind ansatt. Dette blir ikke uten videre identifisert som det det er, nemlig digital diskriminering. Arbeidsgiver har plikt til å sikre at de digitale løsningene har likeverdig brukbarhet for alle brukere av programmene.

Et annet eksempel på manglende forståelse for hva som utgjør diskriminerende barrierer er når Oslo kirkelige fellesråd ber om gammel brosteinsbelgening utenfor domkirken i en høringsuttalelse fra sommeren 2018. Fellesrådet viser ikke at de er klar over at nettopp gammel brosteinsbelegning er et gatedekke som ofte fører til diskriminerende barrierer for rullestol- rullatorbrukere og andre med bevegelseshemning og/eller dårlig balanse.

FNs komite som overvåker konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fant det i høringen vanskelig å forstå at et land som Norge, som både er blant verdens rikeste land, og opptatt av menneskerettigheter, ikke ser at det er nødvendig å arbeide med strukturert og målrettet for å fremme rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen pekte på at Norge ser ut til å være bedre på velferd enn på rettigheter.

I min egen forskning har jeg funnet noe av det samme, medvirkning, menneskerettigheter og medborgerskap er foreløpig nye begrep i norsk offentlighet. For eksempel brukes begrepet «åpen og inkluderende folkekirke» sjelden for å fremheve likeverdig tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelse.

Jeg er blant dem som har kritisert sortering av mennesker på grunnlag av funksjonsevne og pekt på en risiko for at medisinsk teknologi og pre-natal diagnostisering kan føre til en bort-selektering på grunnlag av antatt kommende funksjonsevne. Imidlertid er det viktig å være klar over at den mest alvorlige sorteringen mellom mennesker foregår i hverdagen, på skolen, på studiet, i jobbintervjuet, på arbeidsplassen, i politikken og i kulturlivet. På alle disse arenaer forekommer det diskriminering på grunnlag av funksjonsevne. Universell utforming og individuell tilrettelegging er ikke tilstrekkelig implementert i praksis og vi mangler systematisk oversikt over diskriminerende barrierer på så godt som alle samfunnsområder.

Variasjoner i funksjonsevne tilhører menneskelig mangfold. Samtidig er dette et vilkår som er forbundet med noe negativt, noe uønsket. Funksjonsevne fungerer dermed ikke så godt som en identitetsmarkør som kan bygge opp under et fellesskap av mer eller mindre likesinnede. Men som samfunn og samfunnsborgere må vi aktivt lære å leve godt også med dette vilkåret for menneskelivet. Variasjoner i funksjonsevne fins, diskriminering på grunnlag av funksjonsevne fins, begge deler må håndteres politisk og juridisk godt gjennom de virkemidler et demokratisk samfunn gir.  

For å fremme gode levekår og motvirke diskriminering må samfunnet i stort og smått legge til rette for å fremme menneskerettigheter, likeverd og likestilling for alle mennesker, og oppøve en årvåkenhet for å forstå når menneskerettighetene krenkes. En måte å utvikle og styrke denne formen for bevissthet på, er nettopp ved å sikre at menneskerettighetene gjelder allment. Funksjonsevnekonvensjonens artikkel 8 fremhever viktigheten av å bekjempe stereotypier og fremme rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse og være oppmerksom på når diskriminering på grunnlag av funksjonsevne finner sted.

Dagens høring i FN og avstemming i Stortinget viste dessverre med all tydelighet at Norge ikke har til hensikt å inkorporere funksjonsevnekonvensjonen i nasjonal lov. Ingen av regjeringspartiene stemte for SV’s forslag, heller ikke Krf, som dominerte høstens politiske samtale med sitt forsøk på å innlemme abortlovens § 2 c i regjeringsforhandlingene. Krf har rett i at denne paragrafen kan ha diskriminerende effekt, men nettopp derfor burde Krf også stemme å inkorporere funksjonsevnekonvensjonen i norsk nasjonal lovgivning.

Gå til innlegget

En abortdebatt som stikker dypere

Publisert 8 måneder siden

Grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av at variasjoner i helse og funksjonsevne er en naturlig del av livet.

Denne høsten har abortdebatten blitt aktualisert igjen fordi flere av ungdomspartiene har foreslått en utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Bakgrunnen er ønsket om å unngå abortnemndene, som i dag behandler begjæring om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke.

Helse- og funksjonsevne. 

Abort etter 12. svangerskaps-­
uke involverer forståelser av helse og funksjonsevne fordi en abort-begjæring ofte fremmes på bakgrunn av informasjon om fosterets helse- og funksjonsevne. Ifølge abortlovens paragraf 2c er det i dag tillatt å foreta abort etter 12. svangerskapsuke dersom det er «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Derfor er det viktig også å ha et funksjonshemmingsperspektiv på debatten om utvidelse av grensen for selvbestemt abort. Med funksjonshemmingsperspektiv mener jeg at grensen for selvbestemt abort bør diskuteres i lys av en erkjennelse av at variasjoner i helse og funksjonsevne tilhører menneskelivets erfaringsmangfold.

Abort som begrunnes i abortlovens paragraf 2 er selektiv. Spørsmålet om utvidelse av grensen for fri abort handler derfor på helt grunnleggende vis om foreldre skal ha rett til å få informasjonen om fosterets helse og funksjonsevner og om synet på helse og funksjonsnedsettelse.

Omfattende spørsmål. 

Hvilken informasjon som skal gis kommende foreldre, reiser spørsmål om hvilke tjenester som skal være en del av en ­offentlig finansiert helsetjeneste.­ Genetiske ­variasjoner som Downs syndrom kan både fortolkes som en helseinformasjon og som informasjon om at barnet på vesentlige måter kommer til å bli annerledes enn sine foreldre.

Grensen for selvbestemt abort handler imidlertid også om politikk og etikk. Det politiske aspektet er både kvinnepolitisk og menneskerettslig. Tilgangen til selvbestemt abort og seksuell og reproduktiv helse er viktige politiske saker. Men spørsmålet er mer omfattende.

Hvis gravide gjennom velferdsstatens helsetjeneste gis et tilbud om pre-natal diagnostisering for eksempel i form av NITP (Non-Invasive Prenatal Testing) vil konsekvensen av utvidelse av grensen for selvbestemt abort kunne være at et foster med økt risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse blir mer sårbart for å bli valgt fra enn andre foster.

Prenatal diagnostisering. 

Som flere har påpekt, kan derfor prenatal diagnostisering være et skritt i retning av et samfunn som sorterer mennesker på grunn av helse og/eller funksjonsevne. Hvorvidt samfunnet er et sorteringssamfunn og hvordan en eventuell sortering foregår, er politiske spørsmål.

Det er også politisk relevant at selektiv abort på grunnlag av funksjonsevne kan være i strid med intensjonen i FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen, som ble ratifisert av Norge i 2013, har som formål å fremme respekten for alle menneskers verdighet.

En grunnleggende etisk ­dimensjon ved spørsmålet om foreldres rett til informasjon om fosteret handler om at fosteret ikke har personstatus. Personstatus er vanligvis avhengig av at personen er født. Et foster som blir gjort til gjenstand for en prenatal helseundersøkelse er ikke født, har ikke personstatus og heller ikke rettigheter.

Knapt positive metaforer. 

Også et samfunns forståelser av helse og funksjonsnedsettelser er etisk relevant. I dag er det offentlige ordskiftet preget av en verdsetting av den fullt ut velfungerende kroppen. Vi har knapt positive meta-­
forer for livserfaringer knyttet til ­variasjoner i funksjonsevne, som mange­ av oss har del i både direkte og indirekte. Det kan finnes ­enkeltfortellinger som uttrykker verdsetting, men begrepsbruken er fremdeles i all hovedsak ­negativ. Vi trenger i kulturen flere anerkjennende ord, begreper og metaforer og historier dersom samtalen skal bli mer balansert og virkelighetsnær.

Livskvalitet og helse er mer enn å være frisk og uten sykdomsdiagnoser. Sett i et funksjonshemmingsperspektiv er det derfor gode grunner for å beholde­ dagens grense for selvbestemt abort. Kanskje er det også tid for å diskutere hvorvidt abortlovens paragraf 2 c bør ­beholdes.

Temaet bioetikk og menneskelig mangfold diskuteres mer utdypende på et seminar på Litteraturhuset i Oslo 23. oktober. Deltakere på seminaret er ­Rosemarie Garland-Thomson, Marte­ Wexelsen Goksøyr, Jan Grue, Bjørn Hofmann, Halvor Hanisch og Inger Marie Lid.

Gå til innlegget

Brostein til besvær

Publisert 10 måneder siden

Vil Oslo kirkelige fellesråd virkelig ha en utilgjengelig domkirke?

‘Områderegulering for gater og byrom i sentrum – bilfritt byliv’ er sendt på høring fra Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten. Fristen for uttalelser utløp i går.

Kirkelig fellesråd i Oslo, kirkevergen, fremmer i sin høringsuttalelse datert 16. august ønske om gammel brosteinsbelegning mellom domkirken og Stortorget, et materialvalg som i praksis kan ekskludere mange.

Fortrinnsvis brostein. 

Med henvisning til historien skriver Oslo kirkelige fellesråd følgende: «Vi anbefaler et sammenhengende gatebelegg fra torget og helt fram til kirketrappen, fortrinnsvis gammel brosteinsbelegning.» I tillegg foreslår fellesrådet å «anlegge bredere trappeløp mot byens travleste gate», som er Karl Johans gate.

Gammel brosteinsbelegning og trappeløp vil kunne utgjøre en barriere for rullestolbrukere og andre personer med bevegelseshemning. Gatebelegningen vil, dersom den blir valgt, signalisere at torget og kirken, slik de framsto i 1870, er viktigere å gjenskape enn å skape et allment tilgjengelig byrom mellom torget og kirken. Fellesrådet presiserer dessverre ikke at gatebelegningen må være tilgjengelig.

«Områderegulering for gater og byrom i sentrum – bilfritt byliv» er en viktig politisk sak fordi byens områder binder sammen folk og steder. Gater og byrom deles av mennesker med ulike politiske og religiøse interesser, ulike sosioøkonomiske forhold, alder og kultur. Det er derfor av stor demokratisk viktighet at gater og byrom er tilgjengelig for alle borgerne på en likeverdig måte.

Kunnskapsløshet. 

Det vil være et uttrykk for vrang vilje å tro at Oslo kirkelige fellesråd faktisk ønsker å forhindre at bevegelseshemmede og synshemmede får tilgang til kirken. Antakelig skyldes det kunnskapsløshet at fellesrådet skriver en høringsuttalelse uten å innarbeide hensyn til likeverdig tilgjengelighet og universell utforming.

I tillegg til uttrykker høringsuttalelsen mangelfull kjennskap til nyere politikk og lovgivning. I forbindelse med hovedstadsaksjonen i 2005 ble det lagt gammel brosteinsbelegning, i Karl Johans gate. Brosteinsbelegningen ble en effektiv hindring for borgere med funksjonsnedsettelse. Siden 2005 har det skjedd viktige juridiske og politiske endringer på dette området. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som nå heter Likestillings- og diskrimineringsloven, trådte i kraft i 2009, og i 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Også plan- og bygningsloven, folkehelseloven og forskrift om habilitering og rehabilitering fastslår at alle samfunnsborgere skal ha mulighet til å delta i samfunnet og bruke offentlige gater, rom og steder.

Dagens politikk og lovgivning bygger på likeverd som verdi og en erkjennelse av at det er nødvendig å arbeide målrettet og strategisk for å oppnå likeverd og medborgerskap for alle byens borgere. Det er stort behov for kunnskap om hva som kan utgjøre en barriere som hindrer deltakelse og for hvem.

Samlingssted. 

Kirken er en offentlig aktør og Oslo domkirke er et viktig sted i og for byen. Ved høytidsdager og i kriser er kirken gjerne samlingssted for større fellesskap, noe vi for eksempel så i etterkant av 22. juli 2011 og kan oppleve hver jul. I tillegg er kirkene viktige kulturarenaer for kirkemusikk, konserter og andre kulturelle og religiøse arrangementer. Også gudstjenesten, som er kirkens puls, skal være åpen og tilgjengelig for alle. Oslo kirkelige fellesråd har derfor et samfunnsansvar for å motvirke diskriminering og fremme likeverd og medborgerskap.

Oslo kirkelige fellesråd er trolig ikke uenige i at likeverdig er en grunnleggende demokratisk verdi. Jeg tror heller ikke det er et uttrykkelig ønske i fellesrådet å ekskludere personer med funksjonsnedsettelse som ansatte, deltakere i gudstjenesteliv og besøkende i Oslo domkirke. Derfor håper jeg at fellesrådet bruker anledningen til å presisere at gatebelegningen ved domkirken uansett størrelse på steinen, må være likeverdig tilgjengelig for borgere med ulike funksjonsevner.

Trykket i Vårt Land 28. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Den sårbare Gud

Publisert over 1 år siden

Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser.

Spaltist Merete Thomassen etter­lyser et språk om Gud som tar Guds sårbarhet på alvor (Vårt Land 24. januar). Hun skriver «Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet?» og svarer selv at det nok handler om at vi foretrekker forestillinger om Gud som vismann, patriark og allhersker.

Det er ikke vanskelig å være enig med Thomassen i dette. Språket om Gud er gjennomsyret av lengsel etter styrke, ­perfeksjon og usårbarhet.

Men likevel er de der, forestillingene om Gud som noe mer og noe annet. Vi må bare se andre steder enn der det kanskje er mest opplagt å lete.

Et sted å finne en rikere forestillingsverden om Gud er i funksjonshemmingsteologi. Jeg skal bidra med et eksempel fra en historisk studie. Hjemmet for Døve ble etablert i 1898 og arbeidet de første år­tiene for å gi ukonfirmerte døve konfirmantopplæring så de kunne bli konfirmert. Landets første prest for døve, Conrad Svendsen, reiste Norge på langs for å finne dem som på grunn av døvhet eller hørselshemming ikke hadde fått opplæring og dermed ikke blitt konfirmert.

Som hjerter forstår. Svendsen hadde lært seg tegnspråk og kommuniserte med døve på tegnspråk. Han mente det var best å bruke tegnspråk i konfirmantopplæringen fordi dette var «hjertespråket». Skal man samtale om Gud og tro, må man bruke­ det språket som menneskenes hjerter­ forstår. I møte med døve er det tegnspråk. I en av de første årsmeldingene for Hjemmet for Døve reflekterer Svendsen over tegnspråkets tegn for ­Jesus: «Dette tegn gjør de døvstumme paa den maade at de fører pegefingrene mod haandfladerne. Et forunderlig tegn! De kunde jo gjort tegnet for den rætferdige og hellige og gode, eller tegnet for den, som gjorde undergjerninger. Men alt dette er for dem ikke det mest karakteristiske ved Jesus. Han med naglegabene og saarene, han er Jesus Kristus».

Svendsen er preget av samtidens forståelse av døve som døvstumme, men han ser likevel språket som er utviklet av døve som en viktig ressurs for å forstå Gud og kristendommen. Ved å sette «pekefingrene mod haandfladerne, peger de ind i hjertet af kristendommen», skriver han videre, i dette som er den 6. og 7. årsmelding for Hjemmet for Døve. Selv ville Svendsen nok ikke bruke begrepet «funksjonshemmingsteologi», men i min tolkning får Svendsen ta del i en fortolkning av Gud fra et perspektiv han får tilgang til gjennom å møte kristne døve som bruker tegnspråk.

Det finnes altså tradisjoner som ikke er blitt tillagt stor vekt, og som det er nødvendig å lytte bedre til. Både i teoretisk og praktisk teologi har kirken oversett, sett bort fra sårbarhet og det som gjerne vurderes som uttrykk for svakhet. Dette er et paradoks fordi sårbarhet er selve kjernen i kristendommens forestilling om Gud.

Ideer om perfeksjon. Som antikkens borgere – som så bort fra sin egen sårbarhet og svakhet og stirret på skulpturer formet som perfekte mennesker – har kristendommen vektlagt styrke, makt og ufeilbarlighet og knyttet dette til mannlige gudsbilder. Også forestillinger om prester er preget av ideer om perfeksjon. Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser. I stedet har forestillinger om hvem som kan være egnet til å være prest vært preget av verdsetting av helse og funksjonsevne mer enn å skape gode rom for mangfold blant prester og kirkelig ansatte.

Thomassen har rett i at vi er henvist til å bruke metaforer når vi snakker om Gud. Hvis vi undersøker hva disse metaforene gjør, ser vi at de bidrar til å ordne menneskelivet i hierarkier hvor noe verd­settes mer enn annet. Styrke verdsettes mer enn svakhet. Usårbarhet verdsettes mer enn sårbarhet.

Derfor er metaforene som brukes om Gud viktige. Måten vi snakker om Gud på kan bidra til å gi mennesker som erfarer seg som sårbare en følelse av utilstrekkelighet eller skam. Nettopp kristendommen, som er båret opp av en sårbar Gud, trenger metaforer som verdsetter sårbarhet som kilde til refleksjon over både Gud, menneske og verden.

Bevisstgjøring. Det er derfor en teologisk oppgave å finne og bruke metaforer som ikke vektlegger endimensjonale bilder av Gud som sterk og mektig. Feministteologien har vært viktig for å skape en bevisstgjøring om metaforer som involverer forestillinger om kjønn, som mannlig og kvinnelig, farsbilder og morsbilder. Vi har i mindre grad forsøkt å forstå hva skapningens sårbarhet sier om Gud.

Tegnspråkets tegn for Jesus Kristus, som ifølge Svendsen peker «rett i hjertet av kristendommen», viser et mulighetsrom for å utvikle metaforer som bedre reflekterer sårbarheten som preger menneskelivet, skapningen og Gud. Gud er sårbar både ved å bli menneske og dele vilkår med skapningen, men også ved å skape og inngå i relasjon til mennesker og verden.

Erfaringer med å leve sårbare liv sier noe viktig om livet som menneske i verden. Guds og menneskers sårbarhet bærer i seg en fordring om å gi sårbarheten rom og språk i form av metaforer, teologiske fortolkninger og fellesskap.

Inger Marie Lid

Teolog, PhD, Professor 
VID Vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2296 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1892 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1886 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1800 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1760 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1525 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1295 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1224 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1095 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere