Inger Marie Lid

Alder:
  RSS

Om Inger Marie

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Følgere

Den sårbare Gud

Publisert 3 måneder siden - 1193 visninger

Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser.

Spaltist Merete Thomassen etter­lyser et språk om Gud som tar Guds sårbarhet på alvor (Vårt Land 24. januar). Hun skriver «Hvorfor snakker vi så lite om Guds avmakt og sårbarhet?» og svarer selv at det nok handler om at vi foretrekker forestillinger om Gud som vismann, patriark og allhersker.

Det er ikke vanskelig å være enig med Thomassen i dette. Språket om Gud er gjennomsyret av lengsel etter styrke, ­perfeksjon og usårbarhet.

Men likevel er de der, forestillingene om Gud som noe mer og noe annet. Vi må bare se andre steder enn der det kanskje er mest opplagt å lete.

Et sted å finne en rikere forestillingsverden om Gud er i funksjonshemmingsteologi. Jeg skal bidra med et eksempel fra en historisk studie. Hjemmet for Døve ble etablert i 1898 og arbeidet de første år­tiene for å gi ukonfirmerte døve konfirmantopplæring så de kunne bli konfirmert. Landets første prest for døve, Conrad Svendsen, reiste Norge på langs for å finne dem som på grunn av døvhet eller hørselshemming ikke hadde fått opplæring og dermed ikke blitt konfirmert.

Som hjerter forstår. Svendsen hadde lært seg tegnspråk og kommuniserte med døve på tegnspråk. Han mente det var best å bruke tegnspråk i konfirmantopplæringen fordi dette var «hjertespråket». Skal man samtale om Gud og tro, må man bruke­ det språket som menneskenes hjerter­ forstår. I møte med døve er det tegnspråk. I en av de første årsmeldingene for Hjemmet for Døve reflekterer Svendsen over tegnspråkets tegn for ­Jesus: «Dette tegn gjør de døvstumme paa den maade at de fører pegefingrene mod haandfladerne. Et forunderlig tegn! De kunde jo gjort tegnet for den rætferdige og hellige og gode, eller tegnet for den, som gjorde undergjerninger. Men alt dette er for dem ikke det mest karakteristiske ved Jesus. Han med naglegabene og saarene, han er Jesus Kristus».

Svendsen er preget av samtidens forståelse av døve som døvstumme, men han ser likevel språket som er utviklet av døve som en viktig ressurs for å forstå Gud og kristendommen. Ved å sette «pekefingrene mod haandfladerne, peger de ind i hjertet af kristendommen», skriver han videre, i dette som er den 6. og 7. årsmelding for Hjemmet for Døve. Selv ville Svendsen nok ikke bruke begrepet «funksjonshemmingsteologi», men i min tolkning får Svendsen ta del i en fortolkning av Gud fra et perspektiv han får tilgang til gjennom å møte kristne døve som bruker tegnspråk.

Det finnes altså tradisjoner som ikke er blitt tillagt stor vekt, og som det er nødvendig å lytte bedre til. Både i teoretisk og praktisk teologi har kirken oversett, sett bort fra sårbarhet og det som gjerne vurderes som uttrykk for svakhet. Dette er et paradoks fordi sårbarhet er selve kjernen i kristendommens forestilling om Gud.

Ideer om perfeksjon. Som antikkens borgere – som så bort fra sin egen sårbarhet og svakhet og stirret på skulpturer formet som perfekte mennesker – har kristendommen vektlagt styrke, makt og ufeilbarlighet og knyttet dette til mannlige gudsbilder. Også forestillinger om prester er preget av ideer om perfeksjon. Den norske kirke har i liten grad siktet mot å bli en inkluderende arbeidsplass med gode vilkår for ansatte med funksjonsnedsettelser. I stedet har forestillinger om hvem som kan være egnet til å være prest vært preget av verdsetting av helse og funksjonsevne mer enn å skape gode rom for mangfold blant prester og kirkelig ansatte.

Thomassen har rett i at vi er henvist til å bruke metaforer når vi snakker om Gud. Hvis vi undersøker hva disse metaforene gjør, ser vi at de bidrar til å ordne menneskelivet i hierarkier hvor noe verd­settes mer enn annet. Styrke verdsettes mer enn svakhet. Usårbarhet verdsettes mer enn sårbarhet.

Derfor er metaforene som brukes om Gud viktige. Måten vi snakker om Gud på kan bidra til å gi mennesker som erfarer seg som sårbare en følelse av utilstrekkelighet eller skam. Nettopp kristendommen, som er båret opp av en sårbar Gud, trenger metaforer som verdsetter sårbarhet som kilde til refleksjon over både Gud, menneske og verden.

Bevisstgjøring. Det er derfor en teologisk oppgave å finne og bruke metaforer som ikke vektlegger endimensjonale bilder av Gud som sterk og mektig. Feministteologien har vært viktig for å skape en bevisstgjøring om metaforer som involverer forestillinger om kjønn, som mannlig og kvinnelig, farsbilder og morsbilder. Vi har i mindre grad forsøkt å forstå hva skapningens sårbarhet sier om Gud.

Tegnspråkets tegn for Jesus Kristus, som ifølge Svendsen peker «rett i hjertet av kristendommen», viser et mulighetsrom for å utvikle metaforer som bedre reflekterer sårbarheten som preger menneskelivet, skapningen og Gud. Gud er sårbar både ved å bli menneske og dele vilkår med skapningen, men også ved å skape og inngå i relasjon til mennesker og verden.

Erfaringer med å leve sårbare liv sier noe viktig om livet som menneske i verden. Guds og menneskers sårbarhet bærer i seg en fordring om å gi sårbarheten rom og språk i form av metaforer, teologiske fortolkninger og fellesskap.

Inger Marie Lid

Teolog, PhD, Professor 
VID Vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Hvor omfattende menneskeverd?

Publisert rundt 1 år siden - 813 visninger

Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c?

Sturla Stålsett skriver at menneskeverdet ikke er selvsagt, og at det nettopp derfor er nødvendig å forsvare. Menneskeverdet er et paradoks. Dette er et godt utgangspunkt både for å erkjenne hva menneskeverdet handler om og hvor omfattende det er. Stålsett viser til Menneskerettighetskonvensjonen, som er det stedet hvor menneskeverdet først får politisk og etter hvert juridisk betydning.

Nettopp menneskerettighetskonvensjonene er nyttig for den minner oss om at hvor omfattende menneskeverdet skal tenkes. Den såkalte «Sterrisaken» viser at dette ikke er en selvfølge.

Går vi inn i substansen av det Sterri sier, finner vi følgende problemstilling: Kan man på den ene siden argumentere for at alle mennesker er like i verdighet, og samtidig forsvare abortlovens paragraf 2c, den såkalte eugenikkparagrafen?

Her er Sterri interessant nok inne på det samme temaet som Marte Wexelsen­ Goksøyr. Goksøyr hevder at nettopp denne­ paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med Downs syndrom og funksjonsnedsettelser.

Viktige påminnelser. Menneskerettighetskonvensjonene er viktige for anerkjennelsen av menneskeverd i politikk og lovgivning. Dette er ikke selvsagt, og nettopp derfor nødvendig å fastholde­ ­politisk. Kvinnekonvensjonen, Barne-
konvensjonen og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne minner om at det ikke holder å snakke generelt om menneskeverd. Sårbarheten­ overfor krenkelser og ekskludering erfares­ ulikt og har å gjøre 
med hvem en er, det som kan kalles identitet.

Kvinner er utsatt for diskriminering som ikke rammer menn. Barns perspektiv er i liten grad tatt på alvor og personer med nedsatt funksjonsevne opplever både materiell og sosial ekskludering. Her er det betimelig å erkjenne at også kirke og teologi ikke i tilstrekkelig grad har erkjent diskriminering på grunnlag av funksjonsevne som diskriminering.

Transhumanismen, handler om å overskride menneskers grenser. Ideen kan også finnes i religionen, blant annet er det mulig å se paralleller i kristendommens lengsel etter et liv uten smerte og lidelse. Slike forestillinger kommer til uttrykk i troen på en gjenopprettelse og nyskapelse etter denne tid.

Der transhumanismen lengter etter et bedre liv nå, lengter kristne etter et bedre liv i oppstandelsen.

Begge forestillinger reiser problemstillinger knyttet til hvordan vi begrepslegger sider ved livet som kan være vanskelig å romme og hva det ikke er tilrådelig å gjøre. I en teologisk refleksjon over sårbarhet og fellesskap som gir rom for sårbarhet, er det derfor også nødvendig med selvkritikk.

Den bibelsk begrunnede forestillingen om mennesket som forvalter av skaperverket forutsetter at mennesket har en klokskap som kan begrunne vurderinger om hva som bør og ikke bør gjøres. Men det er ikke enkelt å trekke disse grensene. Utgangspunktet må være at absolutt alle mennesker har samme menneskeverd.

Da Norge ratifiserte konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2013, ble abortlovens paragraf 2 c ikke diskutert offentlig. Det burde den blitt. Det er uklart om denne paragrafen er diskriminerende overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Loven indikerer i liten grad hvordan «alvorlig sykdom» skal tolkes.

Derfor er det nødvendig at vi som samfunn diskuterer hva abortlovens paragraf 2 c innebærer, og hvor grensene for ­«alvorlig sykdom» skal trekkes. Vi må også diskutere fosterets status.

Verdighet uten rettigheter. Om det er mulig å være for selvbestemt abort og samtidig være mot abort på grunnlag av karakteristika ved fosteret? Ja. I tidsskriftet Disability & Society argumenterer jeg for at et foster kan ha verdighet, men at dette ikke nødvendigvis innebærer rettigheter. I tråd med en slik tankegang, kan man argumentere for at abortlovens paragraf 2c er problematisk og bør endres fordi denne paragrafen gjør enkelte foster mer sårbare enn andre. Litt spissformulert kan vi si at selvbestemt abort hovedsaklig handler om kvinnens kropp – mens selektiv abort hovedsaklig handler om fosterets kropp.

FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne innleder med at konvensjonen har til formål å fremme den iboende verdigheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange har opplevd å bli ekskludert fra å ta del i dette likeverdet. Derfor bør vi også diskutere om abortlovens paragraf 2c
er i tråd med konvensjonens intensjon.

Inger Marie Lid

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Gå til innlegget

Livets tvetydighet

Publisert rundt 1 år siden - 578 visninger

Espen Ottosens spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant.

Espen Ottosen svarer på mitt innlegg 23. mars, under overskriften «Vi som ikke er perfekte». Slik jeg leser Ottosen, ønsker han å si noe om livets tvetydighet ved å gjøre bruk av både teologiske og medisinske fagtermer. Den medisinske terminologien representeres ved ord som «sykdom, avvik og medisinsk behandling». Den teologiske fagterminologien kommer til syne gjennom ord som «skaperverk» og «fall». Slik forsøker Ottosen å forene disse to perspektivene:

«Selv om ethvert menneske er skapt av Gud, bør vi ikke tenke at alle blir født til vår jord nøyaktig som Gud ønsker det. I så fall blir vel konsekvensen at vi angriper Guds skaperverk hvis vi forsøker å behandle et barn som blir født med hjertefeil.»

Blander sammen. Men nettopp sammenblandingen av ­variasjoner mennesker imellom innen helse og funksjonsevne med en spekulasjon over hva Gud eventuelt «ønsker», er ytterst problematisk.

Mennesker har gjennom alle tider foretatt vurderinger av seg selv og andre på bakgrunn av konkrete, kroppslige ulikheter. Medisinske termer er utviklet innenfor et spesifikt faglig interesseområde og bygger på visse forståelser av helse og statistisk forventet «normalitet» hva angår funksjonsevner og helse.

Forståelser av funksjonsevne og helse varierer med tid og samfunn. I moderne tid har vestlig medisin hatt stor definisjonsmakt blant annet fordi medisinske behandlinger har vært i rivende utvikling. Folk i vesten lever i dag bedre og lengre liv enn noen gang tidligere.

Vanskelig avgrensning. Samtidig er vi i en situasjon hvor det også er vanskelig å vite hvilke diagnoser og tilstander som bør og skal behandles og med hvilke metoder. Det er heller ikke alltid klart hva som ligger i ordet «­behandling» og hvem behandlingen er til det beste for.

Hvis et par får vite at deres foster kan ha Downs syndrom, kan behandlingen bestå i at dette fosteret, på grunn av tilstanden, velges bort. Heller ikke i voksenlivet er diagnoser og menneskelige tilstander nøytrale. Hvis en person i et jobbintervju forteller om sykdomstilstander i familien­ eller at vedkommende har 
en kronisk sykdom, reduseres ofte hennes mulighet til å få jobben.

Dårligere tilgang. Personer som lever med begrensninger som er annerledes enn flertallet i samfunnet og i sin aldersgruppe­, har dårligere tilgang til felles­goder. Dette er dokumentert i en rekke politiske dokumenter, sist i Rettighetsutvalgets rapport NO2016:17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming».

Innenfor det siste århundret har enkeltmennesker blitt ekskludert på grunnlag av funksjonsevne og helsetilstand. Mange har blitt isolert fra fellesskap og opplevd diskriminering på viktige samfunnsområder. Dette er et etisk, teologisk og samfunnsmessig problem som angår alle.

Berører hele skaperverket. Sett i dette lys, er det et hovedproblem i utsagnet ovenfor at Ottosen spekulerer over om alle mennesker kan være født til jorden nøyaktig som Gud ønsker. I den grad syndefallsmyten skal brukes meningsfullt, må bruken av myten reflektere at hele skaperverket er berørt.

I Ottosens argumentasjon knyttes noen mennesker sterkere til fallets konsekvenser enn andre. De som får byrden ved å skulle synliggjøre verden som ikke bare skapt, men også falt, er nettopp mennesker som opp­lever og har opplevd diskriminering og ekskludering.

Gale spørsmål og svar. Spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant. En viktig teologisk oppgave er i stedet å gjennomtenke alle aspekt ved livet og hvilke oppgaver mangfold og sårbarhet gir oss som samfunn og medmennesker.

Hvis vi tar som utgangspunkt at menneskelivet er tvetydig og preges av ulikheter i behov og evner, må en teologisk tenkning forholde seg til menneskers livsvilkår uten å stigmatisere noen som «avvikende».

Hva vi kan si om Guds ­ønsker, kjenner vi fra skaperverkets mangfold slik vi lever i det, og fra skapelsesberetningens ­utsagn om at Gud ser på sitt skaperverk og vurderer det som «svært godt!»

Håpsdimensjonen. Teologen Even Borch­ minner i sitt innlegg 25. mars om håpsdimensjonen. Det er en god påminnelse. Men også håpet skal kunne fortolkes i lys av menneskers ulike erfaringer, og da kan konkretiseringer som klinger godt for noen være problematiske for andre.

For meg gir det mening at håpsdimensjonen handler om å møte anerkjennelse som likeverdige og at det som i dag er vanskelig ikke lenger skal være smertefullt.

Gå til innlegget

Noe har gått galt?

Publisert rundt 1 år siden - 5069 visninger

Espen Ottosens bruk av syndefallsmyten som forståelsesramme er ikke egnet i møte med et mangfold innen funksjonsevne og kjønn.

Espen Ottosen, teolog og informasjonsleder i Misjonssambandet, kjemper en historieløs kamp mot deler av skaperverkets mangfold. I Vårt Land 15. mars skriver han følgende: «Mitt utgangspunkt er at skillet mellom det normale og det avvikende er meningsfullt. I teologisk forstand betyr det å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet.»

Utsagnet er historieløst fordi Ottosen ikke ser ut til å være klar over at mennesker som blir og har blitt definert som avvikende­ i moderne tid har vært påført skam for ikke å passe inn i en forventet norm, og ekskludert fra felles arenaer. Teologien har dessverre i liten grad bidratt til beskyttelse nettopp på grunn av forvekslingen mellom det å være «annerledes» og syndefalls­myten. Å sette et likhetstegn mellom det som teologen Ottosen mener er normalt og det som er resultat av «Guds skaperplan» er formastelig. Hva slags tilgang har Ottosen til Guds skaperplan?

Et utsagn som det ovenfor ­siterte kan kanskje leses som et harmløst uttrykk for uforstand og manglende innsikt i sentrale­ kunnskapsfelt som medisin, ­politisk filosofi og funksjonshemmingsforskning og teologi. Men det kan også bli farlig når Ottosen slår det som etter hans definisjon er «avvik» i hartkorn med syndefallsmyten. I sin konkretisering av hva som skal regnes som «et resultat av syndefallet», nevner han dem som er født med «nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk eller dobbelt sett kjønnsorganer». Her tenker Ottosen at «noe har gått galt».

Menneskelig sårbarhet. Som mennesker er vi sårbare og må beskyttes. Grunnloven er én form for beskyttelse av denne sårbarheten. I den siste revisjonen, som kom i grunnlovsjubileumsåret 2014, ble menneskerettighetene styrket. Den siste av FNs konvensjoner som ble ratifisert av Norge er «FN-konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne». Denne fremhever i artikkel åtte nødvendigheten av å øke ­bevisstheten i hele samfunnet om at mennesker med nedsatt funksjonsevne er likeverdige og skal ha like muligheter til å leve som borger i et samfunn.

Ottosens utsagn gjør det nødvendig å minne om at mennesker med funksjonsnedsettelser og med annerledes kjønnsidentitet enn det statistiske flertallet, er mer sårbare enn andre.

Utover tjuetallet og frem til ­etterkrigstiden var barn, voksne, og eldre med funksjonsnedsettelser utsatt for ufrivillige medisinske behandlinger, ekskludering fra menneskelige fellesskap og under naziregimet også drap. Det har tatt tid før vi som samfunn har anerkjent den sårbarheten som forsterkes av funksjonsnedsettelser.

Ottosen sier at det å skjelne mellom avvikende og normal ikke skal brukes til å gradere mennesker. Dette fremstår som et fromt ønske uten rot i den virkeligheten mennesker lever i. Et skille mellom mennesker ved bruk av kategorier som «avvikende» og «normal» har nettopp bidratt til å begrunne graderinger av enkeltmenneskers verd.

Abstrakt norm. Fremdeles er det vanskelig å snakke om menneskelig mangfold relatert til funksjonsevne uten å bruke negative metaforer som «nedsatt funksjonsevne» og «funksjonshemming». Slike metaforer er komparative og vurderer menneskeliv opp mot en abstrakt norm.

Filosofen Martha Nussbaum er opptatt av hvilke muligheter de av oss som lever med funksjonsnedsettelse har til å leve liv som svarer med menneskeverdet. I boken «Hiding from humanity» fra 2004 skriver hun at få mennesker har blitt så smertefullt stigmatisert som mennesker med funksjonsnedsettelse. Å erkjenne dette, er et konstruktivt startpunkt for å skape inkludering og likeverd. Teologien er viktig i dette arbeidet fordi den teologiske sammenblandingen av syndefall og funksjonsnedsettelse har bidratt til ekskludering av mennesker.

Den norske kirkes Plan for tros-
opplæring, Gud gir – vi deler, har siden 2010 vektlagt inkludering og likeverd. Inkludering og likeverd er også en teologisk oppgave som fordrer at det gjøres et teologisk grunnlagsarbeid i retning av å kritisere en innramming av variasjoner i funksjonsevne som tilhørende syndefallet.

Ingen bør risikere å oppleve å komme til en kirke eller et trossamfunn hvor enkeltpersoner, for eksempel en ungdom på 12-14 år med Downs syndrom, får vite at «noe har gått galt».

Et mysterium. Skapelsens mangfold er et mysterium vi kan forundres og gledes over. Samtidig gir mangfoldet en oppgave som består i å etablere samfunn hvor alle møtes som likeverdige og som ønsket. Hvis det eneste­ mangfoldet som skal vurderes som godt omfatter fregner, størrelse og musikalitet, blir det trangt for svært mange av oss.

I dag gir teknologien mulighet til å sortere mennesker på stadiet før fødselen. Som samfunn må vi utvikle etisk handlekraft til å håndtere også denne type utfordringer. Når vi skal forsøke å gi innhold til begrepet likeverd og gudbilledlikhet er det overhodet ingen hjelp å hente i å bruke ord som «noe har gått galt» eller metaforer som «syndefall».

Gå til innlegget

Livets tvetydighet

Publisert rundt 3 år siden - 739 visninger

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil».

Espen Ottosen gjør (Vårt Land 18. april) rede for sin tenkning om mangfold. Mest problematisk er hans syn at «å skille mellom det normale og det avvikende er meningsfullt».

Ifølge Ottosen handler et slikt skille i teologisk forstand «om hva som er skapt og hva som er falt, […] hva som er resultat av Guds skaperplan og hva som er resultat av syndefallet.» Slik jeg ser det bør vi ikke ønske å foreta skiller mellom hva som er normalt eller avvikende, skapt eller falt når det gjelder konkrete menneskers livssituasjon, med hjertefeil, nyrefeil, cerebral parese og multippel sklerose.

LES OTTOSENS FØRSTE INNLEGG. Sterke angrep på kristen kjønnsforståelse

LES MITT SVAR TIL OTTOSEN (nettutgaven): Sårbar og gudbilledlik

Viktig. Saken vi diskuterer er viktig av flere grunner. Jeg skal trekke fram to.
En politisk årsak til at temaet er viktig, er at mennesker i dag, gjennom bioteknologi, kan forhindre at foster med funksjonsnedsettelse blir født. Er dette å arbeide på den fortsatte skapelsen og forbedre skaperverket? Jeg mener nei. Det er å redusere, begrense et mangfold. Da er det nødvendig, slik jeg ser det, å si at dette mangfoldet er godt. At mangfoldet er godt, betyr ikke at hvert enkelt menneske alltid opplever at eget liv er godt. Mangfold finnes. Kort og godt. Hvordan vi oppfatter det menneskelige mangfoldet er ikke så viktig. Mangfold tilhører livets grunnvilkår fra begynnelsen av.

En teologisk begrunnelse er at kirken, blant annet gjennom trosopplæringsreformen, arbeider for inkludering og likeverd i møte med barn og unge med funksjonsnedsettelse. Da må kirken også ta funksjonsnedsettelse med som kritisk fortolkningsperspektiv. For eksempel : Moses hadde vansker med å tale. Dette gjorde ham ikke ubrukelig som leder, men han fikk en taletolk i sin bror Aron. Mange historier i tekstene og i tradisjonen kan bidra til å utdype og berike vårt syn på funksjonsnedsettelse, vi trenger å lese disse tekstene på nytt ut fra et funksjonshemmingsperspektiv.

Godt selvbilde. Samfunnets holdninger til helse og funksjonsnedsettelse er stadig i endring, og påvirkes av hva som er mulig å gjøre rent medisinsk. Hva som bør gjøres er ikke alltid enkelt å vite. Kan man leve et godt liv med funksjonsnedsettelser? Er det nødvendig å endre kroppen til en person som ikke ønsker dette selv? Hvem skal bestemme hva som skal behandles og hva som ikke skal behandles? Hvordan forstår vår tid normalitet?

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil». I stedet bør kirke og teologi bistå mennesker, særlig barn og unge, i å utvikle et godt selvbilde forankret i en tydelig aksept av den en er. Det er ikke vår oppgave å skille mellom normalt og avvikende, hverken statisk, biomedisinsk eller på andre måter.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 21.04.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 3 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 4 timer siden / 515 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 5 timer siden / 282 visninger
Frank Håvik kommenterte på
Politiet følger gjeldende retningslinjer
rundt 6 timer siden / 1657 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 6 timer siden / 515 visninger
Håkon Carsten Pedersen kommenterte på
Hva har jeg lært av NRK-streiken?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tegn og undre i den arabiske verden
rundt 6 timer siden / 752 visninger
Les flere