Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

Ved å innføre en forbønnshandling for nyfødte vil kirken bedre kontakten med foreldre som synes at dåpen krever mer enn de kan og vil stå inne for.

Før jul ble det i en menighet i hovedstadsområdetr bedt for et nyfødt barn i en gudstjeneste. Det var en liturgisk handling som dels ble oppfattet som en forbønns- og dels som en velsignelses-handling.

Er det mulig å gjøre dette i en luthersk kirke som legger vekt på barnedåpen? Jeg mener at det er tilfellet, og at det også er tjenlig i den situasjonen som Den norske kirke nå befinner seg i. Jeg vil trekke inn både religionssosiologi­ og dogmatikk for å vise dette.

Færre døper. Det blir færre og færre som døper barna sine i Den norske kirke år for år. Undersøkelser viser at de fleste som benytter seg av dåpen, ser den som en kirkelige overgangs- og familierite. Mange betrakter deltakelse i den som en tradisjon. Men de deltar i dåpen på sine egne premisser og gir den et annet innhold enn kirken. Ut fra dette mener jeg man kan hevde:

• Foreldre flest har behov for et ritual som markerer fødselen til deres nyfødte barn.

• De er glade og stolte over å få et barn, men ser også ansvaret som følger med.

• Handlingen er med på å forene to familier, morens og farens.

• Deres tanker om et slikt ritual tilsvarer i stor grad ikke kirkens oppfatning av dåpen.

• Mange ser den som en handling som viser at de ønsker Guds omsorg eller velsignelse for barnet.

Dåpslære. Skal så kirken komme dem i møte på deres egne premisser? I tilfelle må kirkens fødselsrite gis et annet innhold enn dåpen. Mye tyder på at det bør gi uttrykk for takknemlighet og omsorg. Flere par vil nok også ønske at man ba for barnet.

Derfor mener jeg at man bør utforme et nytt ritual kalt: «Forbønnshandling for et nyfødt barn» for eksempel som en forsøksordning.

Men er et slikt ritual i samsvar med vår lutherske dåpslære? Ja, jeg mener det er tilfelle. En forbønnshandling trenger ikke å komme i konflikt med vårt dåpssyn. Man må kunne takke og be for et nyfødt barn, for selv om det er født med menneskers synd er det skapt av Gud. Men først i dåpen får det del i Guds frelseshandling, blir Guds barn og medlem av Hans kirke på jord. Det er altså tale om en handling ut fra første trosartikkel som gir uttrykk for kirkens skapelsesteologi.

Forbønn. Ritualet er tenkt som en forbønns- og ikke velsignelses-handling. Lesningen av evangeliet om Jesus som velsigner små barn (Mark. 10,13 – 16) tas ikke med. For blant eksegeter er det vanlig å se Jesu velsignelse som uttrykk for at barna får del i Guds rike. Mange mener at teksten alt i urkirken ble forbundet med dåpen.

Ut fra luthersk dåpsteologi er det derfor neppe mulig å benytte verken teksten eller ordet »velsignelse» i en kirkelig handling som ikke er knyttet til dåpen.

Men selv om barnet ikke velsignes, kan det bes for. Bør imidlertid en slik bønn skje under håndspåleggelse? Ut fra Det nye testamentet kan håndspåleggelse være et uttrykk for omsorg, samhørighet og akseptasjon – fra Herren og/eller menigheten. Kan ikke da håndspåleggelse oppfattes som om barnet får fellesskap med Gud og at håndspåleggelse derfor bør utelates?

Tatt på alvor. «Forbønnshandling for nyfødt barn» skal være en kontaktskapende liturgisk handling der foreldrene kan oppleve at de blir tatt på alvor i den situasjonen de befinner seg i. De avlegger ikke løfter, men oppfordres til å se seg som Guds medarbeidere overfor sitt barn.

Nybakte foreldre bør få en orientering både om dette ritualet og om dåpen. Det må da komme klart fram hva som er forskjellen mellom dem. Forbønnshandlingen finner sted i en vanlig høymesse eller i tilknytning til den, gjerne i forbindelse med kunngjøringene. Den skal gi uttrykk for kristen skapertro og kan utformes slik: Etter innledningsord og sang er det takk og forbønn for hvert enkelt barn, deretter felles bønn og ord til foreldrene om deres oppgave. De oppfordres til å la barnet bli kjent med Gud, blant annet ved å delta i tros­opplæringen. Dåpskjole brukes ikke. Begivenheten kan så feires hjemme som en fødsels- og/eller navne-fest.

Barnet er ikke blitt medlem i Den norske kirke, men må kunne regnes som hørende inn under den inntil det når den religiøse myndighetsalderen.

Folkekirkelig. «Forbønn for et nyfødt barn» vil være et kontaktskapende middel for kirken i møte med foreldre. De som synes­ at dåpen krever mer enn de kan og vil stå inne for, får her et alternativ til en kirkelig handling. Det tror jeg vil øke kirkens kontaktflate. På sikt kan det bli et folkekirkelig ritual som jeg tror flere av dem som ikke velger dåp, vil synes er aktuelt for dem. Dermed vil det få betydning for folks oppslutning om Den norske kirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. JANUAR 2015

----

Etter en kommentar fra Vårt Lands Trygve Jordheim publiserte jeg denne replikken i Vårt Land 30. januar:

La oss prøve

Kristen Edvard Skaar

Pensjonert prest

Vil en liturgisk handling kalt «Forbønn for et nyfødt barn» kunne oppleves som meningsfull for kirkeuvante foreldre? Jeg hevdet det i en artikkel om en slik handling i Vårt Land 26. januar. Trygve W. Jordheim mener at det ikke vil være tilfellet (Vårt Land 28. januar). Men ingen av oss vet det med sikkerhet.

I min prestetjeneste har jeg imidlertid møtt nybakte foreldre i situasjoner der jeg har savnet å kunne vise til denne muligheten:

Trakk seg. 1) Noen har spurt hva dåpen er, og så ikke valgt dåp da de fikk rede på det.

2) Andre har trukket seg i forbindelse med dåpssamtalen da de syntes at dette med dåp ble mer «religiøst» enn de trodde på forhånd.

3) Foreldre er ganske ofte 
uenige om barnet skal døpes eller ikke. Samtalene kan være opprivende. Kanskje de kunne samle seg om å velge forbønnshandlingen?

4) Noen opplever dåpspress fra barnets besteforeldre eller oldeforeldre – gjerne med en kristelig eller tradisjonell begrunnelse. Men selv er de i tvil eller ønsker det ikke. Kunne ikke generasjonene møtes hvis man ba for barnet i kirken og det i en høytidelig ramme?

5) I dåpssamtale viser det seg ofte at foreldrene ikke deler kirkens syn på dåpen og/eller ikke har et positivt forhold til dens tro. Da synes jeg det ville være godt å kunne henvise til en slik forbønnshandling.

Jordheim er selv et eksempel på en foreldregruppe som har valgt forbønn/velsignelses-handling. Og det av teologiske grunner fordi de kommer fra to kirkesamfunn med ulikt syn på barnedåpen. Jeg har også lest om et annet foreldrepar som gjorde
det samme, men da forgikk handlingen utenom en gudstjeneste. Men dette viser vel at «Forbønn for et nyfødt barn» også er aktuell for slike foreldre?

Forsøk. Jeg mener slett ikke at et slikt ritual vil løse Den norske kirkes kontaktproblem. Men hvis den blir godt kjent, tror jeg at den vil medvirke til at flere kan oppleve kirken relevant for dem som nybakte foreldre.

Derfor mener jeg at en liturgisk handling som «Forbønn for et nyfødt barn» bør prøves ut i enkelte menigheter som en forsøksordning.

Gå til innlegget

Engelen Gabriel 
i Åpen folkekirke

Publisert rundt 5 år siden

Engelen Gabriel taler og leder i Åpen folkekirke. Slik oppleves det i hvert fall av en av lederne der. Han ledes av engelen. Selv leder han andre i arbeidet for Åpen folkekirke.

Det er ikke tale om en hvilken som helst leder. Nei, han har vært leder i menighetsråd og er medlem i Mellomkirkelig råd. Ved høstens kirkevalg stod han på øverste plass i Åpen folkekirkes liste over kandidater til Agder og Telemark bispedømmeråd. Lederen som ledes av engelen Gabriel, heter Kjetil Drangsholt. I et lengre intervju i Fædrelandsvennen med overskriften «Skylder på engelen Gabriel» (avisens bilag God Helg 12. september) kunne vi lese om engelens ledelse.

Lei seg. Drangsholt forteller at han ble svært lei seg ­etter Kirkemøtets vedtak i 2014 om ikke å tillate kirkelig vigsel av likekjønnede par. Men så skjedde­ det: «Men da var ­Gabriel der, engelen. ‘Kom igjen, Kjetil. Ikke gi deg. Stå på’» Journalisten spør: «Mener­ du ­engelen Gabriel – helt på ­ordentlig?» Og Drangsholt svarer: «Ja, ­Gabriel».

Journalisten forklarer at ­engelen Gabriel er «han som – ifølge tradisjonen – forteller mennesker om åpenbaringer som kommer direkte fra Gud».

Drangsholt mener altså at engelen Gabriel ledet ham til å arbeide for det Åpen folkekirke står for. Det var vel grunnen til at han valgte å gå i bresjen.

Videre i intervjuet forteller Drangsholt om flere situasjoner der engelen Gabriel har fortalt ham hva han skulle gjøre. Han viser, ifølge avisen, «med høyre­ hånd hvordan erkeengelen skyver han opp og fram, ­eller demper han rolig ned. Journalisten fortsetter at «Drangsholt tuller ikke. Absolutt ikke».

Sentralt. Jeg har tatt med så pass mye av intervjuet for å vise hvor sentralt engelen Gabriels ledelse står i Drangsholts liv. Og altså også når det gjelder hans virke for å innføre kjønnsnøytrale ekteskap i kirken. Han sier ikke direkte at engelen nå leder ham i arbeidet for Åpen folkekirke. Men ifølge Drangsholt oppmuntrer engelen ham til å «Stå på».

Denne engleledelsen kan vi selvsagt bare riste på hodet av og tenke «Ja, ja, han om det». Men så enkelt er det ikke. Han som mener at han ofte blir ­ledet av engelen Gabriel, er altså­ ­leder i Den norske kirke. Nå som medlem i sentralkirkelig råd. Og snart vel også som medlem i bispedømmeråd og delegat til Kirkemøtet. Der lar han seg vel lede av engelen? Det er jo veldig greit å ha en engel på sin side i debatter.

Svermerisk. Vil Åpen folkekirke ha ledere som lar seg lede på denne måten? Ja, da sier det svært mye om denne organisasjonen. Hva med Den norske kirke – kan den ha slike svermeriske ledere?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere