Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

Ny vigselsliturgi - utsettes til 2017?

Publisert over 4 år siden

Åpen folkekirke kan få vigselsliturgien utsatt til neste år

   Åpen folkkirke krever felles vigselsliturgi (VL 28/1). Det betyr sikkert at styret vil oppfordre alle deres representanter i vårens Kirkemøte til å stemme mot biskopenes ønske om to likeverdige liturgier. Siden de har flertall i Kirkemøtet, vil nok ikke biskopenes forslag bli vedtatt. Men de får ikke sitt krav oppfylt allikevel - tross et Åfk flertall. For i følge Kirkemøtets forretningsorden sendes da saken tilbake til bispemøtet siden det er mer enn 2/3 av biskopene som står bak det. Biskopene skal så vurdere den på nytt. De kommer nok til å stå fast på sitt syn av hensyn til enheten blant uenige biskoper og andre kirkefolk. Ved neste Kirkemøte - altså i 2017 - kan saken behandles på nytt. Da kan biskopene bli nedstemt, men det krever 2/3 flertall av kirkemøterepresentantene. Det tviler jeg på at man får. Dermed er det stor sannsynlighet for at biskopenes forslag går igjennom neste år. Takket være Åpen folkekirkes krav om felles liturgi i år kan hele saken bli utsatt ett år, og da kan det allikevel være at det ikke bli det resultatet som de ikke ønsker.

Kristen Edvard Skaar

Gå til innlegget

En vigsel for fremtiden?

Publisert nesten 5 år siden

Ekteskapet er en sosial ordning der personer lover å leve sammen i omsorg og samhørighet.

La oss få en ekteskapsliturgi som uttrykker at ekteskapet er ett om enn med noen variasjoner. Er det ikke dette som blir konsekvensen av det syn Åpen folkekirke målbærer?

Teologer kan ha ulike forståelser av ekteskapet. Men mener man ikke at det egentlig bare er ett ekteskapssyn? Nemlig at ekteskapet er en sosial ordning der personer lover å leve sammen i omsorg og samhørighet. Noen vil også legge til trofasthet – i det minste så lenge sex-­begjæret er der.

For dem er det vel dette som konstituerer ekteskapet og ikke kjønnspolariteten? For kjønn er nå blitt noe en selv kan bestemme eller konstruere. Dersom en mann opplever seg som kvinne, trengs det ikke lenger en kjønnsoperasjon. Og en som er registrert som mann, skal snart få kunne bli gravid.

Dette viser at kirkens tanke om kjønnspolariteten er gått ut på dato. Det gjelder vel også dens ekteskapssyn? Flertallet i folkekirken synes å ha gått bort fra tanken om at ekteskapet er et forhold mellom mann og kvinne. Vil det ikke da være rimelig å benytte det kjønnsnøytrale pronomen hen istedenfor hun og han i ekteskapsliturgien?

Faste seksuelle forhold mellom tre personer vil sikkert bli mer vanlig. Litt etter litt vil nok dette oppleves som godt og naturlig. Hvis personer i disse forhold ønsker å gifte seg, vil det nok bli krav om at de må få anledning til det - borgerlig og i kirken. Noe annet er diskriminerende ut fra den forståelsen av ekteskapet som nå er blitt vanlig i mange kirkelige kretser.

Når folkekirken skal utforme en fremtidig vigsel ut fra dens nye ekteskapssyn, vil det ikke da være naturlig at man tar hensyn til dette? Det kan vise at kirken ikke sitter fast i gårsdagens ekteskapstenkning, men er på parti med morgendagens utvikling.

Det er verken kjønn eller antall personer som betyr noe i dette synet på ekte­skapet. Der er det kjærlighetens ulike former som er utgangspunkt for ekteskapsvigselen. Mange prester beskriver den som en feiring av personers valg for sitt kjærlighetsliv.

Stadig sies det: Størst av alt er kjærligheten (den erotiske?). Det er rimelig at en slik uttalelse ikke bare gjelder uavhengig av kjønn, men også av antall personer som vil gifte seg. Er det ikke da naturlig at dette synet får prege vigselsliturgien i folkekirken? Så lenge man ikke vil si at ekteskapet er for èn mann og èn kvinne, er dette en ikke-diskriminerende konsekvens. En slik ekteskapsvigsel er fremtidsrettet og kommer sikkert til å bli ­applaudert av samfunnet.

Vil talspersoner for det nye synet på ekteskapet, ta konsekvensen av sitt syn? Hvis ikke, hvordan begrunner de det?

Først publisert i Vårt Land 23.11.2015

Gå til innlegget

Dåp light?

Publisert nesten 5 år siden

Mitt forslag om en gudstjenestelig handling kalt «Forbønn for nyfødt barn» er blitt aktuelt siden færre og færre ­døper barna sine. Det er tenkt som et nytt folke­kirkelig ritual for foreldre som vil feire ­barnets fødsel, men som ikke ønsker dåp.

Denne handlingen kaller Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet for «dåp light» (Vårt Land 24. oktober), men den har ingenting med dåp å gjøre. Dåpen er en frelseshandling og feiring av nytt liv med Kristus. Dette er en feiring av det biologiske livet. I forbønnshandlingen befinner man seg på skapelsens plan, i den første trosartikkel.

Det er bra at biskopene har samtalt om en slik handling og er blitt enige om en rettledning for bruk av den i gudstjenesten. Jeg er helt enig med dem i at det er viktig at den ikke inneholder momenter som kan minne om dåp.

De mener visst at det ikke er tjenlig at det nå lages en ­liturgi for dette leddet, men at handlingen finner sted i forbindelse med forbønnen. Jeg for min del mener at den må markeres sterkere enn biskopene synes å legge opp til. Det må være tale om en feiring med litt høytidelig preg. Selv om man ikke lager en fast liturgisk ordning, kan det med fordel være noen ledd som går igjen, for eksempel:

Liturgen og foreldrene med barnet stiller seg i koråpningen. Etter innledningsord som blant ­annet uttrykker troen på Gud som har skapt barnet, kan det synges en salme, for eksempel 331.

Barnet holdes frem eller opp av en av foreldrene (eller av en annen i familien). Samtidig ber liturgen en bønn som inneholder takk til Gud for barnet og bønn for dets fremtid. Foreldrene oppfordres så til å gi det en oppdragelse der de lærer om Gud og deltar i menighetens trosopplæring.

Forbønnshandlingen og dåpen er så forskjellige at man kan tenke seg at et barn deltar i begge. Men det vil nok allikevel oppleves som merkelig. For er ikke dåpen i Den norske kirke selv langt på vei til å bli et fødselsritual?

Ut ifra svar gitt i en undersøkelse om dåpen må man ha spurt om foreldrene syntes det var viktig å markere et barns fødsel med dåp. (Vårt Land 22. oktober). Skapermotiv blir dessuten mer fremtredende i dåpsliturgien enn tidligere. Det er vel for å imøtekomme så mange foreldre som mulig, så de kan tenke seg å døpe barna sine.

I markedsføring av dåpen legges det gjerne vekt på feiring av barnets fødsel og tradisjonen med dåp. Nedtones ikke dermed det kristne frelsesaspekt for meget sett i en luthersk og økumenisk sammenheng? Ja, er det ikke en fare for at selve ­dåpen blir en «dåp light», og at den oppfattes først og fremst som en velsignelseshandling for det ­nyfødte ­barnet? La dåp være dåp! Og feiringen av barnets fødsel noe annet. To handlinger som er så forskjellige at de ikke forveksles eller blandes sammen.

Først publisert i Vårt Land 29.10.2015

Gå til innlegget

Ved å innføre en forbønnshandling for nyfødte vil kirken bedre kontakten med foreldre som synes at dåpen krever mer enn de kan og vil stå inne for.

Før jul ble det i en menighet i hovedstadsområdetr bedt for et nyfødt barn i en gudstjeneste. Det var en liturgisk handling som dels ble oppfattet som en forbønns- og dels som en velsignelses-handling.

Er det mulig å gjøre dette i en luthersk kirke som legger vekt på barnedåpen? Jeg mener at det er tilfellet, og at det også er tjenlig i den situasjonen som Den norske kirke nå befinner seg i. Jeg vil trekke inn både religionssosiologi­ og dogmatikk for å vise dette.

Færre døper. Det blir færre og færre som døper barna sine i Den norske kirke år for år. Undersøkelser viser at de fleste som benytter seg av dåpen, ser den som en kirkelige overgangs- og familierite. Mange betrakter deltakelse i den som en tradisjon. Men de deltar i dåpen på sine egne premisser og gir den et annet innhold enn kirken. Ut fra dette mener jeg man kan hevde:

• Foreldre flest har behov for et ritual som markerer fødselen til deres nyfødte barn.

• De er glade og stolte over å få et barn, men ser også ansvaret som følger med.

• Handlingen er med på å forene to familier, morens og farens.

• Deres tanker om et slikt ritual tilsvarer i stor grad ikke kirkens oppfatning av dåpen.

• Mange ser den som en handling som viser at de ønsker Guds omsorg eller velsignelse for barnet.

Dåpslære. Skal så kirken komme dem i møte på deres egne premisser? I tilfelle må kirkens fødselsrite gis et annet innhold enn dåpen. Mye tyder på at det bør gi uttrykk for takknemlighet og omsorg. Flere par vil nok også ønske at man ba for barnet.

Derfor mener jeg at man bør utforme et nytt ritual kalt: «Forbønnshandling for et nyfødt barn» for eksempel som en forsøksordning.

Men er et slikt ritual i samsvar med vår lutherske dåpslære? Ja, jeg mener det er tilfelle. En forbønnshandling trenger ikke å komme i konflikt med vårt dåpssyn. Man må kunne takke og be for et nyfødt barn, for selv om det er født med menneskers synd er det skapt av Gud. Men først i dåpen får det del i Guds frelseshandling, blir Guds barn og medlem av Hans kirke på jord. Det er altså tale om en handling ut fra første trosartikkel som gir uttrykk for kirkens skapelsesteologi.

Forbønn. Ritualet er tenkt som en forbønns- og ikke velsignelses-handling. Lesningen av evangeliet om Jesus som velsigner små barn (Mark. 10,13 – 16) tas ikke med. For blant eksegeter er det vanlig å se Jesu velsignelse som uttrykk for at barna får del i Guds rike. Mange mener at teksten alt i urkirken ble forbundet med dåpen.

Ut fra luthersk dåpsteologi er det derfor neppe mulig å benytte verken teksten eller ordet »velsignelse» i en kirkelig handling som ikke er knyttet til dåpen.

Men selv om barnet ikke velsignes, kan det bes for. Bør imidlertid en slik bønn skje under håndspåleggelse? Ut fra Det nye testamentet kan håndspåleggelse være et uttrykk for omsorg, samhørighet og akseptasjon – fra Herren og/eller menigheten. Kan ikke da håndspåleggelse oppfattes som om barnet får fellesskap med Gud og at håndspåleggelse derfor bør utelates?

Tatt på alvor. «Forbønnshandling for nyfødt barn» skal være en kontaktskapende liturgisk handling der foreldrene kan oppleve at de blir tatt på alvor i den situasjonen de befinner seg i. De avlegger ikke løfter, men oppfordres til å se seg som Guds medarbeidere overfor sitt barn.

Nybakte foreldre bør få en orientering både om dette ritualet og om dåpen. Det må da komme klart fram hva som er forskjellen mellom dem. Forbønnshandlingen finner sted i en vanlig høymesse eller i tilknytning til den, gjerne i forbindelse med kunngjøringene. Den skal gi uttrykk for kristen skapertro og kan utformes slik: Etter innledningsord og sang er det takk og forbønn for hvert enkelt barn, deretter felles bønn og ord til foreldrene om deres oppgave. De oppfordres til å la barnet bli kjent med Gud, blant annet ved å delta i tros­opplæringen. Dåpskjole brukes ikke. Begivenheten kan så feires hjemme som en fødsels- og/eller navne-fest.

Barnet er ikke blitt medlem i Den norske kirke, men må kunne regnes som hørende inn under den inntil det når den religiøse myndighetsalderen.

Folkekirkelig. «Forbønn for et nyfødt barn» vil være et kontaktskapende middel for kirken i møte med foreldre. De som synes­ at dåpen krever mer enn de kan og vil stå inne for, får her et alternativ til en kirkelig handling. Det tror jeg vil øke kirkens kontaktflate. På sikt kan det bli et folkekirkelig ritual som jeg tror flere av dem som ikke velger dåp, vil synes er aktuelt for dem. Dermed vil det få betydning for folks oppslutning om Den norske kirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. JANUAR 2015

----

Etter en kommentar fra Vårt Lands Trygve Jordheim publiserte jeg denne replikken i Vårt Land 30. januar:

La oss prøve

Kristen Edvard Skaar

Pensjonert prest

Vil en liturgisk handling kalt «Forbønn for et nyfødt barn» kunne oppleves som meningsfull for kirkeuvante foreldre? Jeg hevdet det i en artikkel om en slik handling i Vårt Land 26. januar. Trygve W. Jordheim mener at det ikke vil være tilfellet (Vårt Land 28. januar). Men ingen av oss vet det med sikkerhet.

I min prestetjeneste har jeg imidlertid møtt nybakte foreldre i situasjoner der jeg har savnet å kunne vise til denne muligheten:

Trakk seg. 1) Noen har spurt hva dåpen er, og så ikke valgt dåp da de fikk rede på det.

2) Andre har trukket seg i forbindelse med dåpssamtalen da de syntes at dette med dåp ble mer «religiøst» enn de trodde på forhånd.

3) Foreldre er ganske ofte 
uenige om barnet skal døpes eller ikke. Samtalene kan være opprivende. Kanskje de kunne samle seg om å velge forbønnshandlingen?

4) Noen opplever dåpspress fra barnets besteforeldre eller oldeforeldre – gjerne med en kristelig eller tradisjonell begrunnelse. Men selv er de i tvil eller ønsker det ikke. Kunne ikke generasjonene møtes hvis man ba for barnet i kirken og det i en høytidelig ramme?

5) I dåpssamtale viser det seg ofte at foreldrene ikke deler kirkens syn på dåpen og/eller ikke har et positivt forhold til dens tro. Da synes jeg det ville være godt å kunne henvise til en slik forbønnshandling.

Jordheim er selv et eksempel på en foreldregruppe som har valgt forbønn/velsignelses-handling. Og det av teologiske grunner fordi de kommer fra to kirkesamfunn med ulikt syn på barnedåpen. Jeg har også lest om et annet foreldrepar som gjorde
det samme, men da forgikk handlingen utenom en gudstjeneste. Men dette viser vel at «Forbønn for et nyfødt barn» også er aktuell for slike foreldre?

Forsøk. Jeg mener slett ikke at et slikt ritual vil løse Den norske kirkes kontaktproblem. Men hvis den blir godt kjent, tror jeg at den vil medvirke til at flere kan oppleve kirken relevant for dem som nybakte foreldre.

Derfor mener jeg at en liturgisk handling som «Forbønn for et nyfødt barn» bør prøves ut i enkelte menigheter som en forsøksordning.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere