Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

Tigge-kompromiss

Publisert rundt 4 år siden

Politiet eller kommunen bør ansette tiggervakt(er) som påser at bestemmelsene overholdes.

Tigging er igjen kommet på dagsordenen blant annet på grunn av svineriet på romfolks teltleir i Ekebergskogen i Oslo. Det vil visst koste 100.000 kroner å ordne opp der. Dette og opplysninger som Jahn Otto Johansen kom med i Vårt Land 29. juli, gjør det ikke helt lett å være motstander av tiggeforbud.

Jeg har lenge engasjert meg mot et slikt forbud siden jeg bor i Lillesand, som er det eneste stedet i landet som har forbud mot tigging. Men en ting er tigging i Lillesand, der det stort sett gjelder en hyggelig rom-familie.

Noe annet er det i større byer, for eksempel Oslo. Der er det jo mange tiggere i sentrum – både norske og utenlandske. Noen av utlendingene kan være sjenerende aktive­ i sin tigging. En ubehagelig oppførsel fra deres side må man kunne få slutt på.

Men da trengs det nok retningslinjer for tiggevirksomheten. Jeg tenker meg at tigging skal være tillatt, men at den har visse begrensninger:

1. Tiggerne skal registrere seg hos kommunen eller en annen instans. Der mottar de et skriv som viser at de er godkjent som tigger i kommunen eller på et bestemt sted. Bare tiggere med et slikt «tigger­bevis» tillates å tigge der.

2. De skal melde seg der hver dag før de begynner å tigge.

3. Tigging skal bare foregå på anviste plasser. Der skal tiggeren stå og ikke vandre rundt med tiggekoppen. På den måten slipper man å møte innpåslitne tiggere som kanskje følger etter en med sitt tiggemas eller tigger ved en minibank.

4. Tiggerne skal gå på «tiggerkurs», det vil si fortelles hvordan man vil at de skal oppføre seg.

5. Det opprettes teltplass(er) for dem med tilgang til vann, do og søppeltømming. Plassen skal holdes i orden av tiggerne selv.

6. Tiggerne kan fratas sitt «tiggebevis» og bortvises fra stedet/kommunen dersom de bryter bestemmelsene for tigging.

7. Politiet eller kommunen bør ansette tiggervakt(er) som påser at bestemmelsene overholdes. De behøver ikke å være politiutdannet, men ha myndighet til å bøtelegge og bortvise tiggere.

Hvis man innfører slike eller lignende vedtekter for tigging, vil det nok oppfattes som et kompromiss i tiggesaken. Men jeg tror at tiggere fra ulike land da vil bli møtt på en bedre måte enn det som nå er tilfellet mange steder.

Gå til innlegget

Renskning av NT

Publisert over 4 år siden

Det er ikke kristendom selv om det finnes i NT. Og da må det vel renskes bort?

"Dette er ikkje kristendom". Det er biskop Erling Pettersen som har uttalt dette (VL 15/6 som siterer fra Stavanger Aftenblad.) Det som ikke er kristendom, er Paulus ord i 1. Kor 6,10f om at homofile ikke skal arve Guds rike. Nå er det ikke direkte Paulus som biskopen omtaler, men predikanter som har sitert eller anvendt dette bibelstedet. Biskopen sier: "Det er ei barbarisk straff som dei deler ut. Det er å setja seg til doms over andre menneske" - - "Dette er ikkje kristendom". Uttalelsen om den barbariske straffen som han tar avstand fra, må altså også gjelde Paulus.

Men det som ikke er kristendom, må vel renskes ut av NT? Det kan da ikke bare være Paulus omtale av homofile, men alt som smaker av en fordømmende holdning? Den finner vi imidlertid ikke bare hos Paulus, men også hos Johannes -  han som gjerne kalles kjærlighetens apostel (2. Joh.v.8). Også hos Jesus finner vi avvisende ord som har betydning for evigheten - som f.eks. ve-ropene i Luk. 6,24. Og  fordømmelsen av dem som gjør urett (Matt. 7,23) eller dem som ikke tar imot Jesu ord (Joh. 12,48) må jo rammes av samme vurdering: Dette er ikke kristendom.

Både Jesus, Johannes og Paulus uttaler seg i strid med den inkluderende og rause holdning og nestekjærlighet som mange mener utgjør den sanne kristendommen. Da må man vel si om deres uttalelser og alt lignende  i NT: Dette er ikke kristendom. Er det ikke da naturlig at det som ikke samsvarer med vår forståelse av kjærlighet og kristendom, kan ses bort fra og settes en parentes rundt? Enten det det er en av apostlene eller Jesus som rammes av utrenskningen.

Gå til innlegget

Jo, biskopene gjorde retrett, Nordhaug

Publisert over 4 år siden

I praksis har vi fått en og en halv vigselsliturgi istedenfor to likeverdige. Det samme gjelder også ekteskapssynet. Det har biskopene medvirket til.

Er biskopenes forandrede syn på vigslene en retrett? Jeg kalte det slik (Vårt Land 25. april). Men Halvo­r Nordhaug hevdet (Vårt Land 30. april) at det ikke er tilfellet. For meg er ikke betegnelsen viktig, men saken. Biskopene vedtok i høst å gå inn for to likeverdige vigsler – en som nåværende for heterofile og en tilpasset likekjønnede par. Disse skulle være helt likestilte, og man sa at det ikke var tale om reservasjon hvis man ikke ville benytte den nye. Slik måtte det være, siden det var to likeverdige læresyn i ekte­skapssaken.

Men slik ble det ikke. Den nye ­liturgien skal kunne benyttes av alle. Reservasjonstanken har slått gjennom i media. Nordhaug hadde i innlegget sitt hatt full anledning til å kritisere dette. Men det gjorde han ikke. I opinionen synes man å se på den nye liturgien som hovedliturgien og den gamle som en bi-liturgi
for dem som reserverer seg mot ­likekjønnet vigsel. Dermed har man nå i praksis fått en og en halv vigselsliturgi istedenfor to likeverdige. Det samme gjelder også ekteskaps-synet. Dette mener jeg biskopene har medvirket til ved å gå bort fra sitt opprinnelige vedtak.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.5.2016

Gå til innlegget

Biskopenes retrett

Publisert over 4 år siden

Biskopene har gjort retrett fra to syn til halvannet.

Biskopene fremholdt enstemmig i høst at de ønsket to likeverdige vigselsliturgier, en som den nåværende og en tilpasset likekjønnet vigsel. Det ble hevdet at siden det var to likeverdige syn på ektskap og vigsel i vår kirke, måtte det gis liturgisk uttrykk. Det skulle ikke være snakk om reservasjon dersom man ikke ville benytte den nye vigselen for likekjønnede par. Nei, det skulle bli to valgmuligheter som var helt sidestilt.

Åpen folkekirke vedtok på sitt årsmøte at de ønsket en ny liturgi som skulle kunne benyttes av både hetrofile og homofile par, men samtidig beholde den gamle. På kirkemøtet gav biskopene etter for dette synet. De prøvde ikke en gang å fremme sitt eget vedtak.

To biskoper som talte for biskopenes tidligere ønske, ble fort enige med resten om å stemme for Åpen folkekirkes syn. Kanskje biskopene skjønte at de ville bli nedstemt? Da ville saken blitt utsatt til neste kirkemøte. Hvis biskopene da hadde holdt fast på sitt syn, trengtes det 2/3 flertall for at Åpen folkekirkes ønske skulle bli vedtatt. Det tviler jeg på ville skjedd. Man ville fått to likeverdige liturgier som uttrykk for to likeverdige læreoppfatninger. Men selv om biskopene hadde blitt nedstemt, ville de markert seg i kirkebildet. Nå skjedde det motsatte. De ønsket ikke konfrontasjon med representanter som støttet Åpen folkekirke. Biskopene kom etter det Åpen folkekirke gikk foran.

Resultatet ble halvannen vigselsliturgi. Formelt sett er det to, men i praksis kommmer det til å fremstå som kirken har halvannen. Den nye skal kunne benyttes av alle. Den vil sikkert bli oppfattet som hovedlitugien, og den gamle som en tilleggsliturgi for "de gammeltroende".

Det sies i kirkemøtets vedtak at det er to syn som kan komme til uttrykk i kirken. Men i biskopenes forslag var det tale om to likeverdige syn. Den tanken synes å være forlatt, kanskje ikke i teorien, men i hvert fall i praksis. Nå snakkes det bare om reservasjon fra den nye liturgien dersom man vil benytte den gamle. Dermed har vi ikke to likeverdige læresyn, men ett hovedsyn og et bi-syn. Dette blir nok bare foreløpig slik som i Sverige der den nye ser ut til å bli enerådende.

Biskopene har aktivt medvirket til at de to læresynene er blitt redusert til halvannet - slik som Åpen folkekirke har lagt opp til.

Hva blir så biskopenes neste retrett i møte med Åpen folkekirke?

Gå til innlegget

En 'salgbar' kirke

Publisert over 4 år siden

Hva er grunnlaget for å hevde at kirkeleige oppfatninger må være "salgbare"?

Noen av kirkemøtedeltakerne som var mot likekjønnet ekteskapsinngåelse, fikk høre at det de stod for ikke var "salgbart". Underforstått, da kan ikke kirken ha en slik oppfatning. Den må mene og handle slik at dens budskap kommuniserer med dagens mennesker. Det må kunne "selges" med godt resultat. Det er sikkert mange andre som mener det samme.

Men hvorfor må vi for all del ha en "salgbar" kirke? Hvilke tanker, ønsker - eller frykt - er det som her kommer til uttrykk? Jeg vil nå peke på seks forhold som jeg mener spiller inn.

1. Kontaktflaten.    Det sies at hvis man er imot vigsel av homofile, har man satt seg på sidelinjen når det gjelder det meste i den offentlige diskusjonen eller samtalen. Man blir ikke regnet med. Folk vender ryggen til kirken/menigheten. Det blir dermed vanskeligere å få mennesker i tale med det kristne budskapet. De vil vende seg mot humanisktisk eller andre religiøse instanser. Kontaktflaten blir mindre hvis kirken holder frem saker som folk flest ikke kan identifisere seg med eller er direkte motstandere av.

2. Folkekirketanken.    I forlengelsen av ønsket om ikke å minske kontaktflaten spiller også folkekirketanken inn. D.n.k. defineres som en folkekirke. Folk og kirke har hørt sammen i 1000 år. Det er en god tradisjon som de fleste synes ikke må brytes. Derfor hevder de at den ikke må ha meninger som ikke finner gjenklang i folket og som majoriteten tar avstand fra. Kirken er - sies det - satt til å tjene, ikke kritisere eller dømme folk. Nei, den skal bekrefte deres (svake) tro slik at de kan kjenne seg hjemme i kirken og betrakte den som sin. Det er vanlig å fremholde at den er for alle som vil tilhøre den - underforstått , også uavhengig av tro og livsførsel. Siden størsteparten er døpt inn i den,  har de også et demokratisk ansvar for utviklingen i kirken.

Det er vanskelig for en folkekirke å komme i motsetning til folkeflertallet. For tenk om mange av de nesten 50% av medlemmene som sier de ikke er kristne, skulle finne på å melde seg ut? Hvor stor prosent av folket må være medlemmer for at vi kan tale om en folkekirke?

3. Tomme kirker.   Mange steder er det vanligvis få som går til gudstjeenste. 10 - 15 mennesker i et stort kirkerom og kanskje nesten ingen nattverddeltakere er ikke inspirende for oss prester. Derfor er det forstålig at presten gleder seg når det noen (få) ganger er mange mennesker i kirken. Det er naturlig at presten ønsker at det må skje ofte. Men et slikt ønske kan lett prege forkynnelsen bevisst eller ubevisst. De som er kommet, må få høre et kjærlighetsfullt og aksepterende budskap så de kan oppleve at de er gode nok som de er. Da får de kanskje lyst til å komme tilbake senere. (Men innerst inne vet nok presten av erfaring at det ikke er tilfellet.)

Ønsket om  fullsatt kirke fører ofte til at menigheten satser på kulturarangementer og er tilfreds hvis de samler mange. Det viser jo at den kristne kultuarven står sterke mange steder til tross for nesten tomme kirker søndag formiddag. Hvis presten eller menigheten forbindes med en uakseptabel oppfatning, kan det skade oppslutningen om slike samlinger.

4. Konfliktvegring.    Et ikke "salgbart" standpunkt fører lett til motsetninger eller konflikter både i staben, menigheten og lokalsamfunnet. Presten - eller andre med upopulære syn -  hører mange ganger usakelig eller rent fordømmende utsagn. Det opplever de fleste som ubehagelig, og det er naturlig at man vegrer seg for slike konflikter. Dermed fristes man til å ikke si det man mener i slike spørsmål.

Men at man ikke står frem med sin oppfatning, kan også skyldes hensynet til fellesskapet i menigheten. Man mener at det ikke må splittes på grunn av saker som ikke oppleves som sentrale i kristentroen.

5. Synkende dåpstall.    Færre døpes for hvert år som går. Og det til tross for kreative dåpsreklamer uten støtende dåpsteologi. Men hva hvis ønsket om en dåpsliturgi med vekten på feiringen av det nyfødte barnet, ikke begrenser dåpsfallet? Det fører jo til færre kirkemedlemmer og derfor også færre som kommer til å delta i trosopplæringen.

5. Økonomien.    Færre medlemmer vil få konsekvenser for kirkens økonomi uavhengig av hvilken økonomimodell man kommer til å få. Det resulterer nok igjen i mindre aktivitet i menighetene, sammenslåing av menigheter og stenging av kirkebygg. Kanskje vil D.n.k. heller ikke ha midler til å dekke hele landet.

Mange av disse forholdene som jeg her har nevnt, hører sammen. Jeg tror at flere av dem er med på å danne bakgrunnen for utsagnet om at kirken må ha oppfatninger som er "salgbare". Noen av dem synes jeg er gode, og alle er forståelige.

Men det blir helt galt når/hvis vi lar dem prege kirkeforståelsen og føre til en teologi som ikke er i samsvar med kirkens læregrunnlag. Den er det viktigste - ikke om kirkens budskap oppleves som "salgbart" eller ikke.

P.S. Jesu ord var ikke alltid "salgbare". Mange tok anstøt av dem og trakk seg tilbake fra ham (Joh.6,59- 66).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere