Kristen Edvard Skaar

Alder:
  RSS

Om Kristen Edvard

Beskriv deg selv her
Prest i Oslo i en årrekke. Nå pensjonist bosatt i Lillesand. Opptatt av teologi og kirkeliv, bønn og evangelisering,arbeid for flyktninger og rom-folk/tiggere, arkitektur og byutvikling, historie og museums-
virksomhet.

Følgere

Biskopenes retrett

Publisert nesten 4 år siden

Biskopene har gjort retrett fra to syn til halvannet.

Biskopene fremholdt enstemmig i høst at de ønsket to likeverdige vigselsliturgier, en som den nåværende og en tilpasset likekjønnet vigsel. Det ble hevdet at siden det var to likeverdige syn på ektskap og vigsel i vår kirke, måtte det gis liturgisk uttrykk. Det skulle ikke være snakk om reservasjon dersom man ikke ville benytte den nye vigselen for likekjønnede par. Nei, det skulle bli to valgmuligheter som var helt sidestilt.

Åpen folkekirke vedtok på sitt årsmøte at de ønsket en ny liturgi som skulle kunne benyttes av både hetrofile og homofile par, men samtidig beholde den gamle. På kirkemøtet gav biskopene etter for dette synet. De prøvde ikke en gang å fremme sitt eget vedtak.

To biskoper som talte for biskopenes tidligere ønske, ble fort enige med resten om å stemme for Åpen folkekirkes syn. Kanskje biskopene skjønte at de ville bli nedstemt? Da ville saken blitt utsatt til neste kirkemøte. Hvis biskopene da hadde holdt fast på sitt syn, trengtes det 2/3 flertall for at Åpen folkekirkes ønske skulle bli vedtatt. Det tviler jeg på ville skjedd. Man ville fått to likeverdige liturgier som uttrykk for to likeverdige læreoppfatninger. Men selv om biskopene hadde blitt nedstemt, ville de markert seg i kirkebildet. Nå skjedde det motsatte. De ønsket ikke konfrontasjon med representanter som støttet Åpen folkekirke. Biskopene kom etter det Åpen folkekirke gikk foran.

Resultatet ble halvannen vigselsliturgi. Formelt sett er det to, men i praksis kommmer det til å fremstå som kirken har halvannen. Den nye skal kunne benyttes av alle. Den vil sikkert bli oppfattet som hovedlitugien, og den gamle som en tilleggsliturgi for "de gammeltroende".

Det sies i kirkemøtets vedtak at det er to syn som kan komme til uttrykk i kirken. Men i biskopenes forslag var det tale om to likeverdige syn. Den tanken synes å være forlatt, kanskje ikke i teorien, men i hvert fall i praksis. Nå snakkes det bare om reservasjon fra den nye liturgien dersom man vil benytte den gamle. Dermed har vi ikke to likeverdige læresyn, men ett hovedsyn og et bi-syn. Dette blir nok bare foreløpig slik som i Sverige der den nye ser ut til å bli enerådende.

Biskopene har aktivt medvirket til at de to læresynene er blitt redusert til halvannet - slik som Åpen folkekirke har lagt opp til.

Hva blir så biskopenes neste retrett i møte med Åpen folkekirke?

Gå til innlegget

En 'salgbar' kirke

Publisert nesten 4 år siden

Hva er grunnlaget for å hevde at kirkeleige oppfatninger må være "salgbare"?

Noen av kirkemøtedeltakerne som var mot likekjønnet ekteskapsinngåelse, fikk høre at det de stod for ikke var "salgbart". Underforstått, da kan ikke kirken ha en slik oppfatning. Den må mene og handle slik at dens budskap kommuniserer med dagens mennesker. Det må kunne "selges" med godt resultat. Det er sikkert mange andre som mener det samme.

Men hvorfor må vi for all del ha en "salgbar" kirke? Hvilke tanker, ønsker - eller frykt - er det som her kommer til uttrykk? Jeg vil nå peke på seks forhold som jeg mener spiller inn.

1. Kontaktflaten.    Det sies at hvis man er imot vigsel av homofile, har man satt seg på sidelinjen når det gjelder det meste i den offentlige diskusjonen eller samtalen. Man blir ikke regnet med. Folk vender ryggen til kirken/menigheten. Det blir dermed vanskeligere å få mennesker i tale med det kristne budskapet. De vil vende seg mot humanisktisk eller andre religiøse instanser. Kontaktflaten blir mindre hvis kirken holder frem saker som folk flest ikke kan identifisere seg med eller er direkte motstandere av.

2. Folkekirketanken.    I forlengelsen av ønsket om ikke å minske kontaktflaten spiller også folkekirketanken inn. D.n.k. defineres som en folkekirke. Folk og kirke har hørt sammen i 1000 år. Det er en god tradisjon som de fleste synes ikke må brytes. Derfor hevder de at den ikke må ha meninger som ikke finner gjenklang i folket og som majoriteten tar avstand fra. Kirken er - sies det - satt til å tjene, ikke kritisere eller dømme folk. Nei, den skal bekrefte deres (svake) tro slik at de kan kjenne seg hjemme i kirken og betrakte den som sin. Det er vanlig å fremholde at den er for alle som vil tilhøre den - underforstått , også uavhengig av tro og livsførsel. Siden størsteparten er døpt inn i den,  har de også et demokratisk ansvar for utviklingen i kirken.

Det er vanskelig for en folkekirke å komme i motsetning til folkeflertallet. For tenk om mange av de nesten 50% av medlemmene som sier de ikke er kristne, skulle finne på å melde seg ut? Hvor stor prosent av folket må være medlemmer for at vi kan tale om en folkekirke?

3. Tomme kirker.   Mange steder er det vanligvis få som går til gudstjeenste. 10 - 15 mennesker i et stort kirkerom og kanskje nesten ingen nattverddeltakere er ikke inspirende for oss prester. Derfor er det forstålig at presten gleder seg når det noen (få) ganger er mange mennesker i kirken. Det er naturlig at presten ønsker at det må skje ofte. Men et slikt ønske kan lett prege forkynnelsen bevisst eller ubevisst. De som er kommet, må få høre et kjærlighetsfullt og aksepterende budskap så de kan oppleve at de er gode nok som de er. Da får de kanskje lyst til å komme tilbake senere. (Men innerst inne vet nok presten av erfaring at det ikke er tilfellet.)

Ønsket om  fullsatt kirke fører ofte til at menigheten satser på kulturarangementer og er tilfreds hvis de samler mange. Det viser jo at den kristne kultuarven står sterke mange steder til tross for nesten tomme kirker søndag formiddag. Hvis presten eller menigheten forbindes med en uakseptabel oppfatning, kan det skade oppslutningen om slike samlinger.

4. Konfliktvegring.    Et ikke "salgbart" standpunkt fører lett til motsetninger eller konflikter både i staben, menigheten og lokalsamfunnet. Presten - eller andre med upopulære syn -  hører mange ganger usakelig eller rent fordømmende utsagn. Det opplever de fleste som ubehagelig, og det er naturlig at man vegrer seg for slike konflikter. Dermed fristes man til å ikke si det man mener i slike spørsmål.

Men at man ikke står frem med sin oppfatning, kan også skyldes hensynet til fellesskapet i menigheten. Man mener at det ikke må splittes på grunn av saker som ikke oppleves som sentrale i kristentroen.

5. Synkende dåpstall.    Færre døpes for hvert år som går. Og det til tross for kreative dåpsreklamer uten støtende dåpsteologi. Men hva hvis ønsket om en dåpsliturgi med vekten på feiringen av det nyfødte barnet, ikke begrenser dåpsfallet? Det fører jo til færre kirkemedlemmer og derfor også færre som kommer til å delta i trosopplæringen.

5. Økonomien.    Færre medlemmer vil få konsekvenser for kirkens økonomi uavhengig av hvilken økonomimodell man kommer til å få. Det resulterer nok igjen i mindre aktivitet i menighetene, sammenslåing av menigheter og stenging av kirkebygg. Kanskje vil D.n.k. heller ikke ha midler til å dekke hele landet.

Mange av disse forholdene som jeg her har nevnt, hører sammen. Jeg tror at flere av dem er med på å danne bakgrunnen for utsagnet om at kirken må ha oppfatninger som er "salgbare". Noen av dem synes jeg er gode, og alle er forståelige.

Men det blir helt galt når/hvis vi lar dem prege kirkeforståelsen og føre til en teologi som ikke er i samsvar med kirkens læregrunnlag. Den er det viktigste - ikke om kirkens budskap oppleves som "salgbart" eller ikke.

P.S. Jesu ord var ikke alltid "salgbare". Mange tok anstøt av dem og trakk seg tilbake fra ham (Joh.6,59- 66).

Gå til innlegget

Tenk nytt om fremtidens kirkeøkonomi

Publisert nesten 4 år siden

Kirken må tørre å tenke nytt om økonomien og ikke bare tivholde på dagens praksis

Den norske kirke som folkekirke er under press. Medlemstallet går sakte nedover. Færre døpes på tross av kreativ dåpsreklame som fortier støtende dåpsteologi. Det er ikke så merkelig når bare 37% av den norske befolkningen tror på Gud. Og det er ikke sikkert at det er den krisitne forestillingen om Gud som man har sagt ja til. Mindre enn halvparten av kirkens medlemmer (48%) sier de er kristne. 33% kaller seg ateister, og 15% har en eller annen tro enn den kristne. Det er ganske naturlig at mange av disse ikke vil være medlemmer mer i årene som kommer.

Men da kan det bli økonomisk vanskelig å være en kirke for folket. Det er vel derfor ledende presoner innen D.n.k. ikke er villige til å gi slipp på nåværende finasiering med støtten fra stat og kommune? Og heller ikke gå inn for medlemsavgift? For en ser i f.eks. Sverige at da melder en del seg ut av kirken.

Hvis vi isteden får en livssynsavgift vil nok utmeldingene bli færre enn ved en medlemsbetaling. For med en slik livssynsavgift betaller alle skattebetalere en form for skatt til et tros- eller livvsyns-samfunn. Dermed sparer man ikke penger på ikke å være kirkemedlem. Offentlige myndigheter betemmer størrelsen på avgiften. I selvangivelsen angir man hvilket samfunn man vil betale til. De som ikke ønsker å gi til slike, må isteden kunne angi en veldedig organisasjon som f.eks. Røde Kors eller Redd barna som avgiften skal gå til. I tillegg til disse midlene kommer private tilskudd til samfinnene i form av fast givertjeneste eller sporadiske gaver.

Hvis det innføres en slik livssynsavgift, opphører nåværende støtteording fra stat og kommune. Det behøver ikke å bety at man ikke følger betemmelsene om at man vil støtte trossamfunnene. Men det finnes andre muligheter for offentlig støtte. Staten kan f.eks. påta seg vedlikehold av alle de fredede kirker som D.n.k. eier og andre slike eiendommer som tilhører andre tros- og livssyns-samfunn. De er viktige kulturbygg. Dessuten må samfunnene etter søknad kunne få statens eller kommunens støtte til enkelte kortvartige tiltak av mer kulturell eller sosial karakter. Lokalt kan det bety at menigheten søker kommunen om midler til diakonalpreget ungdomsarbeid eller oppussing av kirkebygget.

Er ikke dette en brukbar økonomimodell med tanke på fremtiden for D.n.k.?

Gå til innlegget

Salig er Maria?

Publisert nesten 4 år siden

Hvordan skal vi som lutheranere forholde oss til jomfru Maria?

I helgen var det Marias bebudelsesdag. Da mintes vi at engelen Gabriel kom til Maria og sa at hun skulle føde en sønn og gi Han navnet Jesus (Luk. 1,28-31). Hvem var denne Maria? Hvordan skal vi forholde oss til henne?

I Bibelen ser vi at hun skal føde Guds Sønn og at hun kalles for Herrens mor (Luk.1,34; 1,43). Hun fremstilles som en helt spesiell og enestående kvinne. Hennes slektning Elisabeth omtalte henne både som velsignet og salig.(Luk.1,42,1,45). Ja, selv sier hun at alle slekter skal prise henne salig (Luk1,48). Det skyldes Guds nådefulle underhandling i henne som hun lar skje i tro, tillit og lydighet til Ham (Luk.1,38; 1,45).

Hva betyr det for oss? Hvordan skal vi gjøre det hun oppfordret oss til - prise henne salig? I den nye salmeboken tar man mer følgene av dette enn tidligere. I salme nr. 126 heter det om henne "velsigna mellom kvinner". Det er jo et sitat fra Elisabeth (Luk.1,42). Det sies om henne at hun er salig i nr. 127, men der kalles også andre for det (v.3). Det samme er tilfellet i Bibelen (Matt. 5,3-10; 16,10). Så en salig persom behøver ikke å bety en som er opphøyd over andre. Når det i nr. 124 brukes presens om henne - hun er nå - betyr det at hun har en form for eksistens også nå, og da tenkes det på at hun er hos Gud. Men hun har ikke en slik bevissthet at vi kan tiltale henne og si du til henne . Det gjøres i nr. 127 og  vi har noe av det samme i nr. 130 der det heter "dine sanger".  Da mener jeg at vi beveger oss over grensen som reformatorene satte når det gjelder forholdet til helgner - de man tror er i himmelen alt nå. De tok klart avstand fra bønn til Maria og andre helgner både når det gjaldt jordisk hjelp og støtte til å oppnå Guds frelse. Vi vet ikke om hun ber for oss, og vi skal ikke henvende oss til henne. Nei, sa man, selv om Maria kan prises salig, er det Herren vi skal be til og opphøye. Vi kan ære Maria hevdet man, men da ved å minnes hennes tro og lydighet. Hun er et forbilde for oss. Det skal inspirere oss til å være som henne. Hennes lovsang viser oss til Gud og gir ord til vår lovprisning av Ham. For jomfru Maria peker på Jesus og Gud Fader, ikke på seg selv.

Reformatorene holdt fast på den tradisjonelle læren om Marias jomfrudom. Hun var jomfru ved unfangelsen, under fødselen og også senere. Dette synet finner vi i salme nr. 124. Hun omtales der som "ren" dvs. ikke hatt samleie. Imidlertid strider dette mot det som sies om henne og Josef i Matt. 1,25. Marias jomfrudom opphørte dermed etter fødselen av Jesus. Men det behøver ikke å bety at hun fikk noen andre barn. Jesu brødre som omtales i Bibelen, ble tidlig i kirken forstått som Jesu halvbrødre. De hadde ikke Maria til mor, men Josef til far i det de var hans barn fra et tidligere ekteskap.

Maria er Jesu mor. Engelen sa at hun skulle føde Guds Sønn (Luk.1,35). Hun omtales også som Herrens mor (Luk.1,43). På 300-tallet ble hennes rolle som mor trukkes frem i forbindelse med at man debaterte hvem Jesus er. Er Han Guds Sønn i kvalifisert og enestående forstand og dermed også Gud? Da man ble enige om at det var tilfellet, mente man at man kunne si at jomfru Maria født Gud. Dermed gikk man lenger enn Bibelen som sier at hun fødte Guds Sønn. For nå ble Maria gjerne kalt Guds mor og Gudfødersken.

Denne betegnelsen er uheldig. Hvis man ikke kjenner bakgrunnen for den, kan man få inntrykk av at det var Gud - den treenige - som hun fødte. Som lutheranere må vi holde fast på at jomfru Maria fødte Guds Sønn. Men vi bør ikke benevne henne som Guds mor eller Gudefødersken -  slik det er vanlig i øst-kirken.

Maria hadde en helt spesiell betydning i frelseshistorien som Herrens mor.  Men derfor skal hun ikke tiltales med det personlige pronomen "du", men omtales med "hun". Vi kan og bør si: Salig er Maria, hun som fødte Jesus. Sier vi imidlertid : Salig er Maria, du som fødte Jesus, er vi over i katolsk Maria-forståelse.  Men selv om det er fare for at vi kan komme til å si eller mene noe som ikke er i samsvar med bibelsk og luthersk lære, må ikke det hindre oss i å gjøre som Maria selv sa:" Fra nå av skal alle slekter prise meg salig" (Luk.1,48). Det må også en luthersk kirke forholde seg til både i lære og liv , og så takke Gud for.

Derfor kan vi også i vår kirke synge en sang som denne:

Maria fikk et himmelsk bud - pris være Gud - i takk og lovsang brøt hun ut, da hun i tro sa ja til Gud. Salig er Maria.

Maria var en jomfru skjønn - pris være Gud - hun fødte oss Guds egen Sønn, som var Hans svar på troens bønn. Salig er Maria.

Maria fulgte Herrens ord - pris være Gud - hun er et tegn for oss som tror, og prises av Guds folk på jord. Salig er Maria.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
21 dager siden / 2129 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1774 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
7 måneder siden / 1768 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1270 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1102 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 1034 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 989 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
15 dager siden / 907 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere