Kasper Tangen

Alder:
  RSS

Om Kasper

Følgere

Kompetanse og selvransakelse

Publisert nesten 7 år siden

Jeg lurer på om en av de grunnleggende problemene ligger i at ledelses- og organisasjonskompetanse ikke tilstrekkelig blir verdsatt og anerkjent i kirken. Morten Eikli har et godt poeng når han i kommentarfeltet sier at ”i næringslivet så er største problemet karakter og i kristne sammenhenger er det største problemet kompetanse”

Derfor tror jeg ikke først og fremst er at vi mangler en kirkelig ”22.Juli rapport.” Det finnes mange gode bidrag å ta tak i. La meg nevne noen:

Fra USA 

  • De som lykkes har gladelig delt sine erfaringer i bøker, undervisningsmateriell osv… (Willow Creek, Saddelback, Reedemer Presbyterian Church etc…). En annen kultur og virkelighet, men mye å lære likevel. 
  • Mer forskningsbaserte bidrag finnes det også mengder av. (Kirkesamfunn som opplever krise og etterfølgende stor og positiv endringsprosess) 

Europa

  • Den anglikanske kirke gjorde en ordentlig selvransakelse da de innså at det ikke sto så bra til. Resultatet ble store omveltninger på presteutdanningen, et stort mangfold av typer menigheter for å nå et stort mangfold av type mennesker. Kan vi ikke lære av dem? 
  • Fra tysk hold har vi den store undersøkelsen med naturlig kirkevekst

Det er heller ikke mangler på flotte bidrag på norsk jord. Flere norske menigheter og organisasjoner har opplevd nedgang/krise, etterfulgt av lærdom, endring og suksess. 

Samler vi suksessfaktorene fra alle bidragene er jeg sikker på at veldig mye overlapper. Mye av det er også de samme årsakene til at gode organisasjoner og bedrifter har lyktes. Vi lever i et samfunn hvor kunnskap er ekstremt tilgjengelig. I kommentarfeltet etterlyses at Erik skulle kommet med noen mer konkrete løsningsforslag. Men gode løsninger ligger rett foran nesen på oss. Det er ikke mangel på løsninger som er problemet. Ei heller diagnosen. 

Først og fremst tenker jeg at viljen til ransakelse ofte mangler. Å bortforklare og skylle på omgivelsene gjøres alt for lettvint. Bibelsk ydmykhet handler vel heller om å se oss selv i speilet når ting ikke går som vi hadde håpet. Uten dette vil ingen rapport ha noe som helst effekt. 

Dernest tenker jeg at vi må tillate og åpne opp for kompetanse fra fagdisiplinen ledelse og organisasjon. 

  • Kompetanseheving/endring: En over-akademisk pastor/presteutdanning med minimalt fokus på det praktiske ledelses og organisasjonsfaget er ikke godt nok. 
  • Ledelsesteologi: Alt for mange har en overdreven frykt for å lære av ledelses- og organisasjonsfaget. Kan vi som studerer/har studert innenfor denne fagdisiplinen finne, samle og understreke hvordan veldig mye er bibelsk og flott?  Ledelsesevner er også en av gavene og ett av lemmene på kroppen som trengs i kirken. Dette området må ikke undertrykkes, men heller anerkjennes. Kan det utvikles en ledelsesteologi?

Til sist og kanskje først og fremst som et resultat av punktene over, kan vi jobbe med gode strukturer som støtter opp om positiv læring og utvikling. Tunge og kompliserte strukturer vanskeliggjør dette. Med lærevilligheten og kompetansen på plass kan vi ta tak i utfordringene og faktisk gjøre noe med det. 

Med all respekt for at det også er mye bra på gang både i ”Den Norske Kirke”, diverse organisasjoner og andre kirkesamfunn; kan mangelen på selvransakelse og kompetanse være noen av de mest grunnleggende problemene?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere