Kåre Wahl

Alder:
  RSS

Om Kåre

Følgere

8. MAI HER OG DER

Publisert over 2 år siden

 

Av Kåre Wahl, Hammerfest

8.mai er over og flere steder har det vært markering av frigjøringsdagen og de som falt i kampen for å drive den nazistiske okkupasjonsmakten ut av landet.

Tidligere i vinter satte regjeringa en absolutt sluttstrek for dekorering av dem som hadde gjort en ekstraordinær innsats under den 2.verdenskrig. Det fører til at mange partisaner, og de som har hjulpet dem, aldri vil få takk for innsatsen. De som har kommet nærmest til å gi en takk, er kong Olav i 1983 og kong Harald i 1992 da de la ned krans på partisanbautaen i Kiberg,

På Kirkenes la Jan Tore Sanner ned krans foran monumentet over de 12 partisanene som ble slått i hjel med spader (de var satt til å grave sin egne graver da en av dem så sitt snitt til å slå i hjel en tysker som kom for nær ham).

Ære være Sanner for det. Men han antydet også at manglende medaljedekorasjoner skyldes for lite kunnskap om hva partisanene faktisk gjorde under krigen. Det er selvfølgelig ikke sant. Jeg er redd at Norges mest dekorerte motstandsmann Gunnar «Kjakan» Sønsteby ga det riktige svaret da han ble spurt om partisanenes rolle under krigen: «Men de var jo kommunister».  

En som ikke er enig med Sanner er professor Stian Bones ved Universitetet i Tromsø. Han sier etter å ha hørt Sanner: «Partisanene var villige til å strekke seg uendelig langt, lengre enn noen annen gruppe i Norge under 2. verdenskrig. De fortjener heder for den innsatsen de gjorde, sier historieprofessoren».

Så til en litt annen del av verden, nemlig Ukraina. Der har de arvet en skikk fra den gamle Sovjetunionen at krigsveteraner og andre alltid bærer St. Georg-bånd den 9. mai for å markere seieren over Hitler-Tyskland i den store Fredelandskrigen.

Men så skjer det at Radaen, noe som svarer til Stortinget hos oss, den16. mai i år, går hen å forbyr bruken av St. Georgs-bånd. En håndfull folkevalgte våget å protestere mot forbudet. Det fikk representanten Jurij Bereza, iført kamuflasjeuniform, til fra Radaens talerstol å skrike «at han ønsket å ta et maskingevær og skyte disse jævlene».

Man kan nok si at det går sakte framover her i landet. Men i Ukraina går det bakover for full fart.

 

Gå til innlegget

Stoltenberg:

Publisert rundt 3 år siden

MÅLET ER Å AVSKREKKE RUSSLANDAv Kåre Wahl, Hammerfest

 

Av Kåre Wahl

Stortingsrepresentant Frank Bakke-Jensen fra Finnmark Høyre hadde for litt siden en artikkel i Finnmarks-avisene med overskrifta FORSVARSKRAFT. Den er til forveksling like mange tilsvarende artikler, der det står ord på ord på ord om hvilken trussel Russland er blitt.

En spent militær situasjon kan møtes på to måter: enten med ytterligere opprustning eller med tillitsskapende tiltak og påfølgende nedrustning. For forholdet mellom Norge og Russland burde alt ligge til rette for den siste måten. Det har aldri vært krig mellom våre to land. Sovjetunionen drev de tyske okkupantene ut av Finnmark i 1944. Det har vært en god forvaltning av felles fiskeressurser, og i 2011 ble det oppnådd enighet om en delelinje i gråsonen.

Det burde følgelig ligge til rette for avspenning mellom Norge og Russland. Men avspenning er dessverre et fremmedord for Bakke-Jensen og hans likesinnede. De vil ruste opp. Tyngdepunktet for personell og aktivitet skal flyttes tydelig nordover. Overvåking og etterretning skal øke. Nye ubåter, kampfly og maritime patruljefartøy skal komme.

Blant Bakke-Hansens meningsfeller er NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Nylig sa han til The Times at Russland «har gjennomgått en vesentlig opprustning over flere år. De har tredoblet forsvarsbudsjettet sitt siden år 2000.» Derfor «må NATOs bakkestyrker kunne mobiliseres raskere enn i dag. Målet er å avskrekke Russland. Dette er den største forsterkningen av våre kollektive styrker siden den kalde krigen».

Det han glemmer å si er at Sovjetunionen brøt sammen i 1990. Sovjetsamfunnet generelt ble rasert, spesielt ble militærutgiftene nesten halvert innen 1999. Da var det russiske forsvaret nedskrotet. Når NATO-sjefen Stoltenberg snakker om en tredobling i forhold til 1992 og ikke sier noe om tilstanden til det han sammenligner med, da regnes det ikke som noen forbilledlig argumentasjon. Når det er sagt, har Russland i dag sannsynligvis et sterkt forsvar.

NATO-sjefen unnlater også å si at NATO har 4 soldater i aktiv tjeneste for hver russisk, og at NATOs militærbudsjett et 10 ganger så stort som det russiske. Sammenligninga med 1992 er derfor helt likegyldig. Men den styrker jo forsvarsviljen hos folk som ikke vet bedre. Det er klart at NATO må ruste opp for å få balanse i styrkeforholdet!

Stoltenberg er tydeligvis flink til å unnlate å si det som offentligheten ikke bør få vite om NATOs krigsforberedelser. Heldigvis finnes det folk som ikke tier om sannheten.  En av dem er Stephen F. Cohen, professor emeritus ved New Tork University og Princeton University.  I et intervju den 17. mai i år sa han:

«I nesten en måned har vi sett en jevn økning av amerikanske og NATO-styrker langs det nære Russlands grenser – på land, på havet og i lufta. Det har ikke vært noe liknende ved Russlands grenser, en slik opphopning av fiendtlig militær makt, siden den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941.» Dette er noe Bakke-Jensen ikke har fått med seg.

Også tidligere statsminister Kåre Willoch (H) bidrar til kritikken av NATO:

Willoch sier at «vestlige land ikke har tatt hensyn til russiske interesser. Jeg er betenkt over den vestlige verdens gjentatte manglende respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger. Når det gjelder behandlingen av Russland, er jeg ikke fornøyd, sa han i en debatt om konservatisme. – Jeg mener at når en skadet bjørn ligger rolig, så er det ikke nødvendig å stikke han med spyd, og det var vel det man gjorde da man begynte å utvide NATOs grenser».

Til slutt noen ord om NATO og stjernekrigsprogrammet. ABM-avtalen, inngått mellom USA og Sovjetunionen i 1972, satte sterk begrensning på utviklinga av våpen i verdensrommet. I 2002 trakk USA seg ensidig fra avtalen. Det satte ny fart i rustningskappløpet, og de våpensystemer som ABM-avtalen forbød, er nå en realitet. Synes du verden er blitt tryggere, Bakke-Jensen?

I mai kunne en smilende NATO-sjef Stoltenberg klippe av snora som åpnet en slik utskytningsbase i Romania. En annen er under fullføring i Polen. Disse basene øker selvfølgelig trusselen mot Russland. Men NATO hevder at disse basene skal beskytte mot raketter fra Nord-Korea og Iran.  Det er en begrunnelse av det mest tåpelige slaget all den stund Iran har inngått en avtale hvor de forplikter seg til ikke å lage atomvåpen, og Nord-Korea har noen raketter som foreløpig knapt er kommet over prøvestadiet, enn si utgjøre noen militær trussel.

Til slutt, når det gjelder den russiske trusselen, så sier Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) at det russiske militærbudsjettet gikk ned med 4 % i 2015 og 5 % i 2016. Det er bra vi får litt fart på opprustninga hos oss, Bakke-Jensen?

 

Gå til innlegget

KRIGEN I SYRIA

Publisert rundt 3 år siden

Av Kåre Wahl, Hammerfest

USA leder angivelig en internasjonal koalisjon som bekjemper IS – den islamske staten. Samtidig er Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia viktige allierte med USA. Disse tre landene er også de viktigste leverandørene av våpen til IS. Det er to oppgaver som ikke lar seg forene.

USA allianse med Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia er uomtvistelig. Jeg har derfor gjentatte ganger hevdet at USA fører en liksom-krig mot IS. Primært fører amerikanerne krig mot den syriske sentralregjeringa for å fremtvinge et regimeskifte som i Irak og Libya. Det standpunktet er begrunnet med henvisning til et utall amerikanske kilder.

For å føre den krigen støtter USA såkalte moderate opprørsgrupper som de forsyner med våpen. Norge yter lojalt sitt bidrag med å trene en gruppe i Jordan. Men det er en offentlig hemmelighet at medlemmer i disse «moderate» gruppene glatt går inn i IS og al-Nusra, de desidert største opprørsgruppene som kjemper for en islamsk stat.

Det er ikke enkelt å trene opp opprørssoldater i et fremmed land. General Lloyd J. Austin III, øverstkommanderende for den amerikanske sentralkommandoen, fortalte under en høring i senatet i september i fjor at bare fire eller fem av de personene som var trent opp av amerikanerne, fortsatt forble i kamp. USA hadde da brukt 500 millioner dollar på den skoleringa. Han sa også at USA ikke ville nå sitt mål om å trene opp 5000 opprørere før det har gått lang tid.

En annen sak er at man kan spørre seg om med hvilken rett USA, og for den saks skyld Norge, har til å utdanne soldater i et fremmed land for å styrte landets regjering?

Litt oppsiktsvekkende var det at en flystyrke fra koalisjonen (her USA, Danmark og Australia) den 17. september angrep en base for syriske regjeringsstyrker i Deir Ezzor. 62 regjeringssoldater ble drept og over 100 ble såret. Angrepet varte i en time. Russerne ville varsle USA om at angrepet var på gang, men den som skulle motta beskjeden var dessverre ikke på vakt. Umiddelbart etter flyangrepet startet IS et angrep på basen og erobret den. Mange spør seg om dette var koordinert. Sant skal sies, USA har beklaget angrepet, men det er mange i USA som tror det var tilsiktet.

Dett fører over til angrepet på FNs konvoi som fraktet nødhjelp til Aleppo, en storby i det nordlige Syria. Også her har regjeringsstyrker støttet av russiske fly i lang tid angrepet IS. Regjeringsstyrkene er de eneste i Syria som prøver å bekjempe IS på bakken. I Aleppo kontrollerer IS den østlige delen av byen. Det er mange som hevder at hvis øst-Aleppo faller, er krigen i Syria over med regjeringsstyrkene som seierherre. Det vil i så fall være en katastrofe for USA.

Russland og Syria sier at de ikke har bombet konvoien. Det måtte man selvfølgelig forvente. Men det er blitt lest opp og vedtatt på NRK. Hvorvidt det er sant, undersøker de ikke. John Kerry sier det samme. Ingen spør etter hvorfor de skulle gjøre det, etter motiv.

Den russiske regjeringa spurte dagen etter angrepet: Hvis vi har bombet konvoien, må det være store krater rundt den og bilene være stygt revet opp. Men ser man på veien, ser man ingen krater. Følgelig kan kolonnen ikke være bombet. En talsmann for FN har nylig sagt at «Vi er ikke i stand til å avgjøre om dette faktisk var bombeangrep». Jeg har ikke sett noe dementi i NRK.

Utenriksminister Lavrov har bedt om at det blir nedsatt en upartisk komite som kan finne ut hva som har skjedd. Så får vi vente og se.

Gå til innlegget

NY SIKKERHETSPOLITISK SITUASJON?

Publisert rundt 3 år siden

Norge skal få en ny langtidsplan for forsvaret. I diskusjonen om denne går det igjen at Norge står overfor en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Endringa består i at Russland har annektert Krim og står bak folket i Øst-Ukraina som ønsker å gjøre den del av landet til en selvstendig stat.

Om dette kan det skrives mye. Men la det bare her være sagt at Krim har knapt 2 millioner mennesker. En folkeavstemning i 2014 viste at 97 % av dem ønsket en tilslutning til Russland. For meg gjør det den mindre avskrekkende.

Når det gjelder Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, har de erklært sin uavhengighet. Noe av bakgrunnen for det var avsettelsen av Ukrainas valgte president ved et USA -støttet kupp, vold mot politiske motstandere som da nazi-pøbel satte fyr på Fagforeningenes Hus i Odessa hvor 41 mennesker omkom, 13 nazister i den første Kiev-regjeringa, et stort antall nazistiske grupper som sloss sammen med Kiev-styrkene under nazi-faner osv., osv. Opprørerne i Øst- Ukraina har mange gode grunner for å gjøre opprør. At russisk etterretning har vært delaktig i dette, er det ingen grunn til å tvile på.

Jeg kan ikke se at dette truer norsk sikkerhet. Og til sammenligning bør man se på hvilke sikkerhetspolitiske endringer som kan føres tilbake til NATO-sida.

I 1990 sa USAs utenriksminister James Baker i Moskva: «NATO vil ikke flytte seg en tomme lenger øst». I et intervju i 2014 sa Gorbatsjov: «Vi forsikret oss (under drøftingene om tysk gjenforening) om at ingen nye styrker fra NATO-alliansen ville bli utplassert på territoriet til DDR (Øst-Tyskland) etter en tysk gjenforening».

Virkeligheten ble annerledes. Situasjonen i dag kan beskrives godt med følgende sitat av Stephen F. Cohen, professor emeritus ved New York University og Princeton University, fra i vår:

«Vi har sett en jevn økning av amerikanske og NATO-styrker nær Russlands grenser – på land, på sjøen og i lufta. Vi har ikke sett noe lignende ved Russlands grenser, en slik oppsamling av fiendtlig militær styrke, siden den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941».

Denne endringa i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk. Og den er skapt av USA og Nato. Hendingene på Krim og øst-Ukraina er ubetydelige bagateller i sammenheng. Men den såkalte diskusjonen i Norge dreier seg utelukkende om disse bagatellene. Om det store, dominerende bildet er det tyst, tyst som i graven. Dette er latterlig, om ikke livsfarlig, for norsk sikkerhet.

Professor og fredsforsker Johan Galtung har sagt at «Norge har ingen utenrikspolitikk, bare en kopi av den amerikanske».

Et eksempel er Libya. I 2004 sa Colin Powell at Libya måtte ønskes «tilbake til det internasjonale samfunn». I 2006 fulgte den rød-grønne regjeringa opp med å sende daværende oljeminister Odd Roger Enoksen dit. Der sa han: «Libyas viktighet innen både politikk og økonomi blir stadig større. Fra et norsk perspektiv er det veldig positivt. Vi ønsker å samarbeide tettere med Libya». I 2011 angriper vestlige land med USA i spissen Libya for å framtvinge et regimeskifte. Gaddafi hadde planlagt å ta betaling for sin olje i en egen myntenhet, gulldinarer, og ikke amerikanske dollar. Norge stilte nå opp med 6 bombefly som slapp 567 bomber. Det gikk fort å glemme det «tettere samarbeidet». Forut for angrepet var ble ingen offentlig diskusjon, med unntak av noen mobilsamtaler. Formodentlig kom det en telefon fra Washington først.

Grensa mellom Norge og Russland har alltid vært en fredelig grense. Om Norge og Russland hadde vært enerådende over dette området, er det ingen grunn til å tro at det skulle bli krig her. Problemet er Norges NATO-medlemskap. NATO er innblandet i kriger over hele kloden. I dette ligger en fare for at Norge og Russland kan trekkes inn i dem. Konsekvensene kan bli forferdelige.

Før man begynner å diskutere dagens og framtidens forsvarspolitikk må man være seg bevisst at Russlands militærbudsjett er en tiendedel av NATOs og at NATO har 4 soldater for hver russisk. Man skulle tro at NATO har et betryggende overtak. Men likevel legges det opp til en betydelig opprustning, for Norges del en økning på om lag 165 milliarder kroner over de neste 20 år.

Norge ligger nært det russiske basekomplekset på andre sida av grensa. Der finnes atomdrevne ubåter og raketter og fly med atomvåpen. Dette er våpen som Russland har i et forsøk på å ha en strategisk likevekt med USA, de er ingen trussel mot Norge.

I en verden som strutter av våpen, burde den såkalte frednasjonen Norge, gå fremst med tillitsskapende tiltak.

Mesteparten av de pengene som nå skal brukes går til kjøp av 52 amerikanske F-35 jagerfly. De er såkalte stealth-fly, de kan ikke sees på radar. Det vil si at de primært er angrepsfly, de kan trenge inn i basekomplekset på Kola og ødelegge våpensystemene der. Flyene vil altså inngå i forsvaret av USA, ikke Norge. Alternativt kunne man ha kjøpt svenske JAS Gripen-fly som sannsynligvis er velegnet til å forsvare Norge. Ikke overaskende valgte man amerikansk. Det vil øke spenninga, ikke redusere den.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                       

Et annet alternativ ville være å styrke forsvaret med ordinære hæravdelinger og heimevern. 1941 er historie. Et betydelig antall norske soldater på norsk jord vil ikke kunne oppfattes som noen trussel mot Russland, som F-35-flyene vil. Men det synes som om regjeringa vil svekke hæren og nærforsvaret.

Det norske forsvaret har i alle år vært tilpasset USAs interesser. Den nye langtidsplanen varsler ingen endringer i så måte. Diskusjonen om overordnede mål for norsk forsvar ligger fortsatt død.

Gå til innlegget

VARDØRADAREN OG O.M. RØNNING

Publisert over 3 år siden

Av Kåre Wahl, Hammerfest

 

Ole Martin Rønning er indignert over at russerne protesterer mot Vardøradaren, «et defensivt anlegg på alle måter». Han vet bedre. For Vardøradaren er også en del av det amerikanske rakettforsvaret. Den har norsk personell og drives i nært samarbeid med CIA og NSA. Radaren er utviklet i USA som også har betalt kostnadene.

Nå er vel et rakettforsvar mot innkommende raketter med atomvåpen en god ting?

Så enkelt er det ikke. Uten et rakettforsvar ligger atommaktene blottstilt. De vil kvie seg for å bruke atomvåpen først fordi de da må regne med at den angrepne vil kunne svare med samme mynt. Et angrep med atomvåpen var dermed ensbetydende med å begå selvmord.

Dette er grunnen til at ABM-avtalen (Anti-Ballistisk Missile Treaty) ble inngått mellom USA og Sovjetunionen den 26. mai 1972.

Denne avtalen skapte et forutsigbart strategisk klima og ryddet veien for andre avtaler (SALT og START) om nedrustning i atomvåpenarsenalene. ABM-avtalen ble derfor kalt «alle rustningskontrollavtalers mor», og den spilte en viktig rolle i forhandlingene om kjernevåpennedrustning.

Men så kom Ronald Reagan med sitt stjernekrigsprogram. Den 23.mars 1983 foreslo han, i en radio- og TV-sending, at USA skulle ta i bruk forsvarsmidler på bakken og i verdensrommet for å verne USA mot ballistiske raketter med atomvåpen. Det ville i så fall bety døden for ABM-avtalen. Det er interessant at 6 tidligere amerikanske forsvarsministre i en felles erklæring har appellert til begge supermaktene om ikke å gjøre noe som undergravde ABM-avtalen.

Ikke overraskende brydde verken Ronald Reagan eller USAs militær-industrielle kompleks seg katta i det.

Den 13. juni 2002 trakk USA seg ensidig fra avtalen. Det er heller ikke overraskende at det da var George W. Bush som var president i USA.

Da ABM-avtalen var historie, skjøt rustningskappløpet som forventet ny fart og de våpensystemer som ABM- avtalen forbød, er nå en realitet.

Tilbake til Vardøradaren. Den ble flyttet fra Vandenberg i California i 1999 og omdøpt til Globus II her. Der deltok den i tester som skulle prøve ut det amerikanske rakettskjoldet. Det var et norsk bidrag til å undergrave ABM-avtalen. Radaren inngår i et globalt nettverk som skal gi USAs strategiske kommando oversikt over utskutte raketter og militære satelitter. Disse kan det bli aktuelt å tilintetgjøre, forutsatt at man kjenner deres nøyaktige posisjon.                                                                   Data om observerte raketter må gå direkte til den sentrale stridskommandoen i USA, fordi det selvfølgelig ikke er tid for noen norsk vurdering. Radaren fornyes stadig, i fjor og i år skal det investeres 50 millioner dollar i den for å forlenge levetida. Stjernekrigsprogrammet er blitt omfattende.

«Data samlet inn av Globus II i Norge … er avgjørende for beskyttelsen av USA og vennlige

romsystemer, så vel som forhindring av en fiendes evne til å bruke romsystemer til formål som er fiendtlige til USAs nasjonale sikkerhetsinteresser». (Brigadegeneral Richard Webber).

 

«Sammen kan vi opprettholde overlegenhet I rommet for å kunne dominere kampen». (Major Paul Tombarge).

En radars oppgave i rakettforsvaret er å oppdage raketter. Vardøradaren skal kunne se en tennisball over Roma. Russerne protesterte den 21.7.2000 mot bygginga av denne radaren «i lys av at Norge gjentatte ganger har støttet ABM-avtalen som er en hjørnestein for strategisk stabilitet». De fryktet at USA vil kunne rette et «første slag» mot Russland samt prøve å beskytte seg selv bak et rakettskjold. Jeg forstår den nervøsiteten, men det gjør ikke Ole Martin Rønning.

Rønning skriver videre om en formidabel opprustning av ubåter, fly og forskjellige raketter på den andre sida av russergrensa. Her har han faktisk Russlands forsvarsminister på sin side. Han har varslet «en opprustning av basene hvor landets atomubåter og langtrekkende bombefly er stasjonert. Vår viktigste innsats bør være å styrke potensialet til våre strategiske kjernevåpenstyrker og gjennomføre det militære romfartsprogrammet».

Det Rønning formodentlig forstår, men ikke tør skrive, for da faller bunnen ut av alt han står for, er at dette er våpensystemer som er rettet mot USA, ikke Norge. Berlevåg angripes ikke med atomvåpen og langtrekkende bombefly. De våpensystemene er et forsøk på å opprettholde en terrorbalanse med USA.

Når jeg avslutter skrivinga av denne artikkelen, kommer jeg over en melding fra Reuters datert 6. juni i år. Overskrifta er: «Russland sier at USA avslår samtaler om rakettforsvarssystemet». Den russiske viseforsvarsministeren sier at «Det er meget farlig når ett land sikrer sin egen sikkerhet på bekostning av andre lands sikkerhet».

Barak Obama er president i USA. Du husker han som fikk Nobels fredspris for sin kamp mot atomvåpen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5325 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3723 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 985 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 926 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere