Karsten Aase-Nilsen

Alder:
  RSS

Om Karsten

Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Følgere

Trollmennenes tid

Publisert 4 dager siden - 340 visninger

Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin - tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.»

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Gå til innlegget

Det lysende mannlige geni

Publisert rundt 2 måneder siden - 1138 visninger

Den siste metoo-skandalen i Tyskland åpner for vanskelige spørsmål om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene.

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av metoo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel.

Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere tiår.


Kjent mønster. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene.

Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet.

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel.


Juridisk foreldet. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger.

Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene.

Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.


Fortielse av trakassering. Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss - maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre.

Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («De andres liv»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har blant annet pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.


Sjefskronikør. Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten».

Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede systemer ikke så veldig stor – altså der hvor «det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.


Forfatteren skriver om tysk kultur, politikk og historie i bloggen Tysktime.

Gå til innlegget

I egghodenes kryssild

Publisert 6 måneder siden - 216 visninger

Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal kunne finne vinnerformelen?

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelings­lederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for.

Dette er én av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders fascinerende nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017).

Eggehodene. Det er direkte vondt å følge­ hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etter hvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!».

Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem. I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti.

Det er ingenting sjokkerende eller ­avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene?

Iscenesettelser. Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal kunne finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser?

Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Jonas Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

(Karsten Aase-Nilsen skriver om tysk kultur, samfunn og historie på bloggen tysktime.wordpress.com.)

Karsten Aase-Nilsen, Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, UiO

Gå til innlegget

Det tyske håpet

Publisert 8 måneder siden - 596 visninger

To år etter flyktningkrise, nyttårsnatten i Köln, terroranslaget i Berlin, Trump og Brexit kan det konstateres: Tyskland har forblitt det liberale, tolerante og verdensåpne samfunn vi kjenner det som.

TO ÅR ETTER flyktningkrise, nyttårsnatten i Köln, terroranslaget i Berlin, Trump 
og Brexit kan det konstateres: Tyskland har forblitt det liberale, tolerante 
og verdensåpne samfunn vi kjenner det som.

Dette fremgår med all mulig tydelighet av en undersøkelse «Institut für angewandte sozialwissenschaft» i Bonn har gjennomført for Die Zeit.

På spørsmål om hvem som tilhører «det tyske vi» svarer 82 prosent at mennesker med andre religioner tilhører vi-et; 80 prosent mener at de homofile, 72 prosent at utlendinger/migranter og 71 prosent at flyktninger gjør det.

Undersøkelsen viser også høy tilslutning både til verdier som omhandler sosial rettferdighet og frihandel og internasjonalt samarbeid.

Kosmopolitisk liberalisme. Alt i alt fastslår Ifas-forskerne at 67 prosent av den tyske befolkning «oppviser affinitet» overfor det de definerer som «den kosmo­politiske liberalismen».

Forskernes tall viser ellers at 5 prosent av befolkningen har «en sterk tilslutning» til høyrepopulistiske tankemønstre, og videre at 18 prosent, med ulik intensitet, oppviser affinitet til deler av denne ideologien. Man kan forøvrig merke seg at spennet innenfor «det store politiske sentrum» (De Grønne, SPD, FDP og CDU) ikke er så veldig stort når det gjelder kjerneverdiene i den kosmopolitiske liberalismen.

Die Zeit konstaterer derfor at de store konfliktlinjene i den pågående tyske valgkampen ikke går mellom høyre og venstre, men «mellom det liberale flertallssamfunnet og et høyre­populistisk mindretall.»

Fallende oppslutning. Det overrasker på denne bakgrunn ikke at oppslutningen om høyrepopulismens politiske parti, «Alternative für Deutschland» har falt kraftig siden fjorårets toppmålinger, og nå ligger stabilt på 7-9 prosent.

Tyskland vil etter valget 24. september likevel stå overfor en ny situasjon når det for første gang i 1949-republikkens historie vil bli representert med et parti til høyre for CDU/CSi Forbundsdagen. Til forskjell fra situasjonen i mange andre europeiske land er vi imidlertid 100 prosent garantert at partiet ikke vil inngå i noen form for regjeringsallianse eller på annen måte få politisk innflytelse.

Mye av årsakene til Tysklands tilbakevending til «normaltilstanden» ligger i synkende arbeidsledighet, eksport­overskudd, solide statsfinanser og ikke minst det store folkeflertallets opplevelse av velstand og trygghet. Dette er hovedbildet, selv om ulikheten på noen områder har økt og betydelige befolkningsgrupper fortsatt opplever å leve under det man kan kalle «prekære» forhold i kjølvannet av Hartz 4-reformer og annet.

Uten gjennomslag. Denne grunnleggende opplevelsen av trygghet under Merkels snart tolvårige regime, er også hoved­årsaken til de store problemene SPD og Martin Schultz har med å få gjennomslag for sitt hovedtema «sosial rettferdighet» i valgkampen.

En viktig forklaring på høyre­populismens tilbakegang ligger selvsagt også i at den «store flyktningkrisen» ikke ble til den store krisen mange hadde spådd den til å bli. Mye av dette skyldes den kraftige reduksjonen av tilgangen på flyktninger som følge av «Tyrkia-avtalen», men det har også åpenbart sin forklaring at tyskerne på sedvanlig «tysk» vis har lyktes bra med oppfølgingen av Merkels «Wir schaffen das», ikke minst gjennom den systematiske bruken av utdanning, opplæring og arbeid som integreringsmekanismer.

Her er Tyskland best i Europa. I bunnen av det hele ligger – slik Ifas-undersøkelsen så tydelig dokumenterer – den sterke forankringen av sosialliberale, postmaterielle og kosmopolitiske verdier hos det store befolkningsflertallet.

Ikke overraskende. Noen her på berget vil sikkert bli plaget av at undersøkelser som dette sprenger i stykker yndlingshistoriene om «Merkels håpløse Tyskland» og lignende. Vi som har fulgt Tyskland på nært hold over lengre tid er strengt tatt ikke overrasket.

Jeg sover godt om natten, og tenker i mitt stille sinn at det er håp for Europa.

(Teksten ble første gang 
publisert på bloggen tysktime.wordpress.com der Karsten Aase-Nilsen skriver om tysk kultur, samfunn og historie.)

Karsten 
Aase-Nilsen, Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk 
museum, 
Universitetet i Oslo

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
2 minutter siden / 343 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
6 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
12 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
21 minutter siden / 7946 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
29 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
32 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
35 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
39 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Les flere