Karsten Aase-Nilsen

Alder:
  RSS

Om Karsten

Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Følgere

Midt oppe i den gigantiske tragedien

Publisert 3 dager siden

Det er viktig å minne om at Notre Dame ikke trenger å være tapt for ettertiden.

Følger dramaet rundt Notre Dame på fransk Kanal 2 fra mitt hotellrom i Montepeiller. Luftfotos viser totalt ødelagte takkonstruksjoner. Slik jeg forstår redningsmannskapene, vil den nærmeste timen være avgjørende for hvor stor videre spredning brannen får. 

Det arbeides nå på spreng for å redde så mange av kunstverkene inne i kirken som mulig. Midt oppe i den gigantiske tragedien vi opplever i kveld, er det viktig å minne om at Notre Dame ikke trenger å være tapt for ettertiden. Tegningene og modellene er der, Europa har verdens ypperste ekspertise innen restaurering og bygningskonservering. «Frauenkirche i Dresden» (merk dere navnet!) lå i ruiner etter WW2. 

I dag troner den i all sin tidligere prakt. Det tok 11 år, og et enormt engasjement både fra myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. Men det var mulig. Kanskje en oppgave for hele det europeiske fellesskapet å bringe Notre Dame tilbake til oss?



Gå til innlegget

TV-serien som forandret Tyskland

Publisert 3 måneder siden

Uten TV-serien Holocaust hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R».

I disse dager er det 40 år ­siden den amerikanske TV-serien Holocaust (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. ­Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar.

Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse ­dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942–45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

Storm av reaksjoner. 

TV-serien­ Holocaust er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske fami­lien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf. Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien­, mottok 16.000 brev fra opprørte­ seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?».

Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder.

I realiteten ble serien det ende­lige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant ­politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet­ for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folke­lige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller­ beste i de første ti–årene ­etter krigen.

Helt nye fortellinger. 

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere,­ men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man blant annet hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallnatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde og så videre. Med Holocaust fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og film­regissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at «jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.­» Serien ble til «demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. 

I tidsspennet 1983–1995 – som også markerte 50-årsdagene for henholdsvis Hitlers maktovertagelse­ og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av ­naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som en befrielsens dag, året etter startet det omfattende oppgjøret med historie­revisjonistiske analyser i den såkalte historikerstriden.

Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok Hitlers Willing Executioners (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I ­perioden fra 1995 til 2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som renere og mer nøytral enn for eksempel SS-enhetene.

Strategisk ubeleilig. 

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opp­rørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske­ elementer i det eksisterende kapita­listiske samfunnet» enn å grave i ­historien om folkemordet på de ­europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske­» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne­ skampletten på rulle­bladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig ­senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstre­siden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av ­Holocaust var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som Holocaust innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger.

Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot fire til fem fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tysk­ernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er svært viktig eller viktig at minnet om forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike blir holdt ved like. Femti år tidligere­, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste med­arbeidere var ­unfair (Norbert Frei 1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Frarådet visning. 

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av Holocaust i Norge. Kringkastings­rådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!).

Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. ­Reaksjonene fra det norske publi­kummet var sterke, og ­viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I ­dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

Forfatteren står bak bloggen «Tysktime».

Gå til innlegget

Trollmennenes tid

Publisert rundt 1 år siden

Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin - tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.»

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Gå til innlegget

Det lysende mannlige geni

Publisert rundt 1 år siden

Den siste metoo-skandalen i Tyskland åpner for vanskelige spørsmål om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene.

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av metoo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel.

Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere tiår.


Kjent mønster. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene.

Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet.

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel.


Juridisk foreldet. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger.

Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene.

Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.


Fortielse av trakassering. Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss - maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre.

Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («De andres liv»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har blant annet pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.


Sjefskronikør. Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten».

Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede systemer ikke så veldig stor – altså der hvor «det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.


Forfatteren skriver om tysk kultur, politikk og historie i bloggen Tysktime.

Gå til innlegget

I egghodenes kryssild

Publisert over 1 år siden

Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal kunne finne vinnerformelen?

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelings­lederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for.

Dette er én av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders fascinerende nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017).

Eggehodene. Det er direkte vondt å følge­ hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etter hvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!».

Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem. I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti.

Det er ingenting sjokkerende eller ­avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene?

Iscenesettelser. Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal kunne finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser?

Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Jonas Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

(Karsten Aase-Nilsen skriver om tysk kultur, samfunn og historie på bloggen tysktime.wordpress.com.)

Karsten Aase-Nilsen, Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, UiO

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere