Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Hvis det nå går slik det ser ut til på Kirkemøtet, vil den viktigste informasjonsoppgaven i tiden fram mot valget, bestå i å be mulige kandidater utvise stor varsomhet, dersom de blir bedt om å stå på nominasjonskomiteenes lister. Denne informasjonsoppgaven må Kirkerådet ivareta, siden problemet skyldes valgordningen som sådan.

Grunnen er at det er stor sannsynlighet for at disse listene i realiteten vil bli parti-lister for Frimodig kirke eller en tilsvarende organisasjon, slik de sist i realiteten var parti-lister for Levende folkekirke. De var, og vil bli, partilister, fordi bare en enkelt gruppering anbefalte og vil anbefale kumulering på disse listene. Da virker matematikken slik at det er de kandidater som blir anbefalt, som vil få flest personstemmer, og blir valgt. Det hjelper lite å snakke om ‘asymmetri’, slik som i Kirkemøtets debatt. Det må gjøres helt klart for velgerne at det det er tale om, er perverse effekter – ved å benytte nominasjonskomiteens lister, vil man kunne fremme standpunkter som er de stikk motsatte av dem man ønsker å fremme.

Slik er det ikke ved noe annet valg. Derfor er klar informasjon viktig, for at velgerne ikke skal bli lurt. Sist var de færreste klar over disse effektene. Når Kirkemøtets flertall nå vet om problemene, og likevel velger å forlenge dem, må Kirkerådet klargjøre konsekvensene av en lite gjennomskinnelig valgordning.

Noen vil kanskje vise til erfaringer fra bl a Borg og Hamar, der personer med et syn som avviker fra synspunktene til Levende folkekirke, ble valgt. Det man da må være klar over, er at valget av disse også innebar flere stemmer til nominasjonskomiteenes lister, noe som ga flere mandater til listene, slik at flere av dem som ble anbefalt av de Levende eller står dem nær, ble valgt inn, enn hva som ville vært tilfellet hvis ikke disse profilerte personene hadde stått på listene.

Advarselen må derfor først og fremst rettes mot profilerte kirkepolitikere, som slik kan bli stemmesankere for et parti de ikke er enige med.  

Dernest må den rettes mot mindre profilerte kandidater som ikke deler de Frimodiges standpunkter; de må få vite at deres sjanser til å bli valgt, er minimale, siden de ikke blir anbefalt. Eksempelet her er bispedømmerådslederen i Borg, som kanskje endog var litt profilert, men som ikke ble valgt.

De som deler de Frimodiges syn, trenger ingen advarsler. Nominasjonskomiteenes lister er deres lister.

Før valget må så velgerne advares - ikke om asymmetri, men om realitetene - de kan komme til å fremme det stikk motsatte av det de ønsker.

Informasjonskampanjen må iverksettes tidlig, siden de Frimodige av taktiske grunner nok ikke vil kunngjøre at de vil anbefale visse kandidater før listene er et faktum. De har nok lært av de Levende at kan man få med noen andre på listene, kan man tjene godt på det.

Dette høres kanskje konspiratorisk ut. Men som jeg peker på i et innlegg i dagens Klassekampen, står vi her overfor en gruppe med svært besynderlige forståelsesformer om valg. Braut, som er medlem av styret i Frimodig kirke, sa til Klassekampen 12. april at hennes gruppe ville bli ‘skvisa ut’ dersom Åpen folkekirke ble den eneste ved valgene. Hvis man mener at man blir skvisa ut når man selv velger ikke å stille, står vi overfor en helt vindskjev forståelsesmåte. Med et slikt utgangspunkt, kan alt skje.

Braut er fast spaltist i Vårt Land, og har gode muligheter for å utdype sitt syn der. Der kan hun evt også kunngjøre en garanti for at de Frimodige ikke vil anbefale kandidater. Da blir ytterligere advarsler i prinsippet overflødige, og Kirkerådet kan slappe av. Jeg vil likevel anbefale at Kirkerådet velger en tilnærmingsmåte fra Riksrevisjonen: «Til observasjon.» Braut har kanskje ikke full kontroll på alle Frimodige.

Gå til innlegget

Både Vårt Land og Frimodig kirke har fremmet villedende formuleringer om kirkevalget. Faktum er et BEGGE de forslag til valgordning som Kirkemøtet har fått seg forelagt, åpner for lister fra politiske partier, og andre.

1. Det synes å bre seg en misoppfatning angående de to forslag til valgordning som Kirkemøtet skal ta stilling til.

I en reportasje i Vårt Land 11. april heter det: «Et flertall i Kirkerådet går inn for listevalg som standardordning … . Det åpner for at politiske partier kan engasjere seg i kirkepolitikk ved å stille liste for sitt parti … . Dette er klart villedende.

I Klassekampen for 12. april hevder tilsvarende Sofie Braut, som er styremedlem i Frimodig kirke, at «… kirkerådets forslag åpner for en at vi går i en slik retning», altså der politiske partier stiller liste.

Faktum er imidlertid at BEGGE forslag klart åpner for lister, fra politiske partier, og andre.

Det forslag Braut må antas å støtte (det såkalte alternativ 2), fra Kirkerådets mindretall, lyder slik (§5-3-(1)): «Valgrådet skal innen 1. januar i valgåret kunngjøre offentlig en oppfordring om å stille liste ved valget til bispedømmeråd og Kirkemøtet.» Det er snodig at Vårt Lands journalister ikke har fått med seg dette. (Siden ‘forslag’ i Brauts formulering både kan være entall og flertall, er det mulig at hun er mot begge forslagene.)

I det såkalte alternativ 4a, som Kirkerådets flertall stiller seg bak, finner man en helt tilsvarende formulering, men her dreier det seg om å melde intensjon om å stille liste, innen 15. september. Skilnaden mellom ‘liste’ og ‘intensjon’, og ulikhet mellom fristene, har ingen praktisk betydning for spørsmålet om hvem som kan stille liste. Den tidligere tidsfristen i alternativ 4a skyldes at man må ha tid på seg dersom intensjoner ikke blir realisert.

 

2. I forlengelsen av sin uttalelse om retningen på Kirkemøtets forslag, hevder Braut at Frimodig kirke blir «skvisa ut» dersom Åpen folkekirkes liste blir den eneste ved valgene, og føyer til en kryptisk formulering om at «det sier jo noe om demokrati». Dette er formuleringer som nok er utformet med tanke på å villede: Man kan ikke med rimelighet hevde at man blir skvisa ut når faktum er at man velger ikke å stille liste. Men formuleringen kan tyde på at de frimodige vil være tilfreds med alternativ 2, og der vil gjøre som Levende folkekirke ved siste valg, og anbefale sine folk på slike lister.

 

3. Problemet med alternativ 2 er at velgere kan bli lurt av en lite gjennomskinnelig valgordning, jfr mitt innlegg «Snu i tide – to dårlige forslag til kirkevalg», som fortsatt ligger på førstesiden på Verdidebatt.no, pussig nok ikke under ‘Alt om kirkemøtet’.

 

4. Der ligger nå en kommentar til biskop Nordhaug, hvor jeg er blitt gjort oppmerksom på at det kan oppfattes som uheldig at jeg har antydet at en mulig liste bestående av personer foreslått fra menighetsråd, kunne betegnes som ‘restelista’. ‘Rest’ henspiller her på at jeg antar at en del av dem som evt var foreslått, i en mellomtid ville kunne ha sagt ja til å stille på andre lister. Og ‘rest’ er ikke noe slemt uttrykk i kirken. Jeg som har smalsporsteologisk utdanning fra Menighetsfakultetets undervisningslokale i kjelleren under Storsalen i Staffeldts gate (en tyngre lokalitet kan man knapt forestille seg), har lært at ‘rest’ er noe positivt i gammeltestamentlig teologi. Det fikk jeg bekreftet med et søk på Bibelen.no. Jeg vil ikke se bort fra at grupper i det kirkepolitiske landskap oppfatter seg som en ‘rester’ i denne tradisjonen ... .

Men siden de færreste velgere har så tung teologisk kompetanse som jeg, bør man nok finne et annet navn, dersom det skulle bli aktuelt med slike lister.

Gå til innlegget

Det er ikke nødvendigvis slik at man må sjalte ut menighetsrådene selv om valget baseres på lister fra ulike grupperinger. Med en liten justering i det foreslåtte regelverket kan rådene få en plass i valgprosessen.

Biskop Nordhaug hevder i et innlegg i Vårt Land 10. april, som også er lagt ut på Verdidebatt, at i den en ordning for kirkevalg som fremmes av Kirkerådets flertall, er «… menighetsrådet … fullstendig sjaltet ut».

Det trenger ikke å være slik. Man bør overveie en ordning der bispedømmerådet, samtidig som man kunngjør den såkalte intensjonsfristen (som er en frist for grupperinger til å meddele at de ønsker å stille liste), også kan oppfordre menighetsrådene til å fremme forslag på kandidater. Det må da fremgå at dersom det fremmes andre lister, vil disse kandidatene ikke bli foreslått på noen liste i regi av bispedømmerådet (gjennom en nominasjonskomite oppnevnt av rådet).

Slike kandidater kan likevel være ‘kjekt å ha’. Hvis det viser seg at det bare foreligger intensjon om å stille liste fra en enkelt gruppe, kan noen av de kandidatene menighetsrådene har fremmet, kanskje finne sammen, og stille en alternativ liste, innen den såkalte ‘endelige listefristen’. Hvis det etter denne endelige fristen bare foreligger en enkelt liste, og ordningen blir slik at da kan (ikke skal) bispedømmerådet ta initiativ for å frembringe en alternativ liste, kan man igjen vende seg til de kandidater som er foreslått fra menighetsrådene. Slike kandidater er altså kjekke å ha.

Bestemmelsen kunne lyde slik (det følgende er en justering av §6-2 (2) i mindretallets forslag): «Bispedømmerådet kan samtidig sende en oppfordring til menighetsrådene og ungdomsrådet i bispedømmet om innen [jeg ville tro 15.2.] i valgåret å fremme forslag om inntil fire leke kandidater til bispedømmerådet. Rådene kan foreslå kandidater fra hele bispedømmet.»

Man må se til at en liste basert på noen av de forslag som er fremmet fra menighetsrådene, ikke får en betegnelse som kan favorisere den, f eks ‘menighetsrådenes liste’ – i så fall burde den hete ‘restelista’, siden den bare ville inneholde en andel av dem som er nominert av menighetsrådene.

Noen vil kanskje oppfatte en slik ordning som en form for indirekte undergraving av ordningen med å stille parti- lister. Da må man lene seg tilbake, puste dypt, og si, med referanse til Martin Kolberg (jfr mitt innlegg på Verdidebatt 9. april): «Velgerne, velgerne, velgerne». Jeg gjentar at det viktigste ved et valg ikke er å vinne det, men å rigge det slik at flest mulig finner det naturlig å delta. En valgordning som er inspirert av Martin Kolberg og Øystein Sunde må da bli bra? Kanskje til og med biskop Nordhaug kan gå for dette?

Gå til innlegget

Hensynet til velgerne tilsier 1) at man ikke må gjenta opplegget fra forrige valg, der de kunne bli lurt av en lite gjennomskinnelig valgordning, og 2) at man må strekke seg langt for at de skal få mer enn en liste å stemme på. Det viktigste er ikke å vinne valg, men at valget rigges slik at flest mulig har noe(n) å stemme på.

Harald Hegstad, nestleder i Kirkerådet, har i Vårt Land for 9. april reist spørsmålet om Den norske kirke er tjent med et partisystem. Det er den kanskje ikke. Men det spørsmål som Kirkemøtet nå skal avgjøre, er valgordning. På sikt vil det kanskje vise seg at det går slik Hegstad ønsker, at man ved valgene har en enkelt liste, og stemmer på personer. Slik vil det kanskje bli i noen bispedømmer allerede i 2019 – det er ikke gitt at Åpen folkekirke stiller i alle bispedømmer, selv om de har sagt at de vil det.

Det som må unngås, er kombinasjonen av en bredt sammensatt liste, og en eller flere partilister. Denne kombinasjonen innebærer at noen velgere kan bli lurt, slik jeg har påvist i mitt innlegg (med tittelen ‘Snu i tide’) i Vårt Land 3. april (innlegget er lett å finne her på Verdidebatt.no). Når man nå er kjent med denne faren, kan ikke kirken gjenta valg-lureri.

Av dette innlegget fremgår det at jeg er enig med Hegstad at man i en situasjon der det ved den siste av to frister bare foreligger en enkelt parti-liste, ikke bør pålegge bispedømmerådene å etablere en alternativ liste. Han oppfatter det som et demokratisk problem: «… et råd dominert av en bestemt gruppering selv skal ha innflytelse på hvilket alternativ de skal konkurrere med ved valget».

Men dette er et mindre problem enn at velgerne ikke får noe alternativ. Derfor bør bispedømmerådet pålegges å vurdere om de ser mulighet for å oppnevne en nominasjonskomite som kanskje kan frembringe et alternativ. Hvis ett eller flere medlemmer ser en slik mulighet, må rådet la dem få en sjanse. Den mulighet foreligger selvfølgelig at et flertall vil blokkere for dette, fordi man ikke vi slippe til de som har forsømt seg ved de første fristene. Jeg tviler på at noen ville ta den belastningen. Men noen steder vil man kanskje måtte konstatere at mulighetene for alternativ liste ikke er til stede. Det er til å leve med – i 2023 er det nye muligheter – for valg med en eller flere lister.

Men for å unngå alle problemer: To av kirkerådets tidligere ledere har hatt fremtredende roller i hver sin store organisasjon, Misjonsalliansen og det daværende Indremisjonsselskapet. Disse, eller deres organisasjoner, bør nå ta steg for å sikre at det blir mer enn en enkelt liste i 2019.

Gå til innlegget

Begge de forslag til valgordning til kirkemøtet som foreligger, er dårlige. Jeg håper kirkemøtet vender tilbake til mitt opprinnelige forslag, som søker å balansere ulike hensyn.

Kirkemøtet skal nå i april behandle valgordninger for kirken, herunder valg til bispedømmeråd og dermed kirkemøtet – kirkemøtet består som kjent av bispedømmerådene med nogo attåt. Begge de forslag til valgordning som foreligger, er dårlige. Det ene fordi det, som ved siste valg, legger grunnlag for en såkalt pervers effekt: Velgere kan i realiteten komme til å støtte det stikk motsatte syn av det de ønsker å støtte. Det andre forslaget kan ha samme effekt, men der er hovedproblemet at grupper som kunne være interessert i å stille liste, kan slappe av, fordi bispedømmerådet vil sørge for dem.

I debatten vil det sikkert bli gjentatt at man ikke skal ha partier i kirken – kirken er et trosfellesskap. Dette var et hovedanliggende for visepreses for et års tid siden. Om hans standpunkt skrev jeg slik på Verdidebatt, under tittelen «Trosfellesskap som uhistorisk retorisk grep»: «Dette fremtrer som historieløs retorikk. Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. … Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte.» Dette er ikke fjern fortid – atskillig av dette har virkninger i dag.

Ved menighetsrådsvalg har man lenge kunnet etablere partier ved å stille ulike lister. Jeg vil hevde at partidannelser er et større problem på lokalt enn på nasjonalt plan – lokalt kan partistrid svekke fellesskapet. Et tilsvarende konkret felleskap finnes ikke på nasjonalt nivå, og mulige skadevirkninger blir da mindre.

Ved et tidligere valg til kirkemøtet sto alle kandidater på en felles liste, men det forelå klare kunngjøringer om at noen hørte til eller var anbefalt av en gruppe, mens andre var knyttet til en annen (‘Raus folkekirke’ og ‘Mor far barn’?). ‘Synden’ synes å ha kommet inn i valgordningene da den felles lista ble klippet opp og navnene fordelt på to lister, slik som ved siste valg.

Det ene forslaget som nå foreligger, er lik den ordning man hadde sist, der en bredt sammensatt liste fra en nominasjonskomite med basis i bispedømmerådet i de fleste bispedømmer konkurrerte med en liste fra Åpen folkekirke. På disse listene (her kalt BDR-liste) var der personer med samme syn på vigselssaken som det syn Åpen folkekirke har. Velgere som brukte denne lista og kumulerte disse personene, bidro da til at BDR- lista fikk flere mandater, men det var liten sjanse for at de man hadde kumulert, ble valgt inn. Fordi Levende folkekirke anbefalte andre kandidater enn disse, var sjansene desto større for at man i realiteten bidro til at de som var anbefalt av de Levende, og kumulert av mange, ble valgt. Det er dette som er en pervers effekt – velgerens stemme øker antall mandater for en liste hvor mange av kandidatene står for et syn som velgeren ikke ønsker å støtte, og fordi mange andre velgere kumulerer disse kandidatene, er det disse som blir disse valgt. I Borg fikk ikke den tidligere bispedømmerådslederen nok stemmer; han hadde samme syn som Åpen folkekirke. I Hamar ble en som gikk inn for vigsel av likekjønnede, valgt fra BDR-lista, men bruk av denne lista medvirket til at to med det motsatte syn også ble valgt. Her tapte egentlig de som ønsket å støtte vigsel av likekjønnede.

Det er ikke gitt noen god begrunnelse for at man forlenger en ordning som er så lite gjennomskinnelig at den lurer noen velgere: Fra andre offentlige valg er velgerne vant til at når de benytter en liste, fremmer de den politikk de ønsker å fremme, selv om de ikke alltid får inn de personer de ønsker.

I det andre forslaget er utgangspunktet to frister: Ved den første blir det avklart om noen vil stille liste, ved den andre må listene foreligge. Hvis det da bare er en enkelt gruppe som stiller, får ikke velgerne noe alternativ. (Hvis ingen stiller, skal bispedømmerådet frembringe en bredt sammensatt liste, som over.)

Av hensyn til velgere som ikke vil stemme på den lista som foreligger, foreslo jeg at hvis bare en enkelt gruppe stiller liste ved frist nr to, skal det enkelte bispedømmeråd pålegges å drøfte situasjonen, og kan, men må ikke, ta steg for å få opprettet en alternativ liste, som da ikke skal være bredt sammensatt, men så vidt mulig bestå av personer som har et annet kirkepolitisk syn enn den lista som alt foreligger. Jeg så for meg at i noen bispedømmer ville man se muligheter for å få fram en slik liste, mens man i andre ikke ville anse det som mulig.

Dette forslaget er nå blitt forkludret ved at det legges opp til at dersom det bare foreligger en enkelt liste ved frist nr to, skal bispedømmerådet få fram en ny liste. Sett fra velgernes synspunkt er dette bra, men det undergraver respekten for de første fristene, og vil medføre at grupper som overveier å stille liste, ikke vil anstrenge seg, fordi ‘dette tar bispedømmerådet seg av’.

Jeg håper Kirkemøtet vender tilbake til mitt opprinnelige forslag. Det søker å balansere 1) hensyn til velgerne (det gis mulighet for en alternativ liste), 2) respekt for frister (fristene er ikke bare for spesielt interesserte; har man ikke fremmet liste, er man ikke garantert at det blir mer enn en enkelt liste), 3) hensyn til likebehandling av grupper (det gis bare mulighet for alternativ liste; det er ingen automatikk), og 4) forståelse for at det i en overgangsfase kan være klokt å ha mekanismer som kan ta høyde for ting man ikke helt kan forutse (fødselshjelp for det kirkelige demokrati). Slike balanseringer er aldri helt logisk konsistente, men vil ha preg av kompromiss.

Trykket i Vårt Land 3. april 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
15 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere