Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

At dans noen gang skulle medføre at en professor ved Menighetsfakultetet skulle tape et kirkevalg, ligger nok i utkanten av det Carl Fredrik Wisløff hadde forestilt seg. Men Bønnelista har kuppet nominasjonskomiteens liste i Oslo, og laget en danse-video som religions- og debattredaktøren mener vil virke sterkere enn avisinnlegg fra professorer og andre kranglefanter.

I et innlegg i Vårt Land 24. august om kirkepartier og valgordning må professor ved MF, Harald Hegstad innrømme at han i et tidligere innlegg feilinformerte om Åpen folkekirkes forslag: «Det er riktig at Kirkerådet og Åpen folkekirke hadde lagt inn en sikkerhetsventil i sitt forslag for å hindre at Åpen folkekirke ble den eneste listen.» Men han unnlater å nevne de faktiske forhold i sitt eget bispedømme Oslo, når han i fortsettelsen skriver: «I 9 av 11 bispedømmer ville det ved dette valget betydd at velgerne bare hadde hatt Åpen folkekirke og Bønnelista å velge mellom … .» I Oslo er nemlig nominasjonskomiteens liste kuppet av Bønnelista, ved at man har anbefalt tre kandidater på nominasjonskomiteens liste. Dermed er det langt på vei slik at i Oslo foreligger nå bare listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista.

Ved forrige valg var det i Oslo slik at anbefaling, da fra Levende folkekirke, innebar ca en fordobling av antall kumuleringer (fra 20 prosent av velgerne), sett forhold til det som synes å være ordinær kumuleringstilbøyelighet (under 10 prosent). Dermed er det de tre anbefalte som ligger best an i år. Sist nød Hegstad godt av anbefaling, fra Levende folkekirke. I år er han ikke anbefalt, verken av Frimodig kirke, eller av Bønnelista. Man kan riktignok ikke være sikker på at anbefaling fra Bønnelista i år virker like sterkt som en anbefaling fra Levende folkekirke for fire år siden. Men marginene er så store at de tre anbefalte har store sjanser for å bli valgt. Eller mer presist: To av dem har store sjanser, siden det i lys av valgresultatet sist er tvilsomt om nominasjonskomiteens liste får mer enn to mandater.

Min vurdering støttes indirekte av en analyse fra religions- og debattredaktør Gjøsund i VL, fra 23. august. Bønnelista har nemlig lagt ut en video med «frisk dans som gir deg lyst til å danse med». Gjøsund refererer til Carl Fredrik Wisløffs «negative syn på dans», og kommenterer slik: «Hvis … valget sto mellom de smilende ansiktene på videoen og de kranglefantene som diskuterer i spaltene, er jeg ikke tvil om hvem jeg ville stemt på.» Med sin feilinformasjon faller vel Hegstad i Gjøsunds kategori ‘kranglefant’.

Da jeg var ung på Sørlandet, het det: Det er ikke dansen i seg selv som er problemet, men det den kan føre med seg. At dans noen gang skulle medføre at en professor ved Menighetsfakultetet skulle tape et kirkevalg, ligger nok i utkanten av det Carl Fredrik Wisløff hadde forestilt seg.

Gå til innlegget

Surr om vepsebol

Publisert 7 måneder siden

Debattredaktør Gjøsund synes å ha blitt forvirret av surringen i det vepsebolet som han konstruerer – han oppfatter kirkevalgkampen som et vepsebol. Der er flere feil og uklarheter i hans innlegg om vepsebolet.

En feil er allerede blitt rettet opp på nettet, men må også rettes opp på trykk: Forhåndskumuleringen på listene til Bønnelista og Åpen folkekirke innebærer ikke at disse kandidatene får to personstemmer, de får bare 1,25 personstemmer. Dersom velgere kumulerer dem, får de 2,25 personstemmer, mens andre kandidater som kumuleres får 2,00 personstemmer. At man som forhåndskumulert bare får en kvart stemme ekstra, innebærer at det er lettere å få bort de forhåndskumulerte om man skulle ønsket det.

Gjøsund skriver også at velgeren ‘må notere seg hvilken kandidat han/hun ønsker. Dette navnet gir man et ekstra kryss på stemmeseddelen’. Bruken av entall er villedende – på alle lister kan man kumulere inntil tre navn.

Representanter for nominasjonskomiteenes lister har gjort et nummer av at på deres lister har velgerne større innflytelse enn på de andre to listene. Det er nok dette som har fått Gjøsund til å skrive i ingressen: «Stemningen er ­amper før kirkevalget. ­Årsaken er ulike regler for ulike lister.»

Hvis Gjøsund har lagt til grunn at forhåndskumulering innebærer at man dobler stemmetallet, og at velgerne som benytter lister fra ÅF og BL bare kan kumulere en enkelt kandidat, fordi to andre allerede er forhåndskumulert, kan man muligens forstå ingressen.

Men det er neppe kumuleringsreglene som skaper amper stemning. Det er mer sannsynlig at et innspill fra meg, om kupp, kan skape slik stemning. Her formulerer Gjøsund seg også uklart.  Det er ikke kumuleringsordningen i seg selv som er uttrykk for kupp, men at listene fra nominasjonskomiteene ved forrige valg ble utsatt for en anbefalingsaksjon fra Levende folkekirke, og i år er utsatt for det tilsvarende fra Frimodig kirke, foreløpig bare på et nettsted, og ikke i full offentlighet. Evalueringen fra forrige valg viser at kandidater som ikke er anbefalt, har små muligheter til å bli valgt.

Gå til innlegget

Frimodig kirke utnytter en ugjennomsiktig valgordning til en anbefalingsaksjon for konservative kandidater, fremfor å stille egne lister. Og de har fått hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen av sin anbefalingsaksjon skjult. Det er uklart om anbefalingene vil være offentlige, eller skje i lukkede bakrom.

Lederen i Frimodig kirke, Svein Granerud, har i Vårt Land 15.12 kommentert mine synspunkter på valgordningen i kirken.

Han har et annet utgangspunkt enn det som faktisk foreligger: Han mener der ikke bør være partier i kirken. Men det finnes nå to partier. Verken han eller jeg kan endre på det.

Hovedsaken er at der i tillegg til de to partilistene finnes lister fra nominasjonskomiteene, som skal være bredt sammensatt, men hvor man ved siste valg så at en gruppering, Levende folkekirke, lyktes med en anbefalingsaksjon som i evalueringsrapporten beskrives slik: Andre kandidater «… ble nesten radert ut …» (s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for … en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

Det er sannsynlig at Levende folkekirke ikke var klar over sistnevnte faktum; nå er Frimodig kirke fullt ut klar over sine muligheter til å utnytte en ugjennomsiktig valgordning til fordel for konservative kandidater, fremfor å stille egne lister. Og de har fått hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen skjult – rådet har på valgkortet formidlet til velgerne hvilke lister som foreligger, men har holdt tilbake informasjon fra evalueringen, slik at velgere tror nominasjonskomiteenes lister er vanlige partilister, av den typen er vant med fra andre valg. Slik er det ikke.

Fordi de er bredt sammensatt, med både konservative og mer liberale kandidater, kan de kuppes, på samme måte som kvinnekuppet ved et kommunevalg for mange år siden; der var utgangspunktet at listene hadde kandidater av begge kjønn. Granerud beskriver kuppet slik: Det «… består ikke i noe annet enn velgernes frihet til å endre på nominasjonskomiteens liste, enten gjennom kumulering eller ved å føre opp andre navn enn de som nominasjonskomiteen har valgt, og at det selvfølgelig er mulig å samordne dette.» Poenget er at når konservative kandidater kan nyte godt av ‘samordning’ av 'velgernes frihet’, mens andre kandidater ikke støttes av anbefalingsaksjoner, får man slike resultater som beskrevet i evalueringen: Andre kandidater blir nesten radert ut.

Vi vet ennå ikke hvordan Granerud i praksis vil «samordne». Sist ble anbefalingene kunngjort gjennom helsides annonser i blant annet Vårt Land. Men samordningen kan gjøres mer i det skjulte, slik som antydet på de frimodiges hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.» Legal «snakking» og «deling» kan for eksempel finne sted på sosiale medier, eller i andre bakrom. Og i det enkelte bispedømme trengs det bare noen få hundre stemmer for at samordningen skal lykkes.

Gå til innlegget

Kirkerådets direktør synes ikke å forstå at den instans som hun leder, og som skulle være en nøytral aktør, i realiteten ‘posisjonerer’ seg ved valget, til fordel for en konservativ aktør, ved å holde tilbake helt essensiell informasjon overfor velgerne,

I en kommentar til kritikken av kirkevalgbrosjyren, som er sendt ut til samtlige tre mill velgere ved kirkevalget, skriver Kirkerådets direktør Vad Nilsen i Vårt Land og på Verdidebatt 8. august, med referanse til at fellesrådene ikke er nevnt i brosjyren: «Helt uintendert har dette ført med seg at vi både usynliggjør en viktig arbeidsgiverstruktur og flertallet av de ansatte i kirken. Det er forståelig at dette kan tolkes i retning av en posisjonering i det kommende kirkeordningsarbeidet. Dette beklager vi. Her kunne vi gjort en bedre jobb.»

Jeg har problemer med å se at dette er en usynliggjøring av de ansatte. Men det får nå så være. Verre er det med annen usynliggjøring og posisjonering:

Det er sterkt problematisk at Kirkerådet, når de som hovedansvarlige for valget vender seg til samtlige velgere, usynliggjør viktige resultater fra evalueringen av forrige valg, som har betydning for velgernes stemmegiving. Den anbefalingsaksjonen som det konservative ikke-partiet Frimodig kirke har iverksatt, medfører at Nominasjonskomiteenes lister blir parti-lister for dette ikke-partiet.

Evalueringen, som ble finansiert av Kirkerådet, viser at ved forrige valg ble Nominasjonskomiteens lister som følge av en tilsvarende anbefalingsaksjon i realiteten lister for den gruppering som da anbefalte: Andre kandidater «… ble nesten radert ut av aksjonen til Levende folkekirke» (Evalueringsrapporten s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for misforholdet mellom listene og en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128). Det er sannsynlig at Levende folkekirke ikke var klar over sistnevnte faktum; nå er Frimodig kirke fullt ut klar over sine muligheter til å utnytte en ugjennomsiktig valgordning til sin fordel. Og de får hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen skjult.

Omtalen av årets aksjon finnes på de frimodiges hjemmeside, og i et innlegg fra lederen Granerud i Vårt Land for to måneder siden, der han sier at det fremgår at «… Frimodig Kirke åpent har lagt ut en anbefaling til sine medlemmer». På de frimodiges hjemmeside kan man lese at aksjonen består i at man gir «… tilleggsstemme til tre kandidater på valglisten. Det skjer ved å sette kryss ved de aktuelle navn, slik at vedkommende dermed får to stemmer». Her er det altså tale om å gi tilleggsstemmer til konservative kandidater på nominasjonskomiteenes lister.

Oppsummerende: Kirkerådets administrasjon er hovedansvarlig for valget, man sitter på og har betalt for en evalueringsrapport som viser at Nominasjonskomiteenes lister ved siste valg ble partilister for en gruppe som aksjonerte men som ikke stilte egen liste, en tilsvarende aksjon er i gang å år, man har skrevet til samtlige velgere, men har holdt tilbake helt essensiell informasjon fra sin egen evalueringsrapport.

Det mest problematiske er at kirkerådets direktør ikke synes å forstå at den instans som hun leder, og som skulle være en nøytral aktør, i realiteten ‘posisjonerer’ seg ved valget, til fordel for en konservativ aktør, ved å holde tilbake informasjon overfor velgerne. Direktøren må beklage på nytt, og Kirkerådets administrasjon må sende ut supplerende og fullstendig informasjon. Ikke å gjøre det er å føre velgerne bak lyset.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1581 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
17 dager siden / 1177 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
11 dager siden / 1165 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
rundt 1 måned siden / 968 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 746 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere