Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Ikke-tramp, tramp og overtramp i Stavanger

Publisert 7 måneder siden

Når kruttrøyken nå har lagt seg, kan det være betimelig å peke på hovedtrekk i debatten. Det har vært gledelig å se at de aller fleste som har uttalt seg, ikke kommer med negative kommentarer om Ådnøy. Men der foreligger ett overtramp, som ingen har påtalt.

I dag (31. januar) finner man bare ett lite leserinnlegg om bispeutnevnelsen i Stavanger i Vårt Land. Når kruttrøyken nå har lagt seg, kan det være betimelig å peke på hovedtrekk i debatten.

Det viktigste er etter mitt skjønn noe som ikke er berørt, nemlig at det sittende kirkeråds utnevnelser må vurderes samlet. En biskop har en holdbarhetstid på ca 12 år, og med 12 biskoper utnevner et råd i prinsippet fire biskoper. Man kan neppe forlange at et parti som har gått til valg på en fanesak, vigsel av likekjønnede, skal utnevne to som er mot, og to som er for, så meget mer som man i forrige periode nettopp hadde utnevnt konservative biskoper både lengst nord og lengst sør. Det sittende kirkeråd har allerede utnevnt minst en som er mot, nemlig Braut. Det er derfor unødig polariserende når Gjøsund i Vårt Land 26. januar antyder at Åpen folkekirke vil gjøre ‘rent bord’. Videre debatt ville tjene på om de som ikke representerer bispedømmet, har et bredere perspektiv på utnevnelser.

En innsender peker meget betimelig på at kirkerådet ved å utnevne Ådnøy har sørget for veksling mellom liberale og konservative biskoper i Stavanger: Hvis man går ett hakk bakover, har vekslingen vært slik: Pettersen, ikke Aano; Braut, ikke Lalim; Åndøy, ikke Gaard.

Thor Bjarne Bore har pekt på at kirkerådet ikke er en postkasse, men et tilsettingsorgan. Det har imidlertid ikke kommet fram at både leder og nestleder i bispedømmerådet hadde ønsket at kirkerådet var en postkasse – ved behandling av tilsettingsprosedyren på siste kirkemøte, stemte begge for direkte valg av biskoper. Etter mitt skjønn vil dette primærstandpunktet ha kunnet farge deres nokså sterke uttalelser om den konkrete utnevnelsen nå.

Med noe uklare formuleringer peker Bore på mulige motiver for at disse to og andre i bispedømmerådet ikke fulgte avstemningsresultatet hva angår nr to og tre, men satte Ådnøy sist. Bispedømmerådets flertall mener altså man skal følge avstemningen for de kandidater man er enig med, men ikke for de kandidater man er uenig med. Akk, ja.

Det har vært gledelig å se at de aller fleste som har uttalt seg, ikke kommer med negative kommentarer om Ådnøy. Men der foreligger ett overtramp, som ingen har påtalt:

Vårt Lands journalist Westergaard har intervjuet Mongstad-Kvammen (26. januar), og listet opp at hun er direktør for fagstøtte ved VID vitenskapelig høgskole, har vært generalsekretær i Bibelselskapet, og har vært styreleder i KFUK-KFUM. Hun skal ha blogget samme kveld som utnevnelsen forelå, med overskriften ‘Rå maktarroganse’. Det må hun gjerne mene, og gjerne skrive på sin blogg. Men jeg vet ikke om Vårt Land, etter å ha kuttet kommentarene på Verdidebatt, uten videre bør bringe slike utsagn til torgs – man kan blogge så mangt en sen kveldstime.

Verre er det at Westergaard også har intervjuet henne; her sier hun: «Ådnøy har vært fungerende biskop i halvannet år. De som nå har gitt sitt råd i tilsettingsprosessen kjenner henne og har allerede jobbet med henne. Gitt dette skulle man forvente at stemmetallet var motsatt av hva det var. Når de allerede kjenner til hennes virke som fungerende biskop, skulle man jo anta at hun ville få massiv støtte om hun var rett kandidat.»

Jeg skal begrense meg til tre kommentarer: Mongstad-Kvammen fremhever at hun har «… en viss erfaring med topplederrekruttering». Siden jeg kan litt om evaluering, må jeg få si at det er sjelden en aktør så raskt som i det foreliggende intervjuet undergraver sin selvevaluering – det kan være svært mange andre momenter som bispedømmerådet og biskopene  har lagt vekt på, enn hvordan hun har fungert. Som gammel KFUMer er jeg glad for at hun ikke lenger er styreleder. Og jeg håper hennes fagstøtte – hva nå det måtte være – ved VID er mer skjønnsom enn hennes uttalelser.

Gå til innlegget

Kirkekamp og katedralkulde

Publisert 7 måneder siden

Siden jeg var i farvannet, ville jeg ta tempen på kirkekampen i Stavanger, etter bispeutnevnelsen, ved å overvære høymessen i Stavanger domkirke, etter at kirkerådet hadde forlatt åstedet. Situasjonen skulle åpenbart kjøles ned - domkirken var iskald.

Siden jeg var i farvannet, ville jeg ta tempen på kirkekampen i Stavanger, etter bispeutnevnelsen, ved å overvære høymessen i Stavanger domkirke, etter at kirkerådet hadde forlatt åstedet. Mitt utgangspunkt for å observere ufred var det beste, nemlig mitt barnebarns bolig like ved 'Joint Warfare Center' på Jåttå. Man tar da toget, via Paradis.


La meg innledningsvis få anføre at jeg synes bispestriden er besynderlig. Hvis jeg har oppfattet situasjonen korrekt, satte bispedømmerådet kandidaten Ådnøy ned på sisteplass, fra en annenplass etter avstemningen i bispedømmet. Man burde vite at det var en risikabel handling, i en bedrift hvor det jevnlig fremheves at de siste skal bli de første.


De færreste er klar over det, men jeg som har spesialisert meg på skjulte mekanismer ved kirkevalg, er en av de få som også vet at når det strides om biskoper, har kirkeverger et særskilt ansvar. I så måte hadde kirkevergen i Stavanger vært seg sitt ansvar bevisst. Situasjonen skulle åpenbart kjøles ned - domkirken var iskald. For første gang satt jeg gjennom en gudstjeneste med vottene på. Jeg observerte en herre med lua på gjennom hele gudstjenesten. Det synes jeg var i overkant - jeg kommer fra et fromt og møblert hjem.


De medvirkende gjorde sitt beste. Salmene ble spilt i et upåklagelig tempo.


Vi sang 'Milde Jesus' siden det var dåp, men det forble like kjølig. Med votter og vinterfrakk gikk det greit, men dåpsmødrene i bunad var nok ikke helt tilfreds. Av min hustru, som har Nordlandsbunad, fra en egn hvor man vet å isolere under linskjorten, har jeg lært at ull-liv, gjerne to, er tingen. Men unge mødre på sørvestlandet har ikke ull-liv, tror jeg. Og bunad kombinert med boblejakke er ikke det festligste. Men slik måtte det bli


Prekenen ble gjennomført på 9 minutter, jeg antar det var i samsvar med en lokal forordning om at lengden ikke kan overskride temperaturen i kirkerommet, målt i Celsius. Jeg stusset litt over at predikanten siterte en ed av Luther, hvor 'helvete' inngikk - i psykologien kalles det overkompensasjon. Men en referanse til Halldis Moren Vesaas, et dikt om varme, varmet.


Så tok det seg opp: Vi fikk synge om en dyrebar rose, som "... trosser all frost på jorden"; her omtales 'flammende ild', 'brennende busk', 'Nasarets vår', 'duften av sommer', og selv om vi også måtte innom 'Betlehems vinter', 'jordlivets nakne høst' samt 'kulde og smerte og savn', var det 5-3 til oppbyggelige og oppvarmende formuleringer.


Dyppe-nattverd, blant oss med klassisk dannelse fra møblerte hjem kjent som intinksjon, iført votter, er for viderekomne ("Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør"). Så jeg beholdt votten på venstre hånd og dyppet med skjelvende høyrehånd.


Jeg avsto fra kirkekaffe - regnet med at det var is-kaffe. Så jeg styrte mine steg til en uterestaurant ved Vågen, der jeg bestilte en dobbelt livets vann. Dessverre var det her ingen lokal forordning som overstyrte alkohol-lovgivningen. Det var tross alt Stavanger, en søndag formiddag.


Jeg har lært av Paulus at en god epistel skal avsluttes med formaninger. Jeg begrenser meg til en enkelt, idet jeg legger til grunn at dersom Paulus skulle ha skrevet til domkirkemenigheten i Stavanger, og ikke til filipperne (4:4) ville han formanet: "Kle dere! Atter vil jeg si: Kle dere!"



Gå til innlegget

Det viktigste ved et valg er ikke nøytralitet, men gjennomskinnelighet; velgerne er viktigere enn partiene. Og valgarrangøren må spille med helt åpne kort også overfor kandidatene og nominasjonskomiteene.

Kirkerådet ved direktør Bekkelund har i Vårt Land 22.1. forsøkt å gi et svar på mitt innlegg 17.1., om mulige perverse effekter ved kirkevalget. Han hevder at Kirkemøtets vedtak « … ble gjort etter en bred høring og grundig debatt, der ulike modeller fordeler og ulemper ble belyst». Da blir spørsmålet: Hvor kan velgerne få belyst den ulempe jeg har påpekt, at valget er rigget slik at velgere kan risikere å støtte kandidater de absolutt ikke ønsker å støtte? Verken i oppsummeringen av høringen, kirkemøtekomiteens merknader, eller Kirkerådets oppsummering av evalueringen (KR 15.1/16), står det noe om dette. I evalueringsrapporten (‘Polarisering og kontinuitet’) refereres ett avisinnlegg fra meg om saken over fire linjer (s 33), men det kommenteres ikke. Bekkelund hevder der foreligger en avveining «også» av det spørsmål jeg har tatt opp. Hvor finnes den?

Videre hevder han at Kirkerådet som nøytral tilrettelegger ikke kan «… uttale seg på en måte som kan få innvirkning på utforming av listene». Nøytralitet synes her å dreie seg om at man ikke skal favorisere noen gruppe eller parti. Men hensynet til partier og grupper må være underordnet hensynet til 1) velgerne, 2) kandidatene, og 3) de som spør kandidatene om å stille, altså nominasjonskomiteene.

Kirkerådet, som organ, ikke ved en direktør med uklart mandat, må derfor klargjøre hvorfor disse aktørene ikke skal få full innsikt i at valgordningen er blitt slik at 1) velgere risikerer å fremme det stikk motsatte av det de ønsker å fremme, 2) at kandidatene vil få systematisk ulike muligheter for å bli valgt, når bare ett parti eller gruppe anbefaler kandidater på den listen det her er tale om, og 3) nominasjonskomiteene kan komme i fare for å føre dem de spør, bak lyset.

Bekkelunds innspill gjenspeiler en målforskyvning. Det viktigste ved et valg er ikke nøytralitet, men gjennomskinnelighet; velgerne er viktigere enn partiene. Og valgarrangøren må spille med helt åpne kort også overfor kandidatene og nominasjonskomiteene.

Gå til innlegget

Forut for valget må så Kirkerådet klargjøre det sistnevnte overfor velgerne. Kirkerådet skal ikke favorisere noe parti, men har en klar forpliktelse overfor velgerne når det foreligger en valgordning der ytre ordninger, som man ikke kan påvirke eller overskue virkningen av, medfører at det man gjør, får stikk motsatt effekt av det man ønsker

Kirkerådet har i sin valghåndbok utvist en forbausende grad av omsorg for tellekorpsene ved kirkevalget, nemlig ved en redegjørelse for hvordan man skal forholde seg dersom det ved valget ikke skulle foreligge en liste fra bispedømmerådets nominasjonskomite (s 139). Man skulle tro at dette kunne vært tatt opp dersom situasjonen oppsto.

Mot denne bakgrunn er det forbausende at valghåndboken, som primært retter seg mot bispedømmeråd, valgråd og nominasjonskomiteer, overhodet ikke berører sentrale resultater fra evalueringen av forrige valg. Det er særlig ett resultat som det ville vært naturlig å informere om, nemlig at de kandidater på nominasjonskomiteenes lister som ved forrige valg ble anbefalt av ikke-partiet Levende folkekirke, hadde svært store sjanser for å bli valgt. Når det nå lenge har vært klart at ikke-partiet Frimodig kirke vil anbefale ved det kommende valget, burde man gjort det klart at nominasjonskomiteene langt på vei blir partiorganer for denne gruppen.

Kirkerådet måtte kanskje ha formulert seg mer generelt, uten å nevne partiene og ikke-partiene. Men det er lettere å få dette fram ved en konkret gjennomgang:

I mange år ble valgene til bispedømmeråd og Kirkemøtet avholdt med den type liste som nominasjonskomiteene nå skal forberede. Det fantes ikke landsomfattende anbefalings-aksjoner, slik at alle kandidatene hadde noenlunde samme sjanse til å bli valgt, fordi kumuleringene ikke ble styrt i retning av bestemte kandidater.

For to valg siden hadde det dannet seg to grupper, som begge anbefalte ‘sine’ kandidater på listene. Disse aksjonene nøytraliserte hverandre, men kandidater som ikke var anbefalt, og derfor ikke så ofte ble kumulert, hadde små sjanser for å bli valgt.

Ved siste valg var det som nevnt slik at de som var anbefalt av Levende folkekirke, hadde store sjanser for å bli valgt. Denne effekten ble styrket av at Åpen folkekirke stilte egne lister. De fleste liberale velgere benyttet denne lista, og kunne dermed ikke kumulere liberale kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Liberale velgere som likevel benyttet nominasjonskomiteenes lister, risikerte å oppnå det stikk motsatte av det de ønsket. De sikret nemlig flere mandater til lista, men de kandidater som de kumulerte, kunne ikke hamle opp med kandidater som ble anbefalt av de Levende. Slike effekter har man ikke ved noe annet valg – bruker man en KrF-liste, er det ikke gitt at man får valgt dem man kumulerer, men man får valgt KrF-ere, aldri FrP-ere. Slik pervers effekt risikerte man imidlertid ved kirkevalget – pervers da i betydningen at ytre ordninger, som man ikke overskuer virkningen av, medfører at det man gjør, får stikk motsatt effekt av det man ønsker.

Det er viktig å klargjøre at resultatet ved forrige valg var påvirket av to faktorer: 1) Levende folkekirke anbefalte, og 2) Åpen folkekirke stilte egne lister.

Nå er det blitt klart at et konservativt parti, Bønnelista, tar sikte på å stille liste i alle bispedømmer. Dermed vil faktor 2) ovenfor bli balansert – det er ikke bare liberale velgere som vil la være å bruke nominasjonskomiteenes lister, men også noen konservative. Men faktor 1) vil fortsatt gjøre seg gjeldende, slik at de som blir anbefalt av de Frimodige, har størst sjanser for å bli valgt. Disse anbefalte kan oppfattes som forhåndskumulerte, og alle andre på lista blir listefyll.

Dette er grunnen til at nominasjonskomiteenes medlemmer kan sies å bli partifunksjonærer for Frimodig kirke.

Disse partifunksjonærene må nå gjøre det klart overfor dem som blir spurt og foreslått, at med mindre man blir anbefalt av Frimodig kirke, har man relativt små muligheter for å bli valgt. Man kan godt også si at dersom man heter f eks Anne Enger, og er liberal, kan man likevel bli valgt, men da med den side-effekt at man også sikrer mandat til minst en anbefalt i tillegg, som ellers ikke ville blitt valgt

Forut for valget må så Kirkerådet klargjøre dette overfor velgerne. Kirkerådet skal ikke favorisere noe parti eller ikke-parti, men har en klar forpliktelse overfor velgerne. Rådet må gjøre det klart 1) at fordi bare en enkelt gruppering anbefaler kandidater på nominasjonskomiteenes lister, vil disse listene i realiteten langt på blir partilister for dette ikke-partiet, og 2) at dersom man benytter denne lista, men ikke ønsker å støtte de Frimodige, risikerer man øke deres antall mandater – et perverst resultat.

Man kan ikke legge til grunn det som er blitt hevdet fra de Frimodige, at dette forstår nok velgerne – valgordningen er nemlig helt forskjellig fra det velgerne er vant til.

Sist hevdet de Levende at de ikke hadde taktiske baktanker ved ikke å stille egen liste, og heller anbefale kandidater. Etter at valget viste at dette ikke-partiet tjente på dette, ved at velgere som trodde de kunne få inn liberale kandidater ved å kumulere disse, også benyttet nominasjonskomiteenes lister, kan ikke Frimodig kirke påberope seg uvitenhet (se evalueringen fra forrige valg, s 128). Nå utnytter man en uklar valgordning til egen fordel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere