Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Opptak til lærerutdanning i et valgår

Publisert 5 måneder siden

Jeg frykter at i et valgår er symbolpolitikk – høye krav ved opptak – viktigere enn hensynet til småskolelever i utkantene. Der er det ikke så mange stemmer å hente, heller.

Statssekretær Remen hevdet i Aftenposten 12. juni at søkningen til lærerutdanning har holdt seg i år. Det var ikke korrekt da, og er ikke korrekt nå. For de tre ordinære typer lærerutdanning, for trinn 1-7, trinn 5-10 og lektorutdanning, var det nedgang i antall førstevalgsøkere, på hhv 1, 4 og 5 prosent. Etter hovedopptaket vet vi mer om hvordan dette har slått ut:

Grunnskolelærerutdanning for trinn 5-10

I de fem foregående år (2014-2018) har man alltid fylt opp studieplassene på GLU 5-10, egentlig har man overoppfylt dem, fordi det i alle år er tatt opp flere studenter enn antall studieplasser, såkalt overbooking. Tydeligst var dette 2015, året før man innførte kravet om 4 i matematikk, da tok man opp tilsvarende 110 prosent kvalifiserte førstevalgsøkere til studieplassene.

Regner man med referanse til alle tilbud som er sendt ut, og altså inkluderer tilbud gitt til studenter som ikke hadde angjeldende studium som sitt førstevalg, har overbookingen alltid vært massiv: I fjor sendte man ut 2324 tilbud til 1613 plasser, en overbooking på 44 prosent. I år er det totale tilbud er 2218 til 1675 plasser, som gir en overbooking på 32 prosent, altså en betydelig nedgang, som indikerer problemer. Hadde man oppgitt hvor mange tilbud som er gitt til førstevalgsøkere, er det vel fare for at dette tilbudstallet for første gang ville ligget under antall studieplasser. Det kan være grunnen til at man i år har kuttet denne opplysningen.

Grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7

Vurderingen av tallene for GLU 1-7 i den samme femårsperioden er mer komplisert, fordi man her har kuttet antall studieplasser, fra 1645 i 2014, til 1450 i 2018, altså et kutt på snaue 200, tilsvarende 12 prosent, riktignok justert opp til 1537 i år. Det er vanskelig å se noen annen grunn enn at man ønsker tallene skal se bedre ut; det har lenge vært kjent at lærermangelen primært vil ramme småskolen.

For å få et mer realistisk bilde, har jeg derfor regnet antall tilbud til førstevalgsøkere som prosent av gjennomsnittstallet av studieplasser for perioden 2014-2016, som er 1612. I 2014 tok man da opp 85 prosent av 1612. i 2015, året før mattekravet på 4, var søkningen så god at man tok opp 92 prosent. Så synker opptaksprosenten: I perioden 2016-2018 tok man opp hhv 80, 81 og 82 prosent av 1612. (Tallene ser altså penere ut dersom man regner opptaket i prosent av det reduserte antall studieplasser i disse årene, da er prosenttallene hhv 81, 86 og 91. Men det blir ikke flere lærere av pene tall.)

I år har man heller ikke for denne gruppen oppgitt hvor mange førstevalgsøkere som har fått tilbud. Det totale antall tilbud, sett i relasjon til antall studieplasser, er omtrent det samme i år som i fjor; overbookingen i år er på 28 prosent, i fjor var den på 29 prosent.

Nord-Norge

Ved de nord-norske 1-7utdanningene er der en vesentlig forbedring i forhold til i fjor på Nesna, fra 17 til 22 tilbud til 30 plasser, en forbedring på 29 prosent. I Bodø er der en marginal forbedring, det er sendt ett tilbud mer enn i fjor. I Alta, hvor man i fjor endte opp med 8 studenter som møtte fram, er det merkbar nedgang, fra 23 til 17 tilbud til 25 plasser, det indikerer at ca 6 studenter vil møte fram i Alta. I Tromsø er antall tilbud sunket fra 92 til 69, på tross av at man har økt antall studieplasser fra 40 til 60. I fjor overbooket man altså med 130 prosent; i år kan man bare overbooke med 15 prosent. Det spørs om man da klarer å fylle opp plassene.

Situasjonen i Nord-Norge blir dermed dystrere og dystrere. Det gjør den også dersom man ser på lærerdekningen:

Lærerdekning i Nord-Norge

Selv om antallet lærere i kongeriket som helhet har økt med ca 1000 i hvert av de siste tre årene, har antall ufaglærte i småskolen i Finnmark økt sterkt, fra ca 7 prosent i perioden fram til og med 2015, til ca 13 prosent i 2018, altså nesten en dobling; prosenttallet for 2018 er to og en halv ganger så høyt som det tilsvarende tallet for landet som helhet (ca 5 prosent). Utkanter i Finnmark er antagelig dårligere stilt enn andre utkanter, men problemene er ikke begrenset til Finnmark. Og fylkestall formilder bare en halvsannhet – i mange småkommuner er situasjonen langt verre, og utenfor kommunesentrene kan den være dramatisk, med skoler som kan ha opp mot halvparten ufaglærte.

Tiltak – justerte opptakskrav

Situasjonen ved utkantskoler kan bare løses ved å kombinere justerte opptakskrav med en lærernorm for utkantene, og evt også en ordning med fortrinn for lærere som jobber i utkanter.

Kravet om 4 i matte har ikke flertall i Stortinget, og er bare opprettholdt som følge av at KrF skulle ha gjennom lærernormen – som altså langt på vei var unødvendig, siden bestanden av lærere økte også de to foregående år, uten noen norm, jfr ovenfor.

Kravet om 3,5 i snitt må justeres med et par tideler, dels for å bøte på den lærermangel vi allerede har, dels fordi man ikke vil produsere GLU-lærere i 2021; da skriver studentene på masteroppgave. Dette kravet vil i sin tur medføre at færre fullfører utdanningen – det har man allerede sett tegn til på Island og i Finland, hvor man har erfaringer med femårige masterutdanninger.

Tiltak – lønn og fortrinnsrett

En lærernorm for utkantene kan bestå i at skoler hvor andelen ufaglærte overstiger f eks 20 prosent, får f eks 20 prosent høyere lønn det første året, stigende til f eks 60 prosent etter fem år. Hvis man så også får til en ordning der lærere som har tjenestegjort på utkantskoler, kan få fortrinn til stillinger i inntil tre kommuner i mer sentrale strøk, som de selv velger ut, ville man ha et lite arsenal av tiltak som kunne avhjelpe situasjonen.

Studieplassene i år kan fylles opp ved suppleringsopptaket

De sistnevnte tiltakene kan vel ikke iverksettes i en håndvending. Men man bør allerede innen suppleringsopptaket på sensommeren bestemme seg for å fylle opp studieplassene på lærerutdanningene, selv om noen få av de nye studentene vil ha 3 i matte, og noen vil ha ned mot 3,3 i snitt. Det er nemlig ikke mulig å dokumentere forskjeller mellom lærere med en differanse på 0,2 i gjennomsnittskarakter fra videregående skole. Og slike lærere er uansett å foretrekke fremfor ufaglærte.

Hva angår opptak skjer det noe på andre fronter: Alle opptaksregler skal vurderes, det bør vel også omfatte opptaksregler til lærerutdanning. Og halvstuderte lærere skal få et eget opplegg der de kan sluttføre utdanningen – kanskje vil man for denne gruppen lempe på de ordinære opptakskravene; de startet tross alt på lærerutdanning under mildere regimer.

Sannheten ofres i symbolpolitikken

Men jeg frykter at i et valgår er symbolpolitikk – høye krav ved opptak – viktigere enn hensynet til småskolelever i utkantene. Der er det ikke så mange stemmer å hente, heller.

Og i et valgår kan man vel frykte at departementet fortsatt vil balansere på eller over grensen til det sannferdige. Det er nemlig ikke direkte usant at søkningen til lærerutdanning har holdt seg, slik statssekretæren hevdet. Økningen i søkning til barnehagelærerutdanning er på hele 7 prosent; dette gjør at den totale søkning til lærerutdanning faktisk økte – med en promille. Men alle – med mulig forbehold for statssekretæren – er jo klar over at barnehagelærere ikke uten videre kan jobbe i skolen. De har verken 4 i matte, eller 3,5 i snitt, men søker altså lærerutdanning for de helt små, fordi de ikke tilfredsstiller kravene for å bli småskolelærere. Det hadde vært bedre for alle (unntatt regjeringen?) om noen av dem hadde sluppet til i småskolen, i Finnmark, eller andre steder.

Publisert på nettavisen Khrono 23.07.19

Gå til innlegget

Dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer man å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt.

Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg. Det er svært lite som skal til for at et kupp skal lykkes.

I en kommentar til debatten mellom Erling Birkedal som representant for nominasjonskomiteenes lister, og Åpen folkekirke, med tittel ‘Nominasjonskomitelistenes fortrinn’, skriver Jostein Ådna (Verdidebatt 9.7.): «Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker.»

Ådna har rett i at grunnlaget foreligger, men unngår, liksom Birkedal og Harald Hegstad i tidligere innlegg, å gå inn på de videre konsekvenser av dette grunnlaget: at man, dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt. Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg.

Konkret eksempel

Siden dette er litt krøkkete, la meg være konkret: I mitt eget bispedømme står det en rekke utmerkede kandidater på Nominasjonskomiteens liste. Jeg vet ikke noe særlig om dem, bortsett fra Hegstad. Det de skriver om hva de vil gjøre, er ikke så opplysende. Men når de forteller hvilke verv de har eller har hatt, får jeg konkrete opplysninger som sier en del. I så måte har jeg merket meg kandidat nr 2, som er leder i Kirkens bymisjon. Denne organisasjonen er noe av det aller beste vi har kirken, så jeg kunne la meg friste til å bruke den lista, og kumulere henne.

Samtidig vet jeg at Frimodig kirke vil anbefale kandidater. I Oslo (og Sør-Hålogaland) vil også Bønnelista gjøre det – denne gruppen stiller ikke egen liste i disse to bispedømmene. Foreløpig vet vi ikke hvem som blir anbefalt – og jeg begynner å frykte at Frimodig kirke ikke vil offentliggjøre det, men satse på mer skjulte aksjoner enn ved sist valg, da Levende folkekirke gikk offentlig ut med konkrete navn. Nå har følgende stått på de frimodiges hjemmeside i over en måned, uten ytterligere konkretisering: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på. Ved å engasjere oss kan vi bidra til å få et best mulig lederskap i kirken.»

Problematisk navneskifte

Dessuten har jeg regnet på resultatene av de levendes anbefalingsaksjon ved forrige valg. Da har jeg sett bort fra de to bispedømmer (Stavanger og Bjørgvin) hvor det bare forelå en enkelt liste, og hvor velgerne måtte kumulere dersom de skulle oppnå noe annet enn bare markere at de hadde deltatt i valget. Jeg har også sett bort fra Hamar og Borg, hvor det konservative flertall i Kirkerådets arbeidsutvalg tillot et ulovmessig navneskifte på nominasjonskomiteenes lister midt i valgprosessen (de kunne kalle seg Mangfoldig kirke), for øvrig initiert av blant annet Birkedal – dette kan har påvirket valgresultatet i disse bispedømmene. I Birkedals eget bispedømme ble for eksempel ikke bispedømmerådsformannen gjenvalgt.

I de 7 gjenværende bispedømmer er tallene slik: De som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og var anbefalt av Levende folkekirke, hadde i snitt kumuleringer fra hele 16 prosent av de som benyttet lista, det vil si ca hver sjette velger som benyttet lista. Tallet varierte fra 28 prosent for en kandidat i Agder, til 8 prosent (en kandidat i Møre). Etter dette kan man si at virkningen av å bli anbefalt var at man ble kumulert av 16 prosent.

Verdifull anbefaling

Som et sammenlikningsgrunnlag har jeg sett på hva som skjedde med listene fra Åpen folkekirke, hvor det ikke var anbefalingsaksjoner. Derfor kan kumuleringsatferden til ÅFs velgere sies å være uttrykk for en slags 'normal' kumuleringsatferd ved kirkelige valg. Da viser det seg at de som ble valgt fra disse listene, i snitt var blitt kumulert av bare 7 prosent eller ca en av fjorten velgerne som brukte denne lista, varierende fra 15 prosent (tre kandidater i hhv Agder, Oslo og Tunsberg) til 4 prosent (en kandidat i Nidaros og en i Tunsberg).

Samlet sett betyr dette at ved siste valg innebar det å bli anbefalt mer enn en dobling av kumuleringer, fra i snitt 7, til i snitt 16 prosent – eller kanskje bare en dobling, siden man vel ville blitt kumulert av noen få uansett. Mot denne bakgrunnen er det ikke uproblematisk at kandidater på nominasjonskomiteenes lister i sine annonser hevder at ingen er forhåndskumulert. Nei, ingen er kumulert, men anbefalingsaksjoner har samme virkning.

Anvendt på årets valg viser tallene at kandidater på nominasjonskomiteens lister som ikke blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra vesentlig mindre en 7 % av velgerne som bruker angjeldende liste; prosent-tallet 7 fremkom med utgangspunkt i kandidater som faktisk ble valgt, om enn fra en annen liste. De som blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra ca 16 % av velgerne.

Liten sjanse

Altså har min favorittkandidat liten sjanse til å bli valgt. Hvis jeg benytter nominasjonskomiteens liste, og kumulerer henne, vil jeg, ved å bruke lista, i praksis bidra til at de konservative kandidatene som blir anbefalt – og som vi kanskje ikke får vite hvem er før valgresultatet foreligger – blir valgt.

Tallene vil sikkert ikke bli de samme ved årets valg, siden situasjonen er mindre polarisert. Men hvis kumuleringer fra ca 7 prosent er det som skal til for å bli valgt fra en liste som ikke er kuppet, trenger man bare en eneste kumulering mer for å bli valgt fra en kuppet liste – det er svært lite som skal til for at et anbefalingskupp skal lykkes.

Verdiløs sperregrense

En slags sperregrense på individnivå, som ble innført ved den siste justering av valgreglene, at man må ha være kumulert av minst 5 prosent av velgerne for at kumuleringene skal telle, synes etter dette å være nokså verdiløs – de som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, hadde tre ganger så mange kumuleringer.

Gå til innlegget

Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere i kirken tidligere har måttet bære på grunn av sin legning.

I et innlegg om omkostningene ved at det innen kirken er to syn på vigsel av likekjønnede, avslutter Svein Granerud slik (VL 15.6.). «Vi må tillate at det settes ord på de omkostninger som motiverte medarbeidere må bære for å følge sin overbevisning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig stiller opp når kirkens ansatte får byrder å bære.»

Men vi trenger flere ord – etterfulgt av handling: Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere tidligere har måttet bære på grunn av sin legning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig ber om tilgivelse når de har påført kirkens ansatte med slik legning, byrder.

I første omgang bør bispemøtet og Kirkerådet på sine hjemmesider legge ut en utskrift av intervju med tidligere prest i Majorstua, Jens Torstein Olsen. Intervjuet finnes i ‘Skeivt arkiv’ og omhandler for det første biskop Aarflots intense advokatur mot Olsen, overfor Olsens arbeidsgiver, Oslo kommune; Olsen var da nemlig sykehusprest, ansatt av kommunen. Aarflot skal, ifølge Olsen, ha blitt kontant avvist av kommunen, ved tredje henvendelse. (Det endte med at Olsen sa opp selv.) Dernest omhandler det Kirkerådets utestengning av Olsen fra en administrativ stilling i rådet, hvor han var innstilt som nr 1. (Olsen gikk til sak, men tapte.) De saksdokumenter som måtte finnes, må gjøres tilgjengelige sammen med utskriften av intervjuet.

De ordene som slik gjøres offentlige, må følges opp ved at Aarflot beklager sine handlinger, og at Kirkerådet gjør det samme. Ungdommens Kirkemøte har tatt vedtatt en generell beklagelse overfor LHBTpersoner og andre skeive, og har oppfordret Kirkemøtet til å følge opp, men noe endelig vedtak foreligger ikke. Et slikt vedtak ville imidlertid være noe annet enn det jeg er opptatt av: her dreier det seg om en konkret person, som har vært utsatt for konkret biskoppelig nidkjærhet og konkret personalforvaltningsmessig uforstand fra Kirkerådet. Det er ikke rimelig at biskopen eller Kirkerådet unnskylder seg med at det var ‘en annen tid’ – det er nå bred presedens at det fremmes unnskyldninger om forfølgelse og uforstand som fant sted i ‘en annen tid’.

Jeg regner med at Kirkerådet innleder sine møter med andakt eller tilsvarende. Den del av intervjuet med Olsen som ligger lett tilgjengelig, varer i snaue 8 min, og kan tre i stedet for andakt på neste møte. Hvis det er for langt, kan man ta det det over to møter. Bispemøtet og styret i Frimodig kirke har sikkert også behov for den ettertanke intervjuet kan stimulere til – andakt har som kjent like meget med (etter)tanke som med lytting å gjøre.

Jeg kjente Olsen fra gutte- og ungdomsleirer på Sørlandet, og ungdomsarbeid i Markus menighet i Oslo. Senere har vi mistet kontakten. Men jeg har et sterkt minne om en samtale på sørlandstoget, der Olsen ga uttrykk for håp om en endret situasjon, siden det da lå an til at Sigurd Osberg skulle bli biskop. ‘The rest is history’, sammenfattet i dokumentet ‘Homofilisaken 1992-2018’, som er lett å finne på nettet.

Jeg synes personlig det er leit at prester med et mindretallssyn får problemer i sine menigheter. Men til forskjell fra den siste store stridssaken i kirken, om kvinnelige prester, er homofilisaken av en art som engasjerer mange. En del kirkemedlemmer kunne nok synes at det var kuriøst at deler av presteskapet (om enn minkende) var imot kvinnelige prester. Bl a preses har hatt en del å berette om viderverdigheter på Menighetsfakultetet. Men det dreiet seg tross alt om en veldig liten (om enn voksende) gruppe, begrenset til sektoren yrkesvalg. De færreste kirkemedlemmer orket å være interessert i hvorvidt den presten man ble betjent av, godtok kvinnelige prester eller ikke.

Nå dreier det seg om et sentralt personlighetstrekk – seksuell legning, som ligger nær personlighetens kjerne, identitet. Behandlingen av ‘skeive’ får dermed en langt større plass i manges bevissthet, også fordi mange er klar over hvordan disse gruppene den dag i dag blir behandlet i mindre tolerante samfunn enn vårt. Da er det forståelig at en del, i forbindelse med viktige begivenheter i deres eget liv, betakker seg for å bli betjent av en prest som de føler står på parti med dem som forfølger homofile.

Frimodig kirke kan ikke gjøre stort annet enn å trøste dem som velger å gå motstrøms. Det vil ikke tjene kirken at dens lederskap skulle refse medlemmene fordi de markerer seg mot diskriminering og forfølgelse av skeive – selv om man om mulig bør påtale de verste utslagene på Facebook og tilliggende herligheter. De Frimodige kan saktens fremme slik refs, hvis de orker. Men det spørs om det nytter.

Gå til innlegget

Fire kommentarer til Hegstad

Publisert 6 måneder siden

Hegstad 1) fortegner mine konklusjoner, 2) ser bort fra Graneruds utsagn om anbefalinger, 3) retter sin oppmerksomhet mot andre velgergrupper enn Granerud, og 4) befinner seg fortsatt i en alternativ virkelighet.


1. Hegstad er en så erfaren leser at han vet at siste setning i et innlegg ikke nødvendigvis er den eneste konklusjonen. I det innlegget Hegstad nå refererer til, 'Nominasjonskomiteenes lister er blitt partilister for Frimodig kirke' fremmet jeg fire punkter:

  • a) De frimodige vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister
  • b) Velgerne lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista
  • c) Kandidater på nominasjonskomiteenes lister må etter dette kunne trekke seg
  • d) Et sentralt standpunkt hos dem de Frimodige vil anbefale, er et klassisk ekteskapssyn.

I forlengelsen av d) la jeg inn som siste setning at årets valg for en stor del ville bli en omkamp om vigselssaken. Det er en form for konklusjon, med utgangspunkt i hva som er viktig for de Frimodige. Men punkt b) og og c) er i like høy grad konklusjoner, relatert til det som i flere år har vært viktig for meg, nemlig at valgordningen kan gi perverse effekter – velgerne kan komme til å sikre mandat til kandidater de er helt uenige med. Og for meg er disse to konklusjonene viktigere enn den Hegstad fremhever. 

2. Jeg vet ikke hva Hegstad mener med «… det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei», så lenge Granerud skriver at «… Frimodig Kirke åpent har lagt ut en anbefaling til sine medlemmer». Så siterer Hegstad nesten Trumps omkved ‘we will see what happens’: «Hvordan det går, vet vi først i ettertid.» Her er jeg på linje med både Trump og Hegstad. Men jeg regner med klare anbefalinger, i lys av følgende formulering på de Frimodiges hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

3. Det fremstår som merkverdig at Granerud helt uoppfordret fremhever ekteskapssyn som en viktig sak, mens Hegstad så klart tar avstand fra dette: «At det skulle bli den saken som igjen bestemmer anbefalinger og stemmegivning, er derfor høyst urealistisk.» Dette er merkverdig så meget mer som Hegstad langt på vei er avhengig av Graneruds anbefaling for å bli valgt, dersom de Frimodige overhodet anbefaler i Oslo. Da er det snodig at Hegstad nærmest biter den hånden som kan gi ham mandat.

Jeg oppfatter dette slik at de innretter sine synspunkter mot ulike velgergrupper: Granerud fremmer et stødig konservativt syn, med sikte på konservative velgere, mens Hegstad, som en av hans sannsynlige kandidater, toner ned dette, i håp om å trekke til seg velgere som ikke liker de Frimodiges motstand mot vigsel av likekjønnede.

I forlengelsen av dette fremstår det viktig ikke bare å basere seg på det som kandidater på nominasjonskomiteenes liste sier offentlig om sine standpunkter. Siden Granerud så overraskende klart betoner ekteskapssyn, må vi gå ut fra at en konkret anbefaling vil innebære at Frimodig kirke har innhentet tilleggsopplysninger, om bl a ekteskapssyn, fra dem man anbefaler.

4. Jeg må dessverre fastholde at Hegstad befinner seg i en alternativ virkelighet når han, 1) i strid med det Granerud skriver, hevder at «Kirkevalget 2019 handler ikke om vigselssaken», og 2) i strid med evalueringsrapporten fra forrige valg hevder at «… velgerne kan trygt benytte listen uten å frykte at resultatet nærmest er bestemt på forhånd.» Han må vite at Granerud er ‘king-maker’, både for ham selv og andre kandidater på disse listene. Spørsmålet er bare hvor åpent dette skjer – hvor åpent de Frimodige «… snakke[r] sammen og dele[r] tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

Dette er ikke å avskrive Hegstad som motstander. Skulle man bruke ord som starter med ‘av’, måtte det heller være av-vepne eller av-kle: hans argumentasjon holder ikke.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere