Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Flertall for ny valgordning i kirken

Publisert 7 måneder siden

Blant de folkevalgte representantene i Kirkemøtet er nå flertallet fra ordinære lister. Det gir håp for en ny valgordning.

I et innlegg i Vårt Land for et par måneder siden skrev jeg, om listene fra nominasjonskomiteene: «Som følge av organisert kumulering blir disse listene i realiteten lister for Frimodig kirke. … Velgere som ikke oppfatter seg som konservative, må holde seg unna disse listene – som uorganiserte individer kan de ikke hamle opp med en organisert kumuleringsaksjon fra konservativt hold.   Å hevde dette er ikke et partisk synspunkt – det er ganske enkelt uttrykk for respekt for velgerne – de må ikke villedes av …» en usedvanlig lite gjennomskinnelig valgordning.

Nå levde ikke Frimodig kirke helt opp til mine forventninger. I fem bispedømmer anbefalte man bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.

Resultatet. 

I Oslo har ikke kontaktpersonen fra Frimodig kirke svart på henvendelser om hvem som ble anbefalt, men fra annet hold er det oppgitt tre navn, hvorav en ble valgt, og to kom inn som vara.

Hva angår de resterende fem bispedømmene ble resultatet slik: I Nord-Hålogaland fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre fikk lista tre, alle tre gikk til ­anbefalte. Tilsvarende i Stavanger, selv om man der måtte sende epost for å vite hvem som var anbefalt – en noe gåtefull ordning. I Agder fikk NK-lista to mandater, begge gikk til anbefalte kandidater. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn.

I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent. (Jeg holder Oslo utenfor beregningen, til Frimodig kirke selv kunngjør hvem de anbefalte.)

Evaluering

Resultatet kan karakteriseres med formuleringer fra evalueringen av forrige valg, som omhandler anbefalingsaksjonen som Levende folkekirke iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister. Jeg har gjengitt dem før, men de tåler å bli gjentatt: Andre kandidater «… ble nesten ­radert ut …» (s. 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble ‘offer’ for … en godt organisert aksjon» (s. 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s. 128).

Lov å håpe

Nå er et klart flertall av de lege representantene i Kirkemøtet, 39 + 9 av 77, valgt på en ryddig måte, fra ordinære lister, der velgerne vet ­omtrent hva de får, og ikke risikerer at deres stemme i sikrer ­mandat til ­anbefalte kandidater som de kan være sterkt uenige med. Da kan man vel håpe at biskopene, prestene og ­representanter for andre ansatte i Kirke­møtet vil respektere dette fler­tallet, slik at man med stor overvekt kan vedta en ny valgordning, slik også Knut Lundby tar til orde for i VL for 24.09.

Gå til innlegget

Kirkevalget er mindre demokratisk enn det burde være

I sitt innlegg i Vårt Land 9. september omgår Westermoen et hovedproblem ved valgordningen i kirken, nemlig faren for at noen velgere ender opp med å sikre mandater for kandidater de er uenige med, en såkalt pervers effekt.

Problemet kan illustreres med utgangspunkt i følgende sitat fra Westermoen: «Dersom Frimodig kirke eller Arbeiderpartiet har meninger om hva folk bør stemme til kirkevalget, og sier det til sine sympatisører, så er det et bidrag til kirkedemokratiet»

Ved vurderingen av denne påstanden må man skulle mellom ulike typer lister (partilister eller personlister) og ulike typer av anbefalinger (av lister eller av personer).

Dersom en gruppe begrenser sin anbefaling til å peke på en liste, oppstår det ikke noen problemer. Det er vel det Arbeiderpartiet har gjort i Oslo, ved å anbefale lista fra Åpen folkekirke.

To forutsetninger 

Problemet oppstår når to forutsetninger er til stede: 1) lista inneholder kandidater med svært ulike synspunkter (personliste), slik som for eksempel nominasjonskomiteens liste i Oslo, og 2) anbefalingene peker på spesifikke kandidater på lista (anbefaling av personer).

Disse forutsetningene er ikke innfridd når Ap anbefaler en liste med 1) kandidater som står for et felles program og 2) man anbefaler lista, ikke personer.

Men forutsetningene er innfridd når Frimodig kirke anbefaler 1) med referanse til nominasjonskomiteenes lister (personlister, hvor kandidatene altså kan ha svært ulike synspunkter) og 2) anbefaler enkeltpersoner (i dette tilfellet konservative kandidater) fremfor bare å peke på lista.

Demokratisk problem 

Det er ikke slik at noen interessegrupper er mer legitime enn andre (et spørsmål Westermoen stiller). Men han ignorerer følgende resultat fra forrige valg, der grupperingen Levende folkekirke anbefalte: Andre kandidater enn de anbefalte «ble nesten radert ut av aksjonen» (Evalueringsrapporten s 38).

Liberale velgere, som kumulerer liberale kandidater på nominasjonskomiteens liste, kan, i lys av disse evalueringsresultatene, ved årets valg ikke hamle opp med Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon til fordel for konservative kandidater. Men dersom noen liberale velgere benytter lista, medvirker de til at lista får flere mandater – med et helt annet syn enn det de ønsker å støtte. Dette er et demokratisk problem.

Det viktigste ved valg, sett fra velgernes synsvinkel, er knapt å vinne, men at valget blir organisert slik at velgere kan vite at deres stemme ikke bidrar til å sikre motstanderens mandater. Kombinasjonen av at lister som inneholder kandidater med svært ulikt syn og anbefalingsaksjoner til beste for en gruppe personer på en slik liste, innebærer at valget er rigget, hvis problemet ikke tydeliggjøres for velgerne.

Rigget valg 

Som konklusjon kan man ta utgangspunkt i Westermoens innledende spørsmål: «Er det mer demokratisk å stille egne valglister enn å aksjonere for å kumulere kandidater på en eksisterende liste?» Nei, ikke alltid. Hvis listene er enhetlige, slik de nesten alltid er ved valg her i landet, er det helt greit å kumulere.

Men når listene er bredt sammensatt, med kandidater som har svært ulike oppfatninger, viser evalueringen fra forrige valg at kumuleringsaksjoner omdanner listene fra å være balanserte lister, utformet med sikte på personvalg, til å bli partilister for den gruppering som anbefaler. Når Westermoen i en slik situasjon blir anbefalt av Frimodig kirke, blir han i realiteten kandidat for denne gruppen. Og når arrangøren, Kirkerådet, ikke gjør slike virkninger klart for velgerne, er valget rigget, og altså mindre demokratisk enn det burde være.

Gå til innlegget

Westermoens innlegg på Verdidebatt 12.9., som delvis er et tilsvar til meg, er så omfattende og sprikende at det ikke er mulig å kommentere alt. Et høydepunkt er når han ser splinter i småpartier i Stavanger, men ikke ser bjelken i sitt eget parti.

1. Alle kandidatene har basis i menighetene. Det mest interessante er noe han ikke skriver, men impliserer. Et hovedpunkt i argumentasjonen fra nominasjonskomiteene har vært at det er disse listene som representerer menighetene – de andre står fjernere. Nå får vi vite at da Åpen folkekirke på Agder ved siste valg valgte å stille egen liste, «… førte dette til at mange liberale forsvant fra en ferdig nominasjonsliste …». Disse var altså opprinnelig nominert fra sine menigheter. Det er tvilsomt om de som nå sto på lister for Åpen folkekirke, eller på Bønnelista, i Agder og andre steder, står så mye fjernere fra menighetene enn de som sto på lista fra nominasjonskomiteen i Agder i 2015.

2. De som står på en liste, har ansvar for det de gjør. Det mest problematiske i innlegget er følgende: Med referanse til det jeg har kalt pervers effekt, at en velger som bruker nominasjonskomiteens liste risikerer å sikre mandater som man er sterkt uenig med, skriver Westermoen: «De potensielt uheldige effektene som påpekes er svakheter som følger av valgordningen, ikke noe den enkelte liste kan ta ansvar for.» Dette er ansvarsfraskrivelse. De som står på nominasjonskomiteens lister, må ta ansvar for at de står på en liste som kan gi perverse effekter. Det gjelder i særdeleshet dem som lar seg anbefale av grupper som selv ikke stiller liste, fordi de vet at det er lettere å sikre seg mandater på den måten.

3. Upresist angående pervers effekt. Det er mindre alvorlig at Westermoen er upresis angående hva en pervers effekt innebærer: «… det at en stemme for en kandidat fører til at en helt annen blir valgt inn». Det er bruken av lista som sådan, og altså stemmer til alle kandidater på den, som ligger til grunn for at en pervers effekt kan oppstå – som følge av at det organiseres anbefalingsaksjoner for enkelte kandidater.

4. At partier lurer sine velgere er noe helt annet. Det er altså kombinasjonen personliste (til forskjell fra partiliste), i kombinasjon med anbefalingsaksjoner til beste for visse kandidater (bl a av Frimodig kirke, til beste for bl a Westermoen) som legger grunnlaget for perverse effekter. Men i et forsøk på å dokumentere at slike effekter også kan oppstå med utgangspunkt i partilister, skriver Westermoen: «… blant annet har "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" inngått et samarbeid med "Miljøpartiet De Grønne" i Stavanger". Det er et resultat av forhandlinger, ikke en svakhet med valgsystemet, men viser at uansett valgsystem kan velgerne få noe de ikke bad om». Dette er imidlertid noe helt annet, og dermed en form for tåkeleggning fra Westermoen: Her er det tale om partier som finner det hensiktsmessig å samarbeide, antagelig ut fra en forestilling om at det vil tjene deres velgere bedre enn om de ikke gjør det. Det er ironisk at Westermoen, som selv står på lista for KrF i Kristiansand, ikke har pekt på et mer nærliggende eksempel, nemlig at hans eget parti hadde lovet sine velgere ikke å gå inn i regjeringssamarbeid med Frp, men så lurte sine velgere ved likevel å gjøre det. Dette er ikke perverst, i den betydning vi her legger i uttrykket, men usannferdig. Og hva angår Westermoens eksempel minnes man skriftens ord: «Hvorfor ser du fliser i småpartiene i Stavanger, men bjelken i ditt eget blir du ikke var?

5. Preferansevalg var for komplisert, dagens ordning er verre. Westermoen skriver flere steder positivt om såkalt preferansevalg, uten å opplyse om at da man brukte det, i 2011, måtte man forkaste 10 prosent av de avgitte stemmer. Man innså da at en så komplisert valgordning ikke var akseptabel. I tilknytning til dette skriver han: «Å si at et valg er rigget fordi velgerne sannsynligvis lar seg påvirke av andres anbefalinger oppfatter jeg som manglende tillit til velgernes dømmekraft.» Men problemet er ikke velgernes dømmekraft. Problemet er velgernes innsikt, i en valgordning som er langt mer komplisert enn preferansevalg: Nå må en liberal velger som benytter nominasjonskomiteens liste, 1) vite at dette er en annerledes liste enn de øvrige, 2) være klar over at det foreligger anbefalingsaksjoner av visse kandidater, og 3) forstå hvordan slike aksjoner virker inn på personlister som omfatter både liberale og konservative kandidater. Westermoen hevder: «Å blande ordningene [personvalg og listevalg] har gjort det mulig å sikre en enkel valgordning for velgerne … .». Nei, valgordningen er alt annet enn enkel. At den ikke er enkel, visste Kirkerådets administrasjon utmerket godt, ut fra den evaluering som foreligger. Men man valgte å holde viktige evalueringsresultater hemmelig for velgerne, selv om man skrev til hver enkelt. Hensynet velgerne var av mindre betydning enn hensynet til en vindskjev forståelse av nøytralitet.

6. Det alternative forslaget på Kirkemøtet omhandlet to lister. Westermoen berører situasjonen i Oslo, hvor Bønnelista ikke stilte, og hevder at uten nominasjonskomiteens liste «… ville blant annet velgerne i Oslo, der bare ett parti stilte liste, ikke hatt et reelt valg». Dette er en versjon av en påstand som konservative aktører jevnlig har fremmet etter debatten om valgordninger på siste kirkemøte, sist førstekandidat på nominasjonskomiteens liste i Oslo, Harald Hegstad. Hegstad har senere måttet innrømme at den ordning som ikke fikk flertall, hadde innebygget en sikkerhetsventil som skulle forhindre nettopp det han hevdet, og som Westermoen nå hevder. Forslaget innebar at hvis det bare forelå en liste, skulle bispedømmerådet ta steg for å etablere et alternativ. Det ville lette videre debatt om kandidater på nominasjonskomiteenes lister nå kunne slutte med feilinformasjon på dette punkt.

7. Spar deg for hodepine – ikke les om Alabamaparadokset - ennå. I et forsøk på å dokumentere at alle valgordninger har svakheter, nevner Westermoen det såkalte Alabamaparadokset. Jeg har googlet det, og fikk hodepine da jeg prøvde å forstå det. Jeg trøster meg med at Alabama er langt borte, og at paradokset er fjernt fra det problem som står i fokus her – det dreier seg om hvor mange seter de ulike delstatene skal ha i representantenes hus i USA. Men pussig nok har det å gjøre med et problem som kirken må løse i overskuelig fremtid – at velgere i små bispedømmer har mer enn dobbelt så stor innflytelse som velgere i store: Tre bispedømmer har under 180000 stemmeberettigede, men har like mange delegater til kirkemøtet som bispedømmer som har ca 400000.

Gå til innlegget

Ved vurderingen av anbefalinger fra interessegrupper må man skulle mellom ulike typer lister (partilister eller personlister) og ulike typer av anbefalinger (av lister eller av personer). Det kan oppstå et demokratisk problem når det anbefales personer på personlister.

I sitt innlegg i Vårt Land 8.9. omgår Westermoen et hovedproblem ved valgordningen i kirken, nemlig sannsynligheten for at noen velgere ender opp med å sikre mandater for kandidater de er uenige med, en såkalt pervers effekt.

Problemet kan illustreres med utgangspunkt i følgende sitat fra Westermoens innlegg: «Dersom Frimodig kirke, Fagforbundet ­eller Arbeiderpartiet har meninger om hva folk bør stemme til kirke­valget, og sier det til sine sympatisører, så er det et bidrag til kirkedemokratiet mer enn en trussel fra et ‘lukket nettverk’.»

Ved vurderingen av denne påstanden må man skulle mellom ulike typer lister (partilister eller personlister) og ulike typer av anbefalinger (av lister eller av personer). Hva slags gruppe det er som anbefaler, om den skulle være et lukket nettverk, er av mindre betydning,

Dersom en gruppe begrenser sin anbefaling til å peke på en liste, oppstår det ikke noen problemer. Det er vel det Arbeiderpartiet har gjort i Oslo, ved å anbefale lista fra Åpen folkekirke.

Problemet oppstår når to forutsetninger er til stede: 1) lista inneholder kandidater med svært ulike synspunkter (personliste), slik som f eks nominasjonskomiteens liste i Oslo, der kandidaten Juritzen har kommet med sterke karakteristikker av andre kandidater på den lista han står på, og 2) anbefalingene begrenser seg ikke til å nevne lista, men peker på spesielle kandidater på lista (anbefaling av personer).

Disse forutsetningene er ikke innfridd når Ap anbefaler en liste med 1) kandidater som står for et felles program og 2) man anbefaler lista, ikke personer. Noen flere personer velger kanskje å benytte lista som følge av anbefalingen, men man må gå ut fra at det lista står for, samsvarer med deres eget syn.

Men forutsetningene for at det foreligger et problem er innfridd når Frimodig kirke anbefaler 1) med referanse til nominasjonskomiteenes lister (personlister, hvor kandidatene altså kan ha svært ulike synspunkter) og 2) anbefaler enkeltpersoner (i dette tilfellet konservative kandidater) fremfor bare å peke på lista.

Det er ikke slik at noen interessegrupper er mer legitime enn andre (et spørsmål Westermoen stiller). Men han ignorerer følgende resultater fra forrige valg, der grupperingen Levende folkekirke anbefalte: Andre kandidater enn de anbefalte «… ble nesten radert ut av aksjonen til Levende folkekirke» (Evalueringsrapporten s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for misforholdet mellom listene og en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

Liberale velgere, som kumulerer liberale kandidater på nominasjonskomiteens liste, kan, i lys av disse evalueringsresultatene, ved årets valg ikke hamle opp med Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon for at man skal kumulere konservative kandidater. Men dersom noen liberale velgere benytter lista, medvirker de til at lista får flere mandater – med et helt annet syn enn det de ønsker å støtte. (Dette gjelder rimeligvis primært i bispedømmer hvor de frimodige anbefaler mer enn en enkelt kandidat.)

Dette er et demokratisk problem. Det viktigste ved valg, sett fra velgernes synsvinkel, er knapt å vinne, men at valget organisert slik at velgere kan vite at deres stemme ikke bidrar til å sikre motstanderens mandater. Kombinasjonen 1) lister som inneholder kandidater med svært ulikt syn og 2) anbefalingsaksjoner til beste for en gruppe personer på en slik liste, innebærer at valget er rigget, hvis problemet ikke tydeliggjøres for velgerne.

Som konklusjon man ta utgangspunkt i Westermoens innledende spørsmål: «Er det mer demokratisk å stille egne valglister enn å aksjonere for å kumulere kandidater på en eksisterende liste?» Nei, ikke alltid. Hvis listene er enhetlige, slik de nesten alltid er ved valg her i landet, er det helt greit å kumulere. Men når listene er bredt sammensatt, med kandidater som har svært ulike oppfatninger, viser evalueringen fra forrige valg at kumuleringsaksjoner omdanner listene fra å være en slags nøytrale eller balanserte lister, utformet med sikte på personvalg, til å bli partilister for den gruppering som anbefaler. Når Westermoen i en slik situasjon blir anbefalt av Frimodig kirke, blir han i realiteten kandidat for denne gruppen. Og når arrangøren, Kirkerådet, ikke gjør slike virkninger klart for velgerne, er valget rigget, og altså mindre demokratisk enn det burde være.

Liberale velgere bør, i lys av evalueringen av siste valg, derfor ikke benytte nominasjonskomiteenes lister.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1372 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1232 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1215 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1140 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 578 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 565 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere