Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Fire kommentarer til Hegstad

Publisert 4 måneder siden

Hegstad 1) fortegner mine konklusjoner, 2) ser bort fra Graneruds utsagn om anbefalinger, 3) retter sin oppmerksomhet mot andre velgergrupper enn Granerud, og 4) befinner seg fortsatt i en alternativ virkelighet.


1. Hegstad er en så erfaren leser at han vet at siste setning i et innlegg ikke nødvendigvis er den eneste konklusjonen. I det innlegget Hegstad nå refererer til, 'Nominasjonskomiteenes lister er blitt partilister for Frimodig kirke' fremmet jeg fire punkter:

  • a) De frimodige vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister
  • b) Velgerne lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista
  • c) Kandidater på nominasjonskomiteenes lister må etter dette kunne trekke seg
  • d) Et sentralt standpunkt hos dem de Frimodige vil anbefale, er et klassisk ekteskapssyn.

I forlengelsen av d) la jeg inn som siste setning at årets valg for en stor del ville bli en omkamp om vigselssaken. Det er en form for konklusjon, med utgangspunkt i hva som er viktig for de Frimodige. Men punkt b) og og c) er i like høy grad konklusjoner, relatert til det som i flere år har vært viktig for meg, nemlig at valgordningen kan gi perverse effekter – velgerne kan komme til å sikre mandat til kandidater de er helt uenige med. Og for meg er disse to konklusjonene viktigere enn den Hegstad fremhever. 

2. Jeg vet ikke hva Hegstad mener med «… det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei», så lenge Granerud skriver at «… Frimodig Kirke åpent har lagt ut en anbefaling til sine medlemmer». Så siterer Hegstad nesten Trumps omkved ‘we will see what happens’: «Hvordan det går, vet vi først i ettertid.» Her er jeg på linje med både Trump og Hegstad. Men jeg regner med klare anbefalinger, i lys av følgende formulering på de Frimodiges hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

3. Det fremstår som merkverdig at Granerud helt uoppfordret fremhever ekteskapssyn som en viktig sak, mens Hegstad så klart tar avstand fra dette: «At det skulle bli den saken som igjen bestemmer anbefalinger og stemmegivning, er derfor høyst urealistisk.» Dette er merkverdig så meget mer som Hegstad langt på vei er avhengig av Graneruds anbefaling for å bli valgt, dersom de Frimodige overhodet anbefaler i Oslo. Da er det snodig at Hegstad nærmest biter den hånden som kan gi ham mandat.

Jeg oppfatter dette slik at de innretter sine synspunkter mot ulike velgergrupper: Granerud fremmer et stødig konservativt syn, med sikte på konservative velgere, mens Hegstad, som en av hans sannsynlige kandidater, toner ned dette, i håp om å trekke til seg velgere som ikke liker de Frimodiges motstand mot vigsel av likekjønnede.

I forlengelsen av dette fremstår det viktig ikke bare å basere seg på det som kandidater på nominasjonskomiteenes liste sier offentlig om sine standpunkter. Siden Granerud så overraskende klart betoner ekteskapssyn, må vi gå ut fra at en konkret anbefaling vil innebære at Frimodig kirke har innhentet tilleggsopplysninger, om bl a ekteskapssyn, fra dem man anbefaler.

4. Jeg må dessverre fastholde at Hegstad befinner seg i en alternativ virkelighet når han, 1) i strid med det Granerud skriver, hevder at «Kirkevalget 2019 handler ikke om vigselssaken», og 2) i strid med evalueringsrapporten fra forrige valg hevder at «… velgerne kan trygt benytte listen uten å frykte at resultatet nærmest er bestemt på forhånd.» Han må vite at Granerud er ‘king-maker’, både for ham selv og andre kandidater på disse listene. Spørsmålet er bare hvor åpent dette skjer – hvor åpent de Frimodige «… snakke[r] sammen og dele[r] tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

Dette er ikke å avskrive Hegstad som motstander. Skulle man bruke ord som starter med ‘av’, måtte det heller være av-vepne eller av-kle: hans argumentasjon holder ikke.


Gå til innlegget

Mine synspunkter på nominasjonskomiteenes lister er absolutt ikke bygget på at vigselssaken blir den viktigste. Resonnementet er bygget faktiske resultater fra forrige valg. Jeg fornemmer at Hegstads nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet.

Harald Hegstad hevder (Verdidebatt 10.6.) at jeg bygger mitt «… resonnement på et sviktende premiss, nemlig at vigselssaken kommer til å bli den viktige saken også ved årets kirkevalg», når jeg i mitt innlegg hevder at nominasjonskomiteenes lister er blitt lister for Frimodig kirke (Vårt Land 7.6. og på Verdidebatt).

Til dette er å si at mine synspunkter på nominasjonskomiteenes lister absolutt ikke er bygget på at vigselssaken blir den viktigste. Resonnementet er bygget faktiske resultater fra forrige valg, nemlig at de aller fleste som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, ble anbefalt, da av Levende folkekirke. På dette punkt vill-leder Hegstad når han skriver: «Til forskjell fra de andre listene er ingen av kandidatene på Nominasjonskomiteenes liste forhåndskumulert.» Rent formelt er dette riktig, men i praksis er det helt feil: Anbefaling, nå fra Frimodig kirke, har nokså nøyaktig samme virkning som forhåndskumulering. Jeg må derfor fastholde mitt hovedanliggende: «Man lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista.»

Mitt innlegg var en kommentar til et innlegg fra styrelederen i Frimodig kirke, Svein Granerud. Jeg skal medgi at jeg ble forbauset da han så klart betonet ekteskapssaken: Frimodig kirke vil anbefale de kandidater på nominasjonskomiteenes lister som «… fortsatt ønsker å utføre sin tjeneste på basis av klassisk kristentro – også når det spørres om ekteskap». Han kunne unnlatt å ta med siste ledd. Men som det heter i en fremtidig oversettelse av Matt 12.34b: «Det hjertet er fullt av, det skriver fingrene på tastaturet.»

Jeg ble ikke forbauset over et utsagn fra Jo Hedberg fra Bønnelista: Han og hans parti «… ønsker omkamp om vedtaket på Kirkemøtet om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede». (Sambåndet 26.9.18). Og jeg har merket meg et utsagn fra Kirkemøtets vel mest garvede politiker, Dørum (Venstre er, i likhet med Kirkemøtet, ingen søndagsskole): Han betonet at han stiller til valg bl a for å forsvare vigselsvedtaket.

Hegstad står selvfølgelig fritt til å mene at det er urealistisk «å tenke seg at det i kommende kirkemøteperiode skulle bli noen ‘omkamp’ om vigselssaken …». Men når han baserer dette på at han «… heller ikke så langt [har] sett noen som i fullt alvor ser for seg dette som en viktig sak i kirkevalget», har han altså ikke sett grundig nok. Eller han tar ikke Granerud, Hedberg og Dørum alvorlig.

Jeg fornemmer at Hegstads nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet. Han vet at dette temaet vil virke mobiliserende på velgerne – til forskjell fra f eks organiseringen av kirkens arbeidsgiveransvar, som noen forleden prøvde å gjøre til en hovedsak. Hvis Hegstad 1) kan få oppmerksomheten bort fra vigselssaken, og 2) få velgerne til å tro at de «... har stor påvirkning på hvem som blir valgt …» fra nominasjonskomiteenes lister, skaper han en alternativ virkelighet som er til gunst for konservative krefter. Men ved det virkelige valget er mye avgjort på forhånd innen nominasjonskomiteenes lister, fordi de Frimodige gjør som de Levende gjorde sist, anbefaler kandidater, som nærmest blir uslåelige. Og til grunn for anbefalingene ligger bl a vigselssaken.

Gå til innlegget

Årets valg blir for en stor del en omkamp om vigsels-saken.

Styreleder i Frimodig kirke, Svein Granerud, kommer med en viktig avklaring i Vårt Land for 5.6.: Hans ikke-parti vil anbefale de kandidater på nominasjonskomiteenes lister som «… fortsatt ønsker å utføre sin ­tjeneste på basis av klassisk kristentro – også når det spørres om ekteskap». Med siste del av formuleringen gjør han det dessuten klart at man ønsker at disse kandidatene skal arbeide for omkamp i spørsmålet om vigsel av likekjønnede – slik også partiet Bønnelista går inn for. Av de Frimodiges hjemmeside går det fram at anbefalingen innebærer at velgerne oppfordres til å kumulere (gi stemmetillegg til) de man anbefaler, slik at deres personlige stemmetall dobles i forhold til andre kandidater, og deres sjanser for å bli valgt øker tilsvarende.

Det er fortsatt uklart hvordan man vil gå fram, og hvor konkret man vil være. Ved forrige valg var grupperingen Levende folkekirke meget klar og konkret: Man rykket inn annonser i den kristelige dagspressen med navnene på dem man anbefalte. Det er ikke sikkert de Frimodige vil være like frimodige.  Men hovedspørsmålet er avklart: Frimodig kirke har i realiteten bemektiget seg nominasjonskomiteenes lister, og gjør dem til sine. Sosiale medier og de store organisasjonenes medlemsblader gir gode muligheter for mindre tydelige anbefalingsaksjoner enn gjennom dagspressen.

Dette har konsekvenser både for velgerne og for kandidatene som står på nominasjonskomiteenes lister.

Velgerne må merke seg et hovedresultat fra evalueringen av forrige valg, at de aller fleste som ble valgt fra nominasjonskomiteenes liste, var anbefalt av de Levende. Bruker man en slik liste, og evt kumulerer kandidater som ikke er anbefalt av de Frimodige, oppnår man ikke noe annet enn å øke sjansene for dem som er anbefalt, ganske enkelt fordi man bruker lista de står på – man oppnår det stikk motsatte av hva man ønsker, et såkalt perverst resultat. De man selv evt kumulerer, har små sjanser for å bli valgt, fordi de ikke anbefalt, og dermed får få kumuleringer. I klartekst: Man lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista.

Dette kan ikke skje ved vanlige valg – bruker man en liste, vet man at man støtter partiet og bidrar til valg av kandidater man er så noenlunde enig med, selv om man ikke når fram med sine kumuleringer.

For kandidatene er situasjonen at valgarrangøren – Kirkerådet, bispedømmerådene og nominasjonskomiteene – utmerket godt visste at sjansene var store for at det ville bli iverksatt anbefalelsesaksjoner. Dersom man som kandidat ikke er blitt gjort oppmerksom på dette, bør man påberope seg rett til å trekke seg, hvis man innser at man ikke har de standpunkter som vil utløse anbefaling fra de Frimodige. I og med avklaringen fra Granerud, er da man nemlig gått fra å være kandidat, til å bli listefyll på en partiliste. Slik to-deling av kandidatene er i strid med kirkemøtets intensjoner om at listene skal gjenspeile bredde.  Når listene slik brukes i strid med intensjonene, kan man med god samvittighet trekke seg, både fordi det ikke er så stas å være listefyll, men fremfor alt for at velgere ikke skal forledes til å tro at kandidater med andre standpunkter enn de som er anbefalt av de Frimodige, har rimelige sjanser til å bli valgt.

Og ett av de sentrale standpunkter til de som anbefales, er altså et klassisk ekteskapssyn, som ikke omfatter vigsel av likekjønnede. Dermed blir årets valg for en stor del en omkamp om vigsels-saken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere