Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Kirkevalg - svar til Grønvik

Publisert 9 måneder siden

Knut Grønvik har utfordret meg på sju punkter som jeg ikke berørte i det han omtaler min som raljering med hans forslag om valguke i kirken. Her er et forsøk på svar, med en forenklende kirkehistorisk fornemmelse som vedheng.

A. Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i valgordningsspørsmål, var Kirkerådets ukritiske overføring av regler for fylkestingsvalg, til valg til bispedømmeråd (og dermed Kirkemøte), hva angår hvor mange underskrifter  man måtte ha for å stille liste. Man hadde ikke tatt hensyn til ulik valgdeltagelse. Reglene ble slik at det nå er overkommelig å stille alternativ liste, noe både Åpen folkekirke og Bønnelista har hatt nytte av. Dette impliserer at jeg hele tiden har lagt til grunn at det skal være mulig med alternative lister, og dermed partier, om man vil. Dette kom tidlig inn i regelverket; jeg har aldri hatt noe ønske om å endre det. Jeg kan ikke dele premisset at dette er å komme inn fra sidelinjen via partidannelser (Grønviks pkt 4). De fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken. 

Dermed er jeg åpen for partivalg (pkt 3). Mye av mitt engasjement har bestått i å gjøre det klart at den kombinasjon av partivalg og personvalg som vi nå har, og som Grønvik karakteriserer som en hybrid ordning,  gir perverse effekter, når lister utformet som personlister, kuppes av partier som ikke vil vedkjenne seg at de er partier. (En pervers effekt er at virkningen av å avgi stemme, blir den stikk motsatte av det velgeren intenderer.)

Et stykke på vei er det selvfølgelig slik at kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning (pkt 1) - man må vite hvilke organer man skal velge til. Men jeg har lagt til grunn at det fortsatt skal være valgte organer på lokal, regionalt og nasjonalt nivå. Det er først og fremst på nasjonalt nivå vi har fått partier - på lokalt nivå kunne slike utgjøre en belastning i det daglige arbeidet i kirken.

Det er innlysende at valgordning må avgjøres før valglokalisering. Men jeg ser ingen grunn til at man skulle gå bort fra vanlig valg, og f eks velge på menighetsmøter. I spørsmålet om hvor velgerne skal avgi stemme, må hensynet til valgdeltagelse etter mitt skjønn veie svært tungt.

I sitt pkt 5 bruker Grønvik uttrykket 'foreningsdemokrati'. Det kan vel bety det samme som valg på menighetsmøter - som jeg altså ikke ønsker. Hva som er mest demokratisk, kan ikke besvares helt generelt. De gamle demokratier England og USA har enmannskretser, som jeg vil mene gir udemorkatiske utslag. I en situasjon med listevalg, bør vi her til lands tilstrebe det ideal som vi nå nærmer oss ved at det er opprettet utjevningsmandater ved Stortingsvalgene  - alle velgere skal ha lik innflytelse. I lys av dette har jeg tatt til orde for at vi må bort fra ordningen der alle bispedømmer har like mange representanter i Kirkemøtet. 

Majoritetsprivilegier (pkt 6) er et problem dersom minoriteter lider under dem. Jeg kan ikke se at andre trossamfunn, eller medlemmene av slike samfunn, lider under at Den norske kirke avholder sine valg i tilknytning til offentlige valg.

Hva nedgangen i valgdeltagelse skyldes (pkt 7), vil vi kanskje få vite når valget evalueres. Lokalisering er kanskje ikke så viktig som tid, at kirkevalget legges samtidig med det offentlige valget. Hvis ting kan gjøres unna på en enkelt valgdag, går vel valgdeltagelsen opp.

Grøvvik er særlig opptatt av den han kaller den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg. Man skal vel lytte når en sokneprest omtaler noe som usalig, og jeg har selv vært litt opptatt av det prinsipielt snodige ved at en fristilt kirke har valg samtidig som den staten man man nå er fristilt fra. Men jeg er kommet at hensynet til valgdeltagelsen må veie tyngre.

B. Jeg har ikke noe behov for en mannjevning med Grønvik om hvem som kjenner bygdenorge best. Grønviks forslag om en valguke vil for mange menigheters vedkommende egentlig innebære at forhåndsstemming på menighetskontoret, som ofte ligger i et kommunalt bygg, blir det vanlige, fordi man i mange menigheter ikke er' innom kirken likevel', slik Grønvik forutsetter.

C. Men mye av dette er egentlig utenomsnakk og formalisme. Det saken dreier seg om, er at det parti som i realiteten ble stiftet i Calmeyergaten for 100 år siden i år, har tapt makten. I en debatt med biskop Nordhaug for et par år siden, der han hevdet at partier i kirken ikke var ønskelig, omtalte jeg denne partidannelsen slik: "Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom." Det siste eksempelet er en utleie-sak i et bedehus nordpå, nå vinter.

Et lite kjent faktum er at representanten for det som nå heter KFUK/M, var den eneste som ikke sluttet seg til linjen fra Calmeyergaten. Dette har jeg sett i sammenheng med at avtroppende preses, både i intervju og i sin avskjedspreken, betonet den betydning denne organisasjonen (som hun senere ledet i noen år) har hatt for henne. Jeg har en forenklende kirkehistorisk fornemmelse av at det som har skjedd i Den norske kirke siden preses var ung, er at mange av oss som vokste opp i ungdomsklubber og Ten Sing, i regi av KFUK/M, og andre steder utenfor de store legmanns-organisasjonene, omsider har har maktet å etablere en motpol til Calmeyergaten. I så måte er det av betydning at, såvidt jeg husker, deltok ikke generalsekretren i KFUF/M så flittig på Geilomøtene.

Gå til innlegget

Navlebeskuende om kirkevalg fra Bærum

Publisert 9 måneder siden

Knut Grønvik foreslår en "valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom". Selv om han hevder å være "en landsens prest i en bynær bygd", kjenner han nok ikke bygde-Norge.

I et nokså polemisk innlegg fremmer prest i Lommedalen i Bærum, Knut Grønvik, en «landsens prest i ei bynær bygd» som han selv sier, synspunkter på hvordan hans menighet kan organisere sine valg i fremtiden: «… en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.»

Noe av det rareste ved Bærum, hvor jeg selv bor, er insisteringen på at Bærum er en bygd. Men Bærum er for alle praktiske formål forstad, som ikke uten grunn heter suburb på engelsk – det siste leddet er latin for by. Grønvik er sikkert lommekjent i Lommedalen, men har nok lite peiling på bygdelivet.

I en bygd jeg kjenner litt til, er der to kirker, og et tredje prekensted. Til disse lokalitetene kommer det bare folk til gudstjenester og begravelser; kanskje er der også et par konserter i året. De øvrige aktivitetene Grønvik nevner, finnes ikke, eller de finner sted på helt andre steder.

Man kunne jo saktens ha stemmegiving etter gudstjenesten i den kirken hvor det er gudstjeneste i Grønviks valguke. Men ingen er ‘likevel innom’ slik han legger til grunn, og man kan vel ikke godt rigge opp midlertidige valglokaler for et par timer der hvor andre aktiviteter finner sted – hvis de finner sted?

Det eneste stedet hvor man kunne avgi stemme gjennom hele Grønviks valguke, ville være kirkekontoret, som ligger i kommunehuset. Slik lokalisering er sikkert Grønvik i mot, siden det innebærer samrøre mellom kirken og det offentlige;ordningen rammes nok av følgende: «Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har.»

Realiteten er nok at Grønvik er eksponent for et kirkelig ikke-parti som har sittet med makta i alle år. Det er frustrerende å tape makt, gjennom valgordninger som øker valgdeltakelsen. Frustrasjonen gjenspeiles i toneleiet i Grønviks innlegg. Men det må være grenser for navlebeskuing, selv i Bærum.

Gå til innlegget

Den foreliggende valgordning er ikke god. Innen neste valg bør det derfor innføres en ordning der leder og nestleder velges direkte, ved det åpne offentlige valget. Den som står øverst på en liste, skal da oppfattes som kandidat til ledervervet. Den lista som får flest stemmer, får da lederen.

1. Valg av leder mm i Nord-Hålogaland bispedømme har resultert i presseomtale, i hvert fall i Nordlys og i Vårt Land. Problemet er at den kirkepolitiske gruppering som fikk flest stemmer og et flertall på fire av sju blant de representantene som ble valgt ved det åpne offentlige valget, verken fikk lederen, nestlederen, eller utsendingen til Kirkerådet (som er kirkens nest øverste nasjonale organ, etter Kirkerådet).

Dette har skjedd ved at representanter som er blitt medlemmer på annen måte, har stemt sammen med to grupperinger som samlet bare fikk tre av sju representanter ved det åpne valget.

Nord-Hålogaland er ikke alene om å ha hatt problemer. I Agder ble ledervalget avgjort ved loddtrekning, etter at to kandidater hadde fått like mange stemmer.

Selv om begge valgene foregikk på en lovformelig måte, vil vel de færreste oppfatte valgresultatet og valgordningen som god. Problemene skyldes at man har beholdt en ordning med personvalg til lederposisjonene, mens selve valget var et partivalg – ny valgvin presses inn i gamle skinnsekker. Problemet er da visstnok ikke at de gamle sekkene setter usmak på den nye vinen, men at de sprekker. Etter avisene å dømme har ingen av debattantene i Nord-Hålogaland ennå gått ut av sitt gode skinn, men det kan synes som noen av dem er nesten sprekkeferdige.

I begge bispedømmer ble resultatene som de ble fordi biskopen stemte med de grupperinger som var i mindretall; jeg går ut fra at representanter for prestene og for andre ansatte var valgt på et program som tilsa hvordan de burde stemme. Siden det ikke er stemmeplikt, kunne problemene da vært unngått i Agder, dersom biskopen hadde unnlatt å stemme. Men i Nord-Hålogaland ville det da blitt stemmelikhet, og loddtrekning. Uansett kunne det være av interesse å få biskopenes motivering for å stemme på en slik måte at man bringer seg i et motsetningsforhold til flertallet av kirkemedlemmene i bispedømmene, i et spørsmål som ikke er et lærespørsmål. Enn så lenge vil jeg anta at ett motiv er at man med konservativ leder har større sjanse for å få ansatt prester som deler biskopens syn, og unngår mer liberale prester. Nord-Hålogaland har ikke akkurat flust med prester, og biskopens signal kan ha negativ innvirkning på rekrutteringen.

Men verken for biskopene eller kirkemedlemmene er den foreliggende ordning gunstig. Innen neste valg bør det derfor innføres en ordning der leder og nestleder velges direkte, ved det åpne offentlige valget. Den som står øverst på en liste, skal da oppfattes som kandidat til ledervervet. Den lista som får flest stemmer, får da lederen. Hva angår nestleder, kan man enten legge til grunn at nr 2 på lista er lista er nestlederkandidat, eller man kan utforme reglene slik at den som står som nr 1 på den lista som fikk nest flest stemmer, blir nestleder. Dette siste sikrer en viss bredde i ledelsen, noe som mange vil oppfatte som et gode. Ordningen er en variant av den mer generelle, at leder og nestleder velges av og blant en gruppe medlemmer. Den medfører at de øvrige medlemmene ikke kan få disse vervene. Men disse har langt færre stemmer bak seg, så det må være til å leve med.

2. Valg av utsending til Kirkerådet er noe mer krøkkete å komme til rette med. Men her er det verdt å være oppmerksom på at Nord-Hålogaland denne gang kan synes å ha løst et nasjonalt problem, ved å velge en representant fra den minste kirkepolitiske grupperingen, nemlig Bønnelista. Det er tvilsomt om denne grupperingen ellers ville kunne bli representert i Kirkerådet, siden den totalt bare har åtte av Kirkemøtets 77 lege representanter.

Men verken regionalt eller nasjonalt er man tjent med slik tilfeldighet. Kirkerådets lege representanter bør dermed velges av og blant Kirkemøtets lege representanter. Det vil være tjenlig at man har 11 lege representanter, en fra hvert bispedømme. Hver gruppering tildeles et antall plasser som tilsvarer deres styrke i Kirkemøtet; i år ville det si ca seks fra Åpen folkekirke, ca fire fra Nominasjonskomiteenes liste, og ca en fra Bønnelista. Hver gruppe stemmer så fram hvem som skal sitte i rådet fra deres gruppe. I første omgang vil nok avstemningene resultere i at noen bispedømmer får mer enn en representant i rådet. Men det skulle være enkelt å justere, f eks ved at den eller de listene som har flest representanter, skal justere sin sammensetning, slik at alle bispedømmer blir representert. Leder og nestleder kan frembringes på de måter som ovenfor er foreslått for bispedømmerådene.

Bispedømmerådene velger leder og nestleder hvert annet år. For disse valgene kan man derfor få den nye ordning på plass innen 2022, ved å legge til grunn at førstekandidaten på den listen som fikk flest stemmer, automatisk blir bispedømmerådsleder. Nye regler for valg av kirkeråd kan ta noe lenger tid å få på plass.

3. I mellomtiden kan Nord-Hålogaland bispedømmeråd se seg om etter argumenter i en helt annen sak, nemlig hvorfor velgerne i dette bispedømmet, men også Sør-Hålogaland og Møre, skal ha dobbelt så stor innflytelse nasjonalt, i Kirkerådet, sammenliknet med Borg, Bjørgvin og Oslo. Slik det nå er, har nemlig alle bispedømmer sju lege representanter i Kirkerådet. Men Borg, Oslo og Bjørgvin har ca 400000 kirkemedlemmer; de tre små har under 200000. Jeg har forslått en ordning der bispedømmene får en representant pr påbegynt 50000 medlemmer. Da ville disse tre små bispedømmene få fire hver, mens Borg ville får ni, og Bjørgvin samt Oslo åtte.

Hvis man ikke er enig i dette – hva skulle argumentene være for at velgere Nord-Hålogaland  og de to andre små bispedømmene, skal ha dobbelt så stor innflytelse som noen andre velgere? (For fullstendighets skyld; Tunsberg ville beholde sju; Nidaros, Agder, Tunsberg og Hamar ville gå ned til seks.)

Gå til innlegget

Om dåp og pine uten ende

Publisert 10 måneder siden

Den mest sentrale kunnskapselement om dåpen synes å være at «… den er nødvendig til frelse». På den annen side er det nok en del foreldre som vil betakke seg for å melde sine barn inn i en organisasjon som synes å legge til grunn at de av barnas lekekamerater som ikke er døpt, når den tid kommer skal «… pines uten ende».

Jeg ser at professor Mjaaland (Vårt Land 9.1.) bebreider biskopene at de ikke trekker fram CA 9 (for de uinnvidde, dette betyr Den augsburgske bekjennelse av 1530, artikkel 9) i sin nye tekst om dåpen. Han vil ha en tekst med fire setninger, jeg går ut fra at de to som utgjør CA 9, skal med.

Dette minnet meg om at jeg like før jul i 2018 hadde berørt CA, i et innlegg jeg kalte en ‘julepolemikk’; innlegget er fortsatt tilgjengelig på Verdidebatt. Utgangspunktet var da at FBB (For Bibel og Bekjennelse) hadde fremhevet at det er «… dåp og trosbekjennelse som er grunnlaget for den kristne kirke.» På dette tidspunkt var jeg i ferd med å starte mitt mildt maniske korstog mot kirkens valgordning, og jeg oppfattet innlegget som et innspill for å begrense stemmeretten i kirken; dermed var jeg interessert i hvordan man ville operasjonalisere kriteriet ‘trosbekjennelse’:

«Er det i så fall nok med den apostoliske, eller må vi også fremsi Confessio Augustana? Selv ville jeg avstå fra å stemme dersom jeg i fullt alvor måtte fremsi følgende – vi har nemlig litt famlende dåpspraksis i slekta: ‘Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … . De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp’. Det er heftig nok i seg selv, og dempes ikke av følgende: ‘De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker … skal han fordømme til å pines uten ende.’ Kravet om trosbekjennelse får vi komme tilbake til. Kanskje biskopene fram mot neste kirkemøte kunne redigere litt, hvis det er flere enn jeg som synes dette blir i heftigste laget?»

Det er litt uklart for meg om CA skal forstås slik de som ikke er blitt tilgodesett med den ‘nødvendige’ dåpen, og dermed helt klart ikke blir ‘salige’, med nødvendighet er ‘ugudelige’ og derfor skal ‘pines uten ende’ (CA 17). Men det vises ikke til noen usalig utgang uten pine, så jeg frykter det verste.

Dette burde kunne klargjøres ved den redigering som jeg aldri fikk noen tilbakemelding om.

I mellomtiden har tidligere generalsekretær i NMS Kjetil Aano berørt spørsmålet, i et innlegg i Vårt Land og på Verdidebatt for ca 10 måneder siden, med tittelen «Kyrkjas grunnlag: Har ingenting skjedd sidan 1530?». Hans utgangspunkt er kirkemøtets drøfting av den nye kirkeordningen, men han anlegger et bredt økumenisk perspektiv, og går ikke inn på dåpen.

Jeg mener å ha registrert at en biskop i det forløpne år har berørt temaet, men finner ikke noen referanse. Når man nå skal fokusere dåpen, er tiden inne for bispemøtet til å gjøre noe:

Ifølge Vårt Land for 9.1., som hevder å sitere Den norske kirke, er kirken midt i en toårig dåpssatsing: «I et forsøk på å styrke oppslutningen rundt dåpshandlingen har kirken i 2019 og 2020 iverksatt en satsing på dåpen. Målene er blant annet økt bevissthet om dåpens betydning i eget og andre menneskers liv, å gi kunnskap om dåp og inspirasjon til å velge dåp, og til å identifisere og fjerne hindringer for mennesker som ønsker dåp.»

Den mest sentrale kunnskapselement om dåpen synes ifølge CA å være at «… den er nødvendig til frelse». På den annen side er det nok en del foreldre som vil betakke seg for å melde sine barn inn i en organisasjon som synes å legge til grunn at de av barnas lekekamerater som ikke er døpt, når den tid kommer skal «… pines uten ende». Dette fremtrer som en ‘identifisert’ hindring, som bør ‘fjernes’.

Så jeg tror prof Mjaalands anbefaling bør legges til side, inntil biskopene fremmer en redigert versjon av CA 9 og 17. Man har ikke ubegrenset med tid. Mine udøpte slektninger vil komme til skjels år og alder om ca 10 år. Hvis man fortsatt vil ha meg som medlem, bør man ha ryddet opp innen da.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere