Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Hvorfor pukker Magne Lerø på at en bror har sagt noe broren selv mener han ikke har sagt, mens Lerø selv skriver noe han ikke mener? (Jfr til dette også Matteus om flis og bjelke.)

Svaret på det første spørsmålet er, ifølge Lerø selv (Vårt Land 23. januar), at en journalist i Aftenposten hevder at Stålsett har sagt det journalisten har skrevet, nemlig at motstand mot å vie likekjønnede ‘ligner mobbing av homofile’, og at journalisten ikke kan huske at Stålsett ba om sitatsjekk. Stålsett har skrevet (17. januar) at han alltid ber om det.

Her er det verdt å minne om at dette er den samme journalisten som også intervjuet Stålsetts motstander, Benestad fra Levende folkekirke. Benestad måtte rykke ut, med bl a følgende kommentar: «Jeg skjønte snart at journalisten hadde sin egen agenda.» (Aftenposten 28. november.) Det fremtrer som sannsynlig at journalisten også hadde en agenda angående Stålsett.

Det fremtrer som tilsvarende sannsynlig at en person som har vært så mye i offentlighetens lys som Stålsett, har rutine på å be om sitatsjekk.

I den grad påstand står mot påstand, er det altså en sensasjonshungrig journalist som ikke husker, mot en rutinert offentlig person som viser til sine rutiner. Lenger kommer vi vel ikke.

Vi burde ikke ha kommet så langt. Allerede 8. januar presiserte Stålsett, i en kommentar til et mandagsinnlegg fra Lerø (5. januar) at han ikke mente det som sto i Aftenposten. Det var ikke nok for Lerø, som gikk ut med en påstand (15. januar) om at Stålsett er en vandrende selvmotsigelse. Når så Stålsett forklarer i detalj hva som skjedde (17. januar), hevder Lerø at han er en manipulator (23. januar).

Selv har jeg, med utgangspunkt i Benestads kommentar, tillatt meg å komme med en advarsel (Verdidebatt 2. desember) om hvordan valgkampen vil kunne bli, når selv en seriøs avis som Aftenposten søker å lage ‘saker’. Jeg hadde håpet at Lerø, som spaltist i Vårt Land, ville bidradd på annen måte enn det han så langt har gjort – karakteristikker som ‘vandrende selvmotsigelse’ og ‘manipulator’ bidrar ikke til et godt debattklima. Vi må leve med kommentarfeltet på Verdidebatt, men innlegg fra spaltister bør vi stille høyere krav til.

Et annet bidrag, fra nevnte mandagsinnlegg (5. januar), var heller ikke positivt. Her skrev Lerø at Kirkerådet vedtok mulighet for flere lister ved bispedømmerådsvalgene for å tekkes politikerne. Da jeg skrev (8. januar) at dette var åpenbart feil, svarte Lerø (15. januar) at han ikke hadde ment det han skrev, han mente å kritisere «… kirkens lederskap for ikke å drive ideologikritikk». Javel, nei.

Som Matteus ville sagt, evt i et kommentarfelt: Hvorfor etterlyser du ideologikritikk hos dine brødre og søstre, men ditt eget behov for selvkritikk blir du ikke var?

Gå til innlegget

Lerø mener at kirken må ha sterke biskoper. Hans argumentasjon for dette blir ensidig, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

I et tilsvar til bl a Stålsett og meg (Vårt Land 15. januar) omtaler Lerø Stålsett som en ‘vandrende selvmotsigelse’. Dette skriver han like etter at han overfor meg har presisert at han ikke mente det han skrev, om at politikerne skulle ha diktert kirkemøtet i spørsmål om valgordninger. Jeg vil håpe at redaktøren konverserer sine spaltister med sikte på at de bør skrive det de mener.

Viktigere er det imidlertid at Lerø faktisk gjør det jeg ba om i et senere innlegg på Verdidebatt (13. januar), nemlig utvikler sine tanker om å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen».

Her skriver han i sin mer eller mindre selvoppnevnte rolle som spesialist på ledelse (ikke den form for ledelse som teologer tradisjonelt har befattet seg med), med referanse til biskopene: «En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere.»

Sant nok, men dette medarbeiderperspektivet er bare ett av flere perspektiver som bør anlegges på organisasjoner og (ikke-teologisk) ledelse. Lerø berører implisitt et annet, nemlig at organisasjoner er strukturer med visse prosesser. Han skisserer en arbeidsdeling mellom kirkemøte og biskopene, som munner ut i at «hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene, slik at de kan gå nye runder». Spørsmålet blir her: Hvor mange runder? Den foreliggende saken, om vigsel av likekjønnede, hadde vel gått de runder den skulle. Lerø ønsker antagelig en ordning med flere runder. Men jo flere, jo større er faren for at nøkkelmedarbeiderne vil gå lei. Og at organisasjonen ikke får tatt noen beslutning.

Lerø synes å mislike at Stålsett og Åpen folkekirke ønsker «… at det må skapes en kultur for uenighet innen kirken» og advarer mot politisering og konflikt. Da overser han at alle organisasjoner ikke bare er arenaer for god behandling av medarbeidere, samt strukturer og prosesser, men alltid også arenaer for konflikt. Det gjelder også kirken. Og konfliktfeltene er ikke bare ‘lærespørsmål og praksis av læremessig karakter’, men også utvelgelse av ledere, herunder biskoper.

Lerø tar til orde for «… tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger». I dette perspektivet blir det et spørsmål om Kirkerådet, som oppnevner biskoper, ønsker det samme. Så langt har de ønsket sterke menn, en av dem med et overraskende konservativt standpunkt til en ‘praksis’ som vel er av ‘læremessig karakter’, nemlig vigsel av fraskilte. 

I sum: Lerø har skrevet noe han ikke mente, om forholdet mellom kirken og politikerne. Det er helt klart han mener at kirken må ha sterke biskoper. Men hans argumentasjon for dette blir ensidig, grensende mot det naive, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

Gå til innlegget

I Vårt Land for 13. januar er det to oppslag om de kommende valg i kirken: dels sies det at man «jobber for å unngå ny fiasko», dels at man «frykter skjerpede fronter». Dette skjer en ukes tid etter Magne Lerøs litt besynderlige mandagsinnlegg 5.1.

Fiaskoen var de såkalte preferansevalg, som man har hatt ved de siste bispedømmerådsvalg, da ca 10 % av stemmene ble forkastet, fordi velgeren ikke anga preferanse, dvs satte kryss ved minst en kandidat. Jeg tror fiaskoen kunne vært unngått dersom man hadde påført stemmeseddelen at man måtte sett minst ett kryss. Velgerne stemte samtidig ved offentlige valg, hvor en urettet liste alltid teller med. De var da i god tro når de også ved bispedømmerådsvalget leverte en urettet liste.

Med mindre man ved de kommende menighetsrådsvalg påfører stemmesedlene en liknende formulering, vil man gjenta fiaskoen, i noe mindre målestokk. Her er nemlig opptellingsreglene slik at en urettet liste ikke påvirker hvem som blir valgt, fordi en urettet liste telles som en stemme til alle på lista, ikke bare til de 4-10 som skal velges. Kan nå Kirkerådet avklare om man vil innta en klargjørende formulering på stemmeseddelen?

Åpen folkekirke synes å ha besinnet seg angående bispedømmerådsvalg. For noen tid siden sa man at man både ville stille egne lister, og fremme forslag til den liste som utarbeides av bispedømmerådets nominasjonskomite. Nå har man innsett at det er lettere å si «stem på vår liste» enn også å måtte si «hvis du ikke kan stemme på vår liste, stem i hvert fall på våre folk på den andre lista».

Fra samme gruppering hevdes det at «… det er komplisert å ha både personvalg og listevalg, slik det i år legges opp til …». Det er i beste fall en upresis formulering. I det øyeblikk det foreligger to lister, får man listevalg. På begge lister kan det saktens kumuleres, men det blir ikke personvalg av den grunn.

Men for så vidt som man fortsetter med å si at «… det er usikkert hvordan dette vil slå ut …», er det mulig man egentlig tenker på at man i noen bispedømmer får listevalg i to omganger: Først velges fire kandidater av vanlige kirkemedlemmer, så velges tre av menighetsrådene. Motivet for dette er at flertallet i disse bispedømmerådene ikke føler seg trygge på at de ca 10-15 % av kirkemedlemmene som avgir stemme, er kvalifiserte nok. Derfor skal snaue halvparten velges av de mer kvalifiserte menighetsrådsmedlemmer. Det er rimelig å anta at disse er mer konservative enn kirkemedlemmer flest, slik at ordningen vil slå ut til ugunst for Åpen folkekirke. Dermed vil man få et offentlig valgresultat, basert på de to valgomganger, og et skygge-resultat, basert på hvor den mandatfordeling man ville fått dersom man hadde våget å la kirkemedlemmene velge alle sju. Noen bispedømmer vil dermed sende representanter med svak legitimitet til Kirkemøtet, hvis legitimitet svekkes tilsvarende.

Levende folkekirke bekymrer seg for at nominasjonskomiteens lister skal bli ubalanserte. Det er nok en unødig bekymring. Når motparten nå ikke går inn for å få plasser på disse listene, kan problemet snarere bli det motsatte, at nominasjonskomiteene ikke makter å tilfredsstille lovens krav om «… bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål …». Dermed blir også en annen bekymring borte, at man ikke kan ha såkalt supplerende nominasjon når det stilles en alternativ liste. Bispedømmerådenes lister vil etter alt å dømme bestå av overveiende konservative kandidater. Levende folkekirke bør minne seg om liljene på marken. Men noen bør kanskje tenke gjennom om en ‘offisiell’ kandidatliste som ikke gjenspeiler bredde, kan godtas?

Man hevder også at etableringen av det andre partiet «… vil skjerpe frontene og være konfliktskapende i alt fra lokalmenigheter til det kirkelige lederskap». Vel, hvis lederskapet er kirkemøtet, er frontene allerede skjerpede, for så vidt som heller ikke status quo fikk flertall i voteringen ang vigsel av likekjønnede. I lokalmenighetene vil ordningen med to valgrunder i noen bispedømmer kunne bidra til konflikt, dersom det også der stilles alternative lister. Men dette er en situasjon som er skapt av de konservative kretser som står Levende folkekirke nær, og som ikke ønsker at alle bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte.

Magne Lerøs innlegg handlet også om de skjerpede fronter, under tittelen «slagmark og seierherrer». Her har jeg allerede (Vårt Land 7. januar) påpekt at innlegget av skjemmet av åpenbart tøv, nemlig at kirkemøtet skulle ha innført muligheten for flere lister fordi man ville gjøre som politikerne ønsket. Dette er en gammel ordning; ved menighetsrådsvalg har man nesten alltid kunne stille alternative lister.

Lerøs hovedanliggender var imidlertid ikke tøvete. Ett av dem var å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen». Det kunne være interessant å se dette utviklet nærmere. Et hovedproblem synes å være at biskopene nå utnevnes gjennom en prosess som kan synes å være preget av maktpolitisk interessetenkning. Slik var det saktens før også, men da var det tale om statens makt, ikke makten til kirkelige interessegrupper.

Et annet hovedanliggende var debattklimaet, hvor han bebreider lederen for Åpen folkekirke for å ha hevdet at frontfiguren for Levende folkekirke mobber. Stålsett har senere presisert sitt anliggende (Vårt Land 8. januar). Det er her av underordnet betydning hva mobbingen skulle bestått i. Lerøs poeng er viktig, nemlig at man i den debatt som kommer, er varsom med ordbruken. Det gjelder altså også Lerø selv.

Gå til innlegget

Historieløst av Lerø om kirkelig demokrati

Publisert nesten 6 år siden

Man kan ikke med rimelighet si at å åpne for alternative lister ved bispedømmerådsvalg innebar at kirkemøtet gjorde som politikerne ville. Kirkemøtet åpnet for at en velprøvet ordning ved menighetsrådsvalg også ble en mulighet ved bispedømmerådsvalg.

I sin mandagsspalte 5. januar, og på Verdidebatt 7. januar, har Magne Lerø tatt for seg den kommende valgkamp i kirken. Her kan det virke som muligheten for flere lister ved kirkelige valg var noe som ble mulig først fra 2013 ved at «… Kirkemøtet grep inn og gjorde som politikerne ville».

Dette må være skrevet mot bedre vitende. Det er vanskelig å tro at Lerø ikke er på det rene med at det i overskuelig fortid har vært mulig å stille flere lister ved menighetsrådsvalg.

 Bispedømmerådene ble tidligere valgt indirekte, av menighetsrådene. Da kirken så skulle ha en ‘demokratireform’, var det knapt unaturlig at også valg til bispedømmeråd skulle være direkte. I første omgang prøvde man seg med såkalte preferansevalg, som viste seg å være så innviklede å gjennomføre at ca 10 % av stemmene ble måtte forkastes. Folk trodde de kunne levere urettede lister, som ved offentlige valg. Det kunne de ikke, de måtte angi preferanse. Hvis ikke, ble stemmen forkastet. Og kandidater med etternavn på A hadde større muligheter for å bli valgt enn de som hadde etternavn på Å.

Forut for Kirkemøtet i 2013 fremmet Kirkerådet et forslag hvor det skulle kreves 500 underskrifter for å stille alternativ liste i et bispedømme, og betonet at de grupper som kunne tenkes å stille til valg, var små at de ikke ville kunne innfri kravet. Da det etterhånden viste seg at mange innså at kravet om 500 underskrifter var urimelig høyt, slik at faren for alternative lister ble større, fremmet man et forslag hvor det bare skulle kunne være en enkelt liste, og bare mulig å avgi stemmer til to eller tre personer på denne listen (avhengig av hvor mange som skulle velges).

Med bakgrunn i den lange tradisjon for mulighet for flere lister ved menighetsrådsvalg, er det ikke så underlig at en slik ordning ikke kunne vinne fram. Man kan ikke med rimelighet si at det innebar at kirkemøtet gjorde som politikerne ville. Kirkemøtet åpnet for at en gammel, velprøvet ordning også ble en mulighet ved bispedømmerådsvalg.

Gå til innlegget

Helvete og kirkevalg i adventperspektiv

Publisert nesten 6 år siden

Benestads erfaringer med Aftenposten er et (advents)tegn på hva som vil komme. Kirkepartiene og noen bispedømmeråd bør benytte denne botstiden til besinnelse. Ellers kommer kanskje Kongen?

Frontfiguren for Levende folkekirke, Øivind Benestad, er blitt intervjuet av Aftenposten (24. nov) med overskrift «Helvete er ikke avskaffet» og kommenterer dette i samme avis noen dager senere (28. nov). Journalisten «… insisterte på at jeg måtte si noe om helvete. På hans direkte spørsmål om ikke helvete er avskaffet, svarte jeg motvillig med et par momenter. At Aftenposten fremstiller spørsmålet om fortapelsens mulighet som en hovedsak for mor-far-barnrelasjonen og ekteskapet, er fordummende og tendensiøst. At avisen i tillegg velger en så usaklig overskrift, er skuffende».

Jeg stusset også over vinklingen i intervjuet. I adventstiden skal man likevel gi akt på tegn om det som skal eller kan komme. I denne saken er det to forhold alle kirkevalgkampdeltagere må ta inn over seg.

For det første: Om Benestad ikke bruker helvete som argument i spørsmålet om likekjønnet ekteskap, har han meningsfeller som vil kunne gjøre det. Jeg har registrert eksempler.

For det annet: Aviser vinkler som de vil. Når en av landets største og mest seriøse aviser fordreier, kan man være sikker på at andre aviser vil gjøre det.

Dette tilsier at de som skal fronte Benestads sak, vil måtte være forberedt på mye. Åpen folkekirke kan grovt sett regne med å ha pressen med seg (selv om man nylig besværet seg over Vårt Lands uttrykk ‘homovalg’).

I dette perspektivet skal jeg igjen sale min gamle kjepphest: Unngå å føre disse debattene på menighetsplan, som ledd i menighetsrådsvalgene. I skjæringsfeltet mellom lokale kandidater og lokalaviser kan det fremkomme vinklinger som vil skade kirken. Det er neppe for sent å omgjøre beslutninger i noen bispedømmer om at noen bispedømmerådsmedlemmer skal velges via menighetsrådene.

I forlengelsen av dette: Unngå sterk personfokusering ved bispedømmerådsvalgene. Det vil det bli dersom Levende folkekirke ikke stiller egne lister, men vil føre en valgkamp for å få velgere til å kumulere enkeltpersoner på listen som frembringes i regi av bispedømmerådet. Partiet bør stille egne lister, med et klart formulert felles program, og listetopper som kan turnere og tåle massemedias kjør. Man har god tid til å gjøre dette.

Det til nå rareste bidraget til selve valgprosessen har imidlertid Åpen folkekirke stått for. I en kommentar på Verdidebatt fra styremedlem Brekken heter det: «I mange bispedømmer arbeider vi nå parallelt for å få inn våre kandidater på nominasjonslisten og med å stille egen liste.» Det første bør man slutte med. Hvordan i all verden skal man drive valgkamp på dette grunnlag? «Om du ikke kan stemme på oss, stem i hvert fall på våre kandidater på B-lista!»

I sum er jeg altså redd for skadelige vinklinger og at velgere skal bli forvirret. Men adventstiden er en botstid. Derfor bør begge partier, om ikke gjøre bot, så i hvert fall besinne seg: Holde sine kandidater unna bispedømmerådenes nominasjonsprosess, stille klare lister slik at velgerne vet hva de har å forholde seg til, og så vidt mulig finne fram til toppkandidater som er drevne nok til å fremstille sakene slik at mulighetene for fordreining minimaliseres. Samt tilkjennegi at man ønsker at alle bispedømmerådsrepresentanter skal velges direkte.

Jeg vet ikke om kirkerådet kan spille noen rolle her, for å tilskynde dette. Hvis ikke noe skjer i løpet av advent, har jeg i et mildt tilbakelenet øyeblikk lurt på om den eneste person som vel være medlem av kirken, nemlig Hans Majestet (grl § 4), kunne engasjere seg. Han har bred kontakt for så vidt som han stiller opp på alle bispevigsler, og har nok litt greie på valg og parlamentarisk ryddighet, herunder at det er tjenlig at partier ikke har navn som kan forveksles. Så når nyttårstalen er unnagjort, kunne han innkalle til en kirkevalgaudiens, med de to partier, de bispedømmer som vil la stridighetene føres på lokalplan, og evt representanter for kirkeledelsen. Her kunne han fortelle dem at det kan se ut til at hans (kirke)folk vil bli utsatt for en valgkamp hvor faren for forvirring er stor, og hvor konflikter kan bli spilt ut på et uhensiktsmessig lavt nivå.

Til overmål vil det da være åpenbaringstid … .

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere