Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Lederen for bispedømmerådets nominasjonskomite i Agder føler seg lurt av kandidater som bytter liste. Men å bytte var nok lurt av dem – ellers kunne velgerne blitt lurt. De er lurt allerede, av et bispedømmeråd som ikke gir dem full innflytelse.

I følge et oppslag i Vårt Land 11. april føler lederen i bispedømmerådets nominasjonskomite i Agder og Telemark seg lurt, fordi fire av de nominerte, som står for det samme som Åpen folkekirke, vil gå over til dette partiets liste.

Men ikke å gjøre det ville vært svært lite lurt av de fire. Ellers kunne de lurt sine velgere til å splitte sine stemmer på to lister, med forbausende resultater. Stemmekveg må gjetes, og holdes samlet.

Siden Agder og Telemark er et av de fire bispedømmer hvor bispedømmerådet har manipulert valget, ved å sikre tre av sju mandater for den indre krets (menighetsrådene), slik at ordinære kirkemedlemmer bare får lov til å velge fire, er det relativt lett å forklare hvorfor de fire gjorde noe lurt, og femtemann eller -kvinne burde tenke seg om en gang til.

Valgreglene. Som utgangspunkt må man ha klart for seg at mandater fordeles ved at partienes stemmetall deles på oddetallene, og når det skal velges fire, gir de fire største kvotientene mandat. Og man må vite at man kan kumulere tre kandidater på den listen man velger, men ikke stryke noen.

Regneeksempel. Det bor vel ca en halv million mennesker i bispedømmet, og med en valgdeltagelse på noe over 10 % skal vi her legge til grunn at det vil bli avgitt 56000 stemmer.

Hvis stemmefordelingen mot all formodning skulle bli 49001 til Rådets liste, og 6999 til Åpen, ville Rådets liste få alle mandatene (49001 dividert på fjerde oddetall, som er 7, gir 7000, som så vidt er større enn 6999 dividert på første oddetall, 1). I det øyeblikk en liste får 7001 stemmer, får den dermed et mandat. Mer realistisk ville det være med en stemmefordeling på 35001 til Rådet, og 20999 til Åpen. Men siden 35001 dividert på tredje oddetall, 5, gir 7000,2; mens 20999 dividert på andre oddetall, 3, gir 6999,7, ville faktisk Åpen bare få ett mandat da også. Sagt på annen måte, for å få to mandater når det er avgitt 56000 stemmer, må et parti få minst 21001 stemmer.

Splittelse av stemmekveget. Hvis mange fra Åpen hadde blitt stående på Rådets liste, ville velgere som er enig med Åpen, kunnet ha kommet i skade for å splitte sine stemmer mellom de to listene. Dermed ville det være nokså sannsynlig at Åpens liste ikke ville få mer enn 20999 stemmer, og altså ett mandat.

Med den valgordning vi har, ville Åpen dessuten risikere ikke å få noen mandater fra den andre listen, selv om deres sympatisører utgjorde halvparten av de som stemte på denne listen, nemlig 17500. De resterende 17501 velgerne ville kunne sikre seg alle tre mandatene, hvis de stemte slik Benestad i Levende folkekirke sa de skulle.

Benestad vil nemlig gå ut i alle bispedømmets aviser og si: Kumuler Tollefsen, Pedersen og Olsen. Hvis alle velgere er lydige, vil disse tre få 17501 x 2 stemmer. Stålsett, eller hans representant i Agder, ville kunne si ‘Stem på oss, eller kumuler Ås, Berg og Nes på Rådets liste’. Men selv om alle 17500 var lydige, ville disse tre få 2 stemmer mindre enn Tollefsen, Pedersen og Olsen.

Og egentlig kan ikke Åpen oppfordre til kumulering på Rådslista, fordi det innebærer at vedkommende velger ikke stemmer på deres liste, som dermed står svakere i hovedkampen, om mandater.

Det er selvfølgelig helt urealistisk at velgerne er så lydige som her forutsatt. Men effekten blir den samme med langt mindre lydige velgere, ettersom Levendes velgere vil være de som kan oppfordres til å kumulere, mens Åpen ikke kan gjøre det, fordi de da taper stemmer til sin liste.

Derfor ville resultatet, også ved mer realistiske forutsetninger angående lydighet, bli at dersom Åpens velgere fristes til å splitte sine stemmer på to lister, ville Åpen kunne sitte igjen med ett mandat, selv om de fikk 20999 stemmer på sin liste, og hadde 17500 sympatisører på den andre, i sum 38499 av de 56000 stemmene.

Hovedkonklusjonen blir etter dette følgende: De Åpne må fastholde en versjon av den gamle parole: «Åpne i alle bispedømmer, foren dere!» Femte Åpne i Agder og Telemark, som ikke har byttet liste, bør også bytte (for sikkerhets skyld). Og lederen av nominasjonskomiteen bør ikke føle seg lurt, av at noen nominerte oppdager at noe er lurere enn det de først sa ja til – de kunne lurt seg selv og lurt sine velgere om de ikke byttet.

I bispedømmer hvor valget er manipulert, vil det i siste instans være velgerne som blir lurt. Jo færre mandater det er til fordeling, jo skjevere vil mandatfordelingen kunne bli – den blir skjevest i enmannskretser.

Regneeksempel ved valg av sju. Med de samme tall som over, 56000 avgitte stemmer, og 20999 til den ene lista, og 35001 til den andre, ville mandatfordelingen når det skal fordeles sju mandater, blitt tre til ene og fire til den andre lista (som ville mangle drøye 300 stemmer på å ta siste mandat). Det ser også skjevt ut, men er vel bedre enn hhv ett og tre mandater.

I slike bispedømmer vil situasjonen heller ikke være så relativt gjennomskinnelig som når det bare skal velges fire. Dette skyldes først og fremst at Levende nok kan si ‘kumuler A, B og C’, men dette har mindre effekt når det skal velges flere, fordi Rådslista da kan få flere mandater enn tre.

Eksempel fra Oslo. Likevel har altså Lundby, som også nevnes i oppslaget, i Oslo (hvor det skal velges sju), byttet fra en trettendeplass på Rådslista der, til en sjuendeplass på Åpens liste. I utgangspunktet er det slik at han, med plass på Rådslista, ville kunne bli kumulert inn. Men hvis lista bare fikk tre mandater, ville han lett bli rammet av lydige Levende som kumulerte A, B og C, og samtidig handikappet, fordi de fleste av dem som mener det samme som ham, ikke ville bruke Rådslista. Og heller ikke her kunne Åpen oppfordre til kumulering av ham – da ville man miste disse velgerne.

For fullstendighets skyld: At man står på en sjuendeplass, innebærer ikke i seg selv at man har større sjanser for å bli valgt enn om man står på en trettende plass. Ingen kandidat har større eller mindre sjanser enn andre – alt avhenger av om man kumuleres, det gjelder også for dem som står på første plass, på alle lister.

Men man har større sjanser for å bli kumulert hvis man står blant sine egne. Og blir man likevel ikke valgt, etter å ha byttet liste, kan man trøste seg med ordet ‘han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham’.

Gå til innlegget

Klassekampen har fått klarlagt hva tidligere kirkerådsleder Andersen mente med sin kritikk av kirkens valgregler. Kirkerådet vil ha høy valgdeltagelse, men fire bispedømmer begrenser velgernes innflytelse.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 9. april.

I innlegg på Verdidebatt for noen dager siden pekte jeg på at det var feil når tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i et oppslag i Vårt Land 7. april hevdet at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn». Det korrekte er at ved forholdstallsvalg kan velgeren føre opp inntil tre navn fra andre valglister.

 Jeg fikk ikke korreksjonen på trykk, og det ble fort fjernet fra Verdidebatt; det ble meddelt at journalistene neste dag skulle skrive en korreksjon.

Den kom som en bitteliten notis, som inneholdt følgende kryptiske setning: «Dette gjelder for personer som skal supplere nominasjonskomiteens lister.» Javel, nei – hvilke personer?

Nå viser det seg at Klassekampen har kommet Andersen og Vårt Land til unnsetning. Av et intervju der 9. april fremgår det Andersen nok har ment, er «… at det at Åpen folkekirke stiller lister, blokkerer muligheten lokale grupper tidligere har hatt til [å] tilføye ekstra kandidater på bispedømmerådenes nominasjonslister»; han mener «… dette svekker det lokale demokratiet».

Dette er å rette baker for smed, mer presist Åpen folkekirke for Kirkemøtet. Det er Kirkemøtet som har vedtatt valgregler som innebærer at man ikke samtidig kan ha en ordning med supplerende nominasjon (det tekniske uttrykket for det Andersen savner) og en ordning med forholdstallsvalg. Tankegangen har vel vært at de misnøyde må klare seg med en ventil. Jeg ville anta at å åpne for begge muligheter ville medføre at valgprosessen ble forlenget på en uhensiktsmessig måte. At man bare har en mulighet, er neppe noe avgjørende kriterium for om valget er demokratisk eller ikke.

I Klassekampen for 1. april (merk datoen) haddeKirkerådets prosjektleder for kirkevalget, Eide, et innlegg som var et slags forsvar for at kirkepartiet Åpen folkekirke, ikke har fått støtte fra Kirkerådet til sin valgkamp. Man må først utrede, fram mot valget i 2019. Men slik utredning kunne man startet i 2013, da det ble klart at det ville bli mulig å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg. Dette skjedde etter sterk motstand fra Kirkerådets flertall, selv om det alltid har vært anledning til å stille alternative lister ved menighetsrådsvalg. Kirkerådet hadde forut for dette lagt opp til at det skulle være svært vanskelig å stille alternative lister, de måtte være undertegnet av 500 personer. Da jeg i desember 2012 argumenterte mot dette, fastholdt Kirkerådet sitt standpunkt. Men kravet ble etter hvert moderert, til 150.

Eide skriver også følgende: «Et viktig mål for demokratireformen i Den norske kirke har vært å øke oppmerksomhet rundt de kirkelige valgene slik at langt flere enn de mest aktive kirkemedlemmene bruker sin stemmerett». Det er nok en riktig beskrivelse av målet, men gjennom sære bestemmelser i valgreglene (omtalt som et kompromiss) har Kirkemøtet lagt grunnlaget for, og fire bispedømmeråd vedtatt, at målsettingen blir en aprilsnarr i disse fire bispedømmene.

Her har bispedømmerådene nemlig brukt en bestemmelse i valgordningen som sikrer ‘de mest aktive kirkemedlemmene’ langt større innflytelse enn andre. I disse bispedømmene, hvor Kirkerådets flertall også har sin maktbase, vil nemlig bare ca halvparten (fire av sju) bispedømmerådsmedlemmer bli valgt av kirkens ordinære medlemmer. Den resterende snaue halvpart, tre av sju, skal velges indirekte, av ‘de mest aktive kirkemedlemmene’, nemlig de som blir valgt til menighetsråd. I motsetning til den manglende mulighet for supplerende nominasjon som Andersen er opptatt av, fremtrer dette som en vesentlig brist ved en valgordning som skal være ledd i en demokratireform.

Siden bispedømmerådsmedlemmene er også er delegater til Kirkemøtet, innebærer dette at valgresultatet til Kirkemøtet vil bli omstridt. Menighetsrådsmedlemmer i de fire bispedømmene vil tendere mot et mer konservativt syn på ekteskapet enn den brede medlemsmassen, og de vil derfor primært gi sin stemme til bispedømmerådets egen liste, og der kumulere de kandidater som står for et konservativt ekteskapssyn. Åpen folkekirke vil ikke stå sterkt i denne velgergruppen. På denne måten har de fire bispedømmerådene klart gått ut over sin rolle som nøytral tilrettelegger for valget, og vedtatt ordninger som er til fordel for den liste de selv står bak, og som det andre partiet, Levende folkekirke, baserer seg på.

Ordningen kunne kanskje forsvares da man gjennom såkalte preferansevalg valgte enkeltpersoner til bispedømmeråd og Kirkemøte. Men når det nå blir to lister i alle eller de fleste bispedømmer, innebærer ordningen at mandatfordelingen ikke blir proporsjonal med stemmetallene ved hovedvalget. Det er dette de ordinære valg her til lands tilstreber, i det siste også ved hjelp av utjevningsmandater. Men altså ikke innen kirkens såkalte demokratireform. Her vil tolv av Kirkemøtets 77 leke mandater, dvs drøye 15 %, vil bli valgt ved en særordning for ‘de mest aktive’.

Men det er ikke for sent å snu. De fire bispedømmerådene kan omgjøre sitt vedtak og vedta at alle mandater skal fordeles etter det ordinære valget. Slik kan man vise at man respekterer de som ‘bruker sin stemmerett’, ved at de får full, og ikke bare delvis, innflytelse på resultatet.

Gå til innlegget

Feil om kirkemøtevalget

Publisert over 5 år siden

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen er udemokratisk. Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges direkte.

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn».

 Dette er feil. Regelen om at man ikke kan føre på navn, er begrenset til den situasjon der det bare foreligger en liste. Når det foreligger to lister, gjelder følgende (§ 2-13 (3) b):

 «Ved forholdstallsvalg kan velgeren … føre opp inntil tre navn fra andre valglister. Disse kan ikke gis tilleggsstemme, verken ved å sette kryss eller ved å gjenta navnet.»

 Faktaboksen i oppslaget er dermed ufullstendig. Den sier, korrekt, at man kan kumulere inntil tre, men utelater den bestemmelsen som er sitert ovenfor.

 Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges ved det ordinære direkte valget, til fire. Tre skal velges ved indirekte valg, av menighetsrådene.

 Dette er særlig udemokratisk når det foreligger to eller flere lister. Her til lands er det demokratiske ideal at det skal være størst mulig proporsjonalitet mellom antall avgitte stemmer og antall tildelte mandater. Derfor har man utjevningsmandater ved stortingsvalg. Slik proporsjonalitet er man ikke sikret når det bare er fire av de sju mandatene som velges direkte.

 I de (kanskje to?) bispedømmer hvor det bare vil foreligge en liste, er en slik todeling av valget noe mindre problematisk, fordi hensynet til proporsjonalitet ikke gjelder. Men også her ville det være mest demokratisk ikke unndra tre mandater fra det ordinære valget, så meget mer som et hovedsiktemål med demokratireformen har vært å øke valgdeltagelsen. Da blir det uryddig aktivt å begrense velgernes innflytelse.

Men dette er et vedtak som de fire bispedømmeråd har tid til å omgjøre før valget. Også etter påske gjelder fjellvettsregelen om at det er ingen skam å snu.

Gå til innlegget

Forvirrende finurligheter ved kirkevalget

Publisert over 5 år siden

Kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene. En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen i Oslo.

Et engelsk-amerikansk uttrykk sier at «the devil is in the details». Det ville være mildt upassende å anvende uttrykket på kirkevalget, kanskje man kunne antyde versjonen «kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene». En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen til Oslo bispedømmeråd, og derfor byttet liste.

1. Det er enklest å forstå finurlighetene ved å gå veien om menighetsrådsvalgene. I motsetning til hva de fleste velgere tror, har man ikke innvirkning på valgresultatet hvis man bare leverer en urettet liste. Opptellingsmåten er nemlig slik at en urettet liste innebærer en stemme til alle på listen, slik at effekten blir null. Skal man ha noen innvirkning, må man kumulere minst en kandidat.

Etter mitt skjønn er dette en uheldig ordning, fordi velgerne ved offentlige valg vet at de der påvirker resultatet, uten å kumulere. Da burde det vært tilsvarende ved kirkelige valg. Det kunne man oppnådd ved å si at en urettet stemme er en stemme til de øverste på listen, nemlig det antall som skal velges (4 – 10). Men det hadde gitt all makt til nominasjonskomiteen, som er den instans som bestemmer rekkefølgen på listen. Hvis en kandidat da kommer under ‘streken’, f eks på ellevte plass når det skal velges ti, har vedkommende ingen reell sjanse til å bli valgt. Jeg ville likt en slik ordning, da kunne jeg si ja til å være listefyll, uten særlig fare for å bli valgt. Men slik er det altså ikke. I denne situasjonen har jeg for lenge siden oppfordret Kirkerådet til å sørge for at det på alle lister ved menighetsrådsvalgene føres på «Hvis du leverer en urettet liste uten kumulering(er), har du ikke innvirkning på hvem som blir valgt». Det gjenstår å se om oppfordringen blir fulgt.

2. Denne opptellingsmåten har man beholdt også ved bispedømmerådsvalgene. Men når det nå blir to lister ved alle eller de fleste slike valg, vil en urettet liste være av stor betydning – den er en stemme til det ene eller andre ‘kirkeparti’.

Innen den enkelte liste betyr imidlertid en persons plassering svært lite; plasseringen har bare betydning ved stemmelikhet.

Dette vil i praksis ha minst å si på de listene som Vårt Land kaller ‘offisielle’, altså de som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer. Her vet vi at Levende folkekirke vil drive valgkamp av typen ‘kumuler den og den og den’, alternativt ‘kumuler tre av følgende …’. (Man kan bare kumulere tre, og ikke stryke noen.) Det eneste som da betyr noe, er at man får sine folk på listen. Er man ikke fornøyd med de folkene man får på listen, kan man stille egen liste, slik man har antydet i Bjørgvin, der Morland ikke kom med. Men at Lundby bare kom på 13. plass i Oslo, hadde faktisk begrenset betydning for hans muligheter for å bli valgt: Så lenge man står på listen, har man sjanse. (På den annen side, trettende plass er ingen tung tillitserklæring … .)

På listene som fremmes av Åpen folkekirke vil heller ikke plassering ha særlig betydning. Det hjelper ikke å stå på førsteplass dersom velgerne kumulerer andre. For å få valgt sine fremste kandidater kan derfor denne grupperingen rangere sine folk og gå ut med ‘kumuler de tre første på listen’, eller føre kandidatene opp i en annen rekkefølge, og si som Levende folkekirke må si om den andre listen: «Kumuler den og den og den».

3. En finurlighet for viderekommende har å gjøre med overføringer fra en liste til en annen. Det enklest med et eksempel: En velger som støtter Åpen folkekirke og benytter deres liste, synes likevel at Hegstad, som står først på den ‘offisielle’ listen i Oslo, bør støttes. Det kan velgeren gjøre, ved å føre Hegstad opp på den listen han benytter. Men da svekkes hans stemme til Åpen folkekirke med en sjudel (sju fordi det skal velges sju). Så hvis sju personer gjør dette, vil Åpen folkekirke tape en (full liste)stemme, som vil tilfalle den offisielle listen. Det ene partiet mister altså en listestemme, det andre partiet får en, slik at differansen økes med to. Blir det mye av dette, forrykkes mandatfordelingen. Av denne grunn bør eller kan ikke Åpen folkekirke anbefale kandidater på den andre listen.

4. Avslutningsvis: I Vårt Land for 10. mars er der en reportasje om ‘offisielle’ lister som er lovstridige, fordi de ikke inneholder nok unge kandidater. Her er imidlertid lovteksten klar: Listen skal inneholde 20 % kandidater under 30 år. Det vil være svært uheldig om en liste uten noen under 30, slik som på Møre, blir akseptert. Men situasjonen er mindre alvorlig enn den kunne vært, dersom Kirkerådets leder og flertall hadde fått sin vilje og forhindret mulighetene for forholdstallsvalg. Nå kan misnøyde unge stille egen ungdomsliste. Det må da kunne gå an å hisse opp noen høgskolestudenter i Volda?

Gå til innlegget

Man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag i lærerutdanningen. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7.

Stortingsrepresentant for KrF, Tyvand, skriver i et innlegg i Vårt Land 27. februar at RLE «… ble den store taperen …» etter siste reform av lærerutdanningen (i 2010).Det er uetterrettelig. Tyvand må nemlig vite at det ikke lenger er noen obligatoriske skolefag i lærerutdanningsprogrammene for trinn 5-10 . Slik sett ble alle fag tapere, evt bare de som var obligatoriske, nemlig norsk og matte, i tillegg til RLE. I programmene for trinn 1-7 beholdt man norsk og matte som obligatoriske, så for denne utdanningens vedkommende kan man kanskje med en viss rett si at faget, som var obligatorisk, ble en taper.

RLE, nå som KRLE, skal ved neste reform bli en modul i faget Pedagogikk og elevkunnskap. For så vidt som faget altså ikke blir et eget fag, men del av pedagogikkfaget, virker det snodig av fagfolk, som Tyvand referer til, å hevde at dette skulle medføre svakere rekruttering, når studentene skal velge sine undervisningsfag. Men det er mulig at studentene vil mene at nå har de fått noe (K)RLE, slik at de har en viss realkompetanse i dette faget, og derfor velger andre fag. Siden sysselsetting av lærerutdanningenes RLE-personale synes å være et underliggende tema, blir vel nettoresultatet noenlunde det samme: Enten 15 studiepoeng for alle studenter, eller 30 studiepoeng for noen.

I Vårt Land for 1. mars er Tveter Thoresen inne på dette spørsmålet, for så vidt som hun omtaler de 15 studiepoeng som en «… minimumsvariant som gir lite rom for strategisk satsing ved høyskolene». Men det er uklart om hun i stedet vil ha (K)RLE som et obligatorisk fag, eller Ole Brums ‘ja takk, begge deler’ – både modul i pedagogikk, og obligatorisk fag. Mitt skjønn er at man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7, fordi mange studenter har så svakt grunnlag i dette faget at man må utvikle egne faglærerutdanninger i matematikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere