Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Agder og Telemark bispedømmeråd vil allerede i løpet av 2014 langt på vei kunne avgjøre valget på nytt råd, som skal finne sted høsten 2015.

Kompromiss. Det skyldes at Kirkemøtet, som består av alle bispedømmerådene, er kommet i skade for å vedta et kompromiss for valgordningen som man neppe kan ha tenkt igjennom. Kompromisset kunne fungert dersom man fortsatt hadde hatt preferansevalg (valg på personer), men svekker små velgergruppers innflytelse når man nå har gått bort fra denne ordningen, og vil få forholdstallsvalg (valg på grupper/partier) dersom det stilles mer enn en liste. Dermed fremtrer det som udemokratisk (jf nedenfor).

Kirkerådet, som forbereder saker for Kirkemøtet 2014, og som nå følger opp kompromisset ved å foreslå regler for valget, skriver: ”En viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg. Forsøk med direkte valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet var derfor sentralt ved valgene i 2009 og 2011 og det er nå lovfestet at minst fire av de sju leke representantene i et bispedømmeråd skal velges direkte.” Så langt er alt greit – antallet som skal velges direkte, på Agder og andre steder, er fire til sju. Hvis det velges færre enn sju, skal de resterende velges ved et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, slik alle ble valgt før forsøksfasen.

Men så heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (Agder og Telemark bispedømmeråd er et bispedømmeråd som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for dette) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det, kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang (…). … Til valget i 2015 anbefales det fremdeles å gjennomføre valget med den kombinasjonsløsningen som ble sendt ut på høring.”

Det er den siste anbefalingen som skaper problemer, dersom Kirkemøtet nå i vår skulle gi sin tilslutning til den, og bispedømmerådet senere bestemme å holde valg i samsvar med dette.

Kompromisset kan ikke overkjøre velgerne. Noen ganger er det kjekt med kompromisser. Men de må gjennomføres i stil og orden. Verken Kirkemøtet, som fastlegger valgordningen, eller bispedømmerådet, som til nå har bestemt om det direkte valget skal omfatte sju eller færre, kan forutsette at velgerne i bispedømmet ønsker en avkorting i sin innflytelse. Det er ikke så interessant hva bispedømmerådet mener om ulike typer demokrati og at de, etter å ha tapt kampen for sin type, evt ville gå inn for kompromisset. Det er heller ikke så interessant at Kirkerådet leter etter kompromisser. Velgerne må først få si fra om de ønsker sin lovfestede rett til maksimal innflytelse ved å velge sju, eller svakere innflytelse, ved at det velges færre.

Dette kan enklest sjekkes ved at man i tilknytning til valget i 2015 legger fram for velgerne spørsmålet om de, som i de fleste andre bispedømmer, ved senere valg vil velge sju representanter, eller om de foretrekker en avkorting i sin direkte innflytelse.

Men så lenge man ikke har sjekket hva velgerne mener, kan Agder og Telemark bispedømmeråd (og andre bispedømmeråd som måtte ha de samme oppfatninger) ikke legge til grunn at velgerne vil gi fra seg innflytelse. Derfor må man i 2015 legge opp til at det skal velges sju representanter. Noe annet har man ikke mandat til. Stortinget har vedtatt at velgerne i alle bispedømmer skal kunne velge sju, og velgerne må eksplisitt frasi seg denne retten før kirkelige råd, over hodet på dem, legger til rette for og fatter vedtak om at de skal ha mindre innflytelse.

Kompromisset hindrer et representativt valgresultat. Spørsmålet om man skal velge fire eller sju representanter har stor betydning for hvor lett det vil være for andre lister enn den bispedømmerådet selv frembringer, å få valgt inn sine kandidater. Det ble ved siste valg avgitt ca 33000 stemmer i Agder/Telemark. Med den form for valgoppgjør man bruker, vil det kreves ca 4700 stemmer for å få inn ett mandat fra en alternativ liste, dersom det bare skal velges fire. Skal man velge sju, er det nok med ca 2500 stemmer. Det sittende bispedømmeråd har ikke anledning til å hindre disse 2500 velgere i å få valgt sin representant, uten å ha sjekket med sine velgere om de virkelig vil ha mindre innflytelse enn i andre bispedømmer.

Sakens forhistorie. Den situasjon som har oppstått, må sees på bakgrunn av at Kirkerådet, eller et flertall i rådet, opprinnelig ikke ønsket forholdstallsvalg, hvor ulike grupper får mandater i noenlunde samsvar med hvor mange stemmer de får. Først begrunnet man dette med at ingen grupper ville kunne frembringe det nødvendige antall underskrifter for å kunne stille liste. Da man innså at dette var et oppkonstruert problem (man kunne bare sette tallet lavere; Stortinget reduserte det senere fra 500 til 150), gikk man mot forholdsvalg av mer tekniske grunner, og foreslo en meget restriktiv valgordning, der velgerne bare skulle kunne stemme på to eller tre kandidater, avhengig av om det skulle velges fire eller sju. Men Kirkemøtet aksepterte ikke dette, og bestemte at man skal ha forholdsvalg, hvis det fremmes forslag om flere lister.

Kompromisset er en nisse som er blitt med på lasset, og skyldes antagelig at man ikke har tenkt klart nok: Forsøkserfaringene som man viser til (se innledningen) ble gjort da man hadde såkalt preferansevalg, der man stemmer på personer, ikke på lister/grupper. Da betyr det mindre om fire velges direkte og tre indirekte, eller om alle sju velges direkte. Tilsvarende vil gjelde hvis det ved valget i 2015 bare stilles en liste. Men det vil likevel være slik at direkte valg av sju sikrer bedre samsvar med velgernes oppfatning, enn når det direkte valget begrenses til fire. Og når det først brukes tid, krefter og penger på å avholde et direkte valg, fremtrer det som unødvendig å skulle dele valget i to.

Hvis det imidlertid fremkommer to eller flere lister, slik at det ikke er personer, men grupper/lister, som man skal stemme på, blir valgkretsens størrelse, altså det antall som skal velges, av største betydning, slik talleksempelet ovenfor viser. Kirkerådets saksforelegg viser til at flere høringsinstanser har pekt på problemene med kombinasjonen forholdstallsvalg og to valgomganger, men det anbefales altså likevel at man går for denne løsningen.

Grader, ikke typer av demokrati. Med utgangspunkt i Kirkerådets uttrykk ”typer av demokrati” kan det skisseres valgordninger som i ulik grad sikrer at små grupper får uttelling. På den ene ytterkant har man typen ’kun indirekte valg’ – bispedømmerådet velges av menighetsrådene. Da er det den indre krets som får valgt sine kandidater. Det var bl a dette demokratireformen skulle endre på. Man kunne innføre en ordning som tilsvarer den man har ved parlamentsvalget i England, nemlig enmannskretser: Bispedømmerådets medlemmer velges fra det enkelte prosti, eller grupper av prostier. Da er det også slik at små grupper har liten mulighet for å få inn sine kandidater. En ordning der fire velges direkte og tre indirekte er en mellomløsning, som kunne være akseptabel i fremtiden, dersom velgerne i angjeldende krets ved en egen avstemning har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å øve maksimal innflytelse (men egentlig burde det kreves enstemmighet eller svært kvalifisert flertall for en slik avkorting). Direkte valg av alle sju medlemmer gir små grupper de største muligheter. Kompromisset ville svekke denne innflytelsen. Det er neppe sakssvarende å kalle dette ‘typer’ av demokrati. Det er reelt sett tale om grader av demokrati, der kriteriet er hvor godt ordningen sikrer at et mindretall får uttelling.

Antikvert ordning som kirkens bidrag til grunnlovsjubileet?

Valgordninger oppfattes ofte som en form for naturlover, som ikke kan endres. Men slik er det ikke. En gitt valgordning er til gunst for visse grupper, og til ugunst for andre. Man må anta at de som går sterkest inn for kompromisset, utmerket godt vet at det vil gi fordeler til den indre krets, slik som ved den gamle ordning, der alle ble valgt med indirekte valg. Den ordningen var egentlig en variant av svært gamle regler for stortingsvalg, der man først valgte valgmenn, som så valgte stortingsrepresentantene. Ordningen hadde nok dels praktiske begrunnelser, men var også begrunnet i at velgerne ikke ble oppfattet som å ha nok innsikt til å velge direkte. Kirkens bidrag til grunnlovsjubileet bør ikke være at man, uten å sjekke om velgerne ønsker det, delvis viderefører en ordning som ved stortingsvalg ble avviklet for over 100 år siden.

Gå til innlegget

Kirkerådet legger i et saksforelegg opp til å foreslå overfor Kirkemøtet at det kan inngå kompromisser på velgernes vegne, uten at velgerne er tatt med på råd.

Ved valg til bispedømmeråd og Kirkeråd heter det i saksforelegget at ”en viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg”.  Videre heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (…) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang.”

Tidligere ble bispedømmeråd valgt ved indirekte valg. Når man med dette utgangspunkt skulle ha en demokratireform med økt bruk av direkte valg, og det samtidig er uenighet om bruk av direkte valg, kan det virke tilforlatelig at man forsøkte å finne et kompromiss. Men når man nå skal fastsette endelig valgordning for den nye ordning, må kompromisset vurderes kritisk. Et stort demokratisk problem vil være at når det noen steder bare skal velges fire og andre steder sju representanter, får velgerne ulik grad av innflytelse: En mindretallsliste må ha nesten dobbelt så mange stemmer for å oppnå mandat når det bare skal velges fire, sammenliknet med når det skal velges sju. Siden det ikke finnes utjevningsmandater, blir mange stemmer bortkastede, nemlig de som er avgitt til lister som ikke får mandat.

Kanskje dette er en intendert konsekvens hos dem som egentlig ikke ønsker direkte valg. Men det er vanskelig å se at Kirkerådet eller Kirkemøtet eller et bispedømmeråd har mandat til å foreta slik avkorting av velgeres innflytelse. Det er ikke her tilstrekkelig å vise til at enkelte bispedømmeråd har ment at man bare bør velge fire representanter ved direkte valg. I så fall måtte angjeldende bispedømmeråds flertall være valgt på et program som innbefattet slik avkorting av velgernes innflytelse. Det er meget neppe tilfelle.

Sagt på en annen måte: Når det er innført en demokratireform som innebærer at ’kirkefolket i valg’ er øverste organ, kan ikke underliggende organer (bispedømmeråd eller kirkemøte) uten videre avkorte det øverste organs myndighet. Skal man gjøre det, må velgerne forespørres om de ønsker slik avkorting. Men det kunne man jo gjøre – f eks som kirkens bidrag til 200 års jubileet for grunnloven: ”Vil dere nå virkelig ha lik mulighet for å påvirke valgresultatet?”

Det har vært anført at ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg gir muligheter for justere valgresultat på en måte som de fleste vil oppfatte som gunstig, nemlig ved å få valgt inn representanter for grupper (kjønn og alder) eller områder som ikke kom med i det direkte valget av fire (geografi). Dette er imidlertid et langt på vei et oppkonstruert problem, som enklest kan forklares slik: Hvis man bare skulle velge en enkelt ved direkte valg, ville det ikke være mulig å få til bred og balansert representasjon gjennom denne delen av valget. Velger man sju, er mulighetene store, velger man fire, er de middels. Å hevde at man må ha indirekte valg for å sikre bredt sammensatte bispedømmeråd blir dermed snodig – antagelig er det et vikarierende argument. Bredde sikres enklest ved at alle velges direkte.

Ved vurderingen av argumentet er det antagelig også av betydning at det er fremsatt med utgangspunkt i ordningen med direkte valg i form av preferansevalg. Det eneste noenlunde sikre ved slike valg er at de som står øverst på lista, har litt større mulighet for å bli valgt enn de som står lenger nede (det var derfor de med etternavn på A hadde størst sjanse til å bli valgt). Ved forholdstallsvalg vil de som står øverst på listene, ha langt større mulighet for å bli valgt. Derfor, dersom nominasjonskomiteen ser til at listen utformes slik at det blir brukbar balanse mht kjønn, alder og geografi dersom den ’offentlige’ lista får inn fire eller fem eller seks eller sju mandater, svekkes argumentet om justering ved hjelp av en indirekte valgomgang ytterligere.

Rimeligvis vil det være slik at dersom det stilles mange alternative lister, vil bredden og balansen kunne svekkes. Men det er bare uttrykk for at ’kirkefolket i valg’ har ment at andre breddehensyn enn kjønn, alder og geografi er viktigere. At en slik meningsytring får uttelling, kalles demokrati.

På tross av motforestillinger fra høringsinstanser fastholder man at det ved menighetsrådsvalg skal være slik at urettede stemmer ikke skal ha innflytelse på valgresultatet. Her bør man for det første spørre seg om hvor mange av høringsinstansene som har sett at dette blir resultatet – man måtte finlese høringsnotatet og ha relativt dyp innsikt i valgtekniske spørsmål for å se at det var dette man foreslår. Det vises også til at dette var en ordning man hadde før 2011. Vel, ikke alt gammelt er godt, men heller ikke alle nye påfunn er av det gode. Jeg vil foreslå at Kirkerådets medlemmer ved behandlingen spør seg selv om de ville det naturlig å stemme i henhold til følgende: ”Her skal det velges 10, da vil jeg stemme på disse 15.”

Man viser også til at dette er en ordning som gir nominasjonskomiteen for mye makt. Men spørsmålet blir da om dette berettiger at man fratar store grupper av ’kirkefolket i valg’ all innflytelse, nemlig de som tror at når de leverer inn en urettet liste, har de avgitt en reell stemme. Man har nettopp gått bort fra preferansevalg, fordi mange velgere ikke maktet å sette minst ett kryss, slik at stemmen måtte forkastes. Man bør ikke da innføre en ordning som innebærer at mange stemmer ikke teller.

Saken bør avgjøres med utgangspunkt i den realitet at nominasjonskomiteens tyngste oppgave er få tak i nok folk; det er sjelden det er strid om rekkefølgen blant de mer eller mindre uvillige. Blir det slik strid, har man muligheten for at det fremmes alternative lister.

Og ved begge typer valg, både til menighetsråd og til bispedømmeråd, bør man dosere mulighetene for å stryke og å kumulere skjønnsomt. Når det ikke stilles mer enn en liste, bør denne påvirkningsmuligheten være stor (antagelig ubegrenset, siden nominasjonskomiteen da har svært stor innflytelse); når det stilles mer enn en liste, bør den være svært begrenset.

Gå til innlegget

TO RARITETER I NYE VALGREGLER I KIRKEN

Publisert rundt 6 år siden

Kirkerådet har sendt til høring nye regler for valg i kirken. Ved menighetsrådsvalg legger man opp en opptellingsmåte som innebærer at svært mange velgere ikke vil kunne påvirke resultatet. Ved bispedømmerådsvalg vil velgerne få ulik innflytelse avhe

Forslag til regler for valg av menighetsråd  bør endres, slik at en urettet liste innebærer at bare det antall som skal velges, får stemme (hvis listen har 15 navn og det skal velges 10, får bare disse 10 stemme). Med den ordning som foreslås, vil en urettet liste ikke påvirke resultatet, men i realiteten være en blank stemme. Dette kan ikke antas å være i samsvar med det velgerne legger til grunn:

Valgene skal holde samtidig med to offentlige valg (kommune og fylkeskommune). Når man stemmer ved disse, vet man at selv om man ikke retter på listene, har man likevel innflytelse på resultatet. Antagelig vil det også være slik ved fleste bispedømmerådsvalg (der hvor det stilles flere lister). Det er da rimelig at det også ved det fjerde valget blir slik at en urettet liste påvirker resultatet. Det vil være en utfordring å skulle formidle at ved ett av fire valg har en urettet liste en helt annen status enn ved de tre øvrige.

En ordning med at bare de første på listen får stemme, vil gi nominasjonskomiteen større innflytelse, men man vil samtidig ta hensyn til de som har sagt meg villig til å stå nederst på lista, som en form for listefyll. Med en slik ordning bør imidlertid mulighetene for velgerinnflytelse økes, slik at det gis langt større mulighet for tilleggstemmer og strykninger enn det nå legges opp til.

Det er faren for ’kupp’ som ligger bak de restriktive forslag tenkningen på dette punkt, men det kan av forhistorien synes som dette er noe man primært har vært opptatt av ved bispedømmerådsvalg, mens det enda var uklart om der ville innføre forholdstallsvalg. ’Kupp’ er imidlertid også uttrykk for velgerengasjement, og bør ikke oppfattes entydig negativt, jf muligheten for å ha forholdstallsvalg hvis forholdene i en menighet er sterkt polariserte.

Til nylig har man kunnet kuppe et menighetsrådsvalg ved å stryke og eller kumulere / gi tilleggstemme. Det enkleste var antagelig at en gruppe ble enige om bare å utnytte en andel av sin stemmerett (f eks bare stemte på 8 selv om man kunne stemme på 10).

Kirkemøtet vedtok sist at man overhodet ikke skulle kunne stryke, men det foreslås nå endret. Det er bra, fordi de opprinnelige henvisningene til offentlige valg ikke tok høyde for at man ved slike valg allerede har påvirkningsmulighet, ved at der er flere lister.

Nå foreslås det at man bare skal kunne stryke tre, og tilsvarende begrense antall tilleggsstemmer til tre. Det er imidlertid vanskelig å se at det skulle være behov for slike begrensninger; hvis opptellingsmåten blir slik at nominasjonskomiteens forslag får stor vekt, bør velgerne ha størst mulig anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Siden menighetsrådsvalget vil være det eneste hvor det (oftest) bare foreligger en liste, vil det være tjenlig at det klargjøres på listen hvilken innvirkning en urettet liste har. Dette gjelder i særlig grad dersom man mot formodning skulle opprettholde forslaget, og legge opp til at en urettet liste egentlig er en blank stemme. Hvis ikke det fremgår, står man i fare for å lure velgerne.

Forslag til regler for valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet

Den ordning Kirkemøtet her vedtok, innebærer at velgere har ulik innflytelse avhengig av hvor de bor, for så vidt som antallet som velges direkte, kan begrenses til fire, selv om det skal velges sju; de resterende velges da ved indirekte valg. Når det nå legges opp til endringer i Kirkemøtets vedtak (se ovenfor om strykninger), er det naturlig å foreslå endring også på dette punkt. Man kan ganske enkelt fjerne alle bestemmelser om indirekte valg; man vil likevel få et regelverk som er i samsvar med loven, som bare sier at minst fire skal velges direkte.

Slik det nå er, vil det for en kirkepolitisk gruppering som stiller liste i flere bispedømmer, i noen bispedømmer være tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få et mandat (man benytter oddetallsmetoden ved mandatfordeling; tretten er sjuende oddetall,); i andre bispedømmer kreves ca 1/7, altså omtrent dobbelt så mange (sju er fjerde oddetall). Sett fra velgernes synspunkt innebærer dette at en stemme bare har halv vekt i noen bispedømmer, og at det i disse bispedømmene vil bli slik at mange stemmer blir bortkastet (man har ikke utjevningsmandater som ved stortingsvalg). Dermed fravikes et stykke på vei prinsippet ’en mann en stemme’. I saksforelegget har det ikke vært mulig å finne noen egentlig begrunnelse for en slik ulikhet. Det kan synes som en tradisjon med relativt sterk biskoppelig suverenitet innen bispedømmet her har slått ut på et valgordningsspørsmål av leke representanter, hvor det er sterke grunner for like regler over hele landet. I tillegg er det kanskje et kompromis i forhold til dem som ønsket at demokratireformen skulle innebære at man valgte som før, og ikke åpnet for forholdstallsvalg:

For et års tid siden hadde nemlig Kirkerådet fått det for seg at de grupper som kunne tenkes å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg, var sååå små at det ikke ville ha noe for seg å åpne for forholdstallsvalg. Dette størrelsesproblemet konstruerte man selv, ved å stille krav om 500 underskrifter. At det ikke skulle være mulighet for flere lister, fastholdt man overfor Kirkemøtet i vår – da foreslo man en så aparte ordning at det hadde hatt lite for seg å trykke lister: velgerne skulle bare få avgi stemme på to-tre personer, og kunne like godt skrevet navnene på et blankt ark. Den ordning Kirkemøtet vedtok, åpner for forholdstallsvalg når så få som 150 ber om det (storingskomiteen berømmet her Kirkemøtet for å ha senket kravet!).

Det er tvilsomt om den ulikhet man nå legger opp til, vil kunne forsvares over tid – velgere flytter på seg, og vil reagere på at deres stemme ved flytting får halvert sin betydning.

(Hvis det mot formodning skulle være slik at Kirkemøtet ikke selv kan vedta at stemmer skal telle noenlunde likt overalt, må man ta steg for å få endret loven, slik adgangen til å kombinere direkte og indirekte valg, faller bort.)

Det ideelle hadde vært at bispedømmerådene selv ikke administrerte fram noen valgliste, men overlot det til velgerne. Kanskje kan det bli slik i fremtiden. Men inntil det innvinnes mer erfaring, er det hensiktsmessig at man via valgråd og nominasjonskomite får fram en liste Den må rimeligvis være bredt sammensatt, siden man ikke vet om det vil komme andre lister.

Men det fremtrer som en form for overstyring når det legges mange føringer på hvordan alternative lister skal se ut, hva angår alder og kjønnsfordeling.. Her må de grupper som ønsker det, få lov til å fremme de kandidater de ønsker, og så vil det være opp til velgerne å gi uttrykk for om man synes dette er gode kandidater eller ikke. Såpass frihet bør velgerne få.

 

Avslutningsvis: I debatten om valg i kirken har det vært hevdet at det er vanskelig å finne en ideell valgordning. Det er et utagn som kan skjule en mangfoldighet av synder og skjulte agendaer. Realiteten er at mange detaljbestemmelser innen en ordning er til større fordel for noen grupper en for andre. Dette gjelder f eks ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg. Her hevdes det at indirekte valg også er demokratisk. Det er jo for så vidt sant, hva angår en rendyrket indirekte ordning. Men når kombinasjonen innebærer at færre velges gjennom direkte valg, får ordningen en mindre demokratisk effekt, slik som redegjort for ovenfor: små grupper holdes lettere utenfor. Man bør unngå å argumentere med demokrati når man ønsker en ordning med slik effekt.

Gå til innlegget

Halvveis demokratireform i kirken

Publisert over 6 år siden

En velgers innflytelse vil variere med bosted. I noen bispedømmer vil en stemme gitt til en liste som har begrenset tilslutning, være bortkastet, i andre vil en slik stemme kunne gi mandat. Bare Senterpartiet går inn for direkte valg av alle.

Stortinget er i ferd med å vedta at det skal være opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt kirkens demokratireform skal settes ut i livet: Skal alle syv leke representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av tre, slik at bare fire velges direkte? Bare Senterpartiet går inn for direkte valg av alle representanter.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som nærmest har vært ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare fire skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle syv skal velges direkte. En ’offisiell’ liste, fremmet av systemets nominasjonskomite, vil dermed lett bli den eneste som får inn sine mandater, og de tre som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn. Arbeiderpartiet har nylig programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …”.

Ordningen innebærer  at en velgers innflytelse varierer med bosted. I noen bispedømmer vil en stemme gitt til en liste som har begrenset tilslutning, være bortkastet, i andre vil en slik stemme kunne gi mandat. Ved hjelp av utjevningsmandater har Stortinget motvirket slike effekter av sin egen valgordning. For å sitere Senterpartiets medlem i komiteen, Anne Tingelstad Wøien: ” Dette medlem savner en begrunnelse for hvorfor en ikke ønsker direkte valg av alle sju leke representanter til bispedømmeråd, og kan ikke se grunner for at dette ikke lovfestes.”  Denne velger gir sin tilslutning til dette, og utfordrer alle partier, men, i lys av ovenstående, særlig Arbeiderpartiet, til å gi en begrunnelse.

Gå til innlegget

Med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut.

Mine besteforeldre i Arendal tilhørte en dissentermenighet som kalte seg ’de frie’, men etter uenighet om et par skriftsteder toget de og noen andre ut, og etablerte ’de fri-frie’. Jeg har assosiert til dette etter det siste halvårets diskusjon om valgordninger i kirken, særlig etter at kirkerådslederen i sin åpningstale på kirkemøtet hadde betonet at ”en fristilt kirke må ta sitt eget demokrati på alvor” (iflg Vårt Lands referat). Det var en besynderlig uttalelse, i lys av at hans råd først (ved juletider) hadde påstått at å åpne for alternative valglister ved bispedømmerådsvalg, ikke hadde noe for seg (av oppkonstruerte praktiske grunner, forslagstillere ville nemlig ikke kunne få tak i det meget høye antall underskrifter han og rådet mente måtte kreves), og deretter (overfor Kirkemøtet) foreslo at det overhodet ikke skulle være anledning til å fremme alternative lister ved førstkommende valg.

Først tenkte jeg at dette siste forslaget gjenspeilte en slags institusjonell trassalder – en institusjon som har vært styrt fra Roma, København og Kristiania/Oslo, vil markere seg som ikke bare frie, men fri-frie, når den endelig kan slå seg løs – i Kristiansand. Jeg trodde også en tid at kirken mente den sto fritt i forhold til kirkeforliket, som først og fremst er inngått mellom de poliske partiene, men har notert fra et dokument til kirkemøtet at i hvert fall demokratireformen oppfattes som ”… en prosess Den norske kirke og Stortinget har vært sammen om” (Innstilling om forslag til endringer i kirkeloven s 2).

Innen rammen av en felles prosess fremtrer forslagene om at man ved bispedømmerådsvalgene måtte ha 4-500 underskifter for å kunne stille liste, og (derfor?) ikke skulle kunne ha alternative lister, som taktikk: Man fremmer ytterliggående forslag, i håp om i hvert fall å kunne redde noe. Slik gikk det da også: Som en myndig forelder overfor et kirkeråd i trassalderen, fastslo kirkemøtet at det skal være nok med 150 underskrifter, og at man skal kunne stille alternative lister. Det man reddet, er en besynderlig ordning med at det er opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt demokratireformen skal settes ut i livet: Skal alle 7 lege representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av 3, slik at bare 4 velges direkte?

I vurderingen av dette spørsmål har de som går inn for bare at bare 4 skal kunne velges, nærmest som en besvergelse gjentatt en bemerkning fra en valgforsker, om at indirekte valg også er demokratisk. Det er det jo for så vidt, men når indirekte valg var utgangspunktet, og man skal være medspiller i en demokratireform, må man, dersom man skal være en seriøs avtalepartner, ikke først stille urimelig høye krav til antall underskrifter, deretter foreslå ikke å åpne for alternative lister, for så å lande på ulik grad av demokratisering.

I en slik situasjon, med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut, og innføre direkte valg som eneste ordning.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som kirkens organer nærmest har ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare 4 skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle 7 skal velges direkte. Den offisielle listen vil dermed ha store muligheter for å bli den eneste som får inn sine mandater, og de 3 som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn.

Arbeiderpartiet har i mellomtiden programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …” (ikke korrekturlest versjon s 84). Det er grunn til å anta at flere andre partier vil ha samme oppfatning. Hvis noe parti skulle mene at man ikke bør ha samme ordning i alle bispedømmer, bør man være konsekvent, og fremme forslag om at fylkestingene kan bestemme at 40 % av delegatene kan velges indirekte, gjennom kommunestyrene. Hvis man har liten tro på at et slik forslag ville vinne fram, må man i det minste klargjøre overfor meg (og andre mildt aktive kirkemedlemmer) hvorfor min direkte velgerinnflytelse skal kunne reduseres hvis jeg flytter tilbake til Agder, hvor man visstnok går inn for en halvveis demokratireform. Hvis man ikke kan argumentere overbevisende for dette, vil jeg overveie å melde meg inn i ’de frie’, eller ’de fri-frie’, eller Frikirken, hvor mine andre besteforeldre ’sto’, som det het.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere