Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Som tidligere folkevalgt bør Anne Enger nå bidra til at en grunnleggende svakhet ved kirkevalget blir klargjort. Det er tale om en svakhet som ikke kan oppstå ved andre offentlige valg, og som dermed er så overraskende at den nesten ikke er til å tro

I et innlegg publisert  Vårt Land 2.9. hevder Anne Enger at kirkens valgordning skaper polarisering og usikkerhet: «Det problematiske ved årets kirkevalg er at de to listene er ‘asymmetriske’. Nominasjons­komiteens liste dekker et mangfold av meninger. Åpen Folkekirke har vekten på en sak.»

Men usikkerheten og det problematiske skyldes ikke først og fremst asymmetri hva angår meninger og saker. Det største problemet er knyttet til at velgere som benytter nominasjonskomiteenes lister, løper betydelig risiko for at deres stemme bidrar til mandater for grupper og kandidater som de ikke ønsker å støtte.  Deres stemme kan få den stikk motsatte effekt av det de ønsker.

Dette har sammenheng med ordninger som Enger bare berører, på en måte som også blir villedende: «La meg nevne at det er mulig å gi personstemmer. Du kan kumulere inntil tre på lista du velger og gi tre slengere til kandidater fra den andre.»

Dette er villedende fordi realiteten er at det er personstemmene som avgjør valget. De betyr ikke så mye for listene fra Åpen folkekirke, fordi alle kandidatene har forpliktet seg på det samme programmet.

Men personstemmene har avgjørende betydning når man bruker listene fra nominasjonskomiteene. Her har Levende folkekirke anbefalt kandidater. Dette partiet har støtte av de mektige organisasjonene, hvis medlemmer følger sine ledere når det blåses til kamp. Dermed må man regne med mange personstemmer/kumuleringer til disse kandidatene. (Borg, hvor Enger er kandidat, er et unntak, for så vidt som der bare finnes en anbefalt kandidat. Men Levende folkekirke viser til at der finnes andre på listen i Borg med ‘riktige’ standpunkter, og man må regne med at også disse vil få mange kumuleringer.)

Det er riktig som Enger skriver, at det på disse listene finnes kandidater med samme syn som Åpen folkekirke. Men man må regne med at de får langt færre kumuleringer en de som anbefales fra Levende folkekirke, fordi mange som ønsker å støtte dette synet, ikke benytter nominasjonskomiteenes lister, men lister fra Åpen folkekirke. I de fleste bispedømmer er det sannsynlig at svært få liberale kandidater får nok kumuleringer til å bli valgt.

Men, og dette er poenget, ved at noen liberale velgere benytter listene fra nominasjonskomiteene, øker de stemmetallet og dermed antallet mandater for disse listene– stemmer og mandater som med stor sannsynlighet går til Levende folkekirke. Dermed bidrar de altså det stikk motsatte av det de ønsker.

I en slik situasjon har liberale velgere som støtter vigsel av likekjønnede, i realiteten bare ett sikkert valg – å benytte listene fra Åpen folkekirke.

Som tidligere folkevalgt bør Anne Enger nå bidra til at denne helt grunnleggende svakheten ved kirkevalget blir klargjort. Det er tale om en svakhet som ikke kan oppstå ved andre offentlige valg, og som dermed er så overraskende at den nesten ikke er til å tro. Hvis artikkelen hennes er trykket i flere aviser, bør hun følge opp med korrigeringer.

Gå til innlegget

Med en snodig anekdotisk tilnærming til spørsmålet om valgdeltagelse, en bløff (eller slurv) om forberedelsen av valget, og åpenbart tøv om problemene ved valget, yter Vårt Lands sjefsredaktør 29.08 et særdeles tvilsomt bidrag til debatten om valget.

Valgdeltagelsen. For å ta valgdeltagelsen først: Den har så langt ligget på ca 13 %. Det foreligger undersøkelser som indikerer at den kan bli 30 %. Det blir den vel neppe, men si nå at den blir 20-25 %. Ville det være en ulykke, selv om det skulle innebære at redaktørens ‘kvinne med valgkort’ og Bjørn Eidsvåg skulle stemme? Jeg vil håpe og anta at ca 20 % av kirkemedlemmene har noenlunde jevnlig kontakt med kirken i løpet av et år, og at de derfor kan finne det naturlig å benytte sin stemmerett. Man søker å skape et bilde av at horder av uinteresserte, som riktignok er døpte, vil strømme til valglokalene. Det vil de ikke.

Forberedelsen av valget. Om selve valget skriver redaktøren at det er «… godt planlagt fra Kirkerådets side …». Det er en bløff; alternativt er det slurv, som følge av at redaktøren ikke har satt seg inn i saken. Kirkerådet utredet nemlig aldri problemer knyttet til forholdstallsvalg. Det er hovedgrunnen til at vi nå har fått en valgordning der velgerne kan bli lurt (se nedenfor).

En modell for forholdstallsvalg. Det hadde vært en enkel sak for Kirkerådet å vurdere og finstille f eks følgende prosess:

1.      Innen en tidlig frist må grupper melde om de har til hensikt å stille liste.

2.     Hvis det innen fristen foreligger minst to intensjonserklæringer, slapper man av.

3.     Hvis det bare foreligger én erklæring, oppnevner man nominasjonskomiteer, i fall det skulle vise seg ønskelig eller nødvendig å stable på beina en alternativ liste.

4.     Hvis de ikke foreligger noen erklæringer, gjør man som i pkt 3.

5.      Hvis det innen en senere frist faktisk foreligger to eller flere lister, slapper også av.

6.     Hvis de da bare foreligger én liste, konsulterer man evt grupper som kunne tenkes å stille liste.

7.     Hvis slike grupper ikke vil stille liste, må man vurdere å aktivere nominasjonskomiteen, eller slappe av – gidder ikke andre å stille, er det ikke sikkert at Kirkerådet/bispedømmerådene skal gidde, de heller.

Kirkerådet ville ikke ha forholdstallsvalg. Slike modeller ble aldri presentert og drøftet. Det Kirkerådet gjorde forut for Kirkemøtet i 2013, var å fremme en valgordning for bispedømmerådsvalg som var mindre demokratisk enn ordningen for menighetsrådsvalg, hvor man i overskuelig fortid har kunnet stille alternative lister. Grunnen var at man absolutt ikke ville ha forholdstallsvalg.

Kirkerådets forslag. Jeg er nå kommet i den situasjon at jeg kan gjøre som Vinje, og si ‘som eg då skreiv’. Slik skreiv eg i april 2013, under overskriften ‘Kirkerådet avlyser demokratireformen’:

«I et par avisinnlegg ved juletider, bl a i Aftenposten Aften, pekte jeg på at Kirkerådet åpenbart ikke ønsket forholdstallsvalg med flere lister til bispedømmeråd, fordi man i et høringsnotat stilte urimelig høye krav til hvor mange underskrifter som trengtes for å stille liste. I det forslag til valgordning som nå fremmes for Kirkemøtet, er dette blitt bekreftet: Forholdstallsvalg skal i beste fall være en mulighet fra 2019. Dette innebærer at man for de viktige valg i kirken går bort fra en ordning som man lenge har hatt ved de langt mindre viktige menighetsrådsvalg. Klarere kan man ikke gå fram hvis man vil avlyse en demokratireform, uten eksplisitt å gjøre det.

Det man vil ha i stedet, er flertallsvalg med en enkelt liste, der opptellingsmåten i utgangspunktet skal være som ved menighetsrådsvalget i 2011. For å forstå hvor rart dette blir, må man ha i mente at begge kirkevalgene vil finne sted samtidig med kommunevalget. Ved dette valget vet velgerne at dersom de leverer en liste, uten å ta bryet med å gi tilleggstemmer ved å sette kryss ved noen kandidater, har de likevel klar innflytelse på resultatet. Ikke så ved kirkevalgene. Med en opptellingsmåte som innebærer at alle som står på listen, får en stemme, vil en urettet stemme i realiteten være en blank stemme, som ikke har betydning for resultatet. Man har gått bort fra såkalt preferansevalg; det medførte at mange stemmer ble forkastet fordi velgerne ikke anga noen preferanse. Ved den foreslåtte ordning vil stemmer uten kryss ikke bli forkastet, men de vil ikke ha betydning.

Valget vil bli avgjort av de velgere som krysser av for en eller flere kandidater. I forhold til reglene fra 2011 vil man imidlertid begrense mulighetene, ”… til å gi det antall tilleggstemmer som tilsvarer maksimalt 50 % av antallet faste plasser som det skal velges til”. Ved valg til bispedømmeråd vil antall slike plasser være mellom fire og syv, slik at velgeren kan gi to eller tre tilleggstemmer. Anledningen til å stryke faller bort.

Egentlig kan man da like godt la være å trykke stemmesedler, det ville være det beste, fordi velgerne da klart ville se hva demokratireformen hadde kokt ned til: Kandidatlisten kan slås opp, de som ikke ønsker å fremheve noen kandidat, kan levere et blankt ark, de ivrige kan føre inntil to/tre navn på arket. Velgernes innflytelse forvitrer ved at de bare får stemme på et fåtall kandidater.»

Den valgordning med forholdstall som vi nå har fått, ble ikke utredet eller planlagt av Kirkerådet, men ble til på Kirkemøtet i 2013, i sene nattetimer, en tid da de færreste tenker helt klart, selv om de sikkert prøvde.

Valgordningen lider ikke av tekniske problemer. At redaktøren omtaler dagens problemer som ‘vanskelige tekniske sider’ som han ‘ikke vil dvele ved’, er tøvete. Det dreier seg om en valgordning der helt grunnleggende aspekter ved et valg ikke er sikret – velgerne kan bli lurt, ved at de kan komme til å oppleve at deres stemme gir mandat til en gruppe de ikke ønsker å støtte. Slike utslag har man aldri hatt ved andre offentlige valg. Det er vel rett og slett en skam at kirken har kommet i en slik situasjon – pga gruppers motstand innen Kirkerådet.

Vårt Lands sjefredaktør bør beflitte seg på at avisen avslører slike svært kritikkverdige forhold, og ikke omtaler dem som relativt uskyldige valgtekniske problemer, samtidig som han fritar de ansvarlige for ansvar, ved å hevde at de har gjort en god planleggingsjobb.

Gå til innlegget

Dokka (og Sneltvedt, som sies å være i kommunikasjonsbransjen), bør, dersom de anser saken som viktigere enn sin person, la sine håp fare, og kommunisere følgende til sine velgere: «Glem oss, bruk listen til Åpen folkekirke.»

I et oppslag i Vårt Land 28. 08. meddeler kandidatene Dokka og Sneltvedt at de vil anbefale velgerne å bruke en annen valgliste enn den de står på. De har dermed bestått første trinn i den selverkjennelsesprosess som liberale kandidater på nominasjonskomiteenes lister må gjennom, nemlig erkjennelsen av de ved å anbefale listen de står på, risikerer å øke mandattallet for Levende folkekirke.

Dokka uttaler videre: «Jeg … har kommet til at min beste sjanse for å bli valgt er at folk bruker Åpen folkekirkes liste, men fører opp mitt navn der.» Det er å håpe at han vil bestå andre trinn i selverkjennelsesprosessen, og innse at håp om slike oppføringer er egotripp av dimensjoner, fordi den listen han nå støtter, da kan miste minst et mandat, uten at han selv er sikret å bli valgt.

Dokka vil nok bli kumulert av noen som bruker nominasjonskomiteens liste, men vil ikke få nok slike kumuleringer til å bli valgt, siden de fleste som er enige med Dokka, ikke bruker den listen han står på. Det er kandidater som er anbefalt av Levende folkekirke som vil få mange kumuleringer og med stor sannsynlighet være de som blir valgt fra denne listen.

Han må altså, som han sier, håpe på at velgere som bruker listen fra Åpen folkekirke fører ham opp på de Åpnes liste, og slik sikrer ham ytterligere personstemmer.

Det er da viktig å være klar over at for hver sjuende velger som gjør dette, taper Åpen folkekirke en listestemme (listestemmer er den stemmetypen som legges til grunn for mandatfordelingen; tallet sju må benyttes fordi det skal velges sju representanter). Tilsvarende øker nominasjonskomiteen sitt listestemmetall med en. Differansen økes altså med to. Forenklet: for hver 3,5 velger som fører opp Dokka, endres differansen mellom listene med en stemme. Hvis 35 velgere gjør dette, øker differansen med 10, hvis 350 gjør det med 100 og så videre. (Dette fremgår av valgveiledningen pkt 2.2.9, som imidlertid er meget kryptisk formulert.)

Det er rimelig å regne med at flere tusen vil kumulere kandidater som er anbefalt av de Levende. Dermed er det ikke urimelig å legge til grunn at minst 3500 velgere som bruker listen fra Åpen folkekirke, må føre opp Dokka, for at han skal bli valgt. Omkostningen vil være at Åpen folkekirke taper 1000 stemmer. Gjør 3500 velgere det samme med Sneltvedt, blir tapet 2000 stemmer.

Med en valgdeltagelse på 20 % vil det, med ca 300000 velgere i Oslo, bli avgitt 60000 stemmer. Hvis vi for enkelthets skyld regner med at stemmene fordeles likt på de to listene, vil altså begge lister få ca 30000 stemmer. Sistemandatet, det sjuende, går det den listen som har høyest kvotient når stemmetallet divideres på sjuende oddetall, som er 13; med 30000 stemmer er svaret 2300 stemmer.

Det fremtrer som klart at en forskyvning på 1000 eller 2000 stemmer da kan være avgjørende for hvilken liste som får sistemandatet. Hvis det forskyves fra Åpen folkekirke til nominasjonskomiteens liste, og Dokka på får nok personstemmer, blir resultatet uendret, med referanse til den store saken, likekjønnet ekteskap. Det virker lite sannsynlig at Dokka skulle kunne sikre mandat uten den omkostning at Åpen folkekirke mister ett. Det er enda mindre sannsynlig at både Dokka og Sneltvedt skulle få nok personstemmer til å bli valgt – hvis de i det hele tatt når fram til velgerne med sin bønn om oppføring på annen liste enn den de står på, vil de vel av mange bli oppfattet som vinglepaver. Med tallene foran ville valg av begge innebære at Levende folkekirke bare får ett eller to mandater i Oslo.

Dokka (og Sneltvedt, som sies å være i kommunikasjonsbransjen), bør, dersom de anser saken som viktigere enn sin person, etter dette la sine håp fare, og kommunisere følgende til sine velgere: «Glem oss, bruk listen til Åpen folkekirke.»

Ved nærmere ettertanke vil nok også talsmannen for nominasjonskomiteens liste i Oslo, førstekandidat Harald Hegstad, innse at dette i et større perspektiv ikke vil være illojalt, men ryddig. Det avgjørende spørsmålet er ikke om de enkelte kandidater blir valgt, men at velgerne ikke opplever at de blir lurt, noe de kan bli med den valgordning som foreligger.

Gå til innlegget

Siden vi i 2015 har fått en valgordning til bispedømmeråd og Kirkemøte som kan lure velgerne, bør biskopene sende ut et hyrdebrev, som bør kunne leses opp fra prekestolene søndagene forut for valget.

Jeg ser at noen ønsker eller forlanger at biskopene nå skal fremme et kompromiss i striden om vigsel av likekjønnede, men at du har problemer med å se hva som forventes. Det har jeg også, uten at det bør tillegges særlig vekt … .

Men i mellomtiden bør biskopene engasjere seg i kirkevalget, hvor det nå har vist seg at valgordningen kan medføre at velgere sikrer mandater for grupper eller kandidater med stikk motsatt syn av det de ønsker å støtte. Dette er en så spesiell situasjon at biskopene bør engasjere seg, ikke til fordel for ett syn, men for å sikre at velgere er klar over hvordan valgordningen kan lure dem.

I gamle dager var det slik at viktige offentlige anliggender ble tatt opp i eller i tilknytning til gudstjenester – i løpet av fjoråret har mange kirker fått plaketter som viser at her ble det valgt delegater til Eidsvoll i 1814. Siden vi i 2015 har fått en valgordning til bispedømmeråd og Kirkemøte som kan lure velgerne, bør biskopene sende ut følgende hyrdebrev, som bør kunne leses opp fra prekestolene søndagene forut for valget:

 

«Vi, biskopene i Den norske kirke, er som medlemmer av Kirkemøtet ansvarlige for den valgordning som nå benyttes ved valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet. Denne valgordningen ble til gjennom et kompromiss i sene nattetimer under Kirkemøtet i 2013, hvor man knapt overskuet alle konsekvenser. Etter at det nå er blitt slik at én kirkepolitisk gruppering stiller egne lister, og en annen anbefaler kandidater på nominasjonskomiteenes lister, er det blitt klart at velgere ved sin stemmegiving kan komme til å sikre mandater for kandidater eller grupper de ikke ønsker å støtte. Dette er en ekstremt uvanlig situasjon, som velgerne aldri har stått overfor, og aldri vil stå overfor, ved andre offentlige valg. Vi vil arbeide for at situasjonen ikke gjentar seg ved neste kirkevalg.

Situasjonen er oppstått fordi valgordningen åpner både for lister som er omfatter kandidater med ulike syn (bispedømmenes nominasjonskomiteers lister skal være utformet slik), og for lister hvor bare ett syn er representert. Effekten, at velgere kan komme til å støtte de man ikke ønsker å støtte, gjelder helt generelt når valget avholdes med en slik kombinasjon av ulike typer lister. Det er imidlertid relativt komplisert å beskrive situasjonen uten konkretisering. Vi velger derfor å konkretisere med referanse til de lister som skal benyttes ved dette valget.

Velgere som ønsker at likekjønnede skal kunne vies i kirken, kan i utgangspunktet benytte listene fra Åpen folkekirke, eller benytte nominasjonskomiteenes lister, og der kumulere kandidater som går inn for likekjønnede skal kunne vies. Dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister, vil de bidra til at disse listene får flere mandater. Men det er stor mulighet for at denne mandatøkningen tilfaller kandidater som støttes av Levende folkekirke, som som kjent er motstandere av vigsel av likekjønnede. At det kan gå slik, skyldes to forhold: 1) Levende folkekirke anbefaler visse kandidater og ber om at disse blir kumulert, og 2) siden det foreligger en annen liste hvor alle kandidater går inn for vigsel av likekjønnede, vil relativt få velgere som har dette standpunktet, benytte nominasjonskomiteenes lister, slik at de kandidater som disse velgerne kumulerer, ikke vil nå opp.

Siden Kirkerådet ikke har formidlet denne problematikken overfor velgerne, må vi, som medansvarlige for valgordningen, si klart fra om at valgordningen er dårlig og kan lure velgerne. Til velgere som ønsker å fremme vigsel for likekjønnede, må vi si klart fra om at de kan bidra til å støtte det motsatte syn dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister. Dette vil i prinsippet gjelde i alle de ni bispedømmer hvor det foreligger to lister, men risikoen er begrenset i bispedømmer hvor Levende folkekirke bare anbefaler et fåtall kandidater.

Velgere som er mot vigsel av likekjønnede, er i en enklere situasjon – de benytter nominasjonskomiteenes liste, og kumulerer evt som anbefalt av Levende folkekirke.»

Gå til innlegget

På valgkortene i de bispepedømmene hvor det stilles to lister, burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

I det siste har det såkalte medlemsrotet i Den norske kirke fått en viss oppmerksomhet. Det er forståelig, siden det må være irriterende å få et valgkort med offisiell meddelelse om at man er medlem av kirken, når man ikke er det. 

Innholdet på valgkortet har ikke fått oppmerksomhet. Og viktigst er det som der ikke står der.

Angående menighetsrådsvalget omtaler man en besynderlighet: «Velger du å levere stemmeseddelen uten endringer, får alle kandidatene på listen én stemme hver.» Det hadde vært klarere om man hadde skrevet: «Velger du å levere en liste uten endringer, får du ingen innvirkning på valgresultatet.» Det er den faktiske konsekvens av ikke å endre på listen.

Om bispedømmerådsvalget står det i ni bispedømmer at man har to lister å velge mellom, og ordninger for kumulering og overføring av kandidater forklares. Den ene listen er fra bispedømmets egen nominasjonskomite, hvor kandidatene har ulike standpunkter; den andre fra partiet Åpen folkekirke, som arbeider for at likekjønnede skal kunne vies i kirken. Den ene er bredt sammensatt, den andre representerer ett syn. Det er i denne forstand at listene er av ulike typer.

Om valget i disse bispedømmene burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

Et slikt resultat er mulig på grunn valgordningen. Mandatene fordeles forholdsmessig mellom listene omtrent som ved stortingsvalg, slik at jo flere som benytter en liste, jo flere mandater får den. Men innen listene blir de kandidater valgt som får flest kumuleringer. Dette har avgjørende betydning for dem som bruker nominasjonskomiteenes lister (men liten betydning for dem som bruker lister fra Åpen folkekirke, fordi alle på den listen står for det samme).

På nominasjonskomiteens lister er det nemlig to hovedgrupper av kandidater: De som anbefales av partiet Levende folkekirke, som er mot vigsling av likekjønnede, og som ikke stiller egne lister, og andre. Noen av disse ‘andre’ har standpunkter som ligger nær eller er identiske med standpunktene til kandidatene på listen til Åpen folkekirke.

Dermed vil nominasjonskomiteenes lister få tilslutning, ikke bare fra konservative velgere som vil stemme på kandidater som er anbefalt av Levende folkekirke, men også fra liberale velgere som har det stikk motsatte standpunkt, og stemmer på kandidater som har tilkjennegitt at de er for vigsel av likekjønnede. Ved de avgjørende kumuleringene innen listen vil imidlertid de sistnevnte ha små muligheter for å nå fram. For det første vil det ikke være så mange som kumulerer liberale kandidater, siden mange liberale velgere vil bruke listen fra Åpen folkekirke. Og for den annet vil kandidater som anbefales av Levende folkekirke, bli kumulert av mange. Disse kandidatene støttes av de mektige organisasjonene og deres ledere, og organisasjonsfolket følger sine høvdinger når kampropet lyder.

De liberale velgere som likevel benytter nominasjonskomiteenes lister, vil imidlertid bidra til at disse listene får flere mandater. Slik vil det være fordi alle velgere som benytter denne listen, vil bidra til å øke det antall mandater denne listen får.

Resultatet vil i mange bispedømmer med stor sannsynlighet bli at det er bare de som er anbefalt av Levende folkekirke, som blir valgt fra nominasjonskomiteenes lister. Dette er i seg selv ikke problematisk. Det problematiske består i at disse listene vil øke sitt mandattall som følge av at velgere som ikke er enige med Levende folkekirke, har benyttet denne listen.

Dermed har kirken fått en valgordning der velgere risikerer at deres stemme får stikk motsatt effekt av det de ønsker: På grunn av valgordningen risikerer en velger å øke mandattallet til en gruppe han eller hun ikke ønsker å støtte. Dette gjelder bare liberale velgere, som har to muligheter. Konservative velgere har bare en liste de kan benytte for å fremme sine standpunkter, nemlig nominasjonskomiteenes.

Et stilisert regneeksempel kan illustrere dette: I et bispedømme får nominasjonskomiteens liste 30000 stemmer. Siden temaet vigsel av likekjønnede er viktig, er det mange som kumulerer. Fire kandidater som anbefales av Levende folkekirke, får henholdsvis 20008, 20006, 20004 og 20002 stemmer (litt over 10000 stemmer på hver av dem, og ved kumulering dobles deres stemmetall). Fire liberale kandidater får henholdsvis 19998, 19996, 19994 og 19992 (litt under 10000 stemmer på hver av dem). Men alle mandatene som listen får, går til de som er anbefalt av Levende folkekirke. Og hovedpoenget er: Paritet får flere mandater enn det ville ha fått, fordi ca 10000 velgere som ikke støtter dem, har benyttet listen; dermed øker Levende folkekirke sitt mandattall ved hjelp av velgere som ikke er enige med dem.

Dette er blitt slik fordi Kirkerådet aldri utredet hvordan forholdstallsvalg med flere lister skulle utformes, slik at valgordningen ble til som et kompromiss i sene nattetimer på Kirkemøtet i 2013. Valgordningen avløser en ordning med såkalte preferansevalg, der 10 % av stemmene måtte forkastes, fordi velgere ikke skjønte at de med den valgordningen ikke kunne levere en urettet liste. Det var ikke bra når et hovedmotiv for å innføre offentlige valg var å øke valgdeltakelsen.

Nå er kirkevalget gått fra vondt til verre. For å forstå hvor alvorlig situasjonen er, kan det være tjenlig med en omvei: Ved stortingsvalg finnes det ikke lenger særlig mange ‘bortkastede’ stemmer, fordi man har innført utjevningsmandater. Ved kommunevalg kan man vel fortsatt kaste bort sin stemme, ved å stemme på svært små partier. I kirken har man fått en valgordning der en stemme kan bidra til høyere mandattall for et parti man ikke ønsker å støtte.

Hvis de Åpne ikke hadde stilt liste, eller de Levende hadde gjort det, hadde ikke denne situasjonen oppstått. Men at den ene gruppe stiller liste, og den andre gjør det, er helt legalt innen den ramme som er gitt. Det er rammen som åpner for meget uheldige resultater.

I et demokrati er respekten for at velgernes standpunkter gjenspeiles i valgresultatet, svært viktig. I den situasjon som er oppstått, med en valgordning der mange velgere ikke vil overskue konsekvensene av sin stemmegiving, bør derfor kandidater på nominasjonskomiteenes lister som har standpunkter som ligger nær det Åpen folkekirke står for, klargjøre for sine velgere at de ved å stemme på dem, kan komme til å sikre mandater for et parti de ikke ønsker å støtte. Det ryddigste vil derfor være at de anbefaler velgerne å bruke Åpen folkekirkes lister.

De instanser som har ansvar for valget, må også informere om at valgordningen kan gi slike utslag jeg har beskrevet. Ellers vil velgere føle seg ført bak lyset.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere