Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

TO RARITETER I NYE VALGREGLER I KIRKEN

Publisert nesten 6 år siden

Kirkerådet har sendt til høring nye regler for valg i kirken. Ved menighetsrådsvalg legger man opp en opptellingsmåte som innebærer at svært mange velgere ikke vil kunne påvirke resultatet. Ved bispedømmerådsvalg vil velgerne få ulik innflytelse avhe

Forslag til regler for valg av menighetsråd  bør endres, slik at en urettet liste innebærer at bare det antall som skal velges, får stemme (hvis listen har 15 navn og det skal velges 10, får bare disse 10 stemme). Med den ordning som foreslås, vil en urettet liste ikke påvirke resultatet, men i realiteten være en blank stemme. Dette kan ikke antas å være i samsvar med det velgerne legger til grunn:

Valgene skal holde samtidig med to offentlige valg (kommune og fylkeskommune). Når man stemmer ved disse, vet man at selv om man ikke retter på listene, har man likevel innflytelse på resultatet. Antagelig vil det også være slik ved fleste bispedømmerådsvalg (der hvor det stilles flere lister). Det er da rimelig at det også ved det fjerde valget blir slik at en urettet liste påvirker resultatet. Det vil være en utfordring å skulle formidle at ved ett av fire valg har en urettet liste en helt annen status enn ved de tre øvrige.

En ordning med at bare de første på listen får stemme, vil gi nominasjonskomiteen større innflytelse, men man vil samtidig ta hensyn til de som har sagt meg villig til å stå nederst på lista, som en form for listefyll. Med en slik ordning bør imidlertid mulighetene for velgerinnflytelse økes, slik at det gis langt større mulighet for tilleggstemmer og strykninger enn det nå legges opp til.

Det er faren for ’kupp’ som ligger bak de restriktive forslag tenkningen på dette punkt, men det kan av forhistorien synes som dette er noe man primært har vært opptatt av ved bispedømmerådsvalg, mens det enda var uklart om der ville innføre forholdstallsvalg. ’Kupp’ er imidlertid også uttrykk for velgerengasjement, og bør ikke oppfattes entydig negativt, jf muligheten for å ha forholdstallsvalg hvis forholdene i en menighet er sterkt polariserte.

Til nylig har man kunnet kuppe et menighetsrådsvalg ved å stryke og eller kumulere / gi tilleggstemme. Det enkleste var antagelig at en gruppe ble enige om bare å utnytte en andel av sin stemmerett (f eks bare stemte på 8 selv om man kunne stemme på 10).

Kirkemøtet vedtok sist at man overhodet ikke skulle kunne stryke, men det foreslås nå endret. Det er bra, fordi de opprinnelige henvisningene til offentlige valg ikke tok høyde for at man ved slike valg allerede har påvirkningsmulighet, ved at der er flere lister.

Nå foreslås det at man bare skal kunne stryke tre, og tilsvarende begrense antall tilleggsstemmer til tre. Det er imidlertid vanskelig å se at det skulle være behov for slike begrensninger; hvis opptellingsmåten blir slik at nominasjonskomiteens forslag får stor vekt, bør velgerne ha størst mulig anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Siden menighetsrådsvalget vil være det eneste hvor det (oftest) bare foreligger en liste, vil det være tjenlig at det klargjøres på listen hvilken innvirkning en urettet liste har. Dette gjelder i særlig grad dersom man mot formodning skulle opprettholde forslaget, og legge opp til at en urettet liste egentlig er en blank stemme. Hvis ikke det fremgår, står man i fare for å lure velgerne.

Forslag til regler for valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet

Den ordning Kirkemøtet her vedtok, innebærer at velgere har ulik innflytelse avhengig av hvor de bor, for så vidt som antallet som velges direkte, kan begrenses til fire, selv om det skal velges sju; de resterende velges da ved indirekte valg. Når det nå legges opp til endringer i Kirkemøtets vedtak (se ovenfor om strykninger), er det naturlig å foreslå endring også på dette punkt. Man kan ganske enkelt fjerne alle bestemmelser om indirekte valg; man vil likevel få et regelverk som er i samsvar med loven, som bare sier at minst fire skal velges direkte.

Slik det nå er, vil det for en kirkepolitisk gruppering som stiller liste i flere bispedømmer, i noen bispedømmer være tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få et mandat (man benytter oddetallsmetoden ved mandatfordeling; tretten er sjuende oddetall,); i andre bispedømmer kreves ca 1/7, altså omtrent dobbelt så mange (sju er fjerde oddetall). Sett fra velgernes synspunkt innebærer dette at en stemme bare har halv vekt i noen bispedømmer, og at det i disse bispedømmene vil bli slik at mange stemmer blir bortkastet (man har ikke utjevningsmandater som ved stortingsvalg). Dermed fravikes et stykke på vei prinsippet ’en mann en stemme’. I saksforelegget har det ikke vært mulig å finne noen egentlig begrunnelse for en slik ulikhet. Det kan synes som en tradisjon med relativt sterk biskoppelig suverenitet innen bispedømmet her har slått ut på et valgordningsspørsmål av leke representanter, hvor det er sterke grunner for like regler over hele landet. I tillegg er det kanskje et kompromis i forhold til dem som ønsket at demokratireformen skulle innebære at man valgte som før, og ikke åpnet for forholdstallsvalg:

For et års tid siden hadde nemlig Kirkerådet fått det for seg at de grupper som kunne tenkes å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg, var sååå små at det ikke ville ha noe for seg å åpne for forholdstallsvalg. Dette størrelsesproblemet konstruerte man selv, ved å stille krav om 500 underskrifter. At det ikke skulle være mulighet for flere lister, fastholdt man overfor Kirkemøtet i vår – da foreslo man en så aparte ordning at det hadde hatt lite for seg å trykke lister: velgerne skulle bare få avgi stemme på to-tre personer, og kunne like godt skrevet navnene på et blankt ark. Den ordning Kirkemøtet vedtok, åpner for forholdstallsvalg når så få som 150 ber om det (storingskomiteen berømmet her Kirkemøtet for å ha senket kravet!).

Det er tvilsomt om den ulikhet man nå legger opp til, vil kunne forsvares over tid – velgere flytter på seg, og vil reagere på at deres stemme ved flytting får halvert sin betydning.

(Hvis det mot formodning skulle være slik at Kirkemøtet ikke selv kan vedta at stemmer skal telle noenlunde likt overalt, må man ta steg for å få endret loven, slik adgangen til å kombinere direkte og indirekte valg, faller bort.)

Det ideelle hadde vært at bispedømmerådene selv ikke administrerte fram noen valgliste, men overlot det til velgerne. Kanskje kan det bli slik i fremtiden. Men inntil det innvinnes mer erfaring, er det hensiktsmessig at man via valgråd og nominasjonskomite får fram en liste Den må rimeligvis være bredt sammensatt, siden man ikke vet om det vil komme andre lister.

Men det fremtrer som en form for overstyring når det legges mange føringer på hvordan alternative lister skal se ut, hva angår alder og kjønnsfordeling.. Her må de grupper som ønsker det, få lov til å fremme de kandidater de ønsker, og så vil det være opp til velgerne å gi uttrykk for om man synes dette er gode kandidater eller ikke. Såpass frihet bør velgerne få.

 

Avslutningsvis: I debatten om valg i kirken har det vært hevdet at det er vanskelig å finne en ideell valgordning. Det er et utagn som kan skjule en mangfoldighet av synder og skjulte agendaer. Realiteten er at mange detaljbestemmelser innen en ordning er til større fordel for noen grupper en for andre. Dette gjelder f eks ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg. Her hevdes det at indirekte valg også er demokratisk. Det er jo for så vidt sant, hva angår en rendyrket indirekte ordning. Men når kombinasjonen innebærer at færre velges gjennom direkte valg, får ordningen en mindre demokratisk effekt, slik som redegjort for ovenfor: små grupper holdes lettere utenfor. Man bør unngå å argumentere med demokrati når man ønsker en ordning med slik effekt.

Gå til innlegget

Halvveis demokratireform i kirken

Publisert over 6 år siden

En velgers innflytelse vil variere med bosted. I noen bispedømmer vil en stemme gitt til en liste som har begrenset tilslutning, være bortkastet, i andre vil en slik stemme kunne gi mandat. Bare Senterpartiet går inn for direkte valg av alle.

Stortinget er i ferd med å vedta at det skal være opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt kirkens demokratireform skal settes ut i livet: Skal alle syv leke representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av tre, slik at bare fire velges direkte? Bare Senterpartiet går inn for direkte valg av alle representanter.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som nærmest har vært ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare fire skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle syv skal velges direkte. En ’offisiell’ liste, fremmet av systemets nominasjonskomite, vil dermed lett bli den eneste som får inn sine mandater, og de tre som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn. Arbeiderpartiet har nylig programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …”.

Ordningen innebærer  at en velgers innflytelse varierer med bosted. I noen bispedømmer vil en stemme gitt til en liste som har begrenset tilslutning, være bortkastet, i andre vil en slik stemme kunne gi mandat. Ved hjelp av utjevningsmandater har Stortinget motvirket slike effekter av sin egen valgordning. For å sitere Senterpartiets medlem i komiteen, Anne Tingelstad Wøien: ” Dette medlem savner en begrunnelse for hvorfor en ikke ønsker direkte valg av alle sju leke representanter til bispedømmeråd, og kan ikke se grunner for at dette ikke lovfestes.”  Denne velger gir sin tilslutning til dette, og utfordrer alle partier, men, i lys av ovenstående, særlig Arbeiderpartiet, til å gi en begrunnelse.

Gå til innlegget

Med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut.

Mine besteforeldre i Arendal tilhørte en dissentermenighet som kalte seg ’de frie’, men etter uenighet om et par skriftsteder toget de og noen andre ut, og etablerte ’de fri-frie’. Jeg har assosiert til dette etter det siste halvårets diskusjon om valgordninger i kirken, særlig etter at kirkerådslederen i sin åpningstale på kirkemøtet hadde betonet at ”en fristilt kirke må ta sitt eget demokrati på alvor” (iflg Vårt Lands referat). Det var en besynderlig uttalelse, i lys av at hans råd først (ved juletider) hadde påstått at å åpne for alternative valglister ved bispedømmerådsvalg, ikke hadde noe for seg (av oppkonstruerte praktiske grunner, forslagstillere ville nemlig ikke kunne få tak i det meget høye antall underskrifter han og rådet mente måtte kreves), og deretter (overfor Kirkemøtet) foreslo at det overhodet ikke skulle være anledning til å fremme alternative lister ved førstkommende valg.

Først tenkte jeg at dette siste forslaget gjenspeilte en slags institusjonell trassalder – en institusjon som har vært styrt fra Roma, København og Kristiania/Oslo, vil markere seg som ikke bare frie, men fri-frie, når den endelig kan slå seg løs – i Kristiansand. Jeg trodde også en tid at kirken mente den sto fritt i forhold til kirkeforliket, som først og fremst er inngått mellom de poliske partiene, men har notert fra et dokument til kirkemøtet at i hvert fall demokratireformen oppfattes som ”… en prosess Den norske kirke og Stortinget har vært sammen om” (Innstilling om forslag til endringer i kirkeloven s 2).

Innen rammen av en felles prosess fremtrer forslagene om at man ved bispedømmerådsvalgene måtte ha 4-500 underskifter for å kunne stille liste, og (derfor?) ikke skulle kunne ha alternative lister, som taktikk: Man fremmer ytterliggående forslag, i håp om i hvert fall å kunne redde noe. Slik gikk det da også: Som en myndig forelder overfor et kirkeråd i trassalderen, fastslo kirkemøtet at det skal være nok med 150 underskrifter, og at man skal kunne stille alternative lister. Det man reddet, er en besynderlig ordning med at det er opp til det enkelte bispedømmeråd å bestemme hvor langt demokratireformen skal settes ut i livet: Skal alle 7 lege representanter kunne velges direkte, eller skal deler av den gamle ordning med indirekte valg fortsatt kunne beholdes ved valg av 3, slik at bare 4 velges direkte?

I vurderingen av dette spørsmål har de som går inn for bare at bare 4 skal kunne velges, nærmest som en besvergelse gjentatt en bemerkning fra en valgforsker, om at indirekte valg også er demokratisk. Det er det jo for så vidt, men når indirekte valg var utgangspunktet, og man skal være medspiller i en demokratireform, må man, dersom man skal være en seriøs avtalepartner, ikke først stille urimelig høye krav til antall underskrifter, deretter foreslå ikke å åpne for alternative lister, for så å lande på ulik grad av demokratisering.

I en slik situasjon, med en avtalepartner som med rimelighet kan oppfattes som i hvert fall motstrebende og vinglete, men kanskje også endog upålitelig, bør den andre avtalepartner, Stortinget, kunne stå fritt til å iverksette demokratireformen fullt ut, og innføre direkte valg som eneste ordning.

Dette vil ha betydning for et aspekt ved demokratiet som kirkens organer nærmest har ignorert i debatten, nemlig et mindretalls muligheter til å bli representert. Hvis bare 4 skal velges direkte, kreves det (gitt at det bare er to lister) nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn et mandat, som når alle 7 skal velges direkte. Den offisielle listen vil dermed ha store muligheter for å bli den eneste som får inn sine mandater, og de 3 som velges indirekte, vil lett ha samme kirkepolitiske bakgrunn.

Arbeiderpartiet har i mellomtiden programfestet at ”… valgordningen må sikre at medlemmer til lokalt, regionalt og sentralt nivå må organiseres gjennom direkte valg …” (ikke korrekturlest versjon s 84). Det er grunn til å anta at flere andre partier vil ha samme oppfatning. Hvis noe parti skulle mene at man ikke bør ha samme ordning i alle bispedømmer, bør man være konsekvent, og fremme forslag om at fylkestingene kan bestemme at 40 % av delegatene kan velges indirekte, gjennom kommunestyrene. Hvis man har liten tro på at et slik forslag ville vinne fram, må man i det minste klargjøre overfor meg (og andre mildt aktive kirkemedlemmer) hvorfor min direkte velgerinnflytelse skal kunne reduseres hvis jeg flytter tilbake til Agder, hvor man visstnok går inn for en halvveis demokratireform. Hvis man ikke kan argumentere overbevisende for dette, vil jeg overveie å melde meg inn i ’de frie’, eller ’de fri-frie’, eller Frikirken, hvor mine andre besteforeldre ’sto’, som det het.

Gå til innlegget

Hvis Kirkemøtets konkretiseringer fremtrer som åpenbare brudd på hva som med rimelighet kan oppfattes som en demokratireform, vil det ikke være så underlig om politikerne reagerer.

”En fristilt kirke må ta sitt eget demokrati på alvor”, sa leder i Kirkerådet, Svein Arne Lindø, i sin åpningstale på Kirkemøtet torsdag ettermiddag, ifølge Vårt Lands referat. Spørsmålet er om det er å ta sitt demokrati på alvor når man ved første valg til bispedømmeråd etter fristillingen, går bort fra den ordningen man i alle år har hatt ved menighetsrådsvalg, nemlig adgangen til å stille alternative lister. Og om Kirkerådet kan tas alvorlig som valgarrangør, når man legger opp til at kombinasjonen av kontekst, valgordning og opptellingsmåte blir så kryptisk at en tredel eller mer av stemmer som blir avgitt i god tro, viser seg ikke å telle; slik vil det nemlig bli når de mange velgere som vet de har påvirket valgresultatet ved kommunevalget ved å levere en urettet stemmeseddel, gjør det samme ved bispedømmerådsvalget. Og om det er spesielt demokratisk ikke å gi velgerne anledning til å avgi stemme på det antall som skal velges, slik de er vant til ved valg i andre organisasjoner, men bare åpne for at de kan stemme på maksimalt to-tre kandidater.

Kirkerådslederen skal ha fortsatt slik: ”Uenighet mellom oss i kirken kan ikke føre til at vi oppsøker andre som sitter i maktposisjoner – for å få gjennomslag.” Dette er en snodig måte å se saken på. Realiteten er at tilfeldigheter har medført at Kirkemøtet skal fatte vedtak om den mer konkrete utformingen av valgordningene før Stortinget fastlegger de mer generelle bestemmelser. Når Stortinget tidligere, gjennom et såkalt kirkeforlik, har tilkjennegitt at valgordningen skal være ledd i en demokratireform, er det for det første tenkelig at politikerne selv ser at ikke alle besynderligheter kan passere under denne fanen. Og å offentlig gjøre oppmerksom på dette, er knapt oppsøkende virksomhet, hvis nå det skulle være så galt.

Videre: ”Og politikerne må på sin side overlate til kirkens organer å avgjøre hva som er den mest tjenlige måten å gjennomføre valg på i Den norske kirke.” Dette synspunktet kan neppe gjelde uavkortet. Når loven skal behandles etter at kirken evt for det første har lagt opp til en så kryptisk ordning som den som er skissert ovenfor, og for det andre har reversert den demokratiske utvikling i kirken ved å gå bort fra en gammel ordning med anledning til å stille lister, mister politikerne sin troverdighet hvis de lar dette passere som uttrykk for en demokratireform. Da må de ha lov til å sikre sin troverdighet, og demokratireformen, samt forhindre senere angrep på det kirkelige demokrati, ved å skjære gjennom, og fastlegge forholdstallsvalg som den eneste ordning. I forlengelsen av det er det man bør slå fast at alle representanter skal velges direkte. Ikke fordi indirekte valg i seg selv er udemokratisk, men fordi mindretalls muligheter for å få inn kandidater, er større jo flere som skal velges.

I den episoden av ”Javel, statsråd” som ble sendt sist lørdag, må departementsråden minne statsråden om at man er for valg, så lenge man har kontroll på velgerne. Det gunstigste vil være om Kirkemøtet vedtar ordninger der man lar være å kontrollere velgernes muligheter til å stemme fram representative organer. De foreliggende forslag, i kombinasjon med lederens situasjonsforståelse, lover ikke godt. Hvis Kirkemøtets konkretiseringer fremtrer som åpenbare brudd på hva som med rimelighet kan oppfattes som en demokratireform, vil det ikke være så underlig om politikerne reagerer. Statsråden kan vel ikke gjøre mer … .

Gå til innlegget

Kirkerådet avlyser demokratireformen

Publisert over 6 år siden

Valgordningen vil bli forneklet over grensen av det parodiske. Man kan la være å trykkke stemmesedler. De som ikke ønske å fremheve noen kandidat, kan levere et blankt ark. De ivrige kan føre etpar navn på arket.

I et par avisinnlegg ved juletider, bl a i Vårt Land, pekte jeg på at Kirkerådet åpenbart ikke ønsket forholdstallsvalg med flere lister til bispedømmeråd, fordi man i et høringsnotat stilte urimelig høye krav til hvor mange underskrifter som trengtes for å stille liste. I det forslag til valgordning som nå fremmes for Kirkemøtet, er dette blitt bekreftet: Forholdstallsvalg skal i beste fall være en mulighet fra 2019. Dette innebærer at man for de viktige valg i kirken går bort fra en ordning som man lenge har hatt ved de langt mindre viktige menighetsrådsvalg. Klarere kan man ikke gå fram hvis man vil avlyse en demokratireform, uten eksplisitt å gjøre det.

Det man vil ha i stedet, er flertallsvalg med en enkelt liste, der opptellingsmåten i utgangspunktet skal være som ved menighetsrådsvalget i 2011. For å forstå hvor rart dette blir, må man ha i mente at begge kirkevalgene vil finne sted samtidig med kommunevalget. Ved dette valget vet velgerne at dersom de leverer en liste, uten å ta bryet med å gi tilleggstemmer ved å sette kryss ved noen kandidater, har de likevel klar innflytelse på resultatet. Ikke så ved kirkevalgene. Med en opptellingsmåte som innebærer at alle som står på listen, får en stemme, vil en urettet stemme i realiteten være en blank stemme, som ikke har betydning for resultatet. Man har gått bort fra såkalt preferansevalg; det medførte at mange stemmer ble forkastet fordi velgerne ikke anga noen preferanse. Ved den foreslåtte ordning vil stemmer uten kryss ikke bli forkastet, men de vil ikke ha betydning.

Valget vil bli avgjort av de velgere som krysser av for en eller flere kandidater. I forhold til reglene fra 2011 vil man imidlertid begrense mulighetene, ”… til å gi det antall tilleggstemmer som tilsvarer maksimalt 50 % av antallet faste plasser som det skal velges til”. Ved valg til bispedømmeråd vil antall slike plasser være mellom fire og syv, slik at velgeren kan gi to eller tre tilleggstemmer. Anledningen til å stryke faller bort.

Egentlig kan man da like godt la være å trykke stemmesedler, det ville være det beste, fordi velgerne da klart ville se hva demokratireformen hadde kokt ned til: Kandidatlisten kan slås opp, de som ikke ønsker å fremheve noen kandidat, kan levere et blankt ark, de ivrige kan føre inntil to/tre navn på arket. Velgernes innflytelse forvitrer ved at de bare får stemme på et fåtall kandidater.

Motstanden mot reell velgerinnflytelse er så vidt stor at det er sannsynlig at ordningen vil få flertall Kirkemøtet i april – flertallet frykter folket og folkekirken. Men Stortinget skal behandle endringer i valgordningen etter at Kirkemøtet har avlyst demokratireformen. Da kan Stortinget inneføre den igjen, ved å vedta forholdstallsvalg og direkte valg som de eneste gyldige ordninger. Frem og tilbake er her ikke like langt, men et fremskritt, i samsvar med kirkeforlikets intensjoner, og Kirkemøtets vedtak fra 2012: ”Valordninga må vere enklare for veljaren og gje veljaren reelle valalternativ.”

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.03.2013

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere