Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Kirkemøtet kan ikke sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde et tidligere vedtak, falt!

Teologen Morland har i en sen nattetime prøvd seg som jurist. Det går ikke så bra.

I et innlegg med tittelen «Rett votering og gyldig tolking» skriver han, om Kirkemøtets fire vedtak om ekteskapssyn, hvor ingen av dem fikk tilslutning:

«Winther hugsar sikkert at eg sa i KM, før den siste avstemminga, at i så fall er det dagens praksis som gjeld.Ingen sa noko imot det, og dette er også den einaste mulige tolkinga av kva som skjer – i alle organisasjonar – når eit framlegg til endring ikkje vert vedteke.»

Dette kan høres tilforlatelig ut, selv om det er litt upresist – det var tre endringsforslag som ikke fikk flertall.

Men der er et problem ved Morlands måte å saken på, nemlig at følgende forslag heller ikke fikk flertall; det falt med 54 stemmer for, og 62 stemmer mot:

«2. På grunnlag av Bispemøtets delte uttalelse i «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» finner ikke Kirkemøtet at det er tilstrekkelig grunnlag til å endre Den norske kirkes ekteskapsforståelse. Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne.

Kirkemøtet vil gi tilslutning til Kirkerådets tilråding som er i samsvar med Bispemøtets mindretall som åpner for forbønn for likekjønnede par på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. I BM sak 36/08 heter det: Forbønn for personer som har inngått likekjønnet ekteskap kan skje på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. Bispemøtet fremholder samtidig at slike forbønnshandlinger ikke må forstås som en ny liturgisk ordning, eller ha vigselslignende karakter, jf. Bispemøtets vedtak i sak 03/08: «En bør unngå forbønnshandlinger som kan oppfattes som en ny liturgisk ordning.» Kirkemøtet vil på dette grunnlaget ikke innføre en egen liturgi.»

Det fremgår av dette at Kirkemøtet ikke kan sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde tidligere vedtak, falt!

Det som har skjedd, er nok nokså uvanlig. Det uvanlige består ikke i at ett eller flere endringsforslag ikke får flertall – det skjer ofte, og da tolkes situasjonen med rimelighet slik Morland har gjort. Det uvanlige er at man samtidig har satt under avstemning et forslag om å fastholde tidligere vedtak – for så å oppleve at heller ikke det fikk flertall.

Da kan man ikke lenger si at det tidligere vedtaket gjelder. Og da betyr det lite hva Morland påstår, lite hva han sa i møtet, og tilsvarende lite at ingen sa noe imot det han sa. Det er riktig at Kirkemøtet ikke har endret tidligere vedtak –  men samtidig har det vist seg at det ikke var flertall for å vedta at man vil fastholde det tidligere vedtak.

Hvis man hadde villet fastholde tidligere vedtak, hadde det antagelig vært bedre ikke å sette under votering det forslaget som er gjengitt ovenfor. Men forslaget hadde relativt bred støtte i komiteen, og man regnet vel med at det ville få flertall i plenum.

Slik gikk det altså ikke. Det er oppstått et slags forvirrende vakuum, hvor aktørene fortsetter å forvirre hverandre, uten at forvirringen bringes opp på et nevneverdig høyere nivå. Men saken vil i det minste bli behandlet av biskopene ... .

Gå til innlegget

Kirkelig demokrati og kirkens omdømme

Publisert over 5 år siden

Hvis kirkens øverste organ går inn for ordninger som klart strider i mot helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, påfører man kirken unødvendig arbeid med omdømmebygging.

Spørsmålet om mindretallsgrupperinger skal ha samme muligheter til å nå fram i ulike valgkretser / bispedømmer, er antagelig det viktigste av de underpunkter Kirkemøtet i morgen skal ta stilling til, når nye valgregler for kirken skal vedtas. Saken vil helt sikkert komme i skyggen av møtets hovedsak, om ekteskapsforståelsen. Men den er ikke mindre viktig av den grunn. Og når støvet har lagt seg om ekteskapet, vil valgordningsspørsmål komme fram igjen.

Her er forhistorien at Kirkerådet høsten 2012 la fram saksdokumenter som betonet at aktuelle grupper var sååå små at man ikke kunne regne med at noen gruppe var stor nok til å kunne få fram nok underskrifter til å stille liste, slik at valget kunne bli et forholdstallsvalg. Mitt engasjement i saken ble trigget at av denne påstanden ble gjentatt ca fem ganger på samme side i et av saksdokumentene. Det minnet meg om det gamle råd til 1. maitalere (tror jeg det var): ‘Svake argumenter, hev stemmen’. Men problemet var oppkonstruert, for så vidt som man ville kreve like mange underskrifter for å kunne stille liste som ved offentlige valg, hvor antallet velgere er mange ganger så stort.

Fram mot Kirkemøtet 2013 beveget Kirkerådet seg ytterligere mot dette ytterliggående standpunktet, ved ikke i det hele å foreslå mulighet for forholdstallsvalg, enn si utrede aspekter ved slike valg. For så vidt som det svært lenge har vært mulighet for forholdstallsvalg ved menighetsrådsvalg, fremtrer Kirkerådets standpunkt som ekstremt, og fraværet av endog en utredning på dette punkt som svært svak saksbehandling. I en slik sak plikter det saksforberedende organ å utrede også det man ikke ønsker, men som man vet er en etablert ordning, som mange ønsker.

På Kirkemøtet 2013 ble det delvis ryddet opp, ved at man begrenset antallet underskrifter fra 500 til 150, og åpnet for forholdstallsvalg. Stortinget har senere rost kirken for dette. (Dette ble nevnt i dagens debatt på Kirkemøtet – og viser at noen er opptatt av kirkens omdømme.)

Uheldigvis opprettholdt man i 2013 som generell ordning en mulighet til å begrense antallet som kan velges ved direkte valg (fra 7 til 4). En slik ordning kunne ha en del for seg ved den tidligere valgordning (preferansevalg), og også ved kommende valg hvor det ikke stilles mer enn en liste (flertallsvalg). Her har mindretallsgrupper likevel begrensede muligheter til å nå fram – deres kandidater må ha stor tilslutning for å bli valgt uansett, og det betyr mindre om ikke når fram som en av sju, eller som en av fire. Dessuten: er man ikke mer uenige enn at man er villig til å stå på samme liste, betyr det ikke så mye hvem som blir valgt. (Hvis man velger sju, vil det likevel være lettere å få til en balansert sammensetning, forutsatt at det ikke aksjoneres for å stryke. Slik sett kan valg av syv motvirke partidannelser.)

Men når antallet som skal velges, begrenses til fire også ved forholdstallsvalg, innebærer det at det trenges nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn en representant som når det skal velges syv.

Dette fremstilles som et kompromiss. Men det er et kompromiss som på en helt grunnleggende måte strider mot den helt grunnleggende ide bak forholdstallsvalg, nemlig at grupper skal få representasjon i samsvar med sin størrelse.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal vurdere prosessen fram til dagens situasjon. Antagelig finnes det aktører som sterkt ønsker å motvirke at små grupper får representasjon i bispedømmeråd og Kirkemøte. Men det er ikke gitt at alle sentrale aktører i Kirkerådet har hatt dette som sin målsetting – det er rett og slett mulig at man ikke tidsnok har sett at visse former for kompromisser ikke er sakssvarende.

Ikke helt uventet har den komite som har forberedt saken for årets kirkemøte, gått inn for å fastholde kompromisset, uten å gi noen klar begrunnelse for hvorfor kompromisset fastholdes, likevel, så vidt jeg kan forstå, med et signal om at dette må vurderes på nytt fram mot neste valg,

Men når/hvis den situasjon oppstår etter valget i 2015, at en mindretallsgruppering med noenlunde likt stemmetall i to bispedømmer blir representert i det ene, men ikke i det andre, er skaden allerede skjedd, og mange eksterne aktører med betydelig berettigelse kunne hevde at kirkens demokratireform har sviktet på et helt avgjørende punkt. Hovedproblemet med demokrati er nemlig ikke å få fram flertallets standpunkter, men å sikre at mindretall blir hørt.

Heldigvis ble det på mandagens møte fremmet et plenumsforslag om at kompromisset ikke skal gjøres gjeldende ved forholdstallsvalg.

Hvis delegatene er opptatt av kirkens omdømme, bør de stemme for det. Atskillige aktører utenfor kirken vil kunne akseptere at kirken inntar standpunkter ‘på tvers’ i saker hvor innslaget av teologi er betydelig. Færre vil akseptere at kirken har sine helt egne versjoner av demokrati.

Hvis et flertall i kirkens øverste organ derimot går inn for ordninger som klart strider i mot de helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, slik at mindretalls muligheter til overhodet å bli representert blir svekket, vil man påføre kirken et arbeid med omdømmebygging som fremtrer som unødvendig. Og i 2018 vil man så måtte endre valgreglene på dette punkt.

Nå skulle Kirkemøtet visstnok spise middag i baren (!?), og deretter ha en kveldsbønn. Med slike innslag er det håp – jf Bjørnsons ord om at Vårherre fra tid til annen stille lemper. Her gis muligheter for lemping – både på den ene og den annen måte.

Gå til innlegget

Mer innflytelse til nominasjonskomiteer kan gi forutsigbare valgresultater, noe som kan være gunstig, så lenge det finnes ventiler i form av ryddige muligheter for alternative listeforslag. Men Kirkemøtet må ikke tillate lokalt rusk i ventilene.

Kirkemøtet skal i april vedta nye valgregler for menighetsråd og bispedømmeråd; de sistnevnte er også regler for valg til Kirkemøtet. Kirkerådets forslag innebærer at valgordningen for menighetsråd blir uklar eller ugjennomskinnelig, og at ordningen for bispedømmeråd blir manipulerende.

Den følgende fremstilling hviler på to premisser: 1) Mer eller mindre skjulte regler må ikke innebære at mange velgere ikke får innflytelse, da er det bedre at alle velgere har begrenset men lik innflytelse, og 2) mindretall må ha samme muligheter til å nå fram i alle bispedømmer.

Opplegget for menighetsrådsvalg er ugjennomskinnelig, fordi man foreslår at når det bare foreligger èn liste, vil en velger som leverer en urettet liste, ikke påvirke valgresultatet. Dette er velgeren neppe klar over, fordi hun ikke har mulighet til å vite at dette følger av rariteter som er skjult i opptellingsreglene – de færreste setter seg inn i dem. Og velgeren skal samtidig stemme ved et offentlig valg, hvor en urettet liste teller, slik at hun er i god tro om sin innflytelse, selv om hun ikke stryker eller kumulerer. Bakgrunnen for rariteten er at Kirkerådet, som fremmer saken, frykter at nominasjonskomiteer skal få stor innflytelse.

En rimeligere ordning vil være at en urettet stemmeseddel blir oppfattet som en stemme til de som står øverst på listen (samme antall som det antall som skal velges), og at de nederste på listen oppfattes som forslått som vararepresentanter. Det er antagelig slik de fleste velgere tror deres stemme tolkes, så meget mer som dette er en variant av den vanlige ordning ved valg i organisasjoner: det skal velges N styremedlemmer, og ved valget bes velgerne om å føre opp N navn. Men da vil altså nominasjonskomiteen få svært stor innflytelse – mange velgere vil ikke foreta rettelser på listen, slik at det skal svært mye til for at en som står på varamannsplass, rykker opp.

Tilsynelatende står man her overfor to onder: Enten blir det slik at mange stemmer ikke får betydning, eller så teller alle stemmene formelt sett, men i realiteten teller de nesten ikke, fordi resultatet stort sett blir slik nominasjonskomiteen har foreslått. Det kan kanskje oppfattes om hipp som happ hva man bestemmer seg for.

Dette dilemmaet kommer imidlertid i et noe annet lys dersom man trekker inn et annet hensyn – virkningen av aksjoner for å få valgt noen kandidater og stryke andre. Noen vil kanskje mene at slike aksjoner er av det gode, fordi de innebærer at velgerne engasjerer seg.

Ulempen er at menighetsråd (og også bispedømmeråd) kan bli ensidig sammensatt, hvis det aksjoneres når ordningen er slik at en urettet stemmeseddel ikke har betydning En gruppe kan da lettere lykkes med en aksjon, og få valgt inn sine, slik at få eller ingen andre kommer inn. I dette perspektivet blir sterk innflytelse fra nominasjonskomiteen, i form av at stemmeseddelen ved opptellingen bare medfører stemme til de som står øverst, et gode – forutsatt at komiteen har lagt opp til balanse og bredde blant dem som står øverst. Det sentrale her er at en slik ordning gir forutsigbarhet: De som står på de øverste plassene, blir med stor sannsynlighet valgt. Hvis nominasjonskomiteen ikke har vært ensidig, vil de fleste velgere bli fornøyd med resultatet. Og ved menighetsrådsvalg er det sjelden slik kamp om å bli valgt at det betyr så mye hvem som blir valgt – problemet er som oftest å få nok til å stille.

Å oppfordre til minst en strykning eller kumulering for at stemmesedler skal få betydning, er en mulighet, men erfaringene fra slike oppfordringer ved preferansevalg er ikke gode, og mange velgere vil være mest bekvemme med bare å levere en urettet liste.

Ved bispedømme- og kirkemøtevalg kan nok stor innflytelse fra nominasjonskomiteen oppfattes som et større problem. Men her er det nå, på tross av iherdig motstand fra Kirkerådet fram mot Kirkemøtet i 2013, blitt overkommelig å stille alternative lister; det er nok med 150 underskrifter; Kirkerådet ville kreve 500! (Ved menighetsrådsvalg har det alltid vært mulig å stille alternative lister dersom 10 velgere stiller seg bak en liste, derfor var Kirkerådets motstand meget besynderlig.) Mindretallsgrupper som frykter de ikke vil vinne fram, kan derfor relativt enkelt stille egen liste. Men dersom et rimelig bredt utvalg kandidater står på de første plassene, og stemmesedler tolkes slik at de kun gir stemmer til de som står øverst, slik at slike grupper kan regne med å få inn en eller et par av sine, vil forutsigbarheten ved ordningen innebære at behovet for å stille alternativ liste dempes. Slik forutsigbarhet får man som nevnt ikke dersom en urettet stemme oppfattes som en stemme til alle, og dermed blir uten betydning. Da har rekkefølgen på listen liten eller ingen betydning, det kun de som kumulerer og/eller stryker som får innflytelse, og listen kunne med fordel være alfabetisk, for å markere at rekkefølgen betyr lite.

Sammenfattende kan det fremtre som snodig å gå inn for en valgordning hvor forutsigbart resultat oppfattes som et gode. Men fordelene er altså at man unngår at mange stemmer ikke teller, at alle stemmer teller likt, og at behovet for alternative lister dempes – man vet så noenlunde hvem som blir valgt. Legger man inn ordninger for supplerende nominasjon, svekker man nominasjonskomiteens innvirkning noe, og mindretallsgrupper kan evt benytte denne ordningen, fremfor å stille alternative lister. Alternative lister blir da en slags ventil, som kan benyttes som siste utvei.

Men med en slik ordning er det viktig at man unngår manipulerende bestemmelser.

Et forslag angående bispedømme- og kirkemøtevalger svært problematisk i dette perspektivet, nemlig forslaget om at det enkelte bispedømme kan redusere antallet leke representanter som skal velges direkte, fra sju til fire.

Dersom det bare stilles en liste, vil forslaget innebære at det blir langt vanskeligere å innplassere et bredt utvalg kandidater på sikre plasser. Dermed vil mindretallsgruppers behov for å stille egne lister, øke. Er man opptatt av så vidt mulig å unngå partidannelser, er dette uklok politikk. Men det er knapt manipulerende.

Dersom ordningen gjøres gjeldende når det foreligger flere lister, må den oppfattes som å ta sikte på å vanskeliggjøre mindretallsgruppers muligheter til å vinne fram. Og da vil den med rimelighet kunne karakteriseres som manipulerende – eller som rusk i ventilen.

Muligheten til bare å velge fire ved direkte valg ble innført da man hadde de mislykkede forsøkene med såkalt preferansevalg, som var et valg på personer, ikke på grupper/lister. Hvis ordningen nå, ukritisk og under dekke av å være et kompromiss, gjøres gjeldende også ved forholdstallsvalg med flere lister, vil den innebære at det ikke er tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få inn et mandat (når det bare er to lister); en liste vil måtte ha ca 1/7 av stemmene, eller ca dobbelt så mange. (Man fordeler mandater etter den såkalte oddetallsmetoden; 13 og 7 er hhv syvende og fjerde oddetall.) 

Det helt grunnleggende formålet med forholdstallsvalg er at små grupper skal kunne få valgt inn et rimelig (lite) antall, fordi deres kandidater ikke trenger mer enn et fåtall stemmer. Dette formålet undergraves når tre skal velges ved indirekte valg, slik at bare fire velges direkte.

Antagelig fordi Kirkerådet ydet så sterk motstand mot forholdstallsvalg overhodet, slik at konsekvenser av to valgomganger (egentlig to valgkretser i hvert bispedømme) ved denne type valg aldri ble utredet, og fordi det vel er grenser for hvor mye oppryddingsarbeid som kan overkommes på et hektisk Kirkemøte, ble ordningen med to valgomganger gjort gjeldende generelt i vedtaket på Kirkemøtet 2013, altså også når det skal holdes forholdstallsvalg. Jeg ville anta at de færreste delegater så konsekvensene av hva de var med på, fordi det ikke forelå noen bred utredning. I hektiske forhandlinger vil de færreste kunne forholde seg til tenkte valgresultater og ulike oddetallsutregninger. Flere høringsinstanser har påpekt at ved forholdstallsvalg er to valgomganger lite sakssvarende. Problemet er at det som kunne forsvares ved personvalg, blir manipulasjon ved listevalg.

Følgende vil nemlig skje, dersom en (mindretalls)gruppe stiller liste i flere bispedømmer: I noen bispedømmer vil de få mandat, fordi de oppnår 1/13 eller mer av stemmene. Men i andre bispedømmer vil de ikke få mandat, selv om deres andel av stemmene er noenlunde den samme, fordi det her bare skal velges fire kandidater, slik at altså man må ha ca 1/7 for å få mandat. (I begge eksemplene legges det til grunn at det bare foreligger to lister.)

Dette vil helt sikkert bli en brennbar sak etter valget i 2015, når urimelighetene viser seg, og fram mot neste valg, i 2019. Man vil sikkert, senest i 2018, innse at slik kan man ikke ha det.  Men i mellomtiden vil kirkens demokratireform komme i vanry, fordi mange vil se dette som hva det med betydelig rimelighet kan oppfattes som: Noen aktørers bevisste ønske om å holde små grupper helt utenfor, ved å manipulere valgkretsens utforming, tiltak som ellers bare er kjent fra det mest uskjønne aspekt ved amerikanske kongressvalg (såkalt gerrymandering). I saksforelegget heter det: «I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati.» Det kan så være, når det dreier seg om personvalg. Men når de blandes som et kompromiss ved et forholdstallsvalg, blir resultatet manipulerende. Det vil være en håpløs oppgave å forsvare ordningen i offentligheten.

Derfor er det viktig at Kirkemøtet allerede nå i 2014 lager renslige regler for valget i 2015, som fritar kirken for denne belastningen. Når man har innført en ordning som åpner for at mindretall med større sannsynlighet kan få uttelling, vil det bli en belastning for kirken når det blir tydelig for alle at man har åpnet for lokale manipulasjoner, som innebærer at man fratar velgerne muligheter for å få valgt et rimelig antall kandidater. En slik ordning, med rusk i ventilen, bør ikke være kirkens bidrag til grunnlovsjubileet.

Gå til innlegget

Agder og Telemark bispedømmeråd vil allerede i løpet av 2014 langt på vei kunne avgjøre valget på nytt råd, som skal finne sted høsten 2015.

Kompromiss. Det skyldes at Kirkemøtet, som består av alle bispedømmerådene, er kommet i skade for å vedta et kompromiss for valgordningen som man neppe kan ha tenkt igjennom. Kompromisset kunne fungert dersom man fortsatt hadde hatt preferansevalg (valg på personer), men svekker små velgergruppers innflytelse når man nå har gått bort fra denne ordningen, og vil få forholdstallsvalg (valg på grupper/partier) dersom det stilles mer enn en liste. Dermed fremtrer det som udemokratisk (jf nedenfor).

Kirkerådet, som forbereder saker for Kirkemøtet 2014, og som nå følger opp kompromisset ved å foreslå regler for valget, skriver: ”En viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg. Forsøk med direkte valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet var derfor sentralt ved valgene i 2009 og 2011 og det er nå lovfestet at minst fire av de sju leke representantene i et bispedømmeråd skal velges direkte.” Så langt er alt greit – antallet som skal velges direkte, på Agder og andre steder, er fire til sju. Hvis det velges færre enn sju, skal de resterende velges ved et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, slik alle ble valgt før forsøksfasen.

Men så heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (Agder og Telemark bispedømmeråd er et bispedømmeråd som i sin høringsuttalelse gir uttrykk for dette) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det, kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang (…). … Til valget i 2015 anbefales det fremdeles å gjennomføre valget med den kombinasjonsløsningen som ble sendt ut på høring.”

Det er den siste anbefalingen som skaper problemer, dersom Kirkemøtet nå i vår skulle gi sin tilslutning til den, og bispedømmerådet senere bestemme å holde valg i samsvar med dette.

Kompromisset kan ikke overkjøre velgerne. Noen ganger er det kjekt med kompromisser. Men de må gjennomføres i stil og orden. Verken Kirkemøtet, som fastlegger valgordningen, eller bispedømmerådet, som til nå har bestemt om det direkte valget skal omfatte sju eller færre, kan forutsette at velgerne i bispedømmet ønsker en avkorting i sin innflytelse. Det er ikke så interessant hva bispedømmerådet mener om ulike typer demokrati og at de, etter å ha tapt kampen for sin type, evt ville gå inn for kompromisset. Det er heller ikke så interessant at Kirkerådet leter etter kompromisser. Velgerne må først få si fra om de ønsker sin lovfestede rett til maksimal innflytelse ved å velge sju, eller svakere innflytelse, ved at det velges færre.

Dette kan enklest sjekkes ved at man i tilknytning til valget i 2015 legger fram for velgerne spørsmålet om de, som i de fleste andre bispedømmer, ved senere valg vil velge sju representanter, eller om de foretrekker en avkorting i sin direkte innflytelse.

Men så lenge man ikke har sjekket hva velgerne mener, kan Agder og Telemark bispedømmeråd (og andre bispedømmeråd som måtte ha de samme oppfatninger) ikke legge til grunn at velgerne vil gi fra seg innflytelse. Derfor må man i 2015 legge opp til at det skal velges sju representanter. Noe annet har man ikke mandat til. Stortinget har vedtatt at velgerne i alle bispedømmer skal kunne velge sju, og velgerne må eksplisitt frasi seg denne retten før kirkelige råd, over hodet på dem, legger til rette for og fatter vedtak om at de skal ha mindre innflytelse.

Kompromisset hindrer et representativt valgresultat. Spørsmålet om man skal velge fire eller sju representanter har stor betydning for hvor lett det vil være for andre lister enn den bispedømmerådet selv frembringer, å få valgt inn sine kandidater. Det ble ved siste valg avgitt ca 33000 stemmer i Agder/Telemark. Med den form for valgoppgjør man bruker, vil det kreves ca 4700 stemmer for å få inn ett mandat fra en alternativ liste, dersom det bare skal velges fire. Skal man velge sju, er det nok med ca 2500 stemmer. Det sittende bispedømmeråd har ikke anledning til å hindre disse 2500 velgere i å få valgt sin representant, uten å ha sjekket med sine velgere om de virkelig vil ha mindre innflytelse enn i andre bispedømmer.

Sakens forhistorie. Den situasjon som har oppstått, må sees på bakgrunn av at Kirkerådet, eller et flertall i rådet, opprinnelig ikke ønsket forholdstallsvalg, hvor ulike grupper får mandater i noenlunde samsvar med hvor mange stemmer de får. Først begrunnet man dette med at ingen grupper ville kunne frembringe det nødvendige antall underskrifter for å kunne stille liste. Da man innså at dette var et oppkonstruert problem (man kunne bare sette tallet lavere; Stortinget reduserte det senere fra 500 til 150), gikk man mot forholdsvalg av mer tekniske grunner, og foreslo en meget restriktiv valgordning, der velgerne bare skulle kunne stemme på to eller tre kandidater, avhengig av om det skulle velges fire eller sju. Men Kirkemøtet aksepterte ikke dette, og bestemte at man skal ha forholdsvalg, hvis det fremmes forslag om flere lister.

Kompromisset er en nisse som er blitt med på lasset, og skyldes antagelig at man ikke har tenkt klart nok: Forsøkserfaringene som man viser til (se innledningen) ble gjort da man hadde såkalt preferansevalg, der man stemmer på personer, ikke på lister/grupper. Da betyr det mindre om fire velges direkte og tre indirekte, eller om alle sju velges direkte. Tilsvarende vil gjelde hvis det ved valget i 2015 bare stilles en liste. Men det vil likevel være slik at direkte valg av sju sikrer bedre samsvar med velgernes oppfatning, enn når det direkte valget begrenses til fire. Og når det først brukes tid, krefter og penger på å avholde et direkte valg, fremtrer det som unødvendig å skulle dele valget i to.

Hvis det imidlertid fremkommer to eller flere lister, slik at det ikke er personer, men grupper/lister, som man skal stemme på, blir valgkretsens størrelse, altså det antall som skal velges, av største betydning, slik talleksempelet ovenfor viser. Kirkerådets saksforelegg viser til at flere høringsinstanser har pekt på problemene med kombinasjonen forholdstallsvalg og to valgomganger, men det anbefales altså likevel at man går for denne løsningen.

Grader, ikke typer av demokrati. Med utgangspunkt i Kirkerådets uttrykk ”typer av demokrati” kan det skisseres valgordninger som i ulik grad sikrer at små grupper får uttelling. På den ene ytterkant har man typen ’kun indirekte valg’ – bispedømmerådet velges av menighetsrådene. Da er det den indre krets som får valgt sine kandidater. Det var bl a dette demokratireformen skulle endre på. Man kunne innføre en ordning som tilsvarer den man har ved parlamentsvalget i England, nemlig enmannskretser: Bispedømmerådets medlemmer velges fra det enkelte prosti, eller grupper av prostier. Da er det også slik at små grupper har liten mulighet for å få inn sine kandidater. En ordning der fire velges direkte og tre indirekte er en mellomløsning, som kunne være akseptabel i fremtiden, dersom velgerne i angjeldende krets ved en egen avstemning har gitt uttrykk for at de ikke ønsker å øve maksimal innflytelse (men egentlig burde det kreves enstemmighet eller svært kvalifisert flertall for en slik avkorting). Direkte valg av alle sju medlemmer gir små grupper de største muligheter. Kompromisset ville svekke denne innflytelsen. Det er neppe sakssvarende å kalle dette ‘typer’ av demokrati. Det er reelt sett tale om grader av demokrati, der kriteriet er hvor godt ordningen sikrer at et mindretall får uttelling.

Antikvert ordning som kirkens bidrag til grunnlovsjubileet?

Valgordninger oppfattes ofte som en form for naturlover, som ikke kan endres. Men slik er det ikke. En gitt valgordning er til gunst for visse grupper, og til ugunst for andre. Man må anta at de som går sterkest inn for kompromisset, utmerket godt vet at det vil gi fordeler til den indre krets, slik som ved den gamle ordning, der alle ble valgt med indirekte valg. Den ordningen var egentlig en variant av svært gamle regler for stortingsvalg, der man først valgte valgmenn, som så valgte stortingsrepresentantene. Ordningen hadde nok dels praktiske begrunnelser, men var også begrunnet i at velgerne ikke ble oppfattet som å ha nok innsikt til å velge direkte. Kirkens bidrag til grunnlovsjubileet bør ikke være at man, uten å sjekke om velgerne ønsker det, delvis viderefører en ordning som ved stortingsvalg ble avviklet for over 100 år siden.

Gå til innlegget

Kirkerådet legger i et saksforelegg opp til å foreslå overfor Kirkemøtet at det kan inngå kompromisser på velgernes vegne, uten at velgerne er tatt med på råd.

Ved valg til bispedømmeråd og Kirkeråd heter det i saksforelegget at ”en viktig del av demokratireformen var økt bruk av direkte valg”.  Videre heter det: ”I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati. Det er deler av Den norske kirke som primært ønsker indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet (…) mens andre helst ønsker kun direkte valg (…). Denne uenigheten har det så langt blitt tatt hensyn til, og man har endt på et kompromiss og vedtatt at de bispedømmer som ønsker det kan velge tre av sju leke representanter gjennom en indirekte valgomgang.”

Tidligere ble bispedømmeråd valgt ved indirekte valg. Når man med dette utgangspunkt skulle ha en demokratireform med økt bruk av direkte valg, og det samtidig er uenighet om bruk av direkte valg, kan det virke tilforlatelig at man forsøkte å finne et kompromiss. Men når man nå skal fastsette endelig valgordning for den nye ordning, må kompromisset vurderes kritisk. Et stort demokratisk problem vil være at når det noen steder bare skal velges fire og andre steder sju representanter, får velgerne ulik grad av innflytelse: En mindretallsliste må ha nesten dobbelt så mange stemmer for å oppnå mandat når det bare skal velges fire, sammenliknet med når det skal velges sju. Siden det ikke finnes utjevningsmandater, blir mange stemmer bortkastede, nemlig de som er avgitt til lister som ikke får mandat.

Kanskje dette er en intendert konsekvens hos dem som egentlig ikke ønsker direkte valg. Men det er vanskelig å se at Kirkerådet eller Kirkemøtet eller et bispedømmeråd har mandat til å foreta slik avkorting av velgeres innflytelse. Det er ikke her tilstrekkelig å vise til at enkelte bispedømmeråd har ment at man bare bør velge fire representanter ved direkte valg. I så fall måtte angjeldende bispedømmeråds flertall være valgt på et program som innbefattet slik avkorting av velgernes innflytelse. Det er meget neppe tilfelle.

Sagt på en annen måte: Når det er innført en demokratireform som innebærer at ’kirkefolket i valg’ er øverste organ, kan ikke underliggende organer (bispedømmeråd eller kirkemøte) uten videre avkorte det øverste organs myndighet. Skal man gjøre det, må velgerne forespørres om de ønsker slik avkorting. Men det kunne man jo gjøre – f eks som kirkens bidrag til 200 års jubileet for grunnloven: ”Vil dere nå virkelig ha lik mulighet for å påvirke valgresultatet?”

Det har vært anført at ordningen med kombinasjon av direkte og indirekte valg gir muligheter for justere valgresultat på en måte som de fleste vil oppfatte som gunstig, nemlig ved å få valgt inn representanter for grupper (kjønn og alder) eller områder som ikke kom med i det direkte valget av fire (geografi). Dette er imidlertid et langt på vei et oppkonstruert problem, som enklest kan forklares slik: Hvis man bare skulle velge en enkelt ved direkte valg, ville det ikke være mulig å få til bred og balansert representasjon gjennom denne delen av valget. Velger man sju, er mulighetene store, velger man fire, er de middels. Å hevde at man må ha indirekte valg for å sikre bredt sammensatte bispedømmeråd blir dermed snodig – antagelig er det et vikarierende argument. Bredde sikres enklest ved at alle velges direkte.

Ved vurderingen av argumentet er det antagelig også av betydning at det er fremsatt med utgangspunkt i ordningen med direkte valg i form av preferansevalg. Det eneste noenlunde sikre ved slike valg er at de som står øverst på lista, har litt større mulighet for å bli valgt enn de som står lenger nede (det var derfor de med etternavn på A hadde størst sjanse til å bli valgt). Ved forholdstallsvalg vil de som står øverst på listene, ha langt større mulighet for å bli valgt. Derfor, dersom nominasjonskomiteen ser til at listen utformes slik at det blir brukbar balanse mht kjønn, alder og geografi dersom den ’offentlige’ lista får inn fire eller fem eller seks eller sju mandater, svekkes argumentet om justering ved hjelp av en indirekte valgomgang ytterligere.

Rimeligvis vil det være slik at dersom det stilles mange alternative lister, vil bredden og balansen kunne svekkes. Men det er bare uttrykk for at ’kirkefolket i valg’ har ment at andre breddehensyn enn kjønn, alder og geografi er viktigere. At en slik meningsytring får uttelling, kalles demokrati.

På tross av motforestillinger fra høringsinstanser fastholder man at det ved menighetsrådsvalg skal være slik at urettede stemmer ikke skal ha innflytelse på valgresultatet. Her bør man for det første spørre seg om hvor mange av høringsinstansene som har sett at dette blir resultatet – man måtte finlese høringsnotatet og ha relativt dyp innsikt i valgtekniske spørsmål for å se at det var dette man foreslår. Det vises også til at dette var en ordning man hadde før 2011. Vel, ikke alt gammelt er godt, men heller ikke alle nye påfunn er av det gode. Jeg vil foreslå at Kirkerådets medlemmer ved behandlingen spør seg selv om de ville det naturlig å stemme i henhold til følgende: ”Her skal det velges 10, da vil jeg stemme på disse 15.”

Man viser også til at dette er en ordning som gir nominasjonskomiteen for mye makt. Men spørsmålet blir da om dette berettiger at man fratar store grupper av ’kirkefolket i valg’ all innflytelse, nemlig de som tror at når de leverer inn en urettet liste, har de avgitt en reell stemme. Man har nettopp gått bort fra preferansevalg, fordi mange velgere ikke maktet å sette minst ett kryss, slik at stemmen måtte forkastes. Man bør ikke da innføre en ordning som innebærer at mange stemmer ikke teller.

Saken bør avgjøres med utgangspunkt i den realitet at nominasjonskomiteens tyngste oppgave er få tak i nok folk; det er sjelden det er strid om rekkefølgen blant de mer eller mindre uvillige. Blir det slik strid, har man muligheten for at det fremmes alternative lister.

Og ved begge typer valg, både til menighetsråd og til bispedømmeråd, bør man dosere mulighetene for å stryke og å kumulere skjønnsomt. Når det ikke stilles mer enn en liste, bør denne påvirkningsmuligheten være stor (antagelig ubegrenset, siden nominasjonskomiteen da har svært stor innflytelse); når det stilles mer enn en liste, bør den være svært begrenset.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere