Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Navlebeskuende om kirkevalg fra Bærum

Publisert 2 måneder siden

Knut Grønvik foreslår en "valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom". Selv om han hevder å være "en landsens prest i en bynær bygd", kjenner han nok ikke bygde-Norge.

I et nokså polemisk innlegg fremmer prest i Lommedalen i Bærum, Knut Grønvik, en «landsens prest i ei bynær bygd» som han selv sier, synspunkter på hvordan hans menighet kan organisere sine valg i fremtiden: «… en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.»

Noe av det rareste ved Bærum, hvor jeg selv bor, er insisteringen på at Bærum er en bygd. Men Bærum er for alle praktiske formål forstad, som ikke uten grunn heter suburb på engelsk – det siste leddet er latin for by. Grønvik er sikkert lommekjent i Lommedalen, men har nok lite peiling på bygdelivet.

I en bygd jeg kjenner litt til, er der to kirker, og et tredje prekensted. Til disse lokalitetene kommer det bare folk til gudstjenester og begravelser; kanskje er der også et par konserter i året. De øvrige aktivitetene Grønvik nevner, finnes ikke, eller de finner sted på helt andre steder.

Man kunne jo saktens ha stemmegiving etter gudstjenesten i den kirken hvor det er gudstjeneste i Grønviks valguke. Men ingen er ‘likevel innom’ slik han legger til grunn, og man kan vel ikke godt rigge opp midlertidige valglokaler for et par timer der hvor andre aktiviteter finner sted – hvis de finner sted?

Det eneste stedet hvor man kunne avgi stemme gjennom hele Grønviks valguke, ville være kirkekontoret, som ligger i kommunehuset. Slik lokalisering er sikkert Grønvik i mot, siden det innebærer samrøre mellom kirken og det offentlige;ordningen rammes nok av følgende: «Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har.»

Realiteten er nok at Grønvik er eksponent for et kirkelig ikke-parti som har sittet med makta i alle år. Det er frustrerende å tape makt, gjennom valgordninger som øker valgdeltakelsen. Frustrasjonen gjenspeiles i toneleiet i Grønviks innlegg. Men det må være grenser for navlebeskuing, selv i Bærum.

Gå til innlegget

Den foreliggende valgordning er ikke god. Innen neste valg bør det derfor innføres en ordning der leder og nestleder velges direkte, ved det åpne offentlige valget. Den som står øverst på en liste, skal da oppfattes som kandidat til ledervervet. Den lista som får flest stemmer, får da lederen.

1. Valg av leder mm i Nord-Hålogaland bispedømme har resultert i presseomtale, i hvert fall i Nordlys og i Vårt Land. Problemet er at den kirkepolitiske gruppering som fikk flest stemmer og et flertall på fire av sju blant de representantene som ble valgt ved det åpne offentlige valget, verken fikk lederen, nestlederen, eller utsendingen til Kirkerådet (som er kirkens nest øverste nasjonale organ, etter Kirkerådet).

Dette har skjedd ved at representanter som er blitt medlemmer på annen måte, har stemt sammen med to grupperinger som samlet bare fikk tre av sju representanter ved det åpne valget.

Nord-Hålogaland er ikke alene om å ha hatt problemer. I Agder ble ledervalget avgjort ved loddtrekning, etter at to kandidater hadde fått like mange stemmer.

Selv om begge valgene foregikk på en lovformelig måte, vil vel de færreste oppfatte valgresultatet og valgordningen som god. Problemene skyldes at man har beholdt en ordning med personvalg til lederposisjonene, mens selve valget var et partivalg – ny valgvin presses inn i gamle skinnsekker. Problemet er da visstnok ikke at de gamle sekkene setter usmak på den nye vinen, men at de sprekker. Etter avisene å dømme har ingen av debattantene i Nord-Hålogaland ennå gått ut av sitt gode skinn, men det kan synes som noen av dem er nesten sprekkeferdige.

I begge bispedømmer ble resultatene som de ble fordi biskopen stemte med de grupperinger som var i mindretall; jeg går ut fra at representanter for prestene og for andre ansatte var valgt på et program som tilsa hvordan de burde stemme. Siden det ikke er stemmeplikt, kunne problemene da vært unngått i Agder, dersom biskopen hadde unnlatt å stemme. Men i Nord-Hålogaland ville det da blitt stemmelikhet, og loddtrekning. Uansett kunne det være av interesse å få biskopenes motivering for å stemme på en slik måte at man bringer seg i et motsetningsforhold til flertallet av kirkemedlemmene i bispedømmene, i et spørsmål som ikke er et lærespørsmål. Enn så lenge vil jeg anta at ett motiv er at man med konservativ leder har større sjanse for å få ansatt prester som deler biskopens syn, og unngår mer liberale prester. Nord-Hålogaland har ikke akkurat flust med prester, og biskopens signal kan ha negativ innvirkning på rekrutteringen.

Men verken for biskopene eller kirkemedlemmene er den foreliggende ordning gunstig. Innen neste valg bør det derfor innføres en ordning der leder og nestleder velges direkte, ved det åpne offentlige valget. Den som står øverst på en liste, skal da oppfattes som kandidat til ledervervet. Den lista som får flest stemmer, får da lederen. Hva angår nestleder, kan man enten legge til grunn at nr 2 på lista er lista er nestlederkandidat, eller man kan utforme reglene slik at den som står som nr 1 på den lista som fikk nest flest stemmer, blir nestleder. Dette siste sikrer en viss bredde i ledelsen, noe som mange vil oppfatte som et gode. Ordningen er en variant av den mer generelle, at leder og nestleder velges av og blant en gruppe medlemmer. Den medfører at de øvrige medlemmene ikke kan få disse vervene. Men disse har langt færre stemmer bak seg, så det må være til å leve med.

2. Valg av utsending til Kirkerådet er noe mer krøkkete å komme til rette med. Men her er det verdt å være oppmerksom på at Nord-Hålogaland denne gang kan synes å ha løst et nasjonalt problem, ved å velge en representant fra den minste kirkepolitiske grupperingen, nemlig Bønnelista. Det er tvilsomt om denne grupperingen ellers ville kunne bli representert i Kirkerådet, siden den totalt bare har åtte av Kirkemøtets 77 lege representanter.

Men verken regionalt eller nasjonalt er man tjent med slik tilfeldighet. Kirkerådets lege representanter bør dermed velges av og blant Kirkemøtets lege representanter. Det vil være tjenlig at man har 11 lege representanter, en fra hvert bispedømme. Hver gruppering tildeles et antall plasser som tilsvarer deres styrke i Kirkemøtet; i år ville det si ca seks fra Åpen folkekirke, ca fire fra Nominasjonskomiteenes liste, og ca en fra Bønnelista. Hver gruppe stemmer så fram hvem som skal sitte i rådet fra deres gruppe. I første omgang vil nok avstemningene resultere i at noen bispedømmer får mer enn en representant i rådet. Men det skulle være enkelt å justere, f eks ved at den eller de listene som har flest representanter, skal justere sin sammensetning, slik at alle bispedømmer blir representert. Leder og nestleder kan frembringes på de måter som ovenfor er foreslått for bispedømmerådene.

Bispedømmerådene velger leder og nestleder hvert annet år. For disse valgene kan man derfor få den nye ordning på plass innen 2022, ved å legge til grunn at førstekandidaten på den listen som fikk flest stemmer, automatisk blir bispedømmerådsleder. Nye regler for valg av kirkeråd kan ta noe lenger tid å få på plass.

3. I mellomtiden kan Nord-Hålogaland bispedømmeråd se seg om etter argumenter i en helt annen sak, nemlig hvorfor velgerne i dette bispedømmet, men også Sør-Hålogaland og Møre, skal ha dobbelt så stor innflytelse nasjonalt, i Kirkerådet, sammenliknet med Borg, Bjørgvin og Oslo. Slik det nå er, har nemlig alle bispedømmer sju lege representanter i Kirkerådet. Men Borg, Oslo og Bjørgvin har ca 400000 kirkemedlemmer; de tre små har under 200000. Jeg har forslått en ordning der bispedømmene får en representant pr påbegynt 50000 medlemmer. Da ville disse tre små bispedømmene få fire hver, mens Borg ville får ni, og Bjørgvin samt Oslo åtte.

Hvis man ikke er enig i dette – hva skulle argumentene være for at velgere Nord-Hålogaland  og de to andre små bispedømmene, skal ha dobbelt så stor innflytelse som noen andre velgere? (For fullstendighets skyld; Tunsberg ville beholde sju; Nidaros, Agder, Tunsberg og Hamar ville gå ned til seks.)

Gå til innlegget

Om dåp og pine uten ende

Publisert 3 måneder siden

Den mest sentrale kunnskapselement om dåpen synes å være at «… den er nødvendig til frelse». På den annen side er det nok en del foreldre som vil betakke seg for å melde sine barn inn i en organisasjon som synes å legge til grunn at de av barnas lekekamerater som ikke er døpt, når den tid kommer skal «… pines uten ende».

Jeg ser at professor Mjaaland (Vårt Land 9.1.) bebreider biskopene at de ikke trekker fram CA 9 (for de uinnvidde, dette betyr Den augsburgske bekjennelse av 1530, artikkel 9) i sin nye tekst om dåpen. Han vil ha en tekst med fire setninger, jeg går ut fra at de to som utgjør CA 9, skal med.

Dette minnet meg om at jeg like før jul i 2018 hadde berørt CA, i et innlegg jeg kalte en ‘julepolemikk’; innlegget er fortsatt tilgjengelig på Verdidebatt. Utgangspunktet var da at FBB (For Bibel og Bekjennelse) hadde fremhevet at det er «… dåp og trosbekjennelse som er grunnlaget for den kristne kirke.» På dette tidspunkt var jeg i ferd med å starte mitt mildt maniske korstog mot kirkens valgordning, og jeg oppfattet innlegget som et innspill for å begrense stemmeretten i kirken; dermed var jeg interessert i hvordan man ville operasjonalisere kriteriet ‘trosbekjennelse’:

«Er det i så fall nok med den apostoliske, eller må vi også fremsi Confessio Augustana? Selv ville jeg avstå fra å stemme dersom jeg i fullt alvor måtte fremsi følgende – vi har nemlig litt famlende dåpspraksis i slekta: ‘Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … . De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp’. Det er heftig nok i seg selv, og dempes ikke av følgende: ‘De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker … skal han fordømme til å pines uten ende.’ Kravet om trosbekjennelse får vi komme tilbake til. Kanskje biskopene fram mot neste kirkemøte kunne redigere litt, hvis det er flere enn jeg som synes dette blir i heftigste laget?»

Det er litt uklart for meg om CA skal forstås slik de som ikke er blitt tilgodesett med den ‘nødvendige’ dåpen, og dermed helt klart ikke blir ‘salige’, med nødvendighet er ‘ugudelige’ og derfor skal ‘pines uten ende’ (CA 17). Men det vises ikke til noen usalig utgang uten pine, så jeg frykter det verste.

Dette burde kunne klargjøres ved den redigering som jeg aldri fikk noen tilbakemelding om.

I mellomtiden har tidligere generalsekretær i NMS Kjetil Aano berørt spørsmålet, i et innlegg i Vårt Land og på Verdidebatt for ca 10 måneder siden, med tittelen «Kyrkjas grunnlag: Har ingenting skjedd sidan 1530?». Hans utgangspunkt er kirkemøtets drøfting av den nye kirkeordningen, men han anlegger et bredt økumenisk perspektiv, og går ikke inn på dåpen.

Jeg mener å ha registrert at en biskop i det forløpne år har berørt temaet, men finner ikke noen referanse. Når man nå skal fokusere dåpen, er tiden inne for bispemøtet til å gjøre noe:

Ifølge Vårt Land for 9.1., som hevder å sitere Den norske kirke, er kirken midt i en toårig dåpssatsing: «I et forsøk på å styrke oppslutningen rundt dåpshandlingen har kirken i 2019 og 2020 iverksatt en satsing på dåpen. Målene er blant annet økt bevissthet om dåpens betydning i eget og andre menneskers liv, å gi kunnskap om dåp og inspirasjon til å velge dåp, og til å identifisere og fjerne hindringer for mennesker som ønsker dåp.»

Den mest sentrale kunnskapselement om dåpen synes ifølge CA å være at «… den er nødvendig til frelse». På den annen side er det nok en del foreldre som vil betakke seg for å melde sine barn inn i en organisasjon som synes å legge til grunn at de av barnas lekekamerater som ikke er døpt, når den tid kommer skal «… pines uten ende». Dette fremtrer som en ‘identifisert’ hindring, som bør ‘fjernes’.

Så jeg tror prof Mjaalands anbefaling bør legges til side, inntil biskopene fremmer en redigert versjon av CA 9 og 17. Man har ikke ubegrenset med tid. Mine udøpte slektninger vil komme til skjels år og alder om ca 10 år. Hvis man fortsatt vil ha meg som medlem, bør man ha ryddet opp innen da.

Gå til innlegget

Vårt Lands faste spaltist Ottosen bløffer om et innlegg i Dagbladet, og angriper Oslobispen med basis i bløffen. Vårt Land bryter god presseskikk, ved ikke å la den angrepne få tilsvar på de samme plattformer som Ottosen. Når biskopen trekker seg fra en debatt basert på bløff, trykker Vårt Land et innlegg hvor hun angripes for å ha trukket seg.

Det er nå gått en uke siden jeg i et innlegg på Verdidebatt pekte på «Uakseptabel redigering av Verdidebatt». Innlegget ble også sendt som vedlegg til epost til debattredaksjonen, debattredaktøren, og sjefsredaktøren. Mitt anliggende er blitt ignorert.

Saken er altså at Vårt Lands faste spaltist Ottosen 19.11. fikk trykket og lagt ut på Verdidebatt et innlegg med tittelen «Noen bør skamme seg». Her refererer han, uten link til kilden, et innlegg i Dagbladet 6.11., med tittelen «Skammelig om homoterapi», og gjengir forfatternes anliggende slik: «Veiteberg og Moxnes tilhører den gruppen som forstår. Vi andre mangler innsikt og bør skamme oss.»

Så langt jeg kan forstå, er det i utgangspunktet ikke uproblematisk å flytte en debatt fra en avis til sin faste spalte i en annen. Ottosen kunne skrevet i Dagbladet. Når han tillater seg å flytte debatten, må det stilles høye krav til gjennomskinnelighet.

At han i nettversjonen ikke linket til Dagbladartikkelen, synes å være i strid med en prinsipp-uttalelse fra Pressens faglige utvalg, hvor det heter (kursivering i originalen): «Formidling av informasjon fra andre kilder i tråd med god presseskikk, skal sikre at publikum selv kan ettergå medienes arbeid og kildekritikk. Pressens samfunnsoppgave bør være å legge til rette for slik utvidet kildekritisk vurdering for å bidra til en offentlig, opplyst samtale.»

Her kan det nok diskuteres om en spaltist er forpliktet på dette, og om det er tilstrekkelig at han har oppgitt tittel på innlegget, og dato for trykking i Dagbladet. Men det ville vært gunstig at det ble lagt til rette for at publikum kan ‘ettergå’ medier, uten for mye bryderi. Og siden debatten delvis dreier seg om Ottosen selv, og han benytter sin spalte til å flytte den, burde han ha linket.

Viktigere er det at vi som tok bryet med å sjekke Dagbladinnlegget, kunne konstatere at der ikke sto noe om skam. Dette er senere fremholdt av forfatterne, i Vårt Land 26.11. Ottosen har eksamener både i teologi og filosofi, og må være en dyktig leser. Han kan ikke ha unngått å se at det ikke sto noe om skam i Dagbladinnlegget. Han er også en dreven debattant, som må vite at i et trykket innlegg er det redaksjonen som utformer overskriften, ut fra plasshensyn. Det er mulig han søker å sikre seg ved å skrive at innlegget er «utstyrt» med nevnte overskrift. Det er imidlertid en tynn sikkerhetsline.

Så langt er altså saken at Vårt Lands spaltist flytter en debatt om sin egen rolle og ikke linker, noe som medfører at man som leser ikke uten bryderi kan avsløre hans bløff. Bløffen består i at han tillegger forfatterne av Dagbladinnlegget synspunkter de ikke har.

Men det blir verre:

Norsk redaktørforening har publisert en veileder til pkt 4.14 i Vær varsom-plakaten. Der heter det, i et pkt 13: «Imøtegåelsen skal publiseres på samme plattform som angrepet.»

Dette punktet har Vårt Land helt klart brutt. Veitebergs tilsvar til Ottosen ble riktignok trykket, og var innom nettversjonen noen få timer samme dag. Men Ottosens innlegg har nå ligget på en meget synlig plass på Verdidebatt, som «mest lest siste måned», i en snau måned. Veitebergs tilsvar finnes ikke i samme spalte, f eks like under Ottosens innlegg. Det var heller aldri innom spalten ‘lesetips’, hvor innlegg kan ha en levetid på et par uker. Det finnes ikke engang i Verdidebatts arkiv.

Veiledningen kan ikke med rimelighet forstås slik at når en spaltist angriper på to plattformer, er det tilstrekkelig at den angrepne får svare på den ene, men gis minimal dekning på den andre. Dette må i særdeleshet gjelde når angrepet på den andre plattformen, altså Verdidebatt, blir liggende lett synlig i en måned, og er basert på en bløff. Vårt Land bør ikke unnskylde seg med at når det gjelder hva som er mest lest, er man helt og holdent i algoritmenes vold og derfor uten skyld.

Saken fikk et besynderlig etterspill. Etter et nytt innlegg fra Ottosen, trakk Veiteberg seg fra debatten. Det fremstår som rimelig, ettersom Ottosen først hadde flyttet den fra Dagbladet til sin faste spalte i Vårt Land, og der tilla Veiteberg synspunkter hun ikke hadde.

Men så trykker Vårt Land 6.12. et innlegg fra en leser i Vennesla, hvor Veiteberg angripes fordi hun har trukket seg – det sies å være uverdig og arrogant. Leseren forholder seg ikke til Dagbladinnlegget og at utgangspunktet for debatten i Vårt Land var en bløff fra Ottosens side. Vårt Land velger en overskrift der Veiteberg nevnes ved navn. I skrivende stund er dette innlegget ‘mest lest’ på en rangering på nettsiden, som pussig nok ikke er en rangering av debattinnlegg – har algoritmene løpt løpsk? Topp-plasseringen tyder på at personangrep som tydeliggjøres i overskriften, har store muligheter for å slå an blant leserne.

Når avisen slik forlenger en debatt som dens faste spaltist har startet på en uryddig måte, og som motparten har avsluttet, fornemmer man kampanje-journalistikk, eller egentlig kampanje-redigering, mot biskopen. Det er sikkert viktig å pleie forholdet til lesere i Vennesla, men man kunne ha begrenset seg til å legge angrepet ut på Verdidebatt – eller ignorert det, under henvisning til 1) at det i utgangspunktet var problematisk at Ottosen benyttet sin faste spalte til å flytte en debatt hvor han selv var aktør, 2) at det var avklart at han hadde tillagt Veiteberg synspunkter hun ikke hadde, og 3) at debatten var over.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1372 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
21 dager siden / 1232 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
27 dager siden / 1215 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
3 dager siden / 1140 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
13 dager siden / 856 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 578 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 565 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere