Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Splittet kirkemøte, Vårt Land?

Publisert 3 måneder siden

Jeg har nylig kritisert Vårt Land for polariserende journalistikk angående den siste bispeutnevnelsen i Stavanger. Nå har jeg ikke tenkt å gjøre avisens journalistikk til et hovedanliggende, men jeg har en bemerkning til avisens dekning av den såkalte generaldebatten på Kirkemøtet i dag 28. mars

Jeg fulgte den gjennom strømmingen, og kan ikke forstå Vårt Lands fokus på splittelse som fremtredende i debatten. Følgende ingress er heller ikke dekkende: "Biskopenes abortutspill og bispeutnevnelsen i Stavanger var blant  temaene som fikk mest oppmerksomhet under Kirkemøtets generaldebatt  torsdag."

Det kan nok være riktig at abortsaken fikk mest oppmerksomhet, etter min telling kanskje 5 av drøye 40 innlegg, altså ca 10 prosent. Jeg registrerte bare ett skarpt innlegg, fra Gjevre, som Vårt Land gjengir. Morland fremsto som balansert, slik det også fremgår av avisen. Utgård og Nordhaug kan knapt oppfattes som å ha uttalt seg splittende.

Noe tilsvarende gjelder Stavanger.  Her blir det imidlertid feil å si at saken var blant dem som fikk mest oppmerksomhet - den ble bare omtalt i to av innleggene, samt i kirkerådslederens avsluttende bemerkninger. Som det fremgår av avisen var Haukalid skarp; det var til dels også Ådna. Men sistnevne var i sin innledning samtidig forsonende og fremtidsrettet. Det siste underslår Vårt Land - det rimer ikke med journalistens noe vindskjeve blikk.

Mitt helhetsinntrykk av debatten var at den var springende og mildt oppbyggelig - men mer springende enn oppbyggelig.









Gå til innlegget

Stavanger er atypisk, ikke sært

Publisert 4 måneder siden

Mitt poeng, som Ådna synes å overse, er at erfaringene fra Stavanger ikke bør få avgjørende betydning for hvordan biskoper skal utnevnes. Stort sett går det riktig så pyntelig for seg. Valgkamper ville neppe bli like pyntelige.

For å låne et uttrykk fra Ådna - "uheldigvis" har han, i et innlegg på Verdidebatt, rett i at jeg i den trykte versjonen i mitt innlegg om bispeutnevnelser begikk to feil i min omtale av Stavanger bispedømmeråd (flere ville det knapt være mulig å begå!). Den ene av disse ble rettet opp i den versjonen som nå ligger på Verdidebatt - også i Bjørgvin var det bare en enkelt liste ved valget i 2015. Den andre var og er feil - det er ikke slik at bare fire ble valgt direkte; alle sju ble valgt slik, slik Ådna nå påpeker. Det atypiske er at Stavanger var det eneste bispedømmet som hadde akkurat kombinasjonen. Jeg oppfatter ikke Stavanger som "sært".

Men ikke noe av dette er "kronargumenter", igjen Ådnas uttrykk, for mitt hovedanliggende, at det ikke har vært særlig uro omkring bispeutnevnelser unntatt i Stavanger, siden det var en viss uro i Nord-Hålogaland i 2014. 

Mitt hovedpoeng, som Ådna synes å overse, er at erfaringene fra Stavanger ikke bør få avgjørende betydning for hvordan biskoper skal utnevnes. Stort sett går det riktig så pyntelig for seg - "uheldigvis" for Ådna, som vil kople ut Kirkerådet, og ha direkte valg.

Mitt "kronargument" er erfaringene fra Stavanger, og da ikke erfaringene med valgordningen til bispedømmerådet eller dets sammensetning eller innlegg fra dets leder og nestleder, men med Vårt Lands journalistikk: Man valgte å publisere negative uttalelser om vedkommende som var utnevnt, etter at utnevnelsen forelå. Slikt kan det ikke komme noe godt ut av.  

Videre tenker jeg slik: Når en seriøs aktør som Vårt Land kunne forholde seg slik etter at valget var over, er jeg bekymret for hvordan en valgkamp ville arte seg, særlig i lokalaviser og på sosiale medier, men også i de kristelige organisasjonenes publikasjoner. Det verste ville vel være angrepene på kandidatenes tro - og særlig deres påståtte vantro. Jeg har uttrykket "løgnkirke" fra forrige valgkamp i minne - selv om jeg altså hadde glemt hvordan valget i det enkelte bispedømme var organisert ... .

En ordning med direkte valg ville også innebære at kandidatene måtte fremme seg selv og sine kvalifikasjoner. Jeg har mine tvil om at det ville bli så oppbyggelig.




Gå til innlegget

Bispeutnevnelser: Energibruk og debatter

Publisert 4 måneder siden

I denne type saker kan det være lurt ikke bare å se på den aktuelle saken i Stavanger, men se bakover, for å danne seg et bilde av helheten. Det har ikke vært særlig heftig debatt i Sør-Hålogaland, Nidaros, Oslo og Tønsberg.

I et innlegg i Vårt Land 11.2. er Aano bekymret for at bispeutnevnelser tapper kirken for energi. Tilsvarende hevder Landmark i et innlegg på Verdidebatt 26.2 at «stadige debatter følger utnevninger av nye biskoper». Begge overdriver. For å støtte min hukommelse har jeg sjekket litt på nettet, og fått bekreftet at sist gang det var uro av en viss størrelsesorden ved en bispeutnevnelse, var forrige gang i Stavanger. Før det må man tilbake til Nord-Hålogaland i 2014, hvor kriteriene samisk-kunnskaper og kjønn sto mot hverandre. Da var det ikke på langt nær så heftig som nå og sist i Stavanger. Det har heller ikke vært særlig heftig i Sør-Hålogaland, Nidaros, Oslo og Tønsberg. I denne type saker kan det være lurt ikke bare å se på den aktuelle saken, men se bakover, for å danne seg et bilde av helheten.

Hva angår Stavanger er det verdt å huske at dette bispedømmet er atypisk i to henseender. Dette var det ene av to bispedømmer hvor Åpen folkekirke ikke stilte liste sist, slik at det bare forelå en enkelt liste. Og Stavanger var ett av fire bispedømmer hvor velgerne bare fikk anledning til å velge fire av sju representanter. Som følge av dette siste er den indre krets i menighetene sterkt representert i bispedømmerådet.

Jeg har vært forbauset over at flere aktører, bl a Tor Jørgensen, har tatt til orde for dirkete valg av biskop, mindre enn ett år etter at Kirkemøtet avviste dette.  Landmark synes også å gå inn for direkte valg. Men han peker samtidig på belastningene ved å stille til valg. Når man, som sist i Stavanger, ser hva kompetente aktører kan få seg til å skrive etter at utnevnelsen var et faktum, ville jeg frykte hva som kunne komme på trykk i en virkelig valgkamp – ikke så mye fra kandidatene som fra dem som ville rakke ned på dem.

Med referanse til Stavanger minner jeg om at både leder og nestleder i Stavanger bispedømmeråd stemte for direkte valg på siste kirkemøte, og kan oppfattes som å ha benyttet utnevningssaken som oppstart til omkamp. For ordens skyld: Deres kritikk av utnevningen fremsto saklig.

Sammenfattende: Det er altså stort sett bare i Stavanger man får sterk strid om bispeutnevnelser. Rogalendingenes stridbarhet bør ikke få avgjørende innflytelse på hvordan ordningen utformes.

(Dette er en utvidet versjon av en kommentar til Aano som tidligere ble lagt ut på Verdidebatt; i forhold til den trykte versjonen i Vårt Land 5. mars er en feil rettet opp.)

Gå til innlegget

Kandidater og velgere blir lurt

Publisert 4 måneder siden

I det øyeblikk det settes i gang en anbefalingsaksjon, blir nominasjonskomiteenes lister lister for Frimodig kirke. Dette må komiteene gjøre klart for kandidatene. Ellers vil komiteene føre kandidatene bak lyset, og kandidatene vil føle seg lurt

Dette er en utvidet versjon av et innlegg som er trykket i Vårt Land 4. mars 2018.

1. Det er nå gått over en måned siden jeg spurte Kirkerådets avdelingsdirektør Bekkelund om hvor i saksdokumenter til Kirkemøtet man kan finne den ‘ belysning’og ‘avveining’ (hans uttrykk) av ulike (valg)modellers ‘fordeler og ulemper’, som han viser til. Det dreier seg her om belysning av den del av modellene som kan medføre at velgere kan komme til å sikre mandat til kandidater med stikk motsatt syn av det de ønsker å støtte. Han har ikke svart, følgelig må man gå ut fra at ‘belysningen’ og ‘avveiningen’ ikke finnes i disse dokumentene. På s 41 i saksdokumentet KM 06/18 beskrives problemet, men jeg har ikke funnet noen ‘avveining’ som munner ut i f eks en klar konklusjon om at kirken av andre hensyn må eller bør akseptere en valgordning som kan gi såkalte perverse effekter. Dette er problematisk: Når Kirkemøtet nå er øverste beslutningsorgan for kirken, må forarbeider for svært viktige vedtak være lett tilgjengelige.

Siden det ikke foreligger noe svar, har Bekklund heller ikke kommentert mine innsigelser til hans noe vindskjeve forståelse av nøytralitet. Mitt poeng er at Kirkerådets administrasjon ikke kan være så ekstremt nøytral at man ikke engang kan gjøre aktørene og velgerne oppmerksomme på helt spesielle forhold ved valget: Siden Frimodig kirke har meddelt at de vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister, vil det finne sted en skjult forhånds-kumulering, som innebærer at kandidater som ikke blir anbefalt, har små sjanser for å bli valgt. Ved en overflatisk vurdering kan man komme til å tro at listene er et slags sentrumsalternativ, med bred sammensetning. Men i det øyeblikk det settes i gang en anbefalingsaksjon, blir listene lister for Frimodig kirke. Dette må nominasjonskomiteene gjøre klart for kandidatene. Ellers vil komiteene føre kandidatene bak lyset, og kandidatene vil føle seg lurt. Senere må velgerne informeres.

De innlegg jeg tidligere har hatt om det kommende valget, 14. og 22. januar, har jeg sendt som vedlegg til eposter til kirkerådet, partiene og bispedømmerådene, med anmodning om at de informerer nominasjonskomiteene, kandidatene, og senere velgerne. Bare Borg har kvittert, så jeg vet ikke hva som skjer. Jeg har tatt epostene inn nedenfor – det er viktig at flest mulig av aktørene blir gjort kjent med problematikken.

 

2. Epost av 14.1.19 til Kirkerådet , partiene og bispedømmerådene

Valgprosessen er allerede i gang, og folk må få vite hva de 'egentlig' er med på.

Det fremgår at det nå er mulig å få rimelig klarhet i hvilken rolle nominasjonskomiteene og de lister som fremmes av dem, vil få ved det kommende valget - komitemedlemmene vil i realiteten være partifunksjonærer for Frimodig kirke, og ved valget vil de som ikke blir anbefalt av de Frimodige, bli listefyll.

Vedlagte fremstilling [‘Kirkevalget …’, publisert 14.januar. ikke vedlagt her] er nært beslektet med det å forkorte en komplisert brøk - når man skreller bort eller forenkler, ser man hva brøken egentlig sier.

Frimodig kirke vil kanskje reagere på siste avsnitt. Jeg skal derfor få utdype litt:

Ved forrige valg ble jeg forsikret av Kjøde d e, som var en sentral aktør innen Levende folkekirke, om at man ikke hadde hatt taktiske overlegninger da man valgte ikke å stille egne lister. Fordi svært mange, meg selv inklusive, ikke innså konsekvensene av valgordningen før etter lang tid, har jeg ikke grunn til å mistro ham. Angående forvirringen har jeg vist til Anne Enger; det kan jeg trygt gjøre, fordi jeg førte en debatt med henne i Klassekampen. I Hamar var der tilsvarende effekter ved valget av Landmark, og i Oslo måtte Trond Skard Dokka i spissen for to andre like før valget be om at velgerne ikke brukte den lista de sto på.

Nå har imidlertid evalueringen av forrige valg foreligget lenge. Der heter det (s 128), om Levende folkekirke: "Med fasiten i hånd er det lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget." (Min kursivering.)

Det vil ikke stå til troendes dersom Frimodig kirke nå hevder at ikke har vært klar over dette. Taktiske hensyn trenger ikke å være eneste motiv for ikke å stå åpent fram med egen liste, men kan ikke være uten betydning.

Etter dette vil jeg be om at Kirkerådet
- snarest gjør det klart overfor menighetsrådene, valgrådene og nominasjonskomiteene hvilken faktisk rolle komiteene vil få,
- informerer kandidatene om at de er listefyll, med mindre de blir anbefalt av Frimodig kirke
- og senere informerer velgerne mot muligheten for perverse effekter av en valgordning som er helt forskjellig fra det de er vant med fra andre offentlige valg.

Kirkerådets helt overordnede ansvar er overfor velgerne, som må få full innsikt i valgprosessen. Kirken har ingen ærerik historie angående valg - sist hadde man perverse effekter, ved valget i 2011 ordning som var så komplisert at altfor mange stemmer ble forkastet.

Tilsvarende ber jeg bispedømmerådene
- informere sine menighetsråd, valgråd, nominasjonskomiteer, kandidater, og etterhånden velgerne om virkningene av valgordningen. Det er særlig aktuelt dersom kirkerådet ikke etterkommer min anmodning.


3. Epost av 22.1.19 til bispedømmerådene med kopi til Kirkerådet og partiene

I dagens Vårt Land svarer Kirkerådets administrasjon; det er tvilsomt at Kirkerådet eller dets arbeidsutvalg har vært inne i bildet.

Vedlagt følger mitt tilsvar [‘Kirkevalget er for velgerne, ikke for partiene’, ikke vedlagt her], som er lagt ut på Verdidebatt; jeg håper det blir trykket en av de nærmeste dagene. [Trykket 25.1.]

Det fremgår at jeg mener avdelingsdirektøren overbetoner nøytralitet, og underbetoner ikke bare hensynet til velgerne, men også hensynet til kandidatene og nominasjonskomiteene:
- Velgerne må få vite at de kan komme til å fremme det stikk motsatte av de ønsker å fremme,
- Kandidatene må få vite at valget er rigget på måte som innebærer at de har ulike sjanser for å bli valgt;
- Nominasjonskomiteenes medlemmer må få så mye informasjon at de kan formidle til dem de spør om å stille, at de har systematisk ulike sjanser.

Så langt jeg har kunnet finne, er det ikke mulig for velgerne, kandidatene, og nominasjonskomitemedlemmene å finne informasjon om mulige perverse effekter av valget i de mest tilgjengelige forarbeider for Kirkemøtets vedtak om valget. Det jeg i min forrige henvendelse refererer fra s 128, vedrører resultatet av valget, ikke mekanismene bak.

De fire linjene som jeg i det vedlagte viser til fra evalueringsrapporten, er ikke klargjørende, så meget mer som man umiddelbart går over til å drøfte virkningen av såkalte slengere, altså at velgerne helt bevisst fører en kandidat fra en en liste til en annen. Da må man regne med at velgeren er helt ut innforstått at han svekker vekten av den listen han benytter, og øker vekten av den andre listen tilsvarende - dette er kjent fra andre offentlige valg.

Som fremhevet i min forrige henvendelse, er det jeg har vært opptatt av, nemlig såkalt pervers effekt, ikke kjent fra og ikke mulig ved offentlige valg, og fordrer derfor særskilte informasjonstiltak.

Hva angår evalueringsrapporten, er den altså meget uklar. Jeg vedlegger utskrift av pkt 6 i et innlegg på Verdidebatt for ca tre år siden [tatt inn nedenfor], der det fremgår rapporten er svak også som følge av en lite problematisert sammenlikning med kommunevalget. Forut for dette hadde jeg overfor KIFO i to omganger kommentert bl a denne sammenlikningen, men fikk etter siste runde til svar fra hovedforfatteren: "Jeg ønsker ikke å gå inn i en detaljdiskusjon om rapporten og valgreglene." Dermed forble rapporten uklar, selv om det er mulig man tok hensyn til noen av mine kommentarer.

Sammenfattende fremgår det at denne saken har en uryddig forhistorie - som nå forlenges ved at Kirkerådet ikke går inn i den og informerer aktørene, under henvisning til en forkjært forståelse av sin rolle.

I denne situasjonen må bispedømmerådene ivareta informasjonen.

 

4. ‘Uklarheter om valget i KIFOs rapport’

I det som viste seg å være en foreløpig rapport fra valget, tok et avsnitt (2.4.4.b) utgangspunkt i en disputt jeg hadde hatt med Anne Enger i Klassekampen (men den foregikk også i Vårt Land).

Problemet var imidlertid at KIFO fullstendig hadde misforstått mitt anliggende – det handlet ikke om såkalte ‘slengere’ – personer som føres over fra en liste til en annen.

Mitt anliggende var at vi ved dette valget hadde noe som knapt kan oppstå ved andre valg, nemlig at velgere som benytter en liste, og der kumulerer dem de ønsker fordi disse har et standpunkt man ønsker skal vinne fram, kunne oppleve at de sikret ytterligere mandater for kandidater med et standpunkt de IKKE ønsket å støtte, altså et STIKK MOTSATT resultat av det de ønsket.

At de man kumulerer ikke blir valgt, er vanlig ved alle valg. Men når KIFO i sin endelige rapport skriver at «det er imidlertid vanskelig å se det demokratisk problematiske med at noen velgere ikke når frem med sine kandidatpreferanser», synes det som man ennå ikke har grepet problemet.

Det handler nemlig om mer enn ‘ikke å nå fram’ med sine kandidater på en liste hvor de øvrige kandidater har omtrent samme syn (som på en partiliste ved et kommunevalg), det handler om at resultatet kunne bli det stikk motsatte av den man ønsket.

Det som nemlig var enestående, var at ved dette valget ville 1) liberale velgeres bruk av nominasjonkomiteenes lister, og 2) kumulering liberale kandidater på denne listen, kombinert med 3) aksjonen fra Levende folkekirke om å stemme på visse kandidater på denne listen, og 4) det faktum at de mange liberale velgere ikke benyttet listen i det hele tatt, fordi de benyttet listen fra Åpen folkekirke, innebære at de liberale velgerne bidro til å sikre flere mandater til listen – som alle ville kunne gå til Levende folkekirke, som følge av denne grupperingens aksjon, og fordi ikke tilstrekkelig mange liberale velgere kumulerte liberale kandidater på listen.

Dette kommer ikke klart fram i den endelige rapporten fra KIFO, fordi man som utgangspunkt benytter en sammenlikning med kommunevalget, hvor man aldri bare har to lister, hvor den ene er fremmet av ett parti, og den andre inneholder BÅDE kandidater som støtter dette partiet i en avgjørende viktig sak, OG kandidater som har det stikk motsatte standpunkt, og hvor de foreligger en organisert aksjon for å kumulere de sistnevnte.

At dette avviket fra kommunevalget ikke kommer skikkelig fram, skyldes nok at rapporten ikke har vært underkastet kritisk lesning fra eksperter før den ble publisert – det er bare vist til innspill i forbindelse med korrektur. At jeg kom til å lese et utkast, og kunne utvirke delvise forbedringer, er ikke godt nok – det var en tilfeldighet. Slik manglende kvalitetssikring hører fortiden til.

Rapporten går ikke inn på hvorfor valgordningen ble som den ble, nemlig at Kirkerådets flertall ikke ville utrede forholdstallsvalg forut for kirkemøtet i 2014. Det er tvilsomt om Kirkemøtet overså konsekvensene av sitt kompromiss, dere det ble åpnet for forholdstallsvalg, nemlig at velgere kunne komme til å sikre mandater for den gruppe de ikke ønsket å støtte.

Gå til innlegget

Energibruk i oljebispedømmet

Publisert 4 måneder siden

Rogalendingenes stridbarhet bør ikke få prege kirkelivet i resten av landet.

Etter meningsutvekslingen som fulgte sjefredaktørens svært lite rimelige tolkning av min kommentar til bispeutnevnelsen i Stavanger, der han gjorde tilregnelighet til en hovedsak, kan det være tid til en siste kommentar til selve saken.

Utgangpunktet er Aanos bekymring for at bispeutnevnelser tapper kirken for energi. Etter mitt skjønn er dette et mildt nærsynt standpunkt. For å støtte min hukommelse har jeg sjekket litt på nettet, og fått bekreftet at sist gang det var uro av en viss størrelsesorden ved en bispeutnevnelse, var det i Nord-Hålogaland i 2014, hvor kriteriene samisk og kjønn sto mot hverandre. På tilsvarende måte som sjefredaktøren, i lys av overskriften, lett kunne leses som at han mente Åpen folkekirke ville gjøre ‘rent bord’, noe som er uhistorisk med hensyn til hvordan de samlede utnevningene har vært, er Aanos bekymring for energibruk ugeografisk. I denne type saker kan det være lurt ikke bare å se på den aktuelle saken, men se bakover, og rundt seg.

Hva angår oljebispedømmet er det også verdt å huske at dette bispedømmet er atypisk i to henseender. Dette var det eneste bispedømme hvor Åpen folkekirke ikke stilte liste sist, slik at det bare forelå en enkelt liste. Og Stavanger var ett av fire bispedømmer hvor velgerne bare fikk anledning til å velge fire av sju representanter. Det er dermed primært den indre krets i menighetene som er representert i bispedømmerådet.

Jeg har vært forbauset over at flere aktører, bl a Tor Jørgensen, har tatt til orde for dirkete valg av biskop, mindre enn ett år etter at Kirkemøtet avviste dette.  Med referanse til Husebys betoning (VL 14.2.) av at vi ikke har ‘bispevalg’ men rådgivende avstemninger, minner jeg på nytt om at både leder og nestleder i Stavanger bispedømmeråd stemte for direkte valg, og kan oppfattes som å ha benyttet utnevningssaken som oppstart til omkamp.

Men det er altså stort sett bare i Stavanger man får sterk strid om bispeutnevnelser. Rogalendingenes stridbarhet bør ikke få prege kirkelivet i resten av landet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere