Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Mine synspunkter på nominasjonskomiteenes lister er absolutt ikke bygget på at vigselssaken blir den viktigste. Resonnementet er bygget faktiske resultater fra forrige valg. Jeg fornemmer at Hegstads nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet.

Harald Hegstad hevder (Verdidebatt 10.6.) at jeg bygger mitt «… resonnement på et sviktende premiss, nemlig at vigselssaken kommer til å bli den viktige saken også ved årets kirkevalg», når jeg i mitt innlegg hevder at nominasjonskomiteenes lister er blitt lister for Frimodig kirke (Vårt Land 7.6. og på Verdidebatt).

Til dette er å si at mine synspunkter på nominasjonskomiteenes lister absolutt ikke er bygget på at vigselssaken blir den viktigste. Resonnementet er bygget faktiske resultater fra forrige valg, nemlig at de aller fleste som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, ble anbefalt, da av Levende folkekirke. På dette punkt vill-leder Hegstad når han skriver: «Til forskjell fra de andre listene er ingen av kandidatene på Nominasjonskomiteenes liste forhåndskumulert.» Rent formelt er dette riktig, men i praksis er det helt feil: Anbefaling, nå fra Frimodig kirke, har nokså nøyaktig samme virkning som forhåndskumulering. Jeg må derfor fastholde mitt hovedanliggende: «Man lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista.»

Mitt innlegg var en kommentar til et innlegg fra styrelederen i Frimodig kirke, Svein Granerud. Jeg skal medgi at jeg ble forbauset da han så klart betonet ekteskapssaken: Frimodig kirke vil anbefale de kandidater på nominasjonskomiteenes lister som «… fortsatt ønsker å utføre sin tjeneste på basis av klassisk kristentro – også når det spørres om ekteskap». Han kunne unnlatt å ta med siste ledd. Men som det heter i en fremtidig oversettelse av Matt 12.34b: «Det hjertet er fullt av, det skriver fingrene på tastaturet.»

Jeg ble ikke forbauset over et utsagn fra Jo Hedberg fra Bønnelista: Han og hans parti «… ønsker omkamp om vedtaket på Kirkemøtet om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede». (Sambåndet 26.9.18). Og jeg har merket meg et utsagn fra Kirkemøtets vel mest garvede politiker, Dørum (Venstre er, i likhet med Kirkemøtet, ingen søndagsskole): Han betonet at han stiller til valg bl a for å forsvare vigselsvedtaket.

Hegstad står selvfølgelig fritt til å mene at det er urealistisk «å tenke seg at det i kommende kirkemøteperiode skulle bli noen ‘omkamp’ om vigselssaken …». Men når han baserer dette på at han «… heller ikke så langt [har] sett noen som i fullt alvor ser for seg dette som en viktig sak i kirkevalget», har han altså ikke sett grundig nok. Eller han tar ikke Granerud, Hedberg og Dørum alvorlig.

Jeg fornemmer at Hegstads nedtoning av vigselssaken er taktisk begrunnet. Han vet at dette temaet vil virke mobiliserende på velgerne – til forskjell fra f eks organiseringen av kirkens arbeidsgiveransvar, som noen forleden prøvde å gjøre til en hovedsak. Hvis Hegstad 1) kan få oppmerksomheten bort fra vigselssaken, og 2) få velgerne til å tro at de «... har stor påvirkning på hvem som blir valgt …» fra nominasjonskomiteenes lister, skaper han en alternativ virkelighet som er til gunst for konservative krefter. Men ved det virkelige valget er mye avgjort på forhånd innen nominasjonskomiteenes lister, fordi de Frimodige gjør som de Levende gjorde sist, anbefaler kandidater, som nærmest blir uslåelige. Og til grunn for anbefalingene ligger bl a vigselssaken.

Gå til innlegget

Årets valg blir for en stor del en omkamp om vigsels-saken.

Styreleder i Frimodig kirke, Svein Granerud, kommer med en viktig avklaring i Vårt Land for 5.6.: Hans ikke-parti vil anbefale de kandidater på nominasjonskomiteenes lister som «… fortsatt ønsker å utføre sin ­tjeneste på basis av klassisk kristentro – også når det spørres om ekteskap». Med siste del av formuleringen gjør han det dessuten klart at man ønsker at disse kandidatene skal arbeide for omkamp i spørsmålet om vigsel av likekjønnede – slik også partiet Bønnelista går inn for. Av de Frimodiges hjemmeside går det fram at anbefalingen innebærer at velgerne oppfordres til å kumulere (gi stemmetillegg til) de man anbefaler, slik at deres personlige stemmetall dobles i forhold til andre kandidater, og deres sjanser for å bli valgt øker tilsvarende.

Det er fortsatt uklart hvordan man vil gå fram, og hvor konkret man vil være. Ved forrige valg var grupperingen Levende folkekirke meget klar og konkret: Man rykket inn annonser i den kristelige dagspressen med navnene på dem man anbefalte. Det er ikke sikkert de Frimodige vil være like frimodige.  Men hovedspørsmålet er avklart: Frimodig kirke har i realiteten bemektiget seg nominasjonskomiteenes lister, og gjør dem til sine. Sosiale medier og de store organisasjonenes medlemsblader gir gode muligheter for mindre tydelige anbefalingsaksjoner enn gjennom dagspressen.

Dette har konsekvenser både for velgerne og for kandidatene som står på nominasjonskomiteenes lister.

Velgerne må merke seg et hovedresultat fra evalueringen av forrige valg, at de aller fleste som ble valgt fra nominasjonskomiteenes liste, var anbefalt av de Levende. Bruker man en slik liste, og evt kumulerer kandidater som ikke er anbefalt av de Frimodige, oppnår man ikke noe annet enn å øke sjansene for dem som er anbefalt, ganske enkelt fordi man bruker lista de står på – man oppnår det stikk motsatte av hva man ønsker, et såkalt perverst resultat. De man selv evt kumulerer, har små sjanser for å bli valgt, fordi de ikke anbefalt, og dermed får få kumuleringer. I klartekst: Man lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista.

Dette kan ikke skje ved vanlige valg – bruker man en liste, vet man at man støtter partiet og bidrar til valg av kandidater man er så noenlunde enig med, selv om man ikke når fram med sine kumuleringer.

For kandidatene er situasjonen at valgarrangøren – Kirkerådet, bispedømmerådene og nominasjonskomiteene – utmerket godt visste at sjansene var store for at det ville bli iverksatt anbefalelsesaksjoner. Dersom man som kandidat ikke er blitt gjort oppmerksom på dette, bør man påberope seg rett til å trekke seg, hvis man innser at man ikke har de standpunkter som vil utløse anbefaling fra de Frimodige. I og med avklaringen fra Granerud, er da man nemlig gått fra å være kandidat, til å bli listefyll på en partiliste. Slik to-deling av kandidatene er i strid med kirkemøtets intensjoner om at listene skal gjenspeile bredde.  Når listene slik brukes i strid med intensjonene, kan man med god samvittighet trekke seg, både fordi det ikke er så stas å være listefyll, men fremfor alt for at velgere ikke skal forledes til å tro at kandidater med andre standpunkter enn de som er anbefalt av de Frimodige, har rimelige sjanser til å bli valgt.

Og ett av de sentrale standpunkter til de som anbefales, er altså et klassisk ekteskapssyn, som ikke omfatter vigsel av likekjønnede. Dermed blir årets valg for en stor del en omkamp om vigsels-saken.

Gå til innlegget

Stemmer man på Bønnelista eller Åpen folkekirke, vet man omtrent hva man får: kandidater som står for et program, selv om ikke alle spørsmål er behandlet i programmene. Stemmer man på nominasjonskomiteenes lister, risikerer man å bidra til at kandidater man er sterkt uenig med, blir valgt. Velgerne må være klar over dette, ellers kan de lure seg selv.

I all hovedsak er Vårt Lands store artikkel om ‘Kirkevalget forklart’ fra 13. mai korrekt. Men i siste avsnitt er der formuleringer som innebærer at fremstillingen blir ufullstendig og dermed villedende. Hovedforskjellen mellom nominasjonskomiteenes lister og de andre listene er ikke at de førstnevnte «… skal være bredt sammensatt», og at «de andre listene kan være utformet på et bestemt program». Hovedforskjellen er at nominasjonskomiteenes lister legger opp til personvalg, mens de andre listene legger opp til partivalg. Det er av stor betydning at velgerne er klar over konsekvensene av denne forskjellen, ellers kan de lure seg selv.

Stemmer man på Bønnelista eller Åpen folkekirke, vet man omtrent hva man får: kandidater som står for et program, selv om ikke alle spørsmål er behandlet i programmene. Stemmer man på nominasjonskomiteenes lister, kan man saktens kumulere (gi stemmetillegg) til de kandidater man er enig med, men man risikerer at flere velgere kumulerer andre kandidater, slik at de man selv kumulerer, ikke får nok stemmer, samtidig som at man bidrar til at kandidater man kan være sterkt uenig med, blir valgt.

Dette kan benevnes en pervers effekt – ved sin stemmegiving oppnår man det stikk motsatte av det man ønsker. Når man benytter en personvalgliste, bidrar man til at lista øker sine sjanser for mandat, men man har minimal innflytelse på hvem som blir valgt. Minimal innflytelse på hvem som blir valgt har man egentlig også når man benytter andre lister. Men da vet man i hvert fall at de som blir valgt, står for omtrent det samme som de man evt kumulerer, slik som når man benytter f eks Høyres liste ved kommunevalget. Det er dette velgerne er vant til fra alle andre valg; derfor er det viktig at det advares mot faren for perverse effekter ved bruk av nominasjonskomiteenes lister.

Faren for perverse effekter blir spesielt stor dersom det organiseres anbefalelses-aksjoner, slik som ved forrige valg, der ikke-partiet Levende folkekirke anbefalte konservative kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Resultatene viste at de aller fleste som ble valgt fra disse listene, var anbefalt av de Levende. Det skyldtes først og fremst at få liberale velgere brukte disse listene – de benyttet listene til Åpen folkekirke. Dermed var det få liberale kandidater på nominasjonskomiteenes lister som fikk tilstrekkelig med kumuleringer til å bli valgt.

I realiteten innebærer dette at en liste fra nominasjonskomiteen er en invitasjon overfor en gruppe som ikke stiller egen liste, til å gjøre listen til sin egen, ved at gruppen anbefaler kandidater. Det skal nemlig svært få kumuleringer til for at en anbefalingsaksjon lykkes. Ved årets valg er det uklart om ikke-partiet Frimodig kirke vil anbefale. Hvis ikke de gjør det, vil andre grupper kunne gjøre det.

Dersom to eller flere grupper anbefaler, vil virkningene kunne bli utydelige. Men hvis bare en enkelt gruppe anbefaler, blir nominasjonskomiteens liste i realiteten denne grupperingens liste – som de nærmest har fått i fanget, uten å måtte bry seg med å finne kandidater og beslektet strev.

Det er nærliggende å tenke seg at i de bispedømmer hvor Bønnelista ikke stiller, vil konservative grupper iverksette anbefalingsaksjoner, for slik å sikre et konservativt alternativ til Åpen Folkekirke. Fra en side sett er det gunstig at det slik blir to relativt klare alternativer, forutsatt at liberale velgere er klar over faren for perverse effekter, og er innforstått med at de ved å bruke nominasjonskomiteens liste, med stor sannsynlighet stemmer inn kandidater som i en del eller mange saker kan stå for det motsatte av hva de selv står for.

Når denne situasjonen har kunnet oppstå, er det fordi Kirkerådet aldri har tatt bryderiet med å utrede konsekvenser av kombinere personvalg og partivalg. En annen årsak er at en del kirkemøtedelegater var mot partivalg, som man mente ville kunne splitte Den norske kirke – som allerede er splittet i mange organisasjoner, med til dels svært ulike syn.

Dermed har vi fått en kombinasjon av valgordninger som innebærer at velgerne kan oppleve at de i realiteten sikrer mandat til kandidater de er sterkt uenige med, og der grupper kan bemektige seg nominasjonskomiteenes lister.

Det tryggeste for velgerne er å velge et parti – Bønnelista eller Åpen folkekirke. Og ved fremtidige valg må man unngå å kombinere partivalg og personvalg, slik at faren for perverse effekter blir borte og velgerne ikke risikerer å lure seg selv, og slik at grupperinger som ikke vil ta bryet med å lage lister selv, kan slippe unna med å bemektige seg nominasjonskomiteens liste.

Gå til innlegget

Av flere oppslag i Vårt Land fremgår det at der er uregelmessigheter ved valglistene til bispedømmerådene og dermed kirkemøtet i tre bispedømmer – man har for få unge kandidater.

Ved vurderingene må valgrådene og evt Kirkerådet som klageinstans ikke tape av syne at det viktigste hensynet som må tas, er til velgerne – de må så vidt mulig få anledning til å stemme på minst to lister, gjerne flere. Hvis man av rent formelle grunner underkjenner lister som på det nærmeste tilfredsstiller kravene, svekkes legitimiteten ved valget.

Hensyn til velgerne

Ved vurderingene må valgrådene og evt Kirkerådet som klageinstans ikke tape av syne at det viktigste hensynet som må tas, er til velgerne – de må så vidt mulig få anledning til å stemme på minst to lister, gjerne flere. Hvis man av rent formelle grunner underkjenner lister som på det nærmeste tilfredsstiller kravene, svekkes legitimiteten ved valget, og kirkedemokratiet svekkes tilsvarende. Noen vil, med rette, hevde at legitimiteten også svekkes dersom regelverket ikke overholdes. Men hvis formaliteter innebærer at en betydelig andel av velgerne ikke benytter stemmeretten, fordi de føler at de ikke har noen å stemme på, er det etter mitt skjønn en større ulempe enn at kompliserte regler ikke følges til siste punkt og prikk (jeg hadde nær sagt, i en organisasjon som betoner tilgivelse).

Hvis det derfor kan sannsynliggjøres at forslagsstillerne har arbeidet seriøst med å få et tilstrekkelig antall unge kandidater, bør man strekke seg langt for å godkjenne listene. Det gjelder etter mitt skjønn både 1) dersom man ikke overholder fristen, men som i ett tilfelle ringer noen minutter etter at fristen er gått ut for å drøfte situasjonen, eller 2) hvis man med valgrådets godkjenning eller medvirkning forøker å få fram flere unge kandidater etter fristen, men ikke lykkes.

En av sakene er imidlertid nokså klar – hvis kandidater på Bønnelista i Nidaros ikke er medlemmer av Den norske kirke, kan ikke disse kandidatene godkjennes, og lista må underkjennes dersom den da inneholder for få navn.

Ungdomskandidater trakk seg

Det vanskeligste saken ser man ut til å ha i Bjørgvin:  «I Bjørgvin oppfylte nominasjons­komiteens liste opprinnelig kravene om ungdomsrepresentasjon, og ble godkjent. Men så trakk to av kandidatene seg. Nominasjonskomiteens liste har dermed en ungdomsandel på 15 prosent. Listene er likevel godkjent.» (VL 10.5). Hvis dette betyr at to ungdomskandidater trakk seg, burde valgrådet eller, dersom det klages, Kirkerådet, undersøke de nærmere omstendighetene. Men slik er det neppe – det er vel bare en ungdomskandidat som har trukket seg.

Som påpekt av førstekandidaten for Åpen folkekirke i Bjørgvin foreligger her muligheten for følgende taktikk (dette er min formulering, og ikke hans): «Vi fører dere opp på lista for at den kan bli godkjent, men dere kan bare trekke dere når godkjenningen foreligger.» Verken han eller jeg sier det er slik, og formuleringen om hvem som trakk seg, er ikke entydig. Det kan saktens skje at en enkelt kandidat eller to trekker seg, men hvis to kandidater i samme undergruppe gjør det, bør det gis en god forklaring. Forhåpentligvis er saken enklere – at bare en av de to som trakk seg, er ungdomskandidat. Da bør man la nåde gå for rett … .

Viktig valgdeltakelse

Det rasles med krav om omvalg dersom reglene ikke følges fullt ut. Det er vanskelig å se hvem som med berettigelse skulle kunne fremme et slikt krav. I hvert fall er det vanskelig dersom man legger til grunn at hensynet til at velgerne skal få flest mulig lister å velge mellom, slik at valgdeltakelsen blir best mulig, er det vesentligste.

Gå til innlegget

Det er nå under en måned tid til listeforslagene til kirkevalget skal leveres inn. Dersom du har sagt ja til å stå på liste fra bispedømmerådenes nominasjonskomiteer, bør du vite at du ikke er reell kandidat, med mindre du blir anbefalt av den konservative grupperingen Frimodig kirke.

Kirkerådets administrasjon svikter hva angår utredninger av valg i kirken. Det siste eksempelet er fra Kirkemøtet nå i april. Der måtte representanten Dørum, tidligere justisminister og garvet organisasjonsmann, ta ordet angående bruk av ordet ‘inntil’, i ordningen for Kirkemøtets valg til Kirkerådet. Han pekte på at det å føre opp færre kandidater på stemmeseddelen enn det antall som skal velges, innebærer en skjult kumulering. Eksempel: Hvis en gruppe går sammen om å føre opp de samme tre personene når det skal velges fem, vil disse tre ha svært stor sjanse for å bli valgt.

Men dette var et internt valg. Verre er det at Kirkerådets administrasjon så langt ikke har villet tydeliggjøre for kandidatene ved det offentlige kirkevalget til høsten, at tilsagnet fra Frimodig kirke, om at man vil anbefale kandidater, på tilsvarende måte vil være en form for skjult kumulering. Evalueringen av forrige valg ble foretatt av forskningsinstituttet KIFO. Selv om der er svakheter ved evalueringen, er det ikke omstridt at man hadde små sjanser for å bli valgt dersom man ikke ble anbefalt av Levende folkekirke (evalueringsrapporten ‘Polarisering og kontinuitet’ s 36): «Kandidatene på "ja-siden" [de som sa ja til vigsel av personer av samme kjønn] hadde grunn til å frykte den organiserte aksjonen. Vi ser at disse kandidatene i svært liten grad klarte å bli valgt.» Dette var en evaluering som Kirkerådet bekostet, og det er uakseptabelt at man ikke tydeliggjør overfor kandidater ved kommende valg, hva evalueringen viste.

I det øyeblikk Frimodig kirke (eller evt en annen gruppe, derom de Frimodige skulle besinne seg) fremmer sine anbefalinger, og du ikke blir anbefalt, går du fra å være reell kandidat til å bli listefyll, på en liste som i realiteten er denne gruppens liste. Slik blir det, fordi de som blir anbefalt, i realiteten vil være forhåndskumulert (få stemmetillegg), uten at dette
fremgår av listen.

Jeg har flere ganger i Vårt Land og på Verdidebatt fremholdt overfor Kirkerådet at man må informere klart, med basis i evalueringen fra forrige valg. I Kirkerådet har saken blitt behandlet på avdelingsdirektørnivå. Derfra har man uttalt (Vårt Land 22.1.) at Kirkemøtets vedtak om valgordning "... ble gjort etter en bred høring og grundig debatt, der ulike modellers fordeler og ulemper ble belyst. Endelig vedtak i Kirkemøtet ble gjort etter en avveining av ulike hensyn ...". I de dokumenter som ble forelagt Kirkemøtet, eller som ble utformet under møtet, er det imidlertid ikke mulig å finne eksplisitte avveininger som konkluderer med at kirken må ha en valgordning som innebærer at en gruppe, som velger ikke å stille egen liste, likevel kan bemektige seg nominasjonskomiteenes lister på den måten det her er tale om, og der i realiteten forhåndskumulere kandidater.

Kirkerådet ved avdelingsdirektøren har også fremholdt  at man ikke kan "... uttale seg på en måte som kan få innvirkning på utforming av listene". Det er selvfølgelig tenkelig at dersom Kirkerådet hadde gjort de faktiske forhold kjent, ville dette kunne hatt den innvirkning overfor deg og andre kandidater, at man takket nei til å stå på nominasjonskomiteens liste. Men dette ville være en mindre uheldig situasjon enn at man takker ja til nominasjon, og så finner ut at man ikke har særlige sjanser, fordi sjansen til å bli valgt er meget liten, med mindre man blir anbefalt av det (ikke)partiet som ikke stiller egen liste, men (mis)bruker nominasjonskomiteenes lister til sitt formål.

Dersom du som kandidat ikke er komfortabel med en slik situasjon, bør du trekke deg innen 1. mai. Fordi Kirkerådet har forsømt sin informasjonsplikt, kan man nok påberope seg rett til å trekke seg helt fram til valget Men det skaper bryderi for de lokale arrangørene. Så man bør gjøre det i løpet av april.




Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere