Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

KrFs Grøvan har i et innlegg 10.2. berørt lærernormen. I lys av innlegget og med basis i de siste tallene fra grunnskolen, er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått med normen, og hvilke problemer vi står overfor, særlig i småskolen.

KrFs utdanningspolitiske talsperson stortingsrepresentant Grøvan har i Vårt Land for 10. februar skrevet om frafallet i videregående skole, og har der berørt innføringen av lærernormen for grunnskolen som et tiltak for å få ned frafallet. I diskusjoner med bl a Grøvan i bl a Vårt Land da normen ble innført, fremhevet jeg at det var fare for at normen ville innebære at man ikke kom nærmere å løse lærermangelen i utkantene, særlig i småskolen. I lys av Grøvans innlegg og med basis de siste tallene fra grunnskolen er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått.

Sorrig og Glæde. Forhenværende kunnskapsminister Sanner hadde tidligere i vinter allerede varslet at han ikke hadde nok lærere til å oppfylle lærernormen. Det triste er imidlertid ikke at man mangler ca 700 lærere, men at økningen med ca 1000 lærere pr år gjennom de siste fire årene ikke har løst utkantenes problemer; det skyldes nok delvis lærernormen.

Enda tristere er det at lærermangelen, både i sentrale strøk og i utkantene, er helt unødvendig, og kunne vært unngått, dersom man fra ca 2011 hadde justert Clemets opptaksgrense til lærerutdanning, på 3,5 i snitt fra videregående, ned til ca 3,3 – da hadde vi fått fylt opp de ca 4000 studieplassene som har stått tomme på lærerutdanningene gjennom de siste årene.

Det er selvfølgelig gledelig at lærerbestanden har økt med 4000 de fire siste årene. Men det gledeligste er nesten ingen klar over lenger, nemlig at Statistisk sentralbyrås prognoser for lærermangelen for 2020 ikke slår til. I 2012 beregnet man en underdekning på 11000 årsverk, det var en nedjustering fra 15000 årsverk noen år tidligere. Lærermangelen er på 2300 eller 3800, avhengig av om man regner årsverk eller personer, det vil si ca 3000.

Tidlig innsats? I det følgende skal jeg konsentrere meg om småskolen, fordi det er der man (bl.a. SSB, for hva det er verdt) forventer lærermangel, og fordi det er først og fremst slike lærere som regjeringen har rasjonert tilgangen på, gjennom det nevnte opptakskravet på 3,5 samt kravet om 4 i matematikk. Småskolen ble også betonet i statsministerens oppsummering av den politiske situasjonen før jul, ved slagordet ‘tidlig innsats’ – et slagord Grøvan også refererer til i innlegget fra 10.2.. Som det vil fremgå, betyr det åpenbart ikke innsats for lærerdekning for de yngste elevene.

Hovedtallene. Men først litt om hovedtallene fra grunnskolestatistikken, som ble lagt fram før like før jul. I tillegg til en økning på 1100 lærere fra i fjor, fremgår det at det totalt er blitt 114 færre lærerårsverk som dekkes av ufaglærte. Men det er tvilsomt at kommunene har ansatt særlig mange ufaglærte for å dekke de 700 lærerne man mangler for å oppfylle lærernormen - ufaglærte tilsetter man vel primært for å sikre at det er en voksen til stede i undervisningen. Dermed er tallet på 700 neppe innarbeidet i statistikken, og derfor ser det ut til at lærermangelen i realiteten har økt med ca 600 årsverk.

700 er uansett ca 30 prosent av de ca 2500 stillingene som er opprettet som følge av lærernormen. Grøvan, som er en av de hovedansvarlige for å ha tvunget gjennom normen, sa ifølge VG like før jul at «… de nye tallene på tilveksten av lærere, er svært gledelig for et hardt presset parti». Men han var nok preget av at han nå stort sett er vant til langt lavere tall for partiet.

Småskolen – nivå og endring Hva angår småskolen, er det rimelig å vurdere tallene fra to perspektiver, nemlig endring og nivå. Ser man på endringer, er der svake positive trekk.

 På landsbasis er andelen timer gitt av ufaglærte gått ned fra 5,2 prosent til 5,0 fra i fjor til i år – men tallet var 5,0 for to år siden, så det er ikke noen bedring å snakke om. Ser man på nivå, er tallene fortsatt sterkt negative i distriktene.

 Fylkesnivå – trist i Troms. Hva angår fylker, er det en positiv utvikling i Nordland og Finnmark, men i Troms er omfanget av undervisning gitt av ufaglærte på trinn 1-4 økt fra 5,8 til 7,5 prosent, det er en økning på nesten 30 prosent. Mest interessant er det å se på disse fylkene når man ser bort fra de (by)kommuner som har nytt godt av lærernormen. I Nordland uten Bodø, Narvik og Rana er tallene for timer gitt av ufaglærte, regnet i prosent, i de tre siste årene hhv 11, 10 og 8.

I Troms uten Tromsø og Harstad er prosenttallene 10, 11 og 12; i Finnmark uten Alta, Hammerfest og Sør-Varanger (Kirkenes) 19, 17 og 14. Med forbehold for årets tall for Nordland er altså tallene dobbelt så høye som landsgjennomsnittet i Nordland og Troms, og tre ganger så høye i Finnmark. Til sammenlikning er Oslotallene 7, 8 og 8, og i Akershus (som knapt har noen byer) er de 7, 8 og 9.

 Kommunenivå. Man må under fylkesnivå for å få bedre grep om realitetene. I de ti vanskeligst stilte kommunene i Finnmark er det på trinn 1-4 positiv utvikling i seks kommuner; i fire har utviklingen vært negativ. I en kommune gis 48 prosent av undervisningen av ufaglærte, i to kommuner er andelen hhv 38 og 30 prosent.

 Skolenivå. Kommunetall omfatter relativt store skoler i kommunesentra. Småskoler i de egentlige utkanter kan nok ha en andel ufaglærte på over 50 prosent.

 Årsaksforhold. Hovedårsaken til at vi har lærermangel, særlig i distriktene, er grei få tak på – alle partier, først de rød-grønne, så de blå, og så KrF, har bedrevet symbolpolitikk, først ved ikke å justere opptakskravet på 3,5, så ved 4-kravet i matte, og så ved en lærernorm med 2500 fristende stillinger, primært i byer og på Østlandet.

Det er langt vanskeligere å forstå hvorfor bestanden av lærere har økt med 4000 de fire siste årene. Det kan bare i beskjeden grad skyldes at det utdannes flere – opptakstallene har riktignok økt noe (selv om der har vært mange ledige plasser), men ikke med 1000 pr år. Jeg har antydet at den generelle arbeidsledigheten de siste årene kan ha medført en større tilbøyelighet blant lærere til å forbli i skolen, og blant lærerstudenter til å søke seg dit. Men da skulle ikke bestanden ha økt med 1000 i år – for «nu går alt så meget bedre».

Jeg begynner å tro at årsaken må søkes i et samspill mellom penger, sentralitet og folk, at når det stilles penger til rådighet for stillinger, i sentrale strøk, får man alltids tak i folk, i hvert fall opp til et visst nivå – heller ikke dette treet vokser inn i himmelen. At man har hatt bedring i noen utkanter, kan ha helt andre årsaker, bl a synkende folketall, og nedlagte skoler.

At Oslo og Akershus har økende problemer, på tross av lærernormen og det økte antall lærere på landsbasis, kan skyldes at det tross alt er for få lærere, og at en del unnlater å oppsøke de områder hvor boligkostnadene er størst – Stavanger har også problemer, med 7 prosent ufaglærte på trinn 1-4.

 Tiltak – lærernorm for utkantene. Samspillet mellom penger og folk blir et annet når det ikke lenger er tale om sentrale strøk. Faktum er altså at det har vist seg at det langt på vei (70 prosent) finnes folk, og finnes penger, til lærernormen. Men for å dekke lærermangelen i distriktene, må pengene gå direkte til folka: Jeg har fremmet et forslag om en lærernorm for utkantene: Lønnsøkninger stigende mot 50 prosent etter 5 års tjenestegjøring ved skoler som har mer enn en viss prosent ufaglærte.

Hvis ikke dette er nok, må man åpne for at lærere som har tjenestegjort ved slike skoler, kan få fortrinn til to-tre kommuner i mer sentrale strøk, som de selv kan ønske seg til – da med ordinær lønn. Det man ikke lenger kan tro, etter at lærertallet er økt med 4000, og tallene for utkantene ikke bedrer seg vesentlig, er at dette løser seg med slike begrensede økonomiske stimuli som man så langt har fristet med.

Til det er nivået, altså andel ufaglærte, for høyt, og positive endringer for små og ikke entydige. Den nye kunnskapsministeren må markere seg som integreringsminister, ved å sikre at utkantene ikke segregeres fra resten av kunnskaps-Norge, som følge av at en stor andel av det personalet som skal ivareta ‘tidlig innsats’, ikke har kvalifikasjoner for den første lese-, skrive- og regne-undervisningen.

 Addisjonsstykke om den nære fremtiden. Hvis man ikke gjør noe drastisk, vil antallet ufaglærte stige. Jeg har tidligere antydet at tallet kan nå 10000 i ca 2021, men har justert ned til 8000. I øyeblikket ser situasjonen slik ut:

Vi mangler ca 2300, som oppføres som ufaglærte årsverk i grunnskolestatistikken (ifølge den samme statistikken betyr det 3800 lærere, men det er et mindre nøyaktig anslag).

Dessuten synes det altså å være 700 ubesatte stillinger som følge av lærernormen.

 I 2021 utdanner vi nesten ikke noen grunnskolelærere; dette innebærer ikke en manko tilsvarende opptakstallet på 3000, men en manko på ca 2000, fordi mange faller fra.

Frafallet vil nok øke de følgende årene, som følge av at det nå stilles krav om master; i lys av mistrøstige tall fra de såkalte integrerte lektorstudiene, som har et frafall på 60 prosent, kan frafallet meget vel øke til 50 prosent på grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7, som har de svakeste studentene, altså øke med ytterligere 500.

Summen så langt er 2300 + 700 + 2000 + 500, altså 5500 (evt 7000, dersom man regner førstnevnte tall som 3800 lærere fremfor årsverk). I tillegg har jeg regnet inn et par tusen eldre lærere som slutter noe før de hadde tenkt, som følge av påtvungen etterutdanning, den såkalte avskiltingen.

De mulige 500 som vi går glipp av som følge av masteroppgave, vil gjøre seg gjeldende hvert år fra 2021, selv om det er å håpe at noen av dem etter hvert loses gjennom oppgaven. De avskiltede vil gjøre seg gjeldende i noen år fram mot 2025. Kanskje 8000 er et litt for høyt anslag for 2021, men det kan meget vel være et realistisk tall i 2025. Og dette er ikke en prognose, men et addisjonsstykke.

 Tidlig innsats med 20 prosent ufaglærte? Der er ca. 20000 årsverk på trinn 1-4. Ikke alle de 8000 ufaglærte ville være på disse trinnene, men hvis halvparten er småskolelærere, kan det meget vel bli slik at hver femte småskolelærer er ufaglært i 2025. Et slikt regnestykke blir imidlertid nokså sikkert feil, fordi det skjer noe uforutsett. Forhåpentligvis en kombinasjon av at opptaksgrensene justeres, masteroppgaven gjøres frivillig på lærerutdanningen for trinn 1-7, og at lærernormen fravikes.

 Det trengs mer enn pinglete tiltak. Slike mer dyptgående kursendringer fremtrer som nødvendige. De tiltak departementet så langt har satt inn, faller i to grupper. Individer kan få ettergitt (deler av) studielånet, men det dreier seg ikke om så mye penger for de fleste; det er likevel sannsynlig at slike tiltak har bidradd til å bedre situasjonen i Nordland og Finnmark, jfr ovenfor.

På systemnivå har Universitetet i Sørøst-Norge etablert lærerutdanning for ett enkelt kull på Finnsnes i Troms. Universitetet i Tromsø skal tilby avsluttende lærerutdanning for folk som har hoppet av – disse er fritatt for 4-kravet i matte.

Siste søndag i advent meddelte departementet at slike tilbud også skal gis av høgskolene i Innlandet og i Østfold, samt ved Samisk høgskole i Kautokeino; man fornemmer at statsråden var blitt klar over at adventstiden tradisjonelt er en tid for anger og bot, og derfor prøver å bøte på forholdene. Men dette er tiltak som ikke monner noe særlig – det dreier seg vel om noen titalls deltagere for hvert tiltak. Det blir pinglete, særlig sett i relasjon til det forventede hopp i antall ufaglærte i 2021.

Konklusjon. Det interessante er egentlig ikke hvordan det gikk med lærernormen – her er det både Sorrig og Glæde. Det viktige er hvordan det går fremover. Da kan det bli mye Sorrig, hvis ikke regjeringen, herunder Grøvan som utdanningspolitisk talsperson for ett av regjeringspartiene, tar steg for å forhindre minst 20 prosent ufaglærte i småskolen om få år. Men det er først og fremst den nye kunnskapsministeren fra Venstre som bør ta tak i problemene –i lys av det skoleprogram som partiets første statsminister Johan Sverdrup skisserte i et åpent brev til sin kirkeminister Elias Blix i 1884: at døtre av fiskerbønder på Finnmarkskysten skulle ha de samme muligheter som professorsønner fra Bærum (dvs likhet mellom sosiale klasser, kjønn og landsdeler). Dette har ligget til grunn for norsk skolepolitikk siden da. Nå er dette i ferd med å rakne. Foran er det skissert fem konkrete tiltak som vil kunne bidra til å sikre Sverdrups program – og til å fremme Glæden.

Gå til innlegget

I sitt siste innlegg fremhever Grønvik to temaer: Partier som kommer inn fra sidelinjen, og bredde i nominasjonsprosessen. Men det fremgår av avslutningen at hans hovedanliggende er et tredje tema, nemlig tid og sted for valget.

Hans første innlegg sies å ha vært «… en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg». I det han selv omtaler er en karikert formulering, legges følgende i munnen på ledelsen i Åpen folkekirke: «Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til.» Dette avstedkommer fire kommentarer:

1. Partier fra sidelinjen: Jeg tror partier er kommet for å bli. Men for å parafrasere stortingspresident Hambro: Enhver sokneprest må stå fritt til å kjempe mot de vindmøller han ønsker. (Se også pkt 4, under.)

2. Bredde: Dersom man i tillegg til partier opprettholder ordningen med lister som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer, er ikke hovedproblemet bredden ved disse listene. Hovedproblemet er at ikke-partier utnytter denne ordningen til å motvirke den bredden disse listene skal gjenspeile. Ved siste valg var det slik at i de bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat, kom nesten alle de anbefalte inn. Velgere som trodde de kunne nå fram med å kumulere andre kandidater, hadde svært liten sjanse til å nå fram, men ved å bruke lista, bidro de til flere mandater til lista. Det er dette jeg har kalt en pervers effekt – disse velgerne bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker. Kirkerådets administrasjon ville i sin informasjon om valget ikke gjøre oppmerksom på denne mekanismen, som var behandlet i evalueringsrapporten fra forrige valg. Hva skal man med evalueringer hvis de ikke brukes i aktiv informasjon til velgerne? I tre bispedømmer anbefalte ikke de frimodige åpent. I to av disse var det enkelt å få vite hvem som var anbefalt; i Oslo besvarte man ikke henvendelser fra meg (men jeg tror jeg vet hvem dere var).

3. Valgteknisk løsning: Den valgtekniske løsningen Grønvik er i mot, er følgende, fremmet av lederen for Åpen folkekirke: «… at det fortsatt blir lovfestet at kirkevalg skal gjennomføres samtidig med og i nærheten av offentlige valg». Bønnelista har på sin side ønsket å gå tilbake til den gamle ordningen, med valg etter gudstjenesten. Grønvik selv vil ha en valguke, i kirken. Overfor ham var mitt anliggende at dette mange steder ikke vil kunne fungere; i Lommedalen vil det nok bli brysomt å skulle bemanne en valgstasjon med to personer i ca 12 timer i ca 7 dager. På et kirkemøte forleden ble det fremmet forslag om at kirkevalget ikke skulle koples med offentlige valg, jeg tror det var hva angår tid; det virker som Grønvik ligger nær dette standpunktet. Som den formalist jeg er, har jeg hatt sympati med dette. Men jeg er blitt mer pragmatisk.

I dagens Vårt Land er der, i et innlegg fra professor Aadnanes, tall som kan belyse min pragmatisme. Der fremgår det at 22 prosent av kirkens medlemmer tar del i gudstjenestelivet. Så lenge valgdeltakelsen er vesentlig under dette, ved de siste valgene snaue 15 prosent (snaue 17 og sanue 13), er jeg kommet til at man ikke bør ri sine formalistiske kjepphester inn i solnedgangen, men heller arbeide for at valgdeltagelsen holder seg og helst stiger. Hvis den blir over 22 prosent, kan vi ta opp igjen diskusjonen, slik Misjonssambandets Ottosen prøvde seg på for ca fem år siden, da Vårt Land hadde hatt kontakt med et meningsmålingsinstitutt med svak metodisk kompetanse, som mente at valgdeltagelsen ville bli 30 prosent. (Verken Ottosen, instituttet eller Vårt Land tok seg bryet med å forklare avviket.)

4. Karikering: Grønvik begrenser seg ikke til karikering. Han innledet vinterens første innlegg på en måte som fremtrer som nokså aggressivt i omtalen av Åpen folkekirke: «Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle.» Jeg er tvilende til at kombinasjonen av karikering og aggresjon er så fruktbar.

Jeg er dårlig til å gå i takt, og er derfor ikke medlem av Åpen folkekirke. Men slik jeg har oppfattet situasjonen, har partiet sitt utspring i følgende protokolltilførsel fra 38 delegater på Kirkemøtet i 2014: «Kirkemøtet har avvist vigselsliturgi og forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap for likekjønnede. Forslagene ble avvist med et knapt flertall, der 44 % gikk inn for vigsel, og 46,6 % gikk inn for forbønn. Avstemmingen synliggjør tydelig de to ulike synene, og vi som skriver under her, håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.» Senere kom man åpenbart til at man ikke kunne håpe på biskopene. Men man kan ikke med rimelighet omtale et parti som har sitt utspring i en protokolltilførsel på et kirkemøte, som å komme inn fra sidelinjen?

På det helt personlige plan er mitt engasjement trigget av en venn som håpet, ikke på biskopene, men på en bispekandidat. Etter at kirken, herunder Oslo biskop, med stor nidkjærhet hadde hindret Jens Torstein Olsen i endog å få en administrativ stilling Kirkerådet, hadde jeg en samtale med ham, der han uttrykte håp om at det kunne bli en forandring hvis Osberg ble biskop. The rest is history. Spesielt interesserte kan lytte til intervju med Olsen på s 5 i Skeivt arkiv. Valgnerder kan lese mine innlegg i Verdidebatts arkiv gjennom de siste ca 7 år. Minst 100 av dem er om kirkevalg, nesten helt tilbake fra da jeg overfor Kirkerådet tok til orde for færre underskrifter for å kunne stille alternative lister.

Med dette setter jeg ikke punktum, men tankestrek –

Gå til innlegget

Feil fakta, men fruktbar fornemmelse.

Publisert 5 måneder siden

Der er minst to feil i det jeg skrev i siste avsnitt i mitt tilsvar til Grønvik angående kirkevalg. Men retningen på fornemmelsen var forbausende fruktbar. Historiesvak hane kan også finne korn.

Man burde vel egentlig ikke offentliggjøre sine ‘forenklende kirkehistoriske fornemmelser’, slik jeg gjorde avslutningsvis i et tilsvar til Grønvik, som jeg skrev i noen hast fredag ettermiddag. Om Calmeyergatemøtet i 1920 har jeg, etter at jeg har kunnet sjekke kildene, brakt på det rene at det bare var en enkelt representant, innen en stor delegasjon fra KFUK/M, som stemte mot, og da bare mot et enkelt punkt, i ett av flere vedtak. Organisasjonen må likevel ha hatt en noe avvikende lære i 20-åra, fordi den først i 1929 (her med kirkehistorikeren Oftestads ord) ‘sluttet seg definitivt til Calmeyergatelinjen’.

Geilomøtene ble etterhånden kalt ‘Organisasjonenes fellesråd’, og både formann og generalsekretær møtte fra de store legmannsorganisasjonene. KFUK/M, hvor man da hadde en kvinne som styreleder, var den eneste organisasjonen som i 2008 stemte mot nedleggelse. Det er sannsynlig at min smule erindring om at generalsekretæren i organisasjonen ikke møtte, dreier seg om et eget forum for generalsekretærer, som nevnes i en fremstilling i Sambåndet.no.

I denne fremstillingen heter det, om nedleggelsen av fellesrådet: «… for flere av organisasjonene […] var også teologisk uenighet en grunn til nedleggelse etter at Norges KFUK-KFUM har sagt ja til homofilt samliv».

Det jeg var opptatt av da jeg skrev ned mine fornemmelser, men som kanskje ikke kom klart fram, er hvem som ved de siste kirkevalgene har stemt inn representanter for Åpen folkekirke, og dermed har bidradd til å skape en motpol mot den sterke kirkepolitiske grupperingen som manifesterte seg i Calmeyergaten – en gruppe som omfattet nesten hele kristen-Norge, og som det derfor for mange vil være vanskelig å oppfatte som et parti – ‘alle’ var jo med! Jeg vil anta (og dette er en hypotese, noe som er litt sterkere enn en forenklende fornemmelse) at det ikke i ubetydelig grad er velgere som kanskje ikke hører til kirkens kjernetropper, men som har fått en tilknytning til kirken gjennom KFUK/M’s ungdomsklubber og Ten Sing-bevegelse – hvor de har møtt en åpnere holdning til homofile enn andre steder i det kirkelige landskapet. (For ordens skyld – møtet i Calmeyergaten befattet seg ikke med homofili, men med den helt rette lære på andre punkter.)

 Mitt hovedpoeng var og er: Valgordningen i kirken må være slik at også de som ikke er med i kjernetroppene, kan stemme på en enkel og grei måte, og være sikret at deres stemme ikke har pervers effekt, det vil si, bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker.



Gå til innlegget

Kirkevalg - svar til Grønvik

Publisert 5 måneder siden

Knut Grønvik har utfordret meg på sju punkter som jeg ikke berørte i det han omtaler min som raljering med hans forslag om valguke i kirken. Her er et forsøk på svar, med en forenklende kirkehistorisk fornemmelse som vedheng.

A. Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i valgordningsspørsmål, var Kirkerådets ukritiske overføring av regler for fylkestingsvalg, til valg til bispedømmeråd (og dermed Kirkemøte), hva angår hvor mange underskrifter  man måtte ha for å stille liste. Man hadde ikke tatt hensyn til ulik valgdeltagelse. Reglene ble slik at det nå er overkommelig å stille alternativ liste, noe både Åpen folkekirke og Bønnelista har hatt nytte av. Dette impliserer at jeg hele tiden har lagt til grunn at det skal være mulig med alternative lister, og dermed partier, om man vil. Dette kom tidlig inn i regelverket; jeg har aldri hatt noe ønske om å endre det. Jeg kan ikke dele premisset at dette er å komme inn fra sidelinjen via partidannelser (Grønviks pkt 4). De fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken. 

Dermed er jeg åpen for partivalg (pkt 3). Mye av mitt engasjement har bestått i å gjøre det klart at den kombinasjon av partivalg og personvalg som vi nå har, og som Grønvik karakteriserer som en hybrid ordning,  gir perverse effekter, når lister utformet som personlister, kuppes av partier som ikke vil vedkjenne seg at de er partier. (En pervers effekt er at virkningen av å avgi stemme, blir den stikk motsatte av det velgeren intenderer.)

Et stykke på vei er det selvfølgelig slik at kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning (pkt 1) - man må vite hvilke organer man skal velge til. Men jeg har lagt til grunn at det fortsatt skal være valgte organer på lokal, regionalt og nasjonalt nivå. Det er først og fremst på nasjonalt nivå vi har fått partier - på lokalt nivå kunne slike utgjøre en belastning i det daglige arbeidet i kirken.

Det er innlysende at valgordning må avgjøres før valglokalisering. Men jeg ser ingen grunn til at man skulle gå bort fra vanlig valg, og f eks velge på menighetsmøter. I spørsmålet om hvor velgerne skal avgi stemme, må hensynet til valgdeltagelse etter mitt skjønn veie svært tungt.

I sitt pkt 5 bruker Grønvik uttrykket 'foreningsdemokrati'. Det kan vel bety det samme som valg på menighetsmøter - som jeg altså ikke ønsker. Hva som er mest demokratisk, kan ikke besvares helt generelt. De gamle demokratier England og USA har enmannskretser, som jeg vil mene gir udemorkatiske utslag. I en situasjon med listevalg, bør vi her til lands tilstrebe det ideal som vi nå nærmer oss ved at det er opprettet utjevningsmandater ved Stortingsvalgene  - alle velgere skal ha lik innflytelse. I lys av dette har jeg tatt til orde for at vi må bort fra ordningen der alle bispedømmer har like mange representanter i Kirkemøtet. 

Majoritetsprivilegier (pkt 6) er et problem dersom minoriteter lider under dem. Jeg kan ikke se at andre trossamfunn, eller medlemmene av slike samfunn, lider under at Den norske kirke avholder sine valg i tilknytning til offentlige valg.

Hva nedgangen i valgdeltagelse skyldes (pkt 7), vil vi kanskje få vite når valget evalueres. Lokalisering er kanskje ikke så viktig som tid, at kirkevalget legges samtidig med det offentlige valget. Hvis ting kan gjøres unna på en enkelt valgdag, går vel valgdeltagelsen opp.

Grøvvik er særlig opptatt av den han kaller den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg. Man skal vel lytte når en sokneprest omtaler noe som usalig, og jeg har selv vært litt opptatt av det prinsipielt snodige ved at en fristilt kirke har valg samtidig som den staten man man nå er fristilt fra. Men jeg er kommet at hensynet til valgdeltagelsen må veie tyngre.

B. Jeg har ikke noe behov for en mannjevning med Grønvik om hvem som kjenner bygdenorge best. Grønviks forslag om en valguke vil for mange menigheters vedkommende egentlig innebære at forhåndsstemming på menighetskontoret, som ofte ligger i et kommunalt bygg, blir det vanlige, fordi man i mange menigheter ikke er' innom kirken likevel', slik Grønvik forutsetter.

C. Men mye av dette er egentlig utenomsnakk og formalisme. Det saken dreier seg om, er at det parti som i realiteten ble stiftet i Calmeyergaten for 100 år siden i år, har tapt makten. I en debatt med biskop Nordhaug for et par år siden, der han hevdet at partier i kirken ikke var ønskelig, omtalte jeg denne partidannelsen slik: "Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom." Det siste eksempelet er en utleie-sak i et bedehus nordpå, nå vinter.

Et lite kjent faktum er at representanten for det som nå heter KFUK/M, var den eneste som ikke sluttet seg til linjen fra Calmeyergaten. Dette har jeg sett i sammenheng med at avtroppende preses, både i intervju og i sin avskjedspreken, betonet den betydning denne organisasjonen (som hun senere ledet i noen år) har hatt for henne. Jeg har en forenklende kirkehistorisk fornemmelse av at det som har skjedd i Den norske kirke siden preses var ung, er at mange av oss som vokste opp i ungdomsklubber og Ten Sing, i regi av KFUK/M, og andre steder utenfor de store legmanns-organisasjonene, omsider har har maktet å etablere en motpol til Calmeyergaten. I så måte er det av betydning at, såvidt jeg husker, deltok ikke generalsekretren i KFUF/M så flittig på Geilomøtene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1254 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1093 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 993 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 482 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere