Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

For liberale velgere som benyttet nominasjonskomiteens lister, var det slik at de, i minst fem bispedømmer, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista» (KIFOs formulering om forrige valg), og dermed økte sjansene for at det konservative ikke-partiet Frimodig kirke fikk flere mandater.

Det foreligger nå en analyse av kirkevalget i 2019, i regi av KIFO. Den tar ikke opp det som har vært det mest problematiske ved dette og forrige valg, nemlig faren for såkalte perverse effekter, at velgere risikerer at deres stemme har stikk motsatt effekt av det de har som intensjon. Det dreier seg ikke om at man ikke når fram med sine preferanser; det dreier seg om at man, som følge av en komplisert valgordning, i realiteten bidrar til kandidater som man er sterkt uenig med, blir valgt, uten at man er klar over det.  Det er vanskelig å tenke seg et større problem ved et valg enn dette.

Analysen berører riktignok temaet, når man med referanse til valget i 2015 skriver (s 63) «… Levende folkekirke hadde en aksjon hvor de oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste som i utgangspunktet er laget for å reflektere bredden i syn i kirken. Resultatet ble at mer liberale velgere av Nominasjonskomiteens liste indirekte støttet de konservative kandidatene på lista, da de selv ikke hadde en tilsvarende anbefalingsaksjon rettet mot de liberale kandidatene på Nominasjonskomiteens liste (…). Dette ble trukket frem som problematisk i debatten som foregikk i etterkant av valget».

Her er det for det første å si at debatten om dette primært fant sted forut for valget i 2015 – KIFO har nok ikke lest Vårt Land fra 2015. Viktigere er det at samme debatten hadde man også forut for valget i 2019, da med utgangspunkt i at ikke-partiet Frimodig kirke «oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste», for å bruke KIFOs formulering. Man har altså ikke lest Vårt Land for 2019 heller.

Det helt sentrale i denne debatten var at Kirkerådets administrasjon, som ansvarlig for valget, ikke gjorde oppmerksom på faren for perverse effekter, selv om det altså forelå en evaluering som pekte på dette  – man valgte en slik grad av nøytralitet at velgerne ikke fikk fullstendig informasjon om en lite gjennomskinnelig valgordning.

Den totale effekten av aksjonen fra Frimodig kirke, som KIFO ignorerer, var slik:

I fem bispedømmer anbefalte man bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.

I Oslo har det ikke latt seg gjøre å få full klarhet i om Frimodig kirke overhodet anbefalte noen som var verdige til å kumuleres fram. Det var i kunngjøringer oppgitt hvordan man skulle gå fram for å vite hvem som var funnet verdige, men altså ikke kunngjort noen navn. Slik manglende åpenhet burde vært et tema i analysen.

Hva angår de resterende fem bispedømmene ble resultatet slik: I Nord-Hålogaland fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Tilsvarende i Stavanger, selv om man der måtte sende epost for å vite hvem som var anbefalt – altså en delvis skjult aksjon. I Agder fikk NK-lista to mandater, begge gikk til anbefalte kandidater. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn.

I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.

Dette burde kommet fram i analysen av valget, så meget mer som man sist foretok en gjennomgang av anbefalingsaksjonene, og konkluderte slik, hva angår aksjonen som Levende folkekirke iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister: Andre kandidater «… ble nesten radert ut …» (s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for … en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

I år lyktes ikke Frimodig kirke i samme utstrekning. Men det var fordi man ikke fant mer enn en enkelt verdig kandidat i noen bispedømmer. Der man fant flere verdige, lyktes man, minst like godt som i 2015. Og for liberale velgere var de slik at de, med KIFOs formulering fra omtalen av forrige valg, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista», og dermed økte deres sjanser for å bli valgt. Nominasjonskomiteenes lister ble partilister for ikke-partiet Frimodig kirke, som følge av en valgordning som det var svært vanskelig for velgerne å gjennomskue.

I et avsluttende kapittel reiser KIFO fire spørsmål, med referanse til om valget var demokratisk: Hvor mange deltar? Hvor sterkt involvert er man i valget? Hva og hvor mye kan man påvirke? Men man stiller ikke spørsmålet: Hvor mange ble lurt?

Gå til innlegget

Vårt Land har på nytt hentet fram Bibelselskapets generalsekretærs noe forkjærte synspunkter på den nye læreplanen i KRLE, nå i forbindelse med en besynderlig pressemelding fra Universitetet i Agder, om at planen ikke nevner Jesus. Men man vil nok ikke trykke motforestillinger.

1. Når jeg nå ser at oppslaget i Vårt Land 3. april, om at Jesus og Muhammed ikke er nevnt i læreplanen for KRLE, blir kommentert av avdelingsleder Skarre på Verdidebatt (6. april), er det vel rimelig at jeg henter fram de merknader jeg fremmet i november, til det Skarre omtaler som Bibelselskapets «… skepsis til det de mener er en nedtoning av hellige tekster i læreplanen».

Nå var det vel ikke Bibelselskapet som sådan som uttrykte skepsis, men generalsekretæren – jeg ville tvile på om hans kommentar var behandlet i organisasjonen, selv om det nok var organisasjonen som tidligere hadde avgitt uttalelser om læreplanen.

2, Jeg har ikke så mye å si om det som nylig er kommet fra Universitetet i Agder, om at læreplanen ikke nevner Jesus og Muhammed, bortsett fra at jeg etter 50 år ved andre universiteter stusser over at man i Agder lager pressemeldinger over noe som synes å være en relativt ubetydelig intern sak i ett av fagmiljøene: En professor har ikke vunnet fram med sitt anliggende i de uttalelser miljøet har fremmet om læreplanen, og universitetet sender da ut en pressemelding, lenge etter at høringsfristen er utløpt. Det er uklart hvem som står bak pressemeldingen, men den synes å være forfattet av en medarbeider i universitetets kommunikasjonsavdeling. Kanskje er pressemeldingen et sysselsettingstiltak i disse koronatider, da universitetet er tomt for studenter.

3. Mitt hovedanliggende er Vårt Lands svært ensidige dekning av Bibelselskapets generalsekretærs utspill. Jeg fremmet noen kommentarer på Verdidebatt, men Vårt Land ville ikke trykke dem. Fordi jeg mente det var viktig å søke å unngå en debatt på feilaktige premisser, publiserte jeg så på nettsidene til Utdanningsnytt.

Nedenfor står hele dette innlegget, som er fra november 2019, som pkt 4. Det hadde samme overskrift som over: «KRLE-planen – vil Vårt Land hisse opp kristenfolket». Så langt jeg kan se, ligger mine merknader nær det som Skarre gjør gjeldende i sitt innlegg.

4. Vårt Land har flere ganger den siste tiden skrevet om den nye læreplanen i KRLE.  Det virker som man ville hisse opp kristenfolket: Først kom bibelselskapets generalsekretær med tolkninger av planen, som ble slått stort opp. Det påfallende er at Vårt Land gjenga disse tolkningene ikke mindre enn tre ganger, først 19.11. og så to ganger 20.11. På den tjuende ble de innarbeidet i en lederartikkel. Som det vil fremgå, er tolkningene ikke holdbare:

‘Pedagogisk feilgrep’ var det uttrykket generalsekretæren benyttet 19.11., fordi læreplanen ikke nevner Bibelen og Koranen: «Her er det total mangel på omtale av verdensreligionenes religiøse skrifter.» Han hevder også at «… elevene mister et viktig verktøy i arbeidet med verdensreligionene når de ikke skal bruke religiøse skrifter». For Bibelselskapet er det selvfølgelig Bibelen som er det viktigste: «… særlig fraværet av omtale av Bibelen er et alvorlig brudd på norsk skolehistorie». Man siterer fra en tidligere uttalelse om læreplanen: «En inngående kjennskap til de bibelske tekster er viktig for å forstå vår historie, kultur, litteratur, årsrytme osv.»

Det ville vært gunstig om generalsekretæren hadde lest angjeldende pedagogiske tekst, læreplanen, litt nøyere, og tenkt litt på hva målformuleringene innebærer. For selv om verken Bibelen eller Koranen er nevnt i planen, er generalsekretærens anliggende godt dekket, og kristendommen er nevnt flere steder, mens andre religioner omtales mer samlet:

Som ‘kompetansemål etter 4. trinn’ nevnes «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristen tradisjon» og «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i østlige og vestlige religiøse tradisjoner». Disse fortellingene finner man nok primært i det generalsekretæren benevner religiøse skrifter. Når det så heter at elevene skal lære å «skille mellom ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn», kan man heller ikke unngå å forholde seg til skriftene, som den mest sentrale form for kilde i mange religioner.

Som ‘kompetansemål etter 7. trinn’ skal elevene «utforske og sammenligne tekster og materielle uttrykk som kilder til kunnskap om kulturarv knyttet til kristendom og ulike religions- og livssynstradisjoner». Uttrykket ‘tekster’ ligger meget nær uttrykket ‘skrifter’, som generalsekretæren savner. Og etter 10. trinn skal elevene «sammenligne og vurdere kritisk ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn»; det er vanskelig å tenke seg at de da kan unngå å forholde seg til bl a Bibelen og Koranen.

Egentlig er det litt tragikomisk at en teolog, med mange års erfaring i tekst-tolkning, ikke får med seg det som står i den tekst han kritiserer. Da er det betryggende at den oppvoksende slekt skal lære å ‘utforske’ tekster.

I Vårt Lands leder 20.11. har lederskribenten fått det for seg at det blir «… frivillig å lese og tolke tekster fra de store verdensreligionene». Men ingen av de 41 kompetansemålene kan velges bort, og som det fremgår, omhandler flere av målene fortellinger og tekster.

Lederskribenten etterlyser tradisjonskunnskap og kildekritikk. Men som det fremgår, er tekster som grunnlag for tradisjoner nevnt i ett av målene, og kildekritikk i et annet. Her hadde det nok vært på sin plass med litt kildekritikk fra avisens side, i form av i hvert fall å lese kompetansemålene med en viss grundighet. Men antagelig har lederskribenten bare forholdt seg til generalsekretærens ugreie tolkninger, og ikke selv lest planen.

Selv etter gjentatte henvendelser til debattredaksjonen og sjefsredaktøren har Vårt Land ikke villet trykke korreksjoner som ovenfor, men henvist dem til en nettside hvor de bare leses av en brøkdel av dem som leser den trykte utgaven. Derfor fremmer jeg kritikken også gjennom Utdanningsnytt. Så kan generalsekretæren og/eller Vårt Land delta i debatten på denne plattformen. Med mindre man innser at argumentasjonen hviler på sandgrunn, noe som ifølge Skriften ikke er noe godt fundament. Hvis man utvikler slik innsikt, blir det vel ikke noen debatt.

5. Det ble ikke noen debatt, verken på Verdidebatt eller på Utdanningsnytt. Nå har Vårt Land har altså tatt saken opp på nytt. Men det er vel tvilsomt om motforestillinger vil komme på trykk – bl a fordi man nok ikke vil innrømme urimelige tolkninger i en lederartikkel.

Gå til innlegget

Vårt Lands engasjement overfor noen av biskopene fremtrer som i overkant partisk. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken. I Stavanger hauset man opp kritikk mot Ådnøy fra en tilfeldig blogg. Man savner en dose selvkritikk.

For en drøy uke siden la jeg ut på Verdidebatt en kommentar, der hovedanliggendet var at det virket merkverdig at religionsredaktør Gjøsund 25.03. tok opp noe biskop Veiteberg hadde lagt ut på sin facebookside, mens han for noen tid siden ikke grep inn mot biskop Nordhaug på den debattside han hadde redaktøransvar for, da biskopen hevdet jeg var i særklasse paranoid. Hovedanliggendet var ikke at jeg er såra og vonbroten over biskopens angrep – dette var et angrep av en type som svekker avsenderen langt mer enn adressaten.

I det følgende skal jeg sette dette innlegget inn i en noe bredere ramme.

Etter et par dager skrev Veiteberg selv, om det som var Gjøsunds hovedtema, nemlig bibeltroskap (28.03.). Men hun innledet med en nesten ikke-formulert undring over at hennes facebookside var det som skulle få oppmerksomhet på s 2 og 3 dagen etter regjeringens pressekonferanse om smittetiltak. Her overså hun nok at Vårt Land ikke primært er en avis av denne verden … .

Jeg hadde skrevet min kommentar delvis på bakgrunn av et innlegg jeg la ut på Verdidebatt for fire måneder siden, med tittelen ‘Vårt Land bryter god presseskikk ved kampanje-redigering mot Oslobispen’. Ingressen lyder slik: «Vårt Lands faste spaltist Ottosen bløffer om et innlegg i Dagbladet, og angriper Oslobispen med basis i bløffen. Vårt Land bryter god presseskikk, ved ikke å la den angrepne få tilsvar på de samme plattformer som Ottosen. Når biskopen trekker seg fra en debatt basert på bløff, trykker Vårt Land et innlegg hvor hun angripes for å ha trukket seg.» Anklagen om plattformer var presisert slik: «Veitebergs tilsvar til Ottosen ble riktignok trykket, og var innom nettversjonen noen få timer samme dag. Men Ottosens innlegg har nå ligget på en meget synlig plass på Verdidebatt, som ‘mest lest siste måned’, i en snau måned. Veitebergs tilsvar finnes ikke i samme spalte, f eks like under Ottosens innlegg. Det var heller aldri innom spalten ‘lesetips’, hvor innlegg kan ha en levetid på et par uker. Det finnes ikke engang i Verdidebatts arkiv.»

Ottosens innlegg ble liggende enda lenger – det oppnådde til sist over 6000 treff. Jeg hadde i mitt innlegg vist til pkt 4.14 i Vær varsom-plakaten. Der heter det, i et pkt 13: «Imøtegåelsen skal publiseres på samme plattform som angrepet.» Denne bestemmelsen hadde Vårt Land altså delvis forbrutt seg mot, for så vidt som innleggene ble gjort tilgjengelige i svært ulik grad. I lys av erfaringer fra andre medier, bl a VG, antok jeg at Vårt Lands praksis med å la innlegg i nett-debatter ligge ute ulikt lenge, var et avvik fra vanlig praksis, og la saken fram for Pressens faglige utvalg. Det viste seg imidlertid at siden jeg ikke var part, og Veiteberg, som var part, mente at saken ikke egnet seg for PFU, ble den ikke behandlet.

Vårt Lands siste utspill mot Veiteberg, altså Gjøsunds omtale av hennes facebookside, har også med Ottosen å gjøre, nemlig en diskusjon mellom Ottosen og prof Moxnes om bibeltroskap – Veiteberg hadde anbefalt et innlegg fra Moxnes. Gjøsunds utspill fremstår som et nytt ledd i det jeg har kalt Vårt Lands kampanjeredigering mot Veiteberg: Andre biskoper vil være «samlende og kloke»; «Dersom Veiteberg vil være biskop for hele bispedømmet sitt, kan hun med fordel tenke på samme måte» - selv om det samtidig sies at hun må ha anledning til å uttrykke sitt syn. (Jeg har tidligere minnet om at ingen yrkesgrupper står overfor mer omfattende og kompliserte rolleforventninger enn biskoper!) Gjøsunds innlegg fremtrer som en fornyet støtte til Ottosen og kretser som står ham nær, bl a gjennom besynderlige spekulasjoner om hva Veiteberg ville gjort dersom Ottosen ønsket å bli ordinert.  Men – jeg har merket meg at Ottosens faste spalte ikke lenger legges ut på Verdidebatt. Det er da noe.

Gjøsunds innlegg var delvis trigget av et innlegg fra et konservativt medlem av Stavanger bispedømmeråd 12.03., som, i likhet med Gjøsund, mente at Veiteberg ikke var samlende nok når hun fremhevet Moxnes sitt innlegg. Dette kunne jo Gjøsund latt Veiteberg svare på selv – det ble noe snodig når han grep fatt i innlegget fra Stavanger.

Min interesse for innlegg fra Stavanger har en personlig dimensjon: Etter den siste bispeutnevnelsen i Stavanger hentet Vårt Land rimeligvis inn kommentarer fra bispedømmerådsmedlemmer som var misfornøyde med utnevnelsen. Men en nidkjær journalist hostet også opp en tilfeldig blogg, hvor det bl a ble antydet at bispedømmerådets flertall nok hadde unngått Ådnøy, bl a fordi «… de kjenner henne og har allerede jobbet med henne» - mao at det nok kunne være slik at hun ikke hadde fungert så godt i den tiden hun var konstituert i embetet. Jeg skrev et innlegg med overskrift ‘Ikke-tramp, tramp og overtramp i Stavanger’; overtrampet var at man hadde referert nevnte blogg. Men så måtte noen ha snakket sammen, fordi Gjøsund, som da altså var debattredaktør, rykket ut. Han påsto at jeg hadde antydet at bloggeren ikke var tilregnelig, og beklaget at VL hadde trykket mitt innlegg.

Jeg fikk etter mye om og men inn en presisering av det ikke var grunnlag for å hevde at jeg hadde gått inn på bloggerens tilregnelighet – men jeg hadde stilt spørsmål ved hennes skjønnsomhet. Mitt hovedanliggende fremgikk av overskriften: ‘Det handler om VLs journalistikk’ – jeg pekte på det unødvendige ved at Vårt Land brakte videre negativ omtale av den nye biskopen fra en tilfeldig blogg, etter at utnevnelsen var et faktum. (Når det ble en del ‘om og men’, skyldtes det at Gjøsund som nevnt var ansvarlig debattredaktør, og det er litt strevsomt å komme til orde mot selveste debattredaktøren.)

Fellesnevneren for disse sakene er at Vårt Land engasjerer seg på en overkant partisk måte overfor noen av biskopene. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken, og gikk heller ikke etterskuddsvis ut og sa at innlegget hans ikke burde vært publisert, slik som man altså gjorde med ett av mine innlegg om bispeutnevnelsen i Stavanger. Avisen må selvfølgelig kunne stå for noe. Men i lys av de sakene jeg har berørt ovenfor, kunne man godt utvise en porsjon selvkritikk.

Gå til innlegget

I Vårt Land for 25.03. fremmer religionsredaktøren synspunkter på hva biskoper bør skrive på sine Facebooksider. Det har minnet meg om hva jeg for et par år siden mente redaktøren burde hå påtalt, på Verdidebatt, som han da hadde ansvaret for.

Religionsredaktør Gjøsund kommenterer i Vårt Land for 25. mars biskop Veitebergs positive omtale på hennes Facebookside av et innlegg fra prof Moxnes om bibeltroskap. Hans hovedanliggende synes å være at «kirkens ledere bør vise at det er mulig å være tydelige på sitt syn og samtidig respektere andre som står for det motsatte».

Dette minnet meg om en debatt jeg sommeren 2017 hadde med biskop Nordhaug. Utgangspunktet var hvilken funksjon klubben Velferden har spilt ved bispeutnevnelser. Nordhaug kom da med meget friske karakteristikker av meg. Nedenfor står utdrag av et oppsummerende innlegg fra meg, som hadde overskriften ‘Biskoppelige amatørdiagnoser som debatt-triks’ Det ligger fortsatt på Verdidebatt. Nordhaugs innlegg finnes under hans ‘kommentarer’.

I en epostutveksling med Gjøsund konkluderte jeg slik; Gjøsund kommenterte aldri dette:

«I et mer overordnet perspektiv dreier dette seg om mer enn helt vanlige spørsmål om debatt og debatt-teknikk. Nordhaug er ikke bare
biskop, men visepreses, og dermed en av de viktigste talspersonene for
Den norske kirke. Da må listen legges høyt. Det kunne lett blitt
skandale dersom Nordhaug i et større forum og overfor en tyngre
motstander hadde brutt debatt-regler på denne måten.

Det er i dette perspektiv jeg kalte det innlegget som aldri ble
trykket eller lagt ut på verdidebatt, for 'Debattredaktøren som
gjeter'. Jeg skulle mene at et viktig aspekt ved din rolle er særlig
årvåkenhet når bjellesauer går over streken?»

Jeg kan om ønskelig legge ut det innlegget man ikke ville publisere. Men i denne omgang får det klare seg med utdrag av mitt innlegg om biskoppelige amatørdiagnoser:

«For en drøy uke siden debatterte jeg med biskop og vise-preses Nordhaug bl a angående klubben Velferden. Jeg er kommet i ettertanker om at hans brudd på saklighetsnormer bør lede til etterutdanningstiltak fra preses. Debattredaktøren bør inntil videre innta en overordnet gjeter-rolle i forhold til denne sjefs-hyrden.

Paranoia som personangrep. Allerede i hans første innlegg ble jeg søkt parkert med en diagnose, som sto i overskriften, ‘paranoia’, ifølge innlegget endog ‘i særklasse’. Definisjonen i Store medisinske leksikon er ikke småtteri: «Paranoia, en form for alvorlig psykisk lidelse (psykose) preget av systematiserte, fast forankrede vrangforestillinger som gjerne utvikler seg langsomt. Vrangforestillingene er begrenset til et bestemt felt, og utvikler seg sjelden videre (monosymptomatisk). Personen kan derfor ofte fungere upåfallende så lenge den isolerte vrangforestillingen ikke utfordres.»

Når Nordhaug i et senere innlegg omtaler mine synspunkter som konspirasjonsteorier (igjen i en overskrift) er vel ikke det så galt, isolert sett. Sett i sammenheng med avslutningen av innlegget er det imidlertid langt mer problematisk: «Den som leter etter konspirasjoner vil bli bare sterkere i sin tro dess mer man blir imøtegått.» Utsagnet er rimeligvis myntet på meg, fordi han fortsetter: «Jeg tror derfor det er liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen, og ønsker Jordell … en god sommer.» Siktemålet er her å frakjenne meg rasjonalitet, og igjen forbinde meg med paranoia, jfr følgende (riktignok bare fra Wikipedia): «Begrepet ‘konspirasjonsteori’ blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter.»

'Reaksonær' som fordreining. Et beslektet fenomen, om enn mindre alvorlig, er det når Nordhaug omtaler mine referanser til norsk kirkeliv som ‘et mørkt landskap av reaksjonære krefter’. Her blir jeg altså tillagt den oppfatning at jeg skulle mene at organisasjonene og MF er reaksjonære. Dette er ingen diagnostisering, men et forsøk på å plassere meg på en ytterfløy. Nå har det seg slik at jeg bruker uttrykket ‘reaksjonær’ nesten bare om min egen studentpolitiske aktivitet, som startet på MF, men som etter hvert ble utøvd i hva jeg nå ser på som foruroligende nærhet til Den konservative studentforening. Min unnskyldning var og er at alle gode og ikke fullt så gode krefter måtte stå sammen og sloss mot marxist-leninistene. Angående reaksjonære i kirken: Dersom det fortsatt er slik at noen av organisasjonene ikke har gitt kvinner stemmerett, eller adgang til lederverv, ville jeg nok overveie uttrykket. Ellers ikke.

Forbausende detaljeringsgrad. Angående konspirasjoner går Nordhaug forbausende detaljert til verk, og tillegger meg en annen oppfatning jeg ikke har: «Men også Erling Pettersen, nylig avgått kollega i Stavanger, var med i Velferden i sin tid. Pettersen passer neppe inn i Jordells konspirasjonsteorier, med mindre han da måtte anta at Pettersen ble hentet inn som radikalt alibi.» […] jeg kan jo ikke dokumentere mitt avvik fra Nordhaugs forestillingsverden. For øvrig kan jeg jo leve med en beskyldning om å ha sans for Erling Pettersen.

En etterutdanningsoppgave for preses. Jeg lever godt med biskoppelige amatør-diagnoser. Men i løpet av min uke uten nett-tilgang har jeg kommet til at det ikke kan herske rimelig tvil om at biskop og vise-preses Nordhaug har syndet grovt mot elementære saklighetsnormer. Hvis han fortsetter slik, kan andre oppleve det tyngre enn jeg. Siden det er tale om synd, bør preses gripe inn, med tanke på at vise-preses ikke bør slippes løs på allmennheten uten etter forsøk på bot og bedring. Som pedagog har jeg en viss tro på etterutdanning. En mulighet er at hun hyrer Nordhaugs nære faglige kontakt filosofen Henrik Syse, til å gjennomgå Arne Ness’ saklighetslære i særskilt manuduksjon av biskopen. En annen mulighet er at man avsetter noe tid på neste bispemøte til et kollokvium om hvordan man som biskop skal forholde seg i den offentlige debatt.

Debattredaktørens oppgave. Inntil videre har debattredaktøren i Vårt Land en rolle å spille. I avisen for 5. juli skriver han at på Verdidebatt «… har vi retningslinjer som at skribentene skal omtale meningsmotstandere med respekt, unngå personangrep, ikke fordreie andres meninger …». At jeg i to sammenhenger ble karakterisert med referanse til paranoia er klare uttrykk både for manglende respekt og personangrep. Å hevde at jeg anser store deler av norsk kirkeliv som reaksjonært, er en fordreining. Når en hyrde, endog en sjefshyrde, slik bryter retningslinjene, bør debattredaktøren tre inn som den som gjeter hyrdene. I denne saken gikk det så fort at debattredaktøren neppe fikk sukk for seg. Men inntil preses har redegjort for resultatet av etterutdanningstiltakene, bør han, hvis han får innlegg fra Nordhaug, gjøre som Riksrevisjonen gjør i noen sammenhenger, og innstille ‘til observasjon’.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere