Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Feil om kirkemøtevalget

Publisert over 4 år siden

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen er udemokratisk. Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges direkte.

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn».

 Dette er feil. Regelen om at man ikke kan føre på navn, er begrenset til den situasjon der det bare foreligger en liste. Når det foreligger to lister, gjelder følgende (§ 2-13 (3) b):

 «Ved forholdstallsvalg kan velgeren … føre opp inntil tre navn fra andre valglister. Disse kan ikke gis tilleggsstemme, verken ved å sette kryss eller ved å gjenta navnet.»

 Faktaboksen i oppslaget er dermed ufullstendig. Den sier, korrekt, at man kan kumulere inntil tre, men utelater den bestemmelsen som er sitert ovenfor.

 Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges ved det ordinære direkte valget, til fire. Tre skal velges ved indirekte valg, av menighetsrådene.

 Dette er særlig udemokratisk når det foreligger to eller flere lister. Her til lands er det demokratiske ideal at det skal være størst mulig proporsjonalitet mellom antall avgitte stemmer og antall tildelte mandater. Derfor har man utjevningsmandater ved stortingsvalg. Slik proporsjonalitet er man ikke sikret når det bare er fire av de sju mandatene som velges direkte.

 I de (kanskje to?) bispedømmer hvor det bare vil foreligge en liste, er en slik todeling av valget noe mindre problematisk, fordi hensynet til proporsjonalitet ikke gjelder. Men også her ville det være mest demokratisk ikke unndra tre mandater fra det ordinære valget, så meget mer som et hovedsiktemål med demokratireformen har vært å øke valgdeltagelsen. Da blir det uryddig aktivt å begrense velgernes innflytelse.

Men dette er et vedtak som de fire bispedømmeråd har tid til å omgjøre før valget. Også etter påske gjelder fjellvettsregelen om at det er ingen skam å snu.

Gå til innlegget

Forvirrende finurligheter ved kirkevalget

Publisert over 4 år siden

Kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene. En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen i Oslo.

Et engelsk-amerikansk uttrykk sier at «the devil is in the details». Det ville være mildt upassende å anvende uttrykket på kirkevalget, kanskje man kunne antyde versjonen «kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene». En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen til Oslo bispedømmeråd, og derfor byttet liste.

1. Det er enklest å forstå finurlighetene ved å gå veien om menighetsrådsvalgene. I motsetning til hva de fleste velgere tror, har man ikke innvirkning på valgresultatet hvis man bare leverer en urettet liste. Opptellingsmåten er nemlig slik at en urettet liste innebærer en stemme til alle på listen, slik at effekten blir null. Skal man ha noen innvirkning, må man kumulere minst en kandidat.

Etter mitt skjønn er dette en uheldig ordning, fordi velgerne ved offentlige valg vet at de der påvirker resultatet, uten å kumulere. Da burde det vært tilsvarende ved kirkelige valg. Det kunne man oppnådd ved å si at en urettet stemme er en stemme til de øverste på listen, nemlig det antall som skal velges (4 – 10). Men det hadde gitt all makt til nominasjonskomiteen, som er den instans som bestemmer rekkefølgen på listen. Hvis en kandidat da kommer under ‘streken’, f eks på ellevte plass når det skal velges ti, har vedkommende ingen reell sjanse til å bli valgt. Jeg ville likt en slik ordning, da kunne jeg si ja til å være listefyll, uten særlig fare for å bli valgt. Men slik er det altså ikke. I denne situasjonen har jeg for lenge siden oppfordret Kirkerådet til å sørge for at det på alle lister ved menighetsrådsvalgene føres på «Hvis du leverer en urettet liste uten kumulering(er), har du ikke innvirkning på hvem som blir valgt». Det gjenstår å se om oppfordringen blir fulgt.

2. Denne opptellingsmåten har man beholdt også ved bispedømmerådsvalgene. Men når det nå blir to lister ved alle eller de fleste slike valg, vil en urettet liste være av stor betydning – den er en stemme til det ene eller andre ‘kirkeparti’.

Innen den enkelte liste betyr imidlertid en persons plassering svært lite; plasseringen har bare betydning ved stemmelikhet.

Dette vil i praksis ha minst å si på de listene som Vårt Land kaller ‘offisielle’, altså de som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer. Her vet vi at Levende folkekirke vil drive valgkamp av typen ‘kumuler den og den og den’, alternativt ‘kumuler tre av følgende …’. (Man kan bare kumulere tre, og ikke stryke noen.) Det eneste som da betyr noe, er at man får sine folk på listen. Er man ikke fornøyd med de folkene man får på listen, kan man stille egen liste, slik man har antydet i Bjørgvin, der Morland ikke kom med. Men at Lundby bare kom på 13. plass i Oslo, hadde faktisk begrenset betydning for hans muligheter for å bli valgt: Så lenge man står på listen, har man sjanse. (På den annen side, trettende plass er ingen tung tillitserklæring … .)

På listene som fremmes av Åpen folkekirke vil heller ikke plassering ha særlig betydning. Det hjelper ikke å stå på førsteplass dersom velgerne kumulerer andre. For å få valgt sine fremste kandidater kan derfor denne grupperingen rangere sine folk og gå ut med ‘kumuler de tre første på listen’, eller føre kandidatene opp i en annen rekkefølge, og si som Levende folkekirke må si om den andre listen: «Kumuler den og den og den».

3. En finurlighet for viderekommende har å gjøre med overføringer fra en liste til en annen. Det enklest med et eksempel: En velger som støtter Åpen folkekirke og benytter deres liste, synes likevel at Hegstad, som står først på den ‘offisielle’ listen i Oslo, bør støttes. Det kan velgeren gjøre, ved å føre Hegstad opp på den listen han benytter. Men da svekkes hans stemme til Åpen folkekirke med en sjudel (sju fordi det skal velges sju). Så hvis sju personer gjør dette, vil Åpen folkekirke tape en (full liste)stemme, som vil tilfalle den offisielle listen. Det ene partiet mister altså en listestemme, det andre partiet får en, slik at differansen økes med to. Blir det mye av dette, forrykkes mandatfordelingen. Av denne grunn bør eller kan ikke Åpen folkekirke anbefale kandidater på den andre listen.

4. Avslutningsvis: I Vårt Land for 10. mars er der en reportasje om ‘offisielle’ lister som er lovstridige, fordi de ikke inneholder nok unge kandidater. Her er imidlertid lovteksten klar: Listen skal inneholde 20 % kandidater under 30 år. Det vil være svært uheldig om en liste uten noen under 30, slik som på Møre, blir akseptert. Men situasjonen er mindre alvorlig enn den kunne vært, dersom Kirkerådets leder og flertall hadde fått sin vilje og forhindret mulighetene for forholdstallsvalg. Nå kan misnøyde unge stille egen ungdomsliste. Det må da kunne gå an å hisse opp noen høgskolestudenter i Volda?

Gå til innlegget

Man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag i lærerutdanningen. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7.

Stortingsrepresentant for KrF, Tyvand, skriver i et innlegg i Vårt Land 27. februar at RLE «… ble den store taperen …» etter siste reform av lærerutdanningen (i 2010).Det er uetterrettelig. Tyvand må nemlig vite at det ikke lenger er noen obligatoriske skolefag i lærerutdanningsprogrammene for trinn 5-10 . Slik sett ble alle fag tapere, evt bare de som var obligatoriske, nemlig norsk og matte, i tillegg til RLE. I programmene for trinn 1-7 beholdt man norsk og matte som obligatoriske, så for denne utdanningens vedkommende kan man kanskje med en viss rett si at faget, som var obligatorisk, ble en taper.

RLE, nå som KRLE, skal ved neste reform bli en modul i faget Pedagogikk og elevkunnskap. For så vidt som faget altså ikke blir et eget fag, men del av pedagogikkfaget, virker det snodig av fagfolk, som Tyvand referer til, å hevde at dette skulle medføre svakere rekruttering, når studentene skal velge sine undervisningsfag. Men det er mulig at studentene vil mene at nå har de fått noe (K)RLE, slik at de har en viss realkompetanse i dette faget, og derfor velger andre fag. Siden sysselsetting av lærerutdanningenes RLE-personale synes å være et underliggende tema, blir vel nettoresultatet noenlunde det samme: Enten 15 studiepoeng for alle studenter, eller 30 studiepoeng for noen.

I Vårt Land for 1. mars er Tveter Thoresen inne på dette spørsmålet, for så vidt som hun omtaler de 15 studiepoeng som en «… minimumsvariant som gir lite rom for strategisk satsing ved høyskolene». Men det er uklart om hun i stedet vil ha (K)RLE som et obligatorisk fag, eller Ole Brums ‘ja takk, begge deler’ – både modul i pedagogikk, og obligatorisk fag. Mitt skjønn er at man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7, fordi mange studenter har så svakt grunnlag i dette faget at man må utvikle egne faglærerutdanninger i matematikk.

Gå til innlegget

Hvorfor pukker Magne Lerø på at en bror har sagt noe broren selv mener han ikke har sagt, mens Lerø selv skriver noe han ikke mener? (Jfr til dette også Matteus om flis og bjelke.)

Svaret på det første spørsmålet er, ifølge Lerø selv (Vårt Land 23. januar), at en journalist i Aftenposten hevder at Stålsett har sagt det journalisten har skrevet, nemlig at motstand mot å vie likekjønnede ‘ligner mobbing av homofile’, og at journalisten ikke kan huske at Stålsett ba om sitatsjekk. Stålsett har skrevet (17. januar) at han alltid ber om det.

Her er det verdt å minne om at dette er den samme journalisten som også intervjuet Stålsetts motstander, Benestad fra Levende folkekirke. Benestad måtte rykke ut, med bl a følgende kommentar: «Jeg skjønte snart at journalisten hadde sin egen agenda.» (Aftenposten 28. november.) Det fremtrer som sannsynlig at journalisten også hadde en agenda angående Stålsett.

Det fremtrer som tilsvarende sannsynlig at en person som har vært så mye i offentlighetens lys som Stålsett, har rutine på å be om sitatsjekk.

I den grad påstand står mot påstand, er det altså en sensasjonshungrig journalist som ikke husker, mot en rutinert offentlig person som viser til sine rutiner. Lenger kommer vi vel ikke.

Vi burde ikke ha kommet så langt. Allerede 8. januar presiserte Stålsett, i en kommentar til et mandagsinnlegg fra Lerø (5. januar) at han ikke mente det som sto i Aftenposten. Det var ikke nok for Lerø, som gikk ut med en påstand (15. januar) om at Stålsett er en vandrende selvmotsigelse. Når så Stålsett forklarer i detalj hva som skjedde (17. januar), hevder Lerø at han er en manipulator (23. januar).

Selv har jeg, med utgangspunkt i Benestads kommentar, tillatt meg å komme med en advarsel (Verdidebatt 2. desember) om hvordan valgkampen vil kunne bli, når selv en seriøs avis som Aftenposten søker å lage ‘saker’. Jeg hadde håpet at Lerø, som spaltist i Vårt Land, ville bidradd på annen måte enn det han så langt har gjort – karakteristikker som ‘vandrende selvmotsigelse’ og ‘manipulator’ bidrar ikke til et godt debattklima. Vi må leve med kommentarfeltet på Verdidebatt, men innlegg fra spaltister bør vi stille høyere krav til.

Et annet bidrag, fra nevnte mandagsinnlegg (5. januar), var heller ikke positivt. Her skrev Lerø at Kirkerådet vedtok mulighet for flere lister ved bispedømmerådsvalgene for å tekkes politikerne. Da jeg skrev (8. januar) at dette var åpenbart feil, svarte Lerø (15. januar) at han ikke hadde ment det han skrev, han mente å kritisere «… kirkens lederskap for ikke å drive ideologikritikk». Javel, nei.

Som Matteus ville sagt, evt i et kommentarfelt: Hvorfor etterlyser du ideologikritikk hos dine brødre og søstre, men ditt eget behov for selvkritikk blir du ikke var?

Gå til innlegget

Lerø mener at kirken må ha sterke biskoper. Hans argumentasjon for dette blir ensidig, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

I et tilsvar til bl a Stålsett og meg (Vårt Land 15. januar) omtaler Lerø Stålsett som en ‘vandrende selvmotsigelse’. Dette skriver han like etter at han overfor meg har presisert at han ikke mente det han skrev, om at politikerne skulle ha diktert kirkemøtet i spørsmål om valgordninger. Jeg vil håpe at redaktøren konverserer sine spaltister med sikte på at de bør skrive det de mener.

Viktigere er det imidlertid at Lerø faktisk gjør det jeg ba om i et senere innlegg på Verdidebatt (13. januar), nemlig utvikler sine tanker om å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen».

Her skriver han i sin mer eller mindre selvoppnevnte rolle som spesialist på ledelse (ikke den form for ledelse som teologer tradisjonelt har befattet seg med), med referanse til biskopene: «En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere.»

Sant nok, men dette medarbeiderperspektivet er bare ett av flere perspektiver som bør anlegges på organisasjoner og (ikke-teologisk) ledelse. Lerø berører implisitt et annet, nemlig at organisasjoner er strukturer med visse prosesser. Han skisserer en arbeidsdeling mellom kirkemøte og biskopene, som munner ut i at «hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene, slik at de kan gå nye runder». Spørsmålet blir her: Hvor mange runder? Den foreliggende saken, om vigsel av likekjønnede, hadde vel gått de runder den skulle. Lerø ønsker antagelig en ordning med flere runder. Men jo flere, jo større er faren for at nøkkelmedarbeiderne vil gå lei. Og at organisasjonen ikke får tatt noen beslutning.

Lerø synes å mislike at Stålsett og Åpen folkekirke ønsker «… at det må skapes en kultur for uenighet innen kirken» og advarer mot politisering og konflikt. Da overser han at alle organisasjoner ikke bare er arenaer for god behandling av medarbeidere, samt strukturer og prosesser, men alltid også arenaer for konflikt. Det gjelder også kirken. Og konfliktfeltene er ikke bare ‘lærespørsmål og praksis av læremessig karakter’, men også utvelgelse av ledere, herunder biskoper.

Lerø tar til orde for «… tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger». I dette perspektivet blir det et spørsmål om Kirkerådet, som oppnevner biskoper, ønsker det samme. Så langt har de ønsket sterke menn, en av dem med et overraskende konservativt standpunkt til en ‘praksis’ som vel er av ‘læremessig karakter’, nemlig vigsel av fraskilte. 

I sum: Lerø har skrevet noe han ikke mente, om forholdet mellom kirken og politikerne. Det er helt klart han mener at kirken må ha sterke biskoper. Men hans argumentasjon for dette blir ensidig, grensende mot det naive, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere