Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Listetoppene på Nominasjonskomiteens liste ønsker et annet navn på lista, for å tiltrekke seg flere velgere. Valgrådet skal være nøytralt og distansert, og må så vidt mulig unngå å fatte vedtak som kan tenkes på påvirke valgresultatet.

Utgangspunktet for valgrådets virke er at det skal ha et nøytralt og distansert forhold valget. Man skal fatte avgjørelser for at valget skal gå for seg så greit som mulig. For en stor del vil det være tale om avgjørelser i valgtekniske spørsmål, som ikke er omstridte. Men det kan dukke opp uforutsette ting, som kan medføre at man må gå inn i spørsmål som er mer omstridte. I slike tilfeller må valgrådet gjøre sitt ytterste for å unngå vedtak som kan tenkes å påvirke valgresultatet.

At det i Borg nå er blitt to lister, er ikke en slik uforutsett ting – at så kunne skje, har man visst fra 2013, da motstanden mot forholdstallsvalg innen Kirkerådets flertall ble nedkjempet på Kirkemøtet. At den lista som ikke frembringes gjennom nominasjonskomiteen, ville måtte få et navn, kan heller ikke være uforutsett. Det som er uforutsett, er at kandidatene på nominasjonskomiteens liste også vil ha et navn, eller mer presist, et navn i tillegg, «… som sier noe mer enn det formelle ‘Nominasjonskomiteens liste’» (Solberg).

I utgangspunktet kunne dette kanskje oppfattes som et valgteknisk spørsmål, som det er liten vits i å strides om. Hvis man var helt sikker på at navneendringen ikke ville påvirke valgresultatet, kunne man etterkomme anmodningen.

Men det kan man ikke være sikker på.

Pussig nok er det her knapt avgjørende at partiet Åpen folkekirke har protestert, dels av formelle grunner, dels under henvisning til at navneforslaget kan skape forvirring, siden det likner partiets eget navn.

Det er listetoppenes egen argumentasjon som gjør det nesten helt klart at valgrådet må avvise forslaget. Igjen Solberg:

«Situasjonen er jo en annen med to lister enn med en: Når det er en liste, konkurrerer kandidatene bare med hverandre. Man kan da markere seg/reklamere for seg selv i ulike sammenhenger, og overlate til Kirkerådet å få velgerne til å delta i kirkevalget. Med to lister blir arbeidet to-delt: Det gjelder for det første å få velgerne til å bruke den listen du står på, deretter å få dem til å krysse av ved ditt navn. Vi ønsker selvsagt at mange benytter seg av nominasjonskomiteens liste, og tenker da at det er fint om den har et navn som sier noe om det som samler oss som står på den listen … .»

Klarere kan det knapt sies at man ønsker at valgrådet skal fatte en avgjørelse som man mener vil styrke dem i konkurransen om velgere, og slik vil kunne påvirke valgresultatet.

Dermed må valgrådet innfri en besynderlig betingelse for å etterkomme anmodningen: De må overbevise seg selv og alle, inklusive forslagsstillerne, om at valgresultatet ikke vil bli påvirket av navneendringen.

Det er nok en betingelse som det er svært vanskelig å oppfylle.

Gå til innlegget

Om listenavn og å ha havnet på feil liste

Publisert over 4 år siden

Bakgrunnen for utspillet om å endre navn på listen i Borg, kan være at listetoppene nå har oppdaget at de etter valgoppgjøret vil kunne få en modifisert Obstfelder-opplevelse: ‘Det var da underlig, jeg var visst havnet på feil liste’.

Fra mitt perspektiv har striden om listenavn i Borg så langt først og fremst fremstått som mildt komisk, derfor tillot jeg meg en sen kveldsstund å skrive en ironisk kommentar, med referanse til navnene på Judeas frigjøringsbevegelser i filmen Life of Brian.

Et innlegg i dagens Vårt Land, fra Rolf Kjøde i Levende folkekirke, i kombinasjon med Solbergs betoning av konkurranse mellom og innen lister, har imidlertid fått meg til å lure om listetoppene i Borg nå aktiviserer seg, fordi de har oppdaget at de kan sies å ha havnet på feil liste.

Slik valget er blitt (og det er blitt slik fordi Kirkerådets flertall i 2013 ikke ønsket forholdstallsvalg, og derfor ikke fikk valgordningen skikkelig utredet og forberedt) er nemlig nominasjonskomiteens liste primært blitt listen til Levende folkekirke. Ikke fordi denne grupperingen har hatt avgjørende innflytelse på hvem som står der. Men det er denne listen Levende folkekirke vil benytte seg av, på den måten at man sender ut signaler til sine sympatisører om at man skal kumulere den og den og den (man kan kumulere inntil tre).

Det er uklart for meg om listetoppene vil bli anbefalt av Levende folkekirke, men så vidt jeg kjenner deres standpunkter, er det tvilsomt. Dermed har de svekkede sjanser i den konkurransen Solberg er opptatt av.

Grunnen er at mange av dem som ville ha kumulert dem, vil benytte listen fra Åpen folkekirke. Den restgruppen som benytter nominasjonskomiteens liste og vil kumulere dem, er neppe stor nok til å motstå kumulerings-anbefalingene fra Levende folkekirke. Dermed er det overveiende sannsynlig at inntil tre kandidater fra nominasjonskomiteens liste vil gå til Levende folkekirkes favoritter. Hvis listen får et fjerde og endog femte mandat, har en eller to av listetoppene en sjanse, men ikke mer. Det har ingen betydning at man står øverst på listen, alle på listen er helt avhengige av kumuleringer for å bli valgt. Det er ikke usannsynlig at alle listetoppene etter valgoppgjøret vil kunne få en modifisert Obstfelder-opplevelse: ‘Det var da underlig, jeg var visst havnet på feil liste’.

I dette perspektivet kan utspillet fra listetoppene ha en substansiell bakgrunn, ikke bare den mer ytre, om at navnet på nominasjonskomiteens liste er for lite fengende. Hvis det foreligger en viss mulighet for at dette substansielle anliggendet er bakgrunnen for utspillet, bør de som skal behandle spørsmålet om navneskifte, avvise det.

Det er naturlig at de som lar seg nominere, arbeider for å bli valgt. Men det bør skje innen de (for tiden ufullkomne) regler som er vedtatt, ikke som følge av justeringer når de nominerte oppdager sin utsatte posisjon. I EU-striden var det til tider også strid om endring av spillereglene underveis. Nå bør Anne Enger, som er den politisk mest erfarne blant listetoppene, skjære gjennom, og sørge for at anken trekkes.

Gå til innlegget

Lederen for bispedømmerådets nominasjonskomite i Agder føler seg lurt av kandidater som bytter liste. Men å bytte var nok lurt av dem – ellers kunne velgerne blitt lurt. De er lurt allerede, av et bispedømmeråd som ikke gir dem full innflytelse.

I følge et oppslag i Vårt Land 11. april føler lederen i bispedømmerådets nominasjonskomite i Agder og Telemark seg lurt, fordi fire av de nominerte, som står for det samme som Åpen folkekirke, vil gå over til dette partiets liste.

Men ikke å gjøre det ville vært svært lite lurt av de fire. Ellers kunne de lurt sine velgere til å splitte sine stemmer på to lister, med forbausende resultater. Stemmekveg må gjetes, og holdes samlet.

Siden Agder og Telemark er et av de fire bispedømmer hvor bispedømmerådet har manipulert valget, ved å sikre tre av sju mandater for den indre krets (menighetsrådene), slik at ordinære kirkemedlemmer bare får lov til å velge fire, er det relativt lett å forklare hvorfor de fire gjorde noe lurt, og femtemann eller -kvinne burde tenke seg om en gang til.

Valgreglene. Som utgangspunkt må man ha klart for seg at mandater fordeles ved at partienes stemmetall deles på oddetallene, og når det skal velges fire, gir de fire største kvotientene mandat. Og man må vite at man kan kumulere tre kandidater på den listen man velger, men ikke stryke noen.

Regneeksempel. Det bor vel ca en halv million mennesker i bispedømmet, og med en valgdeltagelse på noe over 10 % skal vi her legge til grunn at det vil bli avgitt 56000 stemmer.

Hvis stemmefordelingen mot all formodning skulle bli 49001 til Rådets liste, og 6999 til Åpen, ville Rådets liste få alle mandatene (49001 dividert på fjerde oddetall, som er 7, gir 7000, som så vidt er større enn 6999 dividert på første oddetall, 1). I det øyeblikk en liste får 7001 stemmer, får den dermed et mandat. Mer realistisk ville det være med en stemmefordeling på 35001 til Rådet, og 20999 til Åpen. Men siden 35001 dividert på tredje oddetall, 5, gir 7000,2; mens 20999 dividert på andre oddetall, 3, gir 6999,7, ville faktisk Åpen bare få ett mandat da også. Sagt på annen måte, for å få to mandater når det er avgitt 56000 stemmer, må et parti få minst 21001 stemmer.

Splittelse av stemmekveget. Hvis mange fra Åpen hadde blitt stående på Rådets liste, ville velgere som er enig med Åpen, kunnet ha kommet i skade for å splitte sine stemmer mellom de to listene. Dermed ville det være nokså sannsynlig at Åpens liste ikke ville få mer enn 20999 stemmer, og altså ett mandat.

Med den valgordning vi har, ville Åpen dessuten risikere ikke å få noen mandater fra den andre listen, selv om deres sympatisører utgjorde halvparten av de som stemte på denne listen, nemlig 17500. De resterende 17501 velgerne ville kunne sikre seg alle tre mandatene, hvis de stemte slik Benestad i Levende folkekirke sa de skulle.

Benestad vil nemlig gå ut i alle bispedømmets aviser og si: Kumuler Tollefsen, Pedersen og Olsen. Hvis alle velgere er lydige, vil disse tre få 17501 x 2 stemmer. Stålsett, eller hans representant i Agder, ville kunne si ‘Stem på oss, eller kumuler Ås, Berg og Nes på Rådets liste’. Men selv om alle 17500 var lydige, ville disse tre få 2 stemmer mindre enn Tollefsen, Pedersen og Olsen.

Og egentlig kan ikke Åpen oppfordre til kumulering på Rådslista, fordi det innebærer at vedkommende velger ikke stemmer på deres liste, som dermed står svakere i hovedkampen, om mandater.

Det er selvfølgelig helt urealistisk at velgerne er så lydige som her forutsatt. Men effekten blir den samme med langt mindre lydige velgere, ettersom Levendes velgere vil være de som kan oppfordres til å kumulere, mens Åpen ikke kan gjøre det, fordi de da taper stemmer til sin liste.

Derfor ville resultatet, også ved mer realistiske forutsetninger angående lydighet, bli at dersom Åpens velgere fristes til å splitte sine stemmer på to lister, ville Åpen kunne sitte igjen med ett mandat, selv om de fikk 20999 stemmer på sin liste, og hadde 17500 sympatisører på den andre, i sum 38499 av de 56000 stemmene.

Hovedkonklusjonen blir etter dette følgende: De Åpne må fastholde en versjon av den gamle parole: «Åpne i alle bispedømmer, foren dere!» Femte Åpne i Agder og Telemark, som ikke har byttet liste, bør også bytte (for sikkerhets skyld). Og lederen av nominasjonskomiteen bør ikke føle seg lurt, av at noen nominerte oppdager at noe er lurere enn det de først sa ja til – de kunne lurt seg selv og lurt sine velgere om de ikke byttet.

I bispedømmer hvor valget er manipulert, vil det i siste instans være velgerne som blir lurt. Jo færre mandater det er til fordeling, jo skjevere vil mandatfordelingen kunne bli – den blir skjevest i enmannskretser.

Regneeksempel ved valg av sju. Med de samme tall som over, 56000 avgitte stemmer, og 20999 til den ene lista, og 35001 til den andre, ville mandatfordelingen når det skal fordeles sju mandater, blitt tre til ene og fire til den andre lista (som ville mangle drøye 300 stemmer på å ta siste mandat). Det ser også skjevt ut, men er vel bedre enn hhv ett og tre mandater.

I slike bispedømmer vil situasjonen heller ikke være så relativt gjennomskinnelig som når det bare skal velges fire. Dette skyldes først og fremst at Levende nok kan si ‘kumuler A, B og C’, men dette har mindre effekt når det skal velges flere, fordi Rådslista da kan få flere mandater enn tre.

Eksempel fra Oslo. Likevel har altså Lundby, som også nevnes i oppslaget, i Oslo (hvor det skal velges sju), byttet fra en trettendeplass på Rådslista der, til en sjuendeplass på Åpens liste. I utgangspunktet er det slik at han, med plass på Rådslista, ville kunne bli kumulert inn. Men hvis lista bare fikk tre mandater, ville han lett bli rammet av lydige Levende som kumulerte A, B og C, og samtidig handikappet, fordi de fleste av dem som mener det samme som ham, ikke ville bruke Rådslista. Og heller ikke her kunne Åpen oppfordre til kumulering av ham – da ville man miste disse velgerne.

For fullstendighets skyld: At man står på en sjuendeplass, innebærer ikke i seg selv at man har større sjanser for å bli valgt enn om man står på en trettende plass. Ingen kandidat har større eller mindre sjanser enn andre – alt avhenger av om man kumuleres, det gjelder også for dem som står på første plass, på alle lister.

Men man har større sjanser for å bli kumulert hvis man står blant sine egne. Og blir man likevel ikke valgt, etter å ha byttet liste, kan man trøste seg med ordet ‘han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham’.

Gå til innlegget

Klassekampen har fått klarlagt hva tidligere kirkerådsleder Andersen mente med sin kritikk av kirkens valgregler. Kirkerådet vil ha høy valgdeltagelse, men fire bispedømmer begrenser velgernes innflytelse.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 9. april.

I innlegg på Verdidebatt for noen dager siden pekte jeg på at det var feil når tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen i et oppslag i Vårt Land 7. april hevdet at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn». Det korrekte er at ved forholdstallsvalg kan velgeren føre opp inntil tre navn fra andre valglister.

 Jeg fikk ikke korreksjonen på trykk, og det ble fort fjernet fra Verdidebatt; det ble meddelt at journalistene neste dag skulle skrive en korreksjon.

Den kom som en bitteliten notis, som inneholdt følgende kryptiske setning: «Dette gjelder for personer som skal supplere nominasjonskomiteens lister.» Javel, nei – hvilke personer?

Nå viser det seg at Klassekampen har kommet Andersen og Vårt Land til unnsetning. Av et intervju der 9. april fremgår det Andersen nok har ment, er «… at det at Åpen folkekirke stiller lister, blokkerer muligheten lokale grupper tidligere har hatt til [å] tilføye ekstra kandidater på bispedømmerådenes nominasjonslister»; han mener «… dette svekker det lokale demokratiet».

Dette er å rette baker for smed, mer presist Åpen folkekirke for Kirkemøtet. Det er Kirkemøtet som har vedtatt valgregler som innebærer at man ikke samtidig kan ha en ordning med supplerende nominasjon (det tekniske uttrykket for det Andersen savner) og en ordning med forholdstallsvalg. Tankegangen har vel vært at de misnøyde må klare seg med en ventil. Jeg ville anta at å åpne for begge muligheter ville medføre at valgprosessen ble forlenget på en uhensiktsmessig måte. At man bare har en mulighet, er neppe noe avgjørende kriterium for om valget er demokratisk eller ikke.

I Klassekampen for 1. april (merk datoen) haddeKirkerådets prosjektleder for kirkevalget, Eide, et innlegg som var et slags forsvar for at kirkepartiet Åpen folkekirke, ikke har fått støtte fra Kirkerådet til sin valgkamp. Man må først utrede, fram mot valget i 2019. Men slik utredning kunne man startet i 2013, da det ble klart at det ville bli mulig å stille alternative lister ved bispedømmerådsvalg. Dette skjedde etter sterk motstand fra Kirkerådets flertall, selv om det alltid har vært anledning til å stille alternative lister ved menighetsrådsvalg. Kirkerådet hadde forut for dette lagt opp til at det skulle være svært vanskelig å stille alternative lister, de måtte være undertegnet av 500 personer. Da jeg i desember 2012 argumenterte mot dette, fastholdt Kirkerådet sitt standpunkt. Men kravet ble etter hvert moderert, til 150.

Eide skriver også følgende: «Et viktig mål for demokratireformen i Den norske kirke har vært å øke oppmerksomhet rundt de kirkelige valgene slik at langt flere enn de mest aktive kirkemedlemmene bruker sin stemmerett». Det er nok en riktig beskrivelse av målet, men gjennom sære bestemmelser i valgreglene (omtalt som et kompromiss) har Kirkemøtet lagt grunnlaget for, og fire bispedømmeråd vedtatt, at målsettingen blir en aprilsnarr i disse fire bispedømmene.

Her har bispedømmerådene nemlig brukt en bestemmelse i valgordningen som sikrer ‘de mest aktive kirkemedlemmene’ langt større innflytelse enn andre. I disse bispedømmene, hvor Kirkerådets flertall også har sin maktbase, vil nemlig bare ca halvparten (fire av sju) bispedømmerådsmedlemmer bli valgt av kirkens ordinære medlemmer. Den resterende snaue halvpart, tre av sju, skal velges indirekte, av ‘de mest aktive kirkemedlemmene’, nemlig de som blir valgt til menighetsråd. I motsetning til den manglende mulighet for supplerende nominasjon som Andersen er opptatt av, fremtrer dette som en vesentlig brist ved en valgordning som skal være ledd i en demokratireform.

Siden bispedømmerådsmedlemmene er også er delegater til Kirkemøtet, innebærer dette at valgresultatet til Kirkemøtet vil bli omstridt. Menighetsrådsmedlemmer i de fire bispedømmene vil tendere mot et mer konservativt syn på ekteskapet enn den brede medlemsmassen, og de vil derfor primært gi sin stemme til bispedømmerådets egen liste, og der kumulere de kandidater som står for et konservativt ekteskapssyn. Åpen folkekirke vil ikke stå sterkt i denne velgergruppen. På denne måten har de fire bispedømmerådene klart gått ut over sin rolle som nøytral tilrettelegger for valget, og vedtatt ordninger som er til fordel for den liste de selv står bak, og som det andre partiet, Levende folkekirke, baserer seg på.

Ordningen kunne kanskje forsvares da man gjennom såkalte preferansevalg valgte enkeltpersoner til bispedømmeråd og Kirkemøte. Men når det nå blir to lister i alle eller de fleste bispedømmer, innebærer ordningen at mandatfordelingen ikke blir proporsjonal med stemmetallene ved hovedvalget. Det er dette de ordinære valg her til lands tilstreber, i det siste også ved hjelp av utjevningsmandater. Men altså ikke innen kirkens såkalte demokratireform. Her vil tolv av Kirkemøtets 77 leke mandater, dvs drøye 15 %, vil bli valgt ved en særordning for ‘de mest aktive’.

Men det er ikke for sent å snu. De fire bispedømmerådene kan omgjøre sitt vedtak og vedta at alle mandater skal fordeles etter det ordinære valget. Slik kan man vise at man respekterer de som ‘bruker sin stemmerett’, ved at de får full, og ikke bare delvis, innflytelse på resultatet.

Gå til innlegget

Feil om kirkemøtevalget

Publisert nesten 5 år siden

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen er udemokratisk. Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges direkte.

I et oppslag i Vårt Land 7. april hevder tidligere leder i Kirkerådet Nils-Tore Andersen at valgordningen til bispedømmeråd og dermed Kirkemøte er «… udemokratisk siden man ved to lister ikke får sjansen til å føre på navn».

 Dette er feil. Regelen om at man ikke kan føre på navn, er begrenset til den situasjon der det bare foreligger en liste. Når det foreligger to lister, gjelder følgende (§ 2-13 (3) b):

 «Ved forholdstallsvalg kan velgeren … føre opp inntil tre navn fra andre valglister. Disse kan ikke gis tilleggsstemme, verken ved å sette kryss eller ved å gjenta navnet.»

 Faktaboksen i oppslaget er dermed ufullstendig. Den sier, korrekt, at man kan kumulere inntil tre, men utelater den bestemmelsen som er sitert ovenfor.

 Det udemokratiske ved årets valg er at fire bispedømmer har bestemt seg for å begrense det antall som kan velges ved det ordinære direkte valget, til fire. Tre skal velges ved indirekte valg, av menighetsrådene.

 Dette er særlig udemokratisk når det foreligger to eller flere lister. Her til lands er det demokratiske ideal at det skal være størst mulig proporsjonalitet mellom antall avgitte stemmer og antall tildelte mandater. Derfor har man utjevningsmandater ved stortingsvalg. Slik proporsjonalitet er man ikke sikret når det bare er fire av de sju mandatene som velges direkte.

 I de (kanskje to?) bispedømmer hvor det bare vil foreligge en liste, er en slik todeling av valget noe mindre problematisk, fordi hensynet til proporsjonalitet ikke gjelder. Men også her ville det være mest demokratisk ikke unndra tre mandater fra det ordinære valget, så meget mer som et hovedsiktemål med demokratireformen har vært å øke valgdeltagelsen. Da blir det uryddig aktivt å begrense velgernes innflytelse.

Men dette er et vedtak som de fire bispedømmeråd har tid til å omgjøre før valget. Også etter påske gjelder fjellvettsregelen om at det er ingen skam å snu.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere