Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Nominasjonsarbeidet vil bli kompromittert. Nominasjonskomiteene vil i realiteten bli redsakper for ett parti. I dette perspektivet er jeg enig med Stillingen i at det hadde vært en fordel om Levende folkekirke stilte lister selv.

Like før debattredaktørens innlegg om at ekteskapsstriden (spørsmålet om likekjønnet ekteskap, eller homoekteskap om man vil) ville bli tema i ved kirkevalget  gled ut av hovedsiden på Verdidebatt, fikk det en kommentar, fra Eirik Stillingen, med tittelen ‘La oss få et reelt kirkedemokrati’, som fortjener oppmerksomhet.

For å forstå den situasjonen som nå foreligger, at det ene partiet, Åpen folkekirke, stiller egne lister, mens det andre partiet, Levende folkekirke, satser på nominasjonsprosessen i regi av bispedømmerådet, må man ha klart for seg at toneangivende kretser i kirken har vært og er sterkt mot muligheter for partidannelse og dermed forholdstallsvalg.

Høsten 2012 foreslo Kirkerådet at det nok skulle være mulig å stille alternative lister, men mente at mulighetene for at det slike ville fremmes, var svært små, fordi det måtte kreves 500 underskrifter. Dette ble gjentatt, så vidt jeg husker fem ganger på samme side i saksforelegget. Ett sted refererte man til det man egentlig fryktet, nemlig at de homofiles organisasjon Åpen kirkegruppe skulle stille, men fremholdt at de var såååå små at de ikke ville kunne fremskaffe nok underskrifter. I innlegg i Vårt Land og Aftenposten påpekte jeg at tallet 500, som er kravet ved fylkestingsvalg, var urimelig høyt, fordi langt færre stemmer ved et bispedømmerådsvalg enn ved et fylkestingsvalg. Jeg vet ikke om min påpekning hadde noen betydning, men resultatet ble i hvert fall overkommelig – det kreves bare 150 underskrifter. I prosessen fremmet Kirkerådets formann et forslag om at det bare skulle kunne være en liste – og at velgerne bare skulle stemme på et fåtall av kandidatene, færre enn det antall som skulle velges. Men det falt. Det ble adgang til å stille alternative lister – slik det i overskuelig fortid hadde vært adgang til ved menighetsrådsvalg.

I dette perspektivet blir det forståelig at Benestad fra Levende folkekirke kan hevde at Åpen folkekirke «… ignorerer … hele nominasjonsprosessen og kjører sitt eget løp». Det er den offisielle prosessen som oppfattes som den virkelige. Alternative lister oppfattes som en nødløsning: «Hvis noen valglister har liberal slagside, vil vi måtte vurdere å stille med egne lister i noen bispedømmer.»

Men slik er det altså ikke. Å stille lister er fullt ut legalt og legitimt. Slik det alltid har vært ved menighetsrådsvalg. Og disse kandidatene fra slike lister vil ikke nøle med å si hvordan de stemmer i Kirkemøtet – som Stillingen påpeker, til forskjell fra de som nå er medlemmer.

Nå er nok faren liten for at den offisielle nominasjonsprosessen vil frembringe valglister med liberal slagside. De liberale vil stå på en annen liste, og nominasjonskomiteene vil få problemer med å tilfredsstille et hovedkrav, nemlig å «… tilstrebe bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål …» (§ 2-6.7). Dermed vil nominasjonsarbeidet i en viss forstand kompromitteres. Nominasjonskomiteene vil, selv om komiteene settes bredt sammen, i realiteten bli redskaper for ett parti. I dette perspektivet er jeg enig med Stillingen i at det hadde vært en fordel om Levende folkekirke stilte lister selv.

Nå kan imidlertid ikke Levende folkekirke være helt sikker på at alle kandidatene på de offisielle listene er illiberale nok. De må derfor kjøre en valgkamp der de må be velgerne kumulere visse personer: Stem på A, C, E og G. Heldigvis er det ikke adgang til å stryke, slik at man ikke kan gå ut med ‘stryk B, D og F’. Åpen folkekirke kan imidlertid sende et enklere budskap: Stem på oss.

Det var vel som forventet at Åpen folkekirke ville stille liste i alle bispedømmer. Spørsmålet er om de også vil stille lister til menighetsrådene i de ca fem bispedømmer hvor tre av bispedømmerådets sju medlemmer skal velges via menighetsrådene. Dette er en levning fra ordningen med personvalg (som Stillingen beskriver), som fremstilles som resultat av et kompromiss, men som egentlig innebærer at konservative kretser har lettere for å vinne fram ved valget av snaue halvparten av bispedømmerådsmedlemmene i ca halvparten av bispedømmene, altså ca 20 % av kirkemøtedelegatene. Tanken bak er at ved menighetsrådsvalg, hvor det til nå har vært vanlig med bare en liste, vil kandidatene for en stor del ha synspunkter som samsvarer med det Levende folkekirke står for. Det rene forholdstallsvalget vil bare omfatte 80 % av delegatene.

Pussig nok har altså Kirkerådets og Kirkemøtets flertall fått gjennomslag for en valgordning som har tatt opp i seg to av de mest negative trekk ved amerikanske valg: Manipulering av valgkretsenes utforming (i noen bispedømmer lages det to valgkretser) og spesielle krav til velgerne (ikke bare kirkemedlemskap, men kvalifikasjoner ut over dette, i dette tilfelle medlemskap i menighetsråd).

Åpen kirkegruppe bør derfor stille alternative lister ved menighetsrådsvalg i disse bispedømmene, og om nødvendig konsentrere seg om menighetsråd med mange medlemmer, fordi man da kan få stemt inn flest mulig kandidater, som i neste omgang blir velgere ved det indirekte valget til bispedømmerådene.

Gå til innlegget

Vil man fremme sine kandidater gjennom nominasjonsprosessen i regi av bispedømmerådene, eller stille egne lister?

I Vårt Land for 8. november har kirkepartiet Levende folkekirke rykket inn en helsides annonse, hvor nominasjonsprosedyren fram mot bispedømmerådsvalget i 2015 presenteres med forbilledlig klarhet.

Ett av momentene som fremheves, er følgende bestemmelse i valgreglene: «Nominasjonskomiteen bør tilstrebe bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål … ».

I et intervju med Vårt Land 18 oktober sider Benestad, som fremstår som ‘frontfigur’ for Levende folkekirke, at man vil «utfordre folk som meiner ekteskapet skal vere mellom mann å kvinne, til å stille kandidatar i kyrkjevalet».

Nå vet vi at Kirkemøtet var delt omtrent på midten i dette spørsmålet. Kravet om bredde hva angår kandidatenes syn på aktuelle spørsmål skulle dermed tilsi at begge syn blir representert på de øverste plassene på de listene som frembringes via bispedømmerådenes nominasjonsprosess. Er det dette Levende folkekirke vil arbeide for? Eller vil man arbeide for at utelukkende ‘folk som meiner ekteskapet skal vere mellom mann og kvinne’ skal nomineres? Eller vil man stille egne lister, slik lederen i Åpen folkekirke sier at dette partiet vil gjøre (Vårt Land 18. oktober)? Eller vil man vente og se, slik at man vil vurdere spørsmålet om egne lister, til man ser hvordan listen i et bispedømme ser ut?

Gå til innlegget

Åpen folkekirke og Levende folkekirke bør anmode angjeldende bispedømmeråd om å reversere sine beslutninger, slik at striden om likekjønnet ekteskap ikke føres ved menighetsrådsvalgene, men begrenses til bispedømmerådsvalgene

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i Vårt Land, der et hovedanliggende var at bispedømmerådene burde forhindre at striden om likekjønnet ekteskap ble ført innen den lokale menighet. Dette kan man gjøre ved å la alle bispedømmerådsmedlemmer velges direkte, ikke la tre velges indirekte, gjennom menighetsrådene.

Siden da har en håndfull bispedømmeråd vedtatt at det skal være indirekte valg. Samtidig er det blitt klart at det vil finnes minst to partier ved de kommende bispedømmerådsvalg, som også er valg til kirkemøtet. Disse partiene vil ha som mål å få flertall på kirkemøtet i 2016. Det vil være helt legalt og legitimt om de stiller lister ved menighetsrådsvalgene i de bispedømmer hvor tre bispedømmerådsmedlemmer skal velges gjennom menighetsrådene.

I denne situasjonen vil jeg oppfordre de to partiene, henholdsvis Åpen og Levende folkekirke (burde ikke noen se til at navnene ble mer ulike?) til å be angjeldende bispedømmeråd om å reversere sin beslutning, slik at striden om likekjønnet ekteskap kan føres som en valgkamp på bispedømmeplan, ikke i den lokale menighet.

Hvis ikke dette skjer, vil vi kunne oppleve underlige taktiske manøvrer.

Det indirekte valget foregår ved at menighetsrådsmedlemmene stemmer på de foreliggende lister. Det tas ikke hensyn til at menighetsråd har fire, seks, åtte eller ti medlemmer. Dermed kan vi utover vinteren vente aksjoner for at små menighetsråd utvides. Slik kan partiene skaffe seg flere velgere, i form av menighetsrådsmedlemmer.

Ved opptellingen tas det heller ikke hensyn til menighetenes størrelse. For å ta et eksempel fra Agder, vil det innebære at et kirkemedlem i Bykle vil få omtrent ti ganger stå stor (indirekte) innflytelse som et medlem i en av de store bymenighetene. (Dette kan motvirkes dersom Kirkemøtet til våren vedtar en vektingsregel, som innebærer at summen av vektede stemmer fra en menighet ikke kan overskride antall kirkemedlemmer i menigheten, evt antall avgitte stemmer ved det direkte valget.)

På enda et punkt kan det vurderes justeringer. Når man nå vet at det vil foreligge minst to lister i alle bispedømmer, er det da nødvendig å iverksette nominasjonsprosess i regi av det sittende bispedømmeråd? Her burde Kirkerådet umiddelbart kunne meddele at man vil forelegge for Kirkemøtet et forslag om at slike nominasjoner, hvis de blir iverksatt, vil bli annullert. Hensikten med nominasjon i regi av bispedømmerådene var å sikre at det ble valgt nye representanter. Denne hensikten er nå ivaretatt av partiene. En liste med utgangspunkt i bispedømmerådet vil måtte gå til valg på et program, slik de to partiene vil gjøre. Men hvem skal utarbeide dette programmet? De nominerte vil kunne ha svært ulike meninger og oppfatninger, det samme gjelder nominasjonskomiteen og bispedømmerådet selv. Noen vil kanskje mene at det ville være ønskelig med et parti i midten. Men da må de danne det selv. En liste fra bispedømmerådet (med navn Nominert folkekirke?) vil virke malplassert.

Hva angår valg, befinner kirken seg i en brytningstid. Da er det viktig med en viss fleksibilitet og skjønnsomhet i prosessen. Hvis ikke kan man få et valgresultat der gyldigheten bestrides. Det vil kunne skje dersom det viser seg at mandatfordelinger basert på direkte valg ville gitt et annet resultat enn kombinert direkte og indirekte valg. Og det vil kunne skje dersom man med åpne øyne går inn i en ordning der ikke alle stemmer teller likt. Det har lite for seg å vise til at slik har det alltid vært. Tidligere hadde man ikke partier og forholdstallsvalg. Men det gamle er blitt borte, se, alt er blitt nytt.

Gå til innlegget

Mangel på 38.000 lærere i 2025

Publisert nesten 5 år siden

Statistisk sentralbyrå slår tilbake – dramatisk lærermangel i 2025 – statsråden må vise anger og bot.

HER ER RØE ISAKSENS SVAR TIL JORDELLS FORRIGE INNLEGG

HER ER JORDELLS FØRSTE INNLEGG

Det kommer nye opplysninger om dramatisk lærermangel i 2025, og svak søkning til lærerutdanningen for trinn 1-7.

Mangel på 38000 i 2025? To uker etter at regjeringen i strategidokumentet Lærerløftet uten nærmere forklaring har nedjustert lærermangelen i 2020, fra 9000 (ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå, 2012/18), til 4000, kan det virke som byrået slår tilbake, for så vidt som man anslår mangelen til 38000 i 2025 (bl a NRK og Klassekampen 16.10.) . Dette skulle innebære at lærermangelen øker med 6-7000 i året i perioden 2020 til 2025.

Slik er det selvfølgelig ikke. Anslaget på 38000 omfatter antagelig hele skoleverket, mens de mindre tallene omhandler allmennlærere. Dessuten vil en stor del, antagelig ca halvparten av de 38000 stillingene, bli besatt med lærere som har gjennomført sine fagstudier, men mangler pedagogisk utdanning. Men det kan godt være at det netto vil mangle 15000 allmennlærere i 2025; det er en økning på ca 1000 i året fra 2020, noe som samsvarer så noenlunde med utviklingen fra 2010 til nå.

Detaljene i dette bør byrået og departementet kunne klare opp i selv. Men lærermangelen er uansett så stor at det blir helt meningsløst å skru ned lærerproduksjonen med ca 70 % fra opptaket i 2016, slik departementet legger opp til, ved å innføre krav om 4 i matte for opptak, også for de lærere som ikke skal undervise i matte! Departementet må nå innstille seg på at det bare er et årlig tilsig på ca 10000 som har 4 eller bedre i matte, og at disse primært må brukes til realfag og økonomi, herunder mattelærere på ungdomstrinnet.

Kravene må senkes for opptak til lærerutdanning for trinn 1-7. Hva angår barneskolen (trinn 1-7), er ikke begavelsesressursen stor nok til at kravet om 4 kan innføres. Her må man opprettholde kravet om 3, og faktisk senke kravet til gjennomsnittskarakter, fra 3,5 til 3,4 eller 3,3, for å fylle opp studieplassene. Den rødgrønne regjeringen lot seg svinebinde av statsråd Clemets krav om 3,5 og justerte det ikke i lys av de reelle opptakstall; slik gikk vi glipp av ca 1500 lærere i de åtte årene SV bestyrte opptaket. Den nåværende statsråd har heller ikke justert.

Ifølge Utdanningsforbundets blad Utdanning nr 17 står mange plasser allerede tomme i lærerutdanningene for trinn 1-7. De årsaker som trekkes fram, er knapt de viktigste.

Dels skyldes de mange ledige plasser at man har tviholdt på kravet om 3,5 i gjennomsnitt fra videregående for å bli lærer, jfr ovenfor. Hadde man senket kravene med en tidel eller to, hadde plassene blitt fylt opp; det er svært store grupper som har snitt på 3,3 og 3,4. Det er helt utenkelig at en lærer ville bli vesentlig dårligere selv om hun hadde et par tideler svakere resultat fra videregående. Man står overfor søkere som har søkt innen fristen, men som så faller gjennom ved opptaket, fordi det går litt dårligere til eksamen enn ventet.

Obligatorisk matte kan være hovedproblemet. En hovedårsak berøres i oppslaget, nemlig at studenter velger utdanning for trinn 5-10 fremfor utdanningen for trinn 1-7, fordi førstnevnte utdanning har ‘mer valgfrihet’. Men dette er en ufullstendig beskrivelse. Det som først og fremst skiller, er at studenter på utdanningen for trinn 1-5 må ta obligatorisk matematikk og norsk. Norsken kan nok mange leve med. Men etter to år med til dels svært teoretisk matte på videregående, er det store grupper som vil betakke seg for mer. Så velger de altså utdanning for trinn 5-10 i stedet, hvor de slipper matte.

Ved å heve mattekravet fra 3 til 4 vil dette problemet i en viss forstand falle bort, på den dramatiske måte at det vil være så få søkere at begge utdanninger vil få svært mange tomme plasser. Jeg har sett at statsråden i denne sammenheng viser til at det var motstand mot skjerpede krav også da Clemet innførte det for snaue ti år siden. Det er et håpløst argument, kanskje preget av at statsråden i et intervju har innrømmet at han selv ikke tok to år matte på videregående, og angret på det da han kom på universitetet. Hadde han tatt mer matte, hadde han kanskje sett at et krav på 4 er dramatisk forskjellig fra et krav på 3. Et krav på 3 innebærer at ca 70 % av årskullet kan bli lærere, et krav på 4 reduserer andelen til ca 30 %, fordi så mange møter veggen det siste året, og får relativt dårlig karakter.

Inspirasjon fra Finland tømmer Finnmark for lærere. Satt på spissen er det nå slik at regjeringen, inspirert fra Finland, tømmer Finnmark for lærere. Den massive lærermangelen i grunnskolen i 2025, hvor det ser ut til å bli slik at hver fjerde stilling er besatt med vikarer som bare har videregående skole, vil, som i 70åra, gå ut over elevene i utkantene. Regjeringen må besinne seg på realitetene: med mindre man mener det er fordelaktig at en del elever får relativt skoleflinke lærere på bekostning av de som får lærere som mangler utdanning, må man ikke bare senke opptaksgrensen, men også gå bort fra den finsk-inspirerte ideen om masterutdanning for lærere: Elever med ca 3,5 i snitt kan ikke slippes inn på masterstudier hvor det ikke foreligger silingsmekanismer av den art som man alltid har hatt ved universitetene, nemlig en viss karakter på mellomfag/bachelor for å kunne gå videre. Det vil da oppstå et massivt press for å gi bestått på svært svake oppgaver.

Tid for anger og bot. Fra min smule bakgrunn i teologi mener jeg å huske at til rett anger hører bot. Statsråden har allerede angret på sin egen matte-innsats. Vi nærmer oss adventstiden, som er en botstid. Før jul må statsråden angre på nytt og gjøre bot – trekke sitt meningsløse forslag om 4 i matte, senke opptaksgrensen til 3,3 for opptak til lærerutdanning for trinn 1-7, og gå bort fra planene om 5årig master for lærere.

Gå til innlegget

Kravet om 4 i matte for å bli lærer viser at regjeringen feilvurderer hvilke personalressurser kongeriket besitter. Verre er det at man gjengir et anslag for lærermangel som det er vanskelig å se at det er dekning for.

Regjeringen har nylig publisert strategien Lærerløftet, hvor man bl a går inn for å kreve 4 i matematikk fra videregående skole for å bli lærer, og 5årig masterutdanning for lærere. I forordet sier kunnskapsministeren at han i arbeidet med strategien har tenkt på vardene som vi går etter på fottur i fjellet (den nåværende regjering går vel ikke etter de mer moderne røde merker). Det synes imidlertid som det har vært mye tåke underveis i arbeidet. Men som det heter i fjellvettreglene – det er ingen skam å snu.

Når en går i fjellet, er det greit å vite noe om hvor mye krefter man har. Kravet om 4 i matte viser at regjeringen feilvurderer hvilke personalressurser kongeriket besitter. Riktignok er det nå over 50 % av jentene som søker høyere utdanning, men det er ikke så mange gutter, slik at statsråden ikke kan regne å ha med seg flere enn ca halve årskullet på turen inn i høyere utdanning. Det vil si drøye 30000.

Så skulle man tro at kravet om 4 i matte ville tilsi at ca halvparten tilfredsstilte det, nemlig at halvparten får 1-3, og halvparten får 4-6. Men slik er det ikke. Gjennomsnittskarakteren er så lav at det er fare for at under 10000 tilfredsstiller kravet (dessverre kan ikke Samordnet opptak beregne det nøyaktige antallet, men slik bestilling kan vel regjeringen komme med).

Disse 10000 må man forvalte med omhu. Hvis Norge skal være eller bli en teknologinasjon, slik statsministeren har hevdet, kreves det innen næringslivet kompetanse i informasjonsteknologi (1500 studieplasser som skal fylles hvert år), realfag, herunder mattelærere (2500) , ingeniørutdanninger (5800), gjerne også økonomi (5600). Dessuten er det noen helseutdanninger (1000) hvor et godt grunnlag i matte er viktig. I sum gir dette godt over 15000 studieplasser. Da blir det helt meningsløst å kreve 4 i matte for de mange søkere til lærerutdanning for trinn 5-10 som ikke har til hensikt å velge å studere matte som del av sin lærerutdanning, og det er de fleste. Det ville være fint om vi hadde begavelsesressurser nok til stille kravet til dem som skal undervise i matte på trinn 1-7, hvor faget er obligatorisk, men det har vi altså ikke. Og her må man huske på at det er relativt elementær matte man skal undervise i, og at disse studentene tross alt har hatt faget i fem år ut over sjuende klasse. Om de får 3 etter andre året av videregående skole, hvor faget mer er et forkurs for ingeniørutdanning enn allmenndanning, må det være til å leve med. Antagelig burde man kutte kravet om to år matte i videregående skole, for de som ikke skal bli realister og liknende. Og man bør vurdere å gå bort fra at faget skal være obligatorisk for alle i lærerutdanningen for trinn 1-7, og utdanne faglærere i matte for f eks klasse 4-7, som kunne supplere de lærere som valgt matte.

Regjeringen er innforstått med at det skjerpede kravet vil innebære drastisk nedgang i søkningen til lærerutdanning – det antydes en nedgang på 70 %. Verre er det at man gjengir et anslag for lærermangel som det er vanskelig å se at det er dekning for – 4000 i 2020, økende til 7000 i 2035. Dette er tall jeg ikke har kunnet finne i den rapporten man viser til. Her heter det at det kan «…bli en underdekning på omtrent 13 700 årsverk fra allmennlærere i 2035. Under-dekningen er i 2020 er beregnet til å være 9000 årsverk …» (SSB rapport 2012/18, s. 26). Det ser ikke ut som dette kompenseres ved bedre tilgang på lærere med fagstudier pluss praktisk-pedagogisk utdanning, og uansett forbereder denne utdanningen sjelden for de laveste klassetrinnene. Det er altså fare for at nesten hver sjette lærerstilling i grunnskolen blir stående uten kvalifisert lærer i 2020. Det vet vi vil gå ut over elevene utkantnorge – tvilere kan lese en NOU 1978 om lærersituasjonen i NordNorge. Da er det uansvarlig å stille opptakskravene så høyt at lærerproduksjonen synker drastisk.

Forslaget om 5årig masterutdanning for alle lærere bør man også besinne seg på. Det vanlige har vært og er at studenter siles underveis i løpet, og ikke få ta master uten et visst karakternivå på bachelor. Lærerstudenter er som gruppe svakere enn de som på denne måten har blitt silt, men det legges ikke opp til siling underveis – med mindre man kan bli førskolelærer med ufullført lærerutdanning? Det vil oppstå et massivt press for å gi bestått til svake masteroppgaver. Departementet har allerede uttrykt bekymring for at man gir for gode karakterer på små universiteter og en del høyskoler.

Så – snu i tide, lytt til erfarne fjellfolk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere