Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Siden vi i 2015 har fått en valgordning til bispedømmeråd og Kirkemøte som kan lure velgerne, bør biskopene sende ut et hyrdebrev, som bør kunne leses opp fra prekestolene søndagene forut for valget.

Jeg ser at noen ønsker eller forlanger at biskopene nå skal fremme et kompromiss i striden om vigsel av likekjønnede, men at du har problemer med å se hva som forventes. Det har jeg også, uten at det bør tillegges særlig vekt … .

Men i mellomtiden bør biskopene engasjere seg i kirkevalget, hvor det nå har vist seg at valgordningen kan medføre at velgere sikrer mandater for grupper eller kandidater med stikk motsatt syn av det de ønsker å støtte. Dette er en så spesiell situasjon at biskopene bør engasjere seg, ikke til fordel for ett syn, men for å sikre at velgere er klar over hvordan valgordningen kan lure dem.

I gamle dager var det slik at viktige offentlige anliggender ble tatt opp i eller i tilknytning til gudstjenester – i løpet av fjoråret har mange kirker fått plaketter som viser at her ble det valgt delegater til Eidsvoll i 1814. Siden vi i 2015 har fått en valgordning til bispedømmeråd og Kirkemøte som kan lure velgerne, bør biskopene sende ut følgende hyrdebrev, som bør kunne leses opp fra prekestolene søndagene forut for valget:

 

«Vi, biskopene i Den norske kirke, er som medlemmer av Kirkemøtet ansvarlige for den valgordning som nå benyttes ved valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet. Denne valgordningen ble til gjennom et kompromiss i sene nattetimer under Kirkemøtet i 2013, hvor man knapt overskuet alle konsekvenser. Etter at det nå er blitt slik at én kirkepolitisk gruppering stiller egne lister, og en annen anbefaler kandidater på nominasjonskomiteenes lister, er det blitt klart at velgere ved sin stemmegiving kan komme til å sikre mandater for kandidater eller grupper de ikke ønsker å støtte. Dette er en ekstremt uvanlig situasjon, som velgerne aldri har stått overfor, og aldri vil stå overfor, ved andre offentlige valg. Vi vil arbeide for at situasjonen ikke gjentar seg ved neste kirkevalg.

Situasjonen er oppstått fordi valgordningen åpner både for lister som er omfatter kandidater med ulike syn (bispedømmenes nominasjonskomiteers lister skal være utformet slik), og for lister hvor bare ett syn er representert. Effekten, at velgere kan komme til å støtte de man ikke ønsker å støtte, gjelder helt generelt når valget avholdes med en slik kombinasjon av ulike typer lister. Det er imidlertid relativt komplisert å beskrive situasjonen uten konkretisering. Vi velger derfor å konkretisere med referanse til de lister som skal benyttes ved dette valget.

Velgere som ønsker at likekjønnede skal kunne vies i kirken, kan i utgangspunktet benytte listene fra Åpen folkekirke, eller benytte nominasjonskomiteenes lister, og der kumulere kandidater som går inn for likekjønnede skal kunne vies. Dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister, vil de bidra til at disse listene får flere mandater. Men det er stor mulighet for at denne mandatøkningen tilfaller kandidater som støttes av Levende folkekirke, som som kjent er motstandere av vigsel av likekjønnede. At det kan gå slik, skyldes to forhold: 1) Levende folkekirke anbefaler visse kandidater og ber om at disse blir kumulert, og 2) siden det foreligger en annen liste hvor alle kandidater går inn for vigsel av likekjønnede, vil relativt få velgere som har dette standpunktet, benytte nominasjonskomiteenes lister, slik at de kandidater som disse velgerne kumulerer, ikke vil nå opp.

Siden Kirkerådet ikke har formidlet denne problematikken overfor velgerne, må vi, som medansvarlige for valgordningen, si klart fra om at valgordningen er dårlig og kan lure velgerne. Til velgere som ønsker å fremme vigsel for likekjønnede, må vi si klart fra om at de kan bidra til å støtte det motsatte syn dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister. Dette vil i prinsippet gjelde i alle de ni bispedømmer hvor det foreligger to lister, men risikoen er begrenset i bispedømmer hvor Levende folkekirke bare anbefaler et fåtall kandidater.

Velgere som er mot vigsel av likekjønnede, er i en enklere situasjon – de benytter nominasjonskomiteenes liste, og kumulerer evt som anbefalt av Levende folkekirke.»

Gå til innlegget

På valgkortene i de bispepedømmene hvor det stilles to lister, burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

I det siste har det såkalte medlemsrotet i Den norske kirke fått en viss oppmerksomhet. Det er forståelig, siden det må være irriterende å få et valgkort med offisiell meddelelse om at man er medlem av kirken, når man ikke er det. 

Innholdet på valgkortet har ikke fått oppmerksomhet. Og viktigst er det som der ikke står der.

Angående menighetsrådsvalget omtaler man en besynderlighet: «Velger du å levere stemmeseddelen uten endringer, får alle kandidatene på listen én stemme hver.» Det hadde vært klarere om man hadde skrevet: «Velger du å levere en liste uten endringer, får du ingen innvirkning på valgresultatet.» Det er den faktiske konsekvens av ikke å endre på listen.

Om bispedømmerådsvalget står det i ni bispedømmer at man har to lister å velge mellom, og ordninger for kumulering og overføring av kandidater forklares. Den ene listen er fra bispedømmets egen nominasjonskomite, hvor kandidatene har ulike standpunkter; den andre fra partiet Åpen folkekirke, som arbeider for at likekjønnede skal kunne vies i kirken. Den ene er bredt sammensatt, den andre representerer ett syn. Det er i denne forstand at listene er av ulike typer.

Om valget i disse bispedømmene burde det stått: «Hvis du benytter nominasjonskomiteens liste, er det mulig at din stemme bidrar til at kandidater som har andre standpunkter enn de du ønsker å støtte, blir valgt.»

Et slikt resultat er mulig på grunn valgordningen. Mandatene fordeles forholdsmessig mellom listene omtrent som ved stortingsvalg, slik at jo flere som benytter en liste, jo flere mandater får den. Men innen listene blir de kandidater valgt som får flest kumuleringer. Dette har avgjørende betydning for dem som bruker nominasjonskomiteenes lister (men liten betydning for dem som bruker lister fra Åpen folkekirke, fordi alle på den listen står for det samme).

På nominasjonskomiteens lister er det nemlig to hovedgrupper av kandidater: De som anbefales av partiet Levende folkekirke, som er mot vigsling av likekjønnede, og som ikke stiller egne lister, og andre. Noen av disse ‘andre’ har standpunkter som ligger nær eller er identiske med standpunktene til kandidatene på listen til Åpen folkekirke.

Dermed vil nominasjonskomiteenes lister få tilslutning, ikke bare fra konservative velgere som vil stemme på kandidater som er anbefalt av Levende folkekirke, men også fra liberale velgere som har det stikk motsatte standpunkt, og stemmer på kandidater som har tilkjennegitt at de er for vigsel av likekjønnede. Ved de avgjørende kumuleringene innen listen vil imidlertid de sistnevnte ha små muligheter for å nå fram. For det første vil det ikke være så mange som kumulerer liberale kandidater, siden mange liberale velgere vil bruke listen fra Åpen folkekirke. Og for den annet vil kandidater som anbefales av Levende folkekirke, bli kumulert av mange. Disse kandidatene støttes av de mektige organisasjonene og deres ledere, og organisasjonsfolket følger sine høvdinger når kampropet lyder.

De liberale velgere som likevel benytter nominasjonskomiteenes lister, vil imidlertid bidra til at disse listene får flere mandater. Slik vil det være fordi alle velgere som benytter denne listen, vil bidra til å øke det antall mandater denne listen får.

Resultatet vil i mange bispedømmer med stor sannsynlighet bli at det er bare de som er anbefalt av Levende folkekirke, som blir valgt fra nominasjonskomiteenes lister. Dette er i seg selv ikke problematisk. Det problematiske består i at disse listene vil øke sitt mandattall som følge av at velgere som ikke er enige med Levende folkekirke, har benyttet denne listen.

Dermed har kirken fått en valgordning der velgere risikerer at deres stemme får stikk motsatt effekt av det de ønsker: På grunn av valgordningen risikerer en velger å øke mandattallet til en gruppe han eller hun ikke ønsker å støtte. Dette gjelder bare liberale velgere, som har to muligheter. Konservative velgere har bare en liste de kan benytte for å fremme sine standpunkter, nemlig nominasjonskomiteenes.

Et stilisert regneeksempel kan illustrere dette: I et bispedømme får nominasjonskomiteens liste 30000 stemmer. Siden temaet vigsel av likekjønnede er viktig, er det mange som kumulerer. Fire kandidater som anbefales av Levende folkekirke, får henholdsvis 20008, 20006, 20004 og 20002 stemmer (litt over 10000 stemmer på hver av dem, og ved kumulering dobles deres stemmetall). Fire liberale kandidater får henholdsvis 19998, 19996, 19994 og 19992 (litt under 10000 stemmer på hver av dem). Men alle mandatene som listen får, går til de som er anbefalt av Levende folkekirke. Og hovedpoenget er: Paritet får flere mandater enn det ville ha fått, fordi ca 10000 velgere som ikke støtter dem, har benyttet listen; dermed øker Levende folkekirke sitt mandattall ved hjelp av velgere som ikke er enige med dem.

Dette er blitt slik fordi Kirkerådet aldri utredet hvordan forholdstallsvalg med flere lister skulle utformes, slik at valgordningen ble til som et kompromiss i sene nattetimer på Kirkemøtet i 2013. Valgordningen avløser en ordning med såkalte preferansevalg, der 10 % av stemmene måtte forkastes, fordi velgere ikke skjønte at de med den valgordningen ikke kunne levere en urettet liste. Det var ikke bra når et hovedmotiv for å innføre offentlige valg var å øke valgdeltakelsen.

Nå er kirkevalget gått fra vondt til verre. For å forstå hvor alvorlig situasjonen er, kan det være tjenlig med en omvei: Ved stortingsvalg finnes det ikke lenger særlig mange ‘bortkastede’ stemmer, fordi man har innført utjevningsmandater. Ved kommunevalg kan man vel fortsatt kaste bort sin stemme, ved å stemme på svært små partier. I kirken har man fått en valgordning der en stemme kan bidra til høyere mandattall for et parti man ikke ønsker å støtte.

Hvis de Åpne ikke hadde stilt liste, eller de Levende hadde gjort det, hadde ikke denne situasjonen oppstått. Men at den ene gruppe stiller liste, og den andre gjør det, er helt legalt innen den ramme som er gitt. Det er rammen som åpner for meget uheldige resultater.

I et demokrati er respekten for at velgernes standpunkter gjenspeiles i valgresultatet, svært viktig. I den situasjon som er oppstått, med en valgordning der mange velgere ikke vil overskue konsekvensene av sin stemmegiving, bør derfor kandidater på nominasjonskomiteenes lister som har standpunkter som ligger nær det Åpen folkekirke står for, klargjøre for sine velgere at de ved å stemme på dem, kan komme til å sikre mandater for et parti de ikke ønsker å støtte. Det ryddigste vil derfor være at de anbefaler velgerne å bruke Åpen folkekirkes lister.

De instanser som har ansvar for valget, må også informere om at valgordningen kan gi slike utslag jeg har beskrevet. Ellers vil velgere føle seg ført bak lyset.

Gå til innlegget

Velgere som ønsker vigsel av likekjønnede gjør klokt i å styre unna de Mangfoldige i Hamar og Borg, og tilsvarende lister andre steder. De enkelte kandidater har nok klargjort hva de mener, men å bruke listen kan gi motsatt resultat av det man ønsker

Lang debatt i to fora. Dette er et tilsvar til Inger S Enger og Harald Hegstad. Det sto på trykk i Vårt Land 15. juli, med tittel ‘Villedet folkekirke’. Utgangspunktet er et innlegg fra Enger fra 4. juli, med tittel ‘Folkekirkens framtid’, som ikke har vært lagt ut på Verdidebatt. Min kommentar til henne fra 7. juli, med tittel ‘Forvirrende om kirkevalg’, sto både på trykk og ble lagt ut på Verdidebatt. I forlengelsen av dette innlegget hadde Herstad og jeg en lengre meningsutveksling på Verdidebatt, med forbausende mange lesere. Herstads trykte innlegg fra 9. juli, med tittel ‘Ikke bare én sak’ var basert på hans kommentarer der. Engers tilsvar til meg av 10. juli, med tittel ‘Åpent kirkevalg’, er ikke lagt ut på Verdidebatt.  I innlegget nedenfor kommenterer jeg Hegstads og Engers trykte innlegg fra henholdsvis 9. og 10. juli. Avslutningsvis har jeg utdypet mine synspunkter på valget i Hamar og Borg, disse avsnittene er hentet fra en kommentar til et innlegg fra Odd Einar Dørum på Verdidebatt.

Kommentarer til Hegstad. Hegstad betviler i sitt innlegg min påpekning av at en stemme til nominasjonskomiteenes lister i utgangspunktet er en stemme til Levende folkekirke, fordi de Levende er de eneste som anbefaler kandidater fra denne listen. Ifølge Hegstad baserer jeg meg på to forutsetninger: 1) at andre faktorer enn anbefaling ikke vil ha noen betydning, og 2) at velgerne går i flokk når de blir bedt om det.

Jeg har ikke uttalt meg om andre faktorer. Men i tillegg til det resonnement jeg fremmet 7. juli, har jeg brakt i erfaring at alle som ble valgt i Oslo i 2011, da det bare forelå en enkelt liste, var anbefalt, tre av Levende folkekirke, fire av Raus folkekirke. Det påhviler Hegstad (eller Enger eller andre) å godtgjøre at tilsvarende ikke vil gjøre seg gjeldende denne gang, med tilsvarende styrke, når det til overmål er slik at det nå bare er de Levende som anbefaler kandidater på den ene listen – de Åpne har sin egen. Resultatet fra 2011 tyder på at velgerne går, ikke i én flokk, men i to, når de blir bedt om det.

Hegstad hevder at min «… analyse føyer seg inn i et mønster der man forsøker å redusere kirkevalget til en avstemning om en bestemt sak». Mitt utgangspunkt var ikke slik ‘reduksjonisme’, men at Enger skrev villedende i Vårt Land 4. juli, etter at man hadde tillatt et navn (Mangfoldig folkekirke) som er villedende i forhold til den sannsynlige virkning av å stemme på denne listen – i hvert fall i Hamar er en stemme til denne listen en stemme til de Levende (dette utdypes nedenfor).

Kommentarer til Enger. I et innlegg 10. juli sier hun seg enig i ett av mine to anliggender, nemlig at hun hadde formulert seg feilaktig om valgordningen. Det må derfor være med referanse til mitt andre hovedanliggende, om at en stemme til nominasjonskomiteenes lister i de fleste bispedømmer i realiteten er en stemme til de Levende, at hun mener at jeg kverulerer og ikke er opptatt av det hun skriver. Det er snodig – jeg er i høyeste grad opptatt av det; det er det innlegget mitt handler om. Med en pussig formulering hevder hun at det ‘ikke går an’ å forutsi valgresultatet på den måten jeg hadde gjort. Vel, tilskyndet av Hegstad har jeg ovenfor også fremmet et empirisk argument. Enger må forholde seg til resonnementene og empirien, ikke til hva hun synes ‘går an’.

Hva angår navnestriden, hevder Enger at «det er behov for justering av valgreglementet i møte med det praktiske liv». Det er jeg helt enig i – valgrådet må kunne foreta justeringer for at valget skal kunne gjennomføres på en grei måte. Men å tillate navnebytte, som til overmål kan forvirre noen velgere, ligger ikke innenfor valgrådets mandat. I denne sammenheng insinuerer hun at «det Kirkemøtet som vedtok valgreglene, ikke fullt ut tok høyde for kompleksiteten ved å åpne for flere lister». Det er en historieløs fremstilling. Ordningen med forholdstallsvalg ble aldri skikkelig utredet, på grunn av motstand i Kirkerådet, som skulle ha utredet. (Dette har jeg utdypet i nevnte kommentar til Dørum.)

I et retorisk siste avsnitt skriver Hegstad: «Hvem av oss som vil få oppdraget, bestemmes ikke av anbefalinger eller forhåndsanalyser, men hvem velgerne faktisk velger å stemme på.» Det siste er korrekt. Men anbefalinger har altså svært sterk virkning. Forhåndsanalyser kan være nyttige i seg selv, og er nødvendige når valgarrangørene tukler med regelverket, og et valgrådsmedlem følger opp med ytterligere villedning.

Valget i Hamar. I Hamar vil mange av dem som ønsker vigsel av likekjønnede, bruke listen fra Åpen kirkegruppe. Det er ikke urimelig å anta at kirkefolket i Hamar har slike oppfatninger at Åpen folkekirke ville kunne ta fem av de syv mandatene. Men hvis velgerne tror at de kan få inn kandidater som går inn for vigsel av likekjønnede også ved å stemme på Mangfoldige, kan resultatet meget vel bli at denne listen øker sitt mandattall fra to til tre. Og siden de Levende har anbefalt å kumulere tre fra denne listen, og anbefalinger virker sterkere enn noe annet, vil de Levende slik kunne sikre seg et tredje mandat – ved hjelp av velgere som har et annet syn.

Valget i Borg. I Borg er bildet noe mer uklart, fordi de Levende bare har anbefalt en eneste kandidat. Men det endelige resultat kan meget vel bli noe som ligner resultatet i Hamar. Mange av de velgere som ønsker vigsel av likekjønnede, vil nemlig sikre seg, og bruke listen fra de Åpne. Dermed vil liberale kandidater blant de Mangfoldige i utgangspunktet ha begrenset tilslutning. De konservative vil rimeligvis kumulere den ene anbefalte, som med til visshet grensende sannsynlighet vil bli valgt. Men de konservative vil også kumulere andre med samme standpunkt, fremfor å kumulere liberale kandidater. Av konservative som går mot vigsel av likekjønnede skal det visstnok finnes tre (i tillegg til den anbefalte). Det er sannsynlighetsovervekt for at disse tre vil få flere stemmer enn liberale kandidater – siden mange av de liberales potensielle velgere som sagt bruker en annen liste. Dermed må listen ta minst fem mandater for at f eks Enger eller Solberg skal bli valgt, og seks for at begge skal bli valgt. Det er vel tvilsomt at så skjer; de åpne vil vel kunne ta minst tre mandater. De konservative kan altså sikre seg fire, fordi de får hjelp av liberale velgere som lar seg forlede av den påståtte mangfoldigheten.

Kirkerådslederen bør begrunne sin stemme for navneendring. Det er i dette perspektivet kirkerådets leder nå må klargjøre sin begrunnelse for å stemme for navneendring. Morland, som også stemte for at man kunne endre navn etter fristen, er leder blant de Levende, og hadde klare fordeler av at han kan få valgt meningsfeller under fanen mangfoldighet. Lederen har imidlertid i et intervju for noen tid siden sagt at han ønsker å fremstå som samlende. Men å gå for vedtak som i et formelt perspektiv er svært tvilsomt, og som i et reelt perspektiv er villedende, er ikke samlende.

I en klargjøring vil det ikke være tilstrekkelig å si at mine synspunkter er spekulasjoner. Det må klargjøres hvilke elementer i mine analyser av de to bispedømmerådsvalg man anser som feilaktige eller usannsynlige.

Konklusjon. Valgordningen og navnebruken er altså slik at Levende folkekirke kan øke sitt mandattall i Hamar og Borg, delvis som følge av at liberale velgere benytter en liste med det villedende navnet Mangfoldig folkekirke. I en slik situasjon hadde det vært gunstig om i det minste kirkerådets leder hadde forholdt seg i samsvar med råd og formaliteter, og ikke bidradd til forvirring og villedelse ved å tillate en navneendring som ikke holder hva den lover. Dette gjelder så meget mer som han fram mot kirkemøtet i 2013 ikke tok ansvar for en grundig utredning av forholdstallsvalg, men søkte å hindre en slik utvikling.

Velgere som ønsker vigsel av likekjønnede gjør klokt i å styre unna de Mangfoldige i Hamar og Borg, og tilsvarende sammensatte lister i andre bispedømmer. Som enkeltpersoner har kandidatene nok sagt klart fra om hva de mener, men å stemme på dem kan gi motsatt resultat av det man som velger ønsker.

Gå til innlegget

I et innlegg i Vårt Land 4. juli avslører valgrådsmedlem i Hamar bispedømme, Inger S Enger, en forbausende mangel på innsikt på hva som betyr noe ved det kommende valg av bispedømmeråd og dermed kirkemøte.

1. Det er kanskje bare en formuleringsfeil når hun skriver at «det faktum at Åpen kirkegruppe stiller egne lister, endrer selve valgordningen». Valgordningen er ikke endret – valget i de ni bispedømmer hvor de Åpne stiller, skjer innen en variant av den vedtatte ordning, og i de to resterende bispedømmer innen en annen variant.

Den ‘asymmetri’ mellom nominasjonskomiteens liste og alternative lister som hun viser til, var en klart forutsett bieffekt av at Kirkemøtets flertall ikke ville ha en ordning der nominasjonskomiteen skulle ligge lavt til det ble klart om det ble stilt lister fra annet hold. Den større sammenheng er at Kirkerådet i en tidlig fase (høsten 2012) ville gjøre det svært vanskelig overhodet å stille alternative lister, ved å kreve 500 underskrifter. Og Kirkerådets leder ville noe senere (våren 2013) ikke ha forholdstallsvalg i det hele tatt, men en ordning med en enkelt liste, hvor den enkelte velger bare skulle kunne stemme på et lite antall av de oppførte kandidatene. Den ordning vi har fått, er et kompromiss, som valgrådene i Hamar og Borg, og Kirkerådets arbeidsutvalg, nå ha tuklet med.

2. Viktigere er det at andre setning i følgende sitat fra Engers innlegg er forvirrende ut over det akseptable. Temaet er hva som skjer i de ni bispedømmene hvor det foreligger to lister: «Valgresultatet er avhengig av hvilken liste som brukes. Det er mulig å gi inntil tre personstemmer/slengere, det har en viss innflytelse på personvalget. Men det er listevalget som avgjør.»

Slik hadde det vært dersom partiet Levende folkekirke hadde stilt egne lister. Men når de Levende har besluttet å benytte nominasjonskomiteenes lister (de som i to bispedømmer nå får kalle seg Mangfoldig folkekirke), har personstemmene en helt avgjørende betydning for valgresultatet.

Levende folkekirke vil nemlig gå klart ut og si til sine sympatisører: «Kumuler (altså gi en ekstra personstemme) til A og B og C på nominasjonskomiteens liste». Åpen folkekirke vil ikke kunne gjøre dette (da anbefaler de en annen liste enn sin egen!), de vil måtte begrense seg til å si «Stem på vår liste». Ingen organisert gruppering vil anbefale kumulering av de øvrige kandidater på nominasjonskomiteens lister. Dermed blir nominasjonskomiteens liste i realiteten først og fremst de Levendes liste.

I Borg bispedømme, hvor det på listen visstnok finnes fire kandidater som de Levende vil kunne anbefale, vil dette ha den sannsynlige effekt at listen må få flere enn tre-fire av de sju mandatene, for at listetoppene, herunder Engers søster, skal bli valgt. Mange, eller de fleste, av dem som kunne tenkes å kumulere henne (og andre med tilsvarende standpunkter), vil benytte de Åpnes liste. Det er nok derfor listetoppene har engasjert seg for å få et mer salgbart navn – de har oppdaget at deres sjanser er svært små. Stemmekveget kan dele seg, til deres ugunst.

I Hamar bispedømme er det visstnok bare to kandidater som Levende folkekirke vil kunne anbefale. Dermed er mulighetene for andre på denne listen større.

Men uansett er valgordningen, kombinert med at de Levende ikke stiller egen liste, slik at en stemme til de Mangfoldige først og fremst blir en stemme til de personer som de Levende anbefaler. Dette gjelder selv om man kumulerer andre – slike kumuleringer vil ikke slå gjennom. De som støtter de Åpne i deres fanesak, sikrer seg best ved å benytte deres liste. Dette gjelder i alle bispedømmer hvor de Åpne stiller liste.

3. Sitatet ovenfor er forvirrende også fordi det ikke klart skiller mellom personstemmer i form av kumuleringer, og såkalte slengere. En slenger får man når man som velger bruker en liste, men også fører opp navn fra en annen liste. Man kunne i Borg tenke seg en aksjon «Redd Bjørn Solberg», som besto i at Åpen Folkekirke sa: «Bruk vår liste, men før også opp Solberg». Dette er tenkelig, fordi Solberg, så vidt jeg vet, ikke er motstander av Åpen folkekirkes fanesak. En slik mulig aksjon bør imidlertid de Åpne overlate til andre. Effekten av dette kan nemlig bli avgjørende for hvem som får sistemandatet. For hver sjuende velger som evt fulgte en slik anbefaling, ville de Åpne tape en listestemme, og de Mangfoldige vinne en, altså ville differansen mellom de to listene øke med to. Hvis 70 velgere ville redde Solberg på denne måten, ville altså differansen øke med 20. Det høres kanskje ikke mye ut, men er mye ved fordelingen av sistemandatet.

4. Det høres tilforlatelig ut når Enger hevder at ingen gruppering kan ha enerett på begrepet folkekirke. Men det er knapt gunstig at man får to lister som inneholder dette begrepet. At de Levende også benytter uttrykket, er til å leve med (!), siden de ikke stiller egen liste.

Etter mitt personlige skjønn er det også slik at kandidater som vil avkorte de vanlige folkekirkemedlemmenes stemmevekt, ved å la tre av fire kandidater bli valgt gjennom menighetsråd og ikke ved direkte valg, slik tilfellet er i fire bispedømmer, ikke bør stå på en liste som bruker uttrykket folkekirke. Jeg vil anta at de som Levende folkekirke anbefaler i Borg og Hamar, står for en slik avkorting av de vanlige medlemmers innflytelse, og at de, dersom de blir valgt, på Kirkemøtet vil stemme for at denne udemokratiske ordningen kan fortsette. Da burde de ikke gått til valg under fanen folkekirke.

5. Det er uklart om det er Enger eller redaktøren som i underoverskriften skriver at ingen kan ha enerett på begrepet mangfoldig. Hvis det er Enger, er det godt at fristen for å stille lister er gått ut, for så vidt som formuleringen innebærer at hun ville åpne for flere lister med mangfoldig i navnet. Selv om det er mulig å tenke seg lister med ulike kriterier for mangfoldighet, ville dette være i overkant mangfoldig … . 

Gå til innlegget

Slumsete om Åpen og Mangfoldig folkekirke

Publisert over 4 år siden

Solberg hevder at det er uklart hva kandiater for Åpen folkekirke mener om de store sakene. Er det klarere hva kandidater på nominasjonskomiteenes lister mener?

I et intervju i Vårt Land for 23 juni hevder bispedømmerådsleder i Borg, Bjørn Solberg, at Åpen folkekirkes omgang med fakta blir litt slumsete - det er ikke bare de som er åpne. Deretter bebreider han dem for at "det er mer uklart hva kandidatene deres mener om store og viktige saker i hvordan Den norske kirkes struktur skal være i tiden fremover". Han nevner spørsmålene om hvem som skal ansette prester, om man skal ha bispedømmeråd, og hvordan sammensetningen av delegater på Kirkemøtet skal se ut. Nå vet jo de fleste som følger med på kirkevalget at kandidatene blir bedt om å redegjøre for sine synspunkter, tidvis også som svar på direkte spørsmål fra de instanser som arrangerer valget. Er det da virkelig slik at synspunktene fra kandidatene for Åpen folkekirke er vesentlig mer uklare enn synspunktene fra kandidatene på nominasjonskomiteens liste, som i Borg ønsker å kalle seg Mangfoldig folkekirke? Jeg ville anta at mangfoldigheten er likelig fordelt mellom de to listene, unntatt i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Hvis Solberg er uenig i dette, er det slumsete dersom han ikke begrunner sin påstand.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
8 dager siden / 1748 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
28 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
28 dager siden / 1277 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 1163 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
18 dager siden / 828 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere