Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Ekteskapssaken ut av lokale kirkevalg

Publisert nesten 5 år siden

Spørmålet om ekteskap mellom likekjønnede bør ikke bli tema ved menighetsrådsvalgene. Det kan gjøres ved at alle bispedømmerådsrepresentanter velges direkte, og ikke slik at noen velges via menighetsrådene.

På Vårt Lands Verdidebatt.no fremmet en debattant før sommerendet mildt fromme ønske at aktørene i den kommende kirkevalgkamp måtte legge fra seg våpnene i våpenhuset. Jeg mener striden kan dempes ved kloke vedtak i løpet av høsten i bispedømmerådene i Agder, Bjørgvin og på Møre, samt kanskje et par andre steder.

Som følge av en nokså uryddig prosess har nemlig kirken fått en valgordning der valg til bispedømmeråd ikke nødvendigvis blir et separat valg, men blir del av menighetsrådsvalget. Dette skjer dersom et bispedømmeråd bestemmer at inntil tre av de sju leke representantene til rådet, som også representerer bispedømmet i Kirkemøtet, skal velges ved indirekte valg – altså at menighetsrådene skal velge disse.

Lister. I de bispedømmer som eventuelt bestemmer seg for det, har et kirkelig parti med én enkelt hovedsak neppe noe annet valg enn å stille lister til flest mulig menighetsrådsvalg. Slik kan de sikre seg flest mulig av de inntil tre bispedømmerådsrepresentantene som skal velges via menighetsrådene.

Men da vil altså spørsmålet om ekteskap for to av samme kjønn bli et tema ved helt lokale valg. Siden temaet er omstridt, risikerer man at våpnene ikke plasseres i våpenhuset, men bringes inn i det lokale kirkerom. Det bør man unngå, ved å fatte kloke vedtak fjernere fra det lokale nivå.

Uheldige virkninger. Ved å fatte vedtak om at alle leke bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte, ville rådene også bidra til at uheldige virkninger av valgordningen blir borte.

Dersom man bare skal velge fire av sju representanter ved direkte valg, kreves det nemlig, med den opptellingsmåten som skal brukes, nesten dobbelt så mange stemmer for å få et mandat, som når alle sju velges direkte. Jeg skal ikke gå i detaljer om opptellingsreglene.

Men hvis det i et bispedømme er avgitt omlag 91.000 stemmer, og skal velges sju mandater, oppnås sistemandatet med omlag 7.000 stemmer. Skal det bare velges fire, kreves det ut fra reglene hele 13.000 stemmer for å få sistemandatet.

Når vi nå har fått en kirkelig gruppering som må ventes å stille liste i alle bispedømmer, vil denne ulikheten bli tydelig når man sammenlikner resultatet i to bispedømmer av noenlunde samme størrelse. Dette er en udemokratisk svakhet, fordi den innebærer en systematisk og villet ulikhet i den enkelte velgers innflytelse – i noen bispedømmer halveres velgernes innflytelse.

Det kan være tjenlig å gjennomgå saksbehandlingen som har medført at kirken har fått denne udemokratiske ordningen, som søkes fremstilt som et kompromiss.

Motstand. Allerede høsten 2012 markerte Kirkerådet motstand mot valg med flere lister, såkalt forholdstallsvalg. Man ville stille svært høye krav til antall underskrifter for at det kunne stilles liste, nemlig 500, som ved fylkestingsvalg, uten å ta hensyn til at ved kirkelige valg er antall velgere som stemmer, langt mindre. Etter en del fram og tilbake forslo man et krav på 150 underskrifter, og fikk ros fra departementet for det.

Kirkerådets flertall fastholdt imidlertid sin motstand mot valg med flere lister, i form av forholdstallsvalg. Under Kirkemøtet 2013 ble det som ledd i motstanden fremmet et nokså ekstremt forslag om at velgerne bare skulle kunne avgi stemme på to-tre av dem som sto på den listen man håpet ville bli den eneste.

Ordning med forholdstallsvalg ble likevel vedtatt som en mulighet på Kirkemøtet i 2013, men da altså med åpning for avgrensning av det antall bispedømmeråds- og kirkemøterepresentanter som kan velges direkte. Men dersom man begrenser antallet som velges direkte fra sju til fire, er det bare de fire som fordeles proporsjonalt med det antall stemmer som avgis ved det åpne offentlige valget. De øvrige tre fordeles på annen måte. Siden det helt overordnede siktemålet med forholdstallsvalg er størst mulig proporsjonalitet i mandatfordelingen, blir dette udemokratisk.

Skjevheter. Dette såkalte kompromisset var nok preget av tenkemåter knyttet til den type valg man hadde hatt så langt, nemlig personvalg (i form av såkalt preferansevalg). Ved personvalg kan det være meningsfullt å velge noen direkte og noen indirekte, f eks for å kunne justere skjevheter i geografisk representasjon.Siden kandidatene ikke representerer noen gruppe, er det egentlig ikke så viktig hvem som blir valgt og hvordan de velges. 

Men når man har partivalg i form av forholdstallsvalg mellom ulike lister, vil denne muligheten for å korrigere på det nærmeste falle bort. Er for eksempel ikke Sogn blitt representert ved det direkte valget, er det ikke gitt at man kan få inn en sogning i annen omgang heller. Da er det nemlig kandidatenes plassering på listene som slår ut.

Utredet ikke. Likevel kan man støte på justeringsargumentet til topps i det kirkelige og det kirkebyråkratiske hierarki. Dette skyldes nok at det kirkelige byråkrati aldri utredet forholdstallsvalg mellom ulike lister og konsekvenser av dette, enten fordi man ikke ville, eller fordi man ikke fikk lov av Kirkerådets flertall. Dermed ble det aldri tydeliggjort at det som kunne fremtre som et rimelig kompromiss ved personvalg, nemlig åpning for at tre kan velges ved indirekte valg, blir en udemokratisk ordning ved partivalg, fordi velgernes innflytelse blir systematisk ulik.

Dette kan altså bispedømmerådene rette opp, ved å vedta at alle leke representanter kan velges direkte. Samtidig unngår man da at et kirkepolitisk stridsspørsmål blir et hovedtema i de lokale menighetsrådsvalg, slik det vil bli dersom det stilles flere lister der.

Ikke rimelig. Noen vil kanskje hevde at ansvaret for å unngå at spørsmålet om ekteskap mellom likekjønnede blir et lokalt stridsspørsmål, hviler på den gruppe som eventuelt velger å stille alternative lister også ved menighetsrådsvalg.

Det fremtrer ikke som en rimelig betraktningsmåte. En gruppe eller et parti må ha full anledning til å fremme sin sak ved å benytte de eksisterende valgordninger på den måte som tjener deres sak best. Det er valgarrangørene, i dette tilfelle bispedømmerådene, som har kompetanse til å bestemme om sju eller færre skal velges direkte, som har det primære ansvaret for å legge opp til valg der det ikke oppstår unødig strid innen den enkelte menighet. Åpner man for indirekte valg, skyldes nok det at valgarrangørene selv egentlig representerer et kirkeparti, nemlig tradisjonen.

Gå til innlegget

Toget er nok gått for obligatorisk RLEfag. Det man imidlertid kunne overveie, var å kutte matte som obligatorisk fag, og innføre et bredt religion/livssyn/etikk/samfunns/historie fag (RLESH!) som obligatorisk

 Både i et oppslag om partileder Hareides jakt på politiske gevinster, og i en kommentar av samfunnsredaktør Berit Aalborg, fremgår det at KRF nå ønsker at RLE-faget skal bli obligatorisk i lærerutdanningen.

Dette er i beste fall et uklart standpunkt; antagelig er det også uklokt.

Jeg går ut fra at obligatorisk RLE ikke skal innføres i universitetenes lærerutdanning, som riktignok inneholder noe beslektet, nemlig examen philosphicum. Det som ikke fremgår av de nevnte to bidragene, er at ‘vanlig’ lærerutdanning nå har to løp, ett for trinn 1-7, og ett for trinn 5-10. I sistnevnte er der ingen obligatoriske skolefag – studentene velger fritt hvilke tre fag de vil ta, og senere undervise i. I utdanningen for trinn 1-7 er norsk og matte obligatorisk.

For riktig lang tid siden hadde lærerutdanningen, som da var 2-årig, nesten bare obligatoriske fag, for en stor del små fag, som kanskje gikk litt ut over gymnasnivået. Men kristendom var et hovedfag, sammen med norsk (og pedagogikk). Da utdanningen ble 3-årig på 70 tallet, ble disse to skolefagene fortsatt obligatoriske, men da som de nesten eneste (studentene måtte også velge ett praktisk-estetisk fag). Ca 1980 ble også matte obligatorisk. På 90-tallet ble utdanningen 4-årig. Ved en reform i 1999 kan man med rimelighet si at seks-sju fag var obligatoriske: norsk, kristendom, matte, et kombinert natur- og samfunnsfag, samt ett praktisk og ett estetisk fag.

Senere har antall obligatoriske fag sunket, slik at der nå altså er null i en lærerutdanning, og to en annen.

De som argumenterer for et obligatorisk RLE-fag, må etter dette begrunne hvorfor dette faget, og ikke skolens øvrige fag (engelsk, samfunnsfag, historie, geografi, fysikk, kjemi, biologi, og praktisk-estetiske fag), skal være obligatorisk. Det tror jeg blir en tung oppgave.

Selv mener jeg at man også burde kutte matte som et obligatorisk fag, fordi det holder mange borte fra å bli lærer: Mange studenter blir grundig vaksinert mot dette faget på videregående, hvor det nå er obligatorisk i to år, og nærmest forstudier for ingeniørstudier det siste året. Det er ingen grunn til at alle lærere skal undervise i matte. Mange som ikke behersker dette faget så godt, kan bli utmerkede lærere i andre fag. Et krav om obligatorisk RLE ville på tilsvarende måte svekke søkningen til læreryrket, hvor det etter sigende vil mangle 30000 utøvere om 16 år. Man må vel regne med at jo færre obligatoriske fag, jo flere vil overveie å bli lærer – de kan velge å studere de er interessert i.

I oppslaget om Hareides gevinstjakt heter det:

«I den blåblå plattformen lover regjeringen å innføre femårig lærerutdanning. Kilder i alle samarbeidspartiene på borgerlig side regner det som en klar oppgave at også RLE-fagets status i utdanningen da kan komme opp på nytt.»

Igjen foreligger det en uklarhet, med forbindelser til uklokskap. Det er ikke tale om bare å forlenge lærerutdanningen til fem år – vurderinger av denne utdanningen er slik at få eller ingen ønsker ytterligere ett år med mer av det samme. Det det er tale om, er femårig masterutdanning. Men det er neppe klok politikk, enn si mulig. Det betyr ikke så mye at man da vil miste et årskulls lærerproduksjon, eller at individuell veiledning av 3000 studenter på masteroppgaver vil kreve ca 100 nye årsverk. Hovedproblemet ligger i at på aller fleste andre masterstudier foretas det en siling før studentene slipper til på masternivået – de måtte ha en viss karakter på det gamle mellomfaget, de må nå ha en viss karakter på bacherlorstudiet. Masterstudier uten siling finnes bare på studier som rekrutterer de beste, så som psykologi og sivilingeniør. Gruppen som tar ordinære masterstudier ved universitetene, i realfag, samfunnsfag og filologi, kan grovt sett karakteriseres som de nest beste. De som søker lærerutdanning, er som gruppe i beste fall de tredje beste, om ikke sykepleierne plasserer seg foran. Å legge opp til femårig løp med masterstudium uten siling for en slik studentgruppe, er høyrisikosport. Hva skal man gjøre med dem som ikke makter å sluttføre masteroppgaven? Skal de bli nesten-lærere?.

Man viser i denne sammenheng til Finland, men finnene la om til femårig master da de ennå rekrutterte svært sterke studenter. Her til lands var det også lenge slik at mange svært flinke jenter søkte lærerutdanning. Men så kom kampanjene for at jenter skulle velge utradisjonelt – det betød ikke bli lærer eller sykepleier, heller dommer og overlege (evt biskop).

Toget er nok gått for 5årig lærerutdanning på masternivå – ressursene bør heller settes inn på å styrke praksisdelen av den 4årige, og å styrke støttetiltak i overgangen mellom utdanning og yrke, som er læreres nest viktigste læringsfase (den viktigste er nok de ca 13 år som elev). Men på dette punkt drives det fortsatt svarteper-spill mellom regjeringen og KS.

Toget er nok også gått for obligatorisk RLEfag. Det man imidlertid kunne overveie, var å kutte matte som obligatorisk fag, og innføre et bredt religion/livssyn/etikk/samfunns/historie fag (RLESH!) som obligatorisk, for å sikre kultur og danning. Det ville bli så bredt at det ville få status som delvis allmenndanning (riktig nok uten naturfag), på tilsvarende måte som examen philosophicum ved universitetene.Sammen med norskfaget ville man da legge vekt på andre fag enn de som er viktige i PISA, som for tiden styrer norsk skole for sterkt.

Gå til innlegget

Egil Morland har ikke bare skrevet innlegg om ‘rett votering og gyldig tolkning’. Han har også latt seg intervjue av Vårt Land, og der uttalt seg om sabotasje og sutring etter Kirkemøtet.

Men først til innlegget. Det virker rimelig, som Westermoen skriver i en kommentar til det, at motivet for forslag A i Kirkemøtets behandling av ekteskapsforståelsen var «… et forsøk på å støtte bispemøtetets mindretall og fastholde en klassisk ekteskapsforståelse, for slik å avslutte debatten». Og man kan saktens være enig med ham i at det «… burde være helt unødvendig av kirkemøtet å vedta å fastholde noe som er vedtatt tidligere …». Det har man imidlertid nå gjort forsøk på, og mislyktes.

Men når Westermoen så hevder «… at et slikt vedtak blir nedstemt burde ikke ha noen vesentlig betydning - bortsett fra at det skaper usikkerhet og forvirring», blir det vanskeligere å følge ham.

Her er det viktig å være klar over at dette punktet i vedtaket ikke er en tilfeldig innarbeidet formulering. Faktisk endret man i Kirkerådets behandling direktørens forslag til formulering(«I tråd med tidligere Kirkemøtebehandlinger vil Kirkemøtet fastholde en ekteskapsforståelse som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne») til «Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne», som er den formulering som også finnes i forslag A. Morland var en av forslagsstillerne Det er uklart om denne endringen ble oppfattet som å være betydningsfull, men jeg ville anta at det er av en viss betydning at man nå ikke har fastholdt tidligere vedtak, og ikke bare tidligere behandlinger.

Nå er det ikke så viktig hva Westermoen mener, for så vidt som jeg oppfatter ham slik at han ikke (lenger?) er medlem av Kirkemøtet. Av samme grunn er det ikke så viktig hva jeg mener, heller, selv om jeg nylig har rykket opp fra 2. til 1. varamann i et menighetsråd … .

Men Morland, som er medlem av Kirkerådets arbeidsutvalg, har uttalt følgende, til Vårt Land 11. april:«Alle vil etter hvert betale en høy pris for at flere nå vil bryte reglene som er vedtatt Kirkemøtet. Dette bryter ned Kirkemøtets autoritet og man applauderer at biskopene saboterer tidligere vedtak som kirkens «storting» har gjort.» (Westermoen uttrykker seg i samme retning, men i mer skjønnsomme ordelag: «Dersom biskopene nå lager nye ordninger, har jeg vanskelig for å se det på noen annen måte enn at kirkemøtets flertall i praksis tilsidesettes.»)

Sabotere er et sterkt uttrykk, og uttrykket kommer i et underlig lys når det faktisk er slik at Morland selv har ønsket at Kirkemøtet skulle vedta å fastholde tidligere vedtak, men ikke har fått gjennomslag for det. I tilknytning til dette fremmer han følgende synspunkt, om en protokolltilførsel der kirkemøtemedlemmer ber biskopene engasjere seg i saken: «Men dersom dette blir fulgt opp så minner det om sutring der de ber biskopene om å gjøre det de selv ikke fikk til på Kirkemøtet.»

På egen sutring kjenner man andres: I sitt innlegg skriver Morland: «Voteringsorden var slik fleirtalet i komitéen rådde til. Det var nemleg viktig for oss å få fram forslag der det var samsvar mellom premiss og konklusjon.» I intervjuet sier han imidlertid: «Utfallet hadde blitt annerledes dersom avstemmingen hadde blitt lagt opp annerledes.» Han fikk det altså slik han ville ha det, men nå ville han ikke hatt det slik likevel. Man minnes formuleringen ‘hvem skal jeg ligne denne slekt med?’

Siden det er påske, er det kanskje rimelig å minne om at i den mest kjente bibelhistorien om sutring vel er fra umiddelbart etter den første påsken, der israelsfolket lengter tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Som kjent ble det orden på provianteringen, ved inngripen ovenfra. Når Morland nå sutrer før påske, er det fordi han ikke har full tillit til de ikke fullt så høye makter som nå må gripe inn. I hans Gosen, som han ikke lyktes med å lede kirkemøtet tilbake til, var ting på stell – biskopene var mot det han er mot.

Et hovedanliggende for Westermoen synes å være: «Det at kirkemøtets medlemmer anklager andre for å komme med "ugyldige tolkninger", mener jeg bidrar til å bryte ned det kirkelige felleskapet … .» Mitt anliggende er – og på dette punkt er jeg enig med Morland – at det må være lov å drøfte gyldigheten av tolkninger. Men ordbruken må være skjønnsom. Anklager om sabotasje og sutring innebærer at ‘forsoning blir vanskeligere’, og «… ‘skyttergravene blir gravd dypere …», for å bruke et par av Westermoens formuleringer.

Gå til innlegget

Kirkemøtet kan ikke sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde et tidligere vedtak, falt!

Teologen Morland har i en sen nattetime prøvd seg som jurist. Det går ikke så bra.

I et innlegg med tittelen «Rett votering og gyldig tolking» skriver han, om Kirkemøtets fire vedtak om ekteskapssyn, hvor ingen av dem fikk tilslutning:

«Winther hugsar sikkert at eg sa i KM, før den siste avstemminga, at i så fall er det dagens praksis som gjeld.Ingen sa noko imot det, og dette er også den einaste mulige tolkinga av kva som skjer – i alle organisasjonar – når eit framlegg til endring ikkje vert vedteke.»

Dette kan høres tilforlatelig ut, selv om det er litt upresist – det var tre endringsforslag som ikke fikk flertall.

Men der er et problem ved Morlands måte å saken på, nemlig at følgende forslag heller ikke fikk flertall; det falt med 54 stemmer for, og 62 stemmer mot:

«2. På grunnlag av Bispemøtets delte uttalelse i «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» finner ikke Kirkemøtet at det er tilstrekkelig grunnlag til å endre Den norske kirkes ekteskapsforståelse. Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne.

Kirkemøtet vil gi tilslutning til Kirkerådets tilråding som er i samsvar med Bispemøtets mindretall som åpner for forbønn for likekjønnede par på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. I BM sak 36/08 heter det: Forbønn for personer som har inngått likekjønnet ekteskap kan skje på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. Bispemøtet fremholder samtidig at slike forbønnshandlinger ikke må forstås som en ny liturgisk ordning, eller ha vigselslignende karakter, jf. Bispemøtets vedtak i sak 03/08: «En bør unngå forbønnshandlinger som kan oppfattes som en ny liturgisk ordning.» Kirkemøtet vil på dette grunnlaget ikke innføre en egen liturgi.»

Det fremgår av dette at Kirkemøtet ikke kan sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde tidligere vedtak, falt!

Det som har skjedd, er nok nokså uvanlig. Det uvanlige består ikke i at ett eller flere endringsforslag ikke får flertall – det skjer ofte, og da tolkes situasjonen med rimelighet slik Morland har gjort. Det uvanlige er at man samtidig har satt under avstemning et forslag om å fastholde tidligere vedtak – for så å oppleve at heller ikke det fikk flertall.

Da kan man ikke lenger si at det tidligere vedtaket gjelder. Og da betyr det lite hva Morland påstår, lite hva han sa i møtet, og tilsvarende lite at ingen sa noe imot det han sa. Det er riktig at Kirkemøtet ikke har endret tidligere vedtak –  men samtidig har det vist seg at det ikke var flertall for å vedta at man vil fastholde det tidligere vedtak.

Hvis man hadde villet fastholde tidligere vedtak, hadde det antagelig vært bedre ikke å sette under votering det forslaget som er gjengitt ovenfor. Men forslaget hadde relativt bred støtte i komiteen, og man regnet vel med at det ville få flertall i plenum.

Slik gikk det altså ikke. Det er oppstått et slags forvirrende vakuum, hvor aktørene fortsetter å forvirre hverandre, uten at forvirringen bringes opp på et nevneverdig høyere nivå. Men saken vil i det minste bli behandlet av biskopene ... .

Gå til innlegget

Kirkelig demokrati og kirkens omdømme

Publisert over 5 år siden

Hvis kirkens øverste organ går inn for ordninger som klart strider i mot helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, påfører man kirken unødvendig arbeid med omdømmebygging.

Spørsmålet om mindretallsgrupperinger skal ha samme muligheter til å nå fram i ulike valgkretser / bispedømmer, er antagelig det viktigste av de underpunkter Kirkemøtet i morgen skal ta stilling til, når nye valgregler for kirken skal vedtas. Saken vil helt sikkert komme i skyggen av møtets hovedsak, om ekteskapsforståelsen. Men den er ikke mindre viktig av den grunn. Og når støvet har lagt seg om ekteskapet, vil valgordningsspørsmål komme fram igjen.

Her er forhistorien at Kirkerådet høsten 2012 la fram saksdokumenter som betonet at aktuelle grupper var sååå små at man ikke kunne regne med at noen gruppe var stor nok til å kunne få fram nok underskrifter til å stille liste, slik at valget kunne bli et forholdstallsvalg. Mitt engasjement i saken ble trigget at av denne påstanden ble gjentatt ca fem ganger på samme side i et av saksdokumentene. Det minnet meg om det gamle råd til 1. maitalere (tror jeg det var): ‘Svake argumenter, hev stemmen’. Men problemet var oppkonstruert, for så vidt som man ville kreve like mange underskrifter for å kunne stille liste som ved offentlige valg, hvor antallet velgere er mange ganger så stort.

Fram mot Kirkemøtet 2013 beveget Kirkerådet seg ytterligere mot dette ytterliggående standpunktet, ved ikke i det hele å foreslå mulighet for forholdstallsvalg, enn si utrede aspekter ved slike valg. For så vidt som det svært lenge har vært mulighet for forholdstallsvalg ved menighetsrådsvalg, fremtrer Kirkerådets standpunkt som ekstremt, og fraværet av endog en utredning på dette punkt som svært svak saksbehandling. I en slik sak plikter det saksforberedende organ å utrede også det man ikke ønsker, men som man vet er en etablert ordning, som mange ønsker.

På Kirkemøtet 2013 ble det delvis ryddet opp, ved at man begrenset antallet underskrifter fra 500 til 150, og åpnet for forholdstallsvalg. Stortinget har senere rost kirken for dette. (Dette ble nevnt i dagens debatt på Kirkemøtet – og viser at noen er opptatt av kirkens omdømme.)

Uheldigvis opprettholdt man i 2013 som generell ordning en mulighet til å begrense antallet som kan velges ved direkte valg (fra 7 til 4). En slik ordning kunne ha en del for seg ved den tidligere valgordning (preferansevalg), og også ved kommende valg hvor det ikke stilles mer enn en liste (flertallsvalg). Her har mindretallsgrupper likevel begrensede muligheter til å nå fram – deres kandidater må ha stor tilslutning for å bli valgt uansett, og det betyr mindre om ikke når fram som en av sju, eller som en av fire. Dessuten: er man ikke mer uenige enn at man er villig til å stå på samme liste, betyr det ikke så mye hvem som blir valgt. (Hvis man velger sju, vil det likevel være lettere å få til en balansert sammensetning, forutsatt at det ikke aksjoneres for å stryke. Slik sett kan valg av syv motvirke partidannelser.)

Men når antallet som skal velges, begrenses til fire også ved forholdstallsvalg, innebærer det at det trenges nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn en representant som når det skal velges syv.

Dette fremstilles som et kompromiss. Men det er et kompromiss som på en helt grunnleggende måte strider mot den helt grunnleggende ide bak forholdstallsvalg, nemlig at grupper skal få representasjon i samsvar med sin størrelse.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal vurdere prosessen fram til dagens situasjon. Antagelig finnes det aktører som sterkt ønsker å motvirke at små grupper får representasjon i bispedømmeråd og Kirkemøte. Men det er ikke gitt at alle sentrale aktører i Kirkerådet har hatt dette som sin målsetting – det er rett og slett mulig at man ikke tidsnok har sett at visse former for kompromisser ikke er sakssvarende.

Ikke helt uventet har den komite som har forberedt saken for årets kirkemøte, gått inn for å fastholde kompromisset, uten å gi noen klar begrunnelse for hvorfor kompromisset fastholdes, likevel, så vidt jeg kan forstå, med et signal om at dette må vurderes på nytt fram mot neste valg,

Men når/hvis den situasjon oppstår etter valget i 2015, at en mindretallsgruppering med noenlunde likt stemmetall i to bispedømmer blir representert i det ene, men ikke i det andre, er skaden allerede skjedd, og mange eksterne aktører med betydelig berettigelse kunne hevde at kirkens demokratireform har sviktet på et helt avgjørende punkt. Hovedproblemet med demokrati er nemlig ikke å få fram flertallets standpunkter, men å sikre at mindretall blir hørt.

Heldigvis ble det på mandagens møte fremmet et plenumsforslag om at kompromisset ikke skal gjøres gjeldende ved forholdstallsvalg.

Hvis delegatene er opptatt av kirkens omdømme, bør de stemme for det. Atskillige aktører utenfor kirken vil kunne akseptere at kirken inntar standpunkter ‘på tvers’ i saker hvor innslaget av teologi er betydelig. Færre vil akseptere at kirken har sine helt egne versjoner av demokrati.

Hvis et flertall i kirkens øverste organ derimot går inn for ordninger som klart strider i mot de helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, slik at mindretalls muligheter til overhodet å bli representert blir svekket, vil man påføre kirken et arbeid med omdømmebygging som fremtrer som unødvendig. Og i 2018 vil man så måtte endre valgreglene på dette punkt.

Nå skulle Kirkemøtet visstnok spise middag i baren (!?), og deretter ha en kveldsbønn. Med slike innslag er det håp – jf Bjørnsons ord om at Vårherre fra tid til annen stille lemper. Her gis muligheter for lemping – både på den ene og den annen måte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere