Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Velgere som ønsker vigsel av likekjønnede gjør klokt i å styre unna de Mangfoldige i Hamar og Borg, og tilsvarende lister andre steder. De enkelte kandidater har nok klargjort hva de mener, men å bruke listen kan gi motsatt resultat av det man ønsker

Lang debatt i to fora. Dette er et tilsvar til Inger S Enger og Harald Hegstad. Det sto på trykk i Vårt Land 15. juli, med tittel ‘Villedet folkekirke’. Utgangspunktet er et innlegg fra Enger fra 4. juli, med tittel ‘Folkekirkens framtid’, som ikke har vært lagt ut på Verdidebatt. Min kommentar til henne fra 7. juli, med tittel ‘Forvirrende om kirkevalg’, sto både på trykk og ble lagt ut på Verdidebatt. I forlengelsen av dette innlegget hadde Herstad og jeg en lengre meningsutveksling på Verdidebatt, med forbausende mange lesere. Herstads trykte innlegg fra 9. juli, med tittel ‘Ikke bare én sak’ var basert på hans kommentarer der. Engers tilsvar til meg av 10. juli, med tittel ‘Åpent kirkevalg’, er ikke lagt ut på Verdidebatt.  I innlegget nedenfor kommenterer jeg Hegstads og Engers trykte innlegg fra henholdsvis 9. og 10. juli. Avslutningsvis har jeg utdypet mine synspunkter på valget i Hamar og Borg, disse avsnittene er hentet fra en kommentar til et innlegg fra Odd Einar Dørum på Verdidebatt.

Kommentarer til Hegstad. Hegstad betviler i sitt innlegg min påpekning av at en stemme til nominasjonskomiteenes lister i utgangspunktet er en stemme til Levende folkekirke, fordi de Levende er de eneste som anbefaler kandidater fra denne listen. Ifølge Hegstad baserer jeg meg på to forutsetninger: 1) at andre faktorer enn anbefaling ikke vil ha noen betydning, og 2) at velgerne går i flokk når de blir bedt om det.

Jeg har ikke uttalt meg om andre faktorer. Men i tillegg til det resonnement jeg fremmet 7. juli, har jeg brakt i erfaring at alle som ble valgt i Oslo i 2011, da det bare forelå en enkelt liste, var anbefalt, tre av Levende folkekirke, fire av Raus folkekirke. Det påhviler Hegstad (eller Enger eller andre) å godtgjøre at tilsvarende ikke vil gjøre seg gjeldende denne gang, med tilsvarende styrke, når det til overmål er slik at det nå bare er de Levende som anbefaler kandidater på den ene listen – de Åpne har sin egen. Resultatet fra 2011 tyder på at velgerne går, ikke i én flokk, men i to, når de blir bedt om det.

Hegstad hevder at min «… analyse føyer seg inn i et mønster der man forsøker å redusere kirkevalget til en avstemning om en bestemt sak». Mitt utgangspunkt var ikke slik ‘reduksjonisme’, men at Enger skrev villedende i Vårt Land 4. juli, etter at man hadde tillatt et navn (Mangfoldig folkekirke) som er villedende i forhold til den sannsynlige virkning av å stemme på denne listen – i hvert fall i Hamar er en stemme til denne listen en stemme til de Levende (dette utdypes nedenfor).

Kommentarer til Enger. I et innlegg 10. juli sier hun seg enig i ett av mine to anliggender, nemlig at hun hadde formulert seg feilaktig om valgordningen. Det må derfor være med referanse til mitt andre hovedanliggende, om at en stemme til nominasjonskomiteenes lister i de fleste bispedømmer i realiteten er en stemme til de Levende, at hun mener at jeg kverulerer og ikke er opptatt av det hun skriver. Det er snodig – jeg er i høyeste grad opptatt av det; det er det innlegget mitt handler om. Med en pussig formulering hevder hun at det ‘ikke går an’ å forutsi valgresultatet på den måten jeg hadde gjort. Vel, tilskyndet av Hegstad har jeg ovenfor også fremmet et empirisk argument. Enger må forholde seg til resonnementene og empirien, ikke til hva hun synes ‘går an’.

Hva angår navnestriden, hevder Enger at «det er behov for justering av valgreglementet i møte med det praktiske liv». Det er jeg helt enig i – valgrådet må kunne foreta justeringer for at valget skal kunne gjennomføres på en grei måte. Men å tillate navnebytte, som til overmål kan forvirre noen velgere, ligger ikke innenfor valgrådets mandat. I denne sammenheng insinuerer hun at «det Kirkemøtet som vedtok valgreglene, ikke fullt ut tok høyde for kompleksiteten ved å åpne for flere lister». Det er en historieløs fremstilling. Ordningen med forholdstallsvalg ble aldri skikkelig utredet, på grunn av motstand i Kirkerådet, som skulle ha utredet. (Dette har jeg utdypet i nevnte kommentar til Dørum.)

I et retorisk siste avsnitt skriver Hegstad: «Hvem av oss som vil få oppdraget, bestemmes ikke av anbefalinger eller forhåndsanalyser, men hvem velgerne faktisk velger å stemme på.» Det siste er korrekt. Men anbefalinger har altså svært sterk virkning. Forhåndsanalyser kan være nyttige i seg selv, og er nødvendige når valgarrangørene tukler med regelverket, og et valgrådsmedlem følger opp med ytterligere villedning.

Valget i Hamar. I Hamar vil mange av dem som ønsker vigsel av likekjønnede, bruke listen fra Åpen kirkegruppe. Det er ikke urimelig å anta at kirkefolket i Hamar har slike oppfatninger at Åpen folkekirke ville kunne ta fem av de syv mandatene. Men hvis velgerne tror at de kan få inn kandidater som går inn for vigsel av likekjønnede også ved å stemme på Mangfoldige, kan resultatet meget vel bli at denne listen øker sitt mandattall fra to til tre. Og siden de Levende har anbefalt å kumulere tre fra denne listen, og anbefalinger virker sterkere enn noe annet, vil de Levende slik kunne sikre seg et tredje mandat – ved hjelp av velgere som har et annet syn.

Valget i Borg. I Borg er bildet noe mer uklart, fordi de Levende bare har anbefalt en eneste kandidat. Men det endelige resultat kan meget vel bli noe som ligner resultatet i Hamar. Mange av de velgere som ønsker vigsel av likekjønnede, vil nemlig sikre seg, og bruke listen fra de Åpne. Dermed vil liberale kandidater blant de Mangfoldige i utgangspunktet ha begrenset tilslutning. De konservative vil rimeligvis kumulere den ene anbefalte, som med til visshet grensende sannsynlighet vil bli valgt. Men de konservative vil også kumulere andre med samme standpunkt, fremfor å kumulere liberale kandidater. Av konservative som går mot vigsel av likekjønnede skal det visstnok finnes tre (i tillegg til den anbefalte). Det er sannsynlighetsovervekt for at disse tre vil få flere stemmer enn liberale kandidater – siden mange av de liberales potensielle velgere som sagt bruker en annen liste. Dermed må listen ta minst fem mandater for at f eks Enger eller Solberg skal bli valgt, og seks for at begge skal bli valgt. Det er vel tvilsomt at så skjer; de åpne vil vel kunne ta minst tre mandater. De konservative kan altså sikre seg fire, fordi de får hjelp av liberale velgere som lar seg forlede av den påståtte mangfoldigheten.

Kirkerådslederen bør begrunne sin stemme for navneendring. Det er i dette perspektivet kirkerådets leder nå må klargjøre sin begrunnelse for å stemme for navneendring. Morland, som også stemte for at man kunne endre navn etter fristen, er leder blant de Levende, og hadde klare fordeler av at han kan få valgt meningsfeller under fanen mangfoldighet. Lederen har imidlertid i et intervju for noen tid siden sagt at han ønsker å fremstå som samlende. Men å gå for vedtak som i et formelt perspektiv er svært tvilsomt, og som i et reelt perspektiv er villedende, er ikke samlende.

I en klargjøring vil det ikke være tilstrekkelig å si at mine synspunkter er spekulasjoner. Det må klargjøres hvilke elementer i mine analyser av de to bispedømmerådsvalg man anser som feilaktige eller usannsynlige.

Konklusjon. Valgordningen og navnebruken er altså slik at Levende folkekirke kan øke sitt mandattall i Hamar og Borg, delvis som følge av at liberale velgere benytter en liste med det villedende navnet Mangfoldig folkekirke. I en slik situasjon hadde det vært gunstig om i det minste kirkerådets leder hadde forholdt seg i samsvar med råd og formaliteter, og ikke bidradd til forvirring og villedelse ved å tillate en navneendring som ikke holder hva den lover. Dette gjelder så meget mer som han fram mot kirkemøtet i 2013 ikke tok ansvar for en grundig utredning av forholdstallsvalg, men søkte å hindre en slik utvikling.

Velgere som ønsker vigsel av likekjønnede gjør klokt i å styre unna de Mangfoldige i Hamar og Borg, og tilsvarende sammensatte lister i andre bispedømmer. Som enkeltpersoner har kandidatene nok sagt klart fra om hva de mener, men å stemme på dem kan gi motsatt resultat av det man som velger ønsker.

Gå til innlegget

I et innlegg i Vårt Land 4. juli avslører valgrådsmedlem i Hamar bispedømme, Inger S Enger, en forbausende mangel på innsikt på hva som betyr noe ved det kommende valg av bispedømmeråd og dermed kirkemøte.

1. Det er kanskje bare en formuleringsfeil når hun skriver at «det faktum at Åpen kirkegruppe stiller egne lister, endrer selve valgordningen». Valgordningen er ikke endret – valget i de ni bispedømmer hvor de Åpne stiller, skjer innen en variant av den vedtatte ordning, og i de to resterende bispedømmer innen en annen variant.

Den ‘asymmetri’ mellom nominasjonskomiteens liste og alternative lister som hun viser til, var en klart forutsett bieffekt av at Kirkemøtets flertall ikke ville ha en ordning der nominasjonskomiteen skulle ligge lavt til det ble klart om det ble stilt lister fra annet hold. Den større sammenheng er at Kirkerådet i en tidlig fase (høsten 2012) ville gjøre det svært vanskelig overhodet å stille alternative lister, ved å kreve 500 underskrifter. Og Kirkerådets leder ville noe senere (våren 2013) ikke ha forholdstallsvalg i det hele tatt, men en ordning med en enkelt liste, hvor den enkelte velger bare skulle kunne stemme på et lite antall av de oppførte kandidatene. Den ordning vi har fått, er et kompromiss, som valgrådene i Hamar og Borg, og Kirkerådets arbeidsutvalg, nå ha tuklet med.

2. Viktigere er det at andre setning i følgende sitat fra Engers innlegg er forvirrende ut over det akseptable. Temaet er hva som skjer i de ni bispedømmene hvor det foreligger to lister: «Valgresultatet er avhengig av hvilken liste som brukes. Det er mulig å gi inntil tre personstemmer/slengere, det har en viss innflytelse på personvalget. Men det er listevalget som avgjør.»

Slik hadde det vært dersom partiet Levende folkekirke hadde stilt egne lister. Men når de Levende har besluttet å benytte nominasjonskomiteenes lister (de som i to bispedømmer nå får kalle seg Mangfoldig folkekirke), har personstemmene en helt avgjørende betydning for valgresultatet.

Levende folkekirke vil nemlig gå klart ut og si til sine sympatisører: «Kumuler (altså gi en ekstra personstemme) til A og B og C på nominasjonskomiteens liste». Åpen folkekirke vil ikke kunne gjøre dette (da anbefaler de en annen liste enn sin egen!), de vil måtte begrense seg til å si «Stem på vår liste». Ingen organisert gruppering vil anbefale kumulering av de øvrige kandidater på nominasjonskomiteens lister. Dermed blir nominasjonskomiteens liste i realiteten først og fremst de Levendes liste.

I Borg bispedømme, hvor det på listen visstnok finnes fire kandidater som de Levende vil kunne anbefale, vil dette ha den sannsynlige effekt at listen må få flere enn tre-fire av de sju mandatene, for at listetoppene, herunder Engers søster, skal bli valgt. Mange, eller de fleste, av dem som kunne tenkes å kumulere henne (og andre med tilsvarende standpunkter), vil benytte de Åpnes liste. Det er nok derfor listetoppene har engasjert seg for å få et mer salgbart navn – de har oppdaget at deres sjanser er svært små. Stemmekveget kan dele seg, til deres ugunst.

I Hamar bispedømme er det visstnok bare to kandidater som Levende folkekirke vil kunne anbefale. Dermed er mulighetene for andre på denne listen større.

Men uansett er valgordningen, kombinert med at de Levende ikke stiller egen liste, slik at en stemme til de Mangfoldige først og fremst blir en stemme til de personer som de Levende anbefaler. Dette gjelder selv om man kumulerer andre – slike kumuleringer vil ikke slå gjennom. De som støtter de Åpne i deres fanesak, sikrer seg best ved å benytte deres liste. Dette gjelder i alle bispedømmer hvor de Åpne stiller liste.

3. Sitatet ovenfor er forvirrende også fordi det ikke klart skiller mellom personstemmer i form av kumuleringer, og såkalte slengere. En slenger får man når man som velger bruker en liste, men også fører opp navn fra en annen liste. Man kunne i Borg tenke seg en aksjon «Redd Bjørn Solberg», som besto i at Åpen Folkekirke sa: «Bruk vår liste, men før også opp Solberg». Dette er tenkelig, fordi Solberg, så vidt jeg vet, ikke er motstander av Åpen folkekirkes fanesak. En slik mulig aksjon bør imidlertid de Åpne overlate til andre. Effekten av dette kan nemlig bli avgjørende for hvem som får sistemandatet. For hver sjuende velger som evt fulgte en slik anbefaling, ville de Åpne tape en listestemme, og de Mangfoldige vinne en, altså ville differansen mellom de to listene øke med to. Hvis 70 velgere ville redde Solberg på denne måten, ville altså differansen øke med 20. Det høres kanskje ikke mye ut, men er mye ved fordelingen av sistemandatet.

4. Det høres tilforlatelig ut når Enger hevder at ingen gruppering kan ha enerett på begrepet folkekirke. Men det er knapt gunstig at man får to lister som inneholder dette begrepet. At de Levende også benytter uttrykket, er til å leve med (!), siden de ikke stiller egen liste.

Etter mitt personlige skjønn er det også slik at kandidater som vil avkorte de vanlige folkekirkemedlemmenes stemmevekt, ved å la tre av fire kandidater bli valgt gjennom menighetsråd og ikke ved direkte valg, slik tilfellet er i fire bispedømmer, ikke bør stå på en liste som bruker uttrykket folkekirke. Jeg vil anta at de som Levende folkekirke anbefaler i Borg og Hamar, står for en slik avkorting av de vanlige medlemmers innflytelse, og at de, dersom de blir valgt, på Kirkemøtet vil stemme for at denne udemokratiske ordningen kan fortsette. Da burde de ikke gått til valg under fanen folkekirke.

5. Det er uklart om det er Enger eller redaktøren som i underoverskriften skriver at ingen kan ha enerett på begrepet mangfoldig. Hvis det er Enger, er det godt at fristen for å stille lister er gått ut, for så vidt som formuleringen innebærer at hun ville åpne for flere lister med mangfoldig i navnet. Selv om det er mulig å tenke seg lister med ulike kriterier for mangfoldighet, ville dette være i overkant mangfoldig … . 

Gå til innlegget

Slumsete om Åpen og Mangfoldig folkekirke

Publisert over 4 år siden

Solberg hevder at det er uklart hva kandiater for Åpen folkekirke mener om de store sakene. Er det klarere hva kandidater på nominasjonskomiteenes lister mener?

I et intervju i Vårt Land for 23 juni hevder bispedømmerådsleder i Borg, Bjørn Solberg, at Åpen folkekirkes omgang med fakta blir litt slumsete - det er ikke bare de som er åpne. Deretter bebreider han dem for at "det er mer uklart hva kandidatene deres mener om store og viktige saker i hvordan Den norske kirkes struktur skal være i tiden fremover". Han nevner spørsmålene om hvem som skal ansette prester, om man skal ha bispedømmeråd, og hvordan sammensetningen av delegater på Kirkemøtet skal se ut. Nå vet jo de fleste som følger med på kirkevalget at kandidatene blir bedt om å redegjøre for sine synspunkter, tidvis også som svar på direkte spørsmål fra de instanser som arrangerer valget. Er det da virkelig slik at synspunktene fra kandidatene for Åpen folkekirke er vesentlig mer uklare enn synspunktene fra kandidatene på nominasjonskomiteens liste, som i Borg ønsker å kalle seg Mangfoldig folkekirke? Jeg ville anta at mangfoldigheten er likelig fordelt mellom de to listene, unntatt i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Hvis Solberg er uenig i dette, er det slumsete dersom han ikke begrunner sin påstand.
Gå til innlegget

Listetoppene på Nominasjonskomiteens liste ønsker et annet navn på lista, for å tiltrekke seg flere velgere. Valgrådet skal være nøytralt og distansert, og må så vidt mulig unngå å fatte vedtak som kan tenkes på påvirke valgresultatet.

Utgangspunktet for valgrådets virke er at det skal ha et nøytralt og distansert forhold valget. Man skal fatte avgjørelser for at valget skal gå for seg så greit som mulig. For en stor del vil det være tale om avgjørelser i valgtekniske spørsmål, som ikke er omstridte. Men det kan dukke opp uforutsette ting, som kan medføre at man må gå inn i spørsmål som er mer omstridte. I slike tilfeller må valgrådet gjøre sitt ytterste for å unngå vedtak som kan tenkes å påvirke valgresultatet.

At det i Borg nå er blitt to lister, er ikke en slik uforutsett ting – at så kunne skje, har man visst fra 2013, da motstanden mot forholdstallsvalg innen Kirkerådets flertall ble nedkjempet på Kirkemøtet. At den lista som ikke frembringes gjennom nominasjonskomiteen, ville måtte få et navn, kan heller ikke være uforutsett. Det som er uforutsett, er at kandidatene på nominasjonskomiteens liste også vil ha et navn, eller mer presist, et navn i tillegg, «… som sier noe mer enn det formelle ‘Nominasjonskomiteens liste’» (Solberg).

I utgangspunktet kunne dette kanskje oppfattes som et valgteknisk spørsmål, som det er liten vits i å strides om. Hvis man var helt sikker på at navneendringen ikke ville påvirke valgresultatet, kunne man etterkomme anmodningen.

Men det kan man ikke være sikker på.

Pussig nok er det her knapt avgjørende at partiet Åpen folkekirke har protestert, dels av formelle grunner, dels under henvisning til at navneforslaget kan skape forvirring, siden det likner partiets eget navn.

Det er listetoppenes egen argumentasjon som gjør det nesten helt klart at valgrådet må avvise forslaget. Igjen Solberg:

«Situasjonen er jo en annen med to lister enn med en: Når det er en liste, konkurrerer kandidatene bare med hverandre. Man kan da markere seg/reklamere for seg selv i ulike sammenhenger, og overlate til Kirkerådet å få velgerne til å delta i kirkevalget. Med to lister blir arbeidet to-delt: Det gjelder for det første å få velgerne til å bruke den listen du står på, deretter å få dem til å krysse av ved ditt navn. Vi ønsker selvsagt at mange benytter seg av nominasjonskomiteens liste, og tenker da at det er fint om den har et navn som sier noe om det som samler oss som står på den listen … .»

Klarere kan det knapt sies at man ønsker at valgrådet skal fatte en avgjørelse som man mener vil styrke dem i konkurransen om velgere, og slik vil kunne påvirke valgresultatet.

Dermed må valgrådet innfri en besynderlig betingelse for å etterkomme anmodningen: De må overbevise seg selv og alle, inklusive forslagsstillerne, om at valgresultatet ikke vil bli påvirket av navneendringen.

Det er nok en betingelse som det er svært vanskelig å oppfylle.

Gå til innlegget

Om listenavn og å ha havnet på feil liste

Publisert over 4 år siden

Bakgrunnen for utspillet om å endre navn på listen i Borg, kan være at listetoppene nå har oppdaget at de etter valgoppgjøret vil kunne få en modifisert Obstfelder-opplevelse: ‘Det var da underlig, jeg var visst havnet på feil liste’.

Fra mitt perspektiv har striden om listenavn i Borg så langt først og fremst fremstått som mildt komisk, derfor tillot jeg meg en sen kveldsstund å skrive en ironisk kommentar, med referanse til navnene på Judeas frigjøringsbevegelser i filmen Life of Brian.

Et innlegg i dagens Vårt Land, fra Rolf Kjøde i Levende folkekirke, i kombinasjon med Solbergs betoning av konkurranse mellom og innen lister, har imidlertid fått meg til å lure om listetoppene i Borg nå aktiviserer seg, fordi de har oppdaget at de kan sies å ha havnet på feil liste.

Slik valget er blitt (og det er blitt slik fordi Kirkerådets flertall i 2013 ikke ønsket forholdstallsvalg, og derfor ikke fikk valgordningen skikkelig utredet og forberedt) er nemlig nominasjonskomiteens liste primært blitt listen til Levende folkekirke. Ikke fordi denne grupperingen har hatt avgjørende innflytelse på hvem som står der. Men det er denne listen Levende folkekirke vil benytte seg av, på den måten at man sender ut signaler til sine sympatisører om at man skal kumulere den og den og den (man kan kumulere inntil tre).

Det er uklart for meg om listetoppene vil bli anbefalt av Levende folkekirke, men så vidt jeg kjenner deres standpunkter, er det tvilsomt. Dermed har de svekkede sjanser i den konkurransen Solberg er opptatt av.

Grunnen er at mange av dem som ville ha kumulert dem, vil benytte listen fra Åpen folkekirke. Den restgruppen som benytter nominasjonskomiteens liste og vil kumulere dem, er neppe stor nok til å motstå kumulerings-anbefalingene fra Levende folkekirke. Dermed er det overveiende sannsynlig at inntil tre kandidater fra nominasjonskomiteens liste vil gå til Levende folkekirkes favoritter. Hvis listen får et fjerde og endog femte mandat, har en eller to av listetoppene en sjanse, men ikke mer. Det har ingen betydning at man står øverst på listen, alle på listen er helt avhengige av kumuleringer for å bli valgt. Det er ikke usannsynlig at alle listetoppene etter valgoppgjøret vil kunne få en modifisert Obstfelder-opplevelse: ‘Det var da underlig, jeg var visst havnet på feil liste’.

I dette perspektivet kan utspillet fra listetoppene ha en substansiell bakgrunn, ikke bare den mer ytre, om at navnet på nominasjonskomiteens liste er for lite fengende. Hvis det foreligger en viss mulighet for at dette substansielle anliggendet er bakgrunnen for utspillet, bør de som skal behandle spørsmålet om navneskifte, avvise det.

Det er naturlig at de som lar seg nominere, arbeider for å bli valgt. Men det bør skje innen de (for tiden ufullkomne) regler som er vedtatt, ikke som følge av justeringer når de nominerte oppdager sin utsatte posisjon. I EU-striden var det til tider også strid om endring av spillereglene underveis. Nå bør Anne Enger, som er den politisk mest erfarne blant listetoppene, skjære gjennom, og sørge for at anken trekkes.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere