Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Forvirrende finurligheter ved kirkevalget

Publisert over 4 år siden

Kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene. En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen i Oslo.

Et engelsk-amerikansk uttrykk sier at «the devil is in the details». Det ville være mildt upassende å anvende uttrykket på kirkevalget, kanskje man kunne antyde versjonen «kirkens valgresultat styres av opptellingsreglene». En reportasje i Vårt Land 5. mars viser at man ikke har fått dette med seg, for så vidt som det gjøres et stort nummer av at kandidaten Lundby bare kom på 13. plass ved nominasjonen til Oslo bispedømmeråd, og derfor byttet liste.

1. Det er enklest å forstå finurlighetene ved å gå veien om menighetsrådsvalgene. I motsetning til hva de fleste velgere tror, har man ikke innvirkning på valgresultatet hvis man bare leverer en urettet liste. Opptellingsmåten er nemlig slik at en urettet liste innebærer en stemme til alle på listen, slik at effekten blir null. Skal man ha noen innvirkning, må man kumulere minst en kandidat.

Etter mitt skjønn er dette en uheldig ordning, fordi velgerne ved offentlige valg vet at de der påvirker resultatet, uten å kumulere. Da burde det vært tilsvarende ved kirkelige valg. Det kunne man oppnådd ved å si at en urettet stemme er en stemme til de øverste på listen, nemlig det antall som skal velges (4 – 10). Men det hadde gitt all makt til nominasjonskomiteen, som er den instans som bestemmer rekkefølgen på listen. Hvis en kandidat da kommer under ‘streken’, f eks på ellevte plass når det skal velges ti, har vedkommende ingen reell sjanse til å bli valgt. Jeg ville likt en slik ordning, da kunne jeg si ja til å være listefyll, uten særlig fare for å bli valgt. Men slik er det altså ikke. I denne situasjonen har jeg for lenge siden oppfordret Kirkerådet til å sørge for at det på alle lister ved menighetsrådsvalgene føres på «Hvis du leverer en urettet liste uten kumulering(er), har du ikke innvirkning på hvem som blir valgt». Det gjenstår å se om oppfordringen blir fulgt.

2. Denne opptellingsmåten har man beholdt også ved bispedømmerådsvalgene. Men når det nå blir to lister ved alle eller de fleste slike valg, vil en urettet liste være av stor betydning – den er en stemme til det ene eller andre ‘kirkeparti’.

Innen den enkelte liste betyr imidlertid en persons plassering svært lite; plasseringen har bare betydning ved stemmelikhet.

Dette vil i praksis ha minst å si på de listene som Vårt Land kaller ‘offisielle’, altså de som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer. Her vet vi at Levende folkekirke vil drive valgkamp av typen ‘kumuler den og den og den’, alternativt ‘kumuler tre av følgende …’. (Man kan bare kumulere tre, og ikke stryke noen.) Det eneste som da betyr noe, er at man får sine folk på listen. Er man ikke fornøyd med de folkene man får på listen, kan man stille egen liste, slik man har antydet i Bjørgvin, der Morland ikke kom med. Men at Lundby bare kom på 13. plass i Oslo, hadde faktisk begrenset betydning for hans muligheter for å bli valgt: Så lenge man står på listen, har man sjanse. (På den annen side, trettende plass er ingen tung tillitserklæring … .)

På listene som fremmes av Åpen folkekirke vil heller ikke plassering ha særlig betydning. Det hjelper ikke å stå på førsteplass dersom velgerne kumulerer andre. For å få valgt sine fremste kandidater kan derfor denne grupperingen rangere sine folk og gå ut med ‘kumuler de tre første på listen’, eller føre kandidatene opp i en annen rekkefølge, og si som Levende folkekirke må si om den andre listen: «Kumuler den og den og den».

3. En finurlighet for viderekommende har å gjøre med overføringer fra en liste til en annen. Det enklest med et eksempel: En velger som støtter Åpen folkekirke og benytter deres liste, synes likevel at Hegstad, som står først på den ‘offisielle’ listen i Oslo, bør støttes. Det kan velgeren gjøre, ved å føre Hegstad opp på den listen han benytter. Men da svekkes hans stemme til Åpen folkekirke med en sjudel (sju fordi det skal velges sju). Så hvis sju personer gjør dette, vil Åpen folkekirke tape en (full liste)stemme, som vil tilfalle den offisielle listen. Det ene partiet mister altså en listestemme, det andre partiet får en, slik at differansen økes med to. Blir det mye av dette, forrykkes mandatfordelingen. Av denne grunn bør eller kan ikke Åpen folkekirke anbefale kandidater på den andre listen.

4. Avslutningsvis: I Vårt Land for 10. mars er der en reportasje om ‘offisielle’ lister som er lovstridige, fordi de ikke inneholder nok unge kandidater. Her er imidlertid lovteksten klar: Listen skal inneholde 20 % kandidater under 30 år. Det vil være svært uheldig om en liste uten noen under 30, slik som på Møre, blir akseptert. Men situasjonen er mindre alvorlig enn den kunne vært, dersom Kirkerådets leder og flertall hadde fått sin vilje og forhindret mulighetene for forholdstallsvalg. Nå kan misnøyde unge stille egen ungdomsliste. Det må da kunne gå an å hisse opp noen høgskolestudenter i Volda?

Gå til innlegget

Man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag i lærerutdanningen. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7.

Stortingsrepresentant for KrF, Tyvand, skriver i et innlegg i Vårt Land 27. februar at RLE «… ble den store taperen …» etter siste reform av lærerutdanningen (i 2010).Det er uetterrettelig. Tyvand må nemlig vite at det ikke lenger er noen obligatoriske skolefag i lærerutdanningsprogrammene for trinn 5-10 . Slik sett ble alle fag tapere, evt bare de som var obligatoriske, nemlig norsk og matte, i tillegg til RLE. I programmene for trinn 1-7 beholdt man norsk og matte som obligatoriske, så for denne utdanningens vedkommende kan man kanskje med en viss rett si at faget, som var obligatorisk, ble en taper.

RLE, nå som KRLE, skal ved neste reform bli en modul i faget Pedagogikk og elevkunnskap. For så vidt som faget altså ikke blir et eget fag, men del av pedagogikkfaget, virker det snodig av fagfolk, som Tyvand referer til, å hevde at dette skulle medføre svakere rekruttering, når studentene skal velge sine undervisningsfag. Men det er mulig at studentene vil mene at nå har de fått noe (K)RLE, slik at de har en viss realkompetanse i dette faget, og derfor velger andre fag. Siden sysselsetting av lærerutdanningenes RLE-personale synes å være et underliggende tema, blir vel nettoresultatet noenlunde det samme: Enten 15 studiepoeng for alle studenter, eller 30 studiepoeng for noen.

I Vårt Land for 1. mars er Tveter Thoresen inne på dette spørsmålet, for så vidt som hun omtaler de 15 studiepoeng som en «… minimumsvariant som gir lite rom for strategisk satsing ved høyskolene». Men det er uklart om hun i stedet vil ha (K)RLE som et obligatorisk fag, eller Ole Brums ‘ja takk, begge deler’ – både modul i pedagogikk, og obligatorisk fag. Mitt skjønn er at man ikke vil nå fram med krav om flere obligatoriske skolefag. Antagelig vil man i stedet måtte kutte matte som obligatorisk fag på utdanningen for trinn 1-7, fordi mange studenter har så svakt grunnlag i dette faget at man må utvikle egne faglærerutdanninger i matematikk.

Gå til innlegget

Hvorfor pukker Magne Lerø på at en bror har sagt noe broren selv mener han ikke har sagt, mens Lerø selv skriver noe han ikke mener? (Jfr til dette også Matteus om flis og bjelke.)

Svaret på det første spørsmålet er, ifølge Lerø selv (Vårt Land 23. januar), at en journalist i Aftenposten hevder at Stålsett har sagt det journalisten har skrevet, nemlig at motstand mot å vie likekjønnede ‘ligner mobbing av homofile’, og at journalisten ikke kan huske at Stålsett ba om sitatsjekk. Stålsett har skrevet (17. januar) at han alltid ber om det.

Her er det verdt å minne om at dette er den samme journalisten som også intervjuet Stålsetts motstander, Benestad fra Levende folkekirke. Benestad måtte rykke ut, med bl a følgende kommentar: «Jeg skjønte snart at journalisten hadde sin egen agenda.» (Aftenposten 28. november.) Det fremtrer som sannsynlig at journalisten også hadde en agenda angående Stålsett.

Det fremtrer som tilsvarende sannsynlig at en person som har vært så mye i offentlighetens lys som Stålsett, har rutine på å be om sitatsjekk.

I den grad påstand står mot påstand, er det altså en sensasjonshungrig journalist som ikke husker, mot en rutinert offentlig person som viser til sine rutiner. Lenger kommer vi vel ikke.

Vi burde ikke ha kommet så langt. Allerede 8. januar presiserte Stålsett, i en kommentar til et mandagsinnlegg fra Lerø (5. januar) at han ikke mente det som sto i Aftenposten. Det var ikke nok for Lerø, som gikk ut med en påstand (15. januar) om at Stålsett er en vandrende selvmotsigelse. Når så Stålsett forklarer i detalj hva som skjedde (17. januar), hevder Lerø at han er en manipulator (23. januar).

Selv har jeg, med utgangspunkt i Benestads kommentar, tillatt meg å komme med en advarsel (Verdidebatt 2. desember) om hvordan valgkampen vil kunne bli, når selv en seriøs avis som Aftenposten søker å lage ‘saker’. Jeg hadde håpet at Lerø, som spaltist i Vårt Land, ville bidradd på annen måte enn det han så langt har gjort – karakteristikker som ‘vandrende selvmotsigelse’ og ‘manipulator’ bidrar ikke til et godt debattklima. Vi må leve med kommentarfeltet på Verdidebatt, men innlegg fra spaltister bør vi stille høyere krav til.

Et annet bidrag, fra nevnte mandagsinnlegg (5. januar), var heller ikke positivt. Her skrev Lerø at Kirkerådet vedtok mulighet for flere lister ved bispedømmerådsvalgene for å tekkes politikerne. Da jeg skrev (8. januar) at dette var åpenbart feil, svarte Lerø (15. januar) at han ikke hadde ment det han skrev, han mente å kritisere «… kirkens lederskap for ikke å drive ideologikritikk». Javel, nei.

Som Matteus ville sagt, evt i et kommentarfelt: Hvorfor etterlyser du ideologikritikk hos dine brødre og søstre, men ditt eget behov for selvkritikk blir du ikke var?

Gå til innlegget

Lerø mener at kirken må ha sterke biskoper. Hans argumentasjon for dette blir ensidig, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

I et tilsvar til bl a Stålsett og meg (Vårt Land 15. januar) omtaler Lerø Stålsett som en ‘vandrende selvmotsigelse’. Dette skriver han like etter at han overfor meg har presisert at han ikke mente det han skrev, om at politikerne skulle ha diktert kirkemøtet i spørsmål om valgordninger. Jeg vil håpe at redaktøren konverserer sine spaltister med sikte på at de bør skrive det de mener.

Viktigere er det imidlertid at Lerø faktisk gjør det jeg ba om i et senere innlegg på Verdidebatt (13. januar), nemlig utvikler sine tanker om å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen».

Her skriver han i sin mer eller mindre selvoppnevnte rolle som spesialist på ledelse (ikke den form for ledelse som teologer tradisjonelt har befattet seg med), med referanse til biskopene: «En organisasjon som vil ha vekst og framgang, må gi armslag og beslutningsmyndighet til sine nøkkelmedarbeidere.»

Sant nok, men dette medarbeiderperspektivet er bare ett av flere perspektiver som bør anlegges på organisasjoner og (ikke-teologisk) ledelse. Lerø berører implisitt et annet, nemlig at organisasjoner er strukturer med visse prosesser. Han skisserer en arbeidsdeling mellom kirkemøte og biskopene, som munner ut i at «hvis Kirkemøtet ikke vil gi sin godkjenning, må saken sendes tilbake til biskopene, slik at de kan gå nye runder». Spørsmålet blir her: Hvor mange runder? Den foreliggende saken, om vigsel av likekjønnede, hadde vel gått de runder den skulle. Lerø ønsker antagelig en ordning med flere runder. Men jo flere, jo større er faren for at nøkkelmedarbeiderne vil gå lei. Og at organisasjonen ikke får tatt noen beslutning.

Lerø synes å mislike at Stålsett og Åpen folkekirke ønsker «… at det må skapes en kultur for uenighet innen kirken» og advarer mot politisering og konflikt. Da overser han at alle organisasjoner ikke bare er arenaer for god behandling av medarbeidere, samt strukturer og prosesser, men alltid også arenaer for konflikt. Det gjelder også kirken. Og konfliktfeltene er ikke bare ‘lærespørsmål og praksis av læremessig karakter’, men også utvelgelse av ledere, herunder biskoper.

Lerø tar til orde for «… tydelige og sterke ledere som søker å finne samlende løsninger». I dette perspektivet blir det et spørsmål om Kirkerådet, som oppnevner biskoper, ønsker det samme. Så langt har de ønsket sterke menn, en av dem med et overraskende konservativt standpunkt til en ‘praksis’ som vel er av ‘læremessig karakter’, nemlig vigsel av fraskilte. 

I sum: Lerø har skrevet noe han ikke mente, om forholdet mellom kirken og politikerne. Det er helt klart han mener at kirken må ha sterke biskoper. Men hans argumentasjon for dette blir ensidig, grensende mot det naive, fordi han overbetoner ett perspektiv på organisasjoner. Også kirken er en arena for konflikter, som før eller senere må finne sin løsning, innen visse strukturer.

Gå til innlegget

I Vårt Land for 13. januar er det to oppslag om de kommende valg i kirken: dels sies det at man «jobber for å unngå ny fiasko», dels at man «frykter skjerpede fronter». Dette skjer en ukes tid etter Magne Lerøs litt besynderlige mandagsinnlegg 5.1.

Fiaskoen var de såkalte preferansevalg, som man har hatt ved de siste bispedømmerådsvalg, da ca 10 % av stemmene ble forkastet, fordi velgeren ikke anga preferanse, dvs satte kryss ved minst en kandidat. Jeg tror fiaskoen kunne vært unngått dersom man hadde påført stemmeseddelen at man måtte sett minst ett kryss. Velgerne stemte samtidig ved offentlige valg, hvor en urettet liste alltid teller med. De var da i god tro når de også ved bispedømmerådsvalget leverte en urettet liste.

Med mindre man ved de kommende menighetsrådsvalg påfører stemmesedlene en liknende formulering, vil man gjenta fiaskoen, i noe mindre målestokk. Her er nemlig opptellingsreglene slik at en urettet liste ikke påvirker hvem som blir valgt, fordi en urettet liste telles som en stemme til alle på lista, ikke bare til de 4-10 som skal velges. Kan nå Kirkerådet avklare om man vil innta en klargjørende formulering på stemmeseddelen?

Åpen folkekirke synes å ha besinnet seg angående bispedømmerådsvalg. For noen tid siden sa man at man både ville stille egne lister, og fremme forslag til den liste som utarbeides av bispedømmerådets nominasjonskomite. Nå har man innsett at det er lettere å si «stem på vår liste» enn også å måtte si «hvis du ikke kan stemme på vår liste, stem i hvert fall på våre folk på den andre lista».

Fra samme gruppering hevdes det at «… det er komplisert å ha både personvalg og listevalg, slik det i år legges opp til …». Det er i beste fall en upresis formulering. I det øyeblikk det foreligger to lister, får man listevalg. På begge lister kan det saktens kumuleres, men det blir ikke personvalg av den grunn.

Men for så vidt som man fortsetter med å si at «… det er usikkert hvordan dette vil slå ut …», er det mulig man egentlig tenker på at man i noen bispedømmer får listevalg i to omganger: Først velges fire kandidater av vanlige kirkemedlemmer, så velges tre av menighetsrådene. Motivet for dette er at flertallet i disse bispedømmerådene ikke føler seg trygge på at de ca 10-15 % av kirkemedlemmene som avgir stemme, er kvalifiserte nok. Derfor skal snaue halvparten velges av de mer kvalifiserte menighetsrådsmedlemmer. Det er rimelig å anta at disse er mer konservative enn kirkemedlemmer flest, slik at ordningen vil slå ut til ugunst for Åpen folkekirke. Dermed vil man få et offentlig valgresultat, basert på de to valgomganger, og et skygge-resultat, basert på hvor den mandatfordeling man ville fått dersom man hadde våget å la kirkemedlemmene velge alle sju. Noen bispedømmer vil dermed sende representanter med svak legitimitet til Kirkemøtet, hvis legitimitet svekkes tilsvarende.

Levende folkekirke bekymrer seg for at nominasjonskomiteens lister skal bli ubalanserte. Det er nok en unødig bekymring. Når motparten nå ikke går inn for å få plasser på disse listene, kan problemet snarere bli det motsatte, at nominasjonskomiteene ikke makter å tilfredsstille lovens krav om «… bredde i kandidatenes syn på aktuelle kirkelige spørsmål …». Dermed blir også en annen bekymring borte, at man ikke kan ha såkalt supplerende nominasjon når det stilles en alternativ liste. Bispedømmerådenes lister vil etter alt å dømme bestå av overveiende konservative kandidater. Levende folkekirke bør minne seg om liljene på marken. Men noen bør kanskje tenke gjennom om en ‘offisiell’ kandidatliste som ikke gjenspeiler bredde, kan godtas?

Man hevder også at etableringen av det andre partiet «… vil skjerpe frontene og være konfliktskapende i alt fra lokalmenigheter til det kirkelige lederskap». Vel, hvis lederskapet er kirkemøtet, er frontene allerede skjerpede, for så vidt som heller ikke status quo fikk flertall i voteringen ang vigsel av likekjønnede. I lokalmenighetene vil ordningen med to valgrunder i noen bispedømmer kunne bidra til konflikt, dersom det også der stilles alternative lister. Men dette er en situasjon som er skapt av de konservative kretser som står Levende folkekirke nær, og som ikke ønsker at alle bispedømmeråds- og kirkerådsrepresentanter skal velges direkte.

Magne Lerøs innlegg handlet også om de skjerpede fronter, under tittelen «slagmark og seierherrer». Her har jeg allerede (Vårt Land 7. januar) påpekt at innlegget av skjemmet av åpenbart tøv, nemlig at kirkemøtet skulle ha innført muligheten for flere lister fordi man ville gjøre som politikerne ønsket. Dette er en gammel ordning; ved menighetsrådsvalg har man nesten alltid kunne stille alternative lister.

Lerøs hovedanliggender var imidlertid ikke tøvete. Ett av dem var å gi biskopene en større rolle, og «… nedtone den maktpolitiske interessetenkningen». Det kunne være interessant å se dette utviklet nærmere. Et hovedproblem synes å være at biskopene nå utnevnes gjennom en prosess som kan synes å være preget av maktpolitisk interessetenkning. Slik var det saktens før også, men da var det tale om statens makt, ikke makten til kirkelige interessegrupper.

Et annet hovedanliggende var debattklimaet, hvor han bebreider lederen for Åpen folkekirke for å ha hevdet at frontfiguren for Levende folkekirke mobber. Stålsett har senere presisert sitt anliggende (Vårt Land 8. januar). Det er her av underordnet betydning hva mobbingen skulle bestått i. Lerøs poeng er viktig, nemlig at man i den debatt som kommer, er varsom med ordbruken. Det gjelder altså også Lerø selv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
21 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere