Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Toget er nok gått for obligatorisk RLEfag. Det man imidlertid kunne overveie, var å kutte matte som obligatorisk fag, og innføre et bredt religion/livssyn/etikk/samfunns/historie fag (RLESH!) som obligatorisk

 Både i et oppslag om partileder Hareides jakt på politiske gevinster, og i en kommentar av samfunnsredaktør Berit Aalborg, fremgår det at KRF nå ønsker at RLE-faget skal bli obligatorisk i lærerutdanningen.

Dette er i beste fall et uklart standpunkt; antagelig er det også uklokt.

Jeg går ut fra at obligatorisk RLE ikke skal innføres i universitetenes lærerutdanning, som riktignok inneholder noe beslektet, nemlig examen philosphicum. Det som ikke fremgår av de nevnte to bidragene, er at ‘vanlig’ lærerutdanning nå har to løp, ett for trinn 1-7, og ett for trinn 5-10. I sistnevnte er der ingen obligatoriske skolefag – studentene velger fritt hvilke tre fag de vil ta, og senere undervise i. I utdanningen for trinn 1-7 er norsk og matte obligatorisk.

For riktig lang tid siden hadde lærerutdanningen, som da var 2-årig, nesten bare obligatoriske fag, for en stor del små fag, som kanskje gikk litt ut over gymnasnivået. Men kristendom var et hovedfag, sammen med norsk (og pedagogikk). Da utdanningen ble 3-årig på 70 tallet, ble disse to skolefagene fortsatt obligatoriske, men da som de nesten eneste (studentene måtte også velge ett praktisk-estetisk fag). Ca 1980 ble også matte obligatorisk. På 90-tallet ble utdanningen 4-årig. Ved en reform i 1999 kan man med rimelighet si at seks-sju fag var obligatoriske: norsk, kristendom, matte, et kombinert natur- og samfunnsfag, samt ett praktisk og ett estetisk fag.

Senere har antall obligatoriske fag sunket, slik at der nå altså er null i en lærerutdanning, og to en annen.

De som argumenterer for et obligatorisk RLE-fag, må etter dette begrunne hvorfor dette faget, og ikke skolens øvrige fag (engelsk, samfunnsfag, historie, geografi, fysikk, kjemi, biologi, og praktisk-estetiske fag), skal være obligatorisk. Det tror jeg blir en tung oppgave.

Selv mener jeg at man også burde kutte matte som et obligatorisk fag, fordi det holder mange borte fra å bli lærer: Mange studenter blir grundig vaksinert mot dette faget på videregående, hvor det nå er obligatorisk i to år, og nærmest forstudier for ingeniørstudier det siste året. Det er ingen grunn til at alle lærere skal undervise i matte. Mange som ikke behersker dette faget så godt, kan bli utmerkede lærere i andre fag. Et krav om obligatorisk RLE ville på tilsvarende måte svekke søkningen til læreryrket, hvor det etter sigende vil mangle 30000 utøvere om 16 år. Man må vel regne med at jo færre obligatoriske fag, jo flere vil overveie å bli lærer – de kan velge å studere de er interessert i.

I oppslaget om Hareides gevinstjakt heter det:

«I den blåblå plattformen lover regjeringen å innføre femårig lærerutdanning. Kilder i alle samarbeidspartiene på borgerlig side regner det som en klar oppgave at også RLE-fagets status i utdanningen da kan komme opp på nytt.»

Igjen foreligger det en uklarhet, med forbindelser til uklokskap. Det er ikke tale om bare å forlenge lærerutdanningen til fem år – vurderinger av denne utdanningen er slik at få eller ingen ønsker ytterligere ett år med mer av det samme. Det det er tale om, er femårig masterutdanning. Men det er neppe klok politikk, enn si mulig. Det betyr ikke så mye at man da vil miste et årskulls lærerproduksjon, eller at individuell veiledning av 3000 studenter på masteroppgaver vil kreve ca 100 nye årsverk. Hovedproblemet ligger i at på aller fleste andre masterstudier foretas det en siling før studentene slipper til på masternivået – de måtte ha en viss karakter på det gamle mellomfaget, de må nå ha en viss karakter på bacherlorstudiet. Masterstudier uten siling finnes bare på studier som rekrutterer de beste, så som psykologi og sivilingeniør. Gruppen som tar ordinære masterstudier ved universitetene, i realfag, samfunnsfag og filologi, kan grovt sett karakteriseres som de nest beste. De som søker lærerutdanning, er som gruppe i beste fall de tredje beste, om ikke sykepleierne plasserer seg foran. Å legge opp til femårig løp med masterstudium uten siling for en slik studentgruppe, er høyrisikosport. Hva skal man gjøre med dem som ikke makter å sluttføre masteroppgaven? Skal de bli nesten-lærere?.

Man viser i denne sammenheng til Finland, men finnene la om til femårig master da de ennå rekrutterte svært sterke studenter. Her til lands var det også lenge slik at mange svært flinke jenter søkte lærerutdanning. Men så kom kampanjene for at jenter skulle velge utradisjonelt – det betød ikke bli lærer eller sykepleier, heller dommer og overlege (evt biskop).

Toget er nok gått for 5årig lærerutdanning på masternivå – ressursene bør heller settes inn på å styrke praksisdelen av den 4årige, og å styrke støttetiltak i overgangen mellom utdanning og yrke, som er læreres nest viktigste læringsfase (den viktigste er nok de ca 13 år som elev). Men på dette punkt drives det fortsatt svarteper-spill mellom regjeringen og KS.

Toget er nok også gått for obligatorisk RLEfag. Det man imidlertid kunne overveie, var å kutte matte som obligatorisk fag, og innføre et bredt religion/livssyn/etikk/samfunns/historie fag (RLESH!) som obligatorisk, for å sikre kultur og danning. Det ville bli så bredt at det ville få status som delvis allmenndanning (riktig nok uten naturfag), på tilsvarende måte som examen philosophicum ved universitetene.Sammen med norskfaget ville man da legge vekt på andre fag enn de som er viktige i PISA, som for tiden styrer norsk skole for sterkt.

Gå til innlegget

Egil Morland har ikke bare skrevet innlegg om ‘rett votering og gyldig tolkning’. Han har også latt seg intervjue av Vårt Land, og der uttalt seg om sabotasje og sutring etter Kirkemøtet.

Men først til innlegget. Det virker rimelig, som Westermoen skriver i en kommentar til det, at motivet for forslag A i Kirkemøtets behandling av ekteskapsforståelsen var «… et forsøk på å støtte bispemøtetets mindretall og fastholde en klassisk ekteskapsforståelse, for slik å avslutte debatten». Og man kan saktens være enig med ham i at det «… burde være helt unødvendig av kirkemøtet å vedta å fastholde noe som er vedtatt tidligere …». Det har man imidlertid nå gjort forsøk på, og mislyktes.

Men når Westermoen så hevder «… at et slikt vedtak blir nedstemt burde ikke ha noen vesentlig betydning - bortsett fra at det skaper usikkerhet og forvirring», blir det vanskeligere å følge ham.

Her er det viktig å være klar over at dette punktet i vedtaket ikke er en tilfeldig innarbeidet formulering. Faktisk endret man i Kirkerådets behandling direktørens forslag til formulering(«I tråd med tidligere Kirkemøtebehandlinger vil Kirkemøtet fastholde en ekteskapsforståelse som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne») til «Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne», som er den formulering som også finnes i forslag A. Morland var en av forslagsstillerne Det er uklart om denne endringen ble oppfattet som å være betydningsfull, men jeg ville anta at det er av en viss betydning at man nå ikke har fastholdt tidligere vedtak, og ikke bare tidligere behandlinger.

Nå er det ikke så viktig hva Westermoen mener, for så vidt som jeg oppfatter ham slik at han ikke (lenger?) er medlem av Kirkemøtet. Av samme grunn er det ikke så viktig hva jeg mener, heller, selv om jeg nylig har rykket opp fra 2. til 1. varamann i et menighetsråd … .

Men Morland, som er medlem av Kirkerådets arbeidsutvalg, har uttalt følgende, til Vårt Land 11. april:«Alle vil etter hvert betale en høy pris for at flere nå vil bryte reglene som er vedtatt Kirkemøtet. Dette bryter ned Kirkemøtets autoritet og man applauderer at biskopene saboterer tidligere vedtak som kirkens «storting» har gjort.» (Westermoen uttrykker seg i samme retning, men i mer skjønnsomme ordelag: «Dersom biskopene nå lager nye ordninger, har jeg vanskelig for å se det på noen annen måte enn at kirkemøtets flertall i praksis tilsidesettes.»)

Sabotere er et sterkt uttrykk, og uttrykket kommer i et underlig lys når det faktisk er slik at Morland selv har ønsket at Kirkemøtet skulle vedta å fastholde tidligere vedtak, men ikke har fått gjennomslag for det. I tilknytning til dette fremmer han følgende synspunkt, om en protokolltilførsel der kirkemøtemedlemmer ber biskopene engasjere seg i saken: «Men dersom dette blir fulgt opp så minner det om sutring der de ber biskopene om å gjøre det de selv ikke fikk til på Kirkemøtet.»

På egen sutring kjenner man andres: I sitt innlegg skriver Morland: «Voteringsorden var slik fleirtalet i komitéen rådde til. Det var nemleg viktig for oss å få fram forslag der det var samsvar mellom premiss og konklusjon.» I intervjuet sier han imidlertid: «Utfallet hadde blitt annerledes dersom avstemmingen hadde blitt lagt opp annerledes.» Han fikk det altså slik han ville ha det, men nå ville han ikke hatt det slik likevel. Man minnes formuleringen ‘hvem skal jeg ligne denne slekt med?’

Siden det er påske, er det kanskje rimelig å minne om at i den mest kjente bibelhistorien om sutring vel er fra umiddelbart etter den første påsken, der israelsfolket lengter tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Som kjent ble det orden på provianteringen, ved inngripen ovenfra. Når Morland nå sutrer før påske, er det fordi han ikke har full tillit til de ikke fullt så høye makter som nå må gripe inn. I hans Gosen, som han ikke lyktes med å lede kirkemøtet tilbake til, var ting på stell – biskopene var mot det han er mot.

Et hovedanliggende for Westermoen synes å være: «Det at kirkemøtets medlemmer anklager andre for å komme med "ugyldige tolkninger", mener jeg bidrar til å bryte ned det kirkelige felleskapet … .» Mitt anliggende er – og på dette punkt er jeg enig med Morland – at det må være lov å drøfte gyldigheten av tolkninger. Men ordbruken må være skjønnsom. Anklager om sabotasje og sutring innebærer at ‘forsoning blir vanskeligere’, og «… ‘skyttergravene blir gravd dypere …», for å bruke et par av Westermoens formuleringer.

Gå til innlegget

Morland forvirrer i en forvirrende situasjon

Publisert rundt 5 år siden

Kirkemøtet kan ikke sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde et tidligere vedtak, falt!

Teologen Morland har i en sen nattetime prøvd seg som jurist. Det går ikke så bra.

I et innlegg med tittelen «Rett votering og gyldig tolking» skriver han, om Kirkemøtets fire vedtak om ekteskapssyn, hvor ingen av dem fikk tilslutning:

«Winther hugsar sikkert at eg sa i KM, før den siste avstemminga, at i så fall er det dagens praksis som gjeld.Ingen sa noko imot det, og dette er også den einaste mulige tolkinga av kva som skjer – i alle organisasjonar – når eit framlegg til endring ikkje vert vedteke.»

Dette kan høres tilforlatelig ut, selv om det er litt upresist – det var tre endringsforslag som ikke fikk flertall.

Men der er et problem ved Morlands måte å saken på, nemlig at følgende forslag heller ikke fikk flertall; det falt med 54 stemmer for, og 62 stemmer mot:

«2. På grunnlag av Bispemøtets delte uttalelse i «Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv» finner ikke Kirkemøtet at det er tilstrekkelig grunnlag til å endre Den norske kirkes ekteskapsforståelse. Kirkemøtet fastholder tidligere vedtak som innebærer at ekteskapet er et forhold mellom én mann og én kvinne.

Kirkemøtet vil gi tilslutning til Kirkerådets tilråding som er i samsvar med Bispemøtets mindretall som åpner for forbønn for likekjønnede par på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. I BM sak 36/08 heter det: Forbønn for personer som har inngått likekjønnet ekteskap kan skje på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar. Bispemøtet fremholder samtidig at slike forbønnshandlinger ikke må forstås som en ny liturgisk ordning, eller ha vigselslignende karakter, jf. Bispemøtets vedtak i sak 03/08: «En bør unngå forbønnshandlinger som kan oppfattes som en ny liturgisk ordning.» Kirkemøtet vil på dette grunnlaget ikke innføre en egen liturgi.»

Det fremgår av dette at Kirkemøtet ikke kan sies å ha fastholdt tidligere vedtak om hva ekteskapet er, tvert imot har et forslag hvor det eksplisitt sies at man vil fastholde tidligere vedtak, falt!

Det som har skjedd, er nok nokså uvanlig. Det uvanlige består ikke i at ett eller flere endringsforslag ikke får flertall – det skjer ofte, og da tolkes situasjonen med rimelighet slik Morland har gjort. Det uvanlige er at man samtidig har satt under avstemning et forslag om å fastholde tidligere vedtak – for så å oppleve at heller ikke det fikk flertall.

Da kan man ikke lenger si at det tidligere vedtaket gjelder. Og da betyr det lite hva Morland påstår, lite hva han sa i møtet, og tilsvarende lite at ingen sa noe imot det han sa. Det er riktig at Kirkemøtet ikke har endret tidligere vedtak –  men samtidig har det vist seg at det ikke var flertall for å vedta at man vil fastholde det tidligere vedtak.

Hvis man hadde villet fastholde tidligere vedtak, hadde det antagelig vært bedre ikke å sette under votering det forslaget som er gjengitt ovenfor. Men forslaget hadde relativt bred støtte i komiteen, og man regnet vel med at det ville få flertall i plenum.

Slik gikk det altså ikke. Det er oppstått et slags forvirrende vakuum, hvor aktørene fortsetter å forvirre hverandre, uten at forvirringen bringes opp på et nevneverdig høyere nivå. Men saken vil i det minste bli behandlet av biskopene ... .

Gå til innlegget

Kirkelig demokrati og kirkens omdømme

Publisert rundt 5 år siden

Hvis kirkens øverste organ går inn for ordninger som klart strider i mot helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, påfører man kirken unødvendig arbeid med omdømmebygging.

Spørsmålet om mindretallsgrupperinger skal ha samme muligheter til å nå fram i ulike valgkretser / bispedømmer, er antagelig det viktigste av de underpunkter Kirkemøtet i morgen skal ta stilling til, når nye valgregler for kirken skal vedtas. Saken vil helt sikkert komme i skyggen av møtets hovedsak, om ekteskapsforståelsen. Men den er ikke mindre viktig av den grunn. Og når støvet har lagt seg om ekteskapet, vil valgordningsspørsmål komme fram igjen.

Her er forhistorien at Kirkerådet høsten 2012 la fram saksdokumenter som betonet at aktuelle grupper var sååå små at man ikke kunne regne med at noen gruppe var stor nok til å kunne få fram nok underskrifter til å stille liste, slik at valget kunne bli et forholdstallsvalg. Mitt engasjement i saken ble trigget at av denne påstanden ble gjentatt ca fem ganger på samme side i et av saksdokumentene. Det minnet meg om det gamle råd til 1. maitalere (tror jeg det var): ‘Svake argumenter, hev stemmen’. Men problemet var oppkonstruert, for så vidt som man ville kreve like mange underskrifter for å kunne stille liste som ved offentlige valg, hvor antallet velgere er mange ganger så stort.

Fram mot Kirkemøtet 2013 beveget Kirkerådet seg ytterligere mot dette ytterliggående standpunktet, ved ikke i det hele å foreslå mulighet for forholdstallsvalg, enn si utrede aspekter ved slike valg. For så vidt som det svært lenge har vært mulighet for forholdstallsvalg ved menighetsrådsvalg, fremtrer Kirkerådets standpunkt som ekstremt, og fraværet av endog en utredning på dette punkt som svært svak saksbehandling. I en slik sak plikter det saksforberedende organ å utrede også det man ikke ønsker, men som man vet er en etablert ordning, som mange ønsker.

På Kirkemøtet 2013 ble det delvis ryddet opp, ved at man begrenset antallet underskrifter fra 500 til 150, og åpnet for forholdstallsvalg. Stortinget har senere rost kirken for dette. (Dette ble nevnt i dagens debatt på Kirkemøtet – og viser at noen er opptatt av kirkens omdømme.)

Uheldigvis opprettholdt man i 2013 som generell ordning en mulighet til å begrense antallet som kan velges ved direkte valg (fra 7 til 4). En slik ordning kunne ha en del for seg ved den tidligere valgordning (preferansevalg), og også ved kommende valg hvor det ikke stilles mer enn en liste (flertallsvalg). Her har mindretallsgrupper likevel begrensede muligheter til å nå fram – deres kandidater må ha stor tilslutning for å bli valgt uansett, og det betyr mindre om ikke når fram som en av sju, eller som en av fire. Dessuten: er man ikke mer uenige enn at man er villig til å stå på samme liste, betyr det ikke så mye hvem som blir valgt. (Hvis man velger sju, vil det likevel være lettere å få til en balansert sammensetning, forutsatt at det ikke aksjoneres for å stryke. Slik sett kan valg av syv motvirke partidannelser.)

Men når antallet som skal velges, begrenses til fire også ved forholdstallsvalg, innebærer det at det trenges nesten dobbelt så mange stemmer for å få inn en representant som når det skal velges syv.

Dette fremstilles som et kompromiss. Men det er et kompromiss som på en helt grunnleggende måte strider mot den helt grunnleggende ide bak forholdstallsvalg, nemlig at grupper skal få representasjon i samsvar med sin størrelse.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal vurdere prosessen fram til dagens situasjon. Antagelig finnes det aktører som sterkt ønsker å motvirke at små grupper får representasjon i bispedømmeråd og Kirkemøte. Men det er ikke gitt at alle sentrale aktører i Kirkerådet har hatt dette som sin målsetting – det er rett og slett mulig at man ikke tidsnok har sett at visse former for kompromisser ikke er sakssvarende.

Ikke helt uventet har den komite som har forberedt saken for årets kirkemøte, gått inn for å fastholde kompromisset, uten å gi noen klar begrunnelse for hvorfor kompromisset fastholdes, likevel, så vidt jeg kan forstå, med et signal om at dette må vurderes på nytt fram mot neste valg,

Men når/hvis den situasjon oppstår etter valget i 2015, at en mindretallsgruppering med noenlunde likt stemmetall i to bispedømmer blir representert i det ene, men ikke i det andre, er skaden allerede skjedd, og mange eksterne aktører med betydelig berettigelse kunne hevde at kirkens demokratireform har sviktet på et helt avgjørende punkt. Hovedproblemet med demokrati er nemlig ikke å få fram flertallets standpunkter, men å sikre at mindretall blir hørt.

Heldigvis ble det på mandagens møte fremmet et plenumsforslag om at kompromisset ikke skal gjøres gjeldende ved forholdstallsvalg.

Hvis delegatene er opptatt av kirkens omdømme, bør de stemme for det. Atskillige aktører utenfor kirken vil kunne akseptere at kirken inntar standpunkter ‘på tvers’ i saker hvor innslaget av teologi er betydelig. Færre vil akseptere at kirken har sine helt egne versjoner av demokrati.

Hvis et flertall i kirkens øverste organ derimot går inn for ordninger som klart strider i mot de helt grunnleggende formål med en valgordning, og åpner for manipulasjon av valgkretsens størrelse, slik at mindretalls muligheter til overhodet å bli representert blir svekket, vil man påføre kirken et arbeid med omdømmebygging som fremtrer som unødvendig. Og i 2018 vil man så måtte endre valgreglene på dette punkt.

Nå skulle Kirkemøtet visstnok spise middag i baren (!?), og deretter ha en kveldsbønn. Med slike innslag er det håp – jf Bjørnsons ord om at Vårherre fra tid til annen stille lemper. Her gis muligheter for lemping – både på den ene og den annen måte.

Gå til innlegget

Mer innflytelse til nominasjonskomiteer kan gi forutsigbare valgresultater, noe som kan være gunstig, så lenge det finnes ventiler i form av ryddige muligheter for alternative listeforslag. Men Kirkemøtet må ikke tillate lokalt rusk i ventilene.

Kirkemøtet skal i april vedta nye valgregler for menighetsråd og bispedømmeråd; de sistnevnte er også regler for valg til Kirkemøtet. Kirkerådets forslag innebærer at valgordningen for menighetsråd blir uklar eller ugjennomskinnelig, og at ordningen for bispedømmeråd blir manipulerende.

Den følgende fremstilling hviler på to premisser: 1) Mer eller mindre skjulte regler må ikke innebære at mange velgere ikke får innflytelse, da er det bedre at alle velgere har begrenset men lik innflytelse, og 2) mindretall må ha samme muligheter til å nå fram i alle bispedømmer.

Opplegget for menighetsrådsvalg er ugjennomskinnelig, fordi man foreslår at når det bare foreligger èn liste, vil en velger som leverer en urettet liste, ikke påvirke valgresultatet. Dette er velgeren neppe klar over, fordi hun ikke har mulighet til å vite at dette følger av rariteter som er skjult i opptellingsreglene – de færreste setter seg inn i dem. Og velgeren skal samtidig stemme ved et offentlig valg, hvor en urettet liste teller, slik at hun er i god tro om sin innflytelse, selv om hun ikke stryker eller kumulerer. Bakgrunnen for rariteten er at Kirkerådet, som fremmer saken, frykter at nominasjonskomiteer skal få stor innflytelse.

En rimeligere ordning vil være at en urettet stemmeseddel blir oppfattet som en stemme til de som står øverst på listen (samme antall som det antall som skal velges), og at de nederste på listen oppfattes som forslått som vararepresentanter. Det er antagelig slik de fleste velgere tror deres stemme tolkes, så meget mer som dette er en variant av den vanlige ordning ved valg i organisasjoner: det skal velges N styremedlemmer, og ved valget bes velgerne om å føre opp N navn. Men da vil altså nominasjonskomiteen få svært stor innflytelse – mange velgere vil ikke foreta rettelser på listen, slik at det skal svært mye til for at en som står på varamannsplass, rykker opp.

Tilsynelatende står man her overfor to onder: Enten blir det slik at mange stemmer ikke får betydning, eller så teller alle stemmene formelt sett, men i realiteten teller de nesten ikke, fordi resultatet stort sett blir slik nominasjonskomiteen har foreslått. Det kan kanskje oppfattes om hipp som happ hva man bestemmer seg for.

Dette dilemmaet kommer imidlertid i et noe annet lys dersom man trekker inn et annet hensyn – virkningen av aksjoner for å få valgt noen kandidater og stryke andre. Noen vil kanskje mene at slike aksjoner er av det gode, fordi de innebærer at velgerne engasjerer seg.

Ulempen er at menighetsråd (og også bispedømmeråd) kan bli ensidig sammensatt, hvis det aksjoneres når ordningen er slik at en urettet stemmeseddel ikke har betydning En gruppe kan da lettere lykkes med en aksjon, og få valgt inn sine, slik at få eller ingen andre kommer inn. I dette perspektivet blir sterk innflytelse fra nominasjonskomiteen, i form av at stemmeseddelen ved opptellingen bare medfører stemme til de som står øverst, et gode – forutsatt at komiteen har lagt opp til balanse og bredde blant dem som står øverst. Det sentrale her er at en slik ordning gir forutsigbarhet: De som står på de øverste plassene, blir med stor sannsynlighet valgt. Hvis nominasjonskomiteen ikke har vært ensidig, vil de fleste velgere bli fornøyd med resultatet. Og ved menighetsrådsvalg er det sjelden slik kamp om å bli valgt at det betyr så mye hvem som blir valgt – problemet er som oftest å få nok til å stille.

Å oppfordre til minst en strykning eller kumulering for at stemmesedler skal få betydning, er en mulighet, men erfaringene fra slike oppfordringer ved preferansevalg er ikke gode, og mange velgere vil være mest bekvemme med bare å levere en urettet liste.

Ved bispedømme- og kirkemøtevalg kan nok stor innflytelse fra nominasjonskomiteen oppfattes som et større problem. Men her er det nå, på tross av iherdig motstand fra Kirkerådet fram mot Kirkemøtet i 2013, blitt overkommelig å stille alternative lister; det er nok med 150 underskrifter; Kirkerådet ville kreve 500! (Ved menighetsrådsvalg har det alltid vært mulig å stille alternative lister dersom 10 velgere stiller seg bak en liste, derfor var Kirkerådets motstand meget besynderlig.) Mindretallsgrupper som frykter de ikke vil vinne fram, kan derfor relativt enkelt stille egen liste. Men dersom et rimelig bredt utvalg kandidater står på de første plassene, og stemmesedler tolkes slik at de kun gir stemmer til de som står øverst, slik at slike grupper kan regne med å få inn en eller et par av sine, vil forutsigbarheten ved ordningen innebære at behovet for å stille alternativ liste dempes. Slik forutsigbarhet får man som nevnt ikke dersom en urettet stemme oppfattes som en stemme til alle, og dermed blir uten betydning. Da har rekkefølgen på listen liten eller ingen betydning, det kun de som kumulerer og/eller stryker som får innflytelse, og listen kunne med fordel være alfabetisk, for å markere at rekkefølgen betyr lite.

Sammenfattende kan det fremtre som snodig å gå inn for en valgordning hvor forutsigbart resultat oppfattes som et gode. Men fordelene er altså at man unngår at mange stemmer ikke teller, at alle stemmer teller likt, og at behovet for alternative lister dempes – man vet så noenlunde hvem som blir valgt. Legger man inn ordninger for supplerende nominasjon, svekker man nominasjonskomiteens innvirkning noe, og mindretallsgrupper kan evt benytte denne ordningen, fremfor å stille alternative lister. Alternative lister blir da en slags ventil, som kan benyttes som siste utvei.

Men med en slik ordning er det viktig at man unngår manipulerende bestemmelser.

Et forslag angående bispedømme- og kirkemøtevalger svært problematisk i dette perspektivet, nemlig forslaget om at det enkelte bispedømme kan redusere antallet leke representanter som skal velges direkte, fra sju til fire.

Dersom det bare stilles en liste, vil forslaget innebære at det blir langt vanskeligere å innplassere et bredt utvalg kandidater på sikre plasser. Dermed vil mindretallsgruppers behov for å stille egne lister, øke. Er man opptatt av så vidt mulig å unngå partidannelser, er dette uklok politikk. Men det er knapt manipulerende.

Dersom ordningen gjøres gjeldende når det foreligger flere lister, må den oppfattes som å ta sikte på å vanskeliggjøre mindretallsgruppers muligheter til å vinne fram. Og da vil den med rimelighet kunne karakteriseres som manipulerende – eller som rusk i ventilen.

Muligheten til bare å velge fire ved direkte valg ble innført da man hadde de mislykkede forsøkene med såkalt preferansevalg, som var et valg på personer, ikke på grupper/lister. Hvis ordningen nå, ukritisk og under dekke av å være et kompromiss, gjøres gjeldende også ved forholdstallsvalg med flere lister, vil den innebære at det ikke er tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få inn et mandat (når det bare er to lister); en liste vil måtte ha ca 1/7 av stemmene, eller ca dobbelt så mange. (Man fordeler mandater etter den såkalte oddetallsmetoden; 13 og 7 er hhv syvende og fjerde oddetall.) 

Det helt grunnleggende formålet med forholdstallsvalg er at små grupper skal kunne få valgt inn et rimelig (lite) antall, fordi deres kandidater ikke trenger mer enn et fåtall stemmer. Dette formålet undergraves når tre skal velges ved indirekte valg, slik at bare fire velges direkte.

Antagelig fordi Kirkerådet ydet så sterk motstand mot forholdstallsvalg overhodet, slik at konsekvenser av to valgomganger (egentlig to valgkretser i hvert bispedømme) ved denne type valg aldri ble utredet, og fordi det vel er grenser for hvor mye oppryddingsarbeid som kan overkommes på et hektisk Kirkemøte, ble ordningen med to valgomganger gjort gjeldende generelt i vedtaket på Kirkemøtet 2013, altså også når det skal holdes forholdstallsvalg. Jeg ville anta at de færreste delegater så konsekvensene av hva de var med på, fordi det ikke forelå noen bred utredning. I hektiske forhandlinger vil de færreste kunne forholde seg til tenkte valgresultater og ulike oddetallsutregninger. Flere høringsinstanser har påpekt at ved forholdstallsvalg er to valgomganger lite sakssvarende. Problemet er at det som kunne forsvares ved personvalg, blir manipulasjon ved listevalg.

Følgende vil nemlig skje, dersom en (mindretalls)gruppe stiller liste i flere bispedømmer: I noen bispedømmer vil de få mandat, fordi de oppnår 1/13 eller mer av stemmene. Men i andre bispedømmer vil de ikke få mandat, selv om deres andel av stemmene er noenlunde den samme, fordi det her bare skal velges fire kandidater, slik at altså man må ha ca 1/7 for å få mandat. (I begge eksemplene legges det til grunn at det bare foreligger to lister.)

Dette vil helt sikkert bli en brennbar sak etter valget i 2015, når urimelighetene viser seg, og fram mot neste valg, i 2019. Man vil sikkert, senest i 2018, innse at slik kan man ikke ha det.  Men i mellomtiden vil kirkens demokratireform komme i vanry, fordi mange vil se dette som hva det med betydelig rimelighet kan oppfattes som: Noen aktørers bevisste ønske om å holde små grupper helt utenfor, ved å manipulere valgkretsens utforming, tiltak som ellers bare er kjent fra det mest uskjønne aspekt ved amerikanske kongressvalg (såkalt gerrymandering). I saksforelegget heter det: «I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati.» Det kan så være, når det dreier seg om personvalg. Men når de blandes som et kompromiss ved et forholdstallsvalg, blir resultatet manipulerende. Det vil være en håpløs oppgave å forsvare ordningen i offentligheten.

Derfor er det viktig at Kirkemøtet allerede nå i 2014 lager renslige regler for valget i 2015, som fritar kirken for denne belastningen. Når man har innført en ordning som åpner for at mindretall med større sannsynlighet kan få uttelling, vil det bli en belastning for kirken når det blir tydelig for alle at man har åpnet for lokale manipulasjoner, som innebærer at man fratar velgerne muligheter for å få valgt et rimelig antall kandidater. En slik ordning, med rusk i ventilen, bør ikke være kirkens bidrag til grunnlovsjubileet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere