Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

I pressen har det fremkommet historier om feil ved kirkevalget. Mot denne bakgrunn har jeg undersøkt hva slags veiledninger som ble gitt. Resultatet er av en slik art at Kirkerådet og Oslo bispedømmerådskontor ikke kan ignorere det

I pressen, også i Vårt Land, har det fremkommet historier om feil ved kirkevalget.

I mitt valglokale lå alle stemmesedler, både for menighetsrådsvalget og for bispedømmerådsvalget, på ett og samme bord, under oppsikt av en valgfunksjonær, og på en slik måte at det var fullt mulig for vedkommende, og andre velgere, å se hvilken liste jeg benyttet ved bispedømmrådsvalget. Jeg har snakket med andre, og har brakt i erfaring at dette ikke var et enestående tilfelle. 

Det korrekte ville vært at stemmesedlene, i hvert fall for bispedømmerådsvalget, hvor det var to lister, skulle ligget i avlukkene eller liknende, slik at man kunne plukke liste uten å bli observert.

Mot denne bakgrunn har jeg undersøkt hva slags veiledninger som ble gitt.

I Valghåndbok for kirkevalget 2015, pkt 2.10, stårdet: "Stemmesedler for alle lister bør ligge inne i stemmeavlukket og/eller på et eget bord i valglokalet".

Siden man skal ha hemmelig valg, er ‘og/eller’ feil. Det burde stått "... ligge inne i stemmeavlukket og evt også på et eget bord ...", men siste ledd kunne med fordel vært kuttet.

I foiler, utarbeidet av bispedømmerådskontoret, som synes å ha vært brukt ved opplæring av valgfunksjonærer, er der en enda alvorligere feil. Der finnes nemlig en figur med skisse av hvordan valglokalet kan innredes, hvor det står: "Bord med stemmesedler ... . To valg, to stemmesedler."

Dette er nok en overlevning fra forrige valg, da man bare hadde en stemmeseddel for hvert valg, og det som skulle være hemmelig, bare var hvilke kandidater man kumulerte og gav preferanse.

Det skulle som sagt helst ikke vært noe bord med stemmesedler; de skulle ligget i avlukkene eller liknende. Og skulle stått "To valg, en stemmeseddel for MRvalget, to for BDRvalget».

Man spør seg uvegerlig hvordan veiledningene er blitt kvalitetssikret. Jeg imøteser en kommentar fra Kirkerådet og Oslo bispedømmerådskontor.

Gå til innlegget

Jeg vil oppfordre Simonnes til å skrive en leder eller en kommentar i lørdagens eller mandagens avis, der han klargjør det helt grunnleggende problem som bruk av nominasjonskomiteens lister innebærer for velgere som ikke støtter Levende folkekirke.

I en kommentar i Vårt Land 11.09. synes det som Simonnes har endret sin oppfatning av kirkevalget. Han refererer til valgforsker Tuastad, som har karakterisert det som «… mer crazy enn både kommune- og fylkestingsvalg».

Det er uklart på hvilken måte de to andre valgene er ‘crazy’. Viktigere er det at Simonnes synes å gi sin tilslutning til karakteristikken av kirkevalget. Dette er en klar forbedring fra tidligere omtaler, hvor han omtalte det som godt planlagt, riktignok med visse tekniske problemer, noe jeg har karakterisert som bløff eller slurv, og tøv.

Problemet med valget har jeg mest inngående skrevet om i et innlegg 14. august, som ligger nederst på Verdidebatts liste over innlegg om kirkevalget, med tittelen ‘Valgrot er verre enn medlemsrot’. En kortversjon ble trykket i Vårt Land noen dager senere. Jeg konkluderte slik:

«I et demokrati er respekten for at velgernes standpunkter gjenspeiles i valgresultatet, svært viktig. I den situasjon som er oppstått, med en valgordning der mange velgere ikke vil overskue konsekvensene av sin stemmegiving, bør derfor kandidater på nominasjonskomiteenes lister som har standpunkter som ligger nær det Åpen folkekirke står for, klargjøre for sine velgere at de ved å stemme på dem, kan komme til å sikre mandater for et parti de ikke ønsker å støtte. Det ryddigste vil derfor være at de anbefaler velgerne å bruke Åpen folkekirkes lister. De instanser som har ansvar for valget, må også informere om at valgordningen kan gi slike utslag jeg har beskrevet. Ellers vil velgere føle seg ført bak lyset.»

Hva angår min oppfordring til kandidater, har jeg på Verdidebatt kommentert innspill fra Trond Skard Dokka, som står på nominasjonskomiteens liste i Oslo, men mener det samme som Åpen folkekirke. Ifølge et oppslag Klassekampen 9.9. «… anbefaler han nå velgerne å stemme på Åpen folkekirke. … Selv om ni av 15 på Nominasjonskomiteens liste i Oslo er for [vigsel av likekjønnede], vil en stemme til dem være en stemme for Levende folkekirke, sier han».

Både i Vårt Land og i Klassekampen har jeg debattert dette med Anne Enger, som har skrevet villedende om valget. Det er uklart om hun har kommet til samme erkjennelse som Skard Dokka; hennes siste innlegg tyder på at hun holder fast ved sine villfarelser. Men hun er i en litt annen situasjon enn Skard Dokka, for så vidt som de Levende bare har funnet en rettferdig i Borg. Hun har imidlertid skrevet allment om valget, i flere landsdekkende aviser, og ikke bare med referanse til sitt bispedømme.

De ansvarlige har heller ikke beveget seg. Tvert imot unnskylder valgansvarlig i Kirkerådet, Eide, den ‘crazy’ valgordningen slik, i nevnte oppslag i Klassekampen: «I 2013, da kirkemøtet vedtok hovedlinjene i dagens valgordning, var det ikke kjent at noen kirkepolitiske gruppering hadde planer om å stille liste. Det var derfor vanskelig å forutse situasjonen slik den er blitt nå.» Dette er en snodig måte å se saken på, som nærmer seg historieforfalskning. Man kunne ikke i 2013 forvente at grupper hadde etablert seg med tanke på valget i 2015. Men man kunne utredet likevel. Forslag om forholdstallsvalg forelå forut for kirkemøtet i 2013, men Kirkerådet fremmet en meget restriktiv valgordning, og utredet aldri forholdstallsvalg.

Siden Kirkerådet aldri kommenterte mitt innlegg i august, antydet jeg at biskopene burde engasjere seg, og skrev litt ‘tounge in cheek’ et utkast til hyrdebrev (som også ligger på Verdidebatts liste). Det ble ignorert.

I denne situasjonen har jeg hevdet at Vårt Land og sjefsredaktøren har et særskilt ansvar, for så vidt som avisen er det viktigste forum for debatt om kirkevalget. Det er helt ekstraordinært at man ved et offentlig valg har en ordning der velgere kan oppleve at deres stemme kan ha stikk motsatt effekt av de de ønsker, og dermed bidrar til å gi mandater til kandidater eller grupper man ikke ønsker å støtte.

I tillegg til sjefsredaktørens gryende erkjennelse av problemene, er der i dagens Vårt Land en helsides annonse for nominasjonskomiteenes liste, hvor dette grunnleggende problemet selvfølgelig ikke berøres. Det er ikke uproblematisk at en slik annonse tas inn i den situasjon som foreligger. Jeg vil derfor oppfordre Simonnes til å skrive en leder eller en kommentar i lørdagens eller mandagens avis, der han klargjør det helt grunnleggende problem som bruk av nominasjonskomiteens lister innebærer:

Bare de som er enige med Levende folkekirke, bør bruke disse listene. Andre velgere vil oppleve at de støtter dette partiet hvis de bruker listene fra nominasjonskomiteene. Dette gjelder også hvis de kumulerer liberale kandidater. Det er nemlig rimelig å forvente at svært mange konservative velgere vil følge oppfordringen fra de Levende om å kumulere visse kandidater. Liberale kandidater vil få langt færre kumuleringer, fordi mange eller de fleste liberale bruker de Åpnes liste. Men bruker man nominasjonskomiteenes lister, styrker man uansett disse listene i fordelingen av mandater – som altså med stor sannsynlighet går til de Levende.

Gå til innlegget

Som sjefsredaktør i det viktigste mediet for kirkelig debatt, har Simonnes like før et valg et særlig ansvar for belyse dysfunksjoner ved det demokrati han sier han 'selvsagt' ønsker i kirken, og ikke fremme bløff eller slurv, og uetterretteligheter

I sin kommentar 29.08. stilte sjefsredaktør Simonnes følgende spørsmål: «Skal de som har et distansert forhold til kirken bestemme like mye som de mest aktive?» Det er å håpe at Simonnes innser at å nærme seg dette spørsmålet via en anekdote om en 'kvinne med valgkor't og synspunkter på Bjørn Eidsvågs tvil og debattform, ikke var så hensiktsmessig. Hans hovedanliggende ang Eidsvåg fremtrer imidlertid som betimelig: «Hvem er det Eidsvåg mobiliserer til kirkevalget?» I hvert fall når det sees i sammenheng med hovedspørsmålet (se ovenfor) og det som fremtrer som hans konklusjon: «Det behøves en debatt om hva medlemskap i folkekirken handler om.» Dette har han så utdypet i et innlegg 5.9.

En slik debatt behøves sikkert. Men den kan utstå til etter valget. Forut for valget må det være tilstrekkelig å slå fast at en valgdeltagelse på ca 20-30 % ikke er noen ulykke; denne prosentandelen ligger nær den andel av kirkemedlemmene som i løpet av noen tid har kontakt med kirken, og derfor kan føle det naturlig å stemme. Det er ikke slik at horder av ateister vil strømme til urnene og avgjøre valget, slik Espen Ottosen har antydet i Aftenposten.

Valgordningen gir ulik innflytelse. Det både Simonnes og de senere debattanter har oversett, er at valgordningen faktisk er slik at det er mulig å dempe innflytelsen til dem som har et distansert forhold til kirken. Fire bispedømmer har gjort dette, ved at de ordner valget av snaue halvparten av bispedømmerådsmedlemmene (tre av sju) som et indirekte valg, gjennom menighetsrådene, som er sammensatt av de mest aktive. (Jeg er ikke begeistret for ordningen, men det er nå mitt problem.)

Fra en spurv. Selv er jeg en menighetsrådsvararepresentant-spurv som har blandet meg i kirkeleder-trane-dansen, ved at jeg i et langt innlegg, som ikke ble trykket, pekte på hva jeg kalte bløff (eller slurv) og tøv i Simonnes artikkel.

Planlegging av valget. Simonnes skrev: «Valget er godt planlagt fra Kirkerådets side … .» Dette er ikke sant; det er en bløff hvis Simonnes husker så noenlunde, og slurv hvis han ikke har sjekket faktum. Faktum er at Kirkerådet sterkt motsatte seg forholdstallsvalg, og aldri utredet hvilke problemer som kunne oppstå hvis det kom en enkelt alternativ ‘ren’ liste ved siden av den bredt sammensatte listen fra nominasjonskomiteene.

Ikke et teknisk problem. Simonnes skrev også: «Jeg hører mange snakke om de vanskelige, tekniske sidene ved kirkevalget. … Tanken med denne kommentaren er ikke å dvele ved teknikk, men å stille noen mer grunnleggende spørsmål.» Etter min oppfatning er det tøvete, og endog uetterrettelig, å omtale følgende hovedproblem ved valget som et teknisk problem: Velgere risikerer at deres stemme bidrar til å sikre mandater for kandidater som står får det stikk motsatte av det de selv ønsker å støtte. Dette er et helt grunnleggende demokratisk problem, ikke et teknisk. Velgerne blir lurt av en valgordning og opptellingsregler de ikke kan overskue.

Situasjonen har delvis oppstått som følge av at Levende folkekirke ikke stiller egne lister, men benytter den de bredt sammensatte listene  til å anbefale visse kandidater. Disse kandidatene vil få mange kumuleringer – legfolket går i takt når høvdingene kaller til strid. Velgere som benytter denne listen for å kumulere fram mer liberale kandidater, vil oppleve at deres kandidater ikke blir valgt, fordi mange eller de fleste liberale velgere bruker den ‘rene’ listen fra Åpen folkekirke. Men hvis de benytter nominasjonskomiteens liste, vil disse velgerne kunne øke de konservatives mandattall ved den forholdsmessige fordeling av mandater mellom listene. I Oslo har liberale kandidater på nominasjonskomiteens liste oppdaget dette, og anbefaler sine velgere å benytte den andre listen. (De ber visstnok om å bli først opp som såkalte slengere Åpen folkekirkes liste, det er det liten vits i, de vil ikke få nok kumuleringer til å bli valgt, og kan like godt kutte anmodningen om å bli ført opp.)

Simonnes’ ansvar. I sin kommentar 5.9. sier Simonnes at han ‘selvsagt’ ønsker demokrati i kirken. Da har han som sjefsredaktør i det viktigste mediet for kirkelig debatt, like før et valg et særlig ansvar for belyse dysfunksjoner ved dette demokratiet, og ikke fremme bløff eller slurv, og uetterretteligheter.

Kirkeleder-tranene har ikke berørt disse problemene i sine motinnlegg mot Simonnes. For to av dem bør det sees i sammenheng med at de står på nominasjonskomiteenes lister, i henholdsvis Oslo (Hegstad) og Borg (Solberg). Det er i deres interesse at deres lister får flest mulig mandater, selv om noen av dem skulle fremkomme ved at velgere blir lurt. Men det kirkelige demokrati tjener ikke på dette.

Tilsvarende tjente ikke demokratiet på at en av lederne i Levende folkekirke, Morland, gikk inn for den ulovmessige navneendringen av nominasjonskomiteenes lister i Borg og Hamar – et navneskifte som helt eksplisitt (av Solberg) var begrunnet med at navnet Mangfoldig folkekirke kunne mer tiltrekkende på velgerne. Siden Morlands parti benytter disse listene, var det i hans interesse å gi listene et mer sexy navn. Å bruke disse listene vil imidlertid ikke resultere i mangfold; i de fleste bispedømmer vil det bare kunne resultere i flere mandater til de Levende.

Gå til innlegget

Som tidligere folkevalgt bør Anne Enger nå bidra til at en grunnleggende svakhet ved kirkevalget blir klargjort. Det er tale om en svakhet som ikke kan oppstå ved andre offentlige valg, og som dermed er så overraskende at den nesten ikke er til å tro

I et innlegg publisert  Vårt Land 2.9. hevder Anne Enger at kirkens valgordning skaper polarisering og usikkerhet: «Det problematiske ved årets kirkevalg er at de to listene er ‘asymmetriske’. Nominasjons­komiteens liste dekker et mangfold av meninger. Åpen Folkekirke har vekten på en sak.»

Men usikkerheten og det problematiske skyldes ikke først og fremst asymmetri hva angår meninger og saker. Det største problemet er knyttet til at velgere som benytter nominasjonskomiteenes lister, løper betydelig risiko for at deres stemme bidrar til mandater for grupper og kandidater som de ikke ønsker å støtte.  Deres stemme kan få den stikk motsatte effekt av det de ønsker.

Dette har sammenheng med ordninger som Enger bare berører, på en måte som også blir villedende: «La meg nevne at det er mulig å gi personstemmer. Du kan kumulere inntil tre på lista du velger og gi tre slengere til kandidater fra den andre.»

Dette er villedende fordi realiteten er at det er personstemmene som avgjør valget. De betyr ikke så mye for listene fra Åpen folkekirke, fordi alle kandidatene har forpliktet seg på det samme programmet.

Men personstemmene har avgjørende betydning når man bruker listene fra nominasjonskomiteene. Her har Levende folkekirke anbefalt kandidater. Dette partiet har støtte av de mektige organisasjonene, hvis medlemmer følger sine ledere når det blåses til kamp. Dermed må man regne med mange personstemmer/kumuleringer til disse kandidatene. (Borg, hvor Enger er kandidat, er et unntak, for så vidt som der bare finnes en anbefalt kandidat. Men Levende folkekirke viser til at der finnes andre på listen i Borg med ‘riktige’ standpunkter, og man må regne med at også disse vil få mange kumuleringer.)

Det er riktig som Enger skriver, at det på disse listene finnes kandidater med samme syn som Åpen folkekirke. Men man må regne med at de får langt færre kumuleringer en de som anbefales fra Levende folkekirke, fordi mange som ønsker å støtte dette synet, ikke benytter nominasjonskomiteenes lister, men lister fra Åpen folkekirke. I de fleste bispedømmer er det sannsynlig at svært få liberale kandidater får nok kumuleringer til å bli valgt.

Men, og dette er poenget, ved at noen liberale velgere benytter listene fra nominasjonskomiteene, øker de stemmetallet og dermed antallet mandater for disse listene– stemmer og mandater som med stor sannsynlighet går til Levende folkekirke. Dermed bidrar de altså det stikk motsatte av det de ønsker.

I en slik situasjon har liberale velgere som støtter vigsel av likekjønnede, i realiteten bare ett sikkert valg – å benytte listene fra Åpen folkekirke.

Som tidligere folkevalgt bør Anne Enger nå bidra til at denne helt grunnleggende svakheten ved kirkevalget blir klargjort. Det er tale om en svakhet som ikke kan oppstå ved andre offentlige valg, og som dermed er så overraskende at den nesten ikke er til å tro. Hvis artikkelen hennes er trykket i flere aviser, bør hun følge opp med korrigeringer.

Gå til innlegget

Med en snodig anekdotisk tilnærming til spørsmålet om valgdeltagelse, en bløff (eller slurv) om forberedelsen av valget, og åpenbart tøv om problemene ved valget, yter Vårt Lands sjefsredaktør 29.08 et særdeles tvilsomt bidrag til debatten om valget.

Valgdeltagelsen. For å ta valgdeltagelsen først: Den har så langt ligget på ca 13 %. Det foreligger undersøkelser som indikerer at den kan bli 30 %. Det blir den vel neppe, men si nå at den blir 20-25 %. Ville det være en ulykke, selv om det skulle innebære at redaktørens ‘kvinne med valgkort’ og Bjørn Eidsvåg skulle stemme? Jeg vil håpe og anta at ca 20 % av kirkemedlemmene har noenlunde jevnlig kontakt med kirken i løpet av et år, og at de derfor kan finne det naturlig å benytte sin stemmerett. Man søker å skape et bilde av at horder av uinteresserte, som riktignok er døpte, vil strømme til valglokalene. Det vil de ikke.

Forberedelsen av valget. Om selve valget skriver redaktøren at det er «… godt planlagt fra Kirkerådets side …». Det er en bløff; alternativt er det slurv, som følge av at redaktøren ikke har satt seg inn i saken. Kirkerådet utredet nemlig aldri problemer knyttet til forholdstallsvalg. Det er hovedgrunnen til at vi nå har fått en valgordning der velgerne kan bli lurt (se nedenfor).

En modell for forholdstallsvalg. Det hadde vært en enkel sak for Kirkerådet å vurdere og finstille f eks følgende prosess:

1.      Innen en tidlig frist må grupper melde om de har til hensikt å stille liste.

2.     Hvis det innen fristen foreligger minst to intensjonserklæringer, slapper man av.

3.     Hvis det bare foreligger én erklæring, oppnevner man nominasjonskomiteer, i fall det skulle vise seg ønskelig eller nødvendig å stable på beina en alternativ liste.

4.     Hvis de ikke foreligger noen erklæringer, gjør man som i pkt 3.

5.      Hvis det innen en senere frist faktisk foreligger to eller flere lister, slapper også av.

6.     Hvis de da bare foreligger én liste, konsulterer man evt grupper som kunne tenkes å stille liste.

7.     Hvis slike grupper ikke vil stille liste, må man vurdere å aktivere nominasjonskomiteen, eller slappe av – gidder ikke andre å stille, er det ikke sikkert at Kirkerådet/bispedømmerådene skal gidde, de heller.

Kirkerådet ville ikke ha forholdstallsvalg. Slike modeller ble aldri presentert og drøftet. Det Kirkerådet gjorde forut for Kirkemøtet i 2013, var å fremme en valgordning for bispedømmerådsvalg som var mindre demokratisk enn ordningen for menighetsrådsvalg, hvor man i overskuelig fortid har kunnet stille alternative lister. Grunnen var at man absolutt ikke ville ha forholdstallsvalg.

Kirkerådets forslag. Jeg er nå kommet i den situasjon at jeg kan gjøre som Vinje, og si ‘som eg då skreiv’. Slik skreiv eg i april 2013, under overskriften ‘Kirkerådet avlyser demokratireformen’:

«I et par avisinnlegg ved juletider, bl a i Aftenposten Aften, pekte jeg på at Kirkerådet åpenbart ikke ønsket forholdstallsvalg med flere lister til bispedømmeråd, fordi man i et høringsnotat stilte urimelig høye krav til hvor mange underskrifter som trengtes for å stille liste. I det forslag til valgordning som nå fremmes for Kirkemøtet, er dette blitt bekreftet: Forholdstallsvalg skal i beste fall være en mulighet fra 2019. Dette innebærer at man for de viktige valg i kirken går bort fra en ordning som man lenge har hatt ved de langt mindre viktige menighetsrådsvalg. Klarere kan man ikke gå fram hvis man vil avlyse en demokratireform, uten eksplisitt å gjøre det.

Det man vil ha i stedet, er flertallsvalg med en enkelt liste, der opptellingsmåten i utgangspunktet skal være som ved menighetsrådsvalget i 2011. For å forstå hvor rart dette blir, må man ha i mente at begge kirkevalgene vil finne sted samtidig med kommunevalget. Ved dette valget vet velgerne at dersom de leverer en liste, uten å ta bryet med å gi tilleggstemmer ved å sette kryss ved noen kandidater, har de likevel klar innflytelse på resultatet. Ikke så ved kirkevalgene. Med en opptellingsmåte som innebærer at alle som står på listen, får en stemme, vil en urettet stemme i realiteten være en blank stemme, som ikke har betydning for resultatet. Man har gått bort fra såkalt preferansevalg; det medførte at mange stemmer ble forkastet fordi velgerne ikke anga noen preferanse. Ved den foreslåtte ordning vil stemmer uten kryss ikke bli forkastet, men de vil ikke ha betydning.

Valget vil bli avgjort av de velgere som krysser av for en eller flere kandidater. I forhold til reglene fra 2011 vil man imidlertid begrense mulighetene, ”… til å gi det antall tilleggstemmer som tilsvarer maksimalt 50 % av antallet faste plasser som det skal velges til”. Ved valg til bispedømmeråd vil antall slike plasser være mellom fire og syv, slik at velgeren kan gi to eller tre tilleggstemmer. Anledningen til å stryke faller bort.

Egentlig kan man da like godt la være å trykke stemmesedler, det ville være det beste, fordi velgerne da klart ville se hva demokratireformen hadde kokt ned til: Kandidatlisten kan slås opp, de som ikke ønsker å fremheve noen kandidat, kan levere et blankt ark, de ivrige kan føre inntil to/tre navn på arket. Velgernes innflytelse forvitrer ved at de bare får stemme på et fåtall kandidater.»

Den valgordning med forholdstall som vi nå har fått, ble ikke utredet eller planlagt av Kirkerådet, men ble til på Kirkemøtet i 2013, i sene nattetimer, en tid da de færreste tenker helt klart, selv om de sikkert prøvde.

Valgordningen lider ikke av tekniske problemer. At redaktøren omtaler dagens problemer som ‘vanskelige tekniske sider’ som han ‘ikke vil dvele ved’, er tøvete. Det dreier seg om en valgordning der helt grunnleggende aspekter ved et valg ikke er sikret – velgerne kan bli lurt, ved at de kan komme til å oppleve at deres stemme gir mandat til en gruppe de ikke ønsker å støtte. Slike utslag har man aldri hatt ved andre offentlige valg. Det er vel rett og slett en skam at kirken har kommet i en slik situasjon – pga gruppers motstand innen Kirkerådet.

Vårt Lands sjefredaktør bør beflitte seg på at avisen avslører slike svært kritikkverdige forhold, og ikke omtaler dem som relativt uskyldige valgtekniske problemer, samtidig som han fritar de ansvarlige for ansvar, ved å hevde at de har gjort en god planleggingsjobb.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere